Folkene i en rekke land verden rundt har i løpet av året tatt til gatene og protestert og til og med kastet lengesittende diktatorer. Hva som kommer etter er fortsatt usikkert, og i land som Egypt, Syria, Jemen og Bahrain må demonstrantene fortsatt tåle at myndighetene bruker brutal vold mot fredelige demonstranter. Det kan virke som om mange flere må dø før våren kan bli til sommer. Likevel mener jeg det er stort håp i disse folkemassene. Dette håpet sprer seg også. I Russland er det flere folk i demonstrasjoner enn det har vært på flere tiår. Putins maktspill har blitt for mye for mange.

For meg er disse demonstrasjonene et bevis på at mange forståsegpåere og eksperter har tatt feil. Ofte har vi hørt at menneskerettigheter med krav om frihet fra frykt og nød er noe bare vi i utviklede demokratier har begreper om. Nå ser vi at dette er så feil som det går an. Menneskerettighetene, slik de uttrykkes i FNs verdenserklæring og tilhørende dokumenter, er kanskje best forankret i vår politiske tradisjon, men verdiene og intensjonene er universelle. Det er kun arrogant og undertrykkende å påstå noe annet. Det lærte vi i 2011.

Hvis 2011 ga menneskerettighetsaktivister håp. Hva vil vi så med 2012?

Vel jeg kan love at vi skal gjøre mer enn å håpe.  Menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty har fortsatt en viktig rolle å spille. Det har vi som enkeltmennesker også.

I Midtøsten og Nord-Afrika skal vi fortsette å rette søkelyset mot de mektige sammen med demonstrantene og aktivistene i gatene. Vi skal avsløre dem når og dersom de bryter de menneskerettighetene folket krever. Makthaverne i Egypt, Tunisia og Libya skal ikke tro at vi ikke følger med selv om de fleste journalistene har reist hjem. Følger du Amnesty vil du høre om fengslingene, undertrykkelsen og diskrimineringen dersom den fortsetter under nye regimer. Du skal også få mulighetene til å påvirke de samme makthaverne sammen med oss. Både direkte og gjennom de regjeringer og selskaper som støtter dem.

Et overgrep som vi har bekjempet med suksess er dødsstraffen. Men det er fortsatt stater som dreper for å vise sin allmektighet og skremme sin befolkning. Kampen mot denne antikverte straffen skal vi trappe opp. Sammen med likesinnede regjeringer og mennesker skal du ofte få tilbudet om å stanse henrettelser og endre lovverk. Amnesty har lenge gått foran i dette arbeidet, og den jobben lover vi å føre videre med større tyngde.

Verden over blir kvinner behandlet som annenrangs mennesker. Det har alltid vært en skam, men i vår tid er det en skam alle vet om og bør forstå er galt. Noen steder tar denne undertrykkelsen ekstreme former. DR Kongo er et slikt sted. Skjermet fra offentlighetens lys voldtas kvinner som et ledd i alle aktørenes krigsstrategi. Her virker håpet langt unna. Men ingen situasjon er umulig. Det ble vi minnet på av årets tre fredsprisvinnere. Vi skal kjempe for at kvinnene i Kongo skal få den stemmen og den rettferdigheten de ikke bare fortjener, men har rett til.

Men vi trenger ikke reise til Kongo for å finne urett mot kvinner. Fokuset på voldtekt i Norge, særlig i Oslo, har økt bevisstheten om at vi ikke engang i Norge tar overgrep mot kvinner alvorlig nok. Regjeringen hadde ikke fulgt sitt eget voldtektsutvalgs anbefalinger for å få bukt med dette meget omfattende og alvorlige problemet. Amnesty kommer til å henge på den nye justisministeren som en klegg inntil vi opplever at hun tar voldtekt så alvorlig som det kreves av henne.

I 2011 rykket terroren tett innpå oss alle. 22. juli kommer for alltid til å stå skrevet inn i vår bevissthet. Det kommer for alltid til å finnes en sorg i oss alle. For noen er den helt konkret og knyttet til tapet av et umistelig menneske. For andre er den mer generell. Men nok en gang må vi ta tak i det håpefulle som fulgte det unevnelige massedrapet og bygge videre den samfunnsformen vi er så stolte av. Amnestys rolle i dette blir å bekjempe alle uttrykk for hat og diskriminering. Bekjempe dem med ord og med handlinger som uttrykker det motsatte. Vi skal gi uttrykk for det vi mener, og vi skal oppfordre og utdanne flere til å gjøre det samme.

På veien mot disse store målene, skal vi kjempe for friheten og livet til enkeltmennesker som alt er falt i de mektiges klør. Enkeltmennesker som sitter fengslet for sine meninger, skyldige og uskyldige som sitter i sine celler og venter på bøddelen, og folk som hver dag må leve sine liv i ytterste fattigdom uten den respekten for deres verdighet som de alle har rett til å oppleve.

Som 2011 kan 2012 fort bli et revolusjonært år. Ikke i den gamle betydningen vi har lest om fra Russland, Kina og mange andre steder i historien, men i den betydningen vi lærte i 2011. Den revolusjonen pågår og Amnesty tilbyr deg å spille en rolle.

Godt nytt år!

Det er langt fram før verdens kvinner har fått sin rettmessige plass som forhandlere og fredsbyggere. Men Leymah Gbowee fra Liberia og Tawakkol Karman fra Jemen har vist verden betydningen av kvinners aktive deltakelse uten andre våpen enn deres egen styrke. I Liberia sto kvinner sammen på tvers av trosskiller midt i borgerkrigen og fikk fredsavtale. Ved hjelp av de liberiske kvinnenes kamp på grasrota ble Ellen Johnson Sirleaf løftet fram til å bli Afrikas første valgte kvinnelige president.

Resolusjon 1325 – fundamentet for årets fredspris
Da Thorbjørn Jagland presenterte de tre prisvinnerne slo han fast: “Vi kan ikke oppnå demokrati og varig fred i verden med mindre kvinner får de samme muligheter som menn til å påvirke utviklingen på alle plan i samfunnet. Resolusjon 1325 gjorde for første gang overgrep mot kvinner i krig og konflikt til et internasjonalt sikkerhetsanliggende”. Kvinners manglende deltakelse i fredsprosesser blir i henhold til resolusjonen også sett på som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.

Alle FNs medlemsland er forpliktet av Sikkerhetsrådets resolusjoner. I resolusjon 1325 blir regjeringene pålagt å øke kvinnerepresentasjonen i alle konfliktløsningstiltak og fredsforhandlinger. Flere kvinner skal inn i fredsbevarende styrker og kvinners perspektiver skal innarbeides i gjenoppbyggingsprogrammer etter krig og konflikt. Videre anerkjenner resolusjonen betydningen av kvinners fredsinitiativer.

Den virkelige testen om hva resolusjon 1325 kan brukes til foregår i land der kvinner lever under forhold som er preget av krig og konflikt. Fred- og sikkerhetspolitikken er fortsatt mannsdominert på samme måte som krigene hovedsakelig utkjempes mellom menn. Mens krigen utkjempes, må kvinner ta økt ansvar for å holde samfunnet i gang. De må skaffe vann og mat til barna mens skoler ødelegges, økonomien peker nedover og landsbyer utslettes. Kvinner blir systematisk voldtatt, som et ledd i en bevisst krigsstrategi.

Det spiller liten rolle for disse kvinnene at det finnes resolusjoner og handlingsplaner som ivaretar deres sikkerhet på papiret. Det spiller også liten rolle når under tre prosent av de som har signert fredsavtaler siden 1992 er kvinner, og når fredsavtalene er på menns premisser. Avtaler som ensidig fokuserer på våpenhvile og grensetrekking tar ikke kvinner på alvor. De blir heller ikke bærekraftige på lengre sikt. En bærekraftig fredsavtale må ta opp underliggende konfliktspørsmål som sikre vannkilder, skoler, helsetilbud, rehabilitering av ofre for seksuelle overgrep og troverdige rettsoppgjør. Derfor må kvinner delta minst på lik linje med menn i forhandlingene.

Initiativet til resolusjonen kom fra kvinne-, freds- og menneskerettighetsorganisasjoner. Sikkerhetsrådet hadde lydhøre medlemsland som fikk saken på rådets dagsorden: Bangladesh, Canada, Nederland, Jamaica og Namibia. Etter omfattende forarbeid og lobbyvirksomhet fra organisasjonene hadde så Sikkerhetsrådet sin store debatt om “Kvinner, fred og sikkerhet” på FN-dagen 24. oktober 2000. Norge deltok, som et av meget få vestlige land. En uke senere ble resolusjonen enstemmig vedtatt.

Seksualisert vold som våpen i krig
I 2001 engasjerte FN to eksperter – den tidligere finske forsvarsministeren Elisabeth Rehn og Ellen Johnson Sirleaf fra Liberia – som reiste til konflikt- og krigsområder i 14 land. De fikk førstehånds beskrivelser av hvordan voldtekt, ydmykelse og tvangsprostitusjon ble brukt som en bevisst strategi i krigføring og også i forbindelse med fredsbevarende operasjoner. Rapporten “Women, War, Peace” har bidratt til å vise verden hvilke lidelser og krenkelser som følger av det noen kynikere lettvint har kalt “boys will be boys”.

Resolusjon 1325 og flere etterfølgende resolusjoner har erkjent at seksualisert vold som våpen i krig både er en krigsforbrytelse og en trussel mot fred og sikkerhet. I Bosnia avdekket modige kvinner fra FN-systemet på 90-tallet seksuelle overgrep, trafficking og påtvunget prostitusjon som FNs eget fredsbevarende personell var ansvarlige for. Hun som varslet sine overordnete mistet jobben. De ansvarlige gikk fri. Saken er nylig blitt aktualisert gjennom filmen “The Whistleblower”, som har vakt oppsikt både i og utenfor FN.

I 2001 ble Norge medlem av Sikkerhetsrådet. Likestillingssentret kom raskt på banen og foreslo blant annet økt representasjon av kvinner i fredsprosesser med norsk støtte – om nødvendig ved kvotering, at norske midler til fredsbygging gjenspeiler at kvinner og menn kan ha ulike perspektiver, samarbeid med frivillig sektor samt retningslinjer mot sex-kjøp for FN-styrker. Kravene er like aktuelle i dag.

Forum Norge 1325 håper at årets fredspris inspirerer norske myndigheter og det internasjonale samfunn til et mer forpliktende og systematisk arbeid med å støtte fredsinitiativer som kvinner selv mobiliserer til. Norske myndigheter har også et ansvar for å bidra til at FN feier for egen dør når det gjelder seksuelle overgrep begått av fredsbevarende styrker, samt å sikre kvinners rettssikkerhet under og etter krig.

