Mandag 28. desember 2009
Jeg har en venn som jeg sjelden ser, men som sender meg e-poster ganske jevnlig. Han heter Kamel og kommer fra Tunisia. Jeg vet ikke hva kamel betyr på arabisk, men jeg forestiller meg at de kaller opp guttene sine etter sterke, store dyr i Tunisia også, akkurat som vi gjør i Norge med Bjørn og Ulf.
Kamel virker som en beskjeden og stillfarende mann, men det er før du har lest det han skriver. Han er nemlig journalist. I tillegg er han opptatt av menneskerettigheter, og selvfølgelig spesielt ytringsfrihet. Og han er ikke nådig når han beskriver ytringsfrihetens og journalistenes kår i president Ben Alis land.
Kamel bestemte seg for lenge siden at han ikke kunne jobbe i Tunisia, så han flyttet utenlands for å kunne kjempe for ytringsfriheten. Det gjør han blant annet gjennom Den internasjonale komiteen for beskyttelse av journalister. Hvis en journalist blir trakassert, forhindret fra å reise eller til og med arrestert for noe hun eller han har skrevet som myndighetene ikke liker, hvor som helst i verden, kommer det en e-post fra Kamel.
Ja, men nå lurer de som følger med på Amnestys meldinger om at ”Det Nytter!”. De har kanskje nettopp sett at en av aksjonene for ytringsfrihet i år har gitt resultater: Den tunisiske journalisten Mohammed Abbou kan reise til utlandet igjen uten å bli (noe særlig) trakassert på flyplassen! Så nå begynner det å vel å bedre seg?
Jo da, det er grunn til å glede seg over Amnestys aksjon og Abbous situasjon, men samtidig kommer det melding fra Kamel og Komiteen om at to journalister nylig er blitt arrestert i Tunisia. De har skrevet noe kritisk om myndighetenes politikk, men anklagene mot dem er oppdiktet og handler også om helt andre ting enn avisartikler. I neste e-post forteller han at en av journalistene blir mishandlet i fengsel. En tredje melding forteller om en journalist som har fått reise til utlandet, men blir behandlet som kriminell når hun lander i Tunis.
Så hvor lenge var Adam i Paradis? Det meste ser ut til å være ved det gamle.
Og når vi snakker om Paradis: I Vings reisekatalog får du vite at hvis du reiser til Tunisia og har sansen for etniske interiørtrender, har du kommet til paradis. Vel, det kommer an på øynene som ser.
Søndag 27. desember 2009
Hadde jeg fått barn i Sierra Leone hadde jeg vært død. Hadde Adama fått barn i Norge kunne hun overlevd.
For to år siden fødte jeg en liten jente. Etter fødselen fikk jeg komplikasjoner og måtte i hui og hast til operasjonstua. Jeg ble operert og fikk blodoverføring. Uten dette hadde jeg antageligvis ikke overlevd. Slike komplikasjoner er ikke så uvanlig verken i Norge eller resten av verden. Men forskjellen på liv og død avhenger av hvor i verden du bor, altså hvor mye penger du har.
Nøyaktig ett år etter min termin, 3. desember 2008, startet fødselen for Adama Turay fra Sierra Leone 4.desember fødte hun en liten jente. Etter fødselen begynte hun å kaste opp og fryse. Da hun begynte å blø startet familien en desperat jakt etter penger, slik at de kunne frakte henne til sykehuset. Verken Adama eller den syke mannen hennes hadde en stabil jobb eller inntekt. Dermed var det umulig for dem å spare til en slik krisesituasjon.
Sara, søsteren til Adama, forteller til Amnesty at familien klarte å samle penger til transport og sykehusutgifter, etter over en times jakt. Etter å ha prutet ned prisen, kjørte en taxi dem den 40-minutter lange turen til sykehuset. Adama døde på parkeringsplassen utenfor sykehuset, tre timer etter fødselen. Familien måtte bruke ytterligere lånte penger til å transportere Adamas døde kropp til et likhus.
Sara forteller til Amnestys etterforsker;
”Jeg tror hun døde fordi vi ikke hadde penger og derfor ikke kom til sykehuset i tide. Vi tok henne til en tradisjonell fødselshjelper fordi mannen hennes ikke hadde nok penger til å bringe henne til sykehuset”.
Jeg har klump i halsen når jeg leser Adamas histore. Jeg er takknemlig over å leve i et land med gode helsetjenester, samtidig som jeg er provosert over hvor urettferdig verden kan være. Kvinner og jenter dør i tusentall fordi de rutinemessig nektes retten til liv og helse.
Men jeg og du kan gjøre noe med dette! Amnesty International har lansert en kampanje for å stoppe den voldsomme mødredødeligheten i Sierra Leone. Sierra Leone er det landet i verden, ved siden av Afghanistan og Niger, hvor flest kvinner dør i forbindelse med svangerskap eller fødsel. Én av åtte kvinner dør som følge av fødsel. Til sammenligning ligger mødredødeligheten i vesten på 1/4500.
Amnestys rapport om mødredødelighet i Sierra Leone viser at jenter ofte er ute av stand til å skaffe seg livreddende behandling fordi de ikke har råd til å betale for seg. Tusenvis av kvinner blør i hjel etter fødselen, de fleste av dem i sine egne hjem. Andre dør på vei til sykehus, i taxi, på motorsykkel eller til fots. Mindre enn halvparten av fødslene foregår med en utdannet jordmor til stede og mindre enn en femtedel finner sted på et sykehus eller helsestasjon.
Penger løser imidlertid ikke alt. Amnestys rapport viser at penger ikke alene kan løse problemene i Sierra Leone, hvor diskriminering og kvinners lave sosiale status er en underliggende årsak til mødredødeligheten. Sierra Leone er et land hvor jenter tvinges inn i ekteskap som unge, blir ekskludert fra grunnleggende undervisning og trues med seksuell vold. Kvinners helsebehov gis lav prioritet både av deres egne familier og myndighetene.
En stor andel av mødredødeligheten i Sierra Leone skyldes høye helseutgifter. Frykten for disse utgiftene fører ofte til forsinkelser i beslutningen om å søke hjelp, forsinkelser i transport til sykehuset, og forsinkelser i å motta hjelp på sykehuset. Myndighetene i Sierra Leone har gitt løfter om gratis helsehjelp til alle gravide kvinner. Skriv et brev til myndighetene og be om at løftene følges opp og at myndighetene setter inn andre nødvendige tiltak for å redusere mødredødeligheten i Sierre Leone.
”Kvinner har da til alle tider fått barn, og det er ingen sykdom å være gravid og føde,” sier mange. Ja, det er riktig at kvinner til alle tider har fått barn, og de har til alle tider også dødd av dette. For bare et par generasjoner siden døde mange kvinner i Norge som et resultat av at de ble gravide. Og i andre deler av verden dør kvinner fortsatt; i svangerskapet, under fødselen og i barsel. Jeg tar det derfor ikke som noen selvfølge at jeg nå kan glede meg over min to-åring. Skulle ønske Adama kunne gjort det samme.
Onsdag 23. desember 2009
Ribba er i ovnen og mor er godt i gang med juleforberedelsene. Ungene leker og kjenner på pakkene og maser om å åpne dem allerede. Hun dekker på bordet og nynner på julesanger. Ungene løper frem og tilbake. Far hjelper til med og dekke på og kysser mor på kinnet. Det er en fin tid. Alt er som det skal være.
Det er ikke før hun ser ham ta opp akevittflaska at familieidyllen for en brå stopp. Angsten tar henne igjen, hun hadde glemt for et lite øyeblikk hva julen kan bringe. For i en tid som for de fleste handler om familie og å vise hvor glad man er i hverandre, så opplever altfor mange i dag en jul de helst skulle ha vært foruten.
Det hjelper ikke lille Emma hvor mange pakker hun får til jul, så lenge hun må se mamma gråte når pappa hever knytteneven. Dessverre er julen for mange kvinner og barn i Norge en bitter tid. En tid hvor man prøver og holde maska og ikke si noe galt, en tid hvor man håper at faren din eller mannen din ikke har noe å klage på, som kan gå utover deg.
Det er rart det der. I min vennegjeng har vi alltid kødda med hverandre og sagt at “du er en typisk konebanker” eller lignende, uten å legge så mye i det. Men for noen er det kanskje en del sannhet i det. Jeg tror mange av kameratene opplevde en del på hjemmebane som vi andre ikke visste om. Foreldrene deres ønsket sikkert å gi dem en god oppdragelse, men den beste oppdragelsen får man ikke av å bli fortalt ting. Barn lærer vel mer av å se hvordan foreldrene oppfører seg.
Dessverre tror jeg en del av gutta ikke fikk med seg det samme som meg da jeg var liten. Jeg har nemlig alltid følt at pappa har lært meg utrolig mye uten å åpne munnen. Gutter kopierer ofte sin fars kvinnesyn. Jeg fikk mitt av å se pappa være snill med mamma – av å aldri se ham heve hånden sin når mamma var urimelig, aldri høre ham kalle mamma for en hore når de var uenige og aldri se henne gråte på grunn av noe pappa hadde gjort.
Julesanger og julebakst fyller lufta nå, men ser man godt etter vil man hos mange legge merke til en frykt som sprer seg i mange familier der ute. Under juletreet ligger mange ønsker, men det er et du ikke ser. En pakke som betyr så mye mer enn de andre. Ønsket om at denne julen vil hun bli elsket, og kun det. Ønsket om at denne julen blir trygg og fin, uten å måtte gjemme seg fra en som slår. Jeg håper at det er noen fedre der ute som forstår hvilken viktig julegave de må gi i år. Og hva den betyr for alle juler som kommer.
Jeg håper dere får en fin jul og et godt nyttår.
Joaquen Barbosa Da Silva er organisasjonssekretær i Amnesty International.
Mandag 21. desember 2009
Norges menneskerettighetsdialog med Kina organiseres av utenriksdepartementet og er et forum der rettssikkerhet og menneskerettslige utfordringer i Norge og Kina skal belyses og diskuteres. I tillegg til politikere og representanter fra byråkratiet deltar også flere menneskerettighets- og interesseorganisasjoner fra norsk side i de årlige dialogmøtene.
Men, fører denne dialogen til at respekten for menneskerettighetene styrkes? Her er en meningsutveksling mellom Amnestys politiske rådgivere Beate Ekeløve-Slydal og Gerald Kador Folkvord som representerte organisasjonen i det siste dialogmøtet 16.-17. desember i Oslo.
Gerald: Dette var som vanlig noen intense dager med interessante samtaler, men også en del frustrasjon. Menneskerettighetsdialogen er jo et av veldig få møtepunkter mellom kinesiske embetsmenn og representanter for Amnesty. Jeg deltar i en arbeidsgruppe om fangers rettigheter, og det er interessant å kunne f.eks. diskutere forhold i kinesiske fengsler med ledere fra den kinesiske fengselsadministrasjonen. Men, som menneskerettighetsaktivist må man jo spørre seg om disse møtene faktisk bidrar til at forholdene i Kina blir bedre.
Beate: Ja, det er jo det som er det store spørsmålet i en dialog som har pågått i 12 år. Det gjør ikke saken bedre at det slett ikke er definert noen konkrete menneskerettighetsmål som man ønsker å oppnå med dialogen. I arbeidsgruppen om anholdtes rettigheter som jeg deltar i, hadde vi i for seg en positiv og hyggelig tone og delvis var det mulig å ta opp problematiske temaer som tortur eller mangel på adgang til advokat og familie. Det er jo særlig når fanger sitter i varetekt at de utsettes for tortur for å presses til å komme med tilståelser og informasjon. Dette medga kineserne selv. Men, da rapporten fra arbeidsgruppens diskusjoner skulle skrives godtok ikke de kinesiske representantene at noe av det som ble sagt, og som kunne tolkes som en innrømmelse av menneskerettighetsbrudd i Kina, ble tatt med i det felles referatet.
Gerald: Jeg føler at mange av de kinesiske representantene jeg møter under menneskerettighetsdialogen er ærlig opptatt av å forbedre situasjonen i sitt land og også gjør en innsats for det, innefor gitte rammer. Men, i forhold til alt som har med menneskerettigheter og menneskerettighetsreform i Kina å gjøre, så overskrider man ikke grensen for det som kan tolkes som kritikk av styresmaktene eller styresettet.
Beate: Av og til blir det jo litt uvirkelig og ”farseaktig” når man sitter og hører på hvordan kinesiske representanter lovpriser den store friheten alle i Kina nyter, at det kun finnes noen få unntak av tortur, at det er svært få som tvangsinnlegges på psykiatriske sykehus osv., selv om de selvfølgelig vet at vi vet at det ikke er sant. Og enda verre blir det når både norske og kinesiske myndigheter i sluttplenum skamroser hvor åpne og ærlige samtalene har vært. Hvorfor har Norge andre standarder for åpenhet og redelighet fra Kina enn det man har for andre land?
Gerald: I min gruppe brukte vi mye tid på å diskutere forholdene i norske fengsler, og det var vel og bra. De norske byråkratene som er med i dialogen er heldigvis ganske åpne når det gjelder ting som er kritikkverdige her hjemme. Det gir også gode impulser til de kinesiske deltakerne, og gjør det lettere for dem å være litt mer åpen om problemene de selv møter. Høydepunktet i møtet denne gangen var en diskusjon med en gjest fra Oslo fengsel der han for tiden soner en lengre dom. Han hadde ikke bare mye klokt å si om hva som var bra eller ikke bra i norske fengsler, men har også tidligere deltatt i debatt på fjernsynet. Det gjorde tydelig inntrykk på de kinesiske deltakerne at en innsatt kunne delta i diskusjoner i offentligheten på den måten – ikke minst fordi han gjorde det klart at ytringsfrihet var en selvfølge for ham, fengselsinnsatt eller ei. I denne sesjonen tenkte jeg: Dette er menneskerettighetsdialog på sitt beste!
Beate: Jeg synes ofte det er et dilemma at det slett ikke mangler på mye og konkret selvkritikk fra norsk side, men at dette i liten grad fører til det tilsvarende fra kinesisk side.
Gerald: Gjennom dialogsamarbeidet klarer man kanskje å formidle bevissthet og kunnskaper som vil forbedre situasjonen for vanlige mennesker. Men, jeg tror ikke at det har noe effekt for å motvirke de omfattende overgrepene mot menneskerettighetsforkjempere eller personer som tilhører undertrykte grupper som Falun Gong utøvere eller uigurer. Disse menneskene blir ikke torturert og forfulgt fordi de interne kontrollrutinene svikter, men fordi noen politiske ledere vil at de skal tas. Det er jo tullete å tro at en kynisk politiker som forsvarer sin egen makt med tortur ombestemmer seg fordi man viser ham noen gode eksempler fra Norge.
Beate: Det er på høy tid at Norge får en ekstern og uavhengig evaluering av menneskerettighetsdialogen med Kina, slik blant annet Canada har gjort. Kanskje bør man tenke nytt, kalle dialogen en samfunnsdialog? Man må kanskje ta dialogen for det den er; en møteplass for å diskutere, komme med noen impulser, og ikke minst ha en form for kontakt. Men, ikke skape forventninger om at man driver viktig menneskerettighetsarbeid i Kina. Og dialogen må aldri bli Norges eneste reaksjon på de alvorlige menneskerettighetsbruddene i Kina.
Tirsdag 15. desember 2009
Det er ikke så ofte vi hører gode nyheter fra Israel og de okkuperte palestinske områdene. Fredsforhandlinger går i stå, utbyggingen av muren og bosetninger på okkupert område fortsetter og husødeleggelser og en konstant frykt for angrep hører med til hverdagen. Amnestys siste rapport om hvordan palestinere på Vestbredden nektes tilgang til vann og strøm er heller ikke oppmuntrende lesning. Men midt i alt dette fins det dem som kjemper utrettelig for en endelig slutt på konflikten. De er israelere og palestinere, hver med sin historie, som deltar i felles dialoggrupper for å lære hverandre å kjenne som mennesker i stedet for fiender. – Vi er fredsterrorister, sier en av dem. Fordi vi sprenger fiendebilder.
Dette er historiene til tre av dem jeg møtte da jeg forrige uke var på reise på Vestbredden. Vi sitter i en liten leilighet i en by nord på Vestbredden. Den palestinske kvinnen som sitter i sofaen ved siden av oss gråter. Hun forteller oss om det som skjedde da broren hennes ble skutt ved en feiltakelse av israelske soldater. Lenge var hun bare sint, sier hun, for sorgen var så overveldende. Da en venninne ba henne med på et møte med Parents Circle, en dialoggruppe bestående av israelere og palestinere med det til felles at de alle har mistet en av sine nære i konflikten, nektet hun først å gå inn i møtelokalet.
Hvordan kunne hun gå inn der og møte israelere? Det var jo de som tok livet av broren hennes! Men når en israelsk mann forteller henne om hvordan han mistet datteren sin i et selvmordsangrep, skjer det noe med henne. Hun innser at sorgen deres er den samme. Nå, tre år senere, er hun aktivt med i organisasjonen Parents Circle og jobber for at enda flere palestinere og israelere skal forstå at konflikten er en tragedie for begge sider. Som en annen mann i Parents Circle forklarer det: – Når vi som har mistet noe av det kjæreste vi har til denne konflikten klarer å prate sammen, må alle klare det.
–Guess where I am!, roper israelske Leah til en venninne på telefonen. Hun er med på oliveninnhøstningen sammen med palestinere i Hebron for å beskytte palestinerne mot voldelige bosettere. Venninnen hennes bor i bosetningen rett ved der Leah og andre israelske fredsaktivister er med på oliveninnhøstningen. Venninnen er ikke like entusiastisk når hun får høre hvor Leah er og svarer at hun må komme seg bort, de er jo terrorister alle sammen! Leah bare ler og inviterer henne med. Det ender med at venninnen legger på. Men Leah har ikke tenkt å gi seg: – Jeg ser på meg selv som en misjonær blant mine egne. Jeg vil fortelle israelerne at palestinerne ikke er våre fiender, men at de ønsker fred akkurat som oss. Leah er med i en en såkalt ”Interfaith Dialogue Group” hvor palestinere og israelere møtes for å bli kjent med hverandre og hverandres religion.
Palestinske Mohammed ser alvorlig på oss og sier – Both of us are victims. Because victim means suffering. Han har nettopp fortalt oss om hvordan han har sittet tilsammen 20 år i israelsk sikkerhetsfengsel. 22 timer i døgnet tilbragte han alene i en liten celle, to timer fikk han gå frem og tilbake på et lite område med de andre fangene. Mohammed fikk ikke gitt sin egen datter en klem før hun var syv år gammel. Nå er han aktiv i en dialoggruppe som kaller seg Wounded Crossing Borders, en gruppe bestående av både palestinere og israelere som på en eller annet måte har kjempet og blitt såret i konflikten. Den ene israelske fangevokteren, fra fengselet Mohammed satt i, er også med i denne gruppen. De møtes nå jevnlig og snakker sammen om situasjonen. I etterkant har han også hatt besøk hjemme av en israelsk overlevende fra en selvmordsangrep. De så filmen fra angrepet sammen, og Mohammed fortalte sin historie etterpå. Selv om deltagerne i gruppa er langt fra enige om alt, er de i hvert fall enige om en ting: konflikten må ta slutt. – Vi har alle betalt en dyr pris for fred, sier Mohammed, – det er på tide vi setter humanitet i fokus.
Noen mener det er naivt å tro på dialoggrupper. Andre mener dialoggruppene dekker over asymmetrien mellom okkupant og de okkuperte i konflikten. Er dialog nok for å løse konflikten? Ikke alene. Men det er en begynnelse. Og som en kvinne i en av dialoggruppene sa det: – For hver dag som går er vi en dag nærmere en løsning på denne konflikten For den kan ikke vare evig.
Fredag 11. desember 2009
“Saken er biff, saken er karbonade, saken er ertesuppe” skrek Bjørge Lillelien da Ivar Formo var på vei mot mål og gullmedalje på 5-mila i Innsbruck i 1979. I går avsluttet Amnesty Shell-aksjonen i Norge. Innspurten vår for å nå målet om 35.000 underskrifter er på høyde med Formos innspurt i Innsbruck. Bli med meg på et raskt tilbakeblikk på de siste sju dagene.
Vi har samlet underskrifter på 60 Shell-stasjoner. Vi har besøkt skoler, stått på stand, hatt aksjon på www.amnesty.no. Likevel, tallenes tale er klar – vi mangler 8000 underskrifter. Prosjektgruppa, Amnestysjef John Peder og regionlederne er enige: vi må gjøre et taktskifte og vi må spurte godt.
Torsdag 3. desember
Det er syv dager igjen av Shellaksjonen. For det siste støtet mobiliserer vi gjennom sosiale medier og kontakter medlemmer over hele landet. Resultat: 6051 underskrifter. Vi mangler 1949 for å komme i mål.
Fredag 4. desember
Underskriftene tikker jevnt og trutt inn – på nett, på SMS og i posthylla mi. Rett før julebordet i Amnesty begynner kl. fire, konkluderer vi med at målet er nådd. Vi unner oss en feiring, men vi er jo bare på dag tre i innspurten. Vi bestemmer oss for å heve ambisjonene og går for 40.000 underskrifter!
Lørdag 5. og søndag 6. desember
Aktivister i Stavanger og Herøy bruker helga for å stå på stand for å få inn flere underskrifter.
Mandag 7. desember
Mandag morgen har vi fått inn i overkant av 38.000 underskrifter. I Oslo arrangerer Amnesty Katta konsert på Blå. Utestedet er fylt med ungdom fra videregående skoler og aktivister i hvite drakter og plakater. Leder i Amnesty Katta, Pinar Ciftci, lovet på facebook en kveld med alt vi kunne ønske oss; flott musikk, ulike artister, et godt budskap og god stemning. Det fikk vi og i tillegg 221 underskrifter til.
Tirsdag 8. desember
Et postbud er glad for å levere fra seg to postkort i størrelsen 1 x 1,5 meter på kontoret i Grensen. De er stappfulle med underskrifter fra region Nord. Samme dag kommer en bunke postkort og en hyggelig lapp fra Kongberg:
“Hei, Her er noen flere signerte postkort. Etter Shellaksjonen tok jeg med noen kort på skolen. Keep up the good work! Mvh Hedda Shaw”
Onsdag 9. desember
Posthylla er igjen full med nye pakker med signerte postkort. Prosjektgruppa har møte om det videre arbeidet: Hva skal vi gjøre overfor Shell i Norge? Hvem skal reise til Nederland og overlevere underskriftene til Peter Voser i Shell? Hva skal vi gjøre under Shells generalforsamling i mai?
Praktikant Juliane kommer forbi pulten min:
“Vi har fått høre at det er allmøte på Høyskolen i Oslo, avdeling samfunnsfag. Vi løper opp for å samle underskrifter.”
Torsdag 10.desember
Opptellingen viser at vi har greid å samle inn 40.000 underskrifter! I Fredrikstad, Suldal og Herøy er det fortsatt planlagt arrangementer for å samle flere, og i Bergen invitererTanja i Region Vest til avslutningsarrangement for alle som har vært med.
40.000 er flere underskrifter enn vi har samlet noen gang i et høydepunkt. 40.000 underskrifter gir oss en slagkraft overfor ledelsen i Shell. En slagkraft som forhåpentligvis får Shell til å lytte og stanse overgrepene mot lokalbefolkningen i Nigerdeltaet.
Nå feirer vi aktivister og støttespillere over hele Norge som har gjort en kjempeinnsats. Vi har fullført første etappe.
Så fortsetter arbeidet for å få Shell til å rydde opp i Nigeria. Slik at vi kan få stoppet menneskerettighetsbruddene og virkelig si at “saken er biff”.
