Det kom en sjelden gledelig nyhet fra Egypt 21. januar: Bloggeren Maikel Nabil Sanad vil bli løslatt. Julaften ble han dømt til to års fengsel fordi han har kritisert Egypts militære ledere på sin Facebook-side og fordi han har ”spredd løgner og rykter om de væpnede styrkene” på sin blogg. Maikel ble dømt av en militær domstol. Det er han ikke alene om.

Urettferdig rettergang

Det øverste rådet for de militære styrkene (SCAF) som tok over makten da Mubarak falt 11. februar i fjor, har gjort flittig bruk av de særlige militære domstolene i det knappe året de har regjert. 12.000 sivile – flere enn under Mubaraks 30 år ved makten – har de stilt for slike domstoler som er i strid med menneskerettighetene: I de militære domstolene får den tiltalte ikke en rettferdig rettergang og har ikke adgang til å anke saken til en høyere domstol. De tiltalte er egyptere som har våget å kritisere de militære eller folk som har gått på gata for å si sin mening. De er dømt for ”å spre løgner”, ”å bryte portforbudet” eller ”hærverk”, og har fått fra noen måneder til mange års fengsel. Noen er dømt til døden.

En av de som ikke er blitt løslatt, er Amr Al-Beheiry som ble banket opp og arrestert i februar i fjor under en demonstrasjon. Amr fikk ikke ha med sin advokat under rettssaken som varte i noen få minutter i den militære domstolen. Han ble dømt til fem års fengsel for å ha fornærmet en offentlig tjenestemann og for å ha brutt portforbudet.

De militære fengslene i Egypt er fylt opp av folk som har benyttet seg av sin ytringsfrihet. De har vært aktive i sosiale medier, de har ført kampen mot den fortsatte undertrykkelsen med tastaturet. Og det er de som har brukt sin forsamlingsfrihet på gatene i Kairo, Alexandria og Suez for å kreve reelle reformer.

For godt til å være sant

For ett år siden så en helt verden med beundring og glede på at egyptere klarte å gjennomføre et fredelig opprør og kaste en diktator gjennom tretti år. Tahrir-plassen – frigjøringsplassen på arabisk – ble et symbol på kraften i et folks standhaftige og fryktløse ytring. Egyptere døpte det ”25. januar-revolusjonen” etter dagen da det startet. At den arabiske verdens mest folkerike land valgte å bekjempe diktaturet med fredelige midler, var løfterikt for en hel region, ja for en hel verden.

Mye tyder på at det var for godt til å være sant. 25. januar-revolusjonen har langt fra avskaffet diktaturets metoder: Kontroll gjennom brutal undertrykkelse av protester og målrettet knebling av kritiske ytringer, ikke minst i sosiale medier, arrestasjoner, tortur og drap. Regnskapet som Amnesty International kan dokumentere etter et år under SCAF, representerer ikke bare en trist fortsettelse, men faktisk en forverring på noen områder. Kvinnene som sto på barrikadene i de hektiske vårmånedene i fjor, er skjøvet vekk fra alle posisjoner som nå bestemmer kursen videre. Selv den kvoten som Mubarak lot kvinner ha i parlamentet, er nå avskaffet. Streiker er blitt forbudt. Trakasseringen av frivillige organisasjoner i Egypt har økt. Før jul ble lokalene til en rekke egyptiske og internasjonale organisasjoner ransaket og kontorene stengt.

På samme tid som denne forfølgelsen utspiller seg, har SCAF gjennomført et parlamentsvalg. Tåregass, skarpe skudd og arrestasjoner på den ene siden, og en stemmeseddel på den andre.

Får våpen fra USA

Det er mye som tyder på at de militære nå bruker de metodene de ser mest hensiktsmessige for å beholde makten. Rå forfølgelse av sine argeste kritikere og de standhaftige demonstrantene, og et fritt valg til et parlament som de selv velger om de vil gi fra seg reell makt til. SCAF kan glede seg over at det internasjonale samfunnets protester mot dette dobbeltspillet uteblir. USA fortsetter å eksportere våpen til Egypt. Den siste lasten med tåregass fra USA til Egypt gikk i november, på samme tid som tusenvis av demonstranter fikk alvorlige forgiftningssymptomer av tåregass i Kairo. Den lovede løslatelsen i disse dager av Maikel og nærmere to tusen av de 12.000 som er stilt for militære domstoler, tyder på at SCAF forsøker å vinne sympati, samtidig som de forsøker å ta brodden av kritikken i forkant av markeringene av ettårsdagen for 25. januar-revolusjonen.

Politiske signaler fra en samlet verden strømmet mot Egypt for et år siden i sympati og støtte til de egypterne som ville demokrati, frihet og respekt for menneskerettighetene. Men støtten tok slutt og kritikken av de militære ledernes brutalitet og knebling av ytrings- og forsamlingsfriheten har stilnet.

Det er på tide å innse at hvis Midtøstens toneangivende land skal gå fra diktatur til reelt demokrati, og derved kunne inspirere en hel region i samme retning, trengs det en våken internasjonal opinion og klare politiske signaler, også fra et land som Norge. Utviklingen det siste året gjør det klart at demokratiforkjemperne i Egypt mer enn noen gang trenger omverdens støtte og sympati hvis de skal klare å gjennomføre en reell revolusjon for menneskerettighetene i Egypt.

Ina Tin er til vanlig kommunikasjonssjef i Amnesty International i Norge, men i 2012 jobber hun som seniorrådgiver med spesialfelt Midtøsten og Nord-Afrika.  Denne kronikken sto også på trykk i Dagsavisen 25. januar.

Skrevet av: Ina Tin

Noor ventet på meg da jeg kom til Kairo en sen kveld i november i fjor. Fra flyplassen og inn til sentrum av Kairo rakk hun å fortelle meg sin livshistorie i grove trekk og før jeg steg ut av drosjen, var vi blitt venner.

Kjempet for respekt

Noor kjører drosje som en av en håndfull kvinner i en by med over tjue millioner innbyggere. Hun har valgt å skille seg fra en mann som sviktet henne og lever nå som eneforsørger til tre barn.

Som kvinnelig drosjesjåfør har hun måttet kjempe for å oppnå respekt, men i dag er det mange som hilser og tar bilde av henne når hun manøvrerer bilen sin fremover i Kairos kaotiske trafikk.

I en uke hadde vi våre daglige samtaler om livet, familie, kjønnsroller og politikk, mens hun loset Amnestys etterforsker og meg trygt gjennom mylderet.

Omveltningene det siste året hadde gitt henne håp. Hun hadde besluttet seg for å bruke stemmeretten for første gang i sitt liv. Ved tidligere valg visste hun at den ikke ville bety noe fra eller til. Noor fortalte om den dagen hun hadde besluttet å bli med og kreve endring. Det var den 28, januar 2011.

“Da jeg hørte folk på plassen i nærheten av der jeg bor i Kairo, rope taktfast ”folket krever at regimet faller!” tenkte jeg ”fantastisk, jeg må bli med dem!”.  Jeg parkerte bilen og gikk inn i folkemengden. Sammen med demonstrantene krysset jeg broene over Nilen, men da vi nærmet oss Tahrir-plassen innså jeg at det var alvor. Vi ble møtt med tåregass og skarpe skudd. Likevel fortsatte vi å gå. Kvinner som ellers aldri forlot hjemmene sine, de gikk alle mot Tahrir. Dette var dagen vi hadde ventet på så veldig, veldig lenge.”                                                                      Drosjesjåfør Noor

Bare to uker etter at Noor gikk med demonstrantene til Tahrir-plassen, falt Egypts diktator gjennom tretti år, Hosni Mubarak.

”Militæret er mot folket fra 25. januar-revolusjonen” sto det på noen plakater som for få dager siden ble hengt opp i to bydeler i Kairo. Egypterne har oppkalt sin revolusjon etter den dagen den startet, nemlig 25. januar i fjor.

Sherief, Mahmoud, Hassan og Mahmoud heter de fire som hang opp plakatene og delte ut løpesedler som oppfordret til å fortsette revolusjonen. De sitter nå i varetekt og kan bli dømt til harde straffer.

Undertrykkelsen fortsetter

Militærrådet som overtok makten etter Mubarak har skjerpet straffene for det de kaller urostiftelse, hærverk mot privat eiendom og ordensforstyrrelser.

Undertrykkelsen av de som kritiserer makthaverne fortsetter på samme måte som under Mubarak. På noen områder er det blitt verre.

Noen har blitt drept mens de demonstrerte, mange tusen er blitt arrestert og dømt i militære domstoler fordi de sa sin mening. Siden Mubarak falt er flere stilt for militære domstoler enn i de tretti årene med diktatur i Egypt.

Mange egyptere frykter at militæret ikke kommer til å ville gi fra seg makten, men samtidig har militærrådet gjennomført et fredelig parlamentsvalg. Der har et flertall av egypterne som aldri tidligere har fått lov til å diskutere politikk eller organisere seg, valgt å gi sin stemme til partier som sier at de vil føre Egypt tilbake på den islamske vei.

Optimistisk

Også Noor har tro på islamske verdier, men hun er skeptisk til hva disse partiene kan finne på å gjøre. Vil de gjøre det forbudt for en kvinne som henne å kjøre drosje? Når hun spør en valgmedarbeider fra Det muslimske brorskapet på valgdagen, får hun som svar at ”Hvis Gud vil, skal ingen kvinner måtte jobbe når vi kommer til makten”.

 Fremtiden er usikker i Egypt, men Noor er optimistisk. Hun mener at egypterne for ett år siden innså at de kan skape endring, og den styrken vil de aldri mer miste. 

Bloggforfatter Ina Tin er Amnestys spesialrådgiver for Midtøsten- og Nord-Afrika-regionen. 

The smell of urine and dust blends with the noise of people in severe pain when we enter the large after care room at Qasr el-Aini Hospital in Cairo on Sunday. Amnesty’s Egypt researcher Said and I are shown the patient at the very end of the large and open room where 40 patients who have been recently operated on are lying under filthy and bloodstained blankets.

The body of the boy at the very end of the room is moving in spasms while his father is trying helplessly to comfort him. The father’s eyes are filled with love and fear while he tries to tell us the story of his 15 year old son, Khaled.

Khaled was in Tahrir with his high school friends the second day of protests in the square when it happened. He was shot in his neck with live ammunition. His friends got hold of an ambulance and soon he was at the hospital. He underwent surgery for three hours that left him with a 7 cm scar at the right side of his neck and paralysis on the left side of his body. The father is happy with the doctors but they can offer him no clear prospects for his son.

Investigating abuses
Amnesty International is on mission to Egypt investigating the human rights abuses committed by the police, security forces and military police last week in and around Tahrir square. We are also on mission to document possible human rights challenges during the election in Egypt.

Summing up the hard facts from the last violent week is not nice: 40 killed, hundreds arrested, many tortured, several thousands of wounded and an unknown number of protestors affected by teargas in Tahrir square and surroundings. The allegded perpetrators are the military police, army soldiers and the Central Security Force. The ultimate responsible is the Supreme Council of the Armed Forces, Egypt’s current military rulers.

We can do nothing to comfort Khaled at the hospital, but we can take down the notes of the abuse that he has suffered as careful as possible, and make it part of our campaign against the military ruler’s human rights violations in Egypt. [link to latest report]

Tahrir at the hospital
Just as I think we are done at the hospital, Said is taken to the mother of another boy  opposite Khaled. He’s 16 years old and his name is Maged. He was shot with a shotgun in his stomach one week ago near Tahrir. He saw his two friends being shot, took up a stone and while trowing it he saw the security forces pointing at him with a laser. He was shot in his stomach. Maged’s entire face is expressing pain and fear while his mother is wiping the sweat from his fronthead. Said is sitting beside his bed, scribbling down notes in Arabic and asking follow up questions in a soft and calm voice.

That afternoon in the after care room we hear the testimonies of a total of seven patients, boys and men from Tahrir who have been shot by either shotgun or live ammunition. Some of them still have bullets in their bodies, too dangerous to remove, and therefore it is unclear what effect this will have on their health now and in the future.

When we leave Qasr el-Aini hospital I find myself looking at Egyptians in military and  police uniform with suspicion, and I somehow understand the mistrust that many Egyptians are now expressing towards their military rulers. The decisions last week to shoot peaceful protestors, or even stone throwing youth, with live ammunition and gas large crowds of people, is naturally creating a lack of trust in every decision made by the same rulers.

Election under military rule
The Supreme Council of the Armed Forces has decided to proceed with the planned parliamentary election. Many we speak to fear chaos and widespread violence regardless of their opinion on whether the election should be held. When the Amnesty delegation plans for the following day, election day, we are concerned about the possible abuses of Egyptian voters as well as our own safety, since we doubt the ability of The Supreme Council of the Armed Forces to create and maintain the conditions for a safe election.

Iman is proud to vote. She is 27 years old, holds a diploma in industrial engineering but is unemployed. She has never voted before. She has a smile on her face when we meet her at a polling station in Cairo. A few police are at the entrance of the station and the situation is quiet. In many polling stations we go to in the first day of election in Cairo people have been queuing for hours. Male and female in two separate queues are patiently waiting to vote. We notice irregularities such as stations not being open and ballots not arriving in time, but we register not the feared chaos and violence. After two days of watching and talking to people outside more than 30 polling stations in Cairo, Alexandria and Fayoum, the Amnesty delegation has been relieved that the election so far has taken place in a peaceful way.

Two calm days of election after a week of violence. Both actions are at hands of the current military rulers in Egypt.

Ina Tin er kommunikasjonssjef i Amnesty International i Norge. Forrige uke reiste hun til i Kairo sammen med Amnestys etterforskere i London for å overvære valget i Egypt på mandag, og dokumentere menneskerettighetsbrudd i forbindelse med det.

Hun rapporterer for hovedkontoret vårt i London, derfor er bloggen på engelsk, og “hot off the press”. Ina tvitrer løpende fra reisen, følg henne på Twitter: @Ina_Tin

Les også hennes første blogg: Destination Cairo

Why on earth are you going to Egypt at such a time?

The cabin crew tries to cheer us up with mild smiles and earplugs. But as I sit reading Amnesty International’s documents trying to prepare myself for a week long mission to Cairo all I can think of are the human rights violations that have taken place in Egypt since the army took over effective control in February.

The first person who pops into my mind is 26 year old Maikel Nabil Sanad. He’s a blogger. A civilian sentenced in a military court. And his offence? Criticizing the Egyptian military’s use of force against protesters in Tahrir Square and his objection to military service. He went on hunger strike in August.

Two months later they transferred him to psychiatric hospital before again returning him to prison. Maikel Nabil Sanad’s health isn’t good after several months on hunger strike and he’s reportedly not getting the medical treatment he needs.

Unfortunately, Maikel Nabil Sanad’s story isn’t from the past. It’s the present, it’s Egypt’s right now. And as I think of Alaa Abdel Fattah, I know Maikel Nabil Sanad is not alone. A prominent blogger, Alaa Abdel Fattah was brought before military prosecutors on 30 October because he had openly criticized the army for investigating the events of 9 October when troops and riot police violently dispersed protests around the state television building, known as Maspero. That is, the army investigating its own actions.

I wonder how many bloggers like Maikel Nabil Sanad and Alaa Abdel Fattah are now being targeted in Egypt? How many new stories about outrageous persecution of freedom of speech will the mission team be collecting during the next week in Egypt? How many more will be added to the 12000 civilians already referred to military trials?

The sun has set. Flight 786 to Cairo is flying through the darkness and I am suddenly hit by the sentimental longing for the sight of Cairo from the sky that I remember from the first time I came to this gigantic, crowded and fascinating city to study many years ago. I remember the sight of the minarets dressed in light bulbs in all colours. It was like a fairytale.

“Marhabban!”- welcome – The welcome message over the loudspeaker is sweet. And yet the sweetness is marred by my knowledge of what is happening in Egypt now.

I glance down at the report on my lap, Broken Promises: Egypt’s Military Rulers Erode Human Rights, which in page after page catalogues how Egypt’s military rulers have completely failed to live up to their promises. They have done so again and I sadly think of the hundreds of injured and many dead in the last few days because the army and security forces yet again resorted to violence to disperse Egyptians protesters.

How is this different from what Egyptian protesters had suffered under Hosni Mubarak? The military council has tried to quash the voices of those who had gathered to demand their right to live in an Egypt free from violations and abuses under the rule of the military council.

And with these thoughts of the violent means of repression that are being used by the military and security forces I briefly think of my safety – should I be worried, especially as a woman? Will I also have to be worried of the risk of being sexually harassed like the two women, a journalist and an activist, we’ve heard about in the past two days? But I decide to push the fear aside knowing that we have a busy week ahead with our work already cut out for us.

I hand over my passport to the female security officer while she is speaking on the phone, apparently with a friend. She takes no notice of me and returns the passport without a question, not even a glance.

The mission in Egypt has started.

Ina Tin er kommunikasjonssjef i Amnesty International i Norge. Denne uka reiste hun til i Kairo sammen med Amnestys etterforskere i London for å overvære valget i Egypt på mandag, og dokumentere menneskerettighetsbrudd i forbindelse med det.

Hun rapporterer for hovedkontoret vårt i London, derfor er bloggen på engelsk, og “hot off the press”. Ina tvitrer løpende fra reisen, følg henne på Twitter: @Ina_Tin

Det er fortsatt ikke forsent å aksjonere mot overgrepene i Egypt. Send direkte epost til feltmarskalk Marshal Muhammad Tantawi og krev at han umiddelbart stanser de voldelige angrepene mot sivilbefolkningen.

På 80-tallet sto jeg på Midan Tahrir, som betyr Frigjøringsplassen, i hjertet av Kairo hver eneste morgen på vei til universitetet og lurte på hvorfor jeg hadde valgt å studere i en by med så overveldende mye vanvidd.

Men jeg fant nøkkelen: Følg egypterne! Jeg studerte fotgjengerne som behendig snodde seg i havet av trafikk og jeg oppdaget et mønster i kaoset. Der fant jeg min plass og jeg kom meg levende gjennom hver eneste dag. Til slutt gjorde følelsen av mestring meg stolt. Jeg var blitt en overlever, jeg var blitt en egypter!

I dag er det ikke trafikken som dominerer bildene fra mitt gamle Midan Tahrir, Frigjøringsplassen. Men egyptere som har overlevd trafikk, fattigdom og vannstyre i tiår etter tiår. Egyptere som har levd med en president i tre tiår som de aldri fikk respekt for fordi han ikke respekterte dem.

Jeg blir fantastisk rørt over havet av egyptere som har tatt Frigjøringsplassen i besittelse og endelig, endelig krever slutt på tiårene med vanvidd, vannstyre og fattigdom. I dag er de over en million.
Jeg håper intenst at deres mot på nettopp denne plassen innevarsler frigjøring, tahrir.

Ina Tin er kommunikasjonssjef i Amnesty International i Norge. Hun har tidligere studert egyptisk og bodd i Kairo.Amnesty International sendte et etterforskningsteam til Kairo i helgen. De tvitrer direkte via @jpmlynch og @AmnestyOnline. Les også Mobiliseringskraft i Egypt på amnesty.no

Les flere blogger om opprøret i Egypt:

“Egypt vil aldri bli det samme!”

Ring Egypt

Frustrasjonen blir møtt som alltid med knebling, knebling, knebling.
Mobiltelefonene mister forbindelsen, netttilgangen blir brutt og brysomme medier blir stengt.

Men gatene i Egypt er fortsatt fulle av tretti års oppdemmet frustrasjon. Frustrasjonen forsvinner ikke med den digitale forbindelsen.

Egyptiske aktivister ber oss om hjelp. Vi som fortsatt kan bruke våre telefoner. De ber oss ringe egyptiske ambassader og konsulater over hele verden og formidle et enkelt budskap: Opphev unntakslovene. Vis respekt for ytringsfriheten. Vis respekt for forsamlingsfriheten. Vis respekt for egypternes menneskerettigheter.

Ring Egypt i Norge. Ring mellom 9 og 15 allerede i morgen, mandag.
Telefonnummeret til Den egyptiske ambassaden i Oslo er: 23 08 42 00.
Fortell hva ambassaden svarte på bloggen her.

Ina Tin er kommunikasjonssjef i Amnesty International i Norge. Hun har tidligere studert egyptisk og bodd i Kairo.

Over hodene våre er det full aktivitet på Westerdahl reklameskole. Her nede har vi snart vært i gang i 12 timer. Skuespillere, filmfolk fra Motion Blur, Amnesty-folk og Kikkut reklamebyrå.

Dugnad for Shiva Nazar Ahari.

Hvorfor?

Hun er 26 år, blogger og frittalende journalist. Hadde hun bodd her i landet, ville det ikke vært så mye å snakke om. Men hun driver sin virksomhet i Teheran. Og hun har måttet betale en høy pris. Fengsel én gang, to ganger, tre ganger. Nå sitter hun inne for fjerde gang. Siden desember i fjor. Det meste av tiden i isolasjon. Siden februar i år i et bur som er så trangt at hun ikke kan bevege armer og ben.

Anklagen?

“Fiendtskap mot Gud”, “skape offentlig uro gjennom skriverier på nettsider” og “handle mot nasjonal sikkerhet ved å delta i demonstrasjoner”.

Hun risikerer dødsstraff.

Vi har bestemt oss for å mobilisere for fullt. Hun skal ikke dø. Ytringsfriheten i Iran skal ikke knebles. Derfor er vi i kjelleren på dugnad alle sammen denne dagen. Filmen går på TV Norge og FEM i juli. Og du kan bli med å støtte Shiva og alle de andre som utsettes for overgrep. 70.000 nordmenn er allerede med som sms-aktivister. Du kan bli den neste. Send AMNESTY til 1960.

Amnesty International Norge er svært skuffet over å se at kampen mot vold og overgrep mot kvinner i Norge er nedprioritert i den nye regjeringserklæringen. Der Soria Moria i 2005 var offensiv, med klare målsettinger og konkrete tiltak for å forebygge, etterforske og straffe vold mot kvinner og sikre kvinner som var utsatt for vold rehabilitering og hjelp, setter den nye regjeringserklæringen få konkrete mål mot kvinnevold i vårt eget land.

Vold mot kvinner er den meste alvorlige og omfattende krenkelsen av menneskerettighetene i Norge. Ifølge Voldtektsutvalgets innstilling blir mellom 8.000 og 16.000 kvinner utsatt for voldtekt og voldtektsforsøk hvert eneste år. Hver ellevte kvinner har en eller flere ganger i livet opplevd å bli utsatt for potensielt livstruende vold fra nåværende eller tidligere partner.

Les mer om dette i VG.

”UNHCRs anbefalinger skal veie tungt ved norske myndigheters vurderinger, men norske myndigheter foretar en selvstendig vurdering.”

Amnestys kommentar:
Norske myndigheters overordnete mål må være å følge UNHCRs anbefalinger.

UNHCR er det viktigste internasjonale organet med spesialkompetanse på internasjonal flyktningrett og landsituasjonen i de land som genererer flyktninger. UNHCR ble opprettet for å sikre flyktningers rettigheter og for å sikre at alle land som har ratifisert FNs flyktningkonvensjon ivaretar flyktningers rettigheter. UNHCRs anbefalinger skal være rettesnoren for landenes flyktningpraksis. Norge har vært en av de viktigste støttespillerne til UNHCR, og det er uakseptabelt at Norge undergraver UNHCRs legitimitet ved å trosse UNHCRs anbefalinger og isteden ha en flyktningpraksis etter myndighetenes eget forgodtbefinnende.

”Etablering av praksis i strid med UNHCRs anbefalinger om beskyttelse skal som hovedregel prøves i stornemnd med mindre praksis følger av instruks fra AID til UDI.”

Amnestys kommentar:
En praksis som følger av instruks til AID vil kunne innebære at en asylsøker med avslag fra UDI vil bli fratatt sin mulighet til å appellere til UNE. UNE ble opprettet nettopp for at avslag på en asylsøknad skal kunne appelleres og vurderes av UNE som uavhengig faglig organ. Slik bør det fortsatt være. Norsk flyktningpraksis bør være fundert på Norges internasjonale forpliktelser og forutsigbarhet, og ikke være et politisk instrument for den til enhver tid sittende regjering.

”Norsk praksis skal i hovedtrekk samsvare med praksis i andre sammenlignbare land. Regjeringen vil også aktivt iverksette tiltak for å begrense antall personer som oppholder seg illegalt i Norge.”

Amnestys kommentar:
Norges overordnete mål må være å ha en praksis som er i samsvar med UNHCRs anbefalinger og de internasjonale standarder Norge har forpliktet seg til å følge. Norge må ikke være med på en såkalt ”race to the bottom” der målet er å få så lave standarder som mulig framfor å sikre så gode standarder som mulig for ivaretakelsen av flyktningers rettigheter.

”Regjeringen har som mål å gjennomføre overføring av omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år til barnevernet, men anser at ressurssituasjonen i barnevernet tilsier at dette ikke blir mulig i kommende fireårsperiode.”

Amnestys kommentar:
Dette må regjeringen levere på i den kommende regjeringsperioden. Enslige mindreårige er blant de mest sårbare gruppene i de norske samfunn, og den rød-grønne regjeringen må sørge for at barnevernet tilføres tilstrekkelig ressurser i den kommende regjeringsperioden til å kunne overta omsorgsansvaret for denne gruppen barn. Det er uholdbart av regjeringen å gjøre dette til et ressursspørsmål.

Hovedfokus i år er den internasjonale Demand Dignity-kampanjen, fattigdomskampanjen, i tillegg til ungdomsaktivisme. Blant foredragsholderne er Colm Ó Cuanacháin som leder Dignity-kampanjen internasjonalt, Carina V. Hansen som er ungdomsdelegat fra Røde Kors og Sunniva Pettersen Eidsvoll som er student og aktivist med erfaring fra Operasjon Dagsverk og Natur og Ungdom. Onsdag går alle 50 Amnesty-ungdommene på gata i Oslo for å gjennomføre en aksjon.

Ungdomskonferansen er en flott måte å knytte bånd mellom aktivister over landegrensene og få til sterkere samarbeid i Amnesty.

Vi vil publisere bilder fra konferansen i bloggen senere.

Finn Nordic Youth Conference (NYC)-facebook her: http://www.facebook.com/group.php?gid=73851877328