Men det var ikke helt slik Civita valgte å oppsummere resultatet og presentere det for media. Formuleringen de brukte, og som ble grunnlag for en del mediaoppslag i dag, blant annet i Aftenposten og VG, var ”Hver tredje nordmann godtar tortur”.
Denne i og for seg dramatiske påstanden blir imidlertid relativert hvis man ser nærmere på spørsmålet de stilte 1098 personer: ”Er det riktig å benytte alle midler, inklusive tortur, for å få vedkommende til å utgi opplysninger som hindrer terrorhandlinger?”
I følge Civita svarte 30% av de spurte “ja” på spørsmålet, mens 20% var usikre.
Her har vi det igjen, det gamle ”ticking bomb”-dilemmaet, som folk liker så godt å diskutere og som er så meningsløst: Er det akseptabelt å torturere noen for å få opplysninger som hindrer at en bombe eksploderer og dreper tusen mennesker? Det som ved første blikk ser ut som en interessant moralfilosofisk problemstilling, gir egentlig bare uttrykk for en av de mest feilslåtte mytene i sammenheng med tortur, nemlig at tortur er et effektivt middel for å få frem sannheten.
Vi alle har møtt denne klisjeen i filmer og historier. Vi har kanskje til og med gledet oss over hvordan James Bond, Batman eller Asterix banket sannheten ut av en kjeltring, akkurat tidsnok i forhold til å redde livet til bestevennen, eller kanskje hele verden.
Da Khalid Sheikh Mohammed og et antall andre ”høyst verdifulle” fanger ble overført fra hemmelige CIA-fengsler til Guantánamo, innrømte president George W. Bush overfor media at man hadde mishandlet dem for å tvinge frem informasjon, men ved dette hadde man også reddet mange amerikanske liv. Uheldigvis for presidenten snakket nestlederen for hans militære etterretning også med media samtidig. Han var tydelig på at hvis det var noe man hadde lært av all mishandlingen av disse fangene, så var det at den slags overgrep var nyttesløse for å få frem viktig informasjon. De eneste gangene man hadde fått noe nyttig ut av fangene, påpekte han, var når man behandlet dem med menneskelighet og respekt.
Denne erfaringen bekreftes av avhørseksperter verden rundt. I tillegg er det mange i det amerikanske justissystemet i dag som forbanner bruken av tortur i kampen mot terror, fordi det man muligens har fått frem av vitnemål er helt ubrukelig i en noenlunde rettferdig straffesak.
Det er også et annet element i dette ”tikkende bombe”-dilemmaet som er meget skummelt, nemlig illusjonen om at torturistene gjør det de gjør i beste hensikt og basert på ufeilbar informasjon om den som blir torturert. De vet at den de torturerer har den informasjonen de trenger, og de vet med én gang om det han sier er riktig eller ikke. Sånn fungerer heller ikke verden.
Jeg har vært innom mange tortursaker i løpet av mitt arbeid i Amnesty, og jeg har aldri lest om en situasjon som lignet på den jeg nettopp beskrev. Tortur brukes i all hovedsak for å tvinge frem tilståelser (der det er helt uvesentlig om den er riktig eller feil) eller for å knekke folk. I de få tilfellene der folk tortureres på leting etter informasjon, er hensikten å teste om vedkommende eventuelt har noe nyttig å fortelle. For at det skal ha noen effekt er det nesten en forutsetning at man har ubegrenset med tid.
Skulle spørsmålsstillingen til Civita ha noen relasjon til virkeligheten, burde den omtrent ha vært formulert slikt:
Er det riktig å torturere en person som man tror eventuelt kan sitte på ukjente opplysninger om planlagte terrorhandlinger, selv om man vet at dette uansett vil ta altfor lang tid for å avverge noe som helst?
Jeg tviler på om 30% – eller 3% for den saks skyld – hadde svart ja på dette.
Gerald Kador Folkvord er rådgiver i Amnesty med tortur som et av flere spesialfelt. Han er ansvarlig for vårens kampanjehøydepunkt om å stoppe ulovlige fengslinger. Fokus for kampanjen er fire mennesker som sitter ulovlig fengslet på grunn av anti-terror-tiltak. Flere are disse er utsatt for tortur. Aksjonér for de fire påwww.uspesifisert.no/aksjon
Les også Kamp mot torturtoleranse på amnesty.no, der generalsekretær John Peder Egenæs kommenterer saken.
Blant alle sensasjonsoppslag rundt den angivelige nye terrortrusselen som skal utgå fra Jemen var beslutningen å stoppe den planlagte løslatelsen av minst 30 jemenittiske statsborgere fra Guantánamo bare en liten fotnote. Men nyheten må ha vært et grusomt slag for vedkommende og deres familier, som hver dag venter på beskjeden om at tiden med ulovlig fengsling, tortur, ydmykelser og frykt endelig er forbi.
Løslatelse av disse enkeltmenneskene blir altså ikke noe av med det første. Likeledes som hele prosjektet med å stenge Guantánamo har mistet betydelig fart siden president Obama i januar 2009 lovet å stenge Guantánamofengselet innen et år. Det har nemlig vist seg at presidenten riktignok ønsker å bli kvitt fengselet, men bare hvis det lar seg gjøre uten at USA faktisk må ta ansvar for den uretten landets myndigheter har begått. Det kommer ikke på tale å gi de som blir løslatt erstatning for de mange år med ulovlig frihetsberøvelse og mishandling de har blitt utsatt for. (Noe som forresten ville også vært et ypperlig tiltak for å sørge for at de kan skape seg et nytt liv og ikke havne i hendene til al-Qaeda). Det kommer heller ikke på tale å gi de som ikke kan vende hjem, på grunn av fare for ny forfølgelse, beskyttelse og opphold i USA. Presidenten har ikke en gang vært villig til å kvitte seg med de notoriske militærkommisjonene – liksomdomstolene som ble innført under hans forgjenger for å kunne stille utenlandske terrormistenkte for retten, uten å måtte følge prinsippene om uavhengighet og rettferdig rettergang.
Men det er ikke bare USA selv som har vist liten vilje til konkret handling for å løse Guantánamo-problemet. Mange av de landene som har vært tydelige i sitt krav om at Guantánamo må stenges fortest mulig, har hittil ikke vært villige til å hjelpe til ved å ta imot noen få av de som skal løslates, men som ikke kan vende trygt til sine hjemland. Den norske utenriksmnisteren fastslo i fjor høst at det ikke var aktuelt at Norge skulle gi beskyttelse til noen få av disse løslatte. For det første hadde man allerede for mange asylsøkere fra før, mente Jonas Gahr Støre. For det andre kunne man jo aldri vite om disse personene ikke var farlige allikevel.
Etter de siste påstandene om at al-Qaeda i Jemen nå angivelig ledes av to personer som tidligere har sittet fengslet på Guantánamo, tenker kanskje noen at Støre hadde rett. Men gjør det faktum at noen har vært på Guantánamo det egentlig mer sannsynlig at vedkommende er en terrorist?
Den algeriske regnskapsføreren Ahmed Belbacha er en av de som sitter fengslet på Guantánamo og som ikke har noe sted å gjøre av seg. I 1997 måtte han flykte fra Algerie etter flere dødstrusler fra den væpnete islamistiske gruppen GIA. Etter at hans asylsøknad i Storbritannia hadde blitt avvist, fikk han opphold i Pakistan for å delta i et utdanningsprogram og studere Koranen. Etter invasjonen av Afghanistan i 2001 ble han tatt til fange av noen pakistanske landsbybeboere som hadde hørt at amerikanerne betalte hodepenger for mistenkelige utlendinger. Han ble overlevert til pakistanske styrker som igjen solgte ham til den amerikanske hæren.
Ahmed Belbacha har nå vært på Guantánamo i nesten åtte år. Det meste av denne tiden har han tilbrakt i en liten celle, uten vinduer, som er kunstig belyst døgnet rundt. Allerede for tre år siden fastslo amerikanske myndigheter at han ikke utgjorde noen trussel og dermed kunne løslates. Men han kan ikke vende tilbake til Algerie, ettersom både islamistene og myndighetene vil være ute etter ham der og han ville være i stor livsfare. Hans eneste håp er at et tredje land er villig til å gi ham beskyttelse og muligheten til å starte et nytt liv.
Etter alt å dømme har de aller fleste som har vært fengslet på Guantánamo lignende historier. De havnet i fangenskap fordi de var på feil sted til feil tid og fordi noen tjente gode penger på å påstå at de var farlige og ”solgte” dem til amerikanerne. Og ikke minst, fordi de havnet i et system der man kunne bli innesperret på ubestemt tid uten at myndighetene brydde seg om å undersøke om man faktisk hadde gjort noe galt.
Er det garantert at Ahmed Belbacha er ufarlig og aldri vil være innblandet i terrorisme eller annen kriminell virksomhet? Nei, selvfølgelig ikke. En slik garanti finnes ikke, for noen. Men sannheten, som selv amerikanske myndigheter innrømmer, er at det for de fleste fangene på Guantánamo ikke finnes noe konkret grunnlag for å anta at de er kriminelle. Denne sannheten forandres heller ikke av at noen av de som ble løslatt til sitt hjemland – for eksempel til Jemen – til en fremtid som lå i grus på grunn av stempelet ”tidligere terrormistenkt”, lot seg fange opp av al-Qaeda eller en annen kriminell gruppe som visste å utnytte deres situasjon. Denne sannheten forandres heller ikke av at noen få kanskje virkelig hadde vært terrorister fra før og tok opp sin kriminelle løpebane på nytt, kanskje tuftet på enda dypere fanatisme, etter løslatelse.
Mye – altfor mye – er blitt sagt og skrevet om hvor vanskelig det er å løse Guantánamo-problemet. For Amnesty har svaret på dette vært det samme helt siden 11. januar 2002. Hvis noen anholdes under mistanke om å være innblandet i kriminelle aktiviteter, finnes det nøyaktig to alternativer. Vedkommende må enten bli tiltalt og stilt for retten i en rettferdig, offentlig rettssak. Eller så må han løslates. De som ikke kan returnere hjem på grunn av fare for tortur eller annen forfølgelse, må få beskyttelse.
Det er hårreisende at USA fortsatt ikke er villig til å følge spillereglene landet er bygget på. Og det er hårreisende at Norge ikke er villig til å stille opp og hjelpe til.
Jeg har nok vært innom en del grusomme historier i mine over 20 år i Amnesty. Men den siste Amnesty-rapporten om israelske krigsforbrytelser i Gaza er noe av det verste jeg har lest. Det som har truffet meg mest var kanskje ikke en gang alle de brutale overgrepene, men hensynsløsheten og menneskeforakten de delvis var preget av.
Hvit fosfor er et kjemisk våpen som brukes mest i sammenheng med utstrakte militære operasjoner og store slag. Den brukes først og fremst for å tåkelegge områder, men også i brannbomber. Å bombardere sivile områder med hvit fosfor derimot er en krigsforbrytelse, ikke bare fordi den tenner på hus og ødelegger jord, men også fordi den påfører mennesker grusomme skader.
Det tok sin tid før det ble kjent at den israelske armeen brukte hvit fosfor i angrep mot boligstrøk i Gaza. Legene på sykehusene ble helt fortvilet over all de pasientene som kom inn med brannsår som ikke ble bedre, men stadig verre og mer utbredt, ofte til den skadde døde en smertefull død. Hvit fosfor spiser seg nemlig inn i kroppen og fortsetter å ødelegge den innenfra. Mange liv kunne blitt reddet hadde legene visst hva de hadde å gjøre med. Men denne informasjonen ble holdt hemmelig så lenge det gikk an: å minske sivile lidelser var ikke del av den israelske angrepsplanen, heller tvert imot.
Men ikke nok med det: Amnestys rapport forteller om palestinere som prøvde å komme til sykehus med sine barn som holdt på å brenne ihjel på grunn av fosforen og som ble beskutt av israelske soldater. Den forteller om palestinske barn som ble skutt i boligstrøk der det ikke en gang var noen kamphandlinger. Barna lekte på hustakene for å holde seg unna gatene. Der ble de drept med presisjonsmissiler som er fjernstyrt med hjelp av avanserte kameraer og har svært lite feilmargin. Rapporten forteller også hvordan israelske soldater tok seg inn i sivile hus for å opprette strategiske posisjoner der, men tvang familiene som bodde der til å bli for å bruke dem som menneskelige skjold. Eller om sivile som soldatene tvang til å gå inn i hus foran dem, i tilfelle det var noen snikskytere eller miner der.
Flertallet av de rundt 1400 palestinere som ble drept i Gaza mellom 27. desember og 18. januar var sivile. Rundt 300 av dem var barn. Sivile dør i alle væpnete konflikter, og det er alltid trist. Men målrettete angrep mot sivile, bruk av våpen som rammer sivile uproporsjonalt eller forårsaker unødvendig lidelse, målrettet og systematisk ødeleggelse av livsgrunnlaget for sivilbefolkningen, er krigsforbrytelser.
Palestinske rakettangrep mot sivile mål i Israel, som drepte tre mennesker og spredde frykt blant hele befolkningen i flere byer nær grensen til Gaza, blir også omtalt i Amnestys rapport. Også disse var krigsforbrytelser og fullstendig uforsvarlig. Jeg regner med at israelske myndigheter og deres støttespillere som vanlig vil være kjapt ute med å klage over at Amnesty er ensidig, fordi Amnestys rapport bruker mye mindre plass på de palestinske overgrepene enn de israelske. Men det ville være helt uforsvarlig for Amnesty å late som om omfanget på overgrepene var lik.
Ikke minst: en forbrytelse rettferdiggjør ikke en annen. Det er helt uakseptabelt å påstå at palestinerne har rett til å skyte raketter mot sivile israelere som hevn for drap på palestinere. Men likeså kan disse rakettangrepene aldri rettferdiggjøre målrettet drap på hundrevis av barn og andre sivile og systematisk ødeleggelse av livsgrunnlaget for et helt folk, utført av en av verdens best utstyrte og best utdannede armeer.
Det er på tide at lederne i Midtøsten slutter å skylde på hverandre men i steden begynner å ta ansvar for sine egne handlinger. Og det er høyst på tide at disse lederne slutter å leke sine maktleker på bekostning av sivilbefolkningen som stort sett ikke ønsker noe annet enn et liv i fred og en god framtid for sine barn.
Gerald Kador Folkvord er rådgiver i Amnesty International Norge
Årsdagen for massakren på Den himmelske freds plass i Beijing, juni 1989, er alltid en anledning for kinesiske myndigheter til å vise seg fra sin styggeste side. I år er det 20 år siden massakren, og maktapparatets redsel for kritikk er åpenbart større enn vanlig. De siste ukene har kinesiske myndigheter drevet en systematisk kampanje for å tvinge alle kritiske røster i landet til taushet. Et av ofrene er – enda en gang – Zeng Jinyan, kona til samvittighetsfangen Hu Jia.
Zeng Jinyan og datter under husarrest, januar 08
Helt siden mars 2006 har paret blitt konstant overvåket og trakassert av politi på deres bosted i Beijing-bydelen med navn “Frihetens by”. Mens Hu Jia ble holdt under husarrest, ble Zeng Jinyan rutinemessig hindret og mobbet når hun forlot huset. Situasjonen forverret seg etter at Hu Jia ble arrestert i desember 2007. I flere måneder kunne Zeng og parets lille datter ikke forlate leiligheten i det hele tatt, og telefon- og internettforbindelsen til uteverden ble kuttet. Etter hvert ble bevegelsesfriheten for mor og datter litt større, men nå har myndighetene tydeligvis bestemt seg for å stenge dem inn igjen. Da Zeng og datteren kom ut av leiligheten for å besøke Zengs mor og feire hennes bursdag, ble de stoppet av fem politimenn og brutalt dyttet tilbake inn. Hun hadde ikke lov å forlate boligen de nærmeste dagene var den eneste beskjeden Zeng fikk.Reuters\’ telefonintervju med Zeng Jinyan etter hennes husarrest
Zeng Jinyan er ikke den eneste kinesiske menneskerettighetsforkjemperen som er blitt fengslet eller satt under uoffisiell husarrest i det siste. Den prominente HIV/AIDS-aktivisten Wan Yanhai ble arrestert og satt på et tog til byen Changchun langt nord i Kina sammen med sin familie . Mao Hengfeng, som har blitt arrestert og torturert gjentatte ganger på grunn av sitt engasjement mot tvangsaborter, er innestengt av politiet i sitt hus i Shanghai. Organisasjonen Chinese Human Rights Defenders har laget en lang liste over arrestasjoner, husarrest og annen trakassering menneskerettighetsaktivister i Kina er utsatt for i sammenheng med 20-årsdagen for Tiananmen-massakren.
I tillegg til forfølgelse av kritiske enkeltpersoner har også den generelle sensuren i Kina blitt ytterligere trappet opp. Blant annet er kinesernes tilgang til Twitter, Flickr og Hotmail blitt stengt. I tillegg rapporterer Chinese Human Rights Defenders om at over 160 websider vil holdes “stengt for vedlikehold” rundt årsdagen.
Følg denne lenken for å signere Amnestys globale online-appell til Kinas Nasjonale folkekongress.
Gerald Kador Folkvord er Kinaansvarlig i Amnesty International Norge.
Iranske Delara Darabi har fått beskjed om at hun skal henrettes førstkommende mandag. Amnesty jobber på spreng for å redde livet hennes. Bli med!
Mange av dere har sikkert hørt om Delara Darabi og kanskje også aksjonert for henne. Delara Darabi er dømt til døden i Iran for en drap hun skal ha begått da hun var 17. Selv forteller hun at hun tok på seg skylden for å beskytte en venn, etter at han hadde overbeviste henne om at hun som mindreårig ikke ville kunne få dødsstraff.
Dødsstraff for mindreårige lovbrytere er forbudt under internasjonale lover som Iran har forpliktet seg til å overholde. Men dette tar ikke iranske myndigheter så veldig høytidelig. Vi håper imidlertid at Delara Darabis liv kan reddes med hjelp av stor internasjonal press. Klikk her for å delta i Amnestys aksjon for henne eller for å lese mer om saken.
Det var egentlig hans bror de var ute etter. Journalisten Perwiz Kambakhsh ble dømt til døden av en afghansk domstol i 2007, etter at noen hadde påstått at han hadde lastet ned og distribuert en kritisk artikkel om kvinnenes stilling i Islam på internett.
I følge Kambakhsh selv hadde han aldri begått de handlingene han ble dømt for, men han ble “tvunget” til å tilstå i politiavhør. Mye tyder på at dommen mot ham egentlig var ment for å hindre hans bror, som også er journalist, i å publisere kritiske artikler om krigsherrene som kontrollerer mye av det nordlige Afghanistan. I tillegg er afghanske myndigheter veldig opptatt av å blidgjøre de ekstremt konservative religiøse lederne de er avhengige av.
Etter internasjonale protester, blant annet fra Amnestymedlemmer over hele verden, ble dødsdommen omgjort til 20 års fengsel. Perwiz Kambakhsh er nå adoptert som samvittighetsfange av Amnesty. Saken hans viser at dødsstraff er et svært skummelt virkemiddel som ingen statlig myndighet bør ha adgang til. Oversikten over bruken av dødsstraff i 2008, som Amnesty offentliggjør i dag, dokumenterer at denne straffen i all hovedsak blir brukt av autoritere land med lite rettsstatlig kontroll.
Kinesiske myndigheter gjør alt de kan for å skjule den ekstreme undertrykkelsen som bestemmer tibetanernes hverdag. Verdens mest sofistikerte sensurapparat er deres viktigste virkemiddel.
Informasjonskontroll er en av de mest sentrale pilarer det kinesiske maktapparatet hviler på. Hva som er sannhet i Kina defineres av lederne, kommunistpartiet og ikke minst det mektige propagandadepartementet. Når verden i disse dager minnes at det er 50 år siden folkeopprøret i Tibet og Dalai Lamas flukt, er internasjonale observatører mer eller mindre utestengt fra regionen. Mens utenlandske journalister bare slipper inn på myndighetsorganiserte og strengt kontrollerte ”guided tours”, får FNs menneskerettighetsrapportører som ber om adgang til Tibet, rutinemessig svar om at det dessverre ikke passer akkurat nå.
Enda mer rigid er kontrollen over hva slags informasjon kinesere får om situasjonen i Tibet. Den eneste ”sannheten” den gjennomsnittlige kineseren får lov til å høre eller lese, er at tibetanerne trives godt under det kinesiske styret og har det bedre enn noen sinne før. Ikke et ord om den ekstreme undertrykkelsen som preger tibetanernes hverdag, ikke minst inngrepene i deres rett til å bruke sitt språk og utøve sin egen kultur og religion.
Likeså får kineserne vite via landets myndighetsstyrte medier at protestene fra mars 2008 ikke var noe annet enn et opprør av kriminelle som drepte over 20 Han-kinesere. Det de aldri får tilgang til er rapporter fra tibetanske kilder og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner om over 100 fredelige demonstranter som ble skutt og drept av kinesiske sikkerhetsstyrker og flere tusen som havnet i vilkårlig arrest, innestengt under grusomme forhold og utsatt for systematisk tortur og annen mishandling.
Den vanlige kineseren får heller aldri sett dokumentarfilmen ”Leaving Fear Behind” som den tibetanske filmskaperen Dhondhup Wangchen laget i 2007. I denne filmen forteller over hundre tibetanere hvordan de opplever situasjonen i Tibet. – I en tid som er så vanskelig og preget av maktesløshet, er filmen et forsøk på å få noen svar og oppnå resultater, forklarer Dhondhup Wangchen. - For vanlige tibetanere er det svært vanskelig å gå til Beijing for å si ifra.
Dhondhup Wangchen ble arrestert 23. mars 2008 i den kinesiske provinsen Qinghai. I juli 2008 klarte han å ta kontakt med en slektning i Sveits og fortalte detaljert om den torturen han ble utsatt for under avhør. Etter det har ingen fått noe livstegn fra ham. Til i dag har Dhondhup Wangchens familie ikke mottatt noen informasjon om hvor han er eller hva han er anklaget for. Verdenspremieren av filmen hans i Beijing noen få dager før åpningen av sommer-OL ble stoppet av kinesisk politi.
Mennesker i Kina vil heller ikke få lov til å lese Amnestys siste oppdatering om menneskerettighetsbrudd i Tibet. Amnestys internasjonale hjemmeside http://www.amnesty.org/ ble stengt i januar under en kampanje mot pornografi på nett.
Gerald Kador Folkvord er rådgiver og Kinaansvarlig i Amnesty Norge.
I dag er det 50 år siden tibetanere gjorde opprør mot den kinesiske okkupasjonsmakten og krevde et fritt og uavhengig Tibet. Chungdak Koren flyktet fra Tibet i 1959. Hun kom til Norge og utdannet seg til sykepleier tidlig på 70-tallet. Siden har hun viet sitt liv til kampen for tibetanernes rettigheter.
Chungdak Koren var sentral i etableringen av Den norske TIBET-komité, som hun har vært leder for i mange år. Hun var også Dalai Lamas representant i Genève fra 1995 til 2001. I november 2008 mottok Chungdak Koren Norsk PENs Ossietzky-pris for fremragende innsats for ytringsfriheten.
1. Hva er din favorittnettside? Som Tibet-aktivist er jeg avhengig av store nyheter fra Tibet. Da er det bloggen av Woeser som bor i Kina, http://woeser.middle-way.net/ , og Tibet nettavisa www.Phayul.com.
2. Hva betyr ytringsfrihet for deg? Vi som bor i frie og demokratiske land kan si hva vi mener uten noen frykt, men jeg tenker mye på de som ikke har samme mulighet, særlig i Tibet og Kina.
3. Hvem vil du helst chatte med på internett? Kinas president Hu Jintao.
4. Hvis du fikk forsiden på www.vg.no i morgen, hva ville du fylt den med? Problemene i Tibet. Og så vil jeg oppfordre den norske regjeringen til å være mer kritiske i dialog med Kina.
Når menneskerettighetene settes til side som resultat av væpnet konflikt eller autoritære styresett, er det kvinner som rammes hardest. Kvinnelige aktivister forfølges både for sitt politiske engasjement og for at de som kvinner våger å utfordre et mannsdominert maktapparat.
Kvinner verden over gjør en viktig innsats for å fremme og forsvare menneskerettighetene. Som mødre, søstre, døtre, partnere og aktivister står de i front, og kjemper for egne rettigheter så vel som for rettighetene til etniske og religiøse minoriteter, arbeidstakere, barn, urbefolkningsgrupper og andre. Som journalister som avdekker overgrep, som jurister som krever rettferd, som fagforeningsaktivister som forlanger likestilling i arbeidslivet, og som mødre som krever lik rett til utdanning for sine døtre har kvinner, alene eller i fellesskap med andre, overvunnet store hindringer og skapt forandring.
Mange steder i verden blir kvinner forsøkt brakt til taushet for denne innsatsen. Kvinners kamp for økt respekt for grunnleggende menneskerettigheter kan bli oppfattet som en trussel mot samfunnets etablerte verdier og normer, og kan resultere i at kvinner blir utsatt for forfordømmelse, trakassering og vold av både statlige myndigheter og andre.
På kvinnedagen 8. mars 2009 oppfordrer Amnesty International sine aktivister og støttespillere til å støtte kvinnelige menneskerettighetsforkjempere og til å fremme deres modige kamp for grunnleggende menneskerettigheter.
Bli med og delta i aksjonen for kvinnelige menneskerettighetsforkjemepre i Iran, Afghanistan, Liberia og på Haiti.
Zeng Jinyan er gift med Hu Jia. Hennes mann sitter fengslet for å ha sagt sin mening på nett. Hun er selv engasjert for menneskerettighetene og alt hun gjør blir fulgt av kinesiske myndigheter. I lange perioder har hun og datteren ikke fått lov til å forlate leiligheten sin i Beijing. Se videohilsen fra henne her.
Zeng Jinyan og Hu Jia har begge måtte tåle mye trakassering for sin innsats for blant annet rettighetene til HIV-positive og kinesernes rett til ytrings- og informasjonsfrihet.
Da hennes mann ble fengslet for sine kritiske ytringer på internett, ble Zeng Jinyan og parets nyfødte datter stengt inn i leiligheten sin. Under OL i Beijing var de to en stund plutselig forsvunnet fra Beijing. Myndighetene ville være helt sikre på at Zeng Jinyan ikke skulle få kontakt med utenlandske journalister.
I desember i fjor ble Hu Jia tildelt Europaparlamentets Sakharovpris for tankefrihet. Zeng Jinyan klarte å sende et videoopptak av en takketale på vegne av sin mann. I talen snakker hun blant annet om hvordan fengselsoppholdet påvirker leversykdommen hans og hvordan all korrespondanse mellom henne og Hu Jia blir overvåket av myndighetene. I talen siterer hun Hu Jia, som sa følgende da han ble tildelt prisen:
Perhaps the European Parliament was thinking of the work I did in the areas for AIDS and the environment, because the work I did in terms of human rights was very far from sufficient and I will need to redouble my effort.
Etter at Zeng Jinyans sendte denne videohilsenen har hun ikke fått lov til å besøke Hu Jia i fengsel.
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Ingelin 
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 
2. Hva betyr ytringsfrihet for deg?