Torsdag 10. desember 2009
For meg er du er den beste presidenten siden John F. Kennedy. Du er en mann med visdom og mot – langt utover din alder. Du lytter til de fattige, de undertrykte og de som har mistet alt håp. Men det er én stemme du ennå ikke har hørt fordi den er tiet i hjel i støyen fra det politiske spill, nemlig stemmen til de uskyldige. De som fra tid til annen dømmes til døden i USA simpelthen fordi de er for fattige til å forsvare seg mot de anklagene som rettes mot dem. Og i ytterste konsekvens henrettes de – som i tilfellet til Cameron Willingham fra Texas. Feilene som begås blir dypt begravd. Tilbake sitter kun ofrenes familier med sorgen. Fordi døde mennesker ikke kan forsvare seg.
Jeg har grundig studert det amerikanske dødsstraffsystemet. Jeg ble nemlig tvunget til å sitte 22 år på dødscelle i Texas for en forbrytelse jeg ikke hadde begått. At jeg ble stemplet som skyldig var resultatet av et av de verste eksemplene på tjenesteforsømmelse fra politi og rettsvesen i amerikansk historie.
Ja, Obama, som du selv har sagt er noen forbrytelser så grusomme og preget av ondskap at de skriker etter en velfortjent gjengjeldelse fra storsamfunnet. Men justismord er en midlertidig løsning på et permanent problem. Det gjør at man ikke ser skogen for bare trær. La oss heller bruke de milliardene av dollar som i dag pumpes inn i et juridisk sirkus, som plasserer mennesker på dødscellen i flere tiår, til grensesprengende forskning på hva som forårsaker kriminalitet og ikke bare slåss mot den.
Vårt lands viktigste ressurs er ikke vår militære makt, men våre barn. Hvordan kan vi investere i deres fremtid og lære dem grunnleggende respekt for retten til liv ved å ha et dødsstraffsystem som også dreper de uskyldige? Kan ikke det også klassifiseres som en ond og grusom forbrytelse? Livstidsdom, uten mulighet for prøveløslatelse, er den verste straffen man kan forestille seg. Skal dette fortsatt være bivirkningen av at man praktiserer et rettssystem som ikke holder mål og hvor hensikten bare er å kunne hevne seg på de skyldige?
Når du nå skal motta Nobels Fredspris i Norge den 10. desember, bønnfaller jeg deg om å følge EUs eksempel og gi avkall på bruken av dødsstraff som løsning på det amerikanske kriminalitetsproblemet. Hvis du gjør det, vil du i mine øyne ikke bare være EN AV de beste presidentene i USA, men DEN beste.
Kerry Max Cook
Brevet fra Kerry Max Cook står også på trykk i dagens utgave av VG.
Tirsdag 8. desember 2009
Myndighetene i Ohio har tatt livet av nok et menneske. Straff kaller de det visstnok. Kenneth Biros ble henrettet klokken 18:00 norsk tid, etter å ha tilbragt 19 år av sitt liv i fengsel. Henrettelsen ble utsatt en time i påvente av en avgjørelse fra Høyesterett. Advokaten til Kenneth hadde anket en siste gang, anken ble avvist og henrettelsen fullbyrdet.
Kenneth Biros endte som en forsøkskanin for staten Ohio. Han ble nemlig den første personen i USA som ble henrettet ved hjelp av en ny giftsprøyteblanding. De forsøker å henrette mennesker på en mest mulig human måte, og giftsprøyteblandingen skal føre til døden i løpet av 15-30 minutter. Eksperter har uttalt at den ikke forårsaker smerte, den skal visst være ganske lik den sprøyten man bruker til å avlive dyr med.
Jeg kan ikke la være å undre hva som suser rundt i hodene på menneskene som er satt til å bestemme over andres skjebne? Hvordan kan man resonnere seg frem til at et menneske er fortapt, ikke verdt å la leve lenger? Skal det være en lærepenge, og isåfall for hvem? Såvidt jeg vet, finnes det fremdeles ingen forskning som tilsier at bruken av dødsstraff har en avskrekkende effekt. Jeg ville heller tro at den virker mot sin hensikt? Når staten sanksjonerer drap, skaper man da ikke et enda mer voldelig og avstumpet samfunn?
Vi tapte riktignok denne kampen, men det er mange flere å kjempe for: allerede imorgen er Mohammad Reza Haddadi (21) planlagt henrettet i Iran, for et drap som ble begått da han var 15 år gammel. Jeg vet ikke om vi klarer å redde han, men vissheten om at vi har klart det tidligere gjør det verdt å fortsette denne kampen dag etter dag. Så ikke legg fra deg pennen eller tastaturet riktig enda, klikk deg inn på aksjonen og signer appellen, for jeg har fremdeles håp
Tirsdag 8. desember 2009
Om noen få timer skal Kenneth Biros henrettes. Han er tiltalt og dømt til døden for et drap han skal ha begått i 1991. Klokken 17:00 norsk tid vil han bli stroppet fast til en sykeseng, og injisert med en giftsprøyte som inneholder kjemikalier som aldri har vært brukt til dette tidligere. Den nye sprøyten skal visstnok være mye mer human, hva nå enn det betyr i denne sammenhengen. Han er allerede fraktet fra “death row” til “the death house at the Southern Ohio Correctional Facility“. Navnet er i seg selv en provokasjon- du er herved rehabilitert, ved døden…
Talspersonen for Southern Ohio Correctional Facility, kunne fortelle at Kenneth ligger og slapper av, er rolig og stille. Jeg kan ikke forestille meg hvordan han har det, men bare tanken på å sitte fengslet i 19 år og vente på å bli henrettet av staten gjør meg alt annet enn rolig. Det eneste som dukker opp i hodet mitt er at dette må da være selve definisjonen på overlagt drap?
Vi har allerede sendt over 17000 signaturer fra engasjerte mennesker i Norge, til guvernør Ted Strickland, som fremdeles har mulighet til å stanse henrettelsen. For kampen er ikke over, Amnesty slutter ikke før henrettelsen er et faktum. Jeg har fremdeles et håp om at den stanses i siste øyeblikk.
Søndag 6. desember 2009
For en tid. Hvis du fikk nyss om at noen gjorde noe galt med noen et eller annet sted i verden, det haddet ikke noe å si hvor, da løp alle ut på gata med en røyk med noe rart i og sa ifra. De skrek til og med. På den tida var det in å si i fra mot myndighetene og alle andre som stod for noe ondt. På radioen hørte man sanger med mening som oppfordret folk til å hoppe på det toget som betydde noe. Frihetens tog.
Ikke le av klisjeen. For på 60 og 70-tallet betydde det noe. I dagens samfunn er det kanskje rart å forlange at folk skal løpe nakne og skrike om peace and love som de gjorde på Woodstock. Men hippiene stod for noe spesielt. Det at du var like mye verdt uansett om du er mann eller kvinne, svart eller hvit. Og at urett var noe man ikke fant seg i. Jeg tror at de ikke var redd for noe på den tiden.
Folk tok til gatene med bannere og slagord og titusener strømmet til for å si sin mening om Vietnam eller annen elendighet. Det var ikke med vold, men med roser og sang. Med langt hår og med bukser som fikk huden til å skrike om luft løp de ut i gatene i håp om å forandre noe til det bedre. Plutselig hadde det ikke noe å si om du var mørk eller homse eller om du walked on the wild side. Jeg skulle ønske jeg var der sammen med dem.
Naken eller ikke, var det en ting hippiene kunne være stolt av, så var det verdensengasjementet. Det virker på meg som om folk stod i kø for å lage en bevegelse eller en organisasjon som skulle forandre verden.
I dag er det få som løper ned gatene med bannere eller skriker i mikrofoner som de gjorde før. Enda færre synger sanger som betyr noe. Noen ganger virker det som om ingen bryr seg.
Ofte når Amnesty har stand eller skal demonstrere for et eller annet legger jeg merke til at vi har med oss en godt voksen dame. Og hver gang jeg ser henne, smiler jeg og tenker tilbake på historien. Kanskje var hun en av dem som løp naken på Woodstock, kanskje med blomster i håret. Hun demonstrerte nok da også. Det er ikke banalt, men ekte. Hun viser verden at hun bryr seg.
I dag, hvis unge folk virkelig skal engasjere seg tar de opp mobilen og sender en tekst. Jo, bra det. Men det er ikke vits i å bli silten av den grunn. Det er så mye mer du kan gjøre. Med eller uten blomster i håret.
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Ingelin 
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 