Denne diskusjonen startet med store løfter og håp for et nytt år, og det første som skjer er et sterkt fokus på alle tingene som ikke blir lovt, og alle problemene som ikke blir løst. Jeg setter pris på debatt og diskusjon, og John Peder oppfordrer oss til å være med å kommentere hvordan Amnesty jobber og hva de prioriterer. Jeg vil likevel fremheve at det også ligger en oppfordring her til å gjøre noe annet enn å kritisere. Vi krever at Amnesty skal gjøre mer, men hva gjør vi egentlig selv?

Det er ikke småtterier Amnesty lover bort. Opphold til løslatte Guantànomofanger, fattigdomsbekjempelse, press på asylpolitikken og avskaffelse av dødsstraff er store mål å nå på under et år. Likevel er det utallige flere saker som burde bli tatt opp, overgrep skjer i alle land, mot mennesker hver eneste dag! Nettopp derfor legger Egenæs vekt på de viktigste aktørene, nemlig enkeltindividene og engasjementet deres. – Jeg lover at Amnesty skal få deg forbanna i 2010, sier han skråsikkert.

Dette har han allerede klart, noe jeg synes er flott, for det er viktige saker som blir tatt opp og viktige tema som blir satt på agendaen i denne diskusjonen. Likevel må man velge sine kamper, sitt fokus, og for denne gang var det snakk om et år. Det betyr ikke at noen MR-brudd er verre eller viktigere å ta opp enn andre, det viser at Amnesty jobber innenfor et enormt spekter av urettferdighet. Det er urettferdigheten som gjør meg forbanna!

Forbanna fordi vi lever i et samfunn hvor urettferdighet er frokostunderholdning. Barn blir dømt til døden og henrettes. Unge engasjerte aktivister blir fengslet for å uttrykke sin mening. Folk lever i ekstrem fattigdom og sult. Det internasjonale samfunnet har gått sammen og skrevet grunnleggende rettigheter som sier at dette er galt! Mennesker har umistelige rettigheter som beskytter de fra slike tilfeller! Urettferdighet tolereres ikke, ropes det og skrives det under på i de fine saler. Likevel er det få stater som holder disse løftene. Det er løgn og et spill for galleriet!

John Peder lover å gjøre noe med noen av disse sakene, men han kan ikke gjøre det alene. Nå tar jeg oppfordringen videre og lover at jeg skal gjøre mitt beste for å hjelpe til!

Det er vårt ansvar å bli forbanna når vi er vitner til urettferdighet! Vi vet at menneskerettighetene brytes, og vi skal ikke tolerere det! Jeg lover personlig at jeg ikke skal rynke på nesa og bli en apatisk tilskuer. Jeg vet jeg kan gjøre noe. Som en venninne fra India svarte da jeg sa jeg hadde blitt en maktesløs tilskuer til alt galt som skjedde rundt meg. ”Du er født i verdens beste land, og har de beste forutsetninger til å gjøre noe. Om ikke du klarer det, hvem skal klare det da?

Derfor lover jeg, som den stolte representant av byen jeg selv kommer fra, at Hamar skal være med å hjelpe Amnesty og John Peder med å oppfylle nyttårsløftene deres! Jeg vil oppfordre Hamar til å bli en av mange norske byer som støtter prosjektet ”Cities For Life” og jeg skal komme og holde foredrag om noen lurer på hva det er. Jeg skal skrive i lokal-avisa om hva som skjer der ute, og samle forbanna mennesker til å aksjonere, samle underskifter og fortelle om menneskerettigheter. – Du skal virkelig få merke at menneskerettighetene gjelder for alle, sier John Peder. Jeg lover deg at Hamar skal vite det innen 2011.

Du spør deg kanskje hvilket naivt menneske jeg er til å love noe sånt? Da lover jeg likeså godt å bevise for deg at man ikke trenger å være kjent eller mektig for å gjøre en forskjell. Det kan vi alle! Hvem du er til å la være?

MHO

Samme dag som en Brennpunkt-dokumentar om psykiatrisk tvang ble vist på NRK høsten 2008, utalte en kvinne som var med i dokumentaren til Klassekampen: “Det har vore ein lang og smertefull prosess for å komma fram til at eg må fortelja at dette har hendt meg. Lenge visste ikkje ein gong gode venner kva eg hadde vore ute for, og når eg først begynte å snakka om det, ville folk knapt tru at helsevesenet kan gå fram slik. Men eg har skjønt at nett det at det er så mykje skam og stigma knytt til tvangsbruken innafor psykisk helsevern, gjer at overgrepa blir haldne innafor lukka rom, og dermed kan dei halda fram.”

Brennpunkt-dokumentaren: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/427950

Det er tankevekkende at da Oslo tingrett i 2007 konkluderte med flere menneskerettighetsbrudd da kvinnen ble tvangsinnlagt, hadde verken Helsetilsynet i fylket, Statens helsetilsyn eller Sivilombudsmannen funnet noe å utsette på behandlingen. Helsetilsynet og Helsedirektoratet innrømmet overfor Klassekampen 2. juni i fjor at de vet for lite om menneskerettsloven. “Fylkesmannen inkluderer ikke menneskerettighetene i vurderingsgrunnlaget” var svaret en pårørende til en pasient i Sør-Trøndelag fikk, etter å ha klaget inn et brudd på art. 8 i EMK i forbindelse med et tvangsbehandlingsvedtak.