Anonym 
Kristin Rødland Buick
Torunn Tjønneland 
Wenche Gregersen
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Jeg leser en hel bråte blogger hver uke. Noen favoritter må jeg innom minst en gang om dagen, mens andre slenger bare jeg et blikk på ved ujevne mellomrom eller når de dukker opp i et av de faste bloggsøkene jeg har på Google. Men hva er det som egentlig skiller blogg-klinten fra blogg-hveten?
Bloggene jeg elsker har noen fellestrekk, med utgangspunkt i min personlige smak: det handler om kvalitet og kreativitet; sjanger og sjarm; interesser og innhold. Men det er vanskelig å få tak på ”det lille ekstra” som noen har. Det som gjør at jeg bare må sjekke rss-leseren min hver time.
Jeg tror at store deler av hemmeligheten ligger i å være personlig uten å bli for privat. De beste bloggerne er gjerne åpne og ærlige, men blottlegger ikke sjela si. De byr på seg selv, men inviterer oss ikke med inn på soverommet. Det bittelille rommet mellom for mye og for lite er for meg udefinerbart. Ja, nesten magisk.
På Amnestybloggen treffer du mange forskjellige folk, med veldig ulik bloggstil og bakgrunn. Men Amnestyblogging er ikke som annen blogging – det finnes visse rammer man må holde seg innenfor. Faglig tyngde og troverdighet er viktig. Blogginnleggene her representerer ikke nødvendigvis alltid Amnestys offisielle syn, men det er ikke tvil om at det man skriver uansett vil bli assosiert med Amnesty. Det gir kraft, men også ansvar. Som igjen gjør det enda vanskeligere å våge å eksperimentere til man klarer å finne det magiske ”lille ekstra”.
Vi har ikke noe skattekart som viser hvor magien finnes, men noen ganger finner vi den likevel. Noen ganger klarer vi å fange lyn i en flaske, som amerikanerne sier. Midt i sorgen og sjokket over henrettelsen av Delara Darabi i fjor skrev sjefen et blogginnlegg som fortsatt gir meg klump i halsen. Og jeg leser gjerne om igjen favorittinnlegg fra kolleger og Amnestyvenner om engasjement for journalisten Anna Politkovskaja og studenter i Dakar, mot dødsstraff og vold mot kvinner.
Jeg håper vi klarer å finne magien oftere og oftere i tiden som kommer. Vi vil at bloggen vår skal være et sted hvor det er liv og røre, personlig engasjement og temperament. Hvor det er stor frihet og hvor tonen er menneskelig og tilgjengelig. Hvor du blir kjent med oss og vi med deg. En favorittblogg du bare må innom.
Har du et favorittinnlegg på Amnestybloggen?
Anne-Berit Eia er leder for medlems- og giversenteret.
- Neste innlegg: Omar Khadr: Urettferdigheten består
- Forrige innlegg: Slør – et spørsmål om valg
- Kategorier: sosiale medier
5 kommentarer 
- Legg til egen kommentar
Kommentér:
Hei Eia
Kan dessverre ikke svare på ditt siste spørsmål, da jeg ikke har lest noen av dem, foreløpig. Fant linken hit via din twitterkonto, noe jeg er glad for ettersom det gav meg et aldri så lite gjensyn med min avdøde far. Han var nemlig den første som introduserte meg for uttrykket – Å fange lyn i en flaske -. Hadde rent glemt det, hvilket er rart ettersom det var selve styringssetningen jeg la i bunnen da jeg startet eget firma. Ser lett at dette kan være en god guide for hvordan blogge, og ikke minst, en fin måleenhet for vurdering av andres blogger. Hva gjelder min far, sa han at selve livet burde styres etter nettopp det uttrykket. Han var en slik mann, han ødselt ikke med sin energi men lot den kun slå ned i en flaske. Både på godt og vondt. Takk til deg for gjensynet, både med min far og ikke minst, uttrykket.
Tusen takk for hyggelig tilbakemelding.
Håper du tar en titt i arkivet vårt!
Jeg har ikke fulgt bloggen særlig lenge, men jeg synes i hvert fall at innlegget “Jeg er en samvittighetsfange” var veldig bra.
Enig med Marie, “Jeg er en samvittighetsfange” er et innlegg som beskriver hverdagen til mange av oss tror jeg. Og innlegget “Brev til Anna Politkovskaja” treffer meg hver gang jeg leser den. Takk til deg Anne-Berit for lenking til artikkelen min “Venninnen min ble funnet drept. Er det tilfeldig?”. Noen ganger gjør det vondt å være så personlig, og da er det godt å vite at noen har reflektert over hva man har skrevet.
Det er godt å lese, at NOEN har en måte å uttrykke seg på som rører noen andre, nemlig!
Personlig og ikke personlig, midt mellom, og likevel rett på fag, sak og “kornet”.
For en hel del år siden var jeg selv i en for min lille familie kritisk situasjon. Jeg bodde i et annet land, hadde fraflyttet barnefar, da mange forsøk på å få familien til å fungere, med venners sosialkompetanse og offentlige familierådgivingsmøter og gjentagne hjelpeanordninger strandet, svært mye mot min vilje, men en eller annen form for deltagelse trengs for å få familen til å holde sammen, etter års venting på at den andre part skulle delta, måtte jeg desværre flykte, siden barnefar, som var beruset, når han skulle møtes med toåringen vår, fikk sosiale rettigheter til å være alene med barnet. Naturligvis kunne jeg ikke levere fra meg et barn til en beruset far, hverken for: 1: barnets skyld, 2: Fars skyld, 3: min egen skyld, fordi, hvem ville ta ansvar for at barnet ble glemt i parken, etterlatt i handlekurv i butikken eller andre helt klart ubeskrivelige situasjoner. Jeg er voksen, ansvarlig og ikke noen “A4″-person, det er slik jeg trives best, men slike urettferdiheter, uansvarligheter, så lett begått av sosiale instanser, som med paragrafer i hånd tror de gjør det beste for et barn, som jeg til enhver tid har unnet TO foreldre, de er faktisk svært ulikevektige i vår verdensdel.
Privatsfæren rommer også en annen uhyrlighet: Barnets far ble dømt til å betale dobbelt barnebidrag i eget land, siden mors inntekt var lav. Mottakerlandet tok overskuddet av disse pengene, da barnet kun skal kunne få samme grunnbeløp, slik andre barn i Norge får. Så – en dag – dør barnefar, barnet er tolv år. Da får man slike barnepenger fra staten. I min iver for å rydde opp, bli nå ikke overrasket, men forferdet: Da tok man 250kr/måned fra dette grunnbeløpet, slik at barnet i fem år fikk avkortet sitt minste grunnbeløp sammenlignet med norkse barns trygd en tredel færre kroner per måned enn alle norske barn. Uansett klageadgang, så ble det utelukket å få resultat i kroner og øre, da formularhelvete og kasting fra kontor A til kontor B og tilbake, frem og tilbake, resulterte i kroner 0.
Rettferdigheten skjer sjelden fyllest selv i Norge, og – naturligvis sliter de fattigste mest med slike saker.
Dette kjenner jeg til som personlig og upersonlig erfart virkelighet i Norge i dag!
TAKK for ærlige og “personlige”, men ikke soveromshistorier i Norge i dag. Takk!Anne-Berit.