Denne kronikken er signert Elisabeth Rasmusson i Flyktninghjelpen, Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp, Gro Lindstad i FOKUS, Torild Skogsholm i CARE, Liv Tørres i Norsk Folkehjelp, Mari Holmboe Ruge i IKFF og John Peder Egenæs i Amnesty International i Norge. Organisasjonene er en del av Forum Norge 1325. Kronikken står også på trykk i dag i Dagsavisen.

I høstkampanjen samarbeider vi med Framtiden i våre hender. En kollega av meg telte antall paragrafer i Skatteloven tidligere i høst, og kom fram til intet mindre enn 309 paragrafer. De skattemessige forholdene ved næringsvirksomhet i Norge er gjennomregulert og nøye kontrollert av myndighetene.  Samtidig finnes ikke en eneste lov for hvordan selskaper skal unngå å krenke menneskerettigheter. Det er opp til selskapene selv. Det vil vi endre!

Akkurat nå er aktivister på gaten i Trondheim, Bergen, Stavanger, Oslo, Tromsø og Moelv for å kreve at Nærings- og handelsminister Trond Giske og stortingspolitikerne innfører bindende retningslinjer for bedrifters samfunnsansvar.

For å lykkes med kampanjen håper vi du blir med på laget. Du kan:

• signere aksjonen og spre den til absolutt alle du kjenner
• lage din egen aksjon. Start med å lese aksjonsveiledningen.
• delta på et av våre andre arrangementer. Sjekk vår turneliste.

Sees vi?

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty og organisasjonens sjefsaktivist.

Foto: Amnesty International/Kristian Hvesser 

Misforstå meg rett, jeg lider ikke av en slik voldsom stormannsgalskap at jeg tror det er mulig for meg alene å stanse mordmaskineriet i USA, Kina, Saudi Arabia eller Iran. Men jeg har fått lov til å oppleve at stor internasjonal oppmerksomhet i kombinasjon med flinke advokater og nasjonale organisasjoners trykk har reddet liv.

Hvem husker ikke saken til Amina Lawal? Den nigerianske kvinnen som skulle steines for å ha fått et barn utenfor ekteskap. Millioner av mennesker verden over reiste seg i harnisk. Samtidig jobbet nigerianske advokater og organisasjoner på spreng for å finne utveier. Kampen ble kronet med hell og Amina Lawal lever i dag i frihet.

Et annet menneske det er vanskelig å glemme er Leyla Mafi, eller Leyla M. som vi kalte henne lenge. Den unge iranske jenta som også skulle steines fordi hun var tatt i utroskap for tredje gang. Hun hadde allerede blitt straffet med pisking to ganger. Det helt spesielle med Leyla M. var at hun var tvunget ut i prostitusjon av moren. Nok engang reiste folk og regjeringer seg i store antall. Sterke og gode krefter inne i Iran likeså. Nok en gang opplevde vi at myndigheter som vanligvis ikke nøler med å drepe i lovens navn, bakket ut. Leyla Mafi lever et bedre liv i dag enn hun gjorde før dødsdommen.

Det er med andre ord mulig å stanse henrettelser som er nær forestående. Men muligheten til å mislykkes er alltid tilstede. Derfor er det så viktig å legge flest krefter i arbeidet med å få dødsstraffen fjernet fra alle staters lovbøker. Den kampen går stødig framover. I gjennomsnitt har 3 land avskaffet dødsstraffen årlig siden 1990. Da Amnesty ble grunnlagt i 1961 var det åtte land som hadde avskaffet dødsstraffen. I dag er det 96 som har avskaffet og 34 til som ikke har dømt noen til døden de siste ti år. Dette er enorme framskritt.

Like fullt sitter over 17.000 mennesker og venter på sin egen henrettelse akkurat nå. Vi er nødt til å kjempe for at denne potensielle massakren ikke blir gjennomført. Den 10. oktober er den internasjonale dagen mot dødsstraff. La dette bli dagen du slutter deg til kampen mot denne torturen. Du kommer til å oppleve at du har vært med på å redde liv, men du kan også oppleve å feile. I det lange løp blir du likevel med på en kamp som kommer til å ende med suksess.

Vi i Amnesty kommer til å kjempe sak for sak og land for land inntil dødsstraffen er der den hører hjemme: I historiebøkene under det kapittelet Jens Bjørneboe kalte bestialitetens historie.

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge. Dødsstraff har vært og er fortsatt blant kampsakene som ligger hjertet hans nærmest. Den 10. oktober er den internasjonale dagen for avskaffelse av dødsstraff. Bruk den til å redde livet til Reginald Clemons som har sittet på dødscelle i USA i 17 år. Domstolen vet at Reginald ikke er gjerningsmannen. Likevel dømmer de han til døden. Stans henrettelsen!

I mine mer enn tyve år som menneskerettigetsarbeider har jeg møtt så mange mennesker som utviser et så utrolig mot at det hver dag gjør meg ydmyk å tenke på dem.

Dette er mennesker som handler med et mot som er langt fra populærkulturens brutale fysiske mot som gjerne handler om å nedkjempe en motstander med bare never eller våpen.

Mine modige helter setter ofte livet på spill, men de gjør det sjelden i fysisk kamp.

Jeg har vært heldig nok til å kjenne så mange. Jeg har bare plass til å nevne noen.

En av mine aller største helter er Kerry Cook som satt 22 år på death row i Texas for et mord og en voldtekt han ikke har begått. Etter å ha blitt mishandlet og justismyrdet av myndighetene møtte Kerry en fengselsvirkelighet der en ung og godt utseende mann ble mishandlet, misbrukt og voldtatt igjen og igjen. En av de mer sympatisk innstilte medfangene rådet Kerry om at han måtte drepe en av sine plageånder for å sette seg i respekt og dermed stanse mishandlingen. Kerrys svar var at han ikke kom til death row som en drapsmann, og at han planla å forlate death row uten å være en drapsmann også. I stedet kjempet Kerry hver dag av de 22 årene for sin løslatelse og renvaskelse. En kamp som endte med suksess. Kerry forlot death row uten å ha drept noen verken før eller etter at systemet hadde voldtatt ham både i overført og bokstavelig forstand.

Og så har du Ngawang Sangdrol. En ung tibetansk nonne som ble dømt til tre års fengsel for å demonstrere mot kinesiske myndigheter og som stadig fikk straffen forlenget fordi hun brukte tiden i fengselet til å protestere på nye måter. Ved å lage protestsanger, ved å tåle brutale fysiske avstraffelser i stedet for å bryte sammen og innrømme skyld eller svike sine venner og idealer. Til slutt ble hun løslatt og kan kjempe videre. Riktignok etter å ha blitt tvunget til å forlate sitt elskede Tibet.

Eller Kasha Nabagesera, en lesbisk aktivist fra Uganda som hver eneste dag lever i livsfare fordi hun nekter å skjule hvem hun elsker. Som har måttet oppleve at mange av hennes venner har blitt drept. Som lever i et samfunn der politikerne ønsker å innføre dødsstraff for å elske slik hun gjør. Som gang på gang opplever å bli kastet ut av sitt hjem fordi ingen vil leie ut til sånne som henne. Men som likevel nekter å gi seg, nekter å gjemme seg bort eller flytte til Norge eller USA der hun åpenbart ville fått asyl og kunne levd i fred og kjærlighet.

Jeg vil også nevne de mange tusen menneskene som tar til gatene i Syria i disse dager. Hver og en risikerer når som helst å bli skutt av presidentens menn som dreper fredelige demonstranter uten å blunke. Eller enda verre bli arrestert og torturert og kanskje torturert ihjel.

Fra vårt stort sett trygge lille hjørne av verden er solidaritet det vi har kunnet gi disse menneskene langt der borte. Det har ikke krevd mot, men oppmerksomhet, tid, medfølelse og harme nok til å gidde å mase på våre myndigheter, på deres myndigheter og på store multinasjonale selskaper om å ta ansvar.

Men så opplevde vi bomben og massemordet den 22. juli, og mot ble plutselig viktig og helt konkret i livet til hver enkelt nordmann og alle andre som lever i Norge.

Først var det motet som forbipasserende i Oslos gater og campingturister ved Utøya utviste da de med liten tanke på egen sikkerhet hjalp skadede og flyktende fra regjeringsbygget og Utøya. Politi og hjelpemannskaper utførte også mange heltedåder i løpet av noen intense timer.

Så fikk vi se et annet mot. Myndighetenes mot til å konstatere at disse uhyrlige handlingene ikke måtte skremme oss til å bygge murer, skape et fryktsomt eller mistenksomt samfunn eller forsøke å fengsle, forfølge eller stenge ute mennesker i en fryktrefleks. Et mot til å opprettholde et samfunn og en styringsform som bygger på et mangfold som inkluderer det vi er uenige i, misliker og langt på vei bekjemper. Et samfunn der vi stoler på at rettferdigheten skjer fyldest og som er best tjent med et tøylet maktapparat underlagt strenge rettsstatsprinsipper. Et samfunn der selv den verste gjerningsmann skal ha sin dag i retten, være uskyldig til det motsatte er bevist og straffes på en måte vi alle kan stå oppreist å forsvare.

Det motet våre myndigheter viste fikk i mine øyne det rette svaret fra oss, folket, da vi aksepterte det, omfavnet det og var stolte av det.

Det norske samfunnet møtte gjerningsmannens ønske om splid og splittelse, oppdeling i ”oss og dem” og menneskeforakt med samhold og inkluderende sorg og bearbeidelse og helt konkrete handlinger der skiller ble visket ut og ikke forsterket. Det var modig gjort!

Men dette motet er ikke utvist en gang for alle. Vi lærte med gru at vårt åpne samfunn, vår vekt på fredelig engasjement og meningsbrytning kan utnyttes til å begå massedrap på dem som kjemper for slike verdier, og vi vet innerst inne at dersom vi skal fortsette å leve i et samfunn som er likt, eller enda bedre enn, det vi hadde før 22. juli så kan 22. juli hende igjen.

Men det er min faste overbevisning at hvis vi ikke holder fast ved dette motet til å kjempe for mangfoldet, åpenheten, retten til å være uenig og retten til å være ufyselig i manges øyne, så mister vi ikke bare det beste i vårt samfunn, men vi gjør det farligere enn det var før.

Samtidig må vi framover ha mot til å bekjempe menneskeforakterne uansett hvilken gruppe de tilhører. Enten de definerer seg som høyre- eller venstreside. Muslimer, kristne eller ateister. Vi må kort og godt ha mot til å stå opp for våre idealer. I den kampen må vi også knytte allianser på kryss og tvers av det som ofte ses på som bastante grupper. Vi skal gå sammen med meningsfeller og dem vi er uenige med så lenge de kjemper for de samme idealer om frihet og verdighet.

Vi må kort og godt engasjere oss mer i samfunnet vårt. Bruk stemmen din! Godt valg!

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge. Deler av denne bloggen ble også brukt i en tale på Bjørnsonfestivalen i Molde med tema mot.

Noen av dere er sikkert direkte berørt av det som har skjedd, og til dere ønsker jeg å overbringe de varmeste tanker. Ikke bare fra Amnesty i Norge, men fra Amnesty-venner over hele verden. Jeg har ikke tall på alle henvendelsene vi har fått fra ansatte og medlemmer fra Sverige til Sør-Afrika og fra Japan til Chile. Felles for alle hilsenene er at de både utrykker dyp sorg over det som har skjedd, og sterk beundring over hvordan myndighetene og folket i Norge har reagert med løfter om mer demokrati og åpenhet. De hilsenene er til dere også.

Vi i Amnesty mener at vår organisasjons arbeid kan spille en viktig rolle i tiden framover. Angrepene i Oslo og på Utøya hadde også en brodd mot alle som engasjerer seg for mangfold i samfunnet. Det mener jeg forplikter oss til å styrke vårt arbeid på dette feltet.

Vi må engasjere enda flere i aktivt arbeid for mangfold og menneskerettigheter i Norge og verden for øvrig. Vi må være en av de stemmene som taler hat, intoleranse og respektløshet midt imot. Vi må kort sagt fortsette å jobbe for respekt for menneskerettighetene og verdiene som springer ut fra dem.

Jeg håper dere alle er enige med meg i at Amnestys beste svar på den meningsløse forbrytelsen som har skjedd er å øke engasjementet for det vi står for. Vi skal jobbe mer for rettighetene til flyktninger og asylsøkere i Norge og verden. Vi skal drive mer menneskerettighetsundervisning og vi skal ikke minst fortsette å kjempe for menneskerettighetene til enkeltmennesker over hele verden. Denne forbrytelsen skal ikke gjøre at vi vender oss innover og glemmer at altfor mange mennesker i altfor mange land lider fordi deres myndigheter ikke respekterer deres rettigheter.

Dette brevet er en oppfordring til dere om å bli med i Amnestys arbeid med fornyet kraft. Amnestys menneskerettighetsarbeid ser jeg som den beste måten vi kan hedre dem som mistet livet eller ble skadet 22. juli, og som vårt bidrag til at det ikke skal skje igjen.

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International Norge.

Foto fra rosemarkeringen i Oslo sentrum: Elizete F. Lima.

I dag, 10. mars 2011, dukket Dennis og hans ekstremt mørke stemme og utrolig rolige snakketakt opp i minnet igjen. Sterkere enn på lenge. Grunnen til det er at staten Illinois avskaffet døddstraffen i går. Altfor sent for Dennis Williams.

Nå tror selvsagt du at Dennis ble henrettet en gang etter 1998. Det ble han ikke. Dennis ble løslatt fra death row i Illinois i 1996. Det var derfor jeg begynte å snakke med ham. Jeg ville ha ham til Norge for å fortelle om sine 18 år som uskyldig dødsdømt. I følge kontakter jeg har i USA, var han estremt flink til å formidle livet på vei mot en forutbestemt og ferdigforhandlet død. Dennis holdt mange sånne foredrag i USA.

Men Dennis var også redd for døden. Spesielt døden ved flyulykke. Ironisk kanskje gitt at han hadde kjempet seg vei ut av death row, men angst er ikke rasjonelt. På merkelig vis kan jeg kanskje takke denne angsten for at jeg opplever at jeg hadde et forhold til Dennis Wiliams. Våre relativt hyppige telefonsamtaler dreide seg ofte om det å fly til Norge. For min del dreide det seg om å overbevise Dennis om at det var tryggere enn å kjøre bil.

Men vi snakket om mye mer også. Dennis hadde bestemt seg for å saksøke staten Illinois for å ha dømt og sperret ham inne til tross for hans uskyld. Han hadde fått seg advokat til føre saken, og han understreket denne advokatens dyktighet ved å fortelle meg at han hadde privatfly til å fly seg landet rundt til alle klientene. Han var så god at han hadde råd til privatfly som han trengte fordi han hadde klienter over hele USA.  ”He says we’re gonna go for 18 million dollars. One million for each year on death row”, fortalte Dennis meg en gang. Stort sett er jeg ikke så opptatt av at folk skal bli rike. Men jeg ønsket av hele mitt hjerte at Dennis skulle få sine 18 millioner dollar og masser av tid til å bruke dem som han ville.

Vi snakket selvsagt også om dødsstraff og Dennis’ opplevelser. Han sa en annen ting som brant seg inn i minnet og som har vært med på å styrke min motstand mot dødsstraff over alt og for alltid. Han sa: “Mor lærte meg forskjellen på rett og galt, men hun kunne ikke lære meg å ikke være på feil sted til feil tid med svart hud”.

Dennis Williams fikk pengene sine i 1999. Da han fikk dem sa han at han ville levert tilbake hver cent øyeblikkelig  dersom det kunne gi ham tilbake de 18 årene på death row.

Hadde Illinois ikke hatt dødsstraff i 1978 hadde Dennis’ historie vært helt annerledes. Gårsdagens gledelige vedtak kom med andre ord altfor sent for Dennis.

Den 20. mars 2003 døde Dennis Williams av hjerneblødning mens han satt i stolen sin hjemme. Da hadde det gått fem år og ni måneder siden han ble løslatt. Til tross for sin økonomiske rikdom jobbet han som veileder for ungdom, kunstmaler og dødsstraffaksjonist.

Dennis kom aldri til Norge. Angsten for å fly ble for stor særlig da han skjønte at selv om han ville overleve selve styrten, så ville han sikkert fryse ihjel i havet.

Det er fortsatt 34 stater i USA som praktiserers dødsstraff. Det sitter en Dennis Williams i hver eneste en av dem. Heldigvis ser det ut som om statene i USA kommer til å følge den internasjonale  trenden som har ført til at dødsstraffen avskaffes i land etter land.

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge. Dødsstraff har vært en av de viktigste kampssakene hans siden han ble med i Amnesty.

De opposisjonelle demonstrantene har oppført seg eksemplarisk i forhold til voldsbruk. De ryddet opp etter seg på Tahrirplassen etter at seieren var et faktum. Kravene deres har vært det de fleste av oss mente var de rette. Fjern diktatoren, innfør demokrati, løslat de politiske fangene, avskaff unntakstilstanden. Respekter menneskerettighetene, både ytringsfriheten og retten til et økonomisk verdig liv.

For en gangs skyld var jeg vitne til en revolusjon som ikke bare virket rett og rimelig, men som det politisk uavhengige Amnesty nesten kunne stått bak. Det er oppsiktsvekkende!

Deler av tiden jeg fulgte med på det som skjedde i Egypt, oppholdt jeg meg i Kenya. Der vandret  jeg rundt i slum etter slum i Nairobi og snakket med mennesker som lever der.

Det oppløftende i dette arbeidet var de mange politisk bevisste, reflekterte og målbevisste menneskene jeg traff. Mine fordommer hadde, hvis jeg skal være ærlig, ledet meg til å tro at jeg først og fremst ville treffe utslåtte mennesker. Det stemte heldigvis ikke.

Mange av de jeg snakket med hadde ideer som minnet veldig om de jeg hørte ropt utover Tahrirplassen hver gang jeg slo på tv. De avskydde sine egne poltiske ledere fordi de stjeler alt de kan mens de sitter i posisjoner. De påpekte hvordan den poltiske eliten sørger for at alle verv forbeholdes en liten klikk. De fortalte også hvordan noen få alternative stemmer som har blitt valgt inn i parlamentet fort blir korrumpert fordi det er umulig å fungere hvis man forsøker å stå utenfor. Jeg må her ile til å understreke at jeg ikke kan påstå at alle parlamentarikere er korrupte, men det var det jeg ble fortalt av alle, fra aktivister til drosjesjåfører.

Jeg gikk altså omkring  i slumområdenes forsøplete miljø og snakket med imponerende politiske aktivister om behovet for store politiske endringer som må til for å bedre slumbeboernes virkelighet. Endringer som ikke først og fremst dreide seg om noen slanter ekstra til en bedre bolig. Nei, virkelige politiske endringer som vil gi medbestemmelse. Endringer som vil føre til at politikere ble stemt vekk når de ikke leverte og som også vil føre til at Kenyas store rikdommer kommer flere enn den politiske og landeiende eliten til gode.

Når jeg kom tilbake på hotellet skrudde jeg på tv’en og hørte de samme kravene igjen. Forskjellen var at det som ble formidlet gjennom tv på en eller annen måte bar i seg et løfte om snarlige endringer. Nå vet jeg at det var en riktig følelse. Det egyptiske folket samlet seg på Tahrirplassen og demonstrerte til de oppnådde å kaste diktaturet og plante spiren til medbestemmelse og større fordeling.

Foreløpig forble de kloke stemmene fra Nairobi mer uttrykk for håp om en ganske fjern fremtid. Jeg forsøkte å spørre mer om nettopp dette. Når kommer opprøret fra Tahrirplassen til Uhuruparken? Svarene var ofte litt oppgitt optimistiske, en optimisme uttrykt  mer som ønske enn plan.  Stammemotsetninger og politikernes splitt og hersk-taktikk gikk oftest igjen som forklaringer på hvorfor opprøret nok er langt unna. Først når kenyanerne forkaster stammen som viktigste politiske referansepunkt kan opprøret komme, mente noen. Samtidig hadde de lave forhåpninger til hvor fort det kunne skje.

Det dummeste man gjør er å påberope seg at man er ekspert på et land etter å ha vært der i en uke. Det skal jeg vokte meg vel for å gjøre. Men enkelte ting ligger klart i dagen. Kenya styres av en maktelite som karrer til seg så store rikdommer de kan mens de i stor grad ignorerer at store deler av befolkningen lever i fattigdom. Selv om det avvikles valg betyr ikke det at folket virkelig er med og bestemmer over egne liv og rettigheter.

For meg høres alt dette ut som det jeg har hørt fra Egypt. Jeg tror likhetene ikke må stanse der. Det fredelige opprøret fra Tahrirplassen må gjentas i Uhuruparken før kenyanerne får oppleve et virkelig demokrati.

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty i Norge. Han var nylig i Kenya for å lære mer om hvordan drive aksjonsarbeid for slumbeboeres rettigheter og samle informasjon til vårens høydepunkt.

Les mer om Kenya-reisen og meld deg på vårens kampanje. 

Andre blogger fra Kenya-reisen:

Heftig og begeistret

Give me five!

Rusken Extreme

Filminnspilling i Nairobi

- Du er herved arrestert

På jobb i Kibera

Tvangsutkastelsene foregår nå

Kampen er ikke tapt

Midt i virkeligheten

Les også vår bloggserie fra Egypt de siste ukene.

- Er det ikke en fordel hvis gjerningsmannen har stukket av, spør jeg. – Da kan dere hjelpe kvinnen uten at han kan skader dere.

- Nei, vi ønsker jo å arrestere ham. En slik privat arrestasjon, svarer Joyce.

- Hva? Dere er jo en gruppe vanlige kvinner og menn. Tør dere arrestere en voldtektsmann?

- Hvis han er rolig arresterer vi ham og tar ham til politiet, sier Joyce. – Er han ikke rolig holder vi ham, ringer politiet og håper de kommer.

Inntrykkene fra Korogocho slummen i Nairobi er nærmest overveldende. Men det er faktisk positive inntrykk som dominerer.  Særlig møtet med Joyce og de andre i ‘Korogocho Gender Defense Team’.

Denne gruppa er en av Amnesty i Kenyas kreative samarbeidsprosjekter med slumboere i Nairobi. Det finnes flere slike grupper i andre slummer i byen. Sitatene over er ikke spøk. Denne gruppa på tilsammen tretti mennesker, de fleste kvinner rykker faktisk ut der politiet uteblir. Deres hovedmål er å hjelpe ofrene, men det er også viktig for dem å stille overgriperne til ansvar.

Derfor arresterer de menn i såkalte private arrestasjoner og leverer dem til politiet når de kan. Altfor ofte fører det ikke til domfellelse. Forkastelige holdninger til voldtekt og korrupsjon gjør at gjerningsmennene vanligvis slipper unna, men forsvarsgruppa gir seg ikke.

Når jeg spør dem om det ikke er farlig, forteller de at det for tiden er ett område i slummen der de ikke kan være lenger.  Grunnen er at en voldtektsmann de tok på fersken har klart å snu lokalsamfunnet mot dem. Dermed kan han hevne seg uten at noen vil gripe inn. De vil kanskje melde fra til ham om de beveger seg i “hans” område. Men det er i følge gruppa verst for de kvinnene og barna der inne som nå ikke kan få deres hjelp.

Peter, en av mennene i gruppa, sier at selv om de ikke har bidratt til at så mange er bak lås og slå, har de påvirket holdningene til vold og voldtekt. De har også vist sine naboer og andre i slummen at det nytter å bry seg og gripe inn. Politiet gjør kanskje ikke noe, men forsvargruppa gjør det.

- Hva skiller dere fra en vigilante, spør jeg. – Vi bruker aldri vold, svare Sainab. – Vi redder faktisk av og til gjerningsmenn fra mobben som lett kunne drept dem.

Sainab er en fordomsknuser med hele seg. En liten kvinne dekket i muslimske plagg fra topp til tå. Bare ansiktet og hendene synes.

- Vi bruker ikke vold, men jeg trener kvinner i selvforsvar i et prosjekt vi kaller ‘Nei, betyr nei!’. – Noen muslimer hevder at islam tillater eller til og med krever at menn skal bruke vold mot sine kvinner. For noe tull. Men det betyr at vi må kunne stå i mot dersom de kommer.

I det vi skal avslutte samtalen ringer Peters telefon, og historiene blit til veldig reell virkelighet. Han lytter raskt og sier kanskje; Vi er på vei!

Så forteller han raskt at et foreldrepar er i ferd med å mishandle barnet sitt ikke så langt unna. De må dra nå og gripe inn. Et øyeblikk vurderer jeg å spørre om å få bli med, men jeg slår det fort fra meg. Jeg tror ikke det passer seg at en som meg dukker opp og sier: ‘ I lovens navn, du er herved arrestert!’ Eller kanskje ble jeg bare litt redd. I grell kontrast til Joyce, Peter, Sainab og de andre.

Vel tilbake på hotellet kjenner jeg enda en gang hvorfor jeg har forblitt i Amnesty så lenge. Det handler alltid om å bry seg, om å gripe inn. Jeg passer kanskje best til å skrive og snakke, men jeg har ‘kolleger’ som håndfast stopper overgrep i helt konkret forstand.

Det er slett ikke usannsynlig at Korogocho Gender Defense Team griper inn i en voldtekt akkurat nå.

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International Norge. Sammen med en gruppe kolleger er på en to ukers reise til Kenya for å lære om hvordan drive mer effektivt aksjonsarbeid for slumboeres rettigheter og samle informasjon til vårens høydepunkt.

Les mer om Kenya-reisen og meld deg på vårens kampanje. Følg også reisen på Facebook og Twitter

Andre blogger fra Kenya-reisen:

Heftig og begeistret

Give me five!

Rusken Extreme

Filminnspilling i Nairobi

“Mom, wherever there’s a cop beatin’ a guy/Wherever a hungry newborn baby cries/Where there’s a fight ‘gainst the blood and hatred in the air/Look for me Mom I’ll be there/Wherever there’s somebody fightin’ for a place to stand/Or decent job or a helpin’ hand/Wherever somebody’s strugglin’ to be free/Look in their eyes Mom you’ll see me.”

Skrev Bruce Springsteen i teksten til ‘The Ghost of Tom Joad’ . Jeg skulle kanskje ønske jeg kunne være like ambisøs på Amnestys vegne, men det skal jeg ikke. Vi makter ikke å være overalt der overgrep skjer. Vår ambisjon er å sette inn kreftene der vi mener at vi kan utgjøre en positiv forskjell.

I 2011 fyller Amnesty International 50 år, men vi kommer ikke til å bruke mye tid og krefter på å se bakover. Det er her, nå og i fremtiden vi skal vise vår styrke.

I 2011 skal vi fokusere ekstra sterkt på slumboeres rettigheter. Over en milliard mennesker bor under forhold som defineres som slum. I motsetning til hva mange tror er ikke boligstandarden deres største problem. Det er langt verre for dem at de er usikre på om de har noen bolig i det hele tatt neste dag eller måned. De diskrimineres ved at politiet beskyter, men ikke beskytter dem og de stenges ute fordi ingen lytter til dem når de skal “oppgradere” områdene de bor i .

• Jeg lover at Amnesty skal stanse tvangsutkastelser og presse lokale og nasjonale myndigheter til å lytte til slumboeres råd.

Norsk næringsliv blir mer og mer internasjonalt. Norske bedrifter gjør langt mer enn å kjøpe og selge til og fra utlandet. Bedrifter etablerer seg med egen produksjon, eller de kjøper opp utenlandske bedrifter. I 2009 avslørte vi at mange av de største norske bedriftene ikke har noen beredskap i forhold til de menneskerettslige utfordringene vi vet de møter mange steder. Dette skyldes i beste fall slapphet, i verste er det en bevisst politikk for å spare penger og slippe bry.

• Jeg lover at Amnesty skal jobbe for nasjonale og internasjonale lover som stiller næringslivet til ansvar. I tillegg skal vi overbevise norske myndigheter om at de må opprette en ombudsmann for næringsivets menneskerettighetsansvar.

Dere husker helt sikkert Liu Xiaobo. Men sjekk om dere husker historien til noen av de følgende menneskene: Mie Mie, Aasia Bibi, Jordan Brown, Sakineh Mohammadi Ashtiani, Zelimkhan Murdalov, Alim Abdiriyim eller Truong Quoc Huy?

Disse er alle personer som enten sitter fengslet som samvittighetsfanger, er dødsdømte eller har forsvunnet.

• Jeg lover at vi i Amnesty skal fortsette å jobbe for disse menneskene helt til deres sak er løst.

Mens vi alle fokuserer på krigen i Afghanistan, utviklingen i Irak, krisene i Pakistan og delingen av Sudan fortsetter mennesker å dø i Den demokratiske republikken Kongo. I alt har fem millioner mennesker dødd som en følge av konfliktene der de siste årene. Kvinner og jenter er blant de som har lidd verst i en konflikt der voldtekt er strategisk og satt i system.

• Jeg lover at vi skal jobbe for at ofrene for denne konflikten i det minste skal oppnå en større grad av rettferdighet, og at kvinner skal delta når fred og forsoning skal diskuteres.

I det ovenstående har jeg nevnt land som Iran, Irak, Afghanistan og Kongo. Jeg har ramset opp navnene på mennesker fra Kina, Burma og flere andre steder. Felles for disse landene er mangelen på menneskerettigheter på grunn av krig eller undertrykking. Krig og undertrykking fører til at mennesker må flykte, ofte hals over hode for å redde sine egne liv.

• Jeg lover at vi skal stå på for at Norge skal føre en human flyktningpolitikk. En poltikk fulgt av en måte å snakke på som slår fast at asylsøkere er velkomne og har rett til å være her inntil det motsatte er bevist.

Jeg er født og oppvokst i Oslo. Av den grunn har jeg en barnslig glede av å gå hvor som helst i byen når som helst på døgnet. Jeg nekter å la meg skremme av rykter og eksempler på kriminalitet. Mange sier at jeg tør det fordi jeg er mann. Det har selvsagt sammenheng med at voldskriminalitet mot kvinner ofte forbindes med seksualisert vold. Samtidig vet vi at overfallsvoldtektene man risikerer i Oslos skumlere strøk uansett utgjør en brøkdel av det totale voldtektstallet i Norge. Men dette problemet gjøres enda vanskeligere av at ingen vet hvor mange som faktisk voldtas, enten det er på gata, på fest, i hjemmet eller hvor det er.

• Jeg lover at vi skal følge med på at regjeringen holder sitt løfte om å gjennomføre undersøkelser av hvor mange som faktisk blir voldtatt i Norge hvert år. Når de har gjort det, skal vi hjelpe dem og presse dem til å iverksette effektive tiltak for å forebygge og oppklare flere voldtekter.

I tillegg til disse løftene lover jeg at jeg skal videreføre løftet fra i fjor om å bekjempe dødsstraff. 2010 var det første året på lenge da ingen land avskaffet dette statsautoriserte mordet. Vi skal gjøre alt vi kan for at det blir det siste på lenge også.

Jeg håper så mange som mulig av dere blir med på å hjelpe meg å holde disse løftene.

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge.