Blant de som roper høyest er Dick Cheney, tidligere visepresident og for mange hjernen bak hele ”krigen mot terror”. En annen er John Yoo, tidligere tjenestemann i US-justisdepartementet og etter alt å dømme en av arkitektene bak Bush-regjeringens system for å omgå det amerikanske rettssystemet og ta i bruk tortur, ”forsvinninger” og illegale fengslinger. Begge burde egentlig sitte på en tiltalebenk i en amerikansk domstol for de forbrytelsene de har vært ansvarlige for. I stedet klapper de seg selv nå på skuldrene og erklærer, -ok, det var Obama som fant bin Laden, men det var våre avhørsmetoder som skaffet ham informasjonen han trengte.

Tortur redder ikke liv

Det er nok ganske sannsynlig at noen av de tingene som kom frem under alle de hundrevis av timer med tortur som et ukjent – men sikkert meget stort – antall fanger i amerikanernes varetekt ble utsatt for, har bidratt til å finne bin Laden. Det var neppe den mest nyttige informasjonen: Ting folk sier under tortur er svært upålitelige, og hvis det skal brukes til noe i det hele tatt trenger man mye tid og ressurser for å sjekke hva som er sant. (Det er bl.a. derfor etterretningseksperter mener at tortur er uegnet for å avverge umiddelbart forestående terrorangrep.) Det er også sannsynlig at man hadde fått mye mer informasjon hadde man behandlet fangene menneskelig, noe som er blitt bekreftet av avhørere fra både CIA og det amerikanske forsvaret. Uansett hva George Bush og hans gjeng måtte påstå, er det jo ikke slikt at mennesker blir til grusomme, følelsesløse beister fordi de sympatiserer med kriminelle, til og med avskyelige holdninger.

De fleste torturofre har ingenting å fortelle

Hvis de i det hele tatt gjør det. Fordi mange, muligens de fleste av de som ble torturert i det systemet som Cheney, Yoo, Bush og deres følgesvenner hadde skapt, hadde ikke noe å fortelle. De var personer som havnet i amerikansk varetekt fordi de var på feil sted til feil tid, eller fordi deres naboer ville tjene noen av de flere tusen dollar i dusør amerikanerne betalte for enhver overleverte terrormistenkt. Andre var enkle fotsoldater, folk som hadde blitt overbevist om (eller tvunget til) å slåss mot de fra vesten som hadde erklært et ”korstog” (sitat George Bush) mot Afghanistan og Irak, uten å tenke så mye over hvilken ideologi det var de egentlig slåss for.

Blant alle de mange hundre tilfeller av tortur Amnesty dokumenterer hvert år, er det bare et mindretall der hensikten har vært å skaffe informasjon. Tortur er i all hovedsak et virkemiddel for å tvinge folk til å si akkurat det man vil at de skal si, uansett om det er sant eller ikke, eller rett og slett for å knekke dem. Når det er leting etter ny informasjon det gjelder, begynner det nesten alltid med at folk blir torturert for å finne ut om de i det hele tatt har noe nyttig å fortelle.

Her kommer et spørsmål som selv de mest iherdige torturforsvarere burde ha vanskeligheter å besvare: Hvor mange mennesker skal det være lov å torturere for å finne én som har noe brukbart å si? Og hvem skal være den som bestemmer, den som setter grensen?

Bush/Cheney-systemet hadde bare én klar definert grense: nasjonaliteten. I ”krigen mot terror” var det tillat å gjøre det meste mot fangene, så lenge de ikke var amerikanere. (Systemet som produserte vederstyggeligheter  som Guantánamo og Abu Ghraib var ikke bare menneskeforaktende og vilkårlige, men også dypt rasistiske.) Jobben til avhørsfolkene var å levere resultater for å legitimere måten ”krigen mot terror” ble ført på; til gjengjeld skulle sjefene, helt opp til øverstkommanderende, sørge for at torturistene ikke ville holdes strafferettslig ansvarlige for det de gjorde for å skaffe disse resultatene.

Det hører med til saken at president Obama heller ikke har våget å gå tilbake på denne skitne dealen. Han har gjort det klart at han ikke godtar tortur, men at han heller ikke vil holde de ansvarlige som brukte tortur under hans forgjenger.

Grunnfesten til våre rettigheter

Men uansett har ikke en gang den amerikanske presidenten myndighet til å bestemme når tortur er tillatt. Den er nemlig aldri tillatt, under ingen omstendigheter, slik står det i internasjonal lov som også USA har anerkjent. Torturforbudet er en av bare få menneskerettighetsbestemmelser det aldri kan gjøres unntak fra. Senker man denne terskelen bare litt, så slår man sprekker i verdisystemet vårt samfunn er bygget på som kan fort få hele dette systemet til å rase sammen.

Et av Osama bin Ladens erklærte målene var å bevise at ideen om demokrati og menneskerettigheter var hyklersk og verdiløs. Det at hans verste fiender nå bruker hans død for å argumentere for akkurat det samme, er bare den siste av en lang rekke absurditeter de siste ti års terrorkamp har produsert.

Tenk deg for eksempel et lite barn som leker utenfor huset sitt. Det løper rundt, snubler og faller i en søledam. Det er varmt ute, så hun synes egentlig bare det er morsomt. ”Se på meg” roper hun til foreldrene sine. Alle ler og barnet får nye, tørre klær på seg. Skjer det i Norge vil det være slutten på historien. Det er jo bare vann.

Men hvis hovedpersonen er et barn i slummen i Nairobi, kan en slik liten hendelse fører til en stor katastrofe. Takket være ekstremt dårlige sanitære forhold, er vannet som renner på bakken overalt i slummene full av bakterier. En reell konsekvens for et barn som faller i dette vannet er å få kolera eller en annen livstruende sykdom. Hvis det skjer, settes det i gang hele den dødelige spiralen av diskriminering som rammer fattige.

Det finnes offentlige sykehus i Nairobi der behandlingen er gratis. Men ventekøene er lange, og ifølge våre kenyanske kolleger er livsfare ikke et godt nok argument for å få prioritert behandling. Det eneste som hjelper er å bestikke noen. Det er det riktignok bare de mer velstående som har råd til. De fattige flyttes enda lengre bakover i køen. Private sykehus finnes også, men behandling der er i hvert fall uoppnåelig for fattige slumbeboere.

Myndighetenes nedprioritering av de fattige har ikke bare gjort barnet syk, det sørger også for at barnet ikke får tilgang til livreddende behandling som den rikere delen av befolkningen har fritt tilgang til.

Vann er vel den mest sentrale faktoren som bestemmer livet til Nairobis slumbeboere (kanskje sammen med den stadige frykten for tvangsutkastelser). Mange av byens slumområder er utestengt fra offentlig forsyning med rent vann. Der må drikkevannet kjøpes fra private vannselgere til opp til 20 ganger prisen den andre halvparten av byens befolkning, de som ikke bor i slummen, betaler. Dette har mange ikke råd til, og da må de forsyne seg fra skitne vanndammer eller elver som med ganske stor sannsynlighet kommer til å gjøre dem alvorlig syke eller til og med drepe dem før eller senere. Men de har ikke noe valg, man kan ikke la være å drikke vann fordi man ikke har råd til det.

For meg som er vant til at vannet bare er der når som helst, i ubegrenset mengde, var det en merkelig opplevelse å måtte planlegge vannforbruket for hele dagen da jeg forlot hotellet i Nairobi om morgenen. Og jeg husker flere situasjoner der jeg var i slummen og ble tørst, men lot være å ta ut vannflasken fordi det kjentes flaut overfor alle de menneskene rundt meg som rett og slett ikke hadde råd til å drikke.

Kenya er et rikt land, og et land med masse vann. Nairobi er en ganske moderne by der myndighetene tar hånd om kloakksystemet, søppelfjerning og vannforsyning … men bare for den delen av byens befolkning som har politisk innflytelse. Slumbeboerne har ikke det, og de har heller ikke råd til å kjøpe seg det.

I hvert fall har det vært sånn, helt siden den britiske kolonitiden. Men ting beveger seg, også i Nairobi. Overalt i slummene begynner menneskene å organisere seg og utforske sine muligheter for å øve politisk press. Det viktigste arbeidet Amnesty gjør i Nairobi er ikke å kjempe for slumbeboerne, men å styrke dem i deres egen kamp. Selv om de er fattige er de nemlig godt i stand til å ta ansvar for sine egne liv og sin egen fremtid – hvis bare politikerne som sitter ved vannkranene også gjør sin del av jobben.

Gerald Kador Folkvord er politisk rådgiver i Amnesty i Norge, med slumboernes rettigheter som spesialfelt. I januar i år besøkte han og flere andre representanter for Amnesty i Norge Nairobi for å lære om hvordan drive mer effektivt aksjonsarbeid for slumboeres rettigheter og samle informasjon til vårens høydepunkt.

På Verdens vanndag 22. mars oppfordrer Amnesty til en aksjon på Facebook for å støtte Kenyas slumbeboere: Gå inn på fansiden til Kenyas president, Mwai Kibaki, og legg inn følgende melding: “Today is World Water Day. I urge the government of Kenya to ensure access to safe water and sanitation for all people in Kenya’s informal settlements and to immediately put an end to forced evictions.” For å kunne gjøre det må du først “like” siden (du kan “unlike” den igjen etterpå hvis du ønsker.)

Andre blogger om Kenya:
Hva skjer på Finn?

Hvem er Wiltah?

Fra Tahrirplassen til Uhuruparken

Heftig og begeistret

Give me five!

Rusken Extreme

Filminnspilling i Nairobi

- Du er herved arrestert

På jobb i Kibera

Tvangsutkastelsene foregår nå

Kampen er ikke tapt

Midt i virkeligheten

For en gangs skyld skulle jeg ønske vi var et par timer forsinket. Vi har dratt til Korogocho, et slumområde i den nordøstlige delen av Nairobi, for å møte representanter for lokalsamfunnet. Men da vi kommer frem, er folkene svært opptatt. Om formiddagen var det dugnad for å rydde bort avfall og kloakk, og det er fortsatt en vannrenne som er full av – vel, alt mulig ubehagelig.

Da er det bare en ting å gjøre. Heldigvis (eller synes jeg nå egentlig at det er heldig?) er det fortsatt noen ledige spader, så vi står på så godt vi kan. Om det er effektivt vet jeg ikke, min erfaring med den slags arbeid begrenser seg ellers til å betale skatt til driften av vann- og avløpsetaten. Men alternativet, nemlig å være sånne typiske hvite rikinger som står bare rundt og glaner mens de andre jobber, er i hvert fall uakseptabelt.

Har du en gang stått skulder ved skulder og skuffet drit, går i allefall praten lettere. Det til tross for at vi kommer fra to verdener som er så forskjellige som det går an å forestille seg.

Det er ikke det at Nairobi ikke har noe offentlig kloakksystem eller en ordning for å fjerne avfall. Men byens slumområder er i det store og hele kuttet ut fra den slags offentlige tjenester. Her finnes det rett og ikke steder for å kaste søppel. Og mens det finnes noen få offentlige doer, er de så dyre og så langt unna at det er bare få som kan benytte seg av dem.

Søpla er ikke bare en plage fordi den er ubehagelig og stinker. Den er rett og slett livsfarlig. Barn som tar på den eller faller i den blir syke, og siden det heller ikke finnes noe ordentlig helsetilbud for slumboerne, er det mange som dør av det. Noen steder ser vi improviserte vannledninger som ligner på lange hageslanger. Disse lekker ofte, og hvis de lekker der de ligger i kloakken som renner mellom husene, blir det livsnødvendige vannet til en dødsfelle.

Hvis Korogocho var et fengsel, hadde FNs torturkomité vært på banen og kritisert tilstandene der som umenneskelige og nedverdigende. Men myndighetene som tvinger menneskene i Korogocho til å leve sitt liv omgitt av søppel og kloakk, slipper å bli holdt ansvarlig for det. Det er tross alt slumboere det er snakk om, og de er langt, langt nede på både Kenyas og FNs prioriteringsliste.

Gerald Kador Folkvord er politisk rådgiver i Amnesty i Norge, med slumboernes rettigheter som spesialfelt. Han er på en to ukers reise sammen med Amnesty-kolleger til Kenya for å lære om hvordan drive mer effektivt aksjonsarbeid for slumboeres rettigheter og samle informasjon til vårens høydepunkt.

Les mer om Kenya-reisen og meld deg på vårens kampanje. Følg også reisen på Facebook og Twitter

Andre blogger fra Kenya-reisen:

Heftig og begeistret

Give me five!

Nærmere sagt heter stedet der jeg møter disse barna Soweto East, en del av Kibera, antakeligvis det største av Nairobis slumområder. Jeg er i Nairobi sammen med et team fra Amnesty International i Norge som skal danne seg et bilde av situasjonen for byens slumboere, møte lokale menneskerettighetsforkjempere og finne ut hvordan Amnestys aktivister på best mulig måte kan bidra til kampen for slumboernes rettigheter.

Hos de fleste av oss vekker ordet slum assosiasjoner med helt grusomme livssituasjoner, frykt, stank, desperate mennesker. Og det første inntrykket av Kibera er akkurat like ille som bildene formidler. Vi kjenner igjen de vi har lest om i Amnestys rapporter. De bittesmå, improviserte boligene uten lys, vann eller do. Avløpsrennene som slynger seg mellom husene er fulle av avfall og ekskrementer. Følelsen av usikkerheten stiger når våre lokale ledsagere stadig terper på at vi aldri må henge bak eller plutselig stikke rundt et hjørne for å titte litt.

Men så er det menneskene. Slummen er full av liv, aktivitet, folk som gjør ting, organiserer, fikser, reparerer, prater og – ikke minst takket være barna – ler. Langs toglinjen som går mitt gjennom Soweto East står det utallelige bittesmå marketboder der man kan kjøpe alt fra baseballuer til naturmedisin. Når toget kommer, blir det livsfarlig. Men skinnene brukes også som transportvei av beboerne som frakter varer og byggemateriale på selvlagte dresiner.

Litt lengre inne i boområdet møter vi plutselig en liten gjeng med lekende barn foran et hus som, i motsetning til alle andre, er bygget av murstein. Her har en kvinne med støtte fra en bistandsorganisasjon bygget en liten skole. Barna hun underviser der kan ikke gå på en av de lokale offentlige skolene, fordi foreldrene ikke har råd til den påbudte skoleuniformen. Små utfordringer får store konsekvenser. Så denne kvinnen gjør jobben i stedet. Barna må jo lære å lese, skrive og regne hvis de skal ha noen som helst sjanse til å forbedre sin livssituasjon.

Livet i Soveto East er brutalt. Det er mange som ikke har råd til å kjøpe noe fra marketbodene naboene deres driver, ikke en gang det mest nødvendige. (Også blant slumboere er det et tydelig hierarki mellom fattige og de enda fattigere.) Det er mange som dør på toglinjen, og togselskapet har planer om å rive marketbodene for å legge to sporer til. Kvinnene som selger sine varer der gruer seg for mørket, der de ikke kan forlate husene sine uten å risikere å bli voldtatt. Og mange av de barna som tar oss i hånden og roper ”How are you” vil aldri bli voksne, men vil dø av diaré på grunn av vannmangel, eller av en annen sykdom som kunne blitt behandlet hadde familien deres bare hatt bittelite bedre råd.

Slummene i Nairobi er uten unntak helt grusomme steder. Men i møtet med menneskene der blir det tydelig at deres skjebne ikke er uunngåelig. De har alt som må til for å mestre sin situasjon, alt bortsett fra nasjonale myndigheter og et internasjonalt samfunn som tar ansvar og stiller opp for å hjelpe dem med å realisere sin menneskerettighet til frihet fra frykt og nød.

- Hvordan ser menneskene her på fremtiden? spør jeg Soweto Easts valgte lokale leder.

-Å, de fleste av oss er svært optimistiske, svarer han. Regjeringen vet nå at vi finnes. Verden vet nå at vi finnes. Bare se på disse menneskene her. De vet at de kan klare det, hvis de som sitter med makten tar sin del av ansvaret. Og det kommer til å skje, det går riktig vei i vårt land.

Jeg tror ham. Men hvor fort det vil gå, vil også være avhengig av om vi i den rikeste delen av verden husker å ta ansvar for alle de menneskene bak de grusomme og rystende bildene fra slummen.

Gerald Kador Folkvord er politisk rådgiver i Amnesty i Norge, med slumboernes rettigheter som spesialfelt. Han er på en to ukers reise sammen med Amnesty-kolleger til Kenya for å lære om hvordan drive mer effektivt aksjonsarbeid for slumboeres rettigheter og samle informasjon til vårens høydepunkt.

Les mer om Kenya-reisen og meld deg på vårens kampanje. Følg også reisen på Facebook og Twitter

Andre blogger fra Kenya-reisen:

Heftig og begeistret

Forrige fredag undertegnet president Obama en ny lov som i praksis forhindrer at fanger på Guantánamobasen kan stilles for en amerikansk domstol innen slutten av september 2011. Den samme loven setter også sterke begrensninger for muligheten til å overføre Guantánamo-fanger til varetekt (og eventuelt strafferettslig forfølgelse) i andre land.

Man kan nok argumentere at presidenten ikke hadde noe annet valg enn å godkjenne disse bestemmelsene som på særegen amerikansk vis var innbakt i en lov som autoriserte 1 billion dollar i forsvarsutgifter for 2011. Presidenten erklærte også at han var sterkt uenig i denne bestemmelsen, og at han ville prøve å påvirke parlamentet i løpet av året for å få den fjernet.

Allikevel står lovvedtaket frem som det foreløpig siste kapittelet i den triste historien om Obamas løftebrudd når det gjelder stenging av fangeleiren på Guantánamo. Som så ofte etter 11. september 2001 har populisme – og politisk opportunisme – vunnet over respekt for rettsstat og menneskerettigheter.

Det er riktig at det er kongressen, ikke presidenten, som har hovedansvar for dette. Arbeidet for å avvikle Guantánamofengselet har fra første øyeblikk møtt stort motbør i USAs lovgivende forsamling, også i den tiden da presidentens parti rådet over et flertall i begge hus. Dette gjelder særlig forsøkene om å gjennomføre ordentlige rettssaker i amerikanske straffedomstoler mot det mindretallet av Guantánamofanger (det er snakk om ca. 36) som myndighetene faktisk mener kan tiltales for noen straffbare handlinger.

Bare én slik rettssak er blitt gjennomført så lenge: tansanieren Ahmed Ghailani ble i november 2010 funnet skyldig i å ha deltatt i planleggingen av bombeangrep mot to amerikanske ambassader i Østafrika, mens han ble frikjent på alle andre over 280 tiltalepunkter om terrorvirksomhet.

Denne kjennelsen syntes å øke motstanden betydelig mot å stille Guantánamo-fanger for retten: Hvis folk som man i årevis har blitt demonisert som ondskapsfulle og livsfarlige massedrapsmaskiner til slutt blir frikjent av uavhengige domstoler, så er det opplagt at man ikke må slippe uavhengige domstoler til. Det mener i hvert fall flertallet av parlamentarikerne for det landet som de selv i andre sammenhenger gjerne lovpriser som verdens fremste eksempel for frihet og rettsstatlighet.

Men president Obama selv har også bidratt med sitt for ikke å innfri det han lovet, nemlig å stenge fangeleiren på Guantánamo og rydde opp i sin forgjengers menneskerettighetsbrudd. Obama fortsatte Bush-regjeringens politikk med å slåss med nebb og klør mot at amerikanske domstoler skulle overprøve om anholdelsen av enkelte Guantánamofanger var rettmessig.

Han fortsetter å bruke såkalte militærkommisjoner for å gjennomføre liksomrettssaker mot terrormistenkte på Guantánamo, – der folk kan dømmes på grunnlag av bevis de aldri har fått sett, der vitnemål som ble tvunget frem under tortur kan brukes som bevis, og der både tiltaleren, forsvareren og dommeren er ansatte i forsvarsdepartementet. Han har fortsatt ikke gitt oppreisning til en eneste person som ble løslatt etter å ha vært urettmessig anholdt på Guantánamo, gjerne med den konsekvensen at de kommer hjem – til Jemen, Bahrain eller hvor det måtte være – til et liv og en fremtid som er fullstendig lagt i grus.

Han holder fast på at flere titalls personer skal fortsette å være anholdt uten tiltale eller dom, fordi man ikke har noe bevis mot dem som kan brukes i en rettssak men allikevel er ”overbevist” om at de er farlige. Og han har gjort det veldig klart at han ikke akter å prioritere gransking av tortur og annen mishandling som fanger både på Guantánamo og andre amerikanske fengsler i utlandet har vært utsatt for.

I valgkampen for å bli den neste amerikanske presidenten satset Obama på å stå frem som rettskaffenhetens og fornyelsens mann. Han skulle vise handlekraft og gi amerikanerne stoltheten tilbake, ikke minst stoltheten av de verdiene det amerikanske samfunnet er bygget på, og motet til å gjøre det som er riktig. Vel, når det gjelder Guantánamo syntes ikke handlekraften å ha vart særlig lenge, verken for presidenten eller hans partifeller i kongressen. Kanskje vi allerede må se frem til den neste Obama, en som ikke bare sier ”ja, vi kan klare det” men også faktisk gjør noe med det.

Gerald Kador Folkvor er rådgiver i Amnesty International Norge og jobber spesielt med krigen mot terror.

Men det var ikke helt slik Civita valgte å oppsummere resultatet og presentere det for media. Formuleringen de brukte, og som ble grunnlag for en del mediaoppslag i dag, blant annet i Aftenposten og VG, var ”Hver tredje nordmann godtar tortur”.

Denne i og for seg dramatiske påstanden blir imidlertid relativert hvis man ser nærmere på spørsmålet de stilte 1098 personer: ”Er det riktig å benytte alle midler, inklusive tortur, for å få vedkommende til å utgi opplysninger som hindrer terrorhandlinger?”

I følge Civita svarte 30% av de spurte “ja” på spørsmålet, mens 20% var usikre.

Her har vi det igjen, det gamle ”ticking bomb”-dilemmaet,  som folk liker så godt å diskutere og som er så meningsløst: Er det akseptabelt å torturere noen for å få opplysninger som hindrer at en bombe eksploderer og dreper tusen mennesker? Det som ved første blikk ser ut som en interessant moralfilosofisk problemstilling, gir egentlig bare uttrykk for en av de mest feilslåtte mytene i sammenheng med tortur, nemlig at tortur er et effektivt middel for å få frem sannheten.

Vi alle har møtt denne klisjeen i filmer og historier. Vi har kanskje til og med gledet oss over hvordan James Bond, Batman eller Asterix banket sannheten ut av en kjeltring, akkurat tidsnok i forhold til å redde livet til bestevennen, eller kanskje hele verden.

Da Khalid Sheikh Mohammed og et antall andre ”høyst verdifulle” fanger ble overført fra hemmelige CIA-fengsler til Guantánamo, innrømte president George W. Bush overfor media at man hadde mishandlet dem for å tvinge frem informasjon, men ved dette hadde man også reddet mange amerikanske liv. Uheldigvis for presidenten snakket nestlederen for hans militære etterretning også med media samtidig. Han var tydelig på at hvis det var noe man hadde lært av all mishandlingen av disse fangene, så var det at den slags overgrep var nyttesløse for å få frem viktig informasjon. De eneste gangene man hadde fått noe nyttig ut av fangene, påpekte han, var når man behandlet dem med menneskelighet og respekt.

Denne erfaringen bekreftes av avhørseksperter verden rundt. I tillegg er det mange i det amerikanske justissystemet i dag som forbanner bruken av tortur i kampen mot terror, fordi det man muligens har fått frem av vitnemål er helt ubrukelig i en noenlunde rettferdig straffesak.

Det er også et annet element i dette ”tikkende bombe”-dilemmaet som er meget skummelt, nemlig illusjonen om at torturistene gjør det de gjør i beste hensikt og basert på ufeilbar informasjon om den som blir torturert. De vet at den de torturerer har den informasjonen de trenger, og de vet med én gang om det han sier er riktig eller ikke. Sånn fungerer heller ikke verden.

Jeg har vært innom mange tortursaker i løpet av mitt arbeid i Amnesty, og jeg har aldri lest om en situasjon som lignet på den jeg nettopp beskrev. Tortur brukes i all hovedsak for å tvinge frem tilståelser (der det er helt uvesentlig om den er riktig eller feil) eller for å knekke folk. I de få tilfellene der folk tortureres på leting etter informasjon, er hensikten å teste om vedkommende eventuelt har noe nyttig å fortelle. For at det skal ha noen effekt er det nesten en forutsetning at man har ubegrenset med tid.

Skulle spørsmålsstillingen til Civita ha noen relasjon til virkeligheten, burde den omtrent ha vært formulert slikt:

Er det riktig å torturere en person som man tror eventuelt kan sitte på ukjente opplysninger om planlagte terrorhandlinger, selv om man vet at dette uansett vil ta altfor lang tid for å avverge noe som helst?

Jeg tviler på om 30% – eller 3% for den saks skyld – hadde svart ja på dette.

Gerald Kador Folkvord er rådgiver i Amnesty med tortur som et av flere spesialfelt. Han er ansvarlig for vårens kampanjehøydepunkt om å stoppe ulovlige fengslinger. Fokus for kampanjen er fire mennesker som sitter ulovlig fengslet på grunn av anti-terror-tiltak. Flere are disse er utsatt for tortur. Aksjonér for de fire på www.uspesifisert.no/aksjon

Les også Kamp mot torturtoleranse på amnesty.no, der generalsekretær John Peder Egenæs kommenterer saken.

Løslatelse av disse enkeltmenneskene blir altså ikke noe av med det første. Likeledes som hele prosjektet med å stenge Guantánamo har mistet betydelig fart siden president Obama i januar 2009 lovet å stenge Guantánamofengselet innen et år. Det har nemlig vist seg at presidenten riktignok ønsker å bli kvitt fengselet, men bare hvis det lar seg gjøre uten at USA faktisk må ta ansvar for den uretten landets myndigheter har begått. Det kommer ikke på tale å gi de som blir løslatt erstatning for de mange år med ulovlig frihetsberøvelse og mishandling de har blitt utsatt for. (Noe som forresten ville også vært et ypperlig tiltak for å sørge for at de kan skape seg et nytt liv og ikke havne i hendene til al-Qaeda). Det kommer heller ikke på tale å gi de som ikke kan vende hjem, på grunn av fare for ny forfølgelse, beskyttelse og opphold i USA. Presidenten har ikke en gang vært villig til å kvitte seg med de notoriske militærkommisjonene – liksomdomstolene som ble innført under hans forgjenger for å kunne stille utenlandske terrormistenkte for retten, uten å måtte følge prinsippene om uavhengighet og rettferdig rettergang.

Men det er ikke bare USA selv som har vist liten vilje til konkret handling for å løse Guantánamo-problemet. Mange av de landene som har vært tydelige i sitt krav om at Guantánamo må stenges fortest mulig, har hittil ikke vært villige til å hjelpe til ved å ta imot noen få av de som skal løslates, men som ikke kan vende trygt til sine hjemland. Den norske utenriksmnisteren fastslo i fjor høst at det ikke var aktuelt at Norge skulle gi beskyttelse til noen få av disse løslatte. For det første hadde man allerede for mange asylsøkere fra før, mente Jonas Gahr Støre. For det andre kunne man jo aldri vite om disse personene ikke var farlige allikevel.

Etter de siste påstandene om at al-Qaeda i Jemen nå angivelig ledes av to personer som tidligere har sittet fengslet på Guantánamo, tenker kanskje noen at Støre hadde rett. Men gjør det faktum at noen har vært på Guantánamo det egentlig mer sannsynlig at vedkommende er en terrorist?

Den algeriske regnskapsføreren Ahmed Belbacha er en av de som sitter fengslet på Guantánamo og som ikke har noe sted å gjøre av seg. I 1997 måtte han flykte fra Algerie etter flere dødstrusler fra den væpnete islamistiske gruppen GIA. Etter at hans asylsøknad i Storbritannia hadde blitt avvist, fikk han opphold i Pakistan for å delta i et utdanningsprogram og studere Koranen. Etter invasjonen av Afghanistan i 2001 ble han tatt til fange av noen pakistanske landsbybeboere som hadde hørt at amerikanerne betalte hodepenger for mistenkelige utlendinger. Han ble overlevert til pakistanske styrker som igjen solgte ham til den amerikanske hæren.

Ahmed Belbacha har nå vært på Guantánamo i nesten åtte år. Det meste av denne tiden har han tilbrakt i en liten celle, uten vinduer, som er kunstig belyst døgnet rundt. Allerede for tre år siden fastslo amerikanske myndigheter at han ikke utgjorde noen trussel og dermed kunne løslates. Men han kan ikke vende tilbake til Algerie, ettersom både islamistene og myndighetene vil være ute etter ham der og  han ville være i stor livsfare. Hans eneste håp er at et tredje land er villig til å gi ham beskyttelse og muligheten til å starte et nytt liv.

Etter alt å dømme har de aller fleste som har vært fengslet på Guantánamo lignende historier. De havnet i fangenskap fordi de var på feil sted til feil tid og fordi noen tjente gode penger på å påstå at de var farlige og ”solgte” dem til amerikanerne. Og ikke minst, fordi de havnet i et system der man kunne bli innesperret på ubestemt tid uten at myndighetene brydde seg om å undersøke om man faktisk hadde gjort noe galt.

Er det garantert at Ahmed Belbacha er ufarlig og aldri vil være innblandet i terrorisme eller annen kriminell virksomhet? Nei, selvfølgelig ikke. En slik garanti finnes ikke, for noen. Men sannheten, som selv amerikanske myndigheter innrømmer, er at det for de fleste fangene på Guantánamo ikke finnes noe konkret grunnlag for å anta at de er kriminelle. Denne sannheten forandres heller ikke av at noen av de som ble løslatt til sitt hjemland – for eksempel til Jemen – til en fremtid som lå i grus på grunn av stempelet ”tidligere terrormistenkt”, lot seg fange opp av al-Qaeda eller en annen kriminell gruppe som visste å utnytte deres situasjon. Denne sannheten forandres heller ikke av at noen få kanskje virkelig hadde vært terrorister fra før og tok opp sin kriminelle løpebane på nytt, kanskje tuftet på enda dypere fanatisme, etter løslatelse.

Mye – altfor mye – er blitt sagt og skrevet om hvor vanskelig det er å løse Guantánamo-problemet. For Amnesty har svaret på dette vært det samme helt siden 11. januar 2002. Hvis noen anholdes under mistanke om å være innblandet i kriminelle aktiviteter, finnes det nøyaktig to alternativer. Vedkommende må enten bli tiltalt og stilt for retten i en rettferdig, offentlig rettssak. Eller så må han løslates. De som ikke kan returnere hjem på grunn av fare for tortur eller annen forfølgelse, må få beskyttelse.

Det er hårreisende at USA fortsatt ikke er villig til å følge spillereglene landet er bygget på. Og det er hårreisende at Norge ikke er villig til å stille opp og hjelpe til.

Hvit fosfor er et kjemisk våpen som brukes mest i sammenheng med utstrakte militære operasjoner og store slag. Den brukes først og fremst for å tåkelegge områder, men også i brannbomber. Å bombardere sivile områder med hvit fosfor derimot er en krigsforbrytelse, ikke bare fordi den tenner på hus og ødelegger jord, men også fordi den påfører mennesker grusomme skader.

Det tok sin tid før det ble kjent at den israelske armeen brukte hvit fosfor i angrep mot boligstrøk i Gaza. Legene på sykehusene ble helt fortvilet over all de pasientene som kom inn med brannsår som ikke ble bedre, men stadig verre og mer utbredt, ofte til den skadde døde en smertefull død. Hvit fosfor spiser seg nemlig inn i kroppen og fortsetter å ødelegge den innenfra. Mange liv kunne blitt reddet hadde legene visst hva de hadde å gjøre med. Men denne informasjonen ble holdt hemmelig så lenge det gikk an: å minske sivile lidelser var ikke del av den israelske angrepsplanen, heller tvert imot.

Men ikke nok med det: Amnestys rapport forteller om palestinere som prøvde å komme til sykehus med sine barn som holdt på å brenne ihjel på grunn av fosforen og som ble beskutt av israelske soldater. Den forteller om palestinske barn som ble skutt i boligstrøk der det ikke en gang var noen kamphandlinger. Barna lekte på hustakene for å holde seg unna gatene. Der ble de drept med presisjonsmissiler som er fjernstyrt med hjelp av avanserte kameraer og har svært lite feilmargin. Rapporten forteller også hvordan israelske soldater tok seg inn i sivile hus for å opprette strategiske posisjoner der, men tvang familiene som bodde der til å bli for å bruke dem som menneskelige skjold. Eller om sivile som soldatene tvang til å gå inn i hus foran dem, i tilfelle det var noen snikskytere eller miner der.

Flertallet av de rundt 1400 palestinere som ble drept i Gaza mellom 27. desember og 18. januar var sivile. Rundt 300 av dem var barn. Sivile dør i alle væpnete konflikter, og det er alltid trist. Men målrettete angrep mot sivile, bruk av våpen som rammer sivile uproporsjonalt eller forårsaker unødvendig lidelse, målrettet og systematisk ødeleggelse av livsgrunnlaget for sivilbefolkningen, er krigsforbrytelser.

Palestinske rakettangrep mot sivile mål i Israel, som drepte tre mennesker og spredde frykt blant hele befolkningen i flere byer nær grensen til Gaza, blir også omtalt i Amnestys rapport. Også disse var krigsforbrytelser og fullstendig uforsvarlig. Jeg regner med at israelske myndigheter og deres støttespillere som vanlig vil være kjapt ute med å klage over at Amnesty er ensidig, fordi Amnestys rapport bruker mye mindre plass på de palestinske overgrepene enn de israelske. Men det ville være helt uforsvarlig for Amnesty å late som om omfanget på overgrepene var lik.

Ikke minst: en forbrytelse rettferdiggjør ikke en annen. Det er helt uakseptabelt å påstå at palestinerne har rett til å skyte raketter mot sivile israelere som hevn for drap på palestinere. Men likeså kan disse rakettangrepene aldri rettferdiggjøre målrettet drap på hundrevis av barn og andre sivile og systematisk ødeleggelse av livsgrunnlaget for et helt folk, utført av en av verdens best utstyrte og best utdannede armeer.

Det er på tide at lederne i Midtøsten slutter å skylde på hverandre men i steden begynner å ta ansvar for sine egne handlinger. Og det er høyst på tide at disse lederne slutter å leke sine maktleker på bekostning av sivilbefolkningen som stort sett ikke ønsker noe annet enn et liv i fred og en god framtid for sine barn.

Gerald Kador Folkvord er rådgiver i Amnesty International Norge

Zeng Jinyan og datter under husarrest, januar 08

Helt siden mars 2006 har paret blitt konstant overvåket og trakassert av politi på deres bosted i Beijing-bydelen med navn “Frihetens by”. Mens Hu Jia ble holdt under husarrest, ble Zeng Jinyan rutinemessig hindret og mobbet når hun forlot huset. Situasjonen forverret seg etter at Hu Jia ble arrestert i desember 2007. I flere måneder kunne Zeng og parets lille datter ikke forlate leiligheten i det hele tatt, og telefon- og internettforbindelsen til uteverden ble kuttet. Etter hvert ble bevegelsesfriheten for mor og datter litt større, men nå har myndighetene tydeligvis bestemt seg for å stenge dem inn igjen. Da Zeng og datteren kom ut av leiligheten for å besøke Zengs mor og feire hennes bursdag, ble de stoppet av fem politimenn og brutalt dyttet tilbake inn. Hun hadde ikke lov å forlate boligen de nærmeste dagene var den eneste beskjeden Zeng fikk.Reuters\’ telefonintervju med Zeng Jinyan etter hennes husarrest

Zeng Jinyan er ikke den eneste kinesiske menneskerettighetsforkjemperen som er blitt fengslet eller satt under uoffisiell husarrest i det siste. Den prominente HIV/AIDS-aktivisten Wan Yanhai ble arrestert og satt på et tog til byen Changchun langt nord i Kina sammen med sin familie . Mao Hengfeng, som har blitt arrestert og torturert gjentatte ganger på grunn av sitt engasjement mot tvangsaborter, er innestengt av politiet i sitt hus i Shanghai. Organisasjonen Chinese Human Rights Defenders har laget en lang liste over arrestasjoner, husarrest og annen trakassering menneskerettighetsaktivister i Kina er utsatt for i sammenheng med 20-årsdagen for Tiananmen-massakren.

I tillegg til forfølgelse av kritiske enkeltpersoner har også den generelle sensuren i Kina blitt ytterligere trappet opp. Blant annet er kinesernes tilgang til Twitter, Flickr og Hotmail blitt stengt. I tillegg rapporterer Chinese Human Rights Defenders om at over 160 websider vil holdes  “stengt for vedlikehold” rundt årsdagen.

Følg denne lenken for å signere Amnestys globale online-appell til Kinas Nasjonale folkekongress.

Gerald Kador Folkvord er Kinaansvarlig i Amnesty International Norge.

Mange av dere har sikkert hørt om Delara Darabi og kanskje også aksjonert for henne. Delara Darabi er dømt til døden i Iran for en drap hun skal ha begått da hun var 17. Selv forteller hun at hun tok på seg skylden for å beskytte en venn, etter at han hadde overbeviste henne om at hun som mindreårig ikke ville kunne få dødsstraff.

Dødsstraff for mindreårige lovbrytere er forbudt under internasjonale lover som Iran har forpliktet seg til å overholde. Men dette tar ikke iranske myndigheter så veldig høytidelig. Vi håper imidlertid at Delara Darabis liv kan reddes med hjelp av stor internasjonal press. Klikk her for å delta i Amnestys aksjon for henne eller for å lese mer om saken.