Anonym 
Kristin Rødland Buick
Torunn Tjønneland 
Wenche Gregersen
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Jeg tok steget fra å være jente til å bli kvinne i 1975. Jeg var tretten år, og kjente det i hele meg. Nå var barndommen over. Og så, i tillegg til dette, hadde jeg fått mitt eget år. FNs internasjonale kvinneår! Jeg var umåtelig stolt.
Jeg har vært feminist siden den gang, selv om jeg glatt innrømmer at det tok litt tid før jeg skjønte hva feminisme egentlig var, og hvorfor den var viktig. Den erkjennelsen kom etter hvert.
Den kom med kunnskap om hvordan tusenvis av unge jenter og kvinner får ødelagt liv og helse gjennom vold og voldtekt hver eneste dag. Kunnskap om hvordan systematisk voldtekt av kvinner ble brukt og brukes som et strategisk krigsvåpen i Bosnia og Kosovo så vel som i Sudan og Kongo, og om hvordan ikke en gang kvinner i de nordiske land har mulighet til å oppnå rettferd i rettssystemet etter en voldtekt. Og da jeg selv gikk gravid og skulle føde mitt første barn gikk det opp for meg at det hver eneste dag er 1500 kvinner i verden som dør i barsel. Over en halv million i løpet av ett år. Omtrent 99 prosent av de globale dødsfallene skjer i utviklingsland. Nesten alle kunne ha vært forebygget og unngått.
I mine unge år var det likevel et par ting som plaget meg med å være feminist. En av dem var dette med BH-brenningen. Da jeg erklærte meg feminist var det opplest og vedtatt at ekte feminister bærer ikke BH. Kvinnekroppen skulle få være slik den var, og ikke presses inn i kunstige former som ikke hadde noe annet formål enn å fremstille kvinnekroppen som objekt for menns lyst, og å bidra til å tingliggjøre kvinnen. BH- brenningen ble dermed det symbolske uttrykket for at kvinner tok tilbake makt og myndighet over sin egen kropp, og dermed også over sitt eget liv. Retorikken var besnærende. Realitetene var det verre med.
Etter som jeg vokste til ble det nemlig veldig tydelig at jeg var – og er – av en slik fysisk beskaffenhet at jeg faktisk virkelig trenger å gå med BH. Det er rett og slett ubehagelig å gå uten. Den sterke uniformeringen i kvinnebevegelsen tillot imidlertid lite slinger i valsen. Skillet mellom de ekte troende, og medløperne og femtekolonister, gikk ved BH-stroppen. Det gikk selvfølgelig også mange andre skillelinjer på kryss og tvers, men BH’en syntes å være det minste felles multiplum for kvinnebevegelsen i mange år. Og hvem har vel lyst til å bli stemplet som medløper?
Det forble et pussig paradoks at kvinnebevegelsen, som en sterk sosial bevegelse som virkelig evnet å sette kvinners rett til å velge sitt eget liv på den politiske dagsorden, satte så snevre rammer for hvordan feminister kunne få ytre seg og uttrykke sin identitet.
Etter hvert som kvinnebevegelsens legitime krav om likestilling mellom kvinner og menn fikk økende oppslutning i det norske samfunn ble det også mindre behov for å markere grensen mellom dem og oss, og å gi det et fysisk utrykk. Jeg tror det var Sigrun Berg-skjerfene som forsvant først. Og etter hvert, sakte men sikkert, ble det mulig å være feminist med både BH, leppestift og neglelakk.
Nå etter at Sarah Rasmussen har begynt å brenne hijab frykter jeg det verste. Jeg må få understreke at hun selvfølgelig står fritt i å brenne sin hijab. Jeg skal, i ytringsfrihetens navn, gjøre det jeg kan for å sikre hennes legitime rett til å utrykke sin mening, og forsvare henne mot snøballkastere og andre som vil begrense hennes muligheter til å utrykke seg. Jeg jobber tross alt i Amnesty.
