Det overraskende utfallet av folkeavstemningen om å forby minareter i Sveits har vekket oppsikt verden over. Hva betyr det egentlig for sveitsisk muslimer, og hva er implikasjonene og lærdom for andre europeiske land?

Fra et rent juridisk synspunkt, er bygging av minareter nå forbudt i Sveits. Ingen ytterligere lovgivning er nødvendig for å implementere denne konstitusjonelle bestemmelsen og det er ingenting som føderal eller lokalmyndigheter kan gjøre for å utfordre den.

Den eneste muligheten for sveitsiske muslimer å omgjøre forbudet er gjennom domstolene neste gang et program for å bygge en moské er avvist på grunn av det. En slik utfordring vil uten tvil ikke la vente på seg. Det bør også være vellykket.

Som mange sveitsiske og internasjonale juridiske eksperter har sagt, er forbudet klart i strid med Sveits’ folkerettslige forpliktelser til å respektere religionsfrihet og ikke diskriminere på grunn av religiøs tro. Selv om den sveitsiske føderale høyesterett ikke forkaster loven, vil den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg høyst sannsynlig gjøre det.

I mellomtiden vil imidlertid forbudet gjelde. Mye skade vil da allerede ha blitt gjort. Populariteten rundt forbudet – enda mer enn tiltaket i seg selv – vil skade forholdet mellom den lille muslimske minoriteten og resten av befolkningen i Sveits. Ekstremister på alle sider vil la seg oppmuntre. Integreringen av sveitsiske muslimer, en nødvendige toveis prosess med respekt og tilpasning, vil nødvendigvis lide av dette forbudet.

Med utfallet av denne folkeavstemningen følger lærdom for sveitsiske myndigheter som andre europeiske land og politiske ledere bør ta til seg..

For det første, fremmedfiendtlig og spesielt islamofobiske følelser viser seg å være mye mer utbredt enn selv de mest pessimistiske observatørene hadde trodd. Meningsmålinger i forkant av folkeavstemningen viste konsekvent at et flertall av velgerne var imot forbudet.

Så feil kunne de ta. Godt beskyttet av avlukket i stemmelokalene fant tause fordommer en stemme likevel. Situasjonen er trolig tilsvarende over hele Europa; suksessen til høyreekstreme partier i det siste valget i Europaparlamentet tyder absolutt på det. Den eneste overraskelsen i Sveits var hvor overrasket vi ble.

For det andre viste det seg at det at det sivile samfunn og de ledende ordinære politiske partier mislyktes i å drive aggressiv kampanje mot folkeavstemningen var helt klart en stor feil. Med et lavt fordomsnivå, og motvilje mot å engasjere og gi luft-tid til fremmedfiendtlige synspunkter ved å debattere og utfordre dem, kunne det ha virket.

Det gjorde det ikke i Sveits. Fraværet av en høylytt, samlet og konsekvent opposisjon til initiativet åpnet  terrenget for frykt-retorikk og overdrivelse som islamofobiske ideologier trives i. Andre land bør ikke gjøre den samme feilen.

Det ropes allerede om liknende politikk i andre europeiske land. Utfallet av den sveitsiske folkeavstemningen må derfor tjene som en vekker ikke bare for Sveits, men for resten av Europa også.

Mye mer omfattende tiltak er nødvendig i Europa, for å bekjempe diskriminering og fremme integrering av muslimske og innvandrermiljøer. Et mye større engasjement er nødvendig fra politiske ledere, fra det sivile samfunn – fra alle moderate, tolerante stemmer – å avdekke, konfrontere og mot fremmedfiendtlig utsikt. Den som er taus er medskyldig.

Det vil koste enormt å mislykkes. Intoleranse ligger i hjertet av Europas mest utbredte menneskerettighetsbrudd; diskriminering. Diskriminering river samfunn fra hverandre. Av alle kontinenter, bør Europa vite en ting eller to om dette.

Av Claudio Cordone,  leder etterforskningsarbeidet og regionale program i Amnesty Internationals hovedkontor i London . Innlegget har også stått på trykk i The New York Times

• Neste innlegg: 7 dager igjen med Shell-aksjon
• Forrige innlegg: 25 år siden Bhopal-ulykken
• Kategorier: Uncategorized, ytringsfrihet
• Tags: minaret, religionsfrihet

Én kommentar - Legg til egen kommentar

1. Janne

   29. desember 2009 17.56

   Den lave valgdeltakelsen burde også vært nevnt. Målinger i forkant kan ikke ta høyde for hvor mange som faktisk vil stemme, i dette tilfellet var det svært få som valgte å gjøre det.

   Dette er en viktig side å belyse fordi det sier noe om folkets oppfatninger av hvor viktig denne avstemningen er, men også noe om regjeringens og motpartens evner til å engasjere velgerne sine.

   Svar på denne kommentaren