Men det var ikke helt slik Civita valgte å oppsummere resultatet og presentere det for media. Formuleringen de brukte, og som ble grunnlag for en del mediaoppslag i dag, blant annet i Aftenposten og VG, var ”Hver tredje nordmann godtar tortur”.
Denne i og for seg dramatiske påstanden blir imidlertid relativert hvis man ser nærmere på spørsmålet de stilte 1098 personer: ”Er det riktig å benytte alle midler, inklusive tortur, for å få vedkommende til å utgi opplysninger som hindrer terrorhandlinger?”
I følge Civita svarte 30% av de spurte “ja” på spørsmålet, mens 20% var usikre.
Her har vi det igjen, det gamle ”ticking bomb”-dilemmaet, som folk liker så godt å diskutere og som er så meningsløst: Er det akseptabelt å torturere noen for å få opplysninger som hindrer at en bombe eksploderer og dreper tusen mennesker? Det som ved første blikk ser ut som en interessant moralfilosofisk problemstilling, gir egentlig bare uttrykk for en av de mest feilslåtte mytene i sammenheng med tortur, nemlig at tortur er et effektivt middel for å få frem sannheten.
Vi alle har møtt denne klisjeen i filmer og historier. Vi har kanskje til og med gledet oss over hvordan James Bond, Batman eller Asterix banket sannheten ut av en kjeltring, akkurat tidsnok i forhold til å redde livet til bestevennen, eller kanskje hele verden.
Da Khalid Sheikh Mohammed og et antall andre ”høyst verdifulle” fanger ble overført fra hemmelige CIA-fengsler til Guantánamo, innrømte president George W. Bush overfor media at man hadde mishandlet dem for å tvinge frem informasjon, men ved dette hadde man også reddet mange amerikanske liv. Uheldigvis for presidenten snakket nestlederen for hans militære etterretning også med media samtidig. Han var tydelig på at hvis det var noe man hadde lært av all mishandlingen av disse fangene, så var det at den slags overgrep var nyttesløse for å få frem viktig informasjon. De eneste gangene man hadde fått noe nyttig ut av fangene, påpekte han, var når man behandlet dem med menneskelighet og respekt.
Denne erfaringen bekreftes av avhørseksperter verden rundt. I tillegg er det mange i det amerikanske justissystemet i dag som forbanner bruken av tortur i kampen mot terror, fordi det man muligens har fått frem av vitnemål er helt ubrukelig i en noenlunde rettferdig straffesak.
Det er også et annet element i dette ”tikkende bombe”-dilemmaet som er meget skummelt, nemlig illusjonen om at torturistene gjør det de gjør i beste hensikt og basert på ufeilbar informasjon om den som blir torturert. De vet at den de torturerer har den informasjonen de trenger, og de vet med én gang om det han sier er riktig eller ikke. Sånn fungerer heller ikke verden.
Jeg har vært innom mange tortursaker i løpet av mitt arbeid i Amnesty, og jeg har aldri lest om en situasjon som lignet på den jeg nettopp beskrev. Tortur brukes i all hovedsak for å tvinge frem tilståelser (der det er helt uvesentlig om den er riktig eller feil) eller for å knekke folk. I de få tilfellene der folk tortureres på leting etter informasjon, er hensikten å teste om vedkommende eventuelt har noe nyttig å fortelle. For at det skal ha noen effekt er det nesten en forutsetning at man har ubegrenset med tid.
Skulle spørsmålsstillingen til Civita ha noen relasjon til virkeligheten, burde den omtrent ha vært formulert slikt:
Er det riktig å torturere en person som man tror eventuelt kan sitte på ukjente opplysninger om planlagte terrorhandlinger, selv om man vet at dette uansett vil ta altfor lang tid for å avverge noe som helst?
Jeg tviler på om 30% – eller 3% for den saks skyld – hadde svart ja på dette.
Gerald Kador Folkvord er rådgiver i Amnesty med tortur som et av flere spesialfelt. Han er ansvarlig for vårens kampanjehøydepunkt om å stoppe ulovlige fengslinger. Fokus for kampanjen er fire mennesker som sitter ulovlig fengslet på grunn av anti-terror-tiltak. Flere are disse er utsatt for tortur. Aksjonér for de fire påwww.uspesifisert.no/aksjon
Les også Kamp mot torturtoleranse på amnesty.no, der generalsekretær John Peder Egenæs kommenterer saken.
26.04.10: Kambodsja overrasker meg. Jeg var forberedt på kulehull, manglende infrastruktur og totalt kaos. Det som møter meg er i stedet noe ganske annet.
”Look at all the expensive cars in the streets, that is where this country put its money”, sier Mao Pises, land-direktør for Projects Abroad. Velinformert som han er om at jeg jobber med menneskerettigheter er han forberedt på å forklare meg situasjonen i landet på veien fra flyplassen og inn til byen. Trist men sant er det derfor at mye av hans viten går meg hus forbi fordi den blir ramset opp i løpet av de 40 minuttene min desillusjonerte hjerne så vidt observerer at den har landet i 36 varmegrader.
Dagen etter dukker likevel denne ene setningen opp da jeg trasker rundt i Phnom Penhs gater. For det er virkelig mange fine og dyre biler her, noe selv en person med bilkunnskap på mitt nivå er i stand til å observere. Da jeg setter meg ned for å ta et bilde blir jeg plukket på skulderen av en politimann som på gebrokken engelsk sier at det er forbudt å ta bilder av trafikken. Hvis jeg vil er det riktig nok lov for 20 dollar. Uansett må jeg betale 10.
Jeg forklarer straks situasjonen med min enorme bil-interesse, og prøver fortvilet å prate meg bort fra de 10 dollarene. Han ser på meg som at jeg det merkeligste han noen gang har møtt, noe jeg sikkert også er der jeg står og veiver med armene til alle kanter og fremstiller meg selv som om jeg lever og ånder for fine biler. Til slutt må jeg likevel gi etter og føye meg inn i rekken av de mange som heller vil sørger for denne politimannens lønn enn å ende opp i fengsel. Korrupsjon er dagligdags i Kambodsja, den er forplantet fra bunn til topp, for så å reversere nedover igjen.
Regnestykket er ikke så vanskelig. Mer penger har lite å si når det fører til økt ulikhet. Resultatene av økonomisk vekst er tydelige i Phnom Penh. Store kjøpesenter, stor biler, store menn. Men de er ikke de eneste synlige tegnet, for det er også det store antallet tiggere, foreldreløse og fattige. Når de store menn kjører sine store biler hjem for kvelden, legger arbeiderne seg rett ned på gaten utenfor de store kjøpesentrene. Mannen som tidligere så ut til å ligge og hvile på en moped i en noe ubehagelig stilling blir liggende på samme sted for å sove. Han er allerede hjemme, dette er alt han eier.
Så ved første øyekast ser kanskje Phnom Penh ut som en rik og moderne by. Jeg vil påstå at fattigdommen er rimelig godt gjemt. Gjennom hull i gjerder, og sprekker i murer, kan man likevel skimte en ganske annen verden. Og det er denne verden jeg er her for å oppdage, men politiet gjør det ikke enkelt for meg. Hver gang jeg stopper for å ta bilder kommer noen løpende. Hver gang jeg kikker gjennom en sprekk roper noen at det er forbudt. De sitter på vakt på utsiden av de fattige strøkene, men det er tydelig at det ikke er de fattige de er her for å passe på. De har noe å skjule, noe de ikke vil at jeg skal se. Likevel vet jeg at det er mulig å finne en vei inn, det blir morgendagens oppgave.
Lene Wold blogger for Amnesty mens hun samler materiale til bachelor-oppgaven om tvangsutkastelser i Kambodsja. Lene har nylig avsluttet åtte måneders praksis i Amnestys Region Øst-kontor.
Tirsdag 13. april lanserte Amnesty International i Norge vårens kampanjehøydepunkt “Stans ulovlige fengslinger“. På USPESIFISERT kampanjetv oppsumerer kampanjeleder Randi Hagen Eriksrud de første to hektiske ukene.
Flere innslag på USPESIFISERT kampanjetv er planlagt i løpet av kampanjeperioden. Følg med!
Utlendingsnemda (UNE) åpnet i slutten av mars opp for å tvangsreturnere somaliere til Mogadishu og Sør-Somalia. Dette er åpenbart i tråd med regjeringens ønsker om å være ”hardere i klypa”. UNEs argumentasjon for vedtaket er at det ikke er krig nok i Mogadishu eller Sør-Somalia til at alle asylsøkere derfra trenger beskyttelse i Norge.
Dette til tross for at UNE i sin vedtakstekst ikke bestrider at det er daglige kamper i Mogadishu der sivile blir drept. De bestrider heller ikke at væpnete grupper som Al-Shabab har kontroll over deler av byen og områdene rundt, og at den islamistiske opprørsbevegelsen utøver en brutal justis med steininger, pisking, amputasjoner basert på vilkårlige ”dommer”. UNE bestrider heller ikke at store deler av befolkningen i Sør-Somalia er avhengige av nødhjelp for å overleve, og de er fullt ut klar over at mange hjelpeorganisasjoner reduserer sin tilstedeværelse på grunn av risikoen hjelpearbeidere løper ved å være i området. UNE er også klar over at det er mye som tyder på at både den midlertidige regjeringen og de væpnete gruppene ruster opp for å øke krigshandlingene.
I de fleste menneskers øyne er det så visst en krig som utspiller seg i Sør-Somalia og Mogadishu. Den bærer alle krigens særpreg. I Mogadishu er den spesielt gruoppvekkende fordi den foregår i en by, mellom parter som tilsynelatende ikke er så opptatt av å skille mellom sivile og stridende. Et ukjent antall tusen sivile er drept. To millioner mennesker er på flukt. De fleste i eget land. Den nest største gruppa til nabolandene og noen få så langt unna som til Norge. Mange av dem som har flyktet kort lever i nød og er avhengige av utenlandske hjelpeorganisasjoner.
UNE forstår at mange mennesker er nødt til å flykte fra Mogadishu og Sør-Somalia på grunn av krigen der. Men de synes ikke det er krig nok til at folk skal flykte til Norge. De synes at flere mennesker burde flykte kort. De mener at alle burde stoppet i de nærmeste leirene for internflyktninger i Somalia. Der kan de, ifølge UNE, få beskyttelse av klanen sin og mat fra FN og andre hjelpere.
Er det dette som er igjen av den norske humanismen? Et millimetermål på om kriger er ille nok til at folk har rett til å flykte helt til Norge, eller om de burde stoppe i fattigere land?
Jeg hadde akkurat lagt på telefonen. – Kristin, du må hjelpe meg, ga fortsatt ekko i hodet mitt. Selvom jeg har sett kampanjefilmen på www.uspesifisert.no mange ganger allerede, får jeg fortsatt hjertet i halsen hver gang vår egyptiske venn ringer fra cellegulvet, sier navnet mitt og trygler om hjelp.
Mens musikken i filmen forstatt spilte ringte telefonen igjen. Ukjent nummer. En grøtete stemme sa navnet mitt på nytt på gebrokkent engelsk. – Kristin, du må følge med.
Hæ? Hadde teknikken i filmen hengt seg opp? Dette har vi jo testet så mange ganger. Det tok et par sekunder før jeg koblet hvem det var.
- Vi starter sultestreik i morgen. De behandler oss som dyr og kommer unna med det.
Da dro jeg kjensel på den afrikanske aksenten i stemmen. Det var Galy, en venn jeg fikk mens jeg bodde i Dakar, som ringte på Skype.
Han fortalte at 1000 studenter skulle okkupere administrasjonsbygget på Université Cheikh Anta Diop og gå ut i sultestreik fra mandag morgen klokka syv. De hadde bare ett krav – å oppfylle retten til å organisere seg. De ønsket å gjenåpne studentunionen som universitetet hadde forbudt og på nytt gå i dialog med universitetsadiminstrasjonen.
- Men hvorfor sultestreik? Er du sikker på at dere oppnår noe med det, prøvde jeg meg og kunne ikke annet enn å minnes min kamerats lave energinivå mot slutten av ramadan i fjor.
- Vi har prøvd alt, sendt brev, holdt appeller på universitetet, snakket med media, men ingenting skjer. Dette er det siste våpenet vi har, var svaret.
Det er ikke uvanlig at Galy ringer på en søndag med store ord og tanker. Det handler gjerne om kamp mot fattigdom, om at Afrikas unge generasjon må gå sammen og reise seg mot urett. Oftest handler det om utdannelse. At kunnskap er den eneste måte å løfte det afrikanske folk på.
Men denne gangen lå det noe nytt i den ellers så oppstemte stemmen. Fakultetet hadde gitt kontaktinformasjonen hans til politiet. Det ville i såfall være ikke første gang en studentleder i Dakar ble fengslet.
- Du vet hva som skjer med folk som stikker hodet ut her? De blir borte.
I Amnesty får vi som oftest vite om forsvinninger og ulovlige fengslinger etter at de er skjedd. Det er noe annet å følge aktivismen til en venn og frykte det verste.
Mandag morgen gikk hundre studenter ved Université Cheikh Anta Diop i Dakar ut i sultestreik. Amnestys etterforsker på Senegal ble informert sammen med en rekke andre studentorganisasjoner og medier. På dag tre, sultestreiket fortsatt alle hundre studentene. Til nå har to studenter blitt sendt til sykehus, men returnerte til streiken etter undersøkelser. Universitetsadministrasjonen har lovet et møte torsdag. Politiet har foreløpig ikke arrestert noen. Følg utviklingen på deres Facebook-side Student Action For Senegal.
Tirsdag 13. april lanserte Amnesty International i Norge vårens kampanjehøydepunkt “Stans ulovlige fengslinger“. I alle regioner ble lanseringen markert med en annerledes reiselivsstand og ulike forsvinningsstunt. Se bilder her og bli med på en spesiell reise til Egypt med Amnesty på www.uspesifisert.no
Flashmob på Torgallmenningen i Bergen
Forsvinninger i Frognerparken
Reiselivstand på Oslo S
Møt et spesielt reisebyrå på Nerstranda senter i Tromsø
Amnesty International har blitt kritisert for å ha samarbeidet med Cageprisoners og Moazzam Begg, og for at Gita Sahgal har blitt suspendert fra sin stilling ved Amnesty Internationals hovedkontor i London.
Først til kritikken av Gita Sahgals suspensjon: Suspensjonen av Sahgal var ikke en sanksjon eller et forsøk på å kneble kritikk. Suspensjonen av Sahgal var i tråd med personalreglementet i Amnesty International, som er fremforhandlet med fagforeningene. En slik suspensjonstid skal brukes til å vurdere om den ansatte har brutt arbeidsreglementet eller ikke.
Etter forhandlinger ble det klart at det var uoverstigelig uenighet mellom Amnesty International og Gita Sahgal, og den 9. april ble partene enige om å avslutte Sahgals arbeidsforhold i Amnesty International.
Det ligger i sakens natur at Amnesty International som arbeidsgiver ikke kan kommentere denne personalsaken ytterligere.
Sahgals utspill til The Sunday Times inneholdt svært alvorlig kritikk av en annen organisasjon, Cageprisoners, og en privatperson, Moazzam Begg, og Amnesty Internationals samarbeid med disse. Amnesty International tar alltid slik kritikk på alvor og Sahgal var klar over at Amnesty International på dette tidspunkt hadde igangsatt undersøkelser om innholdet i kritikken og om den måtte få følger for samarbeidet med Cageprisoners og Moazzam Begg.
Det er ingenting i den informasjonen Amnesty International har kjennskap til som krever at Amnesty ikke kan samarbeide med Cageprisoner og Moazzam Begg. Amnesty tar ikke stilling til hvorvidt jihad, eller krig, er rettferdig. Amnestys fokus er å beskytte sivile i enhver væpnet konflikt og vi fordømmer alle angrep mot sivile. Hvis noen mener å ha bevis for at Moazzam Begg eller Cageprisoners har forsvart eller unnskyldt menneskerettighetsbrudd vil vi revurdere vår posisjon mht Moazzam Begg og Cageprisoners.
Amnestys kritikere hevder at vårt samarbeid med Cageprisoners undergraver vårt arbeid for kvinners rettigheter og menneskerettighetenes universalitet. Vi forsvarer alles rettigheter nettopp fordi menneskerettighetene er universelle, og Amnestys arbeid for kvinners rettigheter er en sentral del av alt arbeid Amnesty International gjør. Dette er lett å få bekreftet ved å bruke litt tid på www.amnesty.no. Vårt arbeid taler for seg selv.
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International Norge.
Jeg har nylig vært på påskeferie i Egypt. Ikke på strendene ved Rødehavet, men på utallige templer, pyramider og gravkamre langs Nilen. Etter at vi leste ”Egypteren Sinuhe” av finske Waltari har flere i familien hatt en spesiell interesse for gammel egyptisk historie.
Ferien ble en suksess. Vi fikk oppleve akkurat det vi håpet. Se utrolige byggeverk som etterlot oss med det faste spørsmålet: Hvordan i all verden fikk de til dette uten heisekraner og dynamitt. Vi fikk også gode innføringer i en tanke og religionsverden så detaljert og vakkert overført til oss at det ikke er annet enn imponerende.
På toppen av dette seilte vi Nilen nedover, i bedagelig tempo slik at vi også kunne nyte den fascinerende blandingen av oase og ørkennatur som preger Nilens bredder.
I byene på kvelden fikk vi oppleve de to egyptiske stereotypene. De masete selgerne, men også de utrolig hyggelige egypterne som virklig syntes å ønske oss velkommen til sitt hjemland. Ikke bare fordi vi brakte med oss penger, men fordi de er genuint stolte av hva de har å vise fram.
Men at det finnes et annet Egypt er ikke bare noe jeg vet på grunn av jobben i Amnesty. Det er mistenkelig når det første reisebyråets representant i Kairo forteller oss er hvor fredelig egyptere av alle slag lever sammen, og hvor høyt alle egyptere elsker president Hosni Mubarak. ”Har dere hørt noe annet, er det bare propaganda fra dem som ville skade landet vårt.”
En av sakene vi skal fokusere på er en mann som befinner seg noen mil ut i ørkenen fra Kairo. Hans navn er Mohamed el Sharkawi. Han har sittet fengslet siden 1995 da pakistanske myndigheter utleverte ham til Egypt. Han har aldri blitt tiltalt for noe. Snarere er det sånn at domstoler i Egypt har beordret ham løslatt 15 ganger.
Men den ”elskede” president Mubaraks sikkerhetspoliti nekter å etterkomme ordren. De har unntakslover de kan benytte hvis de ikke ønsker å følge domstolens påbud. Det er kjekt for såkalt elskede presidenter å ha når de vil kvele opposisjon. Sharkawi har ikke bare blitt holdt fengslet i femten år, han er blitt torturert, mishandlet og sendt på en rundreise i egyptiske fengsler.
Egypt har ikke bare sine egne fanger. De har også vært villige torturister for amerikanerne. I 200? Lot svenske myndigheter CIA hente to egyptiske asylsøkere i Stockholm, og frakte dem til Egypt, der egyptisk politi avhørte og torturerte dem på oppdrag fra USA.
Det kan være godt for ”elskede” presidenter å holde seg inne med sine mektigste allierte også. Det er greit å ha støtte hvis folket skulle bli brysomt og vil kvitte seg med presidenten eller den han har utpekt til etterfølger.
Mens jeg leser mailer og surfer på nettet på hotellrommet kan jeg ikke unngå å skjenke Karim Amer en tanke også. Jeg er usikker på hvilket fengsel han sitter i, men jeg vet han er fra Alexandria. Bloggeren som fikk fire år for å ha kritisert presidenten og det ledende islamske universitetet.
Jeg har liten tro på reisebyråets framstilling av egypternes kjærlighet til sin president. Jeg har lite til overs for myndighetene i landet og måten de bryter menneskerettighetene. Mens jeg har kost meg på Nilen vet jeg samtidig at 18 000 mennesker sitter fengslet uten lov og dom i dette landet. Jeg skal gi den kommende kampanjen all den energien jeg har; etter å ha feriert her med familien min vet jeg nå hva de 18000 menneskene blir frarøvet.
Du kan også dra på en reise som kommer til å bety noe for deg: www.uspesifisert.no
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge.
Det vi har opplevd, legger føringer for hvordan vi ser verden rundt oss.
I Norge har de fleste av oss heldigvis opplevd et noenlunde fredelig liv, uten terror, tortur, forfølgelser eller overgrep. Derfor har vi som regel ganske fredelige assosiasjoner til ting rundt oss, men hva om det ikke var slik?
Hva om du hadde opplevd noe så grusomt eller sjelsettende, at hver gang du så en benk eller en stol som minnet deg på den hendelsen, så ble du kastet tilbake i dette minnet?
Det er tanken vi har tatt tak i Stavanger i vår. Vi har fylt oljebyen med små gule lapper. Merkelappene har forskjellige temaer som kan gi det årvåkne publikum en annerledes inngang til problemene rundt såkalte antiterror tiltak.
Tags med «Fengsling uten dom» henger vi eksempelvis opp på gjerder, gitter, eller piggtråd. «Tortur» på kjettinger, vinsjer, eller offentlige griller. «Forsvinninger» på steder hvor det normalt vil befinne seg en person, for eksempel på et tomt førersete på en buss, på de tomme billettskrankene på T-banen i Oslo, eller på parkbenker.
Du kan lese mer om stuntet på Facebook-siden vår og på Kreativt Forum, bransjeforumet for kreativ kommunikasjon og reklame.
Hvis du har lyst til å bli med å henge opp i ditt nærmiljø, ikke vær redd for å ta kontakt.
Inge Kvivik arbeider med synlighet og aktivisme i Region Sør.
Anonym 
Kristin Rødland Buick
Torunn Tjønneland 
Wenche Gregersen
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
