I høst skal vi i Amnesty kreve at bedrifter tar samfunnsansvar. Bedrifter som er direkte eller indirekte ansvarlig for menneskerettighetsbrudd må stilles til ansvar.
Shells virksomhet har ødelagt livsgrunnlaget til hundretusener av mennesker i Nigerdeltaet
Menneskene som bor der er blitt fratatt sin rett til helse og sunne omgivelser og retten til en akseptabel levestandard
De fattige rammes hardest
”Because of oil exploration there are no more fisheries…
We experience the hell of hunger and poverty.
Plants and animals do not grow well, the fish have died…”
Jonah Gbemre, Iwerhekan Community, Ughelli South Local Government Area of Delta State, april 2008
Du kan se film fra Nigerdelta her:
Hva kan du gjøre?
Vi trenger flest mulig til å bli med oss ut på Shellstasjoner i Norge. Der skal vi samle underskrifter og spre kunnskap om de menneskerettighetsbruddene Shell er ansvarlig for. Kan du sette av et par timer til å være med på din lokale Shellstasjon? Aksjonene skal skje i oktober og november i Norge og mange andre land. Du får aksjonspakke, råd og opplæring i forkant.
Meld deg på her, og du får tilsendt mer informasjon og aksjonspakke:
- E-post: aksjon@amnesty.no
- Twitter: @Amnesty_Norge
- Eller til din regionleder
- Eller som kommentar til denne artikkelen
Bli med og krev at Shell rydder opp i menneskerettighetsbruddene i Nigeria!
I 1961 var verden preget av den kalde krigen. Folkene i store deler av Øst-Europa, Afrika, Asia og Latin-Amerika levde i diktaturer eller sterkt autoritære samfunn. Ikke-statlige organisasjoner i et sivilt samfunn som opererte uten fare for medlemmenes liv var et fenomen som i stor grad var forbeholdt mennesker i Vest-Europa og Nord-Amerika.
I denne vireligheten unnfanget den visjonære advokataktivisten Peter Benenson, Amnesty International. En organisasjon av vestlige mennesker som skulle benytte sin frihet til å ”adoptere” og arbeide for medmennesker som ikke kunne heve sin egen stemme og som led i autoritære staters fengsler. Plutselig hadde man en bevegelse av mennesker i Vest-Europa, USA og Canada som brukte alle fredelige midler for at deres adopterte samvittighetsfange skulle bli løslatt. Enkelt, genialt og vel tilpasset organisasjonens mål og daværende samtid.
I 2009 er verden radikalt endret. Muren falt for tyve år siden. Mange diktaturer og autoritære stater verden over har måtte vike plassen for ulike former for folkestyre. Det sivile samfunn har eksplodert verden over. Ikke-statlige organisasjoner med all verdens formål, mange av dem basert på menneskerettighetene finnes overalt. Det er en enorm kraft i deres aktivisme, og de har lite behov for å bli adoptert av venner i verdens nordlige eller vestlige hjørner. For dem gir begrepet assosiasjoner til mer eller mindre hjelpeløse barn som må tas vare på av voksne. Det hører ikke hjemme i forholdet mellom organisasjoner eller enkeltmennesker i organisasjoner.
Internasjonal solidaritet og partnerskap er derimot noe annet. Det trenger alle i alle deler av verden.
Jeg er nylig hjemvendt fra Amnesty Internationals internasjonale rådsmøte. 350 mennesker fra hele verden som har forsøkt å meisle ut Amnestys framtid. Den viktigste retningsendringen er nettopp fra adopsjon til partnerskap. Amnesty er kanskje verdens største menneskerettighetsorganisasjon målt i medlemmer. Vi er ganske sikkert en av dem det lyttes mest til i det internasjonale samfunnet, men vi er langt fra den eneste relevante eller viktige. Vi har av den grunn hatt store problemer med å vokse utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika. Mange ser oss som eksklusive og paternalistiske. Dette har Amestys ledende aktivister bestemt seg for å gjøre noe med.
Nå er hovedmålene knyttet til å forhindre og stanse overgrep i tett partnerskap med kolleger verden over. La de samme partnerne påvirke våre beslutninger, våre arbeidsmetoder og våre målsetninger. Samtidig som vi med sterk selvtillit skal bidra med våre styrker inn i dette. Vårt enestående navn og omdømme, vår ekspertise i rettighetsbasert aktivisme, vår unike evne til å kombinere aktivisme med tung faglig etterforskning og vår evne til å skape oppmerksomhet.
Foreldreholdningen knyttet til begrepet adopsjon skal byttes ut med likestillingen i et godt partnerskap. Amnesty skal jobbe mer med og mindre for.
I 2011 er Amnesty International 50 år. Organisasjonen har i løpet av relativt kort tid fått en unik posisjon i det globale sivile samfunn. Men denne suksessen har også bidratt til å endre verden på en måte som krever at organisasjonen må endre seg for ikke å forvitre med den tiden den ble dannet i. Amnesty kan bare styrke seg videre dersom vi blir en naturlig del av en global menneskerettighetsbevegelse der mange organisasjoner kombinerer og koordinerer sine ulike styrker for å nå felles mål. Ut med foreldrerollen, inn med partnerskapet på tvers av kjønn, farge, religion, seksuelle legninger og ikke minst økonomisk status.
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International Norge
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 
nedoverbakke
Erlend Larsen 
Fredrik Naumann 
Abdoollah Hosseini
Sigrun Tømmerås
Rune Arctander 
Marjana Annfinsen 