Nylig så jeg Argentina slå Sør-Korea 4-1 i Sør-Afrika. Alle jeg møtte jublet over at det beste og mest spennende laget hadde vunnet fortjent. Mange av dem håper og tror at Argentina blir verdensmestre i år. I kveld spiller de mot Hellas.
Å holde med Argentina har ikke alltid vært like uproblematisk. I Amnestys årsrapport for 1979 står det følgende om Argentina: ”Det var ingen forbedring i menneskerettighetssituasjonen i Argentina i 1978…det uhyggeligste trekket ved overgrepene i landet er de mange ”forsvunne”… et sted mellom tre og ti mennesker ble bortført hver dag…”
Amnesty International hadde i løpet av 1978 en kampanje på vegne av 2500 forsvunne. Mennesker som ble bortført av myndighetene, mange av dem ble torturert og siden drept. Den mest beryktede drapsmetoden var å fly dem i helikoptre ut over Atlanterhavet for så å kaste dem i havet.
Samtidig som Amnesty dokumenterte at dette pågikk arrangerte Argentina fortball-VM. Jeg var 18 og aktiv spiller selv. Tiltross for at jeg allerede var opptatt av menneskerettigheter, klarte jeg ikke å la være å holde med Argentina.
Mario Kempes, Leopoldo Luque og Osvaldo Ardilles var blant de beste spillerne. Mario Kempes ble toppscorer i VM og min desiderte helt det året. Cesar Luis Menotti var deres storrøykende trener. Han fortalte at han hadde med en spiller i troppen som han hadde stor tro på. Han het Diego Maradona og han hadde ”foreløpig ikke greid å få ballen til å snakke, men han jobbet med saken”.
Jeg greide rett og slett ikke å la være å holde med dette laget. Alt i min politiske sjel fortalte meg at jeg burde la det være. Alle mine venner så skjevt på meg, mange fordi de hadde andre fotballidealer, alle fordi de mente det var forkastelig å holde med laget som militærjuntaen brukte til å hvitvaske imaget sitt.
Klisjeen om at fotball handler om følelser og ikke fornuft, er som dere skjønner sann i mitt tilfelle.
I det siste har jeg vært litt ute i offentligheten med en viss kritikk av at land som Nord-Korea får delta i VM. Ikke på grunn av den generelle menneskerettighetssituasjonen i landet, men fordi Kim Jong-il nekter å la landets befolkning se laget spille.
Jeg tipper at det har bidratt til og forsterket at enkelte som holder med Nord-Korea føler at de gjør noe galt.
I den grad det betyr noe, gir jeg dem herved tillatelse til å holde med hvem de vil for et fotballhjerte kan ikke være politisk korrekt.
Det er vanskelig å se hvor gammel U Nu er, men jeg har ofte lurt på det, like ofte om hva slags historie han bærer meg seg. Når han kommer inn på kontoret mitt, så liker han ikke å sette seg på en stol. Han sitter helst på gulvet, eller på huk. Det gjør at jeg ser ned på ham, og det liker jeg ikke. Men så fant vi ut at vi kan stå begge to.
Vi har også hatt noen møter ute i Den botaniske hagen, under et tre. Der liker han seg best. Ute i det fri. Nå var han altså innom for å gi meg biografien sin, i hendene. Han ber meg lese den forkortede versjonen, mens han venter. Jeg skjelver litt inni meg, fordi jeg vet at dette er mer enn et samarbeid mellom to organisasjoner. Dette er en tillitserklæring. Det er noe han vil jeg skal skjønne før vi planlegger årets 19.juni.
19. juni er bursdagen til Daw Aung San Suu Kyi, Burmas, kanskje verdens, mest kjente samvittighetsfange. I dag blir hun 65 år. I over 11 år har vi markert bursdagen hennes i Bergen sammen med Raftostiftelsen og en gruppe eksilburmesere. Denne gangen er U Nu initiativtaker. Og det er dette han vil jeg skal skjønne:
U Nu ble født i en stor familie i Rangoon på 60-tallet. Han studerte zoologi og senere ble han advokat. Han blir aktiv i studentbevegelsen og i august 1988 demonstrerer han mot regjeringens nye skattelover, undertrykking av bøndene og sivil befolkningen i landsbyene.
Phone Maw, en av studentlederne blir skutt og drept tidlig i opprøret. U Nu engasjerer seg videre og har god kontakt med studentlederen Min Ko Naing. Ettersom situasjonen forverrer seg, danner lederne fra den såkalte General Strike Committee et politisk parti: National Politics Front.
U Nu jobber nå daglig med å organisere folket til å bli en del av demokratibevegelsen. De jobber tett med National League for Democracy (NLD). Regimet stenger universitetene når de skjønner at studentene bruker studiene sine til å organisere seg. Snart er det klart at flere agenter fra juntaen har infiltrert hele nettverket. Nå forsvinner kollegaer og venner plutselig, flere blir arrestert.
11.august blir også U Nu arrestert. Han blir torturert og flyttet rundt til forskjellige fengsler, blant annet det beryktete Ye Kyi Lye-fengselet. Han blir dømt til tre år i arbeidsleir. Moren hans dør mens han er i arbeisleir. Når han blir løslatt i 1993 forsetter han kampen for demokratiet. I 1995 blir han på nytt arrestert, torturert og satt i isolasjon i Insein-fengselet inntil han et år senere blir løslatt igjen. Denne gangen ser han ingen andre mulighet for å overleve og fortsette i demokratibevegelsen, enn å flykte til Thailand. Noe han lykkes i, gjennom en lang og farlig rute. I Thailand organiserer han seg på nytt for demokratibevegelsen i Burma og jobber som advokat. Han tar i mot vitnemål fra flyktninger og er en del av den offisielle valgobservasjonen i Nepal i 1999.
U Nu er flyktning på politisk grunnlag i Norge og jobber sammen med Democratic Voice of Burma og Assistance Association for Political Prisoners herfra. Håpet om å få reise hjem en dag og leve i fred og demokrati lever fortsatt i ham. Jeg ser på ham når jeg har lest ferdig. Han smiler nesten og nikker. Når jeg spør hva som er skjedd med søsknene og faren, svarer han at det skal fortelle en annen gang, når solen skinner.
U Nu er ikke hans egentlige navn, men brukt her for beskyttelse.
Tanja Clifford er regionleder i Amnestys Region Vest og har i mange år hatt et spesielt engasjement for Aung San Suu Kyi.
Amnesty International har i mange år jobbet for løslatelsen av Aung San Suu Kyi. Denne uken lanserte Amnesty i Storbritannia kampanjen Break the Silence; Buy Radios for Burma på bloggen sin. Den oppfordrer folk om å donere penger til radioer som skal fraktes inn til Burma. Slik kan det burmesiske folk bryte militærjuntaens mediesensur og lytte til blant annet radiostasjonen Democratic Voice of Burma, som kringkastes av eksilburmesere i Oslo.
En bekjent av meg har sagt at vi i Amnesty ødela noe av moroa da vi kritiserte kinesiske myndigheter under Bejing-OL. Han mente vi var en festbrems. Han satt igjen med en dårlig smak i munnen under åpningssermonien, for John Peder Egenæs hadde nettopp tordnet om grove menneskerettighetsbrudd på nyhetene.
På en måte har han rett. Jobben min, og jobben til Amnesty, er å synliggjøre medaljenes bakside og å løfte menneskerettighetsbrudd frem i lyset. Vi tillater ikke at land bruker store idrettsarrangementer til å renvaske seg, mens de fortsetter å bryte menneskerettighetene. Derfor gjennomførte vi aksjoner over hele verden i forkant av OL i Beijing for å aksjonere for Hu Jia og andre som lider under kinesiske myndigheters undertrykkelse. Og derfor kommer vi til å fortelle om menneskerettighetsbrudd i Sør-Afrika, og om de som lever i skyggen av Soccer City.
På en måte tar han også feil. Amnesty mener aksjoner mot menneskerettighetsbrudd og idrettsglede kan kombineres. Vi gleder oss til finter, hælspark og kraftfulle frisparkperler. Vi gleder oss til folkefesten, gledeshylene og fortvilelsen som hører med. Samtidig må vi tåle å bli minnet om at noen mennesker hver eneste dag må tåle at deres menneskeverd og grunnleggende rettigheter blir krenket.
Her er en hyllest til vår tids store forsvarere. Forsvarskjemper i kampen mot menneskrettighetsbrudd, og i kampen om fotballens gjeveste pokal.
Alle konflikter i moderne tid har sitt eget bilde som definerer den. Iran har Neda.
Lørdag 12. juni er det ett år siden det omstridte valget i Iran som utløste enorme demonstrasjoner. Store folkemengder tok til gatene i Tehran på tross av at myndighetene slo ned på aktivistene med grov vold. Sammenstøtene ble dokumentert og publisert på nettsteder som Twitter og YouTube omtrent i det de skjedde. En av historiene som gikk verden rundt var den brutale filmen om sangeren Neda Agha-Soltan som ble skutt av myndighetsmilits på åpen gate. Hun dør i filmen, badet i sitt eget blod, mens en mann kneler ved henne skriker og “Neda, ikke vær redd. Neda, bli hos meg”.
Neda er siden blitt symbolet på den fredlige motstanden mot regimet i Iran. Det amerikanske bandet Airborne Toxic Event har laget sangen “Neda” med tilhørende musikkvideo. Den ble lansert i går og alle inntektene gis til Amnestys arbeid. På nettsiden nedaspeaks.org kan du vise din støtte til henne og de andre iranske aktivistene ved å laste opp bilde av deg selv som holder en plakat med påskriften I am Neda.
Iranske myndigheter forbereder seg nå på ettårsmarkeringen for demonstrasjonene. All opposisjon knebles. I en ekstrem skremselspropaganda skal myndighetene ha hengt et menneske hver dag og flere offentlige henrettelser er varslet. Men ikke bare det. Verden skal ikke kunne følge opprøret i sosiale medier i år som i fjor. Nye restriktive lover forbyr enhver kontakt med 60 navngitte internasjonale organisasjoner og medier. Tvitrere og bloggere overvåkes. De som lar verden få vite hva som skjer i Iran kriminaliseres.
Idag fyller Mohamed el Sharkawi 60 år. De siste 15 årene har han tilbrakt i forskjellige fengsler rundt om i Egypt, ulovlig fengslet. 60 årsdagen tilbringes i et fengsel langt ute i ørknen i Egypt.
Han har ikke fått lov til å ha besøk i fengselet siden oktober 2009. Selvom det ikke kan bli familieselskap, har Amnesty-aktivister i England sendt ham tegninger og bursdagshilsner i fengselet. Se noen av dem her.
Mohamed el Sharkawi er en av de vi aksjonerer for i vårens kampanjehøydepunkt om å stoppe ulovlige fengslinger. Fokus for kampanjen er fire mennesker som sitter ulovlig fengslet på grunn av anti-terror-tiltak. Flere av disse er utsatt for tortur. Aksjonér for de fire påwww.uspesifisert.no/aksjon
Har du noengang vært vitne til en grufull verdensbegivenhet som gjør deg uendelig trist, men hvor du ikke er sikker på om du er trist for dem den går utover eller deg selv? Det har jeg.
For nøyaktig 21 år siden satt jeg oppe om natten og så på TV at tanksene rullet inn på Den himmelske freds plass i Beijing. Jeg husker ikke helt om jeg så dem rulle over studentene, eller om jeg bare visste at det skjedde. Jeg ble uendelig trist, men det var kanskje ikke bare på grunn av alle livene som ble tatt. Det var nok dessverre også fordi jeg skjønte at dette ville bety at jeg ikke kunne dra til Beijing uka etter. Det er tungt å innrømme en slik egoisme, men det er nok sant.
En og en halv måned senere kom jeg meg likevel av gårde, og 1. august 1989 ankom jeg Beijing med den transsibirske jernbane.
Fordi jeg var i Kina på akkurat denne tiden tror jeg at jeg har en helt særegen oppfatning av hvordan landet er. Det var en utrolig spent stemning og vanlige kinesere holdt seg langt unna utlendinger.
På den annen side løp statsmediene etter oss for å få bilder og gjerne kommentarer som viste at turistene var tilbake. Vi, de ”bevisste” turistene, løp vekk fra kameraene og håpet at en demonstrerende student ville ta kontakt med oss i steden.
Selv om mediene og myndighetene ønsket oss velkommen, var de også totalt paranoide i forhold til oss.
Vi fikk lov til å sykle forbi Den himmelske freds plass, men vi fikk ikke engang lov til å stoppe på rødt lys. Der stod det politi og ”husjet” oss videre. Det var i det hele tatt politi eller militære på hvert gatehjørne i byene.
Samtidig var kinesiske myndigheter for en stakket stund en pariakaste i det internasjonale samfunn. Forbindelser ble brutt og internasjonalt næringsliv trakk seg ut.
Samtidig var det på grunn av språkproblemer og frykt umulig å snakke med kinesere om dette. Riktignok var det en mann en natt som spurte oss på et haltende engelsk: ”Vet dere hva som har skjedd her?” Da vi svarte bekreftende var det tydelig at han ble fornøyd med at omverdenen visste.
Siden 1989 har jeg ikke vært i Kina, men jeg står på reisefot for å dra dit igjen. Jeg forventer å bli tatt imot med åpne armer denne gangen også. Jeg har sett på TV at Kina ikke engang ser ut som det gjorde i 1989. Verken menneskene eller byene har samme utseende.
Viktigere er det at Kina ikke på noen måte er en pariastat. Tvert om er de en viktig verdensmakt som alle stater behandler med respekt og ikke så rent lite frykt.
Samtidig utvider Kina sin innflytelsessfære daglig gjennom å presentere et alternativ til vestlige lands bistand.
Forrige gang jeg var i Kina var jeg en såkalt ”ryggsekkturist”. Jeg prøvde å unngå å bli en del av myndighetenes propaganda. Jeg ønsket jeg kunne gi uttrykk for støtte til studentene, men greide det selvsagt ikke.
Nå skal jeg være en del av en offisiell delegasjon som skal diskutere menneskerettigheter. Jeg skal sågar diskutere tortur og hvordan man skal beskytte arresterte og innsatte mot slike overgrep.
Betyr det at jeg nå snakker med arvtakerne etter de som styrte tanksene i 1989, mens jeg fortsatt ikke får snakke med de som har tatt opp arven etter studentene?
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty i Norge. Søndag reiser han til Kina i en norsk delegasjon bestående av representanter fra utenriksdepartementet og menneskerettighetsorganisasjoner i Norge. Den norske delegasjonen skal møte kinesiske myndigheter i den såkalte menneskerettighetsdialogen der Norge og Kina diskuterer menneskerettighetssituasjonen i de to landene.
En afrikansk bekjent av meg svarte ”Det er godt å se ham svette!”, da jeg spurte ham om hva han syntes om arrestordren mot Sudans president Omar al-Bashir. Han sa også at Den internasjonale straffedomstolen for tiden var afrikanernes eneste håp om å få stilt sine brutale ledere til ansvar. Grunnen til dette var ifølge ham at ingen av landene der lederne burde stilles for retten har et fungerende rettssystem, og misforstått afrikansk solidaritet gjør at ingen av myndighetene i afrikanske land med fungerende rettssystem ville straffeforfølge en afrikansk kollega.
Jeg sitter og tenker på denne samtalen i kjølvannet av at vi i Amnesty har lansert vår rapport om menneskerettighetssituasjonen i verden i 2009. Vi løftet fram det positive i at en rekke tidligere og noen få sittende statsledere ble tiltalt eller dømt i fjor. Vi valgte å legge vekt på dette fordi vi mener at det å straffeforfølge brutale ledere og deres håndlangere er helt nødvendig dersom vi en gang skal få en slutt på tortur, drap og andre grove overgrep. Det må bli slutt på at massemordere i dress eller uniform slipper unna straff fordi de har enorme økonomiske midler og mektige venner. Vi kan heller ikke akseptere at de tar hele befolkninger som gisler, slik al-Bashir har gjort. For å vise hvor galt det var å ta ut tiltale mot ham har han kastet ut flere hjelpeorganisasjoner fra Sudan, noe som er livsfarlig for mennesker som er avhengige av den hjelpen de ga.
Nettopp derfor er det mange som er uenige med meg og min afrikanske bekjente. Ikke bare de som støtter al-Bashir, men folk som nok prinsipielt er enige i at folk som al-Bashir må straffes. De mener at tiltalen og arrestordren kan føre til mer krig og dermed flere drepte sivile og mer lidelse av alle slag.
Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor noen mener det. Men jeg er likevel uenig. Hvordan skal vi klare å bryte ut av den bokstavelig talt onde sirkelen med brutale statsledere hvis vi ikke forsøker å stanse dem mens de er statsledere? Hvis posisjonen gir beskyttelse mot straffeansvar vil deres beste strategi være å gjøre alt tenkelig for å bli ved makten, og holde sin egen befolkning som gisler med stadig trussel om mer krig og flere overgrep.
Derfor er tiltalen og arrestordren mot al-Bashir så viktig. Derfor er det også så viktig at omverdenen ikke lytter til hans trusler og gjør det han ønsker, får sikkerhetsrådet til å stanse Den internasjonale straffedomstolen. Alle makthavere må få beskjed om at de kan ende opp i domstolen i Haag, med påfølgende fengselsopphold. Verdenssamfunnet må i alle fall ikke fortelle al-Bashir og hans likesinnede at den beste strategien for å slippe straff er å drepe enda flere enn de alt har gjort.
Al-Bashir er kanskje trygg på at han ikke vil bli arrestert i Sudan eller nabolandene, men han kunne ikke dra til klimatoppmøtet i København slik han etter sigende hadde tenkt. Han kan ikke dra til Cape Town eller Gaborone heller. Sørafrikanske og botswanske myndigheter har sagt de vil følge straffedomstolens oppfordring om å arrestere. Jeg er overbevist om at den sudanske presidenten føler rettferdigheten puste ham i nakken. Han kan ikke reise dit han vil av frykt for å bli arrestert. Han vet at statsledere i mange land ikke vil eller kan treffe ham fordi det vil svekke dem hjemme å forhandle med en mistenkt krigsforbryter. Han er sikkert også urolig for hvilke tanker andre ledere i hans parti gjør seg i forhold til tiltalen og arrestordren. Har det gitt dem ideer om å kaste ham og utlevere ham? Det er en utsatt posisjon å være tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Disappear Airlines welcomes you aboard Flight 434. We are heading to a secret location of our choice. The aircraft is under the command of captain Injustice. Our flying time is estimated at around 10 to 28 hours, depending on where we decide to take you off the aircraft.
Midt på Jernbanetorget høres plutselig en velkjent lyd av et fly og en flyvertinnes stemme, hun forteller om sikkerhetsreglene på en litt annen måte en hun ville ha gjort på en vanlig flytur. Amnesty aksjonerer for mennesker som forsvinner, som blir tatt til fange av myndighetene i sine egne land, og som sitter i fengsel uten lov og uten rettssak. I flere tilfeller har også disse fangene blitt torturert fysisk og psykisk. Og alt under overskriften ”Kampen mot terror” i ledelse av USA.
Det er lørdag i Oslo, jeg aksjonerer sammen med 60 mennesker for disse menneskene som forsvinner. For deres kjære som blir etterlatt uten noen informasjon om hvor deres far, sønn, bror eller mann er. Målet er å fortelle om skjebner, som like gjerne kunne vært en av dine kjære som forsvinner under kampen mot terror. Vi går rundt ved tigeren som vanlig turister, da vi på flyvertinnens signal stiller oss med ansiktet opp mot trappen ved trafikanten, setter ned kofferten og tar på oss en sort hette. Det er dette som kalles en FlashMob.
Vi står nå som fanger ved siden av hverandre, mens flyvertinnen på Disappear Airlines forteller at vi ikke har noen mulighet til å reise oss fra setene under hele flyturen. Når flyet letter går vi ut i mengden, tar av oss hettene, og blender inn blant publikum. Koffertene står igjen, åpne, med personlige eiendeler og informasjon om mennesker rundt om i verden som har forsvunnet, som et tegn på at det nettopp kan skje når som helst, hvor som helst.
Det er viktig at noen forteller statsoverhoder og myndigheter at dette ikke er greit, at vi ser det de holder på med, og at det skal settes en stopper for disse overgrepene. Det er derfor Amnesty en vanlig lørdag fanger oppmerksomheten til noen tilfeldig forbipasserende og kan fortelle om denne typen overgrep. Enhver stemme er viktig i kampen mot overgrep.
Thank you for flying Disappear Airlines. We’ll see you again when we decide to move you to another location.
Alma Ednes er Amnesty-aktivist i Oslo og gjesteblogger for Amnesty. Flashmob’en lørdag var er del av vårens kampanje om ulovlige fengslinger. Se film om forsvinninger på www.uspesifisert.no og aksjoner på vegne av fire som sitter ulovlig fengslet.
Anonym 
Kristin Rødland Buick
Torunn Tjønneland 
Wenche Gregersen
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
