Amnestys blogg » Kunst fanger lys

Det er en halv time til kunstauksjonen skal starte og syv mennesker har registrert seg som mulige budgivere. Artistene mangler. Pennen virker ikke. Jeg har glemt å spise, og strener oppskaket og klossete bortover Stavangers speilglatte gater for å skaffe til veie vekslepenger. Kan dette gå bra?

Fredag 5. februar kunne Amnesty Region Sør holde kunstauksjon til inntekt for arbeidet med menneskerettigheter takket være en rekke bra folk. Disse folka har donert oss vederlagsfritt av sine ressurser, angivelig av den enkle grunn at de tror på Amnesty. De mener vi gjør en viktig jobb. En så viktig jobb at de er villige til å gi bort betydelige verdier i form av enten sin fritid, eller sitt levebrød. Dette gjør meg ydmyk. Og det gir meg tiltro til mennesker. Og forøvrig gjør det meg også temmelig nervøs, der jeg står og knoter med videokanonen. Tenk om vi ikke får det til? Tenk om ingen kommer? Hva om ingen vil by?

På samling i Oslo fikk vi høre historien om Masood Janjua, som sommeren 2005 satt på bussen sammen med sin kamerat Faisal Faraz. De var på reise i Pakistan og skulle til Peshawar, men de to kom aldri frem. De ble begge tatt til fange av væpnede styrker. Siden 2005 har Masood vært borte og familien har kjempet en fortvilet kamp for å avdekke sannheten bak forsvinningen hans. De har ingen dom, ingen forklaring, ikke noe som helst håndfast å forholde seg til. Historien til Masood og familien utgjør mer enn kun en enkeltskjebne. Faktum er at myndigheter i en del land bruker tvungen forsvinning som et middel for undertrykkelse og for å eliminere politisk motstand.

Men hvem er så Masood og de hundre tusener andre som utsettes for illegal fengsling? De er omtrent de samme som tidligere ble omtalt som ’separatister’, eller ’statsfiender’. Bare at nå har de fått merkelappen ’terrorister’. I ”krigen mot terror” virker det nesten som vi lettere kan godta at mennesker anholdes og settes i fangeleir. Sånt skjer da ikke uten videre, tenker vi. Det er nesten umulig for oss å tro at mennesker i dag skal kunne kastes inn i en spiral av lidelse og ugjerning uten grunn. Det er nok helt sikkert noe med ham. Fangen. Terroristen. Ett eller annet grums. Slik tenker vi selv om vi ikke vet om vi har rett. Og slik tenker naboen hans. Slik tenker foreldrene til datterens medelever. Folk skygger unna. Slik forkrøples ikke bare en fanges muligheter til et godt liv, men hele hans livsfrise; alle menneskene i livet hans får en annen, hardere vei hugget ut for dem.

Familien til Masood Janjua har, på tross av alt, ikke mistet troen på mennesker og på rettferdighet. Konen til Masood, Amina Janjua, nekter å gi opp håpet. Hennes resolutte kamp har vært en viktig årsak til at pakistansk høyesterett har startet granskning av saker med ”forsvunne,” som nå er gjenopptatt etter unntakstilstanden fra 2007. Hun kjemper en tapper kamp. Og vi kan hjelpe henne ved å fortelle andre hva som har skjedd.

Jeg er fortsatt nervøs, men tanken på Masood og Amina Janjua gir meg legitimitet. En pondus til å krangle videre med videokanonen til den omsider lar seg tukte. Artistene kommer, jeg får en ny penn. Programmet starter. Artister og humorister, kunstnere og arrangører, frivillige, godlynte kunstkjøpere, alle gjør sitt til at kunstauksjonen for menneskerettigheter blir en kostelig kveld. All kunsten, blant annet bilder av kunstnere som Randy Naylor, Lise Birkeland, Kjetil Finne og Pia Myrvold, blir solgt, med dyreste bud på over 12.000 kroner. Penger Amnesty nå kan bruke på å lyssette situasjoner i verden hvor lys er mangelvare.

På vegne av Amnesty og på vegne av mennesker i situasjoner som Masood og Amina Janjua, takk for innsatsen.