Men jeg liker det dårlig. Jeg får noen ubehagelige assosiasjoner til de årene der jeg verken kunne løpe eller danse fordi noen hadde fått det for seg at BH’en var det ultimate beviset for kvinneundertrykking. Hvorfor var det ingen som rakte opp hånden og sa at BH’en faktisk også kan være et nyttig plagg?
Er det slik at det nå er hijab’en vi skal gå etter? Er det hijab som skal bli det nye minste felles multiplum, som synliggjøre skillet mellom inn og ut, vellykket og mislykket, undertrykt eller frigjort, integrert eller potensiell muslimsk ekstremist? Det er i så fall et utrolig skremmende perspektiv.
Jeg har vanskelig for å se hvordan brenningen av en hijab kan være et uttrykk for solidaritet med kvinnene som velger å bære skautet. Tvert imot, jeg kan ikke se det som annet enn et utrykk for manglende raushet og respekt. Jeg kan heller ikke forstå hvordan noen kan mene at hijabbrenningen skal bidra til at kvinner som nå blir tvunget til å bære skautet herved vil få større rom til å ta egne valg. Hijabbrenning gir i hvert fall en krystallklar tilbakemelding om at det bare er plass i fellesskapet til kvinner som kaster skautet, og forsterker allerede eksisterende fordommer og motsetninger uten å bidra til å finne løsninger.
For meg handler likestilling og likeverd om kvinnens rett og mulighet til å kunne ta egne valg. Retten til å kunne velge å gå med hijab blir dermed like viktig som retten til å kunne la det være.
Det finnes bare en løsning på denne situasjonen. Vi må begynne å brenne noe annet. BH’en var ingen suksess, og å brenne hijab i frigjøringens navn er bare tull.
Er det noen som frivillig ofrer nisseluen?
Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International Norge
- Neste innlegg: Dagens støttespiller: Charlotte Thorstvedt
- Forrige innlegg: Dagens støttespiller: Kjell Magne Bondevik
- Kategorier: Nyheter
12 kommentarer 
- Legg til egen kommentar
Kommentér:
Det er som jeg skulle ha sagt det selv;-)
Saken er veldig enkel- man avler sjelden noe mer enn fordommer og hat på begge sider ved å brenne ting. Provokasjon har aldri vært et godt utgangspunkt for en sunn dialog. Og man må ikke forsøke å redde undertrykte kvinner på bekostning av den større kvinnegruppen som faktisk finner styrke i den hijaben. Det tragiske ved den hele situasjonen er faktisk at de få miljøene der kvinner blir påtvunget hijaben, blir enda mer lukkede. Og på den andre siden vil de kvinnene som ønsker å bære hijaben, igjen utsatt for diskriminering og ja, rett og slett mobbing, både på skolen og ellers i arbeidslivet- og også på gata. Ja, og det skjer faktisk. Hvorfor vil vi tvinge sterke, selvrealiserte, godt utdannede muslimske kvinner inn i skapet? Når feminismen ikke lenger tjener kvinnens rettigheter- bare noen få av dem sine -med jantelov tendenser- da vet heller ikke jeg lenger om jeg ønsker å være en feminist…
Janteloven
1. Du skal ikke tro du er noe.
2. Du skal ikke tro du er like meget som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mer enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mer enn oss.
7. Du skal ikke tro du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe.
Axel Sandemose 1933
Om å kle seg.
Å sammenligne hijab med BH står for meg som en velmenende, men feilslått, sosialantropologisk øvelse. Avkledningen må i mine øyne ses i lys av påkledningen – selv om mange fritt velger bruk av hijab er det likevel ikke til å skjule at noen påtvinges hodeplagget. Om tidlig-feministene sosialt fordømte bruk av BH slik Rasmussen i dag fordømmer bruk av hijab, var det vel aldri slik at BH som plagg ble påtvunget prepubertale jenter.
Og hvis solidaritet og raushet skal oppstilles som grunnlag for våre ytringer, tror jeg den offentlige debatten hadde blitt usigelig kjedelig. Rasmussens hijabbrenning bidro til en debatt hvor sterke, selvrealiserte, godt utdannede muslimske kvinner imøtegikk ideen om hijabbærende kvinner som undertrykkede og kuede. Den offentlige debatten er, og bør være, individualisert og provoserende.
La meg starte med å si at jeg er enig med Kaatee om at likestilling og likeverd handler om kvinners rett til å ta egne valg. Men jeg vil presisere at det da må handle om reell valgfrihet. En gammel feminist bør kunne problematisere frivillighet bedre enn det Kaatee klarer i denne artikkelen. Her hopper hun glatt over det feminister i sine ulike leire har diskutert, internalisering av sosiale strukturer, verdier. I tillegg tyder analysen på en mangelfull forståelse av hvilken viktig rolle konfrontasjon og det å utfordre patriarkalske symboler har spilt i kvinnekampen.
Sammenligningen mellom BH-”forbudet” og utfordringen av symbolikken i sløret er mislykket. For det første har ikke slør en praktisk funksjon som BHen. Det har bare verdi i kraft av dens religiøse, kulturelle og politiske betydning. Det er det jeg utfordret, og det er alvorlige og dyptgripende ting. Å trekke inn nisseluen er å forsøple en viktig debatt om menneskeverd, likhet frihet og det flerkulturelle samfunnets fremtid.
Mange har sagt at slørbrenningen var bare tull, uten effekt. Samtidig som de hiver seg i en debatt som sløret. Jo, det hadde en effekt. Nå er den muslimske kvinnens rettigheter satt på dagsordenen. Artikkelen er et av mange bevis på at aksjonen ikke er “bare tull”.
Sara Azmeh Rasmussen, fortsatt stolt av slørbrenningen
Hmm. Jeg syns det er fryktelig vanskelig å argumentere mot hijabbrenning uten å sette den inn i konteksten, og derfor kritisere konteksten. Det er jo forsåvidt viktig, men den kritikken du kommer med her klarer jeg ikke å følge.
Du sier in effect at BH-brenningen skapte problemer for feminismebevegelsen fordi det var upraktisk å gå uten BH. Jeg skjønner ikke hvordan dette kan overføres i det hele tatt til hijabbrenning. For det første er det såpass få som bruker hijab at det neppe skader rekrutteringen. For det andre er det unektelig mindre praktisk å bære enn å ikke bære hijab. Hele denne passusen i innlegget ditt må derfor være irrelevant.
Så kritiserer du handlingen for å umulig kunne være et solidaritetsuttrykk. Her tror jeg du lar ordene dine løpe forbi deg. Det er klart at dette kan være et solidaritetsuttrykk. Jeg er enig at i konteksten, debatten og med bakgrunnen til Azmeh Rasmussen er det overveiende sannsynlig at formålet er noe annet. Men det utelukker ikke prinsipielt brenning av hijab som et solidaritetsuttrykk.
Og jada, mange føler seg såret. Men å knekke et gevær er et solidaritetsuttrykk med pasifister selv om jegere blir såret.
Sett at brenningen er rettet mot tvangsbruk av hijab og, i videreføringen, trange kjønnsroller for kvinner i islam. Da blir det underlig, syns jeg, å ta til orde for at vi heller må prioritere “toleranse og respekt” for de som frivillig velger å bære hijab. Såvidt jeg kan forstå er det vel ingen som argumenterer for å forby hijabbæring? Det blir et håpløst imperativ for en feministisk bevegelse at man ikke skal kunne kritisere praksis fordi kvinner driver med den. Feminisme handler om kjønnsroller. De er mer kompliserte enn at menn påbyr kvinner å ha dem. Derfor har alltid kvinnebevegelsens kamp vært vel så mye rettet mot å endre kvinners tanker som å endre menns tanker.
Ta utgangspunkt i en usikker femtenårig muslimsk jente som føler et påtrykk for å bære hijab, men ikke ønsker det. Hun tviler på religionen og familiens tro, og er dypt kritisk til kvinnesynet som imamen fremmer. Det er klart at det er lettere for henne å bryte med familiens linje når det finnes en aktiv debatt og forbilder som argumenterer mot hijabplikt og viser at det går an å gå uten.
Folk har rett til å gå med og uten hijab, og rett til å velge det selv. Per i dag ser jeg ingen trussel mot at folk som ønsker å gå med hijab ikke får lov til å velge det selv, men det er en klar risiko for at det motsatte skjer. Derfor er ikke hijabbrenning noe tiltak jeg ville utelukke i utgangspunktet.
Men jeg støttet ikke den brenningen som skjedde 8. mars. Til det var konteksten helt feil, og det gikk alt for langt i retning av å fremstille det som om denne kampen (for fritt hijabvalg) på en eller annen måte var i motsetning til resten av 8. mars-budskapet. Rasmussen med venner var også uklare på om de var for fritt hijabvalg eller mot hijab. Alt det kan kritiseres. Men en kamp mot hijab som et religiøst påbud og generelt uttrykk for veldig begrensede kjønnsroller i mange muslimske (og andre religiøse) grupperingene, det må åpenbart den feministiske bevegelsen ta.
Jeg må bare få lov til å komme med noen innvendinger mot det reflekterte innlegget fra Indregard.
Jeg forstår ikke hva slags bakgrunn hun sikter til når hun mener at den svekker troverdigheten i mitt budsakp. Jeg er en kulturell muslim og en humanist. Jeg skjønner heller ikke hvem mine “venner” er. Dette var et enkelt individs aksjon som jeg hadde planlagt alene, og jeg hadde ingen medhjelpere på selve dagen heller. Det dukket opp en eksiliraner som hjalp til da det viste seg å være vanskelig å tenne på det gjennomvåte sløret, men jeg vet ikke noe om hvem han var. Er det mulig å føre en saklig debatt uten å angripe debattanters integritet?
Formålet mitt er å vise solidaritet med muslimske kvinner, og menn. Det å utfordre et tankesett er ikke uttrykk for manglende respekt eller raushet, men genuin respekt i form av ekte interesse og tillit til at den andre er i stand til å ta imot en utfording og gå inn i en dypere diskusjon som kan være berikende for begge parter.
Da norske feminister kritiserte tanker, normer og vaner som gjorde at deres medsøstre “frivillig” var lenket til en skinnende ren kjøkkenbenk, var det ingen som anklaget dem for verken å skjerpe motsetninger eller krenke disse kvinnene. Men i dagens debattklima, klarer ikke ressurssterke personer å se forbi hudfarge, etnisk opprinnelse og se mennesket bak.
Å brenne et slør er ikke å svekke muslimske kvinners valgfrihet. De som vil kan fortsatt velge å bære sløret. Jeg har og vil fortsatt forsvare deres rett til det. Men jeg har og kommer fortsatt til å kritisere de sosiale kodene som fører til bruk av slør, og selvet sløret.
Jeg debatterer egentlig ikke denne saken på nettet. Det blir min siste kommentar.
Posten minnet meg til fulle om hvorfor jeg ikke er medlem i Amnesty. Det er lenge siden jeg har sett maken til prinsippløs retorikk i forsøk på å ro seg bort fra en vanskelig problemstilling.
Jeg heier på Indregard og Sara. Og Sara der de er uenige.
Parallellen mellom BH og hijab ligger i Sara Rasmussens kronikk i Aftenposten lørdag 7. mars som gikk forut for hijab-brenningen, der hun skriver:
“For snart førti år siden, tente kvinner på sine brystholdere, fordi de hadde skjønt at plaggene på kroppen ikke bare var formet av og bekreftet samfunnets strukturer, men også formet og vedlikeholdt deres egen selvforståelse, deres psyke og deres adferd.”
Brenningen av hijab blir, så langt jeg forstår Rasmussen, et tilsvarende forsøk på å brenne et plagg som etter hennes mening bekrefter samfunnets kjønnsdiskriminerende strukturer.
Jeg har ikke noen prinsipielle betenkeligheter mot å det å brenne gjenstander ifm politiske markeringer, men det er et utrolig sterkt virkemiddel, og nettopp av den grunn er det lett å skyte over mål.
Hijab-brenningen er blitt fremstilt som et ledd i en individuell så vel som en kollektiv frigjøringsprosess. Hvorvidt hijab-brenningen bidro til Sara Rasmussens individuelle frigjøring kan jeg ikke uttale meg om, men jeg er nokså sikker på at den ikke bidro til noen kollektiv frigjøring av muslimske kvinner i Norge. Jeg mener den tvert imot har bidratt til å øke fordommer, og til å sementere oppfatninger om at kvinner som bærer hijab per definisjon er undertrykt og ute av stand til å ivareta egne interesser. Det har dessuten bidratt til å forsterke en oppfatning om at kvinner som bærer hijab ikke er tilstrekkelig integrert i det norske samfunn. Det siste er ytterst betenkelig, særlig når dagens integreringsdebatt i økende grad blir preget av fordommer og frykt, og der snikislamisering og radikal islam blir fremstilt som akutte trusler i Norge.
Ja, det er mange kvinner som blir tvunget til å bære hijab, også i Norge. Og det finnes kvinner som tilsynelatende selv bestemmer å bære skautet, men som i realiteten ikke har noen mulighet til å ta dette valget på et fritt grunnlag. Skal kvinnene få en bedre kunnskap om egne rettigheter, og styrke evnen til å gjøre egne, selvstendige valg skal det helt andre virkemidler til enn hijab-brenning Hijab-brenning vil tvert imot forsterke opplevelsen av at det er “oss” mot “dem”, øke skillelinjer, lukke dører, og gjøre det langt vanskelige å få på plass den dialogen som er nødvendig for å få til en endring.
Jeg tror heller ikke at det er et imperativ verken for den feministiske bevegelsen eller for menneskerettighetsbevegelsen å ikke kritisere kjønnsdiskriminerende praksis der kvinner er pådrivere. Kjønnslemlestelse er et eksempel på en slik praksis, og her har nasjonale og internasjonale kvinneorganisasjoner virkelig gått i bresjen for å bekjempe denne skadelige kulturelle praksisen. Jeg tror heller ikke at kvinnebevegelsen innsats mot menneskehandel blir mindre nå som der er flere og flere kvinner som avsløres som bakmenn eller madammer for den organiserte menneskehandelen.
Men en kvinne som på et fritt og selvstendig grunnlag velger å gå med hijab på kan vel ikke sies å utøve en skadelig kulturell praksis?
Så, til sist, jeg vil jeg heller ha en offentlig debatt som er preget av gjensidig respekt enn av provokasjon. Så får den heller bare være litt kjedelig. Det er nok krig i verden som det er.
Det er litt historieløst å antyde at en kvinne ikke vil velge frivillig ”å utøve en skadelig kulturell praksis”.
Det jeg har savnet i denne opphetede debatten om hijab er et barneperspektiv. Barnehijab-problematikken har vært helt fraværende. Vi har fått høre at de fleste voksne muslimske kvinner velger hijaben helt frivillig, men hva med barna?
Flertallet av norske barn med muslimske foreldre er ikke tilslørt, men mange er det. Og de er ikke i stand til å protestere når de blir påtvunget tilsløring av sine foreldre. Vi må anerkjenne at foreldre ønsker det beste for barna sine, men de valgene de tar er ikke nødvendigvis alltid til beste for barna.
En slik kulturell praksis kan vanskelig forsvares med henvisning til religionsfriheten ettersom barnehijab synes ikke å ha noe grunnlag i islamsk lære. Vi må huske på hva som er hijabets hovedfunksjon: å unngå å vekke seksuell begjær hos mannen.
Det er grunn til å anta at foreldrene insisterer på at døtrene deres bærer hijab fra tidlig alder i frykt for at de skal nekte å gjøre det når de fyller 18 år. Når man vokser opp med hijab, vil den lettere kunne bli en viktig del av ens identitet fremover i voksen alder. I så fall er dette er en kynisk indroktineringsstrategi som ikke tar hensyn til de mange uheldige konsekvenser for tilslørte barna – spesielt i skolesammenheng.
Uansett hvordan man definerer barnehijab, bør ikke foreldre ha rett til å utøve tvang eller press for å få sine barn til å dekke seg med slør. Man kan spørre seg om det i det hele tatt kan være tale om frivillighet når barn helt ned i fireårsalderen ikler seg hijab.
Vi bør kunne forvente at de som har engasjert seg sterkt til forsvar for kvinners selvstendige valg til å bære hijab vil bry seg om de som ikke kan ta selvstedige valg og som ikke blir hørt.
Til de som vil karakterisere et slikt fokus som ”mobbing og hets mot muslimer” har jeg følgende å si: illiberale tradisjoner må tåle å bli gjenstand for kritisk søkelys i et liberalt samfunn som det norske. Det er på høy tid å se barna bak sløret!
Denne debatten er for interessant til å trekke seg så tidlig.
Jeg vil Rose Sylo for et skarpt innlegg om barns religionsfrihet og deres krav på beskyttesle og gode vekstkår. Slør på små barn er et overgrep mot deres tankefrihet og religiøse integritet. I tillegg har det svært negative konsekvenser både praktisk og sosialt. Dette må ansvarlige politikere begynne å ta på alvor. Jeg er også enig i Sylos avsluttende kommentar. Kritikk mot tradisjoner og religiøse forestillinger og praksiser er ikke nødvendigvis hets. I de fleste tilfeller er det motivert av gode hensikter og fører det til positive endringer på lang sikt.
Hiba Khan har interessante argumenter som jeg har tenkt på en del siden jeg leste innlegget. Dette er ikke en enkel sak. Slør kan oppleves som frigjørende og meningsbærende og da føles min utfordring som alt annet enn solidaritet. Men jeg vil forsikre Hiba igjen, som jeg gjorde under og etter Tabloiddebatten (hvor hun gjorde en utmerket innsats) at jeg ikke gjorde dette av noen annen grunn enn nettopp solidaritet.
Provokasjon er aldri behagelig, verken for den som provoserer eller de som blir provosert. Men den har sin viktige funksjon. Det finnes mange bevis på dette i historien. I kveld så jeg for eksempel en dokumentar om de svartes kamp mot apartheid i USA. Det var ikke tale om dialog der. Det var ideer mot ideer, heftige konfrontasjoner og sammenstøt. Vi vet alle at historien ikke ville vært den samme hvis man baserte seg bare på dialog med hvite rasister på den tiden. Håper du kommer til debatten på onsdag, Hiba
Kommentaren fra Patricia er et godt eksempel på en relativiserende og prinsippløs tilnærming. Når “oss” og “dem” trekkes inn som et argument, egentlig uansett hvordan det anvendes, blir man selv representant for den samme tankegangen man tilsynelatende kritiserer. Patricia slår fast med den største sikkerhet at min symbolske handling ikke har noen frigjørende verdi, og at den bare bidrar til økte fordommer mot muslimske kvinner.
” jeg er nokså sikker på at den ikke bidro til noen kollektiv frigjøring av muslimske kvinner i Norge. Jeg mener den tvert imot har bidratt til å øke fordommer, og til å sementere oppfatninger om at kvinner som bærer hijab per definisjon er undertrykt og ute av stand til å ivareta egne interesser”. Sitat slutt.
Jeg synes man skal være forsiktig med å være så bombastisk, særlig når man ikke er en anonym debattant, men uttaler seg offisielt på vegne av en viktig organisasjon. Hvilket grunnlag har Ptricia, bare 12 dager etter aksjonen for å forutsi dens konsekvenser? Har Amnesty allerede rukket å samle datamateriale, gjort intervjuer blant muslimske menn og kvinner, engasjert forskere for å finne ut hvilke ringvirkninger denne aksjonen har fått? Det er rett og slett pinlig å lese en så overfladisk analyse på Amnestys offisielle side!
Helt på slutten stilles følgende spørsmål: “Men en kvinne som på et fritt og selvstendig grunnlag velger å gå med hijab på kan vel ikke sies å utøve en skadelig kulturell praksis?”
Hva er et fritt og selvstendig grunnlag? Motiver for bruk av sløret er mange og komplekse, og mange tilslørte kvinner er mer intelligente og har høyere utdanning enn meg selv. Men betyr det at slør er helt uproblematisk? At det ikke på et eller annet nivå er en form for underkastelse for patriarkalsk tenkning? At disse kvinnene ville tatt det samme valget innenfor en annen sosial kontekst perget av en mer liberal tolkning av islam?
Hva er en skadelig kulturell praksis? Det er klart en stor forskjell på slør og kjønnslemlestelse som er et grusomt overgrep på flere nivåer. Men er sløret uskyldig, uskadelig?
Kan en tilslørt kvinne bli en danser, en sanger, en idrettsutøver for å nevne noen få eksempler? De som svarer ja på dette spørsmålet, hvis samfunnet tillater det da, tilføyer de, har ikke skjønt slørets logikk og de mentale sperrene det skaper. I dag spiste jeg lunsj med en pakistansk-norsk kvinne. Hun fortalte om sin mors 40 årige kamp for å frigjøre seg helt fra sløret. Ingen tvang var inne i bildet. Bare de internaliserte verdiene, frykten for å gå “naken” på gaten, arbeidet med å bygge opp tillit til en kropp hun lærte måtte hjemmes bort.
Arbeidet for at muslimske kvinner skal overvinne kulturelle og religiøse barrierer og få friere og mer meningsfulle liv, er utrolig krevende. Kampen kommer til å vare lenge. I muslimske land er det lite rom for en slik kamp. Der føres kvinnekampen inenfor en islamsk diskurs, hvilket betyr i konservativ retning.
I det demokratiske Norge blir en kulturell muslim, som har en tilslørt mor, møtt med anklager om å løpe FRPs ærend og skjerpe motsetningene av menneskerettsorganisasjoner, når hun utfordrer sløret og dets koder. Hvis dette er Amnestys syn på saken, er det svært skuffende!
Muslimske kvinner, med eller uten slør, tåler å slåss for egne synspunkter. Det som skjer er bra, som lenge vi ikke avsporer debatten og får den til å handle om noe helt annet.
Slik eg ser det, er brenning av symboler alltid viktige, fordi dei svekker symbolene sin absolutte makt.
Å brenne bh dengong det var utenkeleg å gå utan bh, for svært mange kvinner, var å vise at bh-en var noko ein kunne velge å ta alvorleg, velge å ikkje ta alvorleg, velge å bruke eller la vere.
Å brenne ein hijab i dag er å seie det same.
Dersom ein ikkje skal kunne brenne symboler av omsyn til kjenslene til dei som tek symbola alvorleg, er det same som å tvinge alle til å ta symbola alvorleg.
Det er hovudbodskapen, anten ein brenn ei bok, ein hijab, ein bh, ein prestekjole, eit kors, eit flagg eller eit bilete av ein politikar.
Samstundes er det å brenne eit symbol også ein handling som blir oppfatta aggressivt, som ein symbolsk trussel: “Eg brenner symbolet, dermed viser eg at eg vil brenne det symbolet står for”.
Debatt og dialog er kongevegen til forståing og samhandling innan eit demokrati.
Symbolbrenning har sin plass som den ytterste markør for at enkeltindividet sin ytringsrett kjem foran symbolets autoritet.
For 6 dager siden døde en iransk blogger Omid Reza Mir-Siafi i det beryktede fengslet Evin. Omid hadde i ulike innlegg på blogget sin kritisert det iranske regimet, i særs den åndelige lederen khamenei. Dette medførte at Omid Reza ble satt inn i Evin og innlegget medførte til to års fengsels straff. I fengselsperioden ble bloggeren sterkt nedbrutt og utviklet med tiden depresjon….
[...] Senere på kvelden og gjennom natten ble hun truet på livet via sms . Selv ikke Amnesty International i Norge synes om noe om Azme Rasmussens hijabbrenning og mener at kvinner må få velge selv. Var [...]