I dag skal jeg reise hjem, selv om møtet i Commision on the Status of Women (CSW) i New York varer noen dager til. Men på fredag skal alle rapportene være gjennomgått, alle store temaene som Handlingsplanen fra Beijing omfatter diskutert, og alle resolusjonene vedtatt. På fredag kommer vissnok også den amerikanske utenriksministeren Hilary Clinton for å kaste glans over avslutningen av møtet.

Det har vært fantastiske dager der jeg har fått møte kvinner fra alle verdensdeler, og der jeg har hentet inspirasjon fra deres arbeid for å fremme kvinners rettigheter. Jeg er ydmyk over det enorme motet til kvinner i land som Afghanistan, Iran og Sudan som med fare for eget liv fortsetter å sette kvinners rettigheter i hjemlandet på dagsorden. Jeg er ikke minst stolt over å få være en del av denne globale bevegelsen.

Jeg har vært med i mange spennende diskusjoner i løpet av de dagene jeg har vært her, og jeg vil fremheve tre av dem.

Den første er diskusjonen om kjønnsbasert vold mot kvinner i vestlige land som har fått en ny oppmerksomhet. Mytene om de likestilte samfunn slår sprekker. Det gjelder på regjeringsnivå, men det gjelder ikke minst blant de frivillige organisasjonene som presser på for mer effektiv handling. Amnesty International la fredag fram sin rapport om voldtekt i Norden, som konkluderer med at kvinner utsatt for voldtekt i Norden i liten grad har mulighet til å få oppreisning i rettssystemet. Human Right Watch diskuterte mandag en tilsvarende rapport om voldtekt i USA som påviser at det store flertallet av voldtektssaker blir henlagt på et tidlig stadium i etterforskningen, blant annet fordi mytene om voldtekt fortsetter å prege politietterforskernes forestillinger om hva en ”ekte” voldtekt er. På tirsdag presenterte kvinneorganisasjonene fra Sverige, Finland og Skottland sine skyggerapporter til CSW som alle dokumenterer et stort omfang av kjønnsbasert vold. – Kvinners mangel på likestilling er både en årsak til og et resultat av kjønnsbasert vold mot kvinner, påpeker innlederen fra Skottland. – Før vi har oppnådd en reell likestilling mellom kvinner og menn vil ethvert forsøk på å komme kjønnsbasert vold til livs være dømt til å slå feil.

For det andre er det diskusjonen om de såkalte Millenniumsmålene (MDG’ene),  åtte målsetninger som nå utgjør den dominerende normative rammen for å bekjempe fattigdom i verden. MDG’ene skal opp til vurdering på FNs toppmøte i september 2010. MDG 3 om likestilling og MDG 5 om mødredødelighet har vært hete tema her. – Millenniumsmålene er altfor snevre. Kvinners rettigheter er begrenset til utdanning og helse, og det mangler en erkjennelse av at ulikhet og diskriminering er drivkraft bak menneskerettighetsbrudd, påpeker forskeren Andrea Cornwall fra Pathways of Women’s Empowerment .

MDG 5 har ikke klart å nå målet om å redusere den globale mødredødeligheten med 5,5 prosent i året. I realiteten går det ikke ned med mer en 1 prosent. I noen land i Afrika er den faktisk økende. – Det er 530.000 kvinner som dør hvert eneste år i forbindelse med graviditet og fødsel. Det er en skandale. Skal dere bidra til å få på plass mer effektive verktøy for å bekjempe mødredødelighet i verden må dere mobilisere og handle nå! Det er nå endringsforslagene til Milleniumsmålene blir skrevet, sier Alicia Yamin, forsker ved Harvards Institutt for offentlig helse, og rådgiver for Amnesty Internationals Demand Dignity-kampanje.

Den tredje diskusjonen er diskusjonen om hvordan den fremvoksende religiøse fundamentalismen påvirker kvinners rettigheter. På et av de første møtene jeg deltok på her møtte jeg kvinner fra forskjellige muslimske land som fortalte om hvordan det er å være kvinne under islamsk lov, der statens identitet defineres gjennom kontroll over kvinners kropp og seksualitet. Eksempler på dette er steining av kvinner for utroskap i Iran, og pisking av kvinner for usedelig påkledning i Sudan. Men det er ikke bare den islamske fundamentalismen som er på vei opp. Også kristne fundamentalister gjør seg stadig sterkere gjeldende. Kvinner fra den feministiske bevegelsen i Uganda forteller hvordan medlemmer av den amerikanske pentakolistbevegelsen har vært med på å piske opp en stemning mot homoseksualitet. Det har resultert i at det nå er kommet et lovforslag som kriminaliserer homoseksualitet, der homoseksuell praksis i verste fall kan straffes med døden. Også på CSW har kristne og andre fundamentalister gjort seg gjeldende. De er pågående og aktive i lobbyarbeidet, og deltar i debattene på underfundige måter. På et møte om mødredødelighet som Amnesty International arrangerte i går, og der blant annet abortspørsmålet ble diskutert, kom det fram en jente på 16, som spurte om ikke det ufødte liv også burde få en stemme. Den norske delegasjonen forteller hvordan de blir kontaktet av mennesker som er født ut av voldtekt,  som spør om ikke de også har rett til liv.

Disse diskusjonene er utfordrende, spennende, viktige, og noen ganger skremmende. De fortsetter også når jeg nå reiser herfra. Her i New York. I Kampala, Teheran, Managua, Amsterdam og Khartoum. I Oslo.

Nå er kofferten pakket. Takk for denne gangen NYC. Jeg kommer tilbake!

• Neste innlegg: Dagen for ytringsfrihet på nett
• Forrige innlegg: Fra deling til digital agent for Amnesty
• Kategorier: vold mot kvinner
• Tags: CSW, FN, kvinners rettigheter, MDG, Millenniumsmål, religiøs fundamentalisme, vold mot kvinner