Amnestys ungdomsgruppe i Stavanger har tydeligvis mange jern i ilden. På lørdag arrangerte de sin første Nigerdelta-aksjon i Stavanger. Her deltok aktivister i oransje drakter med Shell-logo og andre som var utkledd i søppelsekker med skitne fjes. Ungdommene skapte et sterkt visuelt bilde av mennesker som er fanget i en vanskelig og urettferdig situasjon på grunn av på bedrifters manglende respekt for menneskerettighetene. For å involvere forbipasserende fikk publikum mulighet til å velge mellom å gi sølevann eller rent vann til aktivistene i søppelsekker.
På mindre enn to timer samlet aktivistene inn mer enn 400 underskrifter mot Shell. Iris Tungland Porturas på 16 år og Marjam Idriss på 17 var med på å arrangere aksjonen. De var veldig fornøyde med både planlegging og gjennomføring av aksjonen. De har drevet aktiv verving på skolen sin, særlig blant de nye som akkurat har begynt på videregående, og har blitt holdt flere planleggingsmøter. Dette har ført til at de klarte å aktivisere nærmere 30 aktivister til å være med en lørdags formiddag til innsats for Amnesty.
- Dette er en utrolig bra kampanje og det er bra at Amnesty tør å snakke høyt om fattigdom som menneskerettighetsbrudd, sier Iris og Mirjam. De to aktivistene har også holdt flere foredrag om Amnestys arbeid, både for medelever og for lokale politiske ungdomspartier som Unge Høyre og Sosialistisk Ungdom. Representanter for Rødt har også fått en liten introduksjon.
- De vi har holdt foredrag for har vært åpne og interesserte, så responsen har vært veldig positiv, sier Iris og Mirjam.
Når vi spurte Iris og Mirjam om deres drømmeaksjon for Amnesty tenkte begge raskt i store baner. “Tenk så kult det hadde vært å fått til en felles internasjonal markering over hele verden. Litt slik som vi får til i Norge nå med Shellkampanjen, når det skal være markeringer over hele landet den 29. oktober. Det gir et utrolig stekt bilde, og viser at sammen er vi mange og at det nytter”.
Hvis du lurte, de fleste forbipasserende i Stavanger valgte forresten rent vann. Så kanskje er det håp?!
Skrevet av Oda Skagseth, praktikant ved Amnestys kontor i Region Sør. Foto: (c) Iris Tungland Porturas
Glem Bruce Willis og de vanlige actionheltene. Nå kan du bli med på et sterkt og brutalt møte med helter fra det virkelige liv. I dokumentaren “Burma VJ – Reportasjer fra et lukket land” får vi se hvordan videojournalister trosser militærjuntaen og begir seg ut i gatene for å filme munkeopprøret i 2007. Burmas militærjunta kastet ut eller kneblet alle frie medier. Men noen enkeltmennesker satte livet på spill og filmet det som skjedde. I dag sitter mange av disse modige journalistene i fengsel.
Burma VJ går nå på norske kinoer. Dagbladets anmelder trillet seks på terningen og kalte filmen for “årets viktigste film”. For å støtte videojournalistenes innsats for ytringsfrihet og demokrati kan du signere appell OG lage din egen støttevideo:
I 2007 eksploderte en oljetank på Vest Tanks anlegg i Sløvåg i Gulen kommune. Ingen omkom, men store mengder giftige stoffer lekket ut i miljøet og mange mennesker ble syke. Noen kanskje langvarig. Den daværende ledelsen i Vest Tank forsvarer seg med at de ikke visste hva det var de mottok og forsøkte å rense. De mener seg lurt av selskapet Trafigura som fraktet det farlige avfallsproduktet til Gulen. Det holder ikke.
Økokrim har tatt ut tiltale mot den tidligere ledelsen i Vest Tank i forbindelse med eksplosjonen i Sløvåg og rettssaken skal etter planen starte i november.
Amnesty International tar ikke stilling til skyldspørsmålet i denne saken, men Amnesty mener at enhver bedrift har et eget ansvar for å vite om deres egen virksomhet kan føre til fare for medarbeidere og befolkningen der virksomheten er etablert. Dette bør være del av et sett med retningslinjer bedrifter alltid følger når de påtar seg oppdrag eller starter opp ny aktivitet. Bedriftene har også et ansvar for å sikre seg at deres egen virksomhet er lovlig i henhold til nasjonal lov og internasjonal rett. Når en aktivitet, slik tilfellet er i denne saken, er ulovlig i EU og USA må det være bedriftens ansvar å kjenne til dette og sikre seg at dette likevel er lov og ansett som forsvarlig i Norge.
Det er således ikke tilstrekkelig å dekke seg bak at man ikke har fått korrekt informasjon av sin samarbeidspartner. Det må også være enhver bedrifts ansvar å undersøke bakgrunnen til sine samarbeidspartnere, deres “rulleblad”, rykte og etterrettelighet.
Vest Tank-saken – en del av en større forurensningsskandale
Saken med oljegiganten Trafigura og den sjokkerende forurensningsskandalen på Elfenbenskysten ruller nå på NRK, BBC, The Guardian og nederlandske Volkskrant. Amnesty International har sammen med Greenpeace vært en av de sentrale kildene til de opplysningene som kommer fram. Amnesty kommer ved årsskifte med en fullstendig rapport om egne funn i saken.
Vestlandsselskapet Vest Tank renset coker gasoline for Trafigura fram til eksplosjonen 24. mai 2007. Eksplosjonen førte til betydelige helseskader blant innbyggerne i Gulen kommune. På forhånd hadde ingen andre land i verden ønsket å behandle stoffene som eksploderte i Sløvåg. Coker gasoline inneholder store mengder svovel og miljøgifter, men ved å rense den og tilsette kjemikalier får man en lavkvalitetsbensin som er ulovlig i Vesten, men som blir solgt i Afrika. Selve renseprosessen av coker gasoline er ulovlig både i EU, USA og Singapore.
I en rekke interne e-poster fremgår det at Trafigura var fullt klar over at det var ulovlig å rense coker gasoline i store deler av verden. Vest Tank, på sin side, påstår at Trafigura aldri informerte dem om at kautisk vasking var ulovlig i blant annet EU og at det var giftig avfall om bord på de seks skipslastene som ankom Slåvåg. Styreformann, Trond Emblem, sier at de føler seg lurt fordi Trafigura hadde sagt at innholdet på skipene var slop, vaskevann fra rengjøring av tankene om bord på skip. Det holder ikke.
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International Norge.
Som ung og engasjert kan det være en utfordring å velge sine kamper. Det er rett og slett så mye urettferdighet, så mange organisasjoner og støttegrupper som skriker etter oppmerksomhet, at det er helt urealistisk å skulle bry seg om alt hele tiden. Særlig under valgkampen har dette problemet gjort seg gjeldende. Det er bare så synd at oppmerksomheten ofte stopper ved landegrensene.
Under Menneskerettighetsuken, som ble arrangert av Amnestys studentgruppe i Bergen forrige uke, var Mads Gilbert en av foredragsholderne. “Om droner i krig”, sto det på programmet, men ikke uventet fikk vi i tillegg et glødende engasjert innlegg fra legen om forholdene og menneskerettighetsbruddene for øvrig i Gaza.
Gilbert er partisk, det vet vi godt fra før. Populistisk, vil mange også si. Men han besitter førstehånds kunnskap om steder der de fleste av oss aldri vil slippe inn. Han kommer med såpass detaljerte og dokumenterte historier at det er vanskelig å tvile på at det han sier stemmer.
- Nå skal dere få se en del vonde bilder, men sånn er faktisk verden for veldig mange mennesker der ute, sier Gilbert. Da er det bare å stålsette seg.
Bildene fra sykehuset i Gaza, historiene og lydopptak av dronefly gjorde sterkt inntrykk på oss som hørte på. Mange hadde tårer i øynene, snufset og ristet på hodet. Men det var ikke bildene av forsvarsløse barn med avrevne bein og armer som var det aller mest sjokkerende ved Gilberts foredrag. Det var faktaene.
- Dette firmaet, som reklamerer på nettsidene sine med at de produserer raketter som har 90 % sjanse for å treffe målet sitt, leverer Norge drivstoff til, sier Gilbert.
- Og her, på toppen av separasjonsmuren, står det overvåkningskameraer produsert av et firma Norge inntil veldig nylig investerte oljepengene i.
Er det sant? Er det virkelig sant? Sammenhengen mellom penger, store selskaper og nød og fattigdom slutter aldri å overraske meg. Det er nok derfor jeg, som splitter ny praktikant i Amnesty, føler sterkere og sterkere at jeg er på rett sted.
Med høstens kampanje rundt bedriftenes samfunnsansvar setter Amnesty ord på en av mine hjertesaker, og de gjør det med tyngde. Jeg har vært så heldig å være på seminar om kampanjen sammen med utrolig kunnskapsrike og engasjerte mennesker. Nå ser jeg at kunnskapen spres til aktivistnettverk over hele landet.
På Amnesty Region Vest sine kontorer i Bergen er vi nå fem praktikanter, en erfaren og fire ferske, som gjør det vi kan for at så mange som mulig skal bli med oss ut og protestere mot Shell. Det blir spennende å se hvor godt vi lykkes, Men uansett hvor mange vi blir er det motiverende å se at det samme skjer i Stavanger, i Suldal, for ikke å snakke om i Frankrike, som vi kan se i videorapporter på Youtube. Ingen tvil om at nye medier gjør aktivisme lettere, morsommere og mer effektivt.
Det har for øvrig vært veldig gøy å se at Menneskerettighetsuken har samlet så mange engasjerte. Studentene arrangerte blant annet en foredragsrekke på utestedet Landmark, som satte fokus på kvinneundertrykkelse i Iran, barnesoldater og norske bedrifters ansvar i utlandet, i tillegg til Gilberts innlegg om situasjonen på Gazastripen. Foredragene har vært godt besøkt, og det gleder både studentgruppen og meg.
Folk som trosser sidelengs regn for å høre om menneskerettigheter er folk som bryr seg, og det er de små nettverkene av folk som bryr seg som kan gjøre en forandring. Jeg er glad og stolt over å være en del av et så viktig nettverk som Amnesty.
Se bilder fra Menneskerettighetsuken:
- Utestedet Landmark i Bergen var fullt hver kveld under Menneskerettighetsuken.
- Regionsleder i Amnesty Vest, Tanja Clifford, presenterte Shell-kampanjen før arrangementet om barnesoldater.
- Rådgiver i Amnesty, Patricia Kaate, holdt foredrag om barn i krig, før Amnestys studentgruppe viste dokumentarfilmen “War Child”.
Julie Strand Offerdal er praktikant ved Amnestys kontor i Bergen.
Endelig viser lokalene våre hvem vi er! Amnesty er ikke et grått departement, men en aktivistorganisasjon med et glødende engasjement. Det er ikke sjelden at det “koker” og vi jobber stadig med saker som “brenner”, så det er herlig at lokalene våre nå står i stil til den høye temperaturen.
Store lyse og luftige rom gir armslag og plass til store ideer; prosjektgrupper har plass til å drive idémyldring; gateververne kan slå seg ned og ta en kopp kaffe mellom verveøktene; etter en lang og vanskelig telefonsamtale kan vi slukke lyset på hvilerommet og være i fred noen øyeblikk og samle tankene; beskjeder og kommentarer får fyke frem og tilbake i de åpne landskapene. Men engasjementet vårt er fortsatt mye større enn noe kontorlokale kan romme.
Møterom: Martin Luther King jr., Aung San Suu Kyi og Dalai Lama
I tunge stunder, når en dødsdom blir fullbyrdet eller finanskrisa truer, er vi omgitt av inspirasjonskilder. Bokstavelig talt. Møterommene våre har fått navn etter kjente og ukjente helter som gir oss energi og pågangsmot, men også ro og trøst. Både kolleger og idoler fra hele verden hedres med bilder og tekster på veggene våre, og ansiktene deres stråler mot oss og fyller oss med takknemlighet, stolthet og styrke. Hver eneste dag.
De sterkeste historiene er kanskje de som fortelles i rommene som er dedikert til Amina Lawal og Napoleon Beazley, to av enkeltmenneskene Amnesty har jobbet for. Blod, svette og tårer ble ofret i begge sakene, men bare én av dem fikk en lykkelig slutt. Amina ble benådet, mens Napoleon ble henrettet. Under overskriftene “det nytter!” og “vi gir ikke opp!” gleder vi oss over gode resultater samtidig som vi nekter å gi opp kampen for menneskerettighetene.
Activist-produkter som dekorasjon
Det gir en ekstra dimensjon til arbeidet vårt når vi hver eneste morgen samles og begynner arbeidsdagen i “Benensons bue”, oppkalt etter mannen som startet det hele i 1961. Og midt på dagen spiser vi lunsj i atriet med kunstgress på gulvet og en oppblåsbar jordklode i taket. I “verdensrommet” er vi ute samtidig som vi er inne, og mulighetene virker endeløse.
Dere er hjertelig velkomne til Grensen 3, og vi håper at dere også vil la dere inspirere av de flotte lokalene våre.
Anne-Berit Eia er leder for medlems- og giversenteret.
Det har av forståelige grunner plutselig blitt en veldig interesse i Norge for forholdene i kongolesiske fengsler. Av den grunn har jeg snakket mye med Amnesty Internationals etterforsker på Kongo, Andrew Philip. Han har besøkt et stort antall av disse fengslene over flere år og har gruoppvekkende ting å fortelle.
Han forteller at det første som slår deg når du kommer inn i et fengsel i Kongo er den forferdelige stanken. De sanitære forholdene er elendige i hvert eneste fengsel. Toalettene flyter over, og det finnes knapt mulighet til å vaske seg.
Falleferdige
Så godt som alle fengslene i Kongo ble bygget under kolonitiden, og de har ikke blitt vedlikeholdt siden. Derfor er de stort sett falleferdige. Faktisk i så stor grad at det av og til virker merkelig at de innsatte ikke bare dytter ned veggene og rømmer. Fangene er avhengige av at familie, venner eller organisasjoner bringer dem mat, medisiner og andre nødvendigheter for at de skal være sikre på å overleve.
I 2008 inspiserte FN et fengsel øst i landet etter at ti personer hadde dødd av feilernæring i løpet av en uke. I fengselet fant de tjue andre som var døden nær og mange som var alvorlig feilernært.
Barn i fengslene
Philip fortalte at for ham personlig er det aller verste å treffe barn som sitter i disse fengslene. Det finnes stort sett barn i alle fengslene, og de sitter sammen med de voksne. Vold, voldtekt og andre overgrep hører til dagens orden. Når han treffer på et barn gjør han alt i sin makt for å få det løslatt umiddelbart.
Fengslene har stort sett adskilte avdelinger for menn og kvinner. Men nylig ble det klart hvor liten beskyttelse adskillelsen gir. Den 29. juni i et fengsel i Goma brøt de mannlige fangene ned veggen til kvinneavdelingen og gjengvoldtok et tjuetalls kvinner igjen og igjen.
Grufull virkelighet
French og Moland sitter i ett av disse fengslene. Det betyr at de lever i en konstant fare, men det er ikke tvil om at de er bedre beskyttet mot sult, feilernæring og sykdommer enn de fleste av sine medfanger. Jeg håper at alle de nordmennene som er opprørt over behandlingen nordmennene får, utvider den harmen til å gjelde alle de tusenvis av kongolesere som også sitter i dem. Mange av dem er dømt etter enda verre retterganger enn den som vi nordmenn har vært vitne til i Kisangani. Flesteparten av dem er faktisk ikke engang dømt, men sitter i varetekt år etter år uten å vite når saken deres kommer for retten.
Gjennom saken til Moland og French har vi nordmenn fått et sjeldent blikk inn i en virkelighet som tusenvis av fanger i Kongo og mange andre land er tvunget til å leve med hver eneste dag.
I høst fokuserer vi i Amnesty på bedriftenes samfunnsansvar og aksjonerer for at Shell skal stoppe menneskerettighetsbruddene i Nigerdeltaet. På våre nettsider finner du rapporten “Petroleum, Pollution and Poverty in the Niger Delta” som er bakgrunnen for aksjonen. I dette blogginnlegget kan du se tre filmer om menneskerettighetsbruddene.
1. Vår generalsekretær John Peder Egenæs forteller om bakgrunnen for Amnestys nye kampanje “Fattigdom handler ikke om penger” og hvorfor vi velger å aksjonere mot Shell i høst.
Lysbildene i foredraget til John Peder finner du på SlideShare.
2. Se Amnesty UK sin film om Shells virksomhet på Nigerdeltaet.
3. Det er ikke bare Amnesty i Norge som aksjonerer på Shellstasjoner. Her er en film fra en aksjon i Frankrike.
De siste dagene har TV2 og tv2.no hatt en rekke artikler og reportasjer der de har omtalt Amnestys og Reprieves forsøk på å få norske myndigheter til å gi asyl til fanger løslatt fra Guantanamo. En av de navngitte personene som kan være aktuelle for opphold i Norge blir konsekvent kalt ”Osama bin Ladens livvakt”.
Abdul Hamid al-Ghizzawi er en syrer som ble arrestert i Afghanistan og som har sittet sju år på Guantanamo. Amerikanske myndigheter har i lengre tid forsøkt å bevise at han var et sentralt medlem av al-Qaida, og at han sågar var Osama bin Ladens livvakt. Etter alle disse årene med internering uten dom, og like mange år med forsøk på å bevise hans tilknytning til al-Qaida har amerikanerne nå bestemt seg for at al-Ghizzawi ikke er en fare for amerikansk sikkerhet og at han kan løslates. De har kort og godt ingen beviser for at han for eksempel var Osama bin-Ladens livvakt. Hvorfor insisterer da TV2 på å kalle ham det?
Tilsvarende lagde kanalen en kryssklippsekvens i sine sendinger 2. september. Der ser vi først Barack Obama love at han ikke vil løslate noen som er en fare for amerikaneres sikkerhet, hvorpå det kjapt klippes til Said Ali al-Shihri som etter at han ble løslatt fra Guantanamo ble med i en terrorgruppe. Det interessante med denne saken er at Said Ali al-Shihri ble løslatt før Barack Obama ble president, og at han er den eneste man kjenner til som har blitt med i en terrorgruppe etter løslatelse fra Guantanamo, til tross for at flere hundre har blitt løslatt gjennom årene.
Hvorfor kan ikke TV2 forkusere på det enkle faktum at det sitter omkring 60 fanger på Guantanamo, som har sittet der i årevis, og som amerikanerne nå vil løslate fordi de ikke kan bevise at de har gjort noe galt. At de samme 60 mennene ikke kan sendes hjem til sine hjemland fordi myndighetene i land som Kina, Syria, Uzbekistan, Egypt og flere sannsynligvis vil fengsle, torturere og kanskje henrette dem fordi amerikanerne feilaktig har beskyldt dem for terrorisme?
Er det nødvendig folkeopplysning eller god journalistikk å videreformidle de ubeviselige påstandene George Bush, Dick Cheney og Donald Rumsfeld slynget ut om disse mennene? Eller er det riktigere å anvende prinsippet om at en person er uskyldig til det motsatte er bevist?
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International Norge.
I Norge, ett av verdens mest likestilte land, har kvinner fremdeles liten mulighet til å oppnå rettferd i rettsystemet når de utsettes for voldtekt eller voldtektsforsøk. Dette er ikke bare et uttrykk for en omfattende kjønnsbasert diskriminering av kvinner i Norge, men også et alvorlig angrep på kvinners rett til rettslig beskyttelse og likhet med menn for loven.
Det finnes mye tall og statistikk som synliggjør dette. Av de mellom 8.000 og 16.000 voldtekter som skjer i Norge hvert eneste år er det rundt tusen overgrep som blir anmeldt. I 84 prosent av sakene blir anmeldelsen henlagt, de aller fleste på grunn av bevisets stilling. Hver tredje voldtektssak som slipper gjennom nåløyet og kommer til rettssalen ender med frifinnelse.
Sannsynligheten for at en mann som begår voldtekt i Norge blir stilt strafferettslig ansvarlig for overgrepet er med andre ord forsvinnende liten.
Justisminister Storberget har i mange år betegnet voldtekt som svært alvorlig kriminalitet, som nestendrap, og har sendt en klar melding om at politiet skal prioritere etterforskning i voldtektssaker. På tilsvarende måte har Riksadvokaten flere år på rad i sitt årlige rundskriv om mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen gitt instruks om at politiet skal prioritere etterforskning av alvorlige seksualforbrytelser.
Men fremdeles er det slik at jeg åpner Aftenposten fredag 12. juni, og leser at det tok politiet i Stavanger åtte måneder fra de mottok en voldtektsanmeldelse til de foretok et avhør av mannen som er mistenkt for å ha begått forbrytelsen. I et slikt tilfelle er det ikke særlig sannsynlig at det er blitt foretatt noen åstedsundersøkelser heller. Og hva med vitner og vitneavhør?
Noen måneder senere leser jeg i Dagbladet om en ung kvinne fra Bergen som har måttet vente i over ett år fra hun leverte anmeldelsen for voldtekt til det ble tatt ut tiltale. Hendelsen fant sted 200 meter fra politistasjonen, og politiet pågrep mistenkte etter få minutter. Siden anmeldelsen ble levert har kvinnen og hennes bistandsadvokat purret på saken hver uke.
Dette kunne ha vært tilfeldige hendelser, det kunne ha vært unntak, men det er det ikke. I Norge blir politietterforskning i voldtektssaker fremdeles systematisk nedprioritert til fordel for andre saksfelt. Den høye henleggelsesprosenten bidrar i sin tur til å gi saksfeltet lav status, noe som i sin tur fører til en ytterligere nedprioritering av voldtektssaker.
I september 2008 offentliggjorde de nordiske Amnesty-seksjonene rapporten Case Closed, Rape and Human Rights in the Nordic Countries. En av Amnesty-rapportens konklusjoner er at mangelfull politietterforskning er en av hovedårsakene til henleggelser av voldtektssaker i alle de nordiske land. I voldtektssaker vil det ofte stå ord mot ord, og politiets etterforskning i saken vil derfor være helt avgjørende for å få fram en mest mulig sannferdig fremstilling av hendelsesforløpet. Dersom politiets etterforskning kommer i gang for sent, dersom den ikke er tilstrekkelig grundig eller omfattende, dersom den ikke er godt nok koordinert, vil viktige bevis gå tapt, og sannsynligheten for at saken henlegges – som oftest på grunn av bevisets stilling – er stor.
Amnesty rapportens konklusjoner var i og for seg ingen nyhet. Riksadvokaten har i to rapporter avdekket hvordan og delvis hvorfor rettsystemet ikke evner å ivareta rettighetene til voldtektsutsatte kvinner. På tilsvarende måte har det regjeringsoppnevnte voldtektsutvalget i sin rapport Fra ord til handling kommet med grundige analyser av hvor rettssystemets svikter, og med gode og konkrete forslag til tiltak.
Det er nødvendig å innse at oppfordringer og anbefalinger ikke bidrar til færre henleggelser i voldtektssaker. Det må handling og institusjonelle endringer til slik at myndighetenes uttalte mål om en prioritering av seksuelle overgrep får en strukturell forankring.
Amnesty International Norge krever at det nå etableres en ny, uavhengig, sentral og døgnbemannet enhet i politiet mot seksualisert vold som både kan sikre bedre koordinering og ressursutnyttelse på tvers av politidistrikt, viktig utvikling av kunnskap og kompetanse, og en nødvendig heving av fagfeltets status innen politiet. I tillegg må det opprettes egne seksuelle overgrepsteam i alle politidistrikt med nødvendig kompetanse og tilstrekkelige ressurser til å koordinere etterforskningen av seksuelle overgrep.
Norge påberoper seg å være en likestillingens høyborg. Da er det på tide at myndighetene gjennomfører tiltakene som nødvendige for å sikre en effektiv forebygging, etterforsking og straff av alle former for seksualisert vold inkludert voldtekt, i henhold til de nasjonale og internasjonale forpliktelser som Norge faktisk har.
Patricia Kaatee er politisk rådgiver i Amnesty International Norge.
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Ingelin 
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 
Amnestys ungdomsgruppe i Stavanger har tydeligvis mange jern i ilden. På lørdag arrangerte de sin første Nigerdelta-aksjon i Stavanger. Her deltok aktivister i oransje drakter med Shell-logo og andre som var utkledd i søppelsekker med skitne fjes. Ungdommene skapte et sterkt visuelt bilde av mennesker som er fanget i en vanskelig og urettferdig situasjon på grunn av på bedrifters manglende respekt for menneskerettighetene. For å involvere forbipasserende fikk publikum mulighet til å velge mellom å gi sølevann eller rent vann til aktivistene i søppelsekker. 
Les mer om menneskerettighetsbruddene