Arkiv for John Peder Egenæs
Tirsdag 22. juni 2010
Nylig så jeg Argentina slå Sør-Korea 4-1 i Sør-Afrika. Alle jeg møtte jublet over at det beste og mest spennende laget hadde vunnet fortjent. Mange av dem håper og tror at Argentina blir verdensmestre i år. I kveld spiller de mot Hellas.
Å holde med Argentina har ikke alltid vært like uproblematisk. I Amnestys årsrapport for 1979 står det følgende om Argentina: ”Det var ingen forbedring i menneskerettighetssituasjonen i Argentina i 1978…det uhyggeligste trekket ved overgrepene i landet er de mange ”forsvunne”… et sted mellom tre og ti mennesker ble bortført hver dag…”
Amnesty International hadde i løpet av 1978 en kampanje på vegne av 2500 forsvunne. Mennesker som ble bortført av myndighetene, mange av dem ble torturert og siden drept. Den mest beryktede drapsmetoden var å fly dem i helikoptre ut over Atlanterhavet for så å kaste dem i havet.
Samtidig som Amnesty dokumenterte at dette pågikk arrangerte Argentina fortball-VM. Jeg var 18 og aktiv spiller selv. Tiltross for at jeg allerede var opptatt av menneskerettigheter, klarte jeg ikke å la være å holde med Argentina.
Mario Kempes, Leopoldo Luque og Osvaldo Ardilles var blant de beste spillerne. Mario Kempes ble toppscorer i VM og min desiderte helt det året. Cesar Luis Menotti var deres storrøykende trener. Han fortalte at han hadde med en spiller i troppen som han hadde stor tro på. Han het Diego Maradona og han hadde ”foreløpig ikke greid å få ballen til å snakke, men han jobbet med saken”.
Jeg greide rett og slett ikke å la være å holde med dette laget. Alt i min politiske sjel fortalte meg at jeg burde la det være. Alle mine venner så skjevt på meg, mange fordi de hadde andre fotballidealer, alle fordi de mente det var forkastelig å holde med laget som militærjuntaen brukte til å hvitvaske imaget sitt.
Klisjeen om at fotball handler om følelser og ikke fornuft, er som dere skjønner sann i mitt tilfelle.
I det siste har jeg vært litt ute i offentligheten med en viss kritikk av at land som Nord-Korea får delta i VM. Ikke på grunn av den generelle menneskerettighetssituasjonen i landet, men fordi Kim Jong-il nekter å la landets befolkning se laget spille.
Jeg tipper at det har bidratt til og forsterket at enkelte som holder med Nord-Korea føler at de gjør noe galt.
I den grad det betyr noe, gir jeg dem herved tillatelse til å holde med hvem de vil for et fotballhjerte kan ikke være politisk korrekt.
Fredag 4. juni 2010
Har du noengang vært vitne til en grufull verdensbegivenhet som gjør deg uendelig trist, men hvor du ikke er sikker på om du er trist for dem den går utover eller deg selv? Det har jeg.
For nøyaktig 21 år siden satt jeg oppe om natten og så på TV at tanksene rullet inn på Den himmelske freds plass i Beijing. Jeg husker ikke helt om jeg så dem rulle over studentene, eller om jeg bare visste at det skjedde. Jeg ble uendelig trist, men det var kanskje ikke bare på grunn av alle livene som ble tatt. Det var nok dessverre også fordi jeg skjønte at dette ville bety at jeg ikke kunne dra til Beijing uka etter. Det er tungt å innrømme en slik egoisme, men det er nok sant.
En og en halv måned senere kom jeg meg likevel av gårde, og 1. august 1989 ankom jeg Beijing med den transsibirske jernbane.
Fordi jeg var i Kina på akkurat denne tiden tror jeg at jeg har en helt særegen oppfatning av hvordan landet er. Det var en utrolig spent stemning og vanlige kinesere holdt seg langt unna utlendinger.
På den annen side løp statsmediene etter oss for å få bilder og gjerne kommentarer som viste at turistene var tilbake. Vi, de ”bevisste” turistene, løp vekk fra kameraene og håpet at en demonstrerende student ville ta kontakt med oss i steden.
Selv om mediene og myndighetene ønsket oss velkommen, var de også totalt paranoide i forhold til oss.
Vi fikk lov til å sykle forbi Den himmelske freds plass, men vi fikk ikke engang lov til å stoppe på rødt lys. Der stod det politi og ”husjet” oss videre. Det var i det hele tatt politi eller militære på hvert gatehjørne i byene.
Samtidig var kinesiske myndigheter for en stakket stund en pariakaste i det internasjonale samfunn. Forbindelser ble brutt og internasjonalt næringsliv trakk seg ut.
Samtidig var det på grunn av språkproblemer og frykt umulig å snakke med kinesere om dette. Riktignok var det en mann en natt som spurte oss på et haltende engelsk: ”Vet dere hva som har skjedd her?” Da vi svarte bekreftende var det tydelig at han ble fornøyd med at omverdenen visste.
Siden 1989 har jeg ikke vært i Kina, men jeg står på reisefot for å dra dit igjen. Jeg forventer å bli tatt imot med åpne armer denne gangen også. Jeg har sett på TV at Kina ikke engang ser ut som det gjorde i 1989. Verken menneskene eller byene har samme utseende.
Viktigere er det at Kina ikke på noen måte er en pariastat. Tvert om er de en viktig verdensmakt som alle stater behandler med respekt og ikke så rent lite frykt.
Samtidig utvider Kina sin innflytelsessfære daglig gjennom å presentere et alternativ til vestlige lands bistand.
Forrige gang jeg var i Kina var jeg en såkalt ”ryggsekkturist”. Jeg prøvde å unngå å bli en del av myndighetenes propaganda. Jeg ønsket jeg kunne gi uttrykk for støtte til studentene, men greide det selvsagt ikke.
Nå skal jeg være en del av en offisiell delegasjon som skal diskutere menneskerettigheter. Jeg skal sågar diskutere tortur og hvordan man skal beskytte arresterte og innsatte mot slike overgrep.
Betyr det at jeg nå snakker med arvtakerne etter de som styrte tanksene i 1989, mens jeg fortsatt ikke får snakke med de som har tatt opp arven etter studentene?
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty i Norge. Søndag reiser han til Kina i en norsk delegasjon bestående av representanter fra utenriksdepartementet og menneskerettighetsorganisasjoner i Norge. Den norske delegasjonen skal møte kinesiske myndigheter i den såkalte menneskerettighetsdialogen der Norge og Kina diskuterer menneskerettighetssituasjonen i de to landene.
Onsdag 2. juni 2010
En afrikansk bekjent av meg svarte ”Det er godt å se ham svette!”, da jeg spurte ham om hva han syntes om arrestordren mot Sudans president Omar al-Bashir. Han sa også at Den internasjonale straffedomstolen for tiden var afrikanernes eneste håp om å få stilt sine brutale ledere til ansvar. Grunnen til dette var ifølge ham at ingen av landene der lederne burde stilles for retten har et fungerende rettssystem, og misforstått afrikansk solidaritet gjør at ingen av myndighetene i afrikanske land med fungerende rettssystem ville straffeforfølge en afrikansk kollega.
Jeg sitter og tenker på denne samtalen i kjølvannet av at vi i Amnesty har lansert vår rapport om menneskerettighetssituasjonen i verden i 2009. Vi løftet fram det positive i at en rekke tidligere og noen få sittende statsledere ble tiltalt eller dømt i fjor. Vi valgte å legge vekt på dette fordi vi mener at det å straffeforfølge brutale ledere og deres håndlangere er helt nødvendig dersom vi en gang skal få en slutt på tortur, drap og andre grove overgrep. Det må bli slutt på at massemordere i dress eller uniform slipper unna straff fordi de har enorme økonomiske midler og mektige venner. Vi kan heller ikke akseptere at de tar hele befolkninger som gisler, slik al-Bashir har gjort. For å vise hvor galt det var å ta ut tiltale mot ham har han kastet ut flere hjelpeorganisasjoner fra Sudan, noe som er livsfarlig for mennesker som er avhengige av den hjelpen de ga.
Nettopp derfor er det mange som er uenige med meg og min afrikanske bekjente. Ikke bare de som støtter al-Bashir, men folk som nok prinsipielt er enige i at folk som al-Bashir må straffes. De mener at tiltalen og arrestordren kan føre til mer krig og dermed flere drepte sivile og mer lidelse av alle slag.
Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor noen mener det. Men jeg er likevel uenig. Hvordan skal vi klare å bryte ut av den bokstavelig talt onde sirkelen med brutale statsledere hvis vi ikke forsøker å stanse dem mens de er statsledere? Hvis posisjonen gir beskyttelse mot straffeansvar vil deres beste strategi være å gjøre alt tenkelig for å bli ved makten, og holde sin egen befolkning som gisler med stadig trussel om mer krig og flere overgrep.
Derfor er tiltalen og arrestordren mot al-Bashir så viktig. Derfor er det også så viktig at omverdenen ikke lytter til hans trusler og gjør det han ønsker, får sikkerhetsrådet til å stanse Den internasjonale straffedomstolen. Alle makthavere må få beskjed om at de kan ende opp i domstolen i Haag, med påfølgende fengselsopphold. Verdenssamfunnet må i alle fall ikke fortelle al-Bashir og hans likesinnede at den beste strategien for å slippe straff er å drepe enda flere enn de alt har gjort.
Al-Bashir er kanskje trygg på at han ikke vil bli arrestert i Sudan eller nabolandene, men han kunne ikke dra til klimatoppmøtet i København slik han etter sigende hadde tenkt. Han kan ikke dra til Cape Town eller Gaborone heller. Sørafrikanske og botswanske myndigheter har sagt de vil følge straffedomstolens oppfordring om å arrestere. Jeg er overbevist om at den sudanske presidenten føler rettferdigheten puste ham i nakken. Han kan ikke reise dit han vil av frykt for å bli arrestert. Han vet at statsledere i mange land ikke vil eller kan treffe ham fordi det vil svekke dem hjemme å forhandle med en mistenkt krigsforbryter. Han er sikkert også urolig for hvilke tanker andre ledere i hans parti gjør seg i forhold til tiltalen og arrestordren. Har det gitt dem ideer om å kaste ham og utlevere ham? Det er en utsatt posisjon å være tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Jeg håper virkelig han svetter!
Tirsdag 25. mai 2010
Akkurat nå er klokka 14.30, og jeg har fått vite at Amina Janua skal komme fra Pakistan til Oslo og reise landet rundt for å møte Amnesty-aktivister. Amina har kjempet i fem år for å få vite hva som skjedde med ektemannen Masood, som «forsvant» i juli 2005. Amina er en inspirerende, veltalende og velutdannet kvinne. Hun er sterk og modig, men også fortvilet. I de siste årene har hun vært en primus motor for arbeidet med menneskerettigheter i Pakistan.
Akkurat nå er Kyocera, en av skriverne i Grensen 3, hvor Amnesty holder til, i ferd med å gå seg varm. Den skriver ut 15 199 underskrifter samlet inn på SMS for å løslate Liu Xiabo. Hans eneste «forbrytelse» er å ha støttet et dokument hvor kinesiske myndigheter oppfordres til demokratiske reformer. 15 minutter tar det å skrive ut alle de 500 arkene.
Akkurat nå mottok jeg en hastesak fra Burkina Faso. Der dør det over 2000 kvinner hvert år som følge av komplikasjoner under svangerskap og fødsel. Hver uke mottar jeg mellom 10 og 15 slike hastesaker. Noen ganger kan mengden av menneskerettighetsbrudd verden over gjøre meg motløs. Jeg ble motløs da jeg 1. mai 2009 fikk melding om at Delara Darabi, en ung iransk kvinne, ble henrettet. Jeg ble motløs da beskjeden kom om at journalisten Anna Politkovskaja var blitt skutt og drept. Først motløs, så forbanna. Forbanna med nytt pågangsmot.
Jeg mottar nemlig ikke bare nedslående nyheter. Hver måned får jeg også informasjon om at arbeidet vårt nytter. I 2009 ble reiseforbudet til den tunisiske ytringsfrihetsforkjemperen Muhammad Abbou opphevet. Dødsdommen til Buuveibaatar fra Mongolia ble annullert, og menneskerettighetsforkjemperen Shadi Sadr fra Iran slapp ut av fengsel. Takk til alle dere som er medlemmer, deltar på aksjoner, gir Amnesty støtte, sender appeller og er SMS-aktivister. Dere er med på å gjøre en forskjell.
Akkurat nå planlegger fem aktivister i Hamar en gateaksjon hvor målet er å samle inn underskrifter for å stoppe henrettelser i Iran. Landet rundt bruker Amnesty-aktivister tida si på å gå ut i gatene, skrive innlegg i aviser, stå på stand, arrangere konserter og holde foredrag. Unge og gamle, nye og etablerte medlemmer protesterer, informerer, signerer og aksjonerer.
Akkurat nå skriver jeg et forord til en bok hvor nær 20 norske samtidsforfattere har bidratt. En bok som forhåpentligvis vil gi et annet blikk på menneskene og sakene vi jobber for. En bok vi håper vil åpne øynene til enda flere for hva som skjer verden rundt akkurat nå. En bok som vil gi mange gode leseropplevelser. En bok som forteller at det nytter å handle akkurat nå!
Dette er forordet i boka Akkurat nå som lanseres i dag og selges i bokahandlere over hele landet. Amnesty har bedt 18 norske forfattere og skribenter om å skrive personlige tekster med utgangspunkt i temaer og personer Amnesty jobber for. Rammen for tekstsamlingen er at alle temaene er menneskerettighetsbrudd som foregår rundt om i verden – akkurat nå.
Torsdag 22. april 2010
Utlendingsnemda (UNE) åpnet i slutten av mars opp for å tvangsreturnere somaliere til Mogadishu og Sør-Somalia. Dette er åpenbart i tråd med regjeringens ønsker om å være ”hardere i klypa”. UNEs argumentasjon for vedtaket er at det ikke er krig nok i Mogadishu eller Sør-Somalia til at alle asylsøkere derfra trenger beskyttelse i Norge.
Dette til tross for at UNE i sin vedtakstekst ikke bestrider at det er daglige kamper i Mogadishu der sivile blir drept. De bestrider heller ikke at væpnete grupper som Al-Shabab har kontroll over deler av byen og områdene rundt, og at den islamistiske opprørsbevegelsen utøver en brutal justis med steininger, pisking, amputasjoner basert på vilkårlige ”dommer”. UNE bestrider heller ikke at store deler av befolkningen i Sør-Somalia er avhengige av nødhjelp for å overleve, og de er fullt ut klar over at mange hjelpeorganisasjoner reduserer sin tilstedeværelse på grunn av risikoen hjelpearbeidere løper ved å være i området. UNE er også klar over at det er mye som tyder på at både den midlertidige regjeringen og de væpnete gruppene ruster opp for å øke krigshandlingene.
I de fleste menneskers øyne er det så visst en krig som utspiller seg i Sør-Somalia og Mogadishu. Den bærer alle krigens særpreg. I Mogadishu er den spesielt gruoppvekkende fordi den foregår i en by, mellom parter som tilsynelatende ikke er så opptatt av å skille mellom sivile og stridende. Et ukjent antall tusen sivile er drept. To millioner mennesker er på flukt. De fleste i eget land. Den nest største gruppa til nabolandene og noen få så langt unna som til Norge. Mange av dem som har flyktet kort lever i nød og er avhengige av utenlandske hjelpeorganisasjoner.
UNE forstår at mange mennesker er nødt til å flykte fra Mogadishu og Sør-Somalia på grunn av krigen der. Men de synes ikke det er krig nok til at folk skal flykte til Norge. De synes at flere mennesker burde flykte kort. De mener at alle burde stoppet i de nærmeste leirene for internflyktninger i Somalia. Der kan de, ifølge UNE, få beskyttelse av klanen sin og mat fra FN og andre hjelpere.
Er det dette som er igjen av den norske humanismen? Et millimetermål på om kriger er ille nok til at folk har rett til å flykte helt til Norge, eller om de burde stoppe i fattigere land?
Jeg bare spør.
Onsdag 14. april 2010
Amnesty International har blitt kritisert for å ha samarbeidet med Cageprisoners og Moazzam Begg, og for at Gita Sahgal har blitt suspendert fra sin stilling ved Amnesty Internationals hovedkontor i London.
Først til kritikken av Gita Sahgals suspensjon: Suspensjonen av Sahgal var ikke en sanksjon eller et forsøk på å kneble kritikk. Suspensjonen av Sahgal var i tråd med personalreglementet i Amnesty International, som er fremforhandlet med fagforeningene. En slik suspensjonstid skal brukes til å vurdere om den ansatte har brutt arbeidsreglementet eller ikke.
Etter forhandlinger ble det klart at det var uoverstigelig uenighet mellom Amnesty International og Gita Sahgal, og den 9. april ble partene enige om å avslutte Sahgals arbeidsforhold i Amnesty International.
Det ligger i sakens natur at Amnesty International som arbeidsgiver ikke kan kommentere denne personalsaken ytterligere.
Sahgals utspill til The Sunday Times inneholdt svært alvorlig kritikk av en annen organisasjon, Cageprisoners, og en privatperson, Moazzam Begg, og Amnesty Internationals samarbeid med disse. Amnesty International tar alltid slik kritikk på alvor og Sahgal var klar over at Amnesty International på dette tidspunkt hadde igangsatt undersøkelser om innholdet i kritikken og om den måtte få følger for samarbeidet med Cageprisoners og Moazzam Begg.
Det er ingenting i den informasjonen Amnesty International har kjennskap til som krever at Amnesty ikke kan samarbeide med Cageprisoner og Moazzam Begg. Amnesty tar ikke stilling til hvorvidt jihad, eller krig, er rettferdig. Amnestys fokus er å beskytte sivile i enhver væpnet konflikt og vi fordømmer alle angrep mot sivile. Hvis noen mener å ha bevis for at Moazzam Begg eller Cageprisoners har forsvart eller unnskyldt menneskerettighetsbrudd vil vi revurdere vår posisjon mht Moazzam Begg og Cageprisoners.
Amnestys kritikere hevder at vårt samarbeid med Cageprisoners undergraver vårt arbeid for kvinners rettigheter og menneskerettighetenes universalitet. Vi forsvarer alles rettigheter nettopp fordi menneskerettighetene er universelle, og Amnestys arbeid for kvinners rettigheter er en sentral del av alt arbeid Amnesty International gjør. Dette er lett å få bekreftet ved å bruke litt tid på www.amnesty.no. Vårt arbeid taler for seg selv.
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International Norge.
Tirsdag 13. april 2010
Jeg har nylig vært på påskeferie i Egypt. Ikke på strendene ved Rødehavet, men på utallige templer, pyramider og gravkamre langs Nilen. Etter at vi leste ”Egypteren Sinuhe” av finske Waltari har flere i familien hatt en spesiell interesse for gammel egyptisk historie.
Ferien ble en suksess. Vi fikk oppleve akkurat det vi håpet. Se utrolige byggeverk som etterlot oss med det faste spørsmålet: Hvordan i all verden fikk de til dette uten heisekraner og dynamitt. Vi fikk også gode innføringer i en tanke og religionsverden så detaljert og vakkert overført til oss at det ikke er annet enn imponerende.
På toppen av dette seilte vi Nilen nedover, i bedagelig tempo slik at vi også kunne nyte den fascinerende blandingen av oase og ørkennatur som preger Nilens bredder.
I byene på kvelden fikk vi oppleve de to egyptiske stereotypene. De masete selgerne, men også de utrolig hyggelige egypterne som virklig syntes å ønske oss velkommen til sitt hjemland. Ikke bare fordi vi brakte med oss penger, men fordi de er genuint stolte av hva de har å vise fram.
Men at det finnes et annet Egypt er ikke bare noe jeg vet på grunn av jobben i Amnesty. Det er mistenkelig når det første reisebyråets representant i Kairo forteller oss er hvor fredelig egyptere av alle slag lever sammen, og hvor høyt alle egyptere elsker president Hosni Mubarak. ”Har dere hørt noe annet, er det bare propaganda fra dem som ville skade landet vårt.”
På dette tidspunktet har jeg nettopp forlatt kolleger som forbereder kampanjestart i Oslo. Vi skal de neste månedene sette fokus på ulovlige fengslinger i forbindelse med den såkalte krigen mot terror.
En av sakene vi skal fokusere på er en mann som befinner seg noen mil ut i ørkenen fra Kairo. Hans navn er Mohamed el Sharkawi. Han har sittet fengslet siden 1995 da pakistanske myndigheter utleverte ham til Egypt. Han har aldri blitt tiltalt for noe. Snarere er det sånn at domstoler i Egypt har beordret ham løslatt 15 ganger.
Men den ”elskede” president Mubaraks sikkerhetspoliti nekter å etterkomme ordren. De har unntakslover de kan benytte hvis de ikke ønsker å følge domstolens påbud. Det er kjekt for såkalt elskede presidenter å ha når de vil kvele opposisjon. Sharkawi har ikke bare blitt holdt fengslet i femten år, han er blitt torturert, mishandlet og sendt på en rundreise i egyptiske fengsler.
Egypt har ikke bare sine egne fanger. De har også vært villige torturister for amerikanerne. I 200? Lot svenske myndigheter CIA hente to egyptiske asylsøkere i Stockholm, og frakte dem til Egypt, der egyptisk politi avhørte og torturerte dem på oppdrag fra USA.
Det kan være godt for ”elskede” presidenter å holde seg inne med sine mektigste allierte også. Det er greit å ha støtte hvis folket skulle bli brysomt og vil kvitte seg med presidenten eller den han har utpekt til etterfølger.
Mens jeg leser mailer og surfer på nettet på hotellrommet kan jeg ikke unngå å skjenke Karim Amer en tanke også. Jeg er usikker på hvilket fengsel han sitter i, men jeg vet han er fra Alexandria. Bloggeren som fikk fire år for å ha kritisert presidenten og det ledende islamske universitetet.
Jeg har liten tro på reisebyråets framstilling av egypternes kjærlighet til sin president. Jeg har lite til overs for myndighetene i landet og måten de bryter menneskerettighetene. Mens jeg har kost meg på Nilen vet jeg samtidig at 18 000 mennesker sitter fengslet uten lov og dom i dette landet. Jeg skal gi den kommende kampanjen all den energien jeg har; etter å ha feriert her med familien min vet jeg nå hva de 18000 menneskene blir frarøvet.
Du kan også dra på en reise som kommer til å bety noe for deg: www.uspesifisert.no
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge.
Onsdag 27. januar 2010
Verdenssamfunnet, og norske myndigheter mer enn de fleste, har gitt FN oppdraget med å overvåke menneskerettighetene og kontrollere at stater respekterer dem. FN og internasjonal rett er etter denne regjeringens egne utsagn sentrale i norsk innen- og utenrikspolitikk. Den samme regjeringen gjentar igjen og igjen at Norge og norske interesser er tjent med at internasjonal rett overholdes. Det skaper forutsigbarhet og det begrenser de mektiges rett til å gjøre hva de vil i kraft av sin makt –økonomisk eller militær.
Menneskerettighetene er et slikt område av internasjonal rett som Norge legger stor vekt på. Menneskerettighetene er det nærmeste vi har et løfte om at alle mennesker skal få leve et liv i verdighet. Et liv i frihet fra frykt og frihet fra nød. Norske myndigheter hevder at menneskerettighetene er en hjørnestein i all norsk politikk.
Det finnes ikke noe menneskerettighetspoliti til å følge opp statenes løfter. Hvis du og jeg skal føle oss trygge på å leve et liv i verdighet, må vi stole på at våre myndigheter respekterer menneskerettighetene. Når myndighetene tråkker feil må vi stole på at FN korrigerer dem, og at myndighetene lytter til FN. Norge har for tiden en slik rolle i FNs menneskerettighetsråd. Uke etter uke krever norske myndigheter, på vegne av FN, at USA, Saudi Arabia, Iran, Israel og mange flere skal følge FNs anbefalinger og menneskerettighetsråd. Når de ikke gjør det sender menneskerettighetsrådet og Norge strenge brev til regjeringene og klager og irettesetter. Slik er systemet. Latterlig mener noen, fordi det ikke står makt bak kritikken. Men stater som Norge, som i alle år har støttet systemet mener at det har en mening, at vi sakte men sikkert bygger en respekt for menneskerettighetene ved å navngi og kritisere de statene som ikke respekterer systemet.
Det vil si at nå er jeg redd jeg må si at Norge mente at systemet har en mening. For kort tid siden møtte nemlig justisminister Storberget kritikk fra FN med å hevde: ”I Norge gjelder norsk lov!” På denne måten avviser han at FN kan overprøve om Norge følger internasjonal rett eller ei. Hvor har vi hørt dette før. Jo, vi har hørt det når blant andre Norge har kritisert USA for tortur, Iran for henrettelser, Kina for fengsling av annerledes tenkende. Plutselig har Norge stilt seg slik at vi argumenterer på samme måte som menneskerettighetsverstingene. Jeg hører noen si: Det går ikke an å sammenligne et fly til Bagdad med henrettelsene i Iran. Nei det gjør det kanskje ikke. Men det går an å sammenligne måten man overser FN på. Det gir mening å si at alle som nekter å lytte til FN undergraver FNs innflytelse. Det gjør norske myndigheter nå. De gjorde det 6. desember og det gjorde de natt til tirsdag da de tvangssendte mennesker til Bagdad mot FNs eksplisitte råd
Neste gang Norge kritiserer USA, Iran, Kina eller hvilken som helst stat for ikke å følge FN vil kritikken låte hult, og norske myndigheter har gitt verstingstatene det beste motargument. Hvorfor skal vi lytte til FN når dere ikke gjør det? For i Iran gjelder iransk lov, i USA gjelder amerikansk lov og i Kina gjelder kinesisk lov. Som Norge setter de såkalte nasjonale interesser først. Når nasjonale interesser brukes mot FN, mot menneskerettighetene og mot enkeltmenneskers trygghet og velferd er det på tide å begynne å frykte for fremtiden. Jeg er redd vi om noen år kan starte historien om endringene i norsk menneskerettighetspolitikk med: ”Først tvangsreturnerte de irakiske asylsøkere til Bagdad mot FNs råd…” Vi må få den negative utviklingen til å stoppe her. Vi må kreve:
Gjør som FN sier, Jens!
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International. Dette er appellen han holdt under protestaksjonen utenfor Stortinget i ettermiddag. Du kan signere aksjonen her.
Fredag 8. januar 2010
Hvor går grensen mellom å provosere – som er lovlig – og å bruke hatefull tale – som er ulovlig? Grenseoppgangen blir ikke tydelig stadfestet av noe menneskerettighetsdokument. Her vil det alltid være rom for skjønn. Og dermed blir det debatt. Selv i Amnesty. Det må vi være åpne på.
MEN i karikaturstriden er Amnestys holdning klar: Karikaturtegningene beskyttes av ytringsfriheten og bør dermed ikke forbys.
Om det er RIKTIG og VIKTIG å oppfordre norske aviser til å trykke karikaturene på nytt akkurat nå – aktualisert av drapsforsøket på Westergaard – er en annen diskusjon.
På morgenmøtet i dag åpnet vi opp for at alle i sekretariatet skulle få si sin mening – og det kom mange sterke innspill – tuftet på både følelsesmessige, menneskerettslige og storpolitiske argumenter.
Skal vi være religionssensitive og ikke trykke karikaturene i respekt for at de beviselig opprører mange muslimer i verden? Trenger verden en ytterligere tilspissing av den såkalte konflikten mellom vesten og den muslimske verden? Har karikaturene blitt et viktig ”symbol” på og fanesak for ytringsfriheten? Er ytringsfriheten et alibi for islamofobi eller er beveggrunnen for ikke å trykke karikaturene egentlig bare frykt for konsekvensene for nordmenn i utlandet?
Mennesker opplever hver dag angrep på sine rettigheter fordi de har vært kritiske til religion. Å forsvare disse menneskene er en viktig oppgave for oss i Amnesty.
Men vi er usikre på om det å publisere karikaturtegningene på nytt er et nyttig verktøy i arbeidet med å forsvare ytringsfriheten – både i vår del av verden og i mer undertrykkende regimer. Vi tror tegningene vil bli brukt til å piske opp stemningen blant muslimer og øke den såkalte ”Clash of Civilizations”, og dermed tjene ekstremisters interesser.
Amnesty håper at karikaturdebatten fremover også kan ha rom for å fokusere på andre saker hvor mennesker har risikert livet for sine overbevisninger. Ref: Amnestys aksjoner for Karim Amer i Egypt, falungong-utøvere i Kina og Perwiz Kambaksh i Afghanistan.
Onsdag 6. januar 2010
I en organisasjon heter nyttårsforsetter handlingsplan. Men det er selvsagt for kjedelig for en blogg. Derfor presenterer jeg herved Amnesty Internationals nyttårsforsetter for 2010. I motsetning til deg og alle andre privatpersoner har jeg et styre som kan sparke meg hvis jeg ikke holder disse løftene.
Så til saken.
- Jeg lover at Amnesty skal provosere deg i løpet av 2010. Du skal virkelig få merke at menneskerettighetene gjelder for alle, og aller mest for dem du liker aller minst.
- Jeg lover at Amnesty skal få deg forbanna i 2010, så forbanna at du blir med på en amnestyaksjon.
- Jeg lover at dersom du gidder å følge med skal jeg forklare for deg at fattigdom ikke handler om penger, og at å arbeide for menneskerettighetene er den beste strategien for fattigdomsbekjempelse.
- Jeg lover å tåle at du håner meg dersom ikke to eller flere stater avskaffer dødsstraff i 2010.
- Jeg lover å fortsette å presse, lokke og henge ut norske myndigheter for å forsøke å hindre de verste utslagene av den nye ”hardere i klypa” asylpolitikken deres.
- Jeg lover å fortsette å jobbe for at Norge skal gi opphold til løslatte Guantánamofanger.
- Jeg lover å jobbe utrettelig for at samvittighetsfanger og andre ulovlig internerte blir løslatt. Enten de er fengslet av kinesiske, amerikanske, saudiarabiske, jemenittiske, pakistanske eller andre lands myndigheter.
- Jeg lover at det skal bli lett for deg å bli ”kjent” med noen av disse fangene dersom du følger oss på www.amnesty.no, en nettside jeg lover blir veldig mye bedre veldig snart.
- Jeg lover at du skal få mulighet til å kommentere på hva vi jobber med og hvordan vi gjør det.
- Jeg lover å gi deg en mulighet til å være med på å oppfylle alle disse løftene hvis du vil.
Som sagt har jeg allerede folk som følger med på at jeg holder løftene mine, men jeg håper at du også vil gjøre det og at du jevnlig vil arrestere meg i forhold disse nyttårsforsettene.
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Ingelin 
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 