Verdenssamfunnet, og norske myndigheter mer enn de fleste, har gitt FN oppdraget med å overvåke menneskerettighetene og kontrollere at stater respekterer dem. FN og internasjonal rett er etter denne regjeringens egne utsagn sentrale i norsk innen- og utenrikspolitikk. Den samme regjeringen gjentar igjen og igjen at Norge og norske interesser er tjent med at internasjonal rett overholdes. Det skaper forutsigbarhet og det begrenser de mektiges rett til å gjøre hva de vil i kraft av sin makt –økonomisk eller militær.
Menneskerettighetene er et slikt område av internasjonal rett som Norge legger stor vekt på. Menneskerettighetene er det nærmeste vi har et løfte om at alle mennesker skal få leve et liv i verdighet. Et liv i frihet fra frykt og frihet fra nød. Norske myndigheter hevder at menneskerettighetene er en hjørnestein i all norsk politikk.
Det finnes ikke noe menneskerettighetspoliti til å følge opp statenes løfter. Hvis du og jeg skal føle oss trygge på å leve et liv i verdighet, må vi stole på at våre myndigheter respekterer menneskerettighetene. Når myndighetene tråkker feil må vi stole på at FN korrigerer dem, og at myndighetene lytter til FN. Norge har for tiden en slik rolle i FNs menneskerettighetsråd. Uke etter uke krever norske myndigheter, på vegne av FN, at USA, Saudi Arabia, Iran, Israel og mange flere skal følge FNs anbefalinger og menneskerettighetsråd. Når de ikke gjør det sender menneskerettighetsrådet og Norge strenge brev til regjeringene og klager og irettesetter. Slik er systemet. Latterlig mener noen, fordi det ikke står makt bak kritikken. Men stater som Norge, som i alle år har støttet systemet mener at det har en mening, at vi sakte men sikkert bygger en respekt for menneskerettighetene ved å navngi og kritisere de statene som ikke respekterer systemet.
Det vil si at nå er jeg redd jeg må si at Norge mente at systemet har en mening. For kort tid siden møtte nemlig justisminister Storberget kritikk fra FN med å hevde: ”I Norge gjelder norsk lov!” På denne måten avviser han at FN kan overprøve om Norge følger internasjonal rett eller ei. Hvor har vi hørt dette før. Jo, vi har hørt det når blant andre Norge har kritisert USA for tortur, Iran for henrettelser, Kina for fengsling av annerledes tenkende. Plutselig har Norge stilt seg slik at vi argumenterer på samme måte som menneskerettighetsverstingene. Jeg hører noen si: Det går ikke an å sammenligne et fly til Bagdad med henrettelsene i Iran. Nei det gjør det kanskje ikke. Men det går an å sammenligne måten man overser FN på. Det gir mening å si at alle som nekter å lytte til FN undergraver FNs innflytelse. Det gjør norske myndigheter nå. De gjorde det 6. desember og det gjorde de natt til tirsdag da de tvangssendte mennesker til Bagdad mot FNs eksplisitte råd
Neste gang Norge kritiserer USA, Iran, Kina eller hvilken som helst stat for ikke å følge FN vil kritikken låte hult, og norske myndigheter har gitt verstingstatene det beste motargument. Hvorfor skal vi lytte til FN når dere ikke gjør det? For i Iran gjelder iransk lov, i USA gjelder amerikansk lov og i Kina gjelder kinesisk lov. Som Norge setter de såkalte nasjonale interesser først. Når nasjonale interesser brukes mot FN, mot menneskerettighetene og mot enkeltmenneskers trygghet og velferd er det på tide å begynne å frykte for fremtiden. Jeg er redd vi om noen år kan starte historien om endringene i norsk menneskerettighetspolitikk med: ”Først tvangsreturnerte de irakiske asylsøkere til Bagdad mot FNs råd…” Vi må få den negative utviklingen til å stoppe her. Vi må kreve:
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International. Dette er appellen han holdt under protestaksjonen utenfor Stortinget i ettermiddag. Du kan signere aksjonen her.
Hvor går grensen mellom å provosere – som er lovlig – og å bruke hatefull tale – som er ulovlig? Grenseoppgangen blir ikke tydelig stadfestet av noe menneskerettighetsdokument. Her vil det alltid være rom for skjønn. Og dermed blir det debatt. Selv i Amnesty. Det må vi være åpne på.
MEN i karikaturstriden er Amnestys holdning klar: Karikaturtegningene beskyttes av ytringsfriheten og bør dermed ikke forbys.
Om det er RIKTIG og VIKTIG å oppfordre norske aviser til å trykke karikaturene på nytt akkurat nå – aktualisert av drapsforsøket på Westergaard – er en annen diskusjon.
På morgenmøtet i dag åpnet vi opp for at alle i sekretariatet skulle få si sin mening – og det kom mange sterke innspill – tuftet på både følelsesmessige, menneskerettslige og storpolitiske argumenter.
Skal vi være religionssensitive og ikke trykke karikaturene i respekt for at de beviselig opprører mange muslimer i verden? Trenger verden en ytterligere tilspissing av den såkalte konflikten mellom vesten og den muslimske verden? Har karikaturene blitt et viktig ”symbol” på og fanesak for ytringsfriheten? Er ytringsfriheten et alibi for islamofobi eller er beveggrunnen for ikke å trykke karikaturene egentlig bare frykt for konsekvensene for nordmenn i utlandet?
Mennesker opplever hver dag angrep på sine rettigheter fordi de har vært kritiske til religion. Å forsvare disse menneskene er en viktig oppgave for oss i Amnesty.
Men vi er usikre på om det å publisere karikaturtegningene på nytt er et nyttig verktøy i arbeidet med å forsvare ytringsfriheten – både i vår del av verden og i mer undertrykkende regimer. Vi tror tegningene vil bli brukt til å piske opp stemningen blant muslimer og øke den såkalte ”Clash of Civilizations”, og dermed tjene ekstremisters interesser.
Amnesty håper at karikaturdebatten fremover også kan ha rom for å fokusere på andre saker hvor mennesker har risikert livet for sine overbevisninger. Ref: Amnestys aksjoner for Karim Amer i Egypt, falungong-utøvere i Kina og Perwiz Kambaksh i Afghanistan.
I en organisasjon heter nyttårsforsetter handlingsplan. Men det er selvsagt for kjedelig for en blogg. Derfor presenterer jeg herved Amnesty Internationals nyttårsforsetter for 2010. I motsetning til deg og alle andre privatpersoner har jeg et styre som kan sparke meg hvis jeg ikke holder disse løftene.
Så til saken.
Jeg lover at Amnesty skal provosere deg i løpet av 2010. Du skal virkelig få merke at menneskerettighetene gjelder for alle, og aller mest for dem du liker aller minst.
Jeg lover at Amnesty skal få deg forbanna i 2010, så forbanna at du blir med på en amnestyaksjon.
Jeg lover at dersom du gidder å følge med skal jeg forklare for deg at fattigdom ikke handler om penger, og at å arbeide for menneskerettighetene er den beste strategien for fattigdomsbekjempelse.
Jeg lover å tåle at du håner meg dersom ikke to eller flere stater avskaffer dødsstraff i 2010.
Jeg lover å fortsette å presse, lokke og henge ut norske myndigheter for å forsøke å hindre de verste utslagene av den nye ”hardere i klypa” asylpolitikken deres.
Jeg lover å fortsette å jobbe for at Norge skal gi opphold til løslatte Guantánamofanger.
Jeg lover å jobbe utrettelig for at samvittighetsfanger og andre ulovlig internerte blir løslatt. Enten de er fengslet av kinesiske, amerikanske, saudiarabiske, jemenittiske, pakistanske eller andre lands myndigheter.
Jeg lover at det skal bli lett for deg å bli ”kjent” med noen av disse fangene dersom du følger oss på www.amnesty.no, en nettside jeg lover blir veldig mye bedre veldig snart.
Jeg lover at du skal få mulighet til å kommentere på hva vi jobber med og hvordan vi gjør det.
Jeg lover å gi deg en mulighet til å være med på å oppfylle alle disse løftene hvis du vil.
Som sagt har jeg allerede folk som følger med på at jeg holder løftene mine, men jeg håper at du også vil gjøre det og at du jevnlig vil arrestere meg i forhold disse nyttårsforsettene.
Tirsdag får Amnesty og jeg besøk av en venn. Kerry Cook og sønnen hans KJ kommer til Norge. Kerry gleder seg til å bygge snømann med sønnen. De kommer fra Texas der snømenn er sjeldne.
Det er ingen selvfølge at Kerry og KJ har muligheten til å bygge snømann sammen. KJ er i det hele tatt mer enn en vanlig utgave av livets under. Kerrry skulle nemlig egentlig ikke vært iblant oss lenger. Ikke fordi han har overlevd en livsfarlig sykdom, eller unngått å dø i en ulykke. Han stod på listen over mennesker Texas vill drepe med gift. Kerry Cook var dødsdømt i 22 år for en forbrytelse han aldri begikk.
Han unnslapp døden fordi han selv kjempet mot den hvert sekund på dødscella, og fordi at etter ti år fattet noen enkeltpersoner utenfor murene interesse for saken hans. Enkeltpersoner av den typen vi alle skulle ønske vi hadde rundt oss. Du vet de som tror på deg uansett, og som er villige til å ofre tid, penger, anseelse og hva det måtte være for å få resten av verden til å tro på deg. Kerry overlevde, ikke fordi det amerikanske rettsystemet fungerer, men fordi Kerry og hans medhjelpere viste seg å være bedre til å grave fram sannheten enn politi og påtalemakt var til å skjule den.
Natt til 10. november ble en annen mann henrettet. For en gangs skyld var det en mann som mange nordmenn vet om. En mann mange av oss fulgte med skrekkblandet undring mens han skjøt ti mennesker ett for ett. Personlig var jeg faktisk i den situasjonen at jeg fikk kjenne på redselen for denne mannen. John Allen Muhammed ble henrettet for drap han begikk i og omkring Washington DC i 2002. Dere husker ham kanskje. Han hadde spesialbygget bilen sin slik at han kunne ligge i bagasjerommet og skyte på folk. Han drepte et menneske på en bensinstasjon, noen på en skole osv. Han hadde med seg en ung gutt som fikk livsvarig fengsel.
Jeg var i Washington DC høsten 2002 mens John Allen Muhammed fortsatt drepte folk. Jeg stod på ett tidspunkt på en bensinstasjon og fylte bensin, da jeg oppdaget en hvit varevogn som gled sakte omkring på en parkeringsplass vis a vis stasjonen. På det tidspunktet mente politiet at skyteren opererte fra en hvit varevogn. Jeg skal innrømme jeg ble redd, og skulle ønske at John Allen Muhammed ikke fantes.
I natt ble han drept. Det faktum at jeg har hatt en bitte liten grunn til å være redd ham gir meg ikke noen større autoritet til å mene noe om henrettelsen. Men det bringer problematikken litt nærmere. Uansett føler jeg bare den samme meningsløsheten ved denne henrettelsen som jeg gjør ved alle andre henrettelser. Den blir forsterket av det faktum at John Allen Muhammed er mistenkt for å ha skutt flere personer i saker som ikke er oppklart. Saker som ofrenes pårørende må regne med at aldri blir oppklart, fordi myndighetene antar at den skyldige ikke bare er tatt, men drept.
Tomheten og meningsløsheten blir styrket av at det nettopp har vært to nye massedrap i USA. En bitter ansatt som stormet inn på sin tidligere arbeidsplass og skjøt rundt seg, og en offiser som skjøt vilt på en militærleir. Ingen av dem skjenket nok John Allen Muhammeds forestående henrettelse en eneste tanke. Nok et menneske ble drept. Ingen ble vekket til live av det og ingen er tryggere på grunn av det.
I motsetning til det forteller Kerry Cooks sak oss at snarere enn å gjøre folks live tryggere, vil enhver stat som har dødsstraff sannsynligvis drepe mennesker som er nøyaktig like uskyldige som John Allen Muhammeds ofre.
Kerry Cook skal på Norgesturne i uka som kommer og jeg oppfordrer alle til å komme på foredragene hans. Man blir ikke den samme igjen etter å ha hørt ham fortelle historien sin.
I 2007 eksploderte en oljetank på Vest Tanks anlegg i Sløvåg i Gulen kommune. Ingen omkom, men store mengder giftige stoffer lekket ut i miljøet og mange mennesker ble syke. Noen kanskje langvarig. Den daværende ledelsen i Vest Tank forsvarer seg med at de ikke visste hva det var de mottok og forsøkte å rense. De mener seg lurt av selskapet Trafigura som fraktet det farlige avfallsproduktet til Gulen. Det holder ikke.
Økokrim har tatt ut tiltale mot den tidligere ledelsen i Vest Tank i forbindelse med eksplosjonen i Sløvåg og rettssaken skal etter planen starte i november.
Amnesty International tar ikke stilling til skyldspørsmålet i denne saken, men Amnesty mener at enhver bedrift har et eget ansvar for å vite om deres egen virksomhet kan føre til fare for medarbeidere og befolkningen der virksomheten er etablert. Dette bør være del av et sett med retningslinjer bedrifter alltid følger når de påtar seg oppdrag eller starter opp ny aktivitet. Bedriftene har også et ansvar for å sikre seg at deres egen virksomhet er lovlig i henhold til nasjonal lov og internasjonal rett. Når en aktivitet, slik tilfellet er i denne saken, er ulovlig i EU og USA må det være bedriftens ansvar å kjenne til dette og sikre seg at dette likevel er lov og ansett som forsvarlig i Norge.
Det er således ikke tilstrekkelig å dekke seg bak at man ikke har fått korrekt informasjon av sin samarbeidspartner. Det må også være enhver bedrifts ansvar å undersøke bakgrunnen til sine samarbeidspartnere, deres “rulleblad”, rykte og etterrettelighet.
Vest Tank-saken – en del av en større forurensningsskandale
Saken med oljegiganten Trafigura og den sjokkerende forurensningsskandalen på Elfenbenskysten ruller nå på NRK, BBC, The Guardian og nederlandske Volkskrant. Amnesty International har sammen med Greenpeace vært en av de sentrale kildene til de opplysningene som kommer fram. Amnesty kommer ved årsskifte med en fullstendig rapport om egne funn i saken.
Vestlandsselskapet Vest Tank renset coker gasoline for Trafigura fram til eksplosjonen 24. mai 2007. Eksplosjonen førte til betydelige helseskader blant innbyggerne i Gulen kommune. På forhånd hadde ingen andre land i verden ønsket å behandle stoffene som eksploderte i Sløvåg. Coker gasoline inneholder store mengder svovel og miljøgifter, men ved å rense den og tilsette kjemikalier får man en lavkvalitetsbensin som er ulovlig i Vesten, men som blir solgt i Afrika. Selve renseprosessen av coker gasoline er ulovlig både i EU, USA og Singapore.
I en rekke interne e-poster fremgår det at Trafigura var fullt klar over at det var ulovlig å rense coker gasoline i store deler av verden. Vest Tank, på sin side, påstår at Trafigura aldri informerte dem om at kautisk vasking var ulovlig i blant annet EU og at det var giftig avfall om bord på de seks skipslastene som ankom Slåvåg. Styreformann, Trond Emblem, sier at de føler seg lurt fordi Trafigura hadde sagt at innholdet på skipene var slop, vaskevann fra rengjøring av tankene om bord på skip. Det holder ikke.
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International Norge.
Det har av forståelige grunner plutselig blitt en veldig interesse i Norge for forholdene i kongolesiske fengsler. Av den grunn har jeg snakket mye med Amnesty Internationals etterforsker på Kongo, Andrew Philip. Han har besøkt et stort antall av disse fengslene over flere år og har gruoppvekkende ting å fortelle.
Han forteller at det første som slår deg når du kommer inn i et fengsel i Kongo er den forferdelige stanken. De sanitære forholdene er elendige i hvert eneste fengsel. Toalettene flyter over, og det finnes knapt mulighet til å vaske seg.
Falleferdige
Så godt som alle fengslene i Kongo ble bygget under kolonitiden, og de har ikke blitt vedlikeholdt siden. Derfor er de stort sett falleferdige. Faktisk i så stor grad at det av og til virker merkelig at de innsatte ikke bare dytter ned veggene og rømmer. Fangene er avhengige av at familie, venner eller organisasjoner bringer dem mat, medisiner og andre nødvendigheter for at de skal være sikre på å overleve.
I 2008 inspiserte FN et fengsel øst i landet etter at ti personer hadde dødd av feilernæring i løpet av en uke. I fengselet fant de tjue andre som var døden nær og mange som var alvorlig feilernært.
Barn i fengslene
Philip fortalte at for ham personlig er det aller verste å treffe barn som sitter i disse fengslene. Det finnes stort sett barn i alle fengslene, og de sitter sammen med de voksne. Vold, voldtekt og andre overgrep hører til dagens orden. Når han treffer på et barn gjør han alt i sin makt for å få det løslatt umiddelbart.
Fengslene har stort sett adskilte avdelinger for menn og kvinner. Men nylig ble det klart hvor liten beskyttelse adskillelsen gir. Den 29. juni i et fengsel i Goma brøt de mannlige fangene ned veggen til kvinneavdelingen og gjengvoldtok et tjuetalls kvinner igjen og igjen.
Grufull virkelighet
French og Moland sitter i ett av disse fengslene. Det betyr at de lever i en konstant fare, men det er ikke tvil om at de er bedre beskyttet mot sult, feilernæring og sykdommer enn de fleste av sine medfanger. Jeg håper at alle de nordmennene som er opprørt over behandlingen nordmennene får, utvider den harmen til å gjelde alle de tusenvis av kongolesere som også sitter i dem. Mange av dem er dømt etter enda verre retterganger enn den som vi nordmenn har vært vitne til i Kisangani. Flesteparten av dem er faktisk ikke engang dømt, men sitter i varetekt år etter år uten å vite når saken deres kommer for retten.
Gjennom saken til Moland og French har vi nordmenn fått et sjeldent blikk inn i en virkelighet som tusenvis av fanger i Kongo og mange andre land er tvunget til å leve med hver eneste dag.
De siste dagene har TV2 og tv2.no hatt en rekke artikler og reportasjer der de har omtalt Amnestys og Reprieves forsøk på å få norske myndigheter til å gi asyl til fanger løslatt fra Guantanamo. En av de navngitte personene som kan være aktuelle for opphold i Norge blir konsekvent kalt ”Osama bin Ladens livvakt”.
Abdul Hamid al-Ghizzawi er en syrer som ble arrestert i Afghanistan og som har sittet sju år på Guantanamo. Amerikanske myndigheter har i lengre tid forsøkt å bevise at han var et sentralt medlem av al-Qaida, og at han sågar var Osama bin Ladens livvakt. Etter alle disse årene med internering uten dom, og like mange år med forsøk på å bevise hans tilknytning til al-Qaida har amerikanerne nå bestemt seg for at al-Ghizzawi ikke er en fare for amerikansk sikkerhet og at han kan løslates. De har kort og godt ingen beviser for at han for eksempel var Osama bin-Ladens livvakt. Hvorfor insisterer da TV2 på å kalle ham det?
Tilsvarende lagde kanalen en kryssklippsekvens i sine sendinger 2. september. Der ser vi først Barack Obama love at han ikke vil løslate noen som er en fare for amerikaneres sikkerhet, hvorpå det kjapt klippes til Said Ali al-Shihri som etter at han ble løslatt fra Guantanamo ble med i en terrorgruppe. Det interessante med denne saken er at Said Ali al-Shihri ble løslatt før Barack Obama ble president, og at han er den eneste man kjenner til som har blitt med i en terrorgruppe etter løslatelse fra Guantanamo, til tross for at flere hundre har blitt løslatt gjennom årene.
Hvorfor kan ikke TV2 forkusere på det enkle faktum at det sitter omkring 60 fanger på Guantanamo, som har sittet der i årevis, og som amerikanerne nå vil løslate fordi de ikke kan bevise at de har gjort noe galt. At de samme 60 mennene ikke kan sendes hjem til sine hjemland fordi myndighetene i land som Kina, Syria, Uzbekistan, Egypt og flere sannsynligvis vil fengsle, torturere og kanskje henrette dem fordi amerikanerne feilaktig har beskyldt dem for terrorisme?
Er det nødvendig folkeopplysning eller god journalistikk å videreformidle de ubeviselige påstandene George Bush, Dick Cheney og Donald Rumsfeld slynget ut om disse mennene? Eller er det riktigere å anvende prinsippet om at en person er uskyldig til det motsatte er bevist?
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International Norge.
I høst skal vi i Amnesty kreve at bedrifter tar samfunnsansvar. Bedrifter som er direkte eller indirekte ansvarlig for menneskerettighetsbrudd må stilles til ansvar.
Shells virksomhet har ødelagt livsgrunnlaget til hundretusener av mennesker i Nigerdeltaet
Menneskene som bor der er blitt fratatt sin rett til helse og sunne omgivelser og retten til en akseptabel levestandard
De fattige rammes hardest
”Because of oil exploration there are no more fisheries…
We experience the hell of hunger and poverty.
Plants and animals do not grow well, the fish have died…”
Jonah Gbemre, Iwerhekan Community, Ughelli South Local Government Area of Delta State, april 2008
Du kan se film fra Nigerdelta her:
Hva kan du gjøre?
Vi trenger flest mulig til å bli med oss ut på Shellstasjoner i Norge. Der skal vi samle underskrifter og spre kunnskap om de menneskerettighetsbruddene Shell er ansvarlig for. Kan du sette av et par timer til å være med på din lokale Shellstasjon? Aksjonene skal skje i oktober og november i Norge og mange andre land. Du får aksjonspakke, råd og opplæring i forkant.
Meld deg på her, og du får tilsendt mer informasjon og aksjonspakke:
- E-post: aksjon@amnesty.no
- Twitter: @Amnesty_Norge
- Eller til din regionleder
- Eller som kommentar til denne artikkelen
Bli med og krev at Shell rydder opp i menneskerettighetsbruddene i Nigeria!
I 1961 var verden preget av den kalde krigen. Folkene i store deler av Øst-Europa, Afrika, Asia og Latin-Amerika levde i diktaturer eller sterkt autoritære samfunn. Ikke-statlige organisasjoner i et sivilt samfunn som opererte uten fare for medlemmenes liv var et fenomen som i stor grad var forbeholdt mennesker i Vest-Europa og Nord-Amerika.
I denne vireligheten unnfanget den visjonære advokataktivisten Peter Benenson, Amnesty International. En organisasjon av vestlige mennesker som skulle benytte sin frihet til å ”adoptere” og arbeide for medmennesker som ikke kunne heve sin egen stemme og som led i autoritære staters fengsler. Plutselig hadde man en bevegelse av mennesker i Vest-Europa, USA og Canada som brukte alle fredelige midler for at deres adopterte samvittighetsfange skulle bli løslatt. Enkelt, genialt og vel tilpasset organisasjonens mål og daværende samtid.
I 2009 er verden radikalt endret. Muren falt for tyve år siden. Mange diktaturer og autoritære stater verden over har måtte vike plassen for ulike former for folkestyre. Det sivile samfunn har eksplodert verden over. Ikke-statlige organisasjoner med all verdens formål, mange av dem basert på menneskerettighetene finnes overalt. Det er en enorm kraft i deres aktivisme, og de har lite behov for å bli adoptert av venner i verdens nordlige eller vestlige hjørner. For dem gir begrepet assosiasjoner til mer eller mindre hjelpeløse barn som må tas vare på av voksne. Det hører ikke hjemme i forholdet mellom organisasjoner eller enkeltmennesker i organisasjoner.
Internasjonal solidaritet og partnerskap er derimot noe annet. Det trenger alle i alle deler av verden.
Jeg er nylig hjemvendt fra Amnesty Internationals internasjonale rådsmøte. 350 mennesker fra hele verden som har forsøkt å meisle ut Amnestys framtid. Den viktigste retningsendringen er nettopp fra adopsjon til partnerskap. Amnesty er kanskje verdens største menneskerettighetsorganisasjon målt i medlemmer. Vi er ganske sikkert en av dem det lyttes mest til i det internasjonale samfunnet, men vi er langt fra den eneste relevante eller viktige. Vi har av den grunn hatt store problemer med å vokse utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika. Mange ser oss som eksklusive og paternalistiske. Dette har Amestys ledende aktivister bestemt seg for å gjøre noe med.
Nå er hovedmålene knyttet til å forhindre og stanse overgrep i tett partnerskap med kolleger verden over. La de samme partnerne påvirke våre beslutninger, våre arbeidsmetoder og våre målsetninger. Samtidig som vi med sterk selvtillit skal bidra med våre styrker inn i dette. Vårt enestående navn og omdømme, vår ekspertise i rettighetsbasert aktivisme, vår unike evne til å kombinere aktivisme med tung faglig etterforskning og vår evne til å skape oppmerksomhet.
Foreldreholdningen knyttet til begrepet adopsjon skal byttes ut med likestillingen i et godt partnerskap. Amnesty skal jobbe mer med og mindre for.
I 2011 er Amnesty International 50 år. Organisasjonen har i løpet av relativt kort tid fått en unik posisjon i det globale sivile samfunn. Men denne suksessen har også bidratt til å endre verden på en måte som krever at organisasjonen må endre seg for ikke å forvitre med den tiden den ble dannet i. Amnesty kan bare styrke seg videre dersom vi blir en naturlig del av en global menneskerettighetsbevegelse der mange organisasjoner kombinerer og koordinerer sine ulike styrker for å nå felles mål. Ut med foreldrerollen, inn med partnerskapet på tvers av kjønn, farge, religion, seksuelle legninger og ikke minst økonomisk status.
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International Norge
Grand Prix er gøy! I år er Grand Prix enda bedre fordi selv jeg tror at grand prix’en kan bli norsk. Men, og det vil alltid være et men når jeg uttaler meg offentlig om Grand Prix, i “festlokalet” dekker de glitrende kulissene stygge “sprekker i veggen”.
Grand Prix blir omtalt som en homofest. Homofester er noe grand prix-vertskapet ikke skal ha noe av. Russiske homo-organisasjoner ønsket å arrangere en marsj i Moskvas gater på lørdag. Det skulle byens robuste ordfører ikke ha noe av. Herr Tsoy vil ikke ha noen marsj fordi de homofile: ” ødelegger vårt samfunns moralske søyler… og skaper uro som setter moskovitters og gjesters liv i fare”. Ordføreren er ikke alene om å frykte de homofile. En organisasjon kalt “Rainbow” får ikke nødvendig offentlig registrering med henvisning til terrorlover. I følge russiske myndigheter sprer de ekstremistisk politikk som kan føre til nedgang i antall russere som blir født.
Diskrimineringen av homofile og deres organisasjoner er en forlengelse av russiske myndigheters undertrykkelse av alle som er i opposisjon til landets politiske ledelse. Denne undertrykkelsen har kommet spesielt brutalt til uttrykk overfor enkelte journalister og advokater. Alle husker vel drapet på journalisten Anna Politkovskaya. Kvinnen som nærmest egenhendig utfordret Putins brutale overgrep i Tsjetsjenia. Ikke fullt så berømt er advokaten Stanislav Markelov som ble skutt ned på åpen gate i Moskva i januar. Sannsynligvis drept fordi han var på “jakt” etter russiske politi og militære som har torturert og drept i Tsjetsjenia. Samtidig ble en ung journalist, Anastasia Barburova, skutt i hodet da hun forsøkte å følge etter markelovs drapsmann. Ingen av disse drapene er oppklart, mange andre drap på menneskerettighetsforkjempere forblir også uoppklarte. Det er mye som tyder på at det er straffefrihet for å drepe aktivister i Russland.
Jeg kunne skrevet mye mer. Jeg kunne nevnt navnene på flere som har blitt torturert, har forsvunnet eller har blitt drept. men dere er vel allerede lei av at vi i Amnesty alltid skal ødelegge festen enten det er OL eller Grand Prix. Til det vil jeg gjerne si at når man skal på fest er det vel greit å vite hvem verten er og hva han driver med til hverdags.
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International Norge
Kristin Rødland Buick
Håkon Sæberg 
Fredrik Mellem
patricia 
Janne
Ingvild Gjone Lyberg
bjørnen 
Isabella
kjell arild 
Grand Prix blir omtalt som en homofest. Homofester er noe grand prix-vertskapet ikke skal ha noe av. Russiske homo-organisasjoner ønsket å arrangere en marsj i