John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Ingelin 
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 
I en organisasjon heter nyttårsforsetter handlingsplan. Men det er selvsagt for kjedelig for en blogg. Derfor presenterer jeg herved Amnesty Internationals nyttårsforsetter for 2010. I motsetning til deg og alle andre privatpersoner har jeg et styre som kan sparke meg hvis jeg ikke holder disse løftene.
Så til saken.
- Jeg lover at Amnesty skal provosere deg i løpet av 2010. Du skal virkelig få merke at menneskerettighetene gjelder for alle, og aller mest for dem du liker aller minst.
- Jeg lover at Amnesty skal få deg forbanna i 2010, så forbanna at du blir med på en amnestyaksjon.
- Jeg lover at dersom du gidder å følge med skal jeg forklare for deg at fattigdom ikke handler om penger, og at å arbeide for menneskerettighetene er den beste strategien for fattigdomsbekjempelse.
- Jeg lover å tåle at du håner meg dersom ikke to eller flere stater avskaffer dødsstraff i 2010.
- Jeg lover å fortsette å presse, lokke og henge ut norske myndigheter for å forsøke å hindre de verste utslagene av den nye ”hardere i klypa” asylpolitikken deres.
- Jeg lover å fortsette å jobbe for at Norge skal gi opphold til løslatte Guantánamofanger.
- Jeg lover å jobbe utrettelig for at samvittighetsfanger og andre ulovlig internerte blir løslatt. Enten de er fengslet av kinesiske, amerikanske, saudiarabiske, jemenittiske, pakistanske eller andre lands myndigheter.
- Jeg lover at det skal bli lett for deg å bli ”kjent” med noen av disse fangene dersom du følger oss på www.amnesty.no, en nettside jeg lover blir veldig mye bedre veldig snart.
- Jeg lover at du skal få mulighet til å kommentere på hva vi jobber med og hvordan vi gjør det.
- Jeg lover å gi deg en mulighet til å være med på å oppfylle alle disse løftene hvis du vil.
Som sagt har jeg allerede folk som følger med på at jeg holder løftene mine, men jeg håper at du også vil gjøre det og at du jevnlig vil arrestere meg i forhold disse nyttårsforsettene.
- Neste innlegg: Amnestys karikaturdebatt
- Forrige innlegg: Paradis
- Kategorier: Uncategorized
31 kommentarer 
- Legg til egen kommentar
Kommentér:
Vi følger deg!
I 2010 er det tid for å sette tvang i psykiatrien på dagsorden for Amnesty! Tvang i psykiatrien er grovt krenkende og skadelig for mange av oss – men ingen bryr seg om det. Den psykiatriske tvangslovgivningen må fjernes – og psykiatrisk tvang må strengt forbys. Og vi trenger Amnesty til å støtte oss i dette! De sorte i Sør-Afrika ble frihetsberøvet grunnet hudfarge – vi blir blir frihetsberøvet grunnet det som huden skjuler; tanker og følelser. Men ingen bryr seg. Hvordan ville det gått med de sorte i Sør-Afrika, om vi ikke hadde støttet dem i sin frihetskamp? Det er på tide at noen støtter oss i kampen mot tvang i psykiatrien. Takk. Les også innlegget “Lovendring er nødvendig” i Klassekampen 15. juni 2009: – det er fortsatt høyst aktuelt, spesielt ettersom Stortinget denne våren 2010 skal ratifisere FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), herunder mental funksjonsevne. CRPD artikkel 14 sier at ethvert menneske med nedsatt funksjonsevne har rett til frihet, på lik linje med andre, og at nedsatt funksjonsevne – ikke i noe tilfelle – skal rettferdiggjøre frihetsberøvelse. Dette er i motstrid med psykiatrisk tvangslovgivning, som dermed må fjernes. – Vi trenger fokus fra Amnesty for å få Stortinget til å forstå dette. Se også nettsidene til særorganisasjonene innen psykisk helse, We Shall Overcome og MindFreedom International. Mental undertrykkelse er mye mindre synlig enn fysisk undertrykkelse. Vi trenger støtte fra andre for å vinne tilbake vår tapte frihet. Psykiatrien undertrykker oss dypere enn det synes. Takk.
Amnesty mener: Retten til frihet er en grunnleggende menneskerettighet – for alle og uansett. Men i noen tilfeller vil denne rettigheten st… Vis merå i konflikt med andre rettigheter – som for eksempel de grunnleggende rettighetene til 3. personer. Vedtak om tvang kan derfor i noen tilfeller være eneste mulighet. MEN vedtakene må alltid gjøres med omhu og det må alltid være en mulighet for å anke. Amnesty kan ikke uttale seg om det foretas for mange tvangsvedtak i Norge, men vi er opptatt av at hensynet til og bevisstheten rundt menneskerettighetene må spille en større rolle i psykiatrien.
Kristin Rødland Buick: Det er litt uheldig at du her trekker fram som eksempel hensynet til 3.person, siden flertallet av tvangsinnlagte ikke er noen trussel for andre mennesker, ifølge Sintef. Uforvarende kommer dette eksempelet til å befeste bildet av “farlige psykiatriske pasienter”. Hvorfor bruke et eksempel som ikke passer på de fleste?
Vet Amnesty at det brukes unødig og brutal tvang? At man ikke prøver frivillig hjelp først? At ufarlige personer hentes av uniformert politi, legges i gulvet og påføres håndjern? At incestutsatte kvinner kles nakne med makt og får sprøyte i baken (i stedet for mindre ydmykende og re-traumatiserende måter)?
Det begås menneskerettighetsbrudd i det psykisk helsevernet både mot mennesker som er under tvungent vern og mot mennesker som helt frivillig søke hjelp. Dette må opphøre!
Hei Sigrun,
Vi ønsker på ingen måte å befeste bildet av psykiatriske pasienter som farlige, og det er som du sier flere eksempler vi kunne ha brukt i denne sammenhengen. Vi er kjent med flere rapporter som viser at tvangsbruk i psykiatrien i enkelte tilfeller strider med menneskerettighetene.
Amnesty International har arbeidet med denne tematikken i flere land, mest med fokus på mental helse i fengsler. I Norge er det flere gode aktører som gjør godt arbeid på dette. Vi har valgt å prioritere andre arbeidsfelt i Norge.
Vi håper at du og andre aktører fortsetter det viktige arbeidet på dette området!
Hilsen Kristin i Amnesty International
Kristin Rødland Buick svar tyder i beste fall på at hun ikke kjenner til hvordan tvang foregår i psykiatrien i Norge. Det er et flertall av tvangsinnleggelser som skjer med bakgrunn i det såkalte behandlingskriteriet, et mindretall som skjer med bakgrunn i at folk er til fare for seg selv eller andre.
Tvangen som skjer uansett bakgrunn er ofte unødvendig brutal, noe Amnesty bør fatte interesse for.
Jeg gjentar deler av Kristin Rødlands Buicks svar: “MEN vedtakene må alltid gjøres med omhu og det må alltid være en mulighet for å anke. Amnesty kan ikke uttale seg om det foretas for mange tvangsvedtak i Norge, men vi er opptatt av at hensynet til og bevisstheten rundt menneskerettighetene må spille en større rolle i psykiatrien.”
1) Ofte gjøres vedtakene på svært sviktende grunnlag.
2) Ankemuligheten er der, men det er faktisk slik at hvis du har klaget og fått avslag, så må du vente i SEKS måneder til neste gang du evt. har mulighet for å klage. Seks måneder er lang tid det.
Det aller aller verste er som Sigrun Tømmerås skriver: Mennesker som trenger omsorg og ro blir utsatt for politi, håndjern og maktmisbruk før de kommer til psykiatrisk sykehus hvor de tas hånd av sykehuspersonale. Ikke mer enn dagers observasjon kreves før de kan iverksette tvangsmedisinering som f eks kan foregå ved at mennesker blir lagt i reimseng og blir holdt der i timesvis før de slipper løs igjen. Og dette UTEN av de verken slått eller sparket personalet eller andre medpasienter.
Kanskje er det på høy tid at Amnesty fatter interesse for hva som virkelig skjer innenfor veggene på psykiatriske sykehus i Norge?
Jeg har beskrevet inngående i min bok “Kjærligheten spør ikke, den bare er” om hvordan jeg opplevde å blir tvangsinnlagt og tvangsmedisinert.
Det var utrolig svakt av Amnestys leder! Å begrunne tvang i psykiatrien utfra omtanke for en 3. person! Da vil vel en hver diktator kunne begrunne sine terrorhandlinger med samme argument; det skjedde ut fra omtanke for en 3. person, nemlig diktatoren selv! Tvang innen psykisk helse er så ofte brudd på menneskerettigheter (jfr Gro Hillestad Thune) at det er på høy tid at Amensty Norge tar dette opp som et sentralt problemområde, om man fremdeles ønsker å bli tatt alvorlig som en menneskerettighetsorganisasjon, og fortsatt ha mitt medlemskap. Sett deg inn i saken, før du kommer med slik ferdigtygde argumenter! Brudd på menneskrettigheter foregår hver dag i Norge. Ta disse på alvor.
Ja, enig med Christine R: Gro Hillestad Thune er rett person. Se Sigrun Tømmerås sin blogg med omtale av prisutdelingen i 2009
til advokat og menneskerettighetsrådgiver Gro Hillestad Thune. Hun fikk prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern.
http://stomm-blog.blogspot.com/2009/12/pris-til-menneskerettighetenes-eva.html
Kanskje på tide at Amnesty Norge også blir en sterk stemme inn i samfunnsdebatten om tvang i Norge? Ta en prat med menneskerettighetsrådgiveren Gro Hillestad Thune!!! Hun snakker på vegne av oss som har opplevd tvangsbehandling. Vi er MANGE… og vi har vært lite samlet. Det å bli utsatt for tvangsbehandling fører, som mange kjenner til, at vi får en tilleggsbelastning som heter SKAM… noe som igjen fører til at de aller aller fleste ikke åpner munnen sin om de opplevelsene de har vært utsatt for.
Jeg håper virkelig at dere i Amnesty Norge nå tar på alvor at dere har et ansvar også i Norge. Jfr. Amnesty Irland (Marians innlegg).
Siv Helen Rydheim
Forfatter og erfaringsformidler
http://www.sivhelenrydheim.blogspot.com
Det stemmer det Siv Helen Rydheim sier, at mange som har vært utsatt for tvang skammer seg slik at de ikke kan fortelle noen om det.
Samme dag som en Brennpunkt-dokumentar om psykiatrisk tvang ble vist på NRK høsten 2008, utalte en kvinne som var med i dokumentaren til Klassekampen: “Det har vore ein lang og smertefull prosess for å komma fram til at eg må fortelja at dette har hendt meg. Lenge visste ikkje ein gong gode venner kva eg hadde vore ute for, og når eg først begynte å snakka om det, ville folk knapt tru at helsevesenet kan gå fram slik. Men eg har skjønt at nett det at det er så mykje skam og stigma knytt til tvangsbruken innafor psykisk helsevern, gjer at overgrepa blir haldne innafor lukka rom, og dermed kan dei halda fram.”
Brennpunkt-dokumentaren: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/427950
Det er tankevekkende at da Oslo tingrett i 2007 konkluderte med flere menneskerettighetsbrudd da kvinnen ble tvangsinnlagt, hadde verken Helsetilsynet i fylket, Statens helsetilsyn eller Sivilombudsmannen funnet noe å utsette på behandlingen. Helsetilsynet og Helsedirektoratet innrømmet overfor Klassekampen 2. juni i fjor at de vet for lite om menneskerettsloven. “Fylkesmannen inkluderer ikke menneskerettighetene i vurderingsgrunnlaget” var svaret en pårørende til en pasient i Sør-Trøndelag fikk, etter å ha klaget inn et brudd på art. 8 i EMK i forbindelse med et tvangsbehandlingsvedtak.
Takk for viktige innlegg, vi kommer tilbake til saken på mandag.
Aftenposten 291008
“Pasienter ydmykes.
GRO HILLESTAD THUNE
Arroganse og ufølsomhet, håndjern og politi, isolasjon. Belter, nedverdigende situasjoner. Dette er smerten i møtet med norsk psykiatri.”
Les mer i Aftenpostens nettutgave:
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2739729.ece
Vi venter i spenning på hva som vil skje på mandag! Vil Amnesty ta opp dette problemområdet, eller …?
Jeg vil give Siv Helen Rydheim ret i, at Kristin Rødland Buicks svar tyder på, at hun ikke aner hvordan tvang ikke bare i Norge men stort set i hele verdenen foregår.
Endvidere tyder svaret også på, at Kristin Rødland Buick/Amnesty Norge åbenbart ikke har kendskab til FN’s Convention on the Rights of Persons with Disabilities, CRPD, der entydigt slår fast, at tvang er i strid med menneskerettighederne.
Jeg vil også gerne gøre Kristin Rødland Buick/Amnesty Norge opmærksom på, at Amnesty Ireland har kendskab til konventionen, og at man i Irland har valgt, at tilsidesætte frygten for “de sindssyge” – disse, angiveligt, genetisk defekte andenklasseseksistenser, som er så anderledes, end alle andre mennesker, at det, der for andre menneskers vedkommende betegnes som tortur, for disses vedkommende anses at være den eneste rigtige behandling – og tage stilling. Hatten af for Amnesty Ireland!
Personligt har jeg indtil videre meget bevidst valgt et medlemskab i Amnesty International fra. Grunden er, at jeg ser, at selv AI måler mennesker med to forskellige mål: de – og os, de “sindssyge”, som grundet deres defekte hjerner ikke sådan rigtigt er mennesker alligevel, og derfor ikke kan have krav på, at få deres menneskerettigheder respekteret – og os. Må jeg spørge, hvordan AI/Amnesty Norge retfærdiggør dette menneskesyn?
Jeg har ikke andre steder i samfundet oplevet så megen bevidsthed om og så meget engagement angående sociale og politiske uretfærdigheder, som blandt psykiatrioverlevere. Hvad skyldes denne bevidsthed og dette engagement? Det skyldes, at vi selv har været/er “politisk forfulgt”. Vi straffes for at tænke og føle anderledes, end normen. Vi straffes for at gøre oprør mod den samme dysfunktionalitet i vores samfund, der får mennesker som Nelson Mandela til at gøre oprør. Den eneste forskel mellem alle Nelson Mandelas i denne verden og et psykiatriseret menneske er, at alle Nelson Mandelas har været så heldige, at vokse op under familiepolitiske forhold, der har gjort det muligt for dem, at tilegne sig deres eget, almenforståelige sprog. Psykiatriserede mennesker har ikke været så heldige. De er blevet denne mulighed berøvet/nægtet fra starten af, og må således ty til mindre almenforståelige udtryksmuligheder: såkaldte “symptomer”.
Psykiatrien er den samfundsinstitution, der sørger for, at de deres eget sprog berøvede Nelson Mandelas aldrig nogensinde får mulighed for at erkende deres i allerhøjeste grad (samfunds-)politiske oprør som et (samfunds-)politisk oprør, og således aldrig nogensinde opnår en grad af bevidsthed, der tillader dem, at udtrykke deres samfundskritik på almenforståelig vis. Psykiatrien er ikke, og har aldrig været, en del af sundhedsvæsenet. Den er en i allerhøjeste grad politisk ordensmagt.
“Jeg lover å jobbe utrettelig for at samvittighetsfanger og andre ulovlig internerte blir løslatt. Enten de er fengslet av kinesiske, amerikanske, saudiarabiske, jemenittiske, pakistanske eller andre lands myndigheter”, skriver Kristin Rødland Buick i indlægget. Tvangspsykiatriserede mennesker er samvittighedsfanger. Hvornår har både Amnesty Norge og AI generelt tænkt sig endeligt at tage skyklapperne af, overvinde sin frygt for “dem”, respektive sin fejhed overfor establishmentet, og se sandheden i øjnene?! Den dag, det sker, vil jeg blive provovkeret og vred, og melde mig ind i AI. Foreløbigt kan jeg desværre kun blive provokeret og vred over AIs dobbeltmoral mht. menneskerettigheder, der ifølge AI åbenbart ikke gælder for alle.
Hilsen fra én, der, takket være ikke-psykiatrisk hjælp, har formået at bevidstgøre sit oprør og sætte almenforståelige ord på det. Én af “dem”, ja.
Marian B. Goldstein
Medlem af MindFreedom International
For mere om min holdning til tvangspsykiatrien, se min artikel i LAPs medlemsblad nr.4, 2007, “Tvangstanker: En radikal betragtning om tvang, psykiatrien og den nye FN-konvention”
For mere om psykiatri/psykologi og politik, se Bruce Levine, “Liberation Psychology for the U.S.”
For information om et tvangsfrit, tvangsfrit, ja!, psykiatrialternativ med en recoveryrate på 85% (mod tvangspsykiatriens omtrent 0%), se MosherSoteria.com.
Dere har fått meg forbannet, ja! Først ved å lyve om norske menn i en voldtektsundersøkelse. Så ved å skulle nekte de overlevende jødene i Midt Østen å forsvare seg. Dernest ved å tie om den etniske renskningen i Sør-Afrika. Så ved å støtte en folkevandring til Europa som har gitt mye lidelse og som truer med å skape borgerkrig.
PS! Så at dere kritiserer at aviser i en tegning kaller avdøde Muhammed (har dere forresten lest hva han gjorde?) for ond, etter at hans tilhengere prøvde å drepe andre for tilsvarende kritikk, kommer ikke overraskende.
For god ordens skyld hér en rettelse til min ovenstående kommentar: Indlægget er skrevet af John Peder Egenæs, så det er selvfølgeligt ham, jeg citerer, når jeg citerer fra indlægget, ikke Kristin Rødland Buick, som jeg skriver i min kommentar.
Det er ingen tvil om at bruk av tvang i psykiatrien er et viktig menneskerettstema. Hvis statlige aktører bruker tvang mot en person uten at det er strengt nødvendig av hensyn til f.eks. helse eller sikkerhet til enten vedkommende selv eller tredje personer, er det et menneskerettighetsbrudd. Brukes tvang på en måte som faller under FNs definisjon av tortur eller annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (f.eks. som disiplineringstiltak), er det illegalt uansett.
Dessverre er det slik at dette er et tema som Amnesty International ikke prioriterer høyt per i dag. Hovedprioriteringene for 2010 er allerede avgjort på internasjonalt nivå. For at Amnesty skulle mene noe kompetent om bruken av tvang i psykiatrien i Norge, både når det gjelder form og omfang av tvang, tilstrekkelighet av eventuelle klage- og monitoreringsorganer og mulige alternativer som i mindre grad griper inn i rettighetene, måtte vi bruke mye tid og ressurser på å sette oss inn i problematikken. Våre kolleger i Amnesty Irland har valgt å sette i gang et større prosjekt om tvangsbruk. Her i Norge har vi valgt å prioritere annerledes og fokusere på andre problemområder, som f.eks. seksualisert vold og vold i nære relasjoner. Men dette valget betyr på ingen måte at vi anser lidelsen til de som er eller har vært utsatt for tvang i den norske psykiatrien som mindre viktig.
Ja, jeg forstår at Amnesty Norge må prioritere, men jeg vet at det har vært tatt opp flere ganger med Amnesty om forholdene i psykiatrien i Norge, og kanskje er det for vanskelig for Amnesty Norge å gå i mot norske myndigheter? Jeg spør mer meg sjøl enn Amnesty… Norge skal jo være så korrekt i forhold til menneskerettigheter, og det er ikke vanskelig å finne land utenfor Norge med kritikkverdige forhold hva brudd på menneskerettighetene angår. Neste gang Amnesty Norge skal prioritere framtidige saker, så se på hva som skjer i Norge i psykiatrien.
Seksualisert vold og vold i nære relasjoner er selvsagt veldig viktig, og også ufarlig i forhold til å unngå å angripe staten Norge.
Vi begynner å bli noen som er både taleføre og skriveføre som har erfaringer med å bli svært brutalt behandlet i psykiatrien, så vi skal greie å få fram hvor ille det er.
Jeg personlig har stor tro på at det må bli lovendringer, at særloven om psykisk helsevern blir fjernet. Kanskje er det for optimisktisk, men jeg ønsker å leve i den trua at særloven forsvinner. Det skjer noe som Anmnesty Norge er stille i forhold til. Takk til Amnesty Irland som har valgt å sette igang et prosjekt om tvangsbruk! Bra at noen går foran!
Noen stortingspolitikere i Norge stiller også kritiske spørsmål i forbindelse med psykisk helsevern og tvangsproblematikken, og jeg takker dere for det fra Krf.
Laila Dåvøy i helse- og omsorgskomiteen (Krf) svarer i forbindelse med en henvendelse om kutt i psykiatrimidler i Finnmark følgende: “Jeg kan forøvrig nevne at jeg sammen med vår stortingsrepresentant Hans Olav Sybersen har sendt et omfattende skriftlig brev til helseministeren om bruk av psykiatrimidler. Det viser seg at helseforetak har brukt psykiatrimidler feilaktig, i følge enkelte har midler blitt overført somatikken. Vi avventer svar fra statsråden over nyttår.”
Krf har 1. desember 2009 forelagt en sak for Stortinget som blant annet gjelder tvangsproblematikken.
Utdrag fra saksdokumenter(bakgrunn): “Mange hevder at behovet for akutt hjelp og tvang i det psykiske helsevernet egentlig er et konstruert behov, fordi helsevesenet ikke har klart å fange opp dem som trenger hjelp på et tidlig stadium og ikke klarer å gi oppfølging og behandling som unngår de store svingningene i lidelsene. Det er tankevekkende når det er store forskjeller i bruk av tvang fra institusjon til institusjon. Det kan handle om ressurser, bemanning og holdninger. Det viser seg at de som har jobbet bevisst med å redusere bruken av tvang, har klart å nå målsettingen og har mer dialog med sine pasienter og brukere.”
Her finner du saksdokumenter fra Stortinget. http://www.finnmarksnettverket.no/index.php?option=com_content&view=article&id=304:krf-framlegger-tvangsproblematikken-pa-stortinget&catid=39:lenker-til-artiker-og-rapporter
Kanskje blir valget av temaer Amnesty Norge gjør ved neste korsvei annerledes? Det er lov å håpe!
”Når motgangens vind blåser, går de fleste i skjul. Men noen få går ut og bygger vindmøller” Av Christoffer von Hamilton
Amnesty Norge er helt klart ikke med på vindmøllebyggingen… i denne omgangen.
Det er nettopp mange som har opplevd vold i nære relasjoner som barn, som havner i psykiatrien. At helsevesenet tar lett på traumer, og i tillegg påfører allerede traumatiserte nye traumer, burde ryste Amnesty.
Takk for svar. Men det viktige er ikke at Amnesty i første omgang skal bruke masse ressurser på å aksjonere for tvangssaken – det viktige er at dere tar standpunkt mot tvang – og for frihet! Det koster ingen ressurser. Det krever bare forståelse.
Som medlem i AI har jeg undret meg på følgende. Når AI Norge endelig velger å jobbe med en sak i eget land, så velger de å aksjonere mot vold og overgrep i nære relasjoner, som per definisjon ikke er et brudd på menneskerettighetene. “Menneskerettigheter” omhandler kun forhold mellom en stat og en privatperson. Bruk av vold og frihetsberøvelse i psykiatrien burde derfor være første prioritet i Amnesty, fordi det er snakk om vold satt i system gjennom en Norsk lov. På Psykiatriens Dag i oktober 2009 arrangerte den lokale amnestygruppa på Stange et panelmøte med tema; psykiatri og menneskerettigheter. Gro Hillestad Thune var tilstede. Det var også en representant for Amnesty, men bare de 10 første minuttene! Her presiserte Gro Hillestad Thune at vold mellom to privatpersoner ikke er et brudd på mennskerettighetene. I debatten som fulgte kom det tørt fra salen, at kanskje burde man sende Amnesty sin administrasjon på kurs i menneskerettigheter.
For øvrig har jeg lest mange av AI sine rapporter om fanger rundt om i verden. Men aldri har jeg sett kommentert, slik Amnesty Norge våger å si om psykiatriske pasienter, at dog “i dette tilfelle var både volden, innesperringen og tvangsbruken berettiget”. Nei, Amnesty burde skamme seg og også være klar over at de går glipp av mange kampklare medlemmer med sin politikk.
Amnesty International har i år eksisteret i 49 år. Tvangspsykiatrien har eksisteret i ca. 250 år, med en knap 50-årig afbrydelse i starten af det 19. århundrede, hvor Quakernes “moral treatment” mange steder i Europa og USA afløste tvangspsykiatrien. Psykiatrikritiken har eksisteret i lige så lang tid, som den institution, den kritiserer, selv.
Vi taler om, på verdensplan, millioner af mennesker, der, igennem de seneste 250 år på daglig basis blev, og til stadighed i dag bliver udsat for tvang i psykiatrien. Jeg synes, det er interessant, at man igennem 49 år igen og igen vælger, “at prioritere anderledes”, end at tage stilling til, at, på verdensplan, millioner af mennesker dagligt udsættes for krænkelser af deres fundamentale menneskerettigheder, ikke sjældent med fatale (i ordets sandeste betydning) følger for disse mennesker, og i øvrigt på grundlag af kulturelle normer, ikke på grundlag af nogen som helst videnskab.
FN’s definition gør det klart, senest siden CRPD’en blev vedtaget, at tvang i psykiatrien er et brud mod menneskerettighederne. Det er, selvfølgeligt, vigtigt og nødvendigt, at mennesker i en akut bestående faresituation akut kan afholdes fra at forvolde skade på sig selv eller tredjepersoner. Dertil findes der i de fleste lande, og således også i Norge, en nødretsparagraf indskrevet i lovgivningen.
Samtlige tiltag dækket af lovgivningen omkring psykiatrisk tvang, går i deres virkning imidlertid mere eller mindre langt ud over, hvad der falder under definitionen som en akut nødsituation. Således er det via ibrugtagningen af denne lovgivning muligt, at frihedsberøve og tvangsbehandle mennesker tidsubegrænset alene på grundlag af antagelsen at de, på et eller andet tidspunkt i fremtiden kunne begå lovstridige handlinger, respektive skade sig selv. Dvs. disse mennesker straffes for handlinger, de ikke har begået, som det alene antages, at de kunne komme til at begå. Hvis justitsvæsenet fungerede efter denne filosofi, ville den samlede verdensbefolkning sidde i fængsel.
Kristin Rødland Buick nævner i sin senste kommentar “hensyn til f.eks. helse (…) til vedkommende selv”. Ifølge FN’s CRPD har mennesker med “psykosociale handicap” (såkaldt “psykisk sygdom”) den samme ret til at vælge behandling til eller fra, som somatiske patienter har det. Dermed er behandlingskriteriet – og også Kristin Rødland Buicks udtalelse hér – klart i strid med menneskerettighederne.
Psykiatrisk tvang er altid skadelig og et brud på den enkeltes menneskerettigheder, tvang koster mange menneskeliv, og tvang er aldrig nødvendig. Den rammer på verdensplan dagligt millioner af mennesker. Med undtagelse af AI Ireland, har AI i 49 år valgt, at “prioritere anderledes”, lukke øjnene for et af de mest omfangsrige brud på menneskerettighederne i verdenen, og det ser ud til, at AI også fortsat vil ty til, at manøvrere udenom problematiken . Jeg er ikke imponeret.
Klart svar fra Amensty Norge!
“Dessverre er det slik at dette er et tema som Amnesty International ikke prioriterer høyt per i dag. ” og
“For at Amnesty skulle mene noe kompetent om bruken av tvang i psykiatrien i Norge, både når det gjelder form og omfang av tvang, tilstrekkelighet av eventuelle klage- og monitoreringsorganer og mulige alternativer som i mindre grad griper inn i rettighetene, måtte vi bruke mye tid og ressurser på å sette oss inn i problematikken.”
og det ser man seg ikke tid til! Da vet vi hvor vi står. Ikke så mye som et solidaritetstegn kommer fra Amesty Norge! For Amensty Norge kan menneskerettigheter brytes over en lav sko når det gjelder personer med psykiske lidelser, tydligvis! Så mye for solidariteten . Jeg siterer pastor Niemøller: “Først kom de for å ta jødene …” Husker du de siste linjene? “Så kom de for å ta meg, og det var ingen igjen til å forsvare meg” Hvor langt strekker Amnestys Norges solidaritet seg? Jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffet!
Flere tanker angående Kristin Rødland Buicks/AI Norges seneste svar:
Kristin Rødland Buick skriver: “For at Amnesty skulle mene noe kompetent om bruken av tvang i psykiatrien i Norge, både når det gjelder form og omfang av tvang, tilstrekkelighet av eventuelle klage- og monitoreringsorganer og mulige alternativer som i mindre grad griper inn i rettighetene, måtte vi bruke mye tid og ressurser på å sette oss inn i problematikken.”
For det første mener jeg, ligesom Christine Rosenqvist er inde på, at det er rystende, taget problematikens omfang i betragtning, at AI igennem 49 år konsekvent har valgt, ikke at bruge den tid, det ville tage at sætte sig ind i problematiken, og at AI tilsyneladende heller ikke har tænkt sig, at bruge tid på det i fremtiden, og jeg kan umiddelbart kun se én årsag til, at man vælger, ikke at gøre det: at man ikke regner psykiatriserede mennesker som værende værd AIs solidaritet, tid og ressourcer.
For det andet har AI allerede et vist basisviden angående problematiken igennem knap fem årtiers beskæftigelse bl.a. med vilkårene til samvittighedsfanger, der af AI anerkendes som sådanne, i åbenlyst totalitære systemer som den forhenværende Sovjetunion. Igen må jeg spørge hér, hvad det i AIs øjne er, der gør indespærring og neddoping af nogle mennesker med i høj grad toksiske stoffer til et brud af deres menneskerettigheder, mens det betragtes som”hjælp” lige så det drejer sig om mennesker, der tilfældigvis lever i et land, der på overfladen ser ud som et demokrati? – På overfladen, ja. I et virkeligt demokrati ville tvangspsykiatrien være en umulighed, da de demokratiske værdier også omfatter friheden til at tænke og føle, hvad man vil, uden at man risikerer, at blive straffet for det. – En organisation som MindFreedom International, der også har medvirket i udformningen af CRPD’en, ville glædeligt være AI behjælpeligt med at sætte sig yderligere ind i problematiken. Det samme, tænker jeg, gælder i specifikt norsk sammenhæng organisationen We Shall Overcome. Mere tids- og ressourcekrævende er det ikke!
For mig at se er der ingen tvivl, at årsagen til AIs stilletiende accept af menneskerettighedsbrud i psykiatrien, også den norske, er at finde i det, Siv Helen Rydheim antyder i sin seneste kommentar: “Seksualisert vold og vold i nære relasjoner er selvsagt veldig viktig, og også ufarlig i forhold til å unngå å angripe staten Norge.” (Min kursivering.) Som sagt, jeg er ikke imponeret.
Universal Declaration of Mental Rights and Freedoms
That all human beings are created different.
That every human being has the right to be mentally free and independent.
That every human being has the right to feel, see, hear, sense, imagine, believe or experience anything at all, in any way, at any time.
That every human being has the right to behave in any way that does not harm others or break fair and just laws.
That no human being shall be subjected without consent to incarceration, restraint, punishment, or psychological or medical intervention in an attempt to control, repress or alter the individual’s thoughts, feelings or experience. -Will Hall/The Icarus Project/Freedom Center, Harm Reduction Guide to Coming Off Psychiatric Drugs, s. 11
Under Amnestys landsmøte i 2006 ble det under generalsekretærens spørretime etterlyst en satsing på det feltet som, både kvantitativt og kvalitativt, representerer den aller største menneskerettslige utfordringen her i landet, nemlig psykiatrien, og da spesielt tvangspsykiatrien. Dette er ikke noe ukjent for Amnesty.
Oslo Fylkeslag av Mental Helse følger med interesse denne diskusjon. Vi mener at bruk av tvang innen psykisk helse i aller høyeste grad må være innen Amnestys interesseområde, og bør være en prioritert oppgave for Amensty Norge. Amenstys videre stillingstagen i denne sak vil være av avgjørende betydning for vår opplevelse av Amnesty som en seriøs samarbeidspartner!
MHO
Jeg savner Amnestys engasjement når det gjelder beskyttelse av ytringsfrihet i vesten. Jeg tenker ikke kun på Muhammed-tegningene da, men vi ser at vestlige land som f.eks Storbritannia, vedtar strengere og strengere lover i anti-terrorismens navn, som i praksis hindrer ytringsfriheten og demonstrasjonsretten. Jeg savner Amnesty når land som Storbritannia arresterer italienske studiner fordi de tar bilde av en bygning på en offentlig plass (dec 09) og når politiet er i besettelse av “spotter-cards” slik at de kan identifisere aktivister. Lignende med behandlingen av aktivister i København. Mens jeg jo er klar over at det finnes land med verre brudd på menneskerettighetene enn så tett på oss, er det en bekymringsverdig trend som jeg er redd må bli enda verre før den er verdt mer fokus?
Takk for viktig kommentar, Yoshimi. Brudd på menneskeretttigheter i anti-terrorerens navn er et tema Amnesty har jobbet mye med og som vi vil fortsette å fokusere på i 2010. Noen av de hendelsene du nevner har vi faktisk tatt opp. I vårt kampanjehøydepunkt i vår vil vi nettopp aksjonere mot denne typen menneskerettighetsbrudd både i vesten og andre deler av verden. Vi kommer tilbake med mer informasjon etterhvert. Mvh Randi i Amnesty.
John Peder; Jeg lover å hjelpe deg!
Denne diskusjonen startet med store løfter og håp for et nytt år, og det første som skjer er et sterkt fokus på alle tingene som ikke blir lovt, og alle problemene som ikke blir løst. Jeg setter pris på debatt og diskusjon, og John Peder oppfordrer oss til å være med å kommentere hvordan Amnesty jobber og hva de prioriterer. Jeg vil likevel fremheve at det også ligger en oppfordring her til å gjøre noe annet enn å kritisere. Vi krever at Amnesty skal gjøre mer, men hva gjør vi egentlig selv?
Det er ikke småtterier Amnesty lover bort. Opphold til løslatte Guantànomofanger, fattigdomsbekjempelse, press på asylpolitikken og avskaffelse av dødsstraff er store mål å nå på under et år. Likevel er det utallige flere saker som burde bli tatt opp, overgrep skjer i alle land, mot mennesker hver eneste dag! Nettopp derfor legger Egenæs vekt på de viktigste aktørene, nemlig enkeltindividene og engasjementet deres. – Jeg lover at Amnesty skal få deg forbanna i 2010, sier han skråsikkert.
Dette har han allerede klart, noe jeg synes er flott, for det er viktige saker som blir tatt opp og viktige tema som blir satt på agendaen i denne diskusjonen. Likevel må man velge sine kamper, sitt fokus, og for denne gang var det snakk om et år. Det betyr ikke at noen MR-brudd er verre eller viktigere å ta opp enn andre, det viser at Amnesty jobber innenfor et enormt spekter av urettferdighet. Det er urettferdigheten som gjør meg forbanna!
Forbanna fordi vi lever i et samfunn hvor urettferdighet er frokostunderholdning. Barn blir dømt til døden og henrettes. Unge engasjerte aktivister blir fengslet for å uttrykke sin mening. Folk lever i ekstrem fattigdom og sult. Det internasjonale samfunnet har gått sammen og skrevet grunnleggende rettigheter som sier at dette er galt! Mennesker har umistelige rettigheter som beskytter de fra slike tilfeller! Urettferdighet tolereres ikke, ropes det og skrives det under på i de fine saler. Likevel er det få stater som holder disse løftene. Det er løgn og et spill for galleriet!
John Peder lover å gjøre noe med noen av disse sakene, men han kan ikke gjøre det alene. Nå tar jeg oppfordringen videre og lover at jeg skal gjøre mitt beste for å hjelpe til!
Det er vårt ansvar å bli forbanna når vi er vitner til urettferdighet! Vi vet at menneskerettighetene brytes, og vi skal ikke tolerere det! Jeg lover personlig at jeg ikke skal rynke på nesa og bli en apatisk tilskuer. Jeg vet jeg kan gjøre noe. Som en venninne fra India svarte da jeg sa jeg hadde blitt en maktesløs tilskuer til alt galt som skjedde rundt meg. ”Du er født i verdens beste land, og har de beste forutsetninger til å gjøre noe. Om ikke du klarer det, hvem skal klare det da?
Derfor lover jeg, som den stolte representant av byen jeg selv kommer fra, at Hamar skal være med å hjelpe Amnesty og John Peder med å oppfylle nyttårsløftene deres! Jeg vil oppfordre Hamar til å bli en av mange norske byer som støtter prosjektet ”Cities For Life” og jeg skal komme og holde foredrag om noen lurer på hva det er. Jeg skal skrive i lokal-avisa om hva som skjer der ute, og samle forbanna mennesker til å aksjonere, samle underskifter og fortelle om menneskerettigheter. – Du skal virkelig få merke at menneskerettighetene gjelder for alle, sier John Peder. Jeg lover deg at Hamar skal vite det innen 2011.
Du spør deg kanskje hvilket naivt menneske jeg er til å love noe sånt? Da lover jeg likeså godt å bevise for deg at man ikke trenger å være kjent eller mektig for å gjøre en forskjell. Det kan vi alle! Hvem du er til å la være?
Jeg har merket meg at AI faktisk har tatt med brudd på menneskerettigheter i forbindelse med psykisk helseomsorgen i Norge i den spørreundersøkelse som nå ligger ute. Det er positivt. Når det gjelder det å gjøre oppmerksom på slike brudd har brukerorganisasjonene hittil stått ganske alene. Vi har fått støtte fra kjente jurister, og det har også kommet fram at myndigheter, akademikere og stortingsrepresentanter mener at våre påpekninger har vært begrunnet. Nå får vi bare håpe at AI’s medlemmer ser hvor ufarlig det vil være å støtte denne kampen. Så vil jeg kanskje kunne melde meg inn i AI igjen!
Jeg tror ikke vi kan komme bort ifra at noen må tas hand om av politi eller andre myndigheter om HODET ikke lenger fungerer, og de blir farlige for omgivningen, men jeg synes det låter temmelig hyklerisk når det legges til: “og andre”.
Vil noen absolutt dø, for eks. synes jeg ingen andre har mere rett til å avgjøre dette enn dem selv, (om de ikke bare vil snike seg unna forsørgningsplikt av egne barn).
Berit Haugen: 8 av 10 tvangsinnlagte er verken farlige for andre eller for seg selv.