Vi har i forkant underskrevet papirer på hvem som skal representere oss i retten om vi blir arrestert. Vi har også gitt kontaktinfo til pårørende og arbeidsgiver til nøkkelpersoner i Licadho. Jeg får instruksjoner om å ikke ta ut kamera av kameravesken dersom det kan virke provoserende, men dersom noen oppfører seg truende mot oss eller andre får jeg derimot beskjed om å rette kameraet mot dem. «Det er vårt våpen; å være her og å dokumentere» fastslår lederen for Licadho. Mitt kamera er størst og skal derfor brukes mest aggressivt i en potensielt truende situasjon. Jeg nikker, som om det er klinkende klart for meg når jeg skal forholde meg passiv og når jeg skal reagere.

Utenfor bilen virker alt fredelig, ingen veisperringer eller sjekkpunkter. Munken, som vi nå er på «fornavn» med, Venerable, og de andres analyse er at verken politi eller andre sikkerhetsfolk har orket å stå opp så tidlig. Det er det imidlertid flere som har tenkt, for når vi kommer fram til rettslokalet står rundt to hundre mennesker og venter på Venerable. Beboere fra tre lokale landsbyer har troppet opp utenfor retten i protest og til støtte for de tiltalte. Før forrige rettssak ble de hindret lenge før de kom fram til rettslokalene. Denne gangen har de imidlertid gått både én og to timer for å komme fram til byen Siem Reap om kvelden, sovet i skjul i pagoden og stått opp før det ble lyst for å gå det siste stykket. 

De som har sko skynder seg å ta dem av og mange kneler foran Venerable. Her er familiene til de tiltalte og folk fra landsbyen deres Chi Kreng og fra to nabolandsbyer som også har fått landområdene sine fratatt av myndigheter og selskaper. Venerable velsigner de frammøtte og oppfordrer dem til å være sterke.

En sikkerhetsvakt spør Venerable hva han gjør her. «Du er gal og dum, kom deg bort», sier han. Venerable svarer med å velsigne ham og ber for at retten skal behandle de tiltalte rettferdig.  Så svinger fangetransporten inn porten til rettslokalene. Hender vinker gjennom sprinklene i det den kjører forbi og folkemengden svarer.

Observatører fra ulike organisasjoner går inn i rettssalen, men Venerable blir værende igjen utenfor sammen med oss andre. Flere sikkerhetsfolk har kommet til, både tungt bevæpnet politi og vakter, statsvennlige propagandamedier og en hel del med «vanlige folk». Jeg strever med å identifisere hvem som er spioner og ondsinnete journalister, men en tolk peker dem diskré ut for meg.

Dagens største trussel skal likevel vise seg å være andre munker. Jeg blir fortalt at tradisjonelt har rollen til munkene i Kambodsja vært å tjene folket og samfunnet i pagoden de tilhører. Under Røde Khmer ble en stor del av munkene henrettet, og etter regimets fall har munkeordnene blitt infiltrert av munker som i større grad er opptatt av å tjene staten. Det er til og med opprettet et eget munkepoliti og disse adlyder ordre fra den øverste munken i landet. En munk kan nemlig ikke røres av ordinært politi før munkepolitiet først har avskaffet helligheten hans, ofte ved å rive av munkekappen i all offentlighet.  

En munk fra munkepolitiet er blitt sendt for å «snakke fornuft» med Venerable. Munkepolitiet forsøker å overbevise han om at den rollen han inntar ikke er en munks oppgave, at han burde dra tilbake til pagoden. Venerable svarer høflig at det finnes ingen regler, verken i buddhismen eller i kambodsjansk og internasjonal rett, som forbyr ham å stå her. Munkepolitiet hever stemmen, griper ham i armen og i munkekappen. Folkemengden eksploderer. De frykter en offentlig fornedrelse av Venerable. De roper og bakser med munkepolitiet. Det vanlige politiet kommer også nærmere, rasler med våpnene og ringen slutter seg enda tettere rundt Venerable, som for å beskytte han. Det er nesten umulig å komme nær han. Jeg sniker meg til å knipse bilder så ofte jeg kan der jeg står midt i folkemengden.

Slik går formiddagen mens rettssaken pågår der inne. Hele tiden er stemningen anspent. Noe skjer og alle reagerer, og så roer det seg igjen. En kvinne kaster seg i fortvilelse på bakken utenfor porten til rettslokalet. Hun roper «La mannen min få slippe ut av fengsel, han har ikke gjort noe galt. Nå har vi ingen inntekt, barna kan ikke gå på skolen, vi er sultne». Jeg løfter kameraet for å skape et skjold mellom henne og meg. Situasjonen er for anspent. Jeg er anspent. Og jeg kan ikke tillate meg å la følelsene ta over for konsentrasjonen.

Før de tiltalte kjøres tilbake til fengselet på ettermiddagen har Venerable fått alvorlige dødstrusler. «Dukker du opp her igjen, tar vi deg. Vi kommer til å ta deg uansett. Om det er her eller andre steder. Vi vil kutte deg opp slik at du må sy over 20 sting».

Hele tiden har Venerable vært beskyttet av folkemengden, men under reisen tilbake er han mer sårbar. Jeg plasseres med kamera i baksetet sammen med ham. De anser kjøreturen fra rettslokalene for den farligste situasjonen i løpet av dagen.

Men ingenting skjer. Vi kjører uhindret tilbake til et nonnekloster der han kan gå i dekning. Venerable smiler. Vanligvis er det han som står i front og kjemper for landsbyen sin, i dag var det folket som beskyttet ham. Han er fornøyd med dagens dyst;

 «I dag var det vi som vant.»

 Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty og blogger fra reportasjetur til Kambodsja.

Dommen for de to tiltalte fra landsbyen Chi Kreng faller 20. august. Munk Loun Sovath – Venerable - akter da å møte opp utenfor retten for å høre hva utfallet blir.

På vei til Siem Reap drar vi innom et kvinnefengsel. Touch Ly sitter fengslet i forbindelse med spørsmål knyttet til rettigheter til landområder. Som leder av landsbyen og medlem av regjeringspartiet tok hun på seg å megle mellom myndighetene og lokalbefolkningen. Da hun samlet fingeravtrykk av folk som mente de hadde rettighetene til landområdene, ble hun anklaget for dokumentforfalskning. Straffen var 16 måneder i fengsel og seks millioner riel i erstatning til staten og selskapet som utviklet området.

Vi møter henne utenfor fengselet i et slags besøksområde. Strenge vakter skuler på oss og krever at alt kamerautstyr blir igjen i bilen.

Touch Ly går oss rakrygget i møte. Den rutinemessige volden og torturen som fengslede blir utsatt for synes ikke på henne. Hun takker for at vi har kommet og forteller oss om dagen da hun ble arrestert. De andre i landsbyen ville beskytte henne fra politiet, men hun fryktet at det ville kunne få stygge konsekvenser. Derfor gikk hun frivillig til sin egen arrest. «Jeg visste med meg selv at jeg ikke hadde gjort noe galt. Derfor var jeg ikke redd,» forteller hun.

Når hun begynner å snakke om fengselsforholdene, kommer en mistenkelig «pårørende til en innsatt» tilfeldig bort og overhører samtalen vår. Lederen for Licadho stiller seg opp foran ham for å blokkere lyden, men «den pårørende» blir stående. Vi endrer samtaleemne.

Munk og aktivist The Venerable Loun Sovath setter seg ned ved siden av henne. Hun krymper seg, skulle så gjerne sittet lavere enn ham. Han ber henne være sterk. Hun må fortsette kampen. «Du har rett til å kjempe for å beholde landområdene. Ingen kan ta fra deg rettighetene dine».

Licadho gir juridisk bistand til menneskerettighetsforkjempere som Touch, men de anser den psykiske støtten de kan bidra med under fengselsbesøkene som minst like viktig.

Etter kort tid er besøkstiden vår over. Hun løfter hendene mot ansiktet i kambodsjansk hilsen og takker for at vi kom. Det kjennes vanskelig å forlate henne der hun står og vinker til oss i fengselsuniformen.

«Det er sjelden jeg møter så sterke mennesker,» sier monk Loun, i det vi svinger ut av fengselsporten. Så prikker han meg på skulderen. «Du, se her, jeg tok bilder i smug selv om vi ikke fikk lov.»

Det viser seg at av vår samlede kamerabeholdning har The Venerable Loun Sovath 50 prosent skjult under munkekappa. Det kan bli en interessant dag i morgen.

Kristin Rødland Buick, Amnestys nettredaktør, fra sin reportasjetur i Kambodsja.

Vi har tilbragt en uke i Phnom Penh. Hovedmål for reisen til Kambodsja har vært å gjennomføre en workshop for en lokal menneskerettighetsorganisasjon som Amnesty samarbeider med. CLEC jobber blant annet med landrettigheter og tvangsutkastelser og kurset bestod i å diskutere og trene på hvordan de kan få større gjennomslag for sakene sine i nasjonale og internasjonale medier.

En av sakene er en landtvistesak der all dyrkbar jord tilknyttet landsbyen Chi Kreng i Siem Reap-distriktet er blitt solgt til et selskap med tette bånd til myndighetene. Lokalbefolkningen, som har levd på og av jorda siden begynnelsen på 80-tallet, står nå uten hjem og inntekt. Den 22. mars i fjor troppet over hundre militær og politistyrker opp med bulldosere. Fire menn ble skutt og såret og 43 arrestert da de nektet å flytte seg.

Tirsdag 17. august skal saken til en av ni menn som fortsatt sitter fengslet prøves for retten i Siem Reap. Hele lokalsamfunnet planlegger å møte opp i retten, eller så nærme rettslokalene de kommer før de blir stanset. Blant dem er munken Loun Sovath, oftest bare kalt Den Ærverdige. Han har bodd 15 år i pagoden i Chi Kreng og føler han ikke har noe annet valg enn å ta opp kampen med myndighetene.

Den Ærverdiges våpen er rettigheter og spørsmål. Når militæret peker gevær mot brystet hans svarer han med spørsmål. «Jeg har rett til å være her, hvorfor lar du meg ikke passere?». Men i forkant av denne rettssaken har han mottatt trusler. Fortsetter han slik, vil det få konsekvenser.

Vi møtte ham dagen før han skulle reise til hjembyen. Han virket rolig, som om han hadde innfunnet seg med farene. «Innbyggerne har ikke lenger noe å leve av om de blir fratatt all jorda. Jeg må sette folkets sikkerhet før min egen,» sa han.

Mitt neste oppdrag er å følge Den Ærverdige til rettslokalene på tirsdag. Primært som journalist og fotograf, mens lokale menneskerettighetsorganisasjoner mener at Amnestys tilstedeværelse vil kunne ha en beroligende effekt på myndighetene. Jeg kan ikke si jeg enda har nådd den samme indre ro som min buddhistiske følgesvenn, men jeg er også glad for å kunne være med og se med egne øyne hvordan denne modige menneskerettighetsforkjemperen jobber. Og sånn sett være bedre rustet til å fortelle hans historie.

Det blir spennende å se om det blir den buddhistiske munkens passifistiske metode som vinner fram. Om vi får mulighet til å overvære rettssaken og gjennom å være der øke sjansene for at den tiltalte behandles rettferdig. Om vi slipper fram til rettslokalene og sammen med lokalbefolkningen øker presset mot myndighetene.

Fortsettelse følger. Neste gang jeg er ved nett.

Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty International Norge, for tiden på workshop- og reportasjetur i Kambodsja. Mandag morgen reiser hun fra Phnom Penh til Siem Reap sammen med menneskerettighetsorganisasjonen LICADHO. Tirsdag morgen følger hun Loun Sovath til rettslokalene. Onsdag vil de forsøke å besøke de tiltalte i fengselet.

Amnesty er kritisk til forbudet og mener det strider mot grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og religionsfrihet. Amnesty mener at det å gå med slør handler om å kunne selv velge hvordan man vil kle seg og uttrykke seg. Selv om andre mennesker syns bruk av slør er ubehagelig eller skremmende, er ikke det grunn nok til å forby det.

Mange vil med rette hevde at tilsløring av kvinner i seg selv kan oppfattes som diskriminerende. Uansett mener Amnesty at likestilling av kvinner ikke kan kjempes fram gjennom slike forbud.

Se hva Amnestys ekspert på diskriminering i Europa, John Dalhuisen sier om forbud mot slør.

Hva mener du?

For all del, jeg sammenligner ikke meg selv med en POC (prisoner of conscience) som vi gjerne kaller dem når effektiviteten i Amnesty tar overhånd. Jeg kimser ikke av modige kvinner og menn som fengsles og tortures for det de tror på.

Men om jeg ikke er fysisk fanget for min samvittighets skyld, kjennes det ofte som om samvittigheten min fanger meg. Hvordan arter det seg å være samvittighetsfange i et demokratisk, vestlig og styrtrikt land der jeg kan være så radikal, buddhistisk, lesbisk eller aktivistisk jeg bare føler meg kallet til uten at noen bryr seg?

Min nattsvarte samvittighet kan deles i fire hovedkategorier; overforbruk, miljø, etisk handel og arbeidsrettigheter. La meg skissere en vanlig dag for en vestlig samvittighetsfange.

Mobilen min vekker meg. Med andre ord, jeg kan allerede i mitt første våkne øyeblikk ha blod på henda. Stoffet coltan som er nødvendig for å lage chip’n i mobiler og annet elektrisk utstyr kan fort være utvinnet i de store coltan-årene i Kongo og ha finansiert en av Afrikas blodigste borgerkriger.

Med det i bevisstheten sløver jeg inn i dusjen. Noen ganger vinner samvittigheten og mengder av varmt og deilig vann skrus av mens jeg såper inn håret med gåsehud, som oftest ikke. Så til området der forfengelige drifter står i ren kollisjonskurs med et samvittighetsfullt hjerte; klesskapet.

Om det er av samvittighetsfull nødvendighet eller naturlig estetisk sans som har utviklet min forkjærlighet for loppeskatter og arvegods er jeg ofte usikker på. Det er i alle fall deilig at interessene til en forandring sammenfaller. Men rett som det er må jeg allikevel bukke under for behovet for plagg som puster og følesen av å leve i dette hundreåret.

Jeg svinger ut døra i bukser sydd av barnehender og en T-skjorte som har gitt hun som plukket bommullen pusteproblemer.

Buss til jobb er heldigvis bedre enn bil, men ikke bedre enn å sykle som jeg sjelden gjør.

Innkjøp og bruk av datamaskiner og annet elektrisk utstyr skyver jeg lett over på Amnestys miljøkonto, men samlingen halvdrukne kaffekopper på pulten får meg til å tenke på kaffebønder jeg har møtt i Nicaragua som jobber krokbøyd over bønnene et helt liv, men aldri har råd til å nyte drikken.

Etter en syv og en halv times godt lønnet arbeidsdag der jeg får jobbe med saker jeg mener er viktig, drar jeg fornøyd hjemover, – ledsaget av nyheter om mennesker som skytes på grensen eller drukner i havet på vei til et bedre liv i Vesten.

Så står middagen for tur. Med løftet hode velger jeg bort kjøtt til fordel for bønner og brun økoris. Overhengende prompefare bøter på det at jeg er født inn i de 20 prosentene av verdens befolkning som forbruker 80 prosent av jordens ressurser.

Sånn kunne jeg dessverre fortsatt. Men jeg tror både lesere og omgivelsene mine når et metningspunkt etter en stund. I mitt regime finnes det likevel heldigvis en motgift. Jeg kan nemlig jobbe for en virkelig samvittighetsfange og kjenne at mine lenker løsner litt. I sommer blir det Mie Mie.

Lørdag 12. juni er det ett år siden det omstridte valget i Iran som utløste enorme demonstrasjoner. Store folkemengder tok til gatene i Tehran på tross av at myndighetene slo ned på aktivistene med grov vold. Sammenstøtene ble dokumentert og publisert på nettsteder som Twitter og YouTube omtrent i det de skjedde. En av historiene som gikk verden rundt var den brutale filmen om sangeren Neda Agha-Soltan som ble skutt av myndighetsmilits på åpen gate. Hun dør i filmen, badet i sitt eget blod, mens en mann kneler ved henne skriker og “Neda, ikke vær redd. Neda, bli hos meg”.

Neda er siden blitt symbolet på den fredlige motstanden mot regimet i Iran. Det amerikanske bandet Airborne Toxic Event har laget sangen “Neda” med tilhørende musikkvideo. Den ble lansert i går og alle inntektene gis til Amnestys arbeid. På nettsiden nedaspeaks.org kan du vise din støtte til henne og de andre iranske aktivistene ved å laste opp bilde av deg selv som holder en plakat med påskriften I am Neda.

Iranske myndigheter forbereder seg nå på ettårsmarkeringen for demonstrasjonene. All opposisjon knebles. I en ekstrem skremselspropaganda skal myndighetene ha hengt et menneske hver dag og flere offentlige henrettelser er varslet. Men ikke bare det. Verden skal ikke kunne følge opprøret i sosiale medier i år som i fjor. Nye restriktive lover forbyr enhver kontakt med 60 navngitte internasjonale organisasjoner og medier. Tvitrere og bloggere overvåkes. De som lar verden få vite hva som skjer i Iran kriminaliseres.

Men kan selv det iranske regimet greie å kneble et helt folk? Det blir både spennende og skummelt å se hva som kommer til å skje. Du kan følge utviklingen på Amnestys nettside, Twitter-konto og Facebookside.  Og du kan være med å vise din støtte til de fredlige demonstrantene på markeringen utenfor Stortinget lørdag kl 13.00.

Du kan lese mer om situasjonen i Iran i rapporten From protest to prison: Iran one year after the election, som Amnesty lanserte i dag.

Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty.

Jeg hadde akkurat lagt på telefonen. – Kristin, du må hjelpe meg, ga fortsatt ekko i hodet mitt. Selvom jeg har sett kampanjefilmen på www.uspesifisert.no mange ganger allerede, får jeg fortsatt hjertet i halsen hver gang vår egyptiske venn ringer fra cellegulvet, sier navnet mitt og trygler om hjelp.

Mens musikken i filmen forstatt spilte ringte telefonen igjen. Ukjent nummer. En grøtete stemme sa navnet mitt på nytt på gebrokkent engelsk. – Kristin, du må følge med.

Hæ? Hadde teknikken i filmen hengt seg opp? Dette har vi jo testet så mange ganger. Det tok et par sekunder før jeg koblet hvem det var.

- Vi starter sultestreik i morgen. De behandler oss som dyr og kommer unna med det.

Da dro jeg kjensel på den afrikanske aksenten i stemmen. Det var Galy, en venn jeg fikk mens jeg bodde i Dakar, som ringte på Skype.

Han fortalte at 1000 studenter skulle okkupere administrasjonsbygget på Université Cheikh Anta Diop og gå ut i sultestreik fra mandag morgen klokka syv. De hadde bare ett krav – å oppfylle retten til å organisere seg. De ønsket å gjenåpne studentunionen som universitetet hadde forbudt og på nytt gå i dialog med universitetsadiminstrasjonen.

- Men hvorfor sultestreik? Er du sikker på at dere oppnår noe med det, prøvde jeg meg og kunne ikke annet enn å minnes min kamerats lave energinivå mot slutten av ramadan i fjor.

- Vi har prøvd alt, sendt brev, holdt appeller på universitetet, snakket med media, men ingenting skjer. Dette er det siste våpenet vi har, var svaret.

Det er ikke uvanlig at Galy ringer på en søndag med store ord og tanker. Det handler gjerne om kamp mot fattigdom, om at Afrikas unge generasjon må gå sammen og reise seg mot urett. Oftest handler det om utdannelse. At kunnskap er den eneste måte å løfte det afrikanske folk på.

Men denne gangen lå det noe nytt i den ellers så oppstemte stemmen. Fakultetet hadde gitt kontaktinformasjonen hans til politiet. Det ville i såfall være ikke første gang en studentleder i Dakar ble fengslet.

- Du vet hva som skjer med folk som stikker hodet ut her? De blir borte.

I Amnesty får vi som oftest vite om forsvinninger og ulovlige fengslinger etter at de er skjedd. Det er noe annet å følge aktivismen til en venn og frykte det verste.

Mandag morgen gikk hundre studenter ved Université Cheikh Anta Diop i Dakar ut i sultestreik. Amnestys etterforsker på Senegal ble informert sammen med en rekke andre studentorganisasjoner og medier. På dag tre,  sultestreiket fortsatt alle hundre studentene. Til nå har to studenter blitt sendt til sykehus, men returnerte til streiken etter undersøkelser. Universitetsadministrasjonen har lovet et møte torsdag. Politiet har foreløpig ikke arrestert noen. Følg utviklingen på deres Facebook-side Student Action For Senegal.

Det fryder oss. For vi har bare råd til én betalt, proff skuespiller. Resten er ansatte, praktikanter, venner, brødre. Fagrådgiveren for sikkerhet og menneskerettigheter har fått ny kone fra medlemsservice for dagen. Ikledd lette sommerklær i lys lin og sommersandaler er de et flott par. Vi er enige om at han kler rollen som middelaldrende, vestlig turist bedre enn voldsutøver og mannsgris fra kampanjebildene vi lagde i forfjor. Og vi puster lettet ut over at ingen ansatte behøver å bli utsatt for tortur med karamellsaus i år.

Innspilling av kampanjefilm er en av de få gangene i Amnesty hvor det er ytre attributter som avgjør rolleinndelingen. Langt, blondt hår gjør den perfekte skandinaviske turist. Mørkere hår og hudfarger kvalifiserer til en rekke ulike roller. Vi smiler gjenkjennende når nestlederen i kommunikasjonsavdelingen drar hijaben over hodet. Vestlendingen har tidligere figurert som iranske Delara Darabi. Hun ser like troverdig ut bak en glitrende, rosa leopardmønstret hijab sammen med en venninne ved vindusbordet i kafeen.

Det vi derimot ikke visste fra før var at det skjulte seg et skuespillertalent bak den laid back’e fasaden til lederen for gateverving. Iført vid dress og håndjern dinglende i høyre hånd, vil ingen tvile på at vi her har å gjøre med en farlig sikkerhetsagent fra et hemmelig terrorpoliti.

Dagens helt er likevel sikkerhetspolitiets bror som kastet lagerjobben til fordel for å være stjerneskuespiller for en dag. Jeg lover dere at ingen ville likt å bli røsket ut av bevisstløs tilstand av denne fengselsvokteren i kjelleren på Amnestys kontorlokaler i Grensen 3.

Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty.

1. Del det du liker
Del (lik og digg) Amnestys nettsaker, blogginnlegg, Facebookmeldinger, YouTube-filmer og retweet @Amnesty_Norge i dine nettverk på nett.
Del ellers dine tanker, interesser, aktiviteter og blogginnlegg med Amnesty – i alle sosiale fora.

2. Si hva du syns
www.amnesty.no: kommentér på artikler og aksjoner. Har du hatt stand, samlet inn underskrifter eller noe annet i forbindelse med en aksjon, skriv det i kommentarfeltet til denne aksjonen.
blogg.amnesty.no: kommentér på blogginnlegg. Introduser deg som leser. Registrer gjerne profilen din på www.gravatar.com, så får du bylinebilde.
Facebook, Twitter, YouTube, Flickr: kommentér på meldinger, filmer og bilder.

3. Lag lenker
Link til blogg.amnesty.no og amnesty.no fra din blogg eller nettsted og sosiale profil.
Fortell om dine sider og vi vil gjøre det samme.

4. Dokumentér, produsér
Dokumentér alle aksjoner, konserter, demonstrasjoner – rett og slett alle Amnesty-aktiviteter du gjør – og send oss bilder, filmer og tekster.
Velg menneskerettslige eller Amnesty-relaterte temaer for din blogg fra tid til annen.
Eller lag en egen Amnesty aktivist-blogg for din gruppe eller på egen hånd.

5. Bli en digital agent
Send oss din e-postadresse, nettadressene til bloggen eller nettstedet ditt, sosiale medieprofilene dine og interesseområdene dine på nett. Da kan vi be deg om å:
-delta i bloggkampanjer Amnesty setter igang,
-blogge om Amnesty-saker, rapporter, aksjoner og kampanjer,
-hjelpe oss med å moderere kommentarer på blogg, nettsider og i sosiale medier, og
-overvåke dine interesseområder på nett.

Bare spør, enten i kommentarfeltet nedenfor eller i en e-post til meg, om du lurer på noe. Jeg har lagt ut hele foredraget her. Det er på engelsk, fordi vi har mange internasjonale studenter i nettverkene.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Fra et rent juridisk synspunkt, er bygging av minareter nå forbudt i Sveits. Ingen ytterligere lovgivning er nødvendig for å implementere denne konstitusjonelle bestemmelsen og det er ingenting som føderal eller lokalmyndigheter kan gjøre for å utfordre den.

Den eneste muligheten for sveitsiske muslimer å omgjøre forbudet er gjennom domstolene neste gang et program for å bygge en moské er avvist på grunn av det. En slik utfordring vil uten tvil ikke la vente på seg. Det bør også være vellykket.

Som mange sveitsiske og internasjonale juridiske eksperter har sagt, er forbudet klart i strid med Sveits’ folkerettslige forpliktelser til å respektere religionsfrihet og ikke diskriminere på grunn av religiøs tro. Selv om den sveitsiske føderale høyesterett ikke forkaster loven, vil den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg høyst sannsynlig gjøre det.

I mellomtiden vil imidlertid forbudet gjelde. Mye skade vil da allerede ha blitt gjort. Populariteten rundt forbudet – enda mer enn tiltaket i seg selv – vil skade forholdet mellom den lille muslimske minoriteten og resten av befolkningen i Sveits. Ekstremister på alle sider vil la seg oppmuntre. Integreringen av sveitsiske muslimer, en nødvendige toveis prosess med respekt og tilpasning, vil nødvendigvis lide av dette forbudet.

Med utfallet av denne folkeavstemningen følger lærdom for sveitsiske myndigheter som andre europeiske land og politiske ledere bør ta til seg..

For det første, fremmedfiendtlig og spesielt islamofobiske følelser viser seg å være mye mer utbredt enn selv de mest pessimistiske observatørene hadde trodd. Meningsmålinger i forkant av folkeavstemningen viste konsekvent at et flertall av velgerne var imot forbudet.

Så feil kunne de ta. Godt beskyttet av avlukket i stemmelokalene fant tause fordommer en stemme likevel. Situasjonen er trolig tilsvarende over hele Europa; suksessen til høyreekstreme partier i det siste valget i Europaparlamentet tyder absolutt på det. Den eneste overraskelsen i Sveits var hvor overrasket vi ble.

For det andre viste det seg at det at det sivile samfunn og de ledende ordinære politiske partier mislyktes i å drive aggressiv kampanje mot folkeavstemningen var helt klart en stor feil. Med et lavt fordomsnivå, og motvilje mot å engasjere og gi luft-tid til fremmedfiendtlige synspunkter ved å debattere og utfordre dem, kunne det ha virket.

Det gjorde det ikke i Sveits. Fraværet av en høylytt, samlet og konsekvent opposisjon til initiativet åpnet  terrenget for frykt-retorikk og overdrivelse som islamofobiske ideologier trives i. Andre land bør ikke gjøre den samme feilen.

Det ropes allerede om liknende politikk i andre europeiske land. Utfallet av den sveitsiske folkeavstemningen må derfor tjene som en vekker ikke bare for Sveits, men for resten av Europa også.

Mye mer omfattende tiltak er nødvendig i Europa, for å bekjempe diskriminering og fremme integrering av muslimske og innvandrermiljøer. Et mye større engasjement er nødvendig fra politiske ledere, fra det sivile samfunn – fra alle moderate, tolerante stemmer – å avdekke, konfrontere og mot fremmedfiendtlig utsikt. Den som er taus er medskyldig.

Det vil koste enormt å mislykkes. Intoleranse ligger i hjertet av Europas mest utbredte menneskerettighetsbrudd; diskriminering. Diskriminering river samfunn fra hverandre. Av alle kontinenter, bør Europa vite en ting eller to om dette.

Av Claudio Cordone,  leder etterforskningsarbeidet og regionale program i Amnesty Internationals hovedkontor i London . Innlegget har også stått på trykk i The New York Times