Arkiv for Patricia Kaatee
Søndag 9. mai 2010
Vi gikk Pride-marsjen i Vilnius lørdag! Vi var rundt fem hundre mennesker som gikk en snau kilometer med fargerike banner og regnbueflagg – en fredelig markering mot diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet, for respekt og menneskerettigheter. Det er den lengste Baltic Pride-marsjen som har gått noensinne. Men så går den da også bare på andre året.
Store politistyrker voktet gjerdene som sperret av området der demonstrasjonen ble avholdt. Over oss sirklet et helikopter. Politiet til hest var oppstilt langsmed elvebredden, og sikkerhetspolitiet sto oppover åssidene. Innimellom der gikk Baltic-Pride marsjen med taktfaste trommeslag, med sang, med musikk. Ambassadører og parlamentarikere fra flere europeiske land gikk i front, fulgt av de baltiske LHBT-organisasjonene fra Latvia, Estland og Litauen. De internasjonale organisasjonene som International Lesbian and Gay Association og Amnesty International dannet baktroppen. En Pride-markering er en feiring, og til tross for alt sikkerhetsopplegget var det feiring i Vilnius lørdag.
- Dette betydde mye for LHBT-personer her. Jeg gikk sammen med en mann fra Litauen som ringte til moren sin under marsjen og fortalte henne at han var homofil. Han innså at det var så mye presse til stede at det godt kunne hende at han ville komme på nyhetene i kveld, og da var det bedre han fortalte henne det selv, fortalte Kristen fra Amnesty i Finland.
Motdemonstrantene var der også. Noen mener det var 1000, andre mener det ikke var mer enn 600. De sto på elvebredden på den andre siden, med et to meter høyt trekors, med svarte hakekors på røde faner. Med brannbomber og steiner som ble kastet i retning av Baltic Pride, men som ikke var i nærheten av å skape noen form for ubehag for andre enn for motdemonstrantene selv. Noen av motdemonstrantene prøvde også å krysse elven i båt, men ble raskt tilbakevist av politiet.
Den mest truende situasjonen oppsto da Priden nærmet seg slutten. De fleste demonstrantene hadde allerede forlatt området da et par litauiske parlamentsmedlemmer som var blant de mest aggressive deltagerne i motdemonstrasjonen brøt gjennom politisperringene og prøvde å angripe lederen for Baltic Pride Vytautas Valentinavicius. Vilnius’ vise-politimester som prøvde å stanse dem ble brutalt slått ned, men det kom raskt flere politifolk til som fikk overmannet inntrengerne.
- Jeg er ikke i tvil om at marsjen i dag betyr noe for respekten for LHBT-rettighetene i landet og bidrar til å minske fordommer, sier Birute Sabatauskaite fra Lithunian Centre for Human Rights. – De siste ukene har diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet vært et tema som har vært diskutert i mange ulike fora. Baltic Pride har vært toppsak på nyhetene her i Litauen de siste dagene, og de fleste innslag har hatt en positiv vinkling. Baltiske LHBT-organisasjoner har dessuten vist hvor mye de kan få til sammen.
I dag søndag, mens jeg står utenfor hotellet og snakker med noen Amnesty-kolleger, stanser det en bil og tuter. Vi kikker opp. Sjåføren ser på oss, viser fingeren og kjører videre. En påminnelse om at slaget ikke er vunnet , men at innsatsen må følges opp.
Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International med ansvar for Amnestys arbeid for lesbiske, homofile og transkjønnedes rettigheter. Hun er del av Amnestys delegasjon på Baltic Pride .
Lørdag 8. mai 2010
Jeg skal være sikkerhetsvakt under Baltic Pride – marsjen i Vilnius i dag. Klokka halv åtte, mens jeg enda står i dusjen, blir jeg ringt opp av Kaspers fra Mozaika i Latvia som har ansvaret for sikkerhetsopplegget under Baltic Pride. Han ber meg om å komme ned til et hastemøte. Jeg løper ned med vått hår. I det lille møterommet sitter venner og kolleger fra Amnesty International og baltiske LHBT- organisasjoner rundt bordet med alvorlige ansikter. Kaspers trekker pusten dypt og sier:
- Vi er nå i høyeste sikkerhetsberedskap. Baltic Pride har mottatt et trusselbrev som varslet om at det første terrorangrepet på Litauisk jord kommer til å finne sted under Priden. Det som gjør brevet ekstra skremmende er at det er ledsaget av bilder som viser fremstillingen av molotov-cocktail. I tillegg er vinduene til organisasjonen Tolerant Youth, en av arrangørerne, smadret i natt. Sikkerhetspolitiet er varslet og tar truslene svært alvorlig.
De frivillige sikkerhetsvaktene rundt bordet diskuterer hvordan denne trusselen skal møtes på best mulig måte. Pride-deltagerne må oppfordres til å ha på jeans, som ikke brenner så lett. Medisinsk utdannet personell må gå på siden av toget sammen med sikkerhetsvaktene, slik at de umiddelbart kan tre til dersom noen skulle kaste en bombe i toget.
Nå klokka ni, det er sikkerhetsbrief for alle Pride-deltagerne. Kaspers leder møtet.
- Vi blir kjørt fra hotellet i busser. Vi kommer til å være rundt 400 demonstranter. Det kommer til å være 800 politimenn tilstede under marsjen. De fleste kommer til å være i uniform, men noen kommer til å være sivil. Dere må være forberedt på at motdemonstrantene kan være svært aggressive, men dere må ikke under noen omstendigheter begynne å diskutere med dem. Det har ingen hensikt, og det kan sette dere i fare. Vi regner med at det kan komme opptil 3000 motdemonstranter. Ikke la dere provosere. Men det viktigste er, husk at vi feirer i dag, vi skal vise at vi er mange som er mot diskriminering og som forsvarer LHBT-rettigheter.
I går, på mottagelsen til den svenske ambassaden, snakket jeg med den norske ambassadøren i Vilnius Steinar Gill. – Selvfølgelig skal jeg delta i marsjen i morgen, sier han. – Diplomater skal ikke delta i politiske markeringer, men dette er en markering mot diskriminering, for grunnleggende menneskerettigheter. Det er viktige prinsipper i norsk utenrikspolitikk som jeg gjerne forsvarer.
Det vil være flere ambassadører, flere politikere som deltar i marsjen som nå startet om noen få timer. Denne støtten er viktig, det gir marsjen en nødvendig legitimitet. For situasjonen i Litauen er slik at 73 prosent av befolkningen i en spørreundersøkelse har uttrykt at de er imot at Baltic Pride har fått tillatelse til å gjennomføre marsjen.
Nå er vi snart klare til å dra. Kaspers kommer med en siste melding:
- We are stronger than them. They hate – we love. What is going to win? The love!
Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International med ansvar for Amnestys arbeid for lesbiske, homofile og transkjønnedes rettigheter. Hun er del av Amnestys delegasjon på Baltic Pride.
Fredag 7. mai 2010
Vilnius, Litauen: Vi sjekker inn på Hotell Conti, nær gamlebyen. Her gjennomføres Baltic Pride-konferansen. Baltic Pride er den årlige paraden for å markere homofiles rettigheter i Baltikum arrangeres i år i Litauen. Hotellet er også Pride-deltagernes trygge havn om de skulle føle seg truet eller angrepet. Det har skjedd hvert år.
Sikkerhet er et viktig tema når Baltic Pride arrangeres. Sikkerheten var riksadvokatens argument da han ba retten i Vilnius om å inndra tillatelsen til å gjennomføre marsjen. Det til tross for at politiet sier de er fullt i stand til å sikre Pride-deltagerne den nødvendige beskyttelsen.
Men det er ventet voldsomme motdemonstrasjoner i forbindelse med gjennomføringen av Pride-marsjen lørdag. En Facebook-gruppe mot paraden har samlet 24.000 medlemmer. Det fryktes også at Pride-deltagerne kan bli utsatt for trakassering utenom marsjen. I sakspapirene som vi har fått tilsendt i forkant har vi fått klare sikkerhetsinstrukser: gå ikke ut alene, meld fra hvor du går, ikke ha på deg klær eller merker som kan provosere. Hotellets resepsjon har nå i formiddag fått egen kontrolldesk som sikrer at ingen som ikke har registreringskort til Baltic Pride kommer inn på hotellet. Og nå mens vi spiser frokost går sivile sikkerhetsvakter tilsynelatende ubemerket rundt og speider etter ubudne gjester.
I går var den høytidelige åpningen av festivalen på Skalvija Kinosenter. Kinosenteret har vært under hard press fra kommunale myndigheter som ikke har ønsket at senteret skal huse noen av aktivitetene til Baltic Pride, men ikke minst takket være sterke og stødige støttespillere har det vært mulig å overkomme disse utfordringene. På første rad sitter ambassadørene fra ulike europeiske land, og blir behørig takket av Vytautas fra Tolerant Youth Association.
- Uten deres bistand ville det ha vært langt vanskeligere å få gjennomført Baltic Pride her i Vilnius.
Etter festivalåpningen og den påfølgende filmvisningen går jeg tilbake til hotellet sammen med Stein fra LHBT-nettverket i Norge og Veronica fra Amnesty Internationals EU-kontor i Brussel. På veien blir jeg stoppet av en ung gutt. Jeg misforstår, tror han skal spørre om veien, men han peker på Baltic Pride-registreringen som jeg har på meg og sier: – Du kan ikke bære dette synlig ute. Det kan du bare gjøre på hotellet. Det kan provosere, du kan bli utsatt for trakassering og i verste fall overgrep. Gjem det.
Under frokosten i dag får jeg se et bildet av en ny t-skjorte som er i omløp her. T-skjorten viser bildet av en snikskytter som ligger halvveis gjemt bak en lav mur, og sikter inn. I teksten under står det – I love Baltic Pride.
Er dette Europa i 2010?
Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International med ansvar for Amnestys arbeid for lesbiske, homofile og transkjønnedes rettigheter. Hun er del av Amnestys delegasjon på Baltic Pride.
Torsdag 11. mars 2010
I dag skal jeg reise hjem, selv om møtet i Commision on the Status of Women (CSW) i New York varer noen dager til. Men på fredag skal alle rapportene være gjennomgått, alle store temaene som Handlingsplanen fra Beijing omfatter diskutert, og alle resolusjonene vedtatt. På fredag kommer vissnok også den amerikanske utenriksministeren Hilary Clinton for å kaste glans over avslutningen av møtet.
Det har vært fantastiske dager der jeg har fått møte kvinner fra alle verdensdeler, og der jeg har hentet inspirasjon fra deres arbeid for å fremme kvinners rettigheter. Jeg er ydmyk over det enorme motet til kvinner i land som Afghanistan, Iran og Sudan som med fare for eget liv fortsetter å sette kvinners rettigheter i hjemlandet på dagsorden. Jeg er ikke minst stolt over å få være en del av denne globale bevegelsen.
Jeg har vært med i mange spennende diskusjoner i løpet av de dagene jeg har vært her, og jeg vil fremheve tre av dem.
Den første er diskusjonen om kjønnsbasert vold mot kvinner i vestlige land som har fått en ny oppmerksomhet. Mytene om de likestilte samfunn slår sprekker. Det gjelder på regjeringsnivå, men det gjelder ikke minst blant de frivillige organisasjonene som presser på for mer effektiv handling. Amnesty International la fredag fram sin rapport om voldtekt i Norden, som konkluderer med at kvinner utsatt for voldtekt i Norden i liten grad har mulighet til å få oppreisning i rettssystemet. Human Right Watch diskuterte mandag en tilsvarende rapport om voldtekt i USA som påviser at det store flertallet av voldtektssaker blir henlagt på et tidlig stadium i etterforskningen, blant annet fordi mytene om voldtekt fortsetter å prege politietterforskernes forestillinger om hva en ”ekte” voldtekt er. På tirsdag presenterte kvinneorganisasjonene fra Sverige, Finland og Skottland sine skyggerapporter til CSW som alle dokumenterer et stort omfang av kjønnsbasert vold. – Kvinners mangel på likestilling er både en årsak til og et resultat av kjønnsbasert vold mot kvinner, påpeker innlederen fra Skottland. – Før vi har oppnådd en reell likestilling mellom kvinner og menn vil ethvert forsøk på å komme kjønnsbasert vold til livs være dømt til å slå feil.
Tina og Christine, sterke feminister fra Uganda
For det andre er det diskusjonen om de såkalte Millenniumsmålene (MDG’ene), åtte målsetninger som nå utgjør den dominerende normative rammen for å bekjempe fattigdom i verden. MDG’ene skal opp til vurdering på FNs toppmøte i september 2010. MDG 3 om likestilling og MDG 5 om mødredødelighet har vært hete tema her. – Millenniumsmålene er altfor snevre. Kvinners rettigheter er begrenset til utdanning og helse, og det mangler en erkjennelse av at ulikhet og diskriminering er drivkraft bak menneskerettighetsbrudd, påpeker forskeren Andrea Cornwall fra Pathways of Women’s Empowerment .
MDG 5 har ikke klart å nå målet om å redusere den globale mødredødeligheten med 5,5 prosent i året. I realiteten går det ikke ned med mer en 1 prosent. I noen land i Afrika er den faktisk økende. – Det er 530.000 kvinner som dør hvert eneste år i forbindelse med graviditet og fødsel. Det er en skandale. Skal dere bidra til å få på plass mer effektive verktøy for å bekjempe mødredødelighet i verden må dere mobilisere og handle nå! Det er nå endringsforslagene til Milleniumsmålene blir skrevet, sier Alicia Yamin, forsker ved Harvards Institutt for offentlig helse, og rådgiver for Amnesty Internationals Demand Dignity-kampanje.
Den tredje diskusjonen er diskusjonen om hvordan den fremvoksende religiøse fundamentalismen påvirker kvinners rettigheter. På et av de første møtene jeg deltok på her møtte jeg kvinner fra forskjellige muslimske land som fortalte om hvordan det er å være kvinne under islamsk lov, der statens identitet defineres gjennom kontroll over kvinners kropp og seksualitet. Eksempler på dette er steining av kvinner for utroskap i Iran, og pisking av kvinner for usedelig påkledning i Sudan. Men det er ikke bare den islamske fundamentalismen som er på vei opp. Også kristne fundamentalister gjør seg stadig sterkere gjeldende. Kvinner fra den feministiske bevegelsen i Uganda forteller hvordan medlemmer av den amerikanske pentakolistbevegelsen har vært med på å piske opp en stemning mot homoseksualitet. Det har resultert i at det nå er kommet et lovforslag som kriminaliserer homoseksualitet, der homoseksuell praksis i verste fall kan straffes med døden. Også på CSW har kristne og andre fundamentalister gjort seg gjeldende. De er pågående og aktive i lobbyarbeidet, og deltar i debattene på underfundige måter. På et møte om mødredødelighet som Amnesty International arrangerte i går, og der blant annet abortspørsmålet ble diskutert, kom det fram en jente på 16, som spurte om ikke det ufødte liv også burde få en stemme. Den norske delegasjonen forteller hvordan de blir kontaktet av mennesker som er født ut av voldtekt, som spør om ikke de også har rett til liv.
Disse diskusjonene er utfordrende, spennende, viktige, og noen ganger skremmende. De fortsetter også når jeg nå reiser herfra. Her i New York. I Kampala, Teheran, Managua, Amsterdam og Khartoum. I Oslo.
Nå er kofferten pakket. Takk for denne gangen NYC. Jeg kommer tilbake!
Tirsdag 9. mars 2010
Et av de viktigste målene for Amnesty Internationals Demand Dignity-kampanje er å sikre retten til aktiv deltagelse for fattige og marginaliserte grupper. Alle mennesker har rett til å få sin stemme hørt i beslutningsprosesser som påvirker deres liv. Aktiv deltagelse er en grunnleggende demokratisk rett, samtidig som det sikrer et viktig kunnskapsgrunnlag for beslutninger som fattes.
Men hva er egentlig meningsfull aktiv deltagelse? Det har jeg fundert mye på den uken jeg har vært her på Commision on the Status of Women (CSW) i New York. Det er et paradoks at FN på den ene siden vil inkludere frivillige organisasjoner og understreker betydningen av aktiv deltagelse, samtidig som mange av organisasjonene som har deltatt på CSW ikke har hatt mulighet til å ha innflytelse på forhandlingene om slutterklæringen og resolusjonene i kommisjonen. Ekskluderingen skjer på mange mer eller mindre subtile måter. Når organisasjonene er utestengt fra områdene i FN-bygningen der forhandlingene foregår finnes det få eller ingen møteplasser der organisasjonene og de offisielle delegasjonene møtes uformelt. Resolusjonene som diskuteres i kommisjonen legges verken ut elektronisk eller i papir, og dermed er det vanskelig å vite hva som foregår. CSWs NGO-forum (Non Governmental Organisations- NGOs) har fått tildelt få møterom som jevnt over har vært altfor små i forhold til behovet, og mange har dermed blitt utestengt fra møtene. Noen av de praktiske hindringene skyldes ombygninger i FN-bygningen og en økning av antallet deltagere i forhold til tidligere år, men ikke alt kan forklares med dette.
Det har vært mye frustrasjon og tydelige protester. International Trade Union Confederation, Public Services International, Education International and UNI Global Union som til sammen representerer 200 millioner medlemmer sendte forrige uke et brev til FNs generalsekretær Ban Ki Moon og uttrykte sin vrede over å være utesteng fra både prosess og innhold på CSW.
Andrea Cornwall fra Pathways of Women’s Empowerment er tydelig i sine konklusjoner og anbefalinger. – Det er viktig å være bevisst at inkludering som oftest skjer på premissene til dem som allerede er inkludert. Kvinneorganisasjonene blir nå i økende grad marginalisert i FN-systemet, samtidig som organisasjonene ikke er i stand til å definere spillereglene selv. Det bør vurderes om det er andre arenaer der organisasjonene har en større påvirkning og der deres deltagelse er mer meningsfull, som for eksempel media eller sosiale medier, påpeker hun.
Emily Sikazawe fra Women for Change in Zambia fremhever at det også er viktig å erkjenne at det finnes forskjeller mellom kvinner. – Kvinner er ingen en homogen gruppe. Det finnes komplekse forskjeller mellom ulike grupper kvinner som også påvirker dere evne til å delta i politiske prosesser.
Akkurat dette siste ble understreket på morgenmøtet i går, der en kvinne fra Nepal fortalte hvordan hun hadde opplevd å delta på CSW. – Vi vet ikke hva som foregår, og vi skjønner ikke hvordan vi skal delta i forhandlingene her. Vi har knappe ressurser, og kanskje det rett og slett ikke er verdt å delta på slike premisser. Hvilket budskap skal vi ta med oss tilbake til organisasjonen vår i Nepal?
Hennes opplevelse blir stående som en kontrast til min egen, som har en vestlig organisasjon med kontor og kontakter i New York i ryggen, og som kommer fra et land med demokratiske tradisjoner som gjør det er mulig å drikke kaffe med medlemmene i den norske delegasjonen for å utveksle synspunkter i ny og ne.
Meningsfull aktiv deltagelse forutsetter at erfaringene og synspunktene som bringes inn i debatten ikke bare høres, men faktisk påvirker innholdet i og utfallet av prosessen. Jeg kan med hånden på hjerte si at det i liten grad har preget CSW og prosessen rundt Beijing + 15.
Mandag 8. mars 2010
Fredag 5. mars presenterte Amnesty International rapporten Case Closed. Rape and Human Rights in the Nordic Countries for en fullsatt sal på et sidemøte i FNs Commision on the Status of Women (CSW) i New York. Blant tilhørerne er mange norske frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Fokuskvinner, i tillegg til representanter for Likestillingsombudet og den norske FN-delegasjonen her i New York.
Temaet for møtet er hindringer på veien til rettferd for kvinner som er utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep. I panelet sitter Katarina Berghered, som presenterer rapporten på vegne av de nordiske Amnesty-seksjonene, Tina Musuya, leder for Center for Domestiv Violence Prevention i Uganda og Vichuta Ly som leder Legal Support for Children and Women i Kambodsja. Widney Brown fra Amnesty Internationals sekretariat i London er ordstyrer for møtet.
Panelet fra venstre: Katarina Bergehered, Widney Brown, Vichuta Ly, Tina Musuya
Det går en rød tråd gjennom presentasjonene til Tina Musuya, Vivchuta Ly og Katarina Bergehered og viser at kvinner verden over har små sjanser til å få oppreisning gjennom rettsystemet etter overgrep og voldtekt. Mange av hindringene er felles. Opplevelsen av skam og skyld som gjør det vanskelig for kvinner å anmelde voldtekt. Mangelfulle rettsmedisinske undersøkelser og dårlig sikring av fysiske bevis. Ingen eller mangelfull politietterforskning. Kjønnsstereotype forestillinger om kvinners seksualitet som svekker kvinners troverdighet i rettssalen og bidrar til at rettssaker ender med frifinnelse. Resultatet er at overgriperne i all hovedsak går fri.
Tina Musuya forteller: – I Uganda er kvinