24. February 2012

Forfatter:

Gjesteblogger

Ord er makt

Jeg er ekstremt takknemlig. Og, æ har trua.

Jeg kan skrive. Jeg kan skrive hva søren jeg vil. Uten å havne i fengsel. Jeg kan kritisere så mye jeg bare gidder. Jeg kan til og med tvitre hvor oppgitt jeg er over norske myndigheter. Uten å få dødsstraff.

Jeg har sittet trygt på kontoret og skrevet om grusomme forhold i Egypt, Libya, Uganda, Somalia, på Guantánamo og flere plasser. Jeg har fått frysninga på leggen av forferdelige ord, nedskrevet av Amnestys etterforskere i de forskjellige landene. Forferdelige, men livsviktige. Ja. Ord er makt.

Les nyhetssaken om meg på amnesty.no.

I dét jeg går hjem fra jobb, slår det meg. Jeg lever i et land som gir meg så mye at jeg har muligheten til å hjelpe andre som virkelig trenger det.

Vi lever her i Norge. Men Norge lever i verden. Og vi har bare én verden. – One love, som Bob Marley jammer. Han var ingen klisjémann. Nei. Alle mennesker berøres av det som skjer i verden. Uansett hvor vi bor. Glem ikke at du like godt kunne blitt født i slummen i Somalia. Hør på Bobber’n.

Som journalist har jeg en samfunnsrolle. Vær Varsom-plakaten forteller meg at ”Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.”

For meg blir disse kritikkverdige forholdene å dokumentere brudd på menneskerettigheter. Grave, snoke. Folket må opplyses om brudd som begås. Jo flere som vet, desto større vil forandringene bli. Kunnskap er også makt. Ignorer ikke.

Når man kaster lys over en situasjon som ikke tåler dagens lys, ja, da vil den smuldre. Det er bare et spørsmål om tid.

Så. Tiden i Amnesty. Hvordan ville det være å tre inn i verdens største menneskerettighetsorganisasjon, som jobber med gravalvorlige saker hver eneste dag?

Bakoversveis. Det var det jeg fikk da jeg entret bygningen for første gang i begynnelsen av januar. Humor, glede, varme, godhet, inspirasjon, engasjement, kunnskapsrike mennesker. Det oser innenfor Amnestys fire vegger. Alle smiler til hverandre.

Så klart! Det er jo det som skal til, det er det man unner alle mennesker. Du har evnen til å hjelpe andre når du selv har det bra.

Jeg var redd for at blogginnlegget mitt fort kunne bli en klisjé. Har prøvd og holdt meg unna ordsuppa med romantiske formuleringer om hvor fantastisk praksisperioden min har vært, og hvor givende det har vært å jobbe med så mange flotte mennesker. For ikke å snakke om hvor mye jeg har lært, og hvordan jeg har utfordret meg selv. Jeg har stått opp om morgenen og følt på hvor viktig det er å gå på jobb.

Må også kjapt bare legge til hvor takknemlig jeg er. Takknemlig for å være her, og å ha så mange goder rundt meg. Ingenting kan tas for gitt.

Se der, ja. Klarte ikke å holde meg unna.

En god følelse. Det er det jeg sitter igjen med.

Alle kan bidra til å gjøre en forskjell for mennesker som hver dag utsettes for alvorlige overgrep. Gjør det på din måte.

- Små ting skaper store forskjeller, sier noen Amnesty-aktivister jeg intervjuet.

Og som Amnestys internasjonale generalsekretær Salil Shetty sa til meg da vi gikk ut av Utenriksdepartementet: – Don’t get lost.

Min siste dag i Amnesty er her.  – Og, æ har trua. Skrives.

Vanja Skotnes (23) er journaliststudent ved Norges Kreative Fagskole i Trondheim, og har vært journalistpraktikant i Amnesty International i to måneder.

Del innlegget

wp-content/uploads/2011/03/god_helg_stempel1.gif

God helg

Hver fredag deler Amnesty gode aksjonsideer i serien God helg.

Les alle innleggene i serien!

Kommentarer:

 

You need to log in to vote

The blog owner requires users to be logged in to be able to vote for this post.

Alternatively, if you do not have an account yet you can create one here.

Powered by Vote It Up