Vi jobber mye med Amnestys tilstedeværelse i sosiale medier om dagen, og det får meg til å tenke på hvem jeg egentlig er på nettet. Og hvem jeg kan være.

Jeg har hatt PC på pikerommet siden OL-pins var populære samleobjekter og modemene skrek som sirener. Jeg digget sosiale medier den gangen de hadde navn som mIRC, Six Degrees og Slashdot. I ”gamle dager” hadde vi alle ”nicknames”, og det tok lang tid før jeg brukte mitt eget navn på nettet. Nå er det nærmest en selvfølge at vi *er* oss selv. Og med sosiale medier er det ikke bare personalia som flyter fritt på nettet – mange viser også i stor grad fram hvem de er.

Som de fleste arbeidsgivere har Amnesty et arbeidsreglement som blant annet omhandler taushetsplikt og lojalitet, og som det for meg er en selvfølge å følge. Også i sosiale medier. UD skal ha tatt problematikken ett skritt videre og innført en ”Vær Varsom”-plakat for ansattes bruk av sosiale medier.

Jeg syns det er et tankekors at navnet mitt ikke bare er knyttet til Amnesty når jeg oppdaterer Activists facebookside, bruker et Amnesty-twibbon eller skriver på Amnestys blogg. På nettet er det nærmest umulig å skille helt mellom når jeg er på jobb og når jeg har fri; hva ”Anne-Berit i Amnesty” sier og hva jeg sier. Men er det uten videre greit at sjefen skal få bestemme over min personlige ”stemme” på nettet, også på profiler og sider som ikke eies av Amnesty? Hos meg sitter det langt inne å akseptere.

Rolleblanding er ingen ny problematikk, men med sosiale mediers stigende popularitet har temaet blitt mer og mer aktuelt. Jeg tror også at arbeidsgivernes inntog i sosiale medier de siste par årene har hatt mye å si. Bedrifter og organisasjoner letter på sløret og følger filosofien ”for å bli kjent med oss, må du bli kjent med personene som jobber her.” Mange har nå ”profilerte” medarbeidere du kan kommunisere med direkte og lære å kjenne, og skillelinjene mellom jobb og privat har blitt enda mer diffuse.

Jeg tror vi skal være forsiktige når vi ”bygger profiler” i sosiale medier og setter likhetstegn mellom personer og organisasjoner. Vi som blir ”bygget” bør tenke over at vi faktisk ofrer den fulle råderetten til vår egen ”stemme” og muligheten til å fullt ut å være oss selv på nett.

• Neste innlegg: Kunst fanger lys
• Forrige innlegg: Uønsket reprise
• Kategorier: ytringsfrihet
• Tags: sosiale medier, ytringsfrihet

2 kommentarer - Legg til egen kommentar

1. inge kvivik

   11. februar 2010 15.16

   En veldig interessant problemstilling, som sannsynligvis kun blir ytterlige relevant etterhvert som alle kommersielle aktører etterhvert ønsker å bruke nettet og sosiale medier for alt det er verdt. I Amnesty Region Sør eksperimenterer vi med å bruke en slags Facebook-Avatar som kan brukes av alle på kontoret. Det har sine fordeler, fordi det er med på å ta bort det private ved kontoen, men allikevel gir rom for en personlig stemme.

   Svar på denne kommentaren
2. Pingback: Er Facebook et offentlig rom? « hglondal blogget

   16. april 2010 22.57

   [...] Amnesty international sin norske blogg har skrevet interessant om spørsmålet om hvem man egentlig er når man opptrer i sosiale medier, og bloggskribenten konkluderer slik: “Jeg tror vi skal [...]

   Svar på denne kommentaren