Tirsdag 25. mai 2010
Akkurat nå er klokka 14.30, og jeg har fått vite at Amina Janua skal komme fra Pakistan til Oslo og reise landet rundt for å møte Amnesty-aktivister. Amina har kjempet i fem år for å få vite hva som skjedde med ektemannen Masood, som «forsvant» i juli 2005. Amina er en inspirerende, veltalende og velutdannet kvinne. Hun er sterk og modig, men også fortvilet. I de siste årene har hun vært en primus motor for arbeidet med menneskerettigheter i Pakistan.
Akkurat nå er Kyocera, en av skriverne i Grensen 3, hvor Amnesty holder til, i ferd med å gå seg varm. Den skriver ut 15 199 underskrifter samlet inn på SMS for å løslate Liu Xiabo. Hans eneste «forbrytelse» er å ha støttet et dokument hvor kinesiske myndigheter oppfordres til demokratiske reformer. 15 minutter tar det å skrive ut alle de 500 arkene.
Akkurat nå mottok jeg en hastesak fra Burkina Faso. Der dør det over 2000 kvinner hvert år som følge av komplikasjoner under svangerskap og fødsel. Hver uke mottar jeg mellom 10 og 15 slike hastesaker. Noen ganger kan mengden av menneskerettighetsbrudd verden over gjøre meg motløs. Jeg ble motløs da jeg 1. mai 2009 fikk melding om at Delara Darabi, en ung iransk kvinne, ble henrettet. Jeg ble motløs da beskjeden kom om at journalisten Anna Politkovskaja var blitt skutt og drept. Først motløs, så forbanna. Forbanna med nytt pågangsmot.
Jeg mottar nemlig ikke bare nedslående nyheter. Hver måned får jeg også informasjon om at arbeidet vårt nytter. I 2009 ble reiseforbudet til den tunisiske ytringsfrihetsforkjemperen Muhammad Abbou opphevet. Dødsdommen til Buuveibaatar fra Mongolia ble annullert, og menneskerettighetsforkjemperen Shadi Sadr fra Iran slapp ut av fengsel. Takk til alle dere som er medlemmer, deltar på aksjoner, gir Amnesty støtte, sender appeller og er SMS-aktivister. Dere er med på å gjøre en forskjell.
Akkurat nå planlegger fem aktivister i Hamar en gateaksjon hvor målet er å samle inn underskrifter for å stoppe henrettelser i Iran. Landet rundt bruker Amnesty-aktivister tida si på å gå ut i gatene, skrive innlegg i aviser, stå på stand, arrangere konserter og holde foredrag. Unge og gamle, nye og etablerte medlemmer protesterer, informerer, signerer og aksjonerer.
Akkurat nå skriver jeg et forord til en bok hvor nær 20 norske samtidsforfattere har bidratt. En bok som forhåpentligvis vil gi et annet blikk på menneskene og sakene vi jobber for. En bok vi håper vil åpne øynene til enda flere for hva som skjer verden rundt akkurat nå. En bok som vil gi mange gode leseropplevelser. En bok som forteller at det nytter å handle akkurat nå!
Dette er forordet i boka Akkurat nå som lanseres i dag og selges i bokahandlere over hele landet. Amnesty har bedt 18 norske forfattere og skribenter om å skrive personlige tekster med utgangspunkt i temaer og personer Amnesty jobber for. Rammen for tekstsamlingen er at alle temaene er menneskerettighetsbrudd som foregår rundt om i verden – akkurat nå.
Fredag 21. mai 2010
Da er Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim unnagjort, og vi gleder oss stort til siste stopp på turen, nemlig Bodø!
Vi kommer oppover med fullt skateteam, viktige budskap, godt humør, masse skateglede, flotte premier, og kanskje tilogmed litt gratis stæsj hvis dere er heldige…
Det blir musikk og moro fra kl 13 i hallen, og jeg håper alle tar turen og skriver under på Amnestys underskriftskampanje, og slår ett slag for alle de menneskene som sitter ulovlig fengslet rundt om i verden.
Altså Lørdag 22 mai kl 1300 i Bodø skatehall. Åpent for alle, både store og små.
Be there!!
Se bildeserie fra da Activist besøkte Kristiansand, også kalt K-town.
Skateteamet. Foto: alexholm.com
Stian Sannerud er del av Amnestys Activist skateteam og har styringa på skateturneen It’s personal tour.
Turneen er en del av Amnestys høydepunkt om ulovlige fengslinger www.uspesifisert.no.
Les også Daniel Sehotas blogginnlegg fra turen til Bergen Gitmo og Fakie Benihana.
Onsdag 12. mai 2010
Det lille jeg vet om skatere, er at de er individualister. Mange er kanskje ikke så opptatt av noe særlig annet enn nettopp skating. Det er med en lett blanding av skepsis og nysgjerrighet jeg pakker leiebilen full av brett, Activist-klær, og ni skatere.
Praten går fra første stund om skating, tricks, brett, hjul og masse annet som jeg ikke forstår noe særlig av. Det går i Fakie Benihanas, kick flips og grinds. Landskapet utenfor bilvinduet er full av muligheter. Der andre ser fortauskanter og rekkverk, ser passasjerene mine curbes og rails.
Jeg kan ikke annet enn å undre meg over hvordan denne gjengen skal kunne formidle Amnestys budskap på en troverdig måte.
- ”Arkitekturen til Sverre Fehn er helt fantastisk, han får frem følelsene i materialene på en helt unik måte.”
Jeg holder nesten på å kjøre av veien i det jeg hører disse ordene. Hvem i denne gjengen har interesse for arkitektur? Jeg ser bakover i speilet og får øye på en av skaterne, Navid, snakke med Ørnulf. De to ser enige ut.
Ørnulf er faren til Gard, Activist-teamets yngste skater, 13 år gammel og omtalt som wonderkid på grunn av talentet sitt.
Etter som kilometerne forsvinner bak oss, forsvinner også en del av mine forutinntatte holdninger om skatere. Bak hettegenserfasaden er to av dem er miljøarbeidere for barn med rusproblemer, mens en annen er ihuga arkitektstudent.
Når diskusjonen dreier fra alt fra homofiles rettigheter, til ytringsfrihet og terrormistenkte på Guantánamo, utbryter de gang på gang: man kan ikke velge når og hvem menneskerettighetene skal gjelde for.
Etter hvert skjønner også jeg poenget. Det er fullt mulig å kjempe for menneskerettighetene uten å stå på torget med hjemmestekte vafler, eller iført oransje fangedrakter og dele ut løpesedler.
Om vi skal nå ut til ungdom så må vi være på de arenaene de er. Der utgjør skateteamet en utrolig ressurs. De har tilstrekkelig kred blant kidsa til at de får oppmerksomhet, og de har et oppriktig engasjement som de formidler på et språk som appellerer.
Vi har nå turnert Kristiansand, Stavanger og Bergen. Alle stedene har det vært proppfullt med engasjert ungdom som har hatt det skikkelig moro i skatehallen, samtidig som de har lyttet med store ører til lederen av skateteamet, Stian Sannerud når han har forklart hvorfor Amnesty er der.
Eller som Gard, teamets yngste medlem sier: det er kult å være på Activist-teamet, for da kan man skate med mening!
Se Anders Sjøbergs video fra turnéen It’s personal Tour 2010.
Daniel Sehota jobber i kampanjeavdelingen i Amnesty. It’s Personal Tour er en del av Amnestys kampanjehøydepunkt om forsvinninger. www.uspesifisert.no
Søndag 9. mai 2010
Vi gikk Pride-marsjen i Vilnius lørdag! Vi var rundt fem hundre mennesker som gikk en snau kilometer med fargerike banner og regnbueflagg – en fredelig markering mot diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet, for respekt og menneskerettigheter. Det er den lengste Baltic Pride-marsjen som har gått noensinne. Men så går den da også bare på andre året.
Store politistyrker voktet gjerdene som sperret av området der demonstrasjonen ble avholdt. Over oss sirklet et helikopter. Politiet til hest var oppstilt langsmed elvebredden, og sikkerhetspolitiet sto oppover åssidene. Innimellom der gikk Baltic-Pride marsjen med taktfaste trommeslag, med sang, med musikk. Ambassadører og parlamentarikere fra flere europeiske land gikk i front, fulgt av de baltiske LHBT-organisasjonene fra Latvia, Estland og Litauen. De internasjonale organisasjonene som International Lesbian and Gay Association og Amnesty International dannet baktroppen. En Pride-markering er en feiring, og til tross for alt sikkerhetsopplegget var det feiring i Vilnius lørdag.
- Dette betydde mye for LHBT-personer her. Jeg gikk sammen med en mann fra Litauen som ringte til moren sin under marsjen og fortalte henne at han var homofil. Han innså at det var så mye presse til stede at det godt kunne hende at han ville komme på nyhetene i kveld, og da var det bedre han fortalte henne det selv, fortalte Kristen fra Amnesty i Finland.
Motdemonstrantene var der også. Noen mener det var 1000, andre mener det ikke var mer enn 600. De sto på elvebredden på den andre siden, med et to meter høyt trekors, med svarte hakekors på røde faner. Med brannbomber og steiner som ble kastet i retning av Baltic Pride, men som ikke var i nærheten av å skape noen form for ubehag for andre enn for motdemonstrantene selv. Noen av motdemonstrantene prøvde også å krysse elven i båt, men ble raskt tilbakevist av politiet.
Den mest truende situasjonen oppsto da Priden nærmet seg slutten. De fleste demonstrantene hadde allerede forlatt området da et par litauiske parlamentsmedlemmer som var blant de mest aggressive deltagerne i motdemonstrasjonen brøt gjennom politisperringene og prøvde å angripe lederen for Baltic Pride Vytautas Valentinavicius. Vilnius’ vise-politimester som prøvde å stanse dem ble brutalt slått ned, men det kom raskt flere politifolk til som fikk overmannet inntrengerne.
- Jeg er ikke i tvil om at marsjen i dag betyr noe for respekten for LHBT-rettighetene i landet og bidrar til å minske fordommer, sier Birute Sabatauskaite fra Lithunian Centre for Human Rights. – De siste ukene har diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet vært et tema som har vært diskutert i mange ulike fora. Baltic Pride har vært toppsak på nyhetene her i Litauen de siste dagene, og de fleste innslag har hatt en positiv vinkling. Baltiske LHBT-organisasjoner har dessuten vist hvor mye de kan få til sammen.
I dag søndag, mens jeg står utenfor hotellet og snakker med noen Amnesty-kolleger, stanser det en bil og tuter. Vi kikker opp. Sjåføren ser på oss, viser fingeren og kjører videre. En påminnelse om at slaget ikke er vunnet , men at innsatsen må følges opp.
Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International med ansvar for Amnestys arbeid for lesbiske, homofile og transkjønnedes rettigheter. Hun er del av Amnestys delegasjon på Baltic Pride .
Lørdag 8. mai 2010
Jeg skal være sikkerhetsvakt under Baltic Pride – marsjen i Vilnius i dag. Klokka halv åtte, mens jeg enda står i dusjen, blir jeg ringt opp av Kaspers fra Mozaika i Latvia som har ansvaret for sikkerhetsopplegget under Baltic Pride. Han ber meg om å komme ned til et hastemøte. Jeg løper ned med vått hår. I det lille møterommet sitter venner og kolleger fra Amnesty International og baltiske LHBT- organisasjoner rundt bordet med alvorlige ansikter. Kaspers trekker pusten dypt og sier:
- Vi er nå i høyeste sikkerhetsberedskap. Baltic Pride har mottatt et trusselbrev som varslet om at det første terrorangrepet på Litauisk jord kommer til å finne sted under Priden. Det som gjør brevet ekstra skremmende er at det er ledsaget av bilder som viser fremstillingen av molotov-cocktail. I tillegg er vinduene til organisasjonen Tolerant Youth, en av arrangørerne, smadret i natt. Sikkerhetspolitiet er varslet og tar truslene svært alvorlig.
De frivillige sikkerhetsvaktene rundt bordet diskuterer hvordan denne trusselen skal møtes på best mulig måte. Pride-deltagerne må oppfordres til å ha på jeans, som ikke brenner så lett. Medisinsk utdannet personell må gå på siden av toget sammen med sikkerhetsvaktene, slik at de umiddelbart kan tre til dersom noen skulle kaste en bombe i toget.
Nå klokka ni, det er sikkerhetsbrief for alle Pride-deltagerne. Kaspers leder møtet.
- Vi blir kjørt fra hotellet i busser. Vi kommer til å være rundt 400 demonstranter. Det kommer til å være 800 politimenn tilstede under marsjen. De fleste kommer til å være i uniform, men noen kommer til å være sivil. Dere må være forberedt på at motdemonstrantene kan være svært aggressive, men dere må ikke under noen omstendigheter begynne å diskutere med dem. Det har ingen hensikt, og det kan sette dere i fare. Vi regner med at det kan komme opptil 3000 motdemonstranter. Ikke la dere provosere. Men det viktigste er, husk at vi feirer i dag, vi skal vise at vi er mange som er mot diskriminering og som forsvarer LHBT-rettigheter.
I går, på mottagelsen til den svenske ambassaden, snakket jeg med den norske ambassadøren i Vilnius Steinar Gill. – Selvfølgelig skal jeg delta i marsjen i morgen, sier han. – Diplomater skal ikke delta i politiske markeringer, men dette er en markering mot diskriminering, for grunnleggende menneskerettigheter. Det er viktige prinsipper i norsk utenrikspolitikk som jeg gjerne forsvarer.
Det vil være flere ambassadører, flere politikere som deltar i marsjen som nå startet om noen få timer. Denne støtten er viktig, det gir marsjen en nødvendig legitimitet. For situasjonen i Litauen er slik at 73 prosent av befolkningen i en spørreundersøkelse har uttrykt at de er imot at Baltic Pride har fått tillatelse til å gjennomføre marsjen.
Nå er vi snart klare til å dra. Kaspers kommer med en siste melding:
- We are stronger than them. They hate – we love. What is going to win? The love!
Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International med ansvar for Amnestys arbeid for lesbiske, homofile og transkjønnedes rettigheter. Hun er del av Amnestys delegasjon på Baltic Pride.
Fredag 7. mai 2010
Vilnius, Litauen: Vi sjekker inn på Hotell Conti, nær gamlebyen. Her gjennomføres Baltic Pride-konferansen. Baltic Pride er den årlige paraden for å markere homofiles rettigheter i Baltikum arrangeres i år i Litauen. Hotellet er også Pride-deltagernes trygge havn om de skulle føle seg truet eller angrepet. Det har skjedd hvert år.
Sikkerhet er et viktig tema når Baltic Pride arrangeres. Sikkerheten var riksadvokatens argument da han ba retten i Vilnius om å inndra tillatelsen til å gjennomføre marsjen. Det til tross for at politiet sier de er fullt i stand til å sikre Pride-deltagerne den nødvendige beskyttelsen.
Men det er ventet voldsomme motdemonstrasjoner i forbindelse med gjennomføringen av Pride-marsjen lørdag. En Facebook-gruppe mot paraden har samlet 24.000 medlemmer. Det fryktes også at Pride-deltagerne kan bli utsatt for trakassering utenom marsjen. I sakspapirene som vi har fått tilsendt i forkant har vi fått klare sikkerhetsinstrukser: gå ikke ut alene, meld fra hvor du går, ikke ha på deg klær eller merker som kan provosere. Hotellets resepsjon har nå i formiddag fått egen kontrolldesk som sikrer at ingen som ikke har registreringskort til Baltic Pride kommer inn på hotellet. Og nå mens vi spiser frokost går sivile sikkerhetsvakter tilsynelatende ubemerket rundt og speider etter ubudne gjester.
I går var den høytidelige åpningen av festivalen på Skalvija Kinosenter. Kinosenteret har vært under hard press fra kommunale myndigheter som ikke har ønsket at senteret skal huse noen av aktivitetene til Baltic Pride, men ikke minst takket være sterke og stødige støttespillere har det vært mulig å overkomme disse utfordringene. På første rad sitter ambassadørene fra ulike europeiske land, og blir behørig takket av Vytautas fra Tolerant Youth Association.
- Uten deres bistand ville det ha vært langt vanskeligere å få gjennomført Baltic Pride her i Vilnius.
Etter festivalåpningen og den påfølgende filmvisningen går jeg tilbake til hotellet sammen med Stein fra LHBT-nettverket i Norge og Veronica fra Amnesty Internationals EU-kontor i Brussel. På veien blir jeg stoppet av en ung gutt. Jeg misforstår, tror han skal spørre om veien, men han peker på Baltic Pride-registreringen som jeg har på meg og sier: – Du kan ikke bære dette synlig ute. Det kan du bare gjøre på hotellet. Det kan provosere, du kan bli utsatt for trakassering og i verste fall overgrep. Gjem det.
Under frokosten i dag får jeg se et bildet av en ny t-skjorte som er i omløp her. T-skjorten viser bildet av en snikskytter som ligger halvveis gjemt bak en lav mur, og sikter inn. I teksten under står det – I love Baltic Pride.
Er dette Europa i 2010?
Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International med ansvar for Amnestys arbeid for lesbiske, homofile og transkjønnedes rettigheter. Hun er del av Amnestys delegasjon på Baltic Pride.
Anonym 
Kristin Rødland Buick
Torunn Tjønneland 
Wenche Gregersen
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden