Amnesty er kritisk til forbudet og mener det strider mot grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og religionsfrihet. Amnesty mener at det å gå med slør handler om å kunne selv velge hvordan man vil kle seg og uttrykke seg. Selv om andre mennesker syns bruk av slør er ubehagelig eller skremmende, er ikke det grunn nok til å forby det.
Mange vil med rette hevde at tilsløring av kvinner i seg selv kan oppfattes som diskriminerende. Uansett mener Amnesty at likestilling av kvinner ikke kan kjempes fram gjennom slike forbud.
Se hva Amnestys ekspert på diskriminering i Europa, John Dalhuisen sier om forbud mot slør.
Høyst sannsynlig var det ikke sånne som meg Amnestys far Peter Benenson tenkte på da han lanserte uttrykket samvittighetsfange for snart 50 år siden.
For all del, jeg sammenligner ikke meg selv med en POC (prisoner of conscience) som vi gjerne kaller dem når effektiviteten i Amnesty tar overhånd. Jeg kimser ikke av modige kvinner og menn som fengsles og tortures for det de tror på.
Men om jeg ikke er fysisk fanget for min samvittighets skyld, kjennes det ofte som om samvittigheten min fanger meg. Hvordan arter det seg å være samvittighetsfange i et demokratisk, vestlig og styrtrikt land der jeg kan være så radikal, buddhistisk, lesbisk eller aktivistisk jeg bare føler meg kallet til uten at noen bryr seg?
Min nattsvarte samvittighet kan deles i fire hovedkategorier; overforbruk, miljø, etisk handel og arbeidsrettigheter. La meg skissere en vanlig dag for en vestlig samvittighetsfange.
Mobilen min vekker meg. Med andre ord, jeg kan allerede i mitt første våkne øyeblikk ha blod på henda. Stoffet coltan som er nødvendig for å lage chip’n i mobiler og annet elektrisk utstyr kan fort være utvinnet i de store coltan-årene i Kongo og ha finansiert en av Afrikas blodigste borgerkriger.
Med det i bevisstheten sløver jeg inn i dusjen. Noen ganger vinner samvittigheten og mengder av varmt og deilig vann skrus av mens jeg såper inn håret med gåsehud, som oftest ikke. Så til området der forfengelige drifter står i ren kollisjonskurs med et samvittighetsfullt hjerte; klesskapet.
Om det er av samvittighetsfull nødvendighet eller naturlig estetisk sans som har utviklet min forkjærlighet for loppeskatter og arvegods er jeg ofte usikker på. Det er i alle fall deilig at interessene til en forandring sammenfaller. Men rett som det er må jeg allikevel bukke under for behovet for plagg som puster og følesen av å leve i dette hundreåret.
Buss til jobb er heldigvis bedre enn bil, men ikke bedre enn å sykle som jeg sjelden gjør.
Innkjøp og bruk av datamaskiner og annet elektrisk utstyr skyver jeg lett over på Amnestys miljøkonto, men samlingen halvdrukne kaffekopper på pulten får meg til å tenke på kaffebønder jeg har møtt i Nicaragua som jobber krokbøyd over bønnene et helt liv, men aldri har råd til å nyte drikken.
Etter en syv og en halv times godt lønnet arbeidsdag der jeg får jobbe med saker jeg mener er viktig, drar jeg fornøyd hjemover, – ledsaget av nyheter om mennesker som skytes på grensen eller drukner i havet på vei til et bedre liv i Vesten.
Sånn kunne jeg dessverre fortsatt. Men jeg tror både lesere og omgivelsene mine når et metningspunkt etter en stund. I mitt regime finnes det likevel heldigvis en motgift. Jeg kan nemlig jobbe for en virkelig samvittighetsfange og kjenne at mine lenker løsner litt. I sommer blir det Mie Mie.
Alle konflikter i moderne tid har sitt eget bilde som definerer den. Iran har Neda.
Lørdag 12. juni er det ett år siden det omstridte valget i Iran som utløste enorme demonstrasjoner. Store folkemengder tok til gatene i Tehran på tross av at myndighetene slo ned på aktivistene med grov vold. Sammenstøtene ble dokumentert og publisert på nettsteder som Twitter og YouTube omtrent i det de skjedde. En av historiene som gikk verden rundt var den brutale filmen om sangeren Neda Agha-Soltan som ble skutt av myndighetsmilits på åpen gate. Hun dør i filmen, badet i sitt eget blod, mens en mann kneler ved henne skriker og “Neda, ikke vær redd. Neda, bli hos meg”.
Neda er siden blitt symbolet på den fredlige motstanden mot regimet i Iran. Det amerikanske bandet Airborne Toxic Event har laget sangen “Neda” med tilhørende musikkvideo. Den ble lansert i går og alle inntektene gis til Amnestys arbeid. På nettsiden nedaspeaks.org kan du vise din støtte til henne og de andre iranske aktivistene ved å laste opp bilde av deg selv som holder en plakat med påskriften I am Neda.
Iranske myndigheter forbereder seg nå på ettårsmarkeringen for demonstrasjonene. All opposisjon knebles. I en ekstrem skremselspropaganda skal myndighetene ha hengt et menneske hver dag og flere offentlige henrettelser er varslet. Men ikke bare det. Verden skal ikke kunne følge opprøret i sosiale medier i år som i fjor. Nye restriktive lover forbyr enhver kontakt med 60 navngitte internasjonale organisasjoner og medier. Tvitrere og bloggere overvåkes. De som lar verden få vite hva som skjer i Iran kriminaliseres.
Jeg hadde akkurat lagt på telefonen. – Kristin, du må hjelpe meg, ga fortsatt ekko i hodet mitt. Selvom jeg har sett kampanjefilmen på www.uspesifisert.no mange ganger allerede, får jeg fortsatt hjertet i halsen hver gang vår egyptiske venn ringer fra cellegulvet, sier navnet mitt og trygler om hjelp.
Mens musikken i filmen forstatt spilte ringte telefonen igjen. Ukjent nummer. En grøtete stemme sa navnet mitt på nytt på gebrokkent engelsk. – Kristin, du må følge med.
Hæ? Hadde teknikken i filmen hengt seg opp? Dette har vi jo testet så mange ganger. Det tok et par sekunder før jeg koblet hvem det var.
- Vi starter sultestreik i morgen. De behandler oss som dyr og kommer unna med det.
Da dro jeg kjensel på den afrikanske aksenten i stemmen. Det var Galy, en venn jeg fikk mens jeg bodde i Dakar, som ringte på Skype.
Han fortalte at 1000 studenter skulle okkupere administrasjonsbygget på Université Cheikh Anta Diop og gå ut i sultestreik fra mandag morgen klokka syv. De hadde bare ett krav – å oppfylle retten til å organisere seg. De ønsket å gjenåpne studentunionen som universitetet hadde forbudt og på nytt gå i dialog med universitetsadiminstrasjonen.
- Men hvorfor sultestreik? Er du sikker på at dere oppnår noe med det, prøvde jeg meg og kunne ikke annet enn å minnes min kamerats lave energinivå mot slutten av ramadan i fjor.
- Vi har prøvd alt, sendt brev, holdt appeller på universitetet, snakket med media, men ingenting skjer. Dette er det siste våpenet vi har, var svaret.
Det er ikke uvanlig at Galy ringer på en søndag med store ord og tanker. Det handler gjerne om kamp mot fattigdom, om at Afrikas unge generasjon må gå sammen og reise seg mot urett. Oftest handler det om utdannelse. At kunnskap er den eneste måte å løfte det afrikanske folk på.
Men denne gangen lå det noe nytt i den ellers så oppstemte stemmen. Fakultetet hadde gitt kontaktinformasjonen hans til politiet. Det ville i såfall være ikke første gang en studentleder i Dakar ble fengslet.
- Du vet hva som skjer med folk som stikker hodet ut her? De blir borte.
I Amnesty får vi som oftest vite om forsvinninger og ulovlige fengslinger etter at de er skjedd. Det er noe annet å følge aktivismen til en venn og frykte det verste.
Mandag morgen gikk hundre studenter ved Université Cheikh Anta Diop i Dakar ut i sultestreik. Amnestys etterforsker på Senegal ble informert sammen med en rekke andre studentorganisasjoner og medier. På dag tre, sultestreiket fortsatt alle hundre studentene. Til nå har to studenter blitt sendt til sykehus, men returnerte til streiken etter undersøkelser. Universitetsadministrasjonen har lovet et møte torsdag. Politiet har foreløpig ikke arrestert noen. Følg utviklingen på deres Facebook-side Student Action For Senegal.
Det sludder ute, men inne på kafé Habibi i Oslo strømmer et varmt sollys inn gjennom vinduet. Damp fra espressokoppene blander seg med sigarettrøyk. En velkledd herre i dress bretter ut en internasjonal avis over kafébordet. En backpacker til venstre i lokalet kaster på langt, blondt hår og leter etter Lonely Planet i heklenettet sitt. To venninner i hijab snakker fortrolig ved vinduet. Amnestys filmsett ser svært så autentisk ut.
Det fryder oss. For vi har bare råd til én betalt, proff skuespiller. Resten er ansatte, praktikanter, venner, brødre. Fagrådgiveren for sikkerhet og menneskerettigheter har fått ny kone fra medlemsservice for dagen. Ikledd lette sommerklær i lys lin og sommersandaler er de et flott par. Vi er enige om at han kler rollen som middelaldrende, vestlig turist bedre enn voldsutøver og mannsgris fra kampanjebildene vi lagde i forfjor. Og vi puster lettet ut over at ingen ansatte behøver å bli utsatt for tortur med karamellsaus i år.
Innspilling av kampanjefilm er en av de få gangene i Amnesty hvor det er ytre attributter som avgjør rolleinndelingen. Langt, blondt hår gjør den perfekte skandinaviske turist. Mørkere hår og hudfarger kvalifiserer til en rekke ulike roller. Vi smiler gjenkjennende når nestlederen i kommunikasjonsavdelingen drar hijaben over hodet. Vestlendingen har tidligere figurert som iranske Delara Darabi. Hun ser like troverdig ut bak en glitrende, rosa leopardmønstret hijab sammen med en venninne ved vindusbordet i kafeen.
Det vi derimot ikke visste fra før var at det skjulte seg et skuespillertalent bak den laid back’e fasaden til lederen for gateverving. Iført vid dress og håndjern dinglende i høyre hånd, vil ingen tvile på at vi her har å gjøre med en farlig sikkerhetsagent fra et hemmelig terrorpoliti.
Dagens helt er likevel sikkerhetspolitiets bror som kastet lagerjobben til fordel for å være stjerneskuespiller for en dag. Jeg lover dere at ingen ville likt å bli røsket ut av bevisstløs tilstand av denne fengselsvokteren i kjelleren på Amnestys kontorlokaler i Grensen 3.
Hvordan bli digital aktivist for Amnesty? Under Amnestys årlige studentnettverkstreff i helga, med studenter fra hele landet, presenterte jeg de fem trappetrinnene i Amnestys digitale aktivisttrapp:
1. Del det du liker Del (lik og digg) Amnestys nettsaker, blogginnlegg, Facebookmeldinger, YouTube-filmer og retweet @Amnesty_Norge i dine nettverk på nett.
Del ellers dine tanker, interesser, aktiviteter og blogginnlegg med Amnesty – i alle sosiale fora.
2. Si hva du syns www.amnesty.no: kommentér på artikler og aksjoner. Har du hatt stand, samlet inn underskrifter eller noe annet i forbindelse med en aksjon, skriv det i kommentarfeltet til denne aksjonen.
blogg.amnesty.no: kommentér på blogginnlegg. Introduser deg som leser. Registrer gjerne profilen din på www.gravatar.com, så får du bylinebilde.
Facebook, Twitter, YouTube, Flickr: kommentér på meldinger, filmer og bilder.
3. Lag lenker
Link til blogg.amnesty.no og amnesty.no fra din blogg eller nettsted og sosiale profil.
Fortell om dine sider og vi vil gjøre det samme.
4. Dokumentér, produsér
Dokumentér alle aksjoner, konserter, demonstrasjoner – rett og slett alle Amnesty-aktiviteter du gjør – og send oss bilder, filmer og tekster.
Velg menneskerettslige eller Amnesty-relaterte temaer for din blogg fra tid til annen.
Eller lag en egen Amnesty aktivist-blogg for din gruppe eller på egen hånd.
5. Bli en digital agent
Send oss din e-postadresse, nettadressene til bloggen eller nettstedet ditt, sosiale medieprofilene dine og interesseområdene dine på nett. Da kan vi be deg om å:
-delta i bloggkampanjer Amnesty setter igang,
-blogge om Amnesty-saker, rapporter, aksjoner og kampanjer,
-hjelpe oss med å moderere kommentarer på blogg, nettsider og i sosiale medier, og
-overvåke dine interesseområder på nett.
Bare spør, enten i kommentarfeltet nedenfor eller i en e-post til meg, om du lurer på noe. Jeg har lagt ut hele foredraget her. Det er på engelsk, fordi vi har mange internasjonale studenter i nettverkene.
Det overraskende utfallet av folkeavstemningen om å forby minareter i Sveits har vekket oppsikt verden over. Hva betyr det egentlig for sveitsisk muslimer, og hva er implikasjonene og lærdom for andre europeiske land?
Fra et rent juridisk synspunkt, er bygging av minareter nå forbudt i Sveits. Ingen ytterligere lovgivning er nødvendig for å implementere denne konstitusjonelle bestemmelsen og det er ingenting som føderal eller lokalmyndigheter kan gjøre for å utfordre den.
Den eneste muligheten for sveitsiske muslimer å omgjøre forbudet er gjennom domstolene neste gang et program for å bygge en moské er avvist på grunn av det. En slik utfordring vil uten tvil ikke la vente på seg. Det bør også være vellykket.
Som mange sveitsiske og internasjonale juridiske eksperter har sagt, er forbudet klart i strid med Sveits’ folkerettslige forpliktelser til å respektere religionsfrihet og ikke diskriminere på grunn av religiøs tro. Selv om den sveitsiske føderale høyesterett ikke forkaster loven, vil den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg høyst sannsynlig gjøre det.
I mellomtiden vil imidlertid forbudet gjelde. Mye skade vil da allerede ha blitt gjort. Populariteten rundt forbudet – enda mer enn tiltaket i seg selv – vil skade forholdet mellom den lille muslimske minoriteten og resten av befolkningen i Sveits. Ekstremister på alle sider vil la seg oppmuntre. Integreringen av sveitsiske muslimer, en nødvendige toveis prosess med respekt og tilpasning, vil nødvendigvis lide av dette forbudet.
Med utfallet av denne folkeavstemningen følger lærdom for sveitsiske myndigheter som andre europeiske land og politiske ledere bør ta til seg..
For det første, fremmedfiendtlig og spesielt islamofobiske følelser viser seg å være mye mer utbredt enn selv de mest pessimistiske observatørene hadde trodd. Meningsmålinger i forkant av folkeavstemningen viste konsekvent at et flertall av velgerne var imot forbudet.
Så feil kunne de ta. Godt beskyttet av avlukket i stemmelokalene fant tause fordommer en stemme likevel. Situasjonen er trolig tilsvarende over hele Europa; suksessen til høyreekstreme partier i det siste valget i Europaparlamentet tyder absolutt på det. Den eneste overraskelsen i Sveits var hvor overrasket vi ble.
For det andre viste det seg at det at det sivile samfunn og de ledende ordinære politiske partier mislyktes i å drive aggressiv kampanje mot folkeavstemningen var helt klart en stor feil. Med et lavt fordomsnivå, og motvilje mot å engasjere og gi luft-tid til fremmedfiendtlige synspunkter ved å debattere og utfordre dem, kunne det ha virket.
Det gjorde det ikke i Sveits. Fraværet av en høylytt, samlet og konsekvent opposisjon til initiativet åpnet terrenget for frykt-retorikk og overdrivelse som islamofobiske ideologier trives i. Andre land bør ikke gjøre den samme feilen.
Det ropes allerede om liknende politikk i andre europeiske land. Utfallet av den sveitsiske folkeavstemningen må derfor tjene som en vekker ikke bare for Sveits, men for resten av Europa også.
Mye mer omfattende tiltak er nødvendig i Europa, for å bekjempe diskriminering og fremme integrering av muslimske og innvandrermiljøer. Et mye større engasjement er nødvendig fra politiske ledere, fra det sivile samfunn – fra alle moderate, tolerante stemmer – å avdekke, konfrontere og mot fremmedfiendtlig utsikt. Den som er taus er medskyldig.
Det vil koste enormt å mislykkes. Intoleranse ligger i hjertet av Europas mest utbredte menneskerettighetsbrudd; diskriminering. Diskriminering river samfunn fra hverandre. Av alle kontinenter, bør Europa vite en ting eller to om dette.
Av Claudio Cordone, leder etterforskningsarbeidet og regionale program i Amnesty Internationals hovedkontor i London . Innlegget har også stått på trykk i The New York Times
Noen ganger sier et sitat så mye mer enn spissa nyhetsartikler og strenge kommentarer fra generalsekretæren. Bare les her. Dette er et utdrag fra aksjonsmateriale om at barn helt ned i seksårsalderen jobber som hushjelper på Haiti.
“Det var en stor mann, broen til kvinnens første mann. Han sov i et rom som var bygget i bakgården. Det lå ved siden av kjøkkenet der jeg pleide å sove blant kull, søppel og rotter. En kveld banket han på døra og ba meg lage noe mat til han. Jeg måtte stå opp og tenne opp i ovnen. I det øyeblikket spurte han meg om å suge penisen hans og han sa at han ville gi meg en fin dukke. Hjertet mitt slo, fordi jeg ville virkelig ha en dukke som jeg så ofte så på vei til markedet. Jeg gjorde det, men dukken kom aldri. Jeg ville så gjerne ha den dukken at jeg gjorde det med andre… men dukken kom aldri.”
Hun som sier dette heter Loransya. Hun vokste opp i landsbyen Kenscoff på Haiti sammen med foreldrene sine. De var lut fattige og strevde så fælt med å overleve at de sendte henne til hovedstaden Port-au-Prince for å jobbe som hushjelp da hun bare var åtte år.
Det er ikke bare maktutøvelse og det seksuelle misbruket jeg syns er så vondt med denne teksten, men at fattigdom har frarøvet henne barndommen og at hun frivillig går med på overgrepet. For å få en dukke.
Høyst sannsynlig vet også familien hennes at sjansen er stor for at akkurat denne typen ting skal skje når de sender henne hjemmefra. For blandt de 100.000 jentene mellom seks og 17 år som jobber som hushjelper på Haiti, er overgrepstallene alarmerende. Den haitiske kvinneorganisasjonen Solidarité Fanm Aysien dokumenterte i løpet av halvannet år 238 voldtekter, hvorav 140 involverte jenter mellom 19 måneder og 18 år. Her, som i statistikk over seksuelt overgrep over hele verden, er mørketallene store og gråsonene mange. Med andre ord, høyst sannsynlig har mange, mange flere samme opplevelser som Loransya.
Moren hennes vet antakelig dette, men hun har ikke noe valg. Fattigdom er den største årsaken til at familier sender barna sine til denne typen moderne slaveri. Noen fattige familier blir også lurt av såkalte meglere som lover familien en bedre framtid for barna enn det foreldrene er i stand til å gi dem.
Men barna får det motsatte. Størsteparten utsettes for en rekke menneskerettighetsbrudd. Mange får ikke tilgang til utdanning og helsetjenester, noen får ikke engang nok mat. De må jobbe lange dager og må ofte gjøre fysisk hardt husarbeid som å hente vann, vaske klær, og passe barn som kanskje bare er få år yngre enn dem selv. Betalingen er sjelden i penger, men husly og noen få klær.
Dette er verken overgrep som skjer i rammene av en konflikt mediene syns er spennende eller et tema som ellers får mye oppmerksomhet. Disse overgrepene skjer i det skjulte, både for verden og barnas familie og omsorgspersoner. Tjenestejentene på Haiti lever ensomme, isolerte liv. Den internasjonale barnedagen en god anledning til å vise dem at de ikke er alene. Bry deg ved å signere Amnestys aksjon som krever at myndighetene på Haiti må følge FNs Barnekonvensjon ved å opprette et system som sikrer beskyttelse for jenter som jobber som hushjelper.
Den unge iranske mattestudenten Mahmoud Vahidnia har fått heltestatus i Iran etter at han i forrige uke kritiserte Irans mektigste mann ansikt til ansikt under et møte mellom myndighetene og studentene. Regimekritikk har vist seg å være livsfarlig i Iran, men den modige studenten har hittil fått gå urørt.
Det var under det årlige møtet på universitetet i Teheran mellom studenter og Irans øverste leder Ali Khamenei at Vahidnia reiste seg og spurte Khamenei: Hvorfor tør ingen i dette landet å kritisere deg? Tror du at du aldri tar feil? Du har blitt forandret til et slags utilgjengelig idol som ingen kan kritisere. Jeg skjønner ikke hvorfor ingen har lov til å kritisere deg.
Mahmoud Vahidnia stoppet ikke der. Han bestemte seg for å gjøre det ingen andre tør og kritiserte ayatollahen i 20 sammenhengende minutter. Myndighetene kuttet TV-sendingene fra møtet lenge før han var ferdig. Det var særlig på den brutale måten myndighetene slo ned på demonstrasjonene etter valget, han utfordret Khamenei. Ifølge opposisjonen ble 69 mennesker drept og tusenvis arrestert under demonstrasjonene.
Gang på gang ser vi slike ekspempler på modige mennesker som vet hva de risikerer men likevel tør å reise seg opp og tale makta midt i mot. Det har kommet ulik informasjon ut etter hendelsen, men de fleste kildene sier at ingenting er skjedd med Mahmoud Vahidnia etter talen på universitetet. Myndighetene har til og med omtalt hendelsen på egne nettsider. Det spekuleres i om den modige mattestudenten var for god til å være sann, om det hele kan det ha vært en teaterforestilling fra myndighetenes side for å overbevise folket om regimets toleranse og rommet for ytringsfrihet.
Ytringsfrihet i ordets rette forstand er fortsatt fraværende i Iran. Likevel mener iranske menneskerettighetsforkjempere at den offentlige kritikken av Irans øverste leder aldri ville vært mulig før de omfattende demonstrasjonene mot valgresultatene i juni i år. Bare det å henvende seg til Irans åndelige og øverste leder ville kunne få fatale konsekvenser tidligere. Demonstrasjonene markerer et skifte. Regimet vil for alltid være svekket av de store folkeopprørene. Jeg velger å tro at Mahmoud Vahidnia ikke er en marionettedukke for myndighetene, men en modig ung mann som tør å stå opp for det han mener, selvom han vet det kan koste ham livet. Han blir trolig et forbilde for mange andre iranere som tror på endring.
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 
nedoverbakke
Erlend Larsen 
Fredrik Naumann 
Abdoollah Hosseini
Sigrun Tømmerås
Rune Arctander 
Marjana Annfinsen 
