Onsdag 10. februar 2010

Netteksistensialisme – hvem *er* jeg?

Vi jobber mye med Amnestys tilstedeværelse i sosiale medier om dagen, og det får meg til å tenke på hvem jeg egentlig er på nettet. Og hvem jeg kan være.

Jeg har hatt PC på pikerommet siden OL-pins var populære samleobjekter og modemene skrek som sirener. Jeg digget sosiale medier den gangen de hadde navn som mIRC, Six Degrees og Slashdot. I ”gamle dager” hadde vi alle ”nicknames”, og det tok lang tid før jeg brukte mitt eget navn på nettet. Nå er det nærmest en selvfølge at vi *er* oss selv. Og med sosiale medier er det ikke bare personalia som flyter fritt på nettet – mange viser også i stor grad fram hvem de er.

Som de fleste arbeidsgivere har Amnesty et arbeidsreglement som blant annet omhandler taushetsplikt og lojalitet, og som det for meg er en selvfølge å følge. Også i sosiale medier. UD skal ha tatt problematikken ett skritt videre og innført en ”Vær Varsom”-plakat for ansattes bruk av sosiale medier.

Jeg syns det er et tankekors at navnet mitt ikke bare er knyttet til Amnesty når jeg oppdaterer Activists facebookside, bruker et Amnesty-twibbon eller skriver på Amnestys blogg. På nettet er det nærmest umulig å skille helt mellom når jeg er på jobb og når jeg har fri; hva ”Anne-Berit i Amnesty” sier og hva jeg sier. Men er det uten videre greit at sjefen skal få bestemme over min personlige ”stemme” på nettet, også på profiler og sider som ikke eies av Amnesty? Hos meg sitter det langt inne å akseptere.

Rolleblanding er ingen ny problematikk, men med sosiale mediers stigende popularitet har temaet blitt mer og mer aktuelt. Jeg tror også at arbeidsgivernes inntog i sosiale medier de siste par årene har hatt mye å si. Bedrifter og organisasjoner letter på sløret og følger filosofien ”for å bli kjent med oss, må du bli kjent med personene som jobber her.” Mange har nå ”profilerte” medarbeidere du kan kommunisere med direkte og lære å kjenne, og skillelinjene mellom jobb og privat har blitt enda mer diffuse.

Jeg tror vi skal være forsiktige når vi ”bygger profiler” i sosiale medier og setter likhetstegn mellom personer og organisasjoner. Vi som blir ”bygget” bør tenke over at vi faktisk ofrer den fulle råderetten til vår egen ”stemme” og muligheten til å fullt ut å være oss selv på nett.

Torsdag 14. januar 2010

Amnesty 2.0 er ikke en sten

På overflaten virker sosiale medier som en “drøm som har blitt virkelighet” for organisasjoner. De er gratis, lett tilgjengelige, folk bruker dem og er hekta på dem, og de får stor oppmerksomhet. De tradisjonelle mediene bruker i tillegg tusenvis av spaltemeter på å diskutere fenomenet. Men for fundraisere er sosiale medier en tøff nøtt å knekke.

Mange markedsfolk får dollartegn i øynene med tanke på alle “followers”, “tilhengere”, “fans”, “venner”, “subscribers”, etc. som finnes der ute. De er utålmodige, de vil ha “return on investment” og de vil se resultater lynkjapt. Hvis ikke, mener de at tiltaket per definisjon er ulønnsomt. Og det blir jeg sprø av.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt følgende resonnement: Det at en organisasjon er på Twitter er ikke nok til at de får flere medlemmer eller givere. Og om et tiltak verken gir flere medlemmer eller givere, er det ikke lønnsomt. Ergo bør organisasjoner ikke være på Twitter.

Resonnementet får meg til å tenke på Erasmus Montanus og hans mor Nille, som jo selvfølgelig ikke er en sten uansett hva sønnens logiske krumspring får henne til å tro. Og det er heller ikke Amnestys satsning på sosiale medier – vi har ingen planer om å synke!

Fordi i Amnesty tenker vi slik i stedet: Sosiale medier er arenaer hvor vi blant annet kan bygge kjennskap til menneskerettighetene (kanskje på en litt annerledes og mindre akademisk og “stivbeint”  måte) og skape gode, interaktive relasjoner. Dette kan inspirere eksisterende og potensielle medlemmer og aktivister til å bli mer aktive og bidra mer på lang sikt. Ergo bør Amnesty være i sosiale medier.

Det går ikke en rett linje fra vår deltakelse i sosiale medier til økt medlems- og givermasse. Men selv om linja ikke er rett, betyr det ikke at den ikke finnes! For det er når man kommuniserer med og ikke til, at det oppstår gode relasjoner. Vi brenner for arbeidet vårt, og ved å åpne opp, by på oss selv og dele vår entusiasme håper vi at det engasjementet som vi vet allerede finnes der ute, vokser seg enda større og sterkere. I web 2.0 fokuserer vi ikke på å be folk om å støtte arbeidet vårt – men heller å inspirere folk til å gjøre det.

Det er ingen tvil om at det er lønnsomt å investere i gode relasjoner. Så spørsmålet for fundraisere burde ikke være om man skal delta i sosiale medier. Spørsmålet bør være hvordan. Det er det som er den tøffeste nøtta.

Fredag 11. september 2009

Vi erklærer herved Grensen 3 for åpnet!

Endelig viser lokalene våre hvem vi er! Amnesty er ikke et grått departement, men en aktivistorganisasjon med et glødende engasjement. Det er ikke sjelden at det “koker” og vi jobber stadig med saker som “brenner”, så det er herlig at lokalene våre nå står i stil til den høye temperaturen.

Store lyse og luftige rom gir armslag og plass til store ideer; prosjektgrupper har plass til å drive idémyldring; gateververne kan slå seg ned og ta en kopp kaffe mellom verveøktene; etter en lang og vanskelig telefonsamtale kan vi slukke lyset på hvilerommet og være i fred noen øyeblikk og samle tankene; beskjeder og kommentarer får fyke frem og tilbake i de åpne landskapene. Men engasjementet vårt er fortsatt mye større enn noe kontorlokale kan romme.

I tunge stunder, når en dødsdom blir fullbyrdet eller finanskrisa truer, er vi omgitt av inspirasjonskilder. Bokstavelig talt. Møterommene våre har fått navn etter kjente og ukjente helter som gir oss energi og pågangsmot, men også ro og trøst. Både kolleger og idoler fra hele verden hedres med bilder og tekster på veggene våre, og ansiktene deres stråler mot oss og fyller oss med takknemlighet, stolthet og styrke. Hver eneste dag.

De sterkeste historiene er kanskje de som fortelles i rommene som er dedikert til Amina Lawal og Napoleon Beazley, to av enkeltmenneskene Amnesty har jobbet for. Blod, svette og tårer ble ofret i begge sakene, men bare én av dem fikk en lykkelig slutt. Amina ble benådet, mens Napoleon ble henrettet. Under overskriftene “det nytter!” og “vi gir ikke opp!” gleder vi oss over gode resultater samtidig som vi nekter å gi opp kampen for menneskerettighetene.

Det gir en ekstra dimensjon til arbeidet vårt når vi hver eneste morgen samles og begynner arbeidsdagen i “Benensons bue”, oppkalt etter mannen som startet det hele i 1961. Og midt på dagen spiser vi lunsj i atriet med kunstgress på gulvet og en oppblåsbar jordklode i taket. I “verdensrommet” er vi ute samtidig som vi er inne, og mulighetene virker endeløse.

Dere er hjertelig velkomne til Grensen 3, og vi håper at dere også vil la dere inspirere av de flotte lokalene våre.

Anne-Berit Eia er leder for medlems- og giversenteret.