Blant alle sensasjonsoppslag rundt den angivelige nye terrortrusselen som skal utgå fra Jemen var beslutningen å stoppe den planlagte løslatelsen av minst 30 jemenittiske statsborgere fra Guantánamo bare en liten fotnote. Men nyheten må ha vært et grusomt slag for vedkommende og deres familier, som hver dag venter på beskjeden om at tiden med ulovlig fengsling, tortur, ydmykelser og frykt endelig er forbi.

Løslatelse av disse enkeltmenneskene blir altså ikke noe av med det første. Likeledes som hele prosjektet med å stenge Guantánamo har mistet betydelig fart siden president Obama i januar 2009 lovet å stenge Guantánamofengselet innen et år. Det har nemlig vist seg at presidenten riktignok ønsker å bli kvitt fengselet, men bare hvis det lar seg gjøre uten at USA faktisk må ta ansvar for den uretten landets myndigheter har begått. Det kommer ikke på tale å gi de som blir løslatt erstatning for de mange år med ulovlig frihetsberøvelse og mishandling de har blitt utsatt for. (Noe som forresten ville også vært et ypperlig tiltak for å sørge for at de kan skape seg et nytt liv og ikke havne i hendene til al-Qaeda). Det kommer heller ikke på tale å gi de som ikke kan vende hjem, på grunn av fare for ny forfølgelse, beskyttelse og opphold i USA. Presidenten har ikke en gang vært villig til å kvitte seg med de notoriske militærkommisjonene – liksomdomstolene som ble innført under hans forgjenger for å kunne stille utenlandske terrormistenkte for retten, uten å måtte følge prinsippene om uavhengighet og rettferdig rettergang.

Men det er ikke bare USA selv som har vist liten vilje til konkret handling for å løse Guantánamo-problemet. Mange av de landene som har vært tydelige i sitt krav om at Guantánamo må stenges fortest mulig, har hittil ikke vært villige til å hjelpe til ved å ta imot noen få av de som skal løslates, men som ikke kan vende trygt til sine hjemland. Den norske utenriksmnisteren fastslo i fjor høst at det ikke var aktuelt at Norge skulle gi beskyttelse til noen få av disse løslatte. For det første hadde man allerede for mange asylsøkere fra før, mente Jonas Gahr Støre. For det andre kunne man jo aldri vite om disse personene ikke var farlige allikevel.

Etter de siste påstandene om at al-Qaeda i Jemen nå angivelig ledes av to personer som tidligere har sittet fengslet på Guantánamo, tenker kanskje noen at Støre hadde rett. Men gjør det faktum at noen har vært på Guantánamo det egentlig mer sannsynlig at vedkommende er en terrorist?

Den algeriske regnskapsføreren Ahmed Belbacha er en av de som sitter fengslet på Guantánamo og som ikke har noe sted å gjøre av seg. I 1997 måtte han flykte fra Algerie etter flere dødstrusler fra den væpnete islamistiske gruppen GIA. Etter at hans asylsøknad i Storbritannia hadde blitt avvist, fikk han opphold i Pakistan for å delta i et utdanningsprogram og studere Koranen. Etter invasjonen av Afghanistan i 2001 ble han tatt til fange av noen pakistanske landsbybeboere som hadde hørt at amerikanerne betalte hodepenger for mistenkelige utlendinger. Han ble overlevert til pakistanske styrker som igjen solgte ham til den amerikanske hæren.

Ahmed Belbacha har nå vært på Guantánamo i nesten åtte år. Det meste av denne tiden har han tilbrakt i en liten celle, uten vinduer, som er kunstig belyst døgnet rundt. Allerede for tre år siden fastslo amerikanske myndigheter at han ikke utgjorde noen trussel og dermed kunne løslates. Men han kan ikke vende tilbake til Algerie, ettersom både islamistene og myndighetene vil være ute etter ham der og  han ville være i stor livsfare. Hans eneste håp er at et tredje land er villig til å gi ham beskyttelse og muligheten til å starte et nytt liv.

Etter alt å dømme har de aller fleste som har vært fengslet på Guantánamo lignende historier. De havnet i fangenskap fordi de var på feil sted til feil tid og fordi noen tjente gode penger på å påstå at de var farlige og ”solgte” dem til amerikanerne. Og ikke minst, fordi de havnet i et system der man kunne bli innesperret på ubestemt tid uten at myndighetene brydde seg om å undersøke om man faktisk hadde gjort noe galt.

Er det garantert at Ahmed Belbacha er ufarlig og aldri vil være innblandet i terrorisme eller annen kriminell virksomhet? Nei, selvfølgelig ikke. En slik garanti finnes ikke, for noen. Men sannheten, som selv amerikanske myndigheter innrømmer, er at det for de fleste fangene på Guantánamo ikke finnes noe konkret grunnlag for å anta at de er kriminelle. Denne sannheten forandres heller ikke av at noen av de som ble løslatt til sitt hjemland – for eksempel til Jemen – til en fremtid som lå i grus på grunn av stempelet ”tidligere terrormistenkt”, lot seg fange opp av al-Qaeda eller en annen kriminell gruppe som visste å utnytte deres situasjon. Denne sannheten forandres heller ikke av at noen få kanskje virkelig hadde vært terrorister fra før og tok opp sin kriminelle løpebane på nytt, kanskje tuftet på enda dypere fanatisme, etter løslatelse.

Mye – altfor mye – er blitt sagt og skrevet om hvor vanskelig det er å løse Guantánamo-problemet. For Amnesty har svaret på dette vært det samme helt siden 11. januar 2002. Hvis noen anholdes under mistanke om å være innblandet i kriminelle aktiviteter, finnes det nøyaktig to alternativer. Vedkommende må enten bli tiltalt og stilt for retten i en rettferdig, offentlig rettssak. Eller så må han løslates. De som ikke kan returnere hjem på grunn av fare for tortur eller annen forfølgelse, må få beskyttelse.

Det er hårreisende at USA fortsatt ikke er villig til å følge spillereglene landet er bygget på. Og det er hårreisende at Norge ikke er villig til å stille opp og hjelpe til.

• Neste innlegg: Amnesty 2.0 er ikke en sten
• Forrige innlegg: Tusenvis trommer for fred i Sudan
• Kategorier: Nyheter
• Tags: fengsel, Obama