8. February 2013

Vi blir ikke tryggere av tankepoliti

Det er en menneskerettslig plikt for staten å beskytte oss mot terrorisme. Men å fengsle folk utelukkende for hva myndighetene mener de har tenkt, som Justisdepartementet foreslår, kan fort føre til mindre sikkerhet, ikke mer.

I fjor høst la Justisdepartementet frem forslag fra Politiets sikkerhetsstjeneste (PST) om å utvide straffeansvaret innenfor den norske terrorlovgivningen. Kjernen i PSTs forslag var å gjøre det straffbart å planlegge eller forberede mulige terrorhandlinger. Blant annet mener PST at det skal være straffbart å:
• utføre handlinger som kan være forberedelser til terrorhandlinger
• planlegge terrorhandlinger
• være tilstede på et sted hvor det bedrives terrortrening
• motta instruksjon som kan være til nytte for terror
• besitte og/eller anskaffe gjenstander eller informasjon med tanke på fremtidige terrorhandlinger
• være medlem i en terrororganisasjon.

I sin uttalelse om forslagene påpeker Amnesty at det ville være svært betenkelig å straffeforfølge folk utelukkende på grunnlag av det myndighetene mener de har tenkt å gjøre. Slik forslagene er formulert kan dette bety at i og for seg helt hverdagslige handlinger kan føre til straffeforfølgelse, hvis myndighetene velger å tolke det slik at de ble gjort for å forberede en terrorhandling.

Når det gjelder forbud mot å besitte eller skaffe informasjon til terrorhandlinger skal det ikke en gang være nødvendig at den som har skaffet informasjonen hadde et terrorformål. Her, som i flere andre sammenhenger, bruker PST britiske anti-terrorbestemmelser (som forresten er svært så omstridte) som forbilde. Disse bestemmelsene gjør det straffbart å innhente eller besitte informasjonsmateriell (inkludert foto o.l.) som med en viss sansynlighet kan brukes til terror. PST understreker at besittelsen av materiellet i seg selv ikke trenger å være ulovlig for å føre til straffeforfølgelse, og at det heller ikke skal være en forutsetning at materiellet ble anskaffet med formål om å bruke det til terror.

Kort sagt ber PST, med støtte fra justisdepartementet, om mulighet for å straffeforfølge personer ikke på grunn av deres faktiske handlinger, men basert på hva myndighetene tror folk har tenkt på når de satte disse handlingene.

Dette minner ubehagelig om George Bush, som fengslet hundrevis av mennesker uten bevis eller så mye som en grundig etterforskning, bare med begrunnelsen “stol på oss, vi vet at disse er farlige”.

Den samme betenkeligheten gjelder kriminalisering av medlemskap i terrororganisasjoner. Kriminelle nettverk er sjeldent registrerte organisasjoner og de har i hvert fall ikke medlemsregistre. Igjen vil det være myndighetenes synsing som vil avgjøre hvem som skal straffeforfølges.

Al-Qaida, selve symbolet på organisert terrorisme, beskrives av Det store norske leksikon som «et løst, uformelt nettverk av organisasjoner, grupper og celler i minst 60 land». De siste 12 årene har vist hvor lett denne utydeligheten kan utnyttes for helt virkårlig å stemple personer som al-Qaida-medlemmer for å legitimere deres forfølgelse.

Enda lengre går PSTs forslag om å gjøre det straffbart å ha vært tilstede på et sted der det bedrives terrortrening. Her er det ikke en gang en forutsetning at man mener noen har tenkt å begå en straffbar handling. Opphold på et bestemt sted skal alene være nok til å bli dømt som terrorist.

Staten har en menneskerettslig plikt til å beskytte folk mot alvorlige forbrytelser, inkludert terrorisme. Men hvis dette gjøres på bekostning av rettssikkerheten, blir vår alles trygghet til slutt dårligere, ikke bedre.

Både norske domstoler og norske myndigheter har hittil utvist stor tilbakeholdenhet med å bruke terroristbegrepet, og det er bra, fordi dette begrepet er svært uklart og åpent for mange fortolkninger. Men vi har sett altfor mange eksempler for hvordan en tilsynelatende stabil rettsstat kan bli snudd på hodet hvis politikere og myndigheter plutselig føler press fra offentligheten om å vise at de er tøffe, for eksempel i reaksjon på terrorhandlinger.

I en slik situasjon kan det bli farlig fristende å kunne forfølge og fengsle folk på grunnlag av hvem de er, hva de en gang har sagt eller hvem de omgås med. Klare grenser bygget på rettssikkerhet og menneskerettigheter beskytter ikke bare folk mot vilkårlig forfølgelse, de beskytter også sikkerhetsapparatet mot seg selv.

Gerald Kador Folkvord er politisk rådgiver i Amnesty med særskilt ansvar for Amnestys arbeid mot tortur, anti-terrortiltak og slum.

Del innlegget

Kommentarer:

 

You need to log in to vote

The blog owner requires users to be logged in to be able to vote for this post.

Alternatively, if you do not have an account yet you can create one here.

Powered by Vote It Up