15. oktober 2009

Blog Action Day: Klimaflyktning, fattigdomsfange

For tre uker siden hoppet jeg fra stein til stein og balanserte på treplanker for å komme tørrskodd hjem til familien til Galy, en kamerat av meg i Dakar. I regntida blir de fattigste bydelene i Senegals hovedstad forvandlet til et slags Venezia; både hovedveier og smågater fylles med vann. Men kanalene i bydelen Pikine er alt annet enn romantiske. Kloakklukt river i nesa og i det stillestående vannet florerer bakteriesykdommer som kolera og blodsugende parasitter.

Regntid er ikke noe nytt i Senegal. Men regnskyllene i Dakar i september i år føyer seg inn i rekken av ekstremvær vi har sett over hele verden de siste årene. Flommen som skyldte over Vest-Afrika forrige måned ble bare nevnt med små notiser i norsk presse, men ifølge FN tok den 187 menneskeliv og over en halv million er fortsatt sterkt berørt.

I Dakar, som i de fleste andre steder truffet av ekstremvær, er det de fattigste som lider mest. Skur og eiendeler blir skylt bort. Lav levestandard og store husstander øker smittefaren av alvorlige sykdommer, og de færreste har tilgang til helsetjenester. Hele bydeler mørklegges og avkuttes fra innfartsårer til byen. Flere dager var Galy låst i Pikine og kom seg verken på universitetet eller til jobb i byen.

For mange av flomofrene i Dakar avgrenses ikke vannet til månedene med regntid. De bor i vann hele året. Bare ett nytt regnskyll skal til, og de oversvømmes på nytt. Det er lite relevant for disse menneskene om forskere og pressgrupper diskuterer hvordan definere og anslå omfanget av klimaflyktninger i framtida.

Flesteparten av flomofrene som er hardest rammet i Dakar nå, flyttet fra landsbygda til byen under den store tørken og sultkatastrofen sør for Sahara på 70- og 80-tallet. De kunne ikke lenger leve av jorda og slo seg ned i ubebodde områder av Dakar. Grunnen til at de var ubebodd var riktignok at det var sumpområder som var blitt knusktørre etter alle årene med tørke. (Enda er stedsnavn i disse områdene identiske med fraflyttede plasser på landsbygda i Senegal.)

Nå har været snudd og sumpen er tilbake, men migrantarbeiderne fra landsbygda har ikke noe valg. De har ingen penger. De må bo i vannet.

Er det drivhusgasser i atmosfæren som påvirket regnmønsteret i Sahel og skapte tørken? Kvalifiserer befolkningen i sumpområdene i Dakar til betegnelsen klimaflyktninger? Kan økt vannmengde i regntida være forårsaket av klimaendringer?

Det er for sent å dvele ved klimakritikernes innvendinger. Situasjonen er virkelig nok for de menneskene som nå, mens jeg skriver, legger seg for å sove på taket fordi senga deres står under vann. Her, som i de fleste fattigdomsspørsmål, er det mange faktorer som spiller inn. Det at Senegals president Abdoulaye Wade prioriterer å bruke statsbudsjettet på å reise et monument  til eget ettermæle framfor å oppgradere slumområdene i hovedstaden er også en av dem.

Men om årsakene er tvetydige fraskriver ikke det oss ansvar. Forrige helg var afrikanske statsledere samlet under Verdensforumet for bærekraftig utvikling i Burkina Fasos hovedstad Ouagadougou. Målet var å snakke med én stemme på klimatoppmøtet i København i desember. I en såkalt “Grønn Pakt”-erklæring fra møtet var kravet om at rike, storforurensende land må bistå utviklingslandene i å tilpasse seg klimaendringene lagt særlig vekt på.

Amnesty ønsker å være en seriøs aktør i bekjempelsen av fattigdom globalt, side om side med dem det gjelder. Jeg mener at dersom vi skal stå side om side med innbyggerne i Pikine, må vi tørre å trekke opp linjene tydeligere mellom CO2utslipp fra ressurssterke land, klimaendringer og konsekvensene for den fattige befolkningen i sør.

I dag legger Amnesty press på beslutningstakere for å stanse tvangsutkastelser og giftige fabrikkutslipp, bedre helsetilgang og skape internasjonale rammeverk som beskytter menneskerettighetene. På samme måte kan Amnesty kreve av både det internasjonale samfunn og av nasjonale ledere i utsatte land å kutte utslipp og iverksette tiltak som hjelper befolkningen i å tilpasse seg klimaendringene og som på sikt vil løfte folk ut av fattigdommen.

Dessverre er miljøkampen blitt brennende menneskerettighetsspørsmål. 7. desember går et startsskudd. Da bør Amnesty stå på startstreken.

 Kristin Rødland Buick er webredaktør i Amnesty International Norge.

Innlegget er skrevet til Blog Action Day. Delta på aksjon på Amnestys sider.

• Neste innlegg: Climate Refugee, Prisoner of Poverty
• Forrige innlegg: Historien om da Herr og Fru Nielsen ble med på Shell-aksjon
• Tags: Fattigdom, klimaendringer, menneskerettigheter, miljø, Nyheter

Kommentarer: