I 2006 kom filmen “The Road to Guantánamo”. Filmen forteller historien til tre britiske gutter som dro til Paktistan for å feire bryllup og feriere. Det ble skjebnesvangert. De gikk fra trygt ungdomsliv i England til over to års innesperring på Guantánamo. Filmen viser grov tortur og hvordan “krigen mot terror” rammer uskyldige. Fangevokterne nekter dem å sove og binder dem fast i gulvet i ubekvemme stillinger i timevis mens de blir utsatt for lys- og lydterror. Grov tortur blir brukt for å tvinge frem tilståelser.
Jeg så filmen i 2006. Jeg så den igjen i dag, fire år etter den kom ut. Det deprimerende er at filmen er like aktuell. Riktignok er “The Tripton Three” løslatt og bosatt i Storbritannia. Men fortsatt sitter 196 fanger på Guantánamo og til tross for at Obama har lovet å stenge fangeleiren, er det lite som tyder på at det skjer i nærmeste fremtid.
Å se filmen igjen er en uønsket reprise. En reprise tvunget frem av at Obama ikke har holdt løftene om å stenge Guantánamo og stanse torturen.
Se traileren for filmen her:
Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty International Norge.
Verdenssamfunnet, og norske myndigheter mer enn de fleste, har gitt FN oppdraget med å overvåke menneskerettighetene og kontrollere at stater respekterer dem. FN og internasjonal rett er etter denne regjeringens egne utsagn sentrale i norsk innen- og utenrikspolitikk. Den samme regjeringen gjentar igjen og igjen at Norge og norske interesser er tjent med at internasjonal rett overholdes. Det skaper forutsigbarhet og det begrenser de mektiges rett til å gjøre hva de vil i kraft av sin makt –økonomisk eller militær.
Menneskerettighetene er et slikt område av internasjonal rett som Norge legger stor vekt på. Menneskerettighetene er det nærmeste vi har et løfte om at alle mennesker skal få leve et liv i verdighet. Et liv i frihet fra frykt og frihet fra nød. Norske myndigheter hevder at menneskerettighetene er en hjørnestein i all norsk politikk.
Det finnes ikke noe menneskerettighetspoliti til å følge opp statenes løfter. Hvis du og jeg skal føle oss trygge på å leve et liv i verdighet, må vi stole på at våre myndigheter respekterer menneskerettighetene. Når myndighetene tråkker feil må vi stole på at FN korrigerer dem, og at myndighetene lytter til FN. Norge har for tiden en slik rolle i FNs menneskerettighetsråd. Uke etter uke krever norske myndigheter, på vegne av FN, at USA, Saudi Arabia, Iran, Israel og mange flere skal følge FNs anbefalinger og menneskerettighetsråd. Når de ikke gjør det sender menneskerettighetsrådet og Norge strenge brev til regjeringene og klager og irettesetter. Slik er systemet. Latterlig mener noen, fordi det ikke står makt bak kritikken. Men stater som Norge, som i alle år har støttet systemet mener at det har en mening, at vi sakte men sikkert bygger en respekt for menneskerettighetene ved å navngi og kritisere de statene som ikke respekterer systemet.
Det vil si at nå er jeg redd jeg må si at Norge mente at systemet har en mening. For kort tid siden møtte nemlig justisminister Storberget kritikk fra FN med å hevde: ”I Norge gjelder norsk lov!” På denne måten avviser han at FN kan overprøve om Norge følger internasjonal rett eller ei. Hvor har vi hørt dette før. Jo, vi har hørt det når blant andre Norge har kritisert USA for tortur, Iran for henrettelser, Kina for fengsling av annerledes tenkende. Plutselig har Norge stilt seg slik at vi argumenterer på samme måte som menneskerettighetsverstingene. Jeg hører noen si: Det går ikke an å sammenligne et fly til Bagdad med henrettelsene i Iran. Nei det gjør det kanskje ikke. Men det går an å sammenligne måten man overser FN på. Det gir mening å si at alle som nekter å lytte til FN undergraver FNs innflytelse. Det gjør norske myndigheter nå. De gjorde det 6. desember og det gjorde de natt til tirsdag da de tvangssendte mennesker til Bagdad mot FNs eksplisitte råd
Neste gang Norge kritiserer USA, Iran, Kina eller hvilken som helst stat for ikke å følge FN vil kritikken låte hult, og norske myndigheter har gitt verstingstatene det beste motargument. Hvorfor skal vi lytte til FN når dere ikke gjør det? For i Iran gjelder iransk lov, i USA gjelder amerikansk lov og i Kina gjelder kinesisk lov. Som Norge setter de såkalte nasjonale interesser først. Når nasjonale interesser brukes mot FN, mot menneskerettighetene og mot enkeltmenneskers trygghet og velferd er det på tide å begynne å frykte for fremtiden. Jeg er redd vi om noen år kan starte historien om endringene i norsk menneskerettighetspolitikk med: ”Først tvangsreturnerte de irakiske asylsøkere til Bagdad mot FNs råd…” Vi må få den negative utviklingen til å stoppe her. Vi må kreve:
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International. Dette er appellen han holdt under protestaksjonen utenfor Stortinget i ettermiddag. Du kan signere aksjonen her.
For en drøy uke tilbake la Politidirektoratet fram politiets anmeldelsesstatistikk STRASAK 2009. Dette er interessant lesning når du skal vurdere hvorvidt Norge etterlever påbudet fra FNs Kvinnekomité om å etterforske og straffe kjønnsbasert vold mot kvinner på en skikkelig måte.
Anmeldelsesstatistikken skremmer. Det har skjedd en firedobling av anmeldte tilfeller av vold i nære relasjoner i løpet av fem år. I 2006 kom det 487 anmeldelser om vold i nære relasjoner. I 2009 var antallet anmeldelser økt til 2144.
Når jeg ser hvordan en prosents registrert økning av sykefraværet har preget mediebildet de siste ukene, ad nauseam, venter jeg ikke annet enn at en firedobling av anmeldte tilfeller av vold i nære relasjoner umiddelbart skulle gjøre vold mot kvinner til et hett tema i alle mediene. Storberget ble riktignok intervjuet i et par aviser, og overbeviste alle om at dette står høyt på hans agenda. Så ble det stille. Ingen hissige debatter på Dagsrevyen eller TV2-nyhetene. Ingen partiledere i opposisjon som oppfordret regjeringen til en umiddelbar økning av politiets kompetanse og ressurser. Ingen krav fra NHO om forebyggende og holdningsskapende arbeid i skolen. Og verken LO eller fagbevegelsen for øvrig påpekte at fraværet av et tilpasset behandlingstilbud for voldsutsatte kvinner og deres barn er en politisk skandale. Ingenting annet enn en øredøvende taushet.
Hvorfor blir det slik? En av grunnene er muligens at politiet selv bidro til å nedtone betydningen av denne økningen. Politiet skriver i sin rapport at økningen i anmeldte tilfeller sannsynligvis ikke er et uttrykk for en reell økning i volden, men et uttrykk for at flere kvinner går til anmeldelse. Jeg tror ikke det kan stemme. Ikke en firedobling. Jeg frykter dette er et eksempel på hvordan en fortolkning av tall og statistikk er med på å tilsløre en grell virkelighet der omfanget av vold mot kvinner er økende, og der en økt anmeldelseshyppighet faktisk gjenspeiler en økning i volden.
Jeg får mine mistanker bekreftet når jeg fortsetter lesingen og kommer til voldtektsstatistikken. Antallet voldtektsanmeldelser har vært jevnt økende – fra 768 tilfeller i 2005 til 945 tilfeller i 2009, en økning på 23 prosent. Men det er de særlig grove voldtektene – der hvor voldtekten er begått av flere i fellesskap, eller der voldtekten resulterer i betydelig skade på helse og legeme – som har hatt den mest markante økningen. Mens politiet i 2005 mottok 22 anmeldelser for grove voldtekter var tallet mer enn fordoblet i 2009, og var økt til 51 tilfeller. Det er vanskelig å forklare hvorfor anmeldelseshyppigheten for grove voldtekter skulle øke mye fortere enn for andre former for voldtekt og seksuelle overgrep, annet enn en helt reell økning i antallet tilfeller.
Enkelte voldsforskere, blant annet Ragnhild Bjørnebekk fra Politihøgskolen i Oslo mener som meg at kjønnsbasert vold mot kvinner øker. Andre forskere er uenige. Men sannheten er at det ikke er noen som vet hva som er det årlige omfanget av kjønnsbasert vold mot kvinner i Norge. Om det øker, eller om det minker. Denne mangelen på statistikk og oversikt er i strid med sentrale anbefalinger fra FNs Kvinnekomité om hvordan et samfunn på best mulig måte kan forebygge og stanse kjønnsbasert vold mot kvinner.
Det er oppløftende at Justisdepartementet nå har tatt initiativ til at det skal gjennomføres en undersøkelse som skal kartlegge omfanget av kjønnsbasert vold mot kvinner, men det er viktig at slike undersøkelser gjennomføres med jevne mellomrom nettopp for å kartlegge utviklingen over tid.
Et regjeringsoppnevnt utvalgt fastslo i 2003 at vold mot kvinner koster samfunnet omkring en milliard kroner hvert eneste år i form av akutt og langsiktig behandling av skader og traumer, økt sykefravær og kostnader knyttet til rettsapparatets oppfølging. Fremdeles er det ikke blitt gjort mer presise beregninger som viser hvor mye en prosents økning eller minking av kvinnevolden koster. Antagelig må det en økonomisk konsekvensanalyse til før omfanget av vold mot kvinner blir et hett tema som opptar alle, på linje med sykelønnsordningen.
På overflaten virker sosiale medier som en “drøm som har blitt virkelighet” for organisasjoner. De er gratis, lett tilgjengelige, folk bruker dem og er hekta på dem, og de får stor oppmerksomhet. De tradisjonelle mediene bruker i tillegg tusenvis av spaltemeter på å diskutere fenomenet. Men for fundraisere er sosiale medier en tøff nøtt å knekke.
Mange markedsfolk får dollartegn i øynene med tanke på alle “followers”, “tilhengere”, “fans”, “venner”, “subscribers”, etc. som finnes der ute. De er utålmodige, de vil ha “return on investment” og de vil se resultater lynkjapt. Hvis ikke, mener de at tiltaket per definisjon er ulønnsomt. Og det blir jeg sprø av.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt følgende resonnement: Det at en organisasjon er på Twitter er ikke nok til at de får flere medlemmer eller givere. Og om et tiltak verken gir flere medlemmer eller givere, er det ikke lønnsomt. Ergo bør organisasjoner ikke være på Twitter.
Resonnementet får meg til å tenke på Erasmus Montanus og hans mor Nille, som jo selvfølgelig ikke er en sten uansett hva sønnens logiske krumspring får henne til å tro. Og det er heller ikke Amnestys satsning på sosiale medier – vi har ingen planer om å synke!
Fordi i Amnesty tenker vi slik i stedet: Sosiale medier er arenaer hvor vi blant annet kan bygge kjennskap til menneskerettighetene (kanskje på en litt annerledes og mindre akademisk og “stivbeint” måte) og skape gode, interaktive relasjoner. Dette kan inspirere eksisterende og potensielle medlemmer og aktivister til å bli mer aktive og bidra mer på lang sikt. Ergo bør Amnesty være i sosiale medier.
Det går ikke en rett linje fra vår deltakelse i sosiale medier til økt medlems- og givermasse. Men selv om linja ikke er rett, betyr det ikke at den ikke finnes! For det er når man kommuniserer med og ikke til, at det oppstår gode relasjoner. Vi brenner for arbeidet vårt, og ved å åpne opp, by på oss selv og dele vår entusiasme håper vi at det engasjementet som vi vet allerede finnes der ute, vokser seg enda større og sterkere. I web 2.0 fokuserer vi ikke på å be folk om å støtte arbeidet vårt – men heller å inspirere folk til å gjøre det.
Det er ingen tvil om at det er lønnsomt å investere i gode relasjoner. Så spørsmålet for fundraisere burde ikke være om man skal delta i sosiale medier. Spørsmålet bør være hvordan. Det er det som er den tøffeste nøtta.
Blant alle sensasjonsoppslag rundt den angivelige nye terrortrusselen som skal utgå fra Jemen var beslutningen å stoppe den planlagte løslatelsen av minst 30 jemenittiske statsborgere fra Guantánamo bare en liten fotnote. Men nyheten må ha vært et grusomt slag for vedkommende og deres familier, som hver dag venter på beskjeden om at tiden med ulovlig fengsling, tortur, ydmykelser og frykt endelig er forbi.
Løslatelse av disse enkeltmenneskene blir altså ikke noe av med det første. Likeledes som hele prosjektet med å stenge Guantánamo har mistet betydelig fart siden president Obama i januar 2009 lovet å stenge Guantánamofengselet innen et år. Det har nemlig vist seg at presidenten riktignok ønsker å bli kvitt fengselet, men bare hvis det lar seg gjøre uten at USA faktisk må ta ansvar for den uretten landets myndigheter har begått. Det kommer ikke på tale å gi de som blir løslatt erstatning for de mange år med ulovlig frihetsberøvelse og mishandling de har blitt utsatt for. (Noe som forresten ville også vært et ypperlig tiltak for å sørge for at de kan skape seg et nytt liv og ikke havne i hendene til al-Qaeda). Det kommer heller ikke på tale å gi de som ikke kan vende hjem, på grunn av fare for ny forfølgelse, beskyttelse og opphold i USA. Presidenten har ikke en gang vært villig til å kvitte seg med de notoriske militærkommisjonene – liksomdomstolene som ble innført under hans forgjenger for å kunne stille utenlandske terrormistenkte for retten, uten å måtte følge prinsippene om uavhengighet og rettferdig rettergang.
Men det er ikke bare USA selv som har vist liten vilje til konkret handling for å løse Guantánamo-problemet. Mange av de landene som har vært tydelige i sitt krav om at Guantánamo må stenges fortest mulig, har hittil ikke vært villige til å hjelpe til ved å ta imot noen få av de som skal løslates, men som ikke kan vende trygt til sine hjemland. Den norske utenriksmnisteren fastslo i fjor høst at det ikke var aktuelt at Norge skulle gi beskyttelse til noen få av disse løslatte. For det første hadde man allerede for mange asylsøkere fra før, mente Jonas Gahr Støre. For det andre kunne man jo aldri vite om disse personene ikke var farlige allikevel.
Etter de siste påstandene om at al-Qaeda i Jemen nå angivelig ledes av to personer som tidligere har sittet fengslet på Guantánamo, tenker kanskje noen at Støre hadde rett. Men gjør det faktum at noen har vært på Guantánamo det egentlig mer sannsynlig at vedkommende er en terrorist?
Den algeriske regnskapsføreren Ahmed Belbacha er en av de som sitter fengslet på Guantánamo og som ikke har noe sted å gjøre av seg. I 1997 måtte han flykte fra Algerie etter flere dødstrusler fra den væpnete islamistiske gruppen GIA. Etter at hans asylsøknad i Storbritannia hadde blitt avvist, fikk han opphold i Pakistan for å delta i et utdanningsprogram og studere Koranen. Etter invasjonen av Afghanistan i 2001 ble han tatt til fange av noen pakistanske landsbybeboere som hadde hørt at amerikanerne betalte hodepenger for mistenkelige utlendinger. Han ble overlevert til pakistanske styrker som igjen solgte ham til den amerikanske hæren.
Ahmed Belbacha har nå vært på Guantánamo i nesten åtte år. Det meste av denne tiden har han tilbrakt i en liten celle, uten vinduer, som er kunstig belyst døgnet rundt. Allerede for tre år siden fastslo amerikanske myndigheter at han ikke utgjorde noen trussel og dermed kunne løslates. Men han kan ikke vende tilbake til Algerie, ettersom både islamistene og myndighetene vil være ute etter ham der og han ville være i stor livsfare. Hans eneste håp er at et tredje land er villig til å gi ham beskyttelse og muligheten til å starte et nytt liv.
Etter alt å dømme har de aller fleste som har vært fengslet på Guantánamo lignende historier. De havnet i fangenskap fordi de var på feil sted til feil tid og fordi noen tjente gode penger på å påstå at de var farlige og ”solgte” dem til amerikanerne. Og ikke minst, fordi de havnet i et system der man kunne bli innesperret på ubestemt tid uten at myndighetene brydde seg om å undersøke om man faktisk hadde gjort noe galt.
Er det garantert at Ahmed Belbacha er ufarlig og aldri vil være innblandet i terrorisme eller annen kriminell virksomhet? Nei, selvfølgelig ikke. En slik garanti finnes ikke, for noen. Men sannheten, som selv amerikanske myndigheter innrømmer, er at det for de fleste fangene på Guantánamo ikke finnes noe konkret grunnlag for å anta at de er kriminelle. Denne sannheten forandres heller ikke av at noen av de som ble løslatt til sitt hjemland – for eksempel til Jemen – til en fremtid som lå i grus på grunn av stempelet ”tidligere terrormistenkt”, lot seg fange opp av al-Qaeda eller en annen kriminell gruppe som visste å utnytte deres situasjon. Denne sannheten forandres heller ikke av at noen få kanskje virkelig hadde vært terrorister fra før og tok opp sin kriminelle løpebane på nytt, kanskje tuftet på enda dypere fanatisme, etter løslatelse.
Mye – altfor mye – er blitt sagt og skrevet om hvor vanskelig det er å løse Guantánamo-problemet. For Amnesty har svaret på dette vært det samme helt siden 11. januar 2002. Hvis noen anholdes under mistanke om å være innblandet i kriminelle aktiviteter, finnes det nøyaktig to alternativer. Vedkommende må enten bli tiltalt og stilt for retten i en rettferdig, offentlig rettssak. Eller så må han løslates. De som ikke kan returnere hjem på grunn av fare for tortur eller annen forfølgelse, må få beskyttelse.
Det er hårreisende at USA fortsatt ikke er villig til å følge spillereglene landet er bygget på. Og det er hårreisende at Norge ikke er villig til å stille opp og hjelpe til.
Lørdag 9. januar er det fem år siden fredsavtalen mellom regjeringen i Khartoum og opprørsbevegelsen Sudan Peoples’ Liberation Movement (SPLM) i Sør-Sudan ble signert. Fredsavtalen markerte slutten på en blodig borgerkrig som varte i tjueto år, en krig som kostet to millioner mennesker livet og drev fire millioner på flukt.
Fredsavtalen har ikke løst alle konfliktene. Svært mange omstridte temaer, som eksempelvis kontrollen over oljeressursene i landet, er fremdeles uløste. Fredsavtalen har heller ikke i noen vesentlig grad bidratt til å redusere fattigdom, eller til å sikre befolkningen i Sør-Sudan bedre tilgang på grunnleggende helsetjenester og utdanning. Sør-Sudan har fremdeles en av verdens høyeste mødredødelighetsrater. Halvparten av befolkningen mangler tilgang på rent drikkevann, og bare hvert femte barn er registrert for grunnutdanning.
Men det har siden 2005 vært fred og fravær av større voldelige konflikter. I hvert fall inntil i fjor. I hele 2009 har vi sett en sterk økning av væpnede konflikter mellom ulike etniske grupper i Sør-Sudan, spesielt i de omstridte grenseområdene. Konflikten har rammet sivilbefolkningen særlig hardt. Over 2.500 mennesker er blitt drept, og mer enn 350.000 er drevet på flukt det siste året. Senest i forrige uke ble 140 mennesker drept i forbindelse med sammenstøt mellom de to etniske gruppene Nuer og Dinka i delstaten Warrab i følge BBC.
Det siste årets voldelige sammenstøt har forsterket de etniske konfliktene i regionen. Dette underminerer den relative freden som har eksistert i Sør-Sudan siden 2005, og øker faren for at sivilbefolkningen skal utsettes for nye overgrep.
Også i Darfur, der over 2,6 millioner mennesker fremdeles lever som internt fordrevne, bærer sivilbefolkningen hovedbyrden av konflikten. Sivilbefolkningen blir utsatt for trusler om overgrep hver eneste dag. I følge Sudan Tribune har den sudanske hæren siden begynnelsen av januar 2010 gjenopptatt sine daglige bombardementer av sivile mål og antatte tilholdssteder for opprørsbevegelsen i Vest-Darfur. Den fredsbevarende styrken fra FN og den Afrikanske Union i Darfur (UNAMID) mangler fremdeles utstyr og personell til å kunne oppfylle sitt mandat om å sikre sivilbefolkningen nødvendig beskyttelse.
I april 2010 skal det avholdes parlaments- og presidentvalg i Sudan. Og om nøyaktig ett år skal det avholdes en folkeavstemning om uavhengighet for Sør-Sudan. Det er en reell frykt for at valgene skal bli ødelagt av voldshandlinger og føre til enda mer omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. I verste fall kan det bli opptakten til en ny borgerkrig som vil kunne ha ringvirkninger for hele regionen.
Derfor samler tusenvis av aktivister seg i dag, 365 dager før folkeavstemningen, i en global aksjon for å slå et slag for freden og forhindre en ny storkonflikt i Sudan. Sudan365 blir støttet av noen av verdens mest kjente trommeslagere – inkludert Phil Selway fra Radiohead, Stewart Copeland fra The Police, Nick Mason fra Pink Floyd og Jonny Quinn fra Snow Patrol. En film med trommeslagere fra fem kontinenter vises på kampanjens webside.
Fra Nairobi til New York, fra London til Tokyo høres i dag taktfaste trommeslag for å få verdens ledere til å lytte, og ta ansvar for, intensiv og sammenhengende diplomatisk støtte til Nord- og Sørsudanske myndigheter rundt uløste spørsmål, som fordeling av ressurser, grenser og sikkerhet.
Beskyttelsen av sivilbefolkningen i Sudan er et internasjonalt ansvar. Uten umiddelbar og effektiv opptreden fra det internasjonale samfunnets side vil muligheten til å forebygge omfattende brudd på menneskerettighetene i Sudan snart være over, med enorme omkostninger for befolkningen i Sudan og i regionen som helhet.
Hvor går grensen mellom å provosere – som er lovlig – og å bruke hatefull tale – som er ulovlig? Grenseoppgangen blir ikke tydelig stadfestet av noe menneskerettighetsdokument. Her vil det alltid være rom for skjønn. Og dermed blir det debatt. Selv i Amnesty. Det må vi være åpne på.
MEN i karikaturstriden er Amnestys holdning klar: Karikaturtegningene beskyttes av ytringsfriheten og bør dermed ikke forbys.
Om det er RIKTIG og VIKTIG å oppfordre norske aviser til å trykke karikaturene på nytt akkurat nå – aktualisert av drapsforsøket på Westergaard – er en annen diskusjon.
På morgenmøtet i dag åpnet vi opp for at alle i sekretariatet skulle få si sin mening – og det kom mange sterke innspill – tuftet på både følelsesmessige, menneskerettslige og storpolitiske argumenter.
Skal vi være religionssensitive og ikke trykke karikaturene i respekt for at de beviselig opprører mange muslimer i verden? Trenger verden en ytterligere tilspissing av den såkalte konflikten mellom vesten og den muslimske verden? Har karikaturene blitt et viktig ”symbol” på og fanesak for ytringsfriheten? Er ytringsfriheten et alibi for islamofobi eller er beveggrunnen for ikke å trykke karikaturene egentlig bare frykt for konsekvensene for nordmenn i utlandet?
Mennesker opplever hver dag angrep på sine rettigheter fordi de har vært kritiske til religion. Å forsvare disse menneskene er en viktig oppgave for oss i Amnesty.
Men vi er usikre på om det å publisere karikaturtegningene på nytt er et nyttig verktøy i arbeidet med å forsvare ytringsfriheten – både i vår del av verden og i mer undertrykkende regimer. Vi tror tegningene vil bli brukt til å piske opp stemningen blant muslimer og øke den såkalte ”Clash of Civilizations”, og dermed tjene ekstremisters interesser.
Amnesty håper at karikaturdebatten fremover også kan ha rom for å fokusere på andre saker hvor mennesker har risikert livet for sine overbevisninger. Ref: Amnestys aksjoner for Karim Amer i Egypt, falungong-utøvere i Kina og Perwiz Kambaksh i Afghanistan.
I en organisasjon heter nyttårsforsetter handlingsplan. Men det er selvsagt for kjedelig for en blogg. Derfor presenterer jeg herved Amnesty Internationals nyttårsforsetter for 2010. I motsetning til deg og alle andre privatpersoner har jeg et styre som kan sparke meg hvis jeg ikke holder disse løftene.
Så til saken.
Jeg lover at Amnesty skal provosere deg i løpet av 2010. Du skal virkelig få merke at menneskerettighetene gjelder for alle, og aller mest for dem du liker aller minst.
Jeg lover at Amnesty skal få deg forbanna i 2010, så forbanna at du blir med på en amnestyaksjon.
Jeg lover at dersom du gidder å følge med skal jeg forklare for deg at fattigdom ikke handler om penger, og at å arbeide for menneskerettighetene er den beste strategien for fattigdomsbekjempelse.
Jeg lover å tåle at du håner meg dersom ikke to eller flere stater avskaffer dødsstraff i 2010.
Jeg lover å fortsette å presse, lokke og henge ut norske myndigheter for å forsøke å hindre de verste utslagene av den nye ”hardere i klypa” asylpolitikken deres.
Jeg lover å fortsette å jobbe for at Norge skal gi opphold til løslatte Guantánamofanger.
Jeg lover å jobbe utrettelig for at samvittighetsfanger og andre ulovlig internerte blir løslatt. Enten de er fengslet av kinesiske, amerikanske, saudiarabiske, jemenittiske, pakistanske eller andre lands myndigheter.
Jeg lover at det skal bli lett for deg å bli ”kjent” med noen av disse fangene dersom du følger oss på www.amnesty.no, en nettside jeg lover blir veldig mye bedre veldig snart.
Jeg lover at du skal få mulighet til å kommentere på hva vi jobber med og hvordan vi gjør det.
Jeg lover å gi deg en mulighet til å være med på å oppfylle alle disse løftene hvis du vil.
Som sagt har jeg allerede folk som følger med på at jeg holder løftene mine, men jeg håper at du også vil gjøre det og at du jevnlig vil arrestere meg i forhold disse nyttårsforsettene.
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Ingelin 
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 
