Jeg leser en hel bråte blogger hver uke. Noen favoritter må jeg innom minst en gang om dagen, mens andre slenger bare jeg et blikk på ved ujevne mellomrom eller når de dukker opp i et av de faste bloggsøkene jeg har på Google. Men hva er det som egentlig skiller blogg-klinten fra blogg-hveten?
Bloggene jeg elsker har noen fellestrekk, med utgangspunkt i min personlige smak: det handler om kvalitet og kreativitet; sjanger og sjarm; interesser og innhold. Men det er vanskelig å få tak på ”det lille ekstra” som noen har. Det som gjør at jeg bare må sjekke rss-leseren min hver time.
Jeg tror at store deler av hemmeligheten ligger i å være personlig uten å bli for privat. De beste bloggerne er gjerne åpne og ærlige, men blottlegger ikke sjela si. De byr på seg selv, men inviterer oss ikke med inn på soverommet. Det bittelille rommet mellom for mye og for lite er for meg udefinerbart. Ja, nesten magisk.
På Amnestybloggen treffer du mange forskjellige folk, med veldig ulik bloggstil og bakgrunn. Men Amnestyblogging er ikke som annen blogging – det finnes visse rammer man må holde seg innenfor. Faglig tyngde og troverdighet er viktig. Blogginnleggene her representerer ikke nødvendigvis alltid Amnestys offisielle syn, men det er ikke tvil om at det man skriver uansett vil bli assosiert med Amnesty. Det gir kraft, men også ansvar. Som igjen gjør det enda vanskeligere å våge å eksperimentere til man klarer å finne det magiske ”lille ekstra”.
Vi har ikke noe skattekart som viser hvor magien finnes, men noen ganger finner vi den likevel. Noen ganger klarer vi å fange lyn i en flaske, som amerikanerne sier. Midt i sorgen og sjokket over henrettelsen av Delara Darabi i fjor skrev sjefen et blogginnlegg som fortsatt gir meg klump i halsen. Og jeg leser gjerne om igjen favorittinnlegg fra kolleger og Amnestyvenner om engasjement for journalisten Anna Politkovskaja og studenter i Dakar, mot dødsstraff og vold mot kvinner.
Jeg håper vi klarer å finne magien oftere og oftere i tiden som kommer. Vi vil at bloggen vår skal være et sted hvor det er liv og røre, personlig engasjement og temperament. Hvor det er stor frihet og hvor tonen er menneskelig og tilgjengelig. Hvor du blir kjent med oss og vi med deg. En favorittblogg du bare må innom.
Har du et favorittinnlegg på Amnestybloggen?
Anne-Berit Eia er leder for medlems- og giversenteret.
Amnesty er kritisk til forbudet og mener det strider mot grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og religionsfrihet. Amnesty mener at det å gå med slør handler om å kunne selv velge hvordan man vil kle seg og uttrykke seg. Selv om andre mennesker syns bruk av slør er ubehagelig eller skremmende, er ikke det grunn nok til å forby det.
Mange vil med rette hevde at tilsløring av kvinner i seg selv kan oppfattes som diskriminerende. Uansett mener Amnesty at likestilling av kvinner ikke kan kjempes fram gjennom slike forbud.
Se hva Amnestys ekspert på diskriminering i Europa, John Dalhuisen sier om forbud mot slør.
En kjeller i Oslo. Juni. Et bur på størrelse med et liggende menneske. Lyskastere.
Over hodene våre er det full aktivitet på Westerdahl reklameskole. Her nede har vi snart vært i gang i 12 timer. Skuespillere, filmfolk fra Motion Blur, Amnesty-folk og Kikkut reklamebyrå.
Dugnad for Shiva Nazar Ahari.
Hvorfor?
Hun er 26 år, blogger og frittalende journalist. Hadde hun bodd her i landet, ville det ikke vært så mye å snakke om. Men hun driver sin virksomhet i Teheran. Og hun har måttet betale en høy pris. Fengsel én gang, to ganger, tre ganger. Nå sitter hun inne for fjerde gang. Siden desember i fjor. Det meste av tiden i isolasjon. Siden februar i år i et bur som er så trangt at hun ikke kan bevege armer og ben.
Anklagen?
“Fiendtskap mot Gud”, “skape offentlig uro gjennom skriverier på nettsider” og “handle mot nasjonal sikkerhet ved å delta i demonstrasjoner”.
Hun risikerer dødsstraff.
Vi har bestemt oss for å mobilisere for fullt. Hun skal ikke dø. Ytringsfriheten i Iran skal ikke knebles. Derfor er vi i kjelleren på dugnad alle sammen denne dagen. Filmen går på TV Norge og FEM i juli. Og du kan bli med å støtte Shiva og alle de andre som utsettes for overgrep. 70.000 nordmenn er allerede med som sms-aktivister. Du kan bli den neste. Send AMNESTY til 1960.
Høyst sannsynlig var det ikke sånne som meg Amnestys far Peter Benenson tenkte på da han lanserte uttrykket samvittighetsfange for snart 50 år siden.
For all del, jeg sammenligner ikke meg selv med en POC (prisoner of conscience) som vi gjerne kaller dem når effektiviteten i Amnesty tar overhånd. Jeg kimser ikke av modige kvinner og menn som fengsles og tortures for det de tror på.
Men om jeg ikke er fysisk fanget for min samvittighets skyld, kjennes det ofte som om samvittigheten min fanger meg. Hvordan arter det seg å være samvittighetsfange i et demokratisk, vestlig og styrtrikt land der jeg kan være så radikal, buddhistisk, lesbisk eller aktivistisk jeg bare føler meg kallet til uten at noen bryr seg?
Min nattsvarte samvittighet kan deles i fire hovedkategorier; overforbruk, miljø, etisk handel og arbeidsrettigheter. La meg skissere en vanlig dag for en vestlig samvittighetsfange.
Mobilen min vekker meg. Med andre ord, jeg kan allerede i mitt første våkne øyeblikk ha blod på henda. Stoffet coltan som er nødvendig for å lage chip’n i mobiler og annet elektrisk utstyr kan fort være utvinnet i de store coltan-årene i Kongo og ha finansiert en av Afrikas blodigste borgerkriger.
Med det i bevisstheten sløver jeg inn i dusjen. Noen ganger vinner samvittigheten og mengder av varmt og deilig vann skrus av mens jeg såper inn håret med gåsehud, som oftest ikke. Så til området der forfengelige drifter står i ren kollisjonskurs med et samvittighetsfullt hjerte; klesskapet.
Om det er av samvittighetsfull nødvendighet eller naturlig estetisk sans som har utviklet min forkjærlighet for loppeskatter og arvegods er jeg ofte usikker på. Det er i alle fall deilig at interessene til en forandring sammenfaller. Men rett som det er må jeg allikevel bukke under for behovet for plagg som puster og følesen av å leve i dette hundreåret.
Buss til jobb er heldigvis bedre enn bil, men ikke bedre enn å sykle som jeg sjelden gjør.
Innkjøp og bruk av datamaskiner og annet elektrisk utstyr skyver jeg lett over på Amnestys miljøkonto, men samlingen halvdrukne kaffekopper på pulten får meg til å tenke på kaffebønder jeg har møtt i Nicaragua som jobber krokbøyd over bønnene et helt liv, men aldri har råd til å nyte drikken.
Etter en syv og en halv times godt lønnet arbeidsdag der jeg får jobbe med saker jeg mener er viktig, drar jeg fornøyd hjemover, – ledsaget av nyheter om mennesker som skytes på grensen eller drukner i havet på vei til et bedre liv i Vesten.
Sånn kunne jeg dessverre fortsatt. Men jeg tror både lesere og omgivelsene mine når et metningspunkt etter en stund. I mitt regime finnes det likevel heldigvis en motgift. Jeg kan nemlig jobbe for en virkelig samvittighetsfange og kjenne at mine lenker løsner litt. I sommer blir det Mie Mie.
Siden januar har jeg jobbet med aksjonen for Rasul Kudaev. Jeg har skrevet om han, vist bilder av han og forklart situasjonen han befinner seg i. I forrige uke kom han nærmere.
Ved et bord i restauranten på Litteraturhuset, sitter moren til Rasul, Fatimat Tekaeva, og advokaten, Magamed Abubakarov, overfor meg. Jeg ser med en gang at Rasul likner på moren sin, lik ansiktsform og like sterke øyne.
Fatimat og Magamed forteller om overgrep etter overgrep, som i et vedvarende mareritt. De forteller om en sprudlende gutt, som har opplevd et kaos av beskyldninger og traumatiske fengselsopphold, og som nå er presset på grensen til hva et menneske kan tåle både fysisk og mentalt.
Siden januar har jeg forstått historien til Rasul Kudaev og de lidelsene familien hans må gjennomgå. Under middagen på Litteraturhuset kjenner jeg på dette marerittet. Jeg ser tårene og fortvilelsen. Jeg ser en sterk mor, som har satt sitt eget liv på vent inntil den ulovlige fengslingen tar slutt og sønnen får livet sitt tilbake.
På Litteraturhuset den kvelden fikk Fatimat overlevert 18.000 underskrifter samlet inn under 116 aksjoner over hele Norge denne våren.
Takknemligheten som lyste av Fatimat i det øyeblikket skulle jeg ønske alle som har stått på og samlet underskrifter kunne tatt del i. Hun kalte det en vitamininnsprøytning for henne og Rasul og at denne typen støtte holder Rasul i live.
Møte på Litteraturhuset overbeviser meg om en ting: vi skal fortsette å jobbe sammen med Fatimat og Magamed. Helt til Rasul har fått livet sitt tilbake.
Anonym 
Kristin Rødland Buick
Torunn Tjønneland 
Wenche Gregersen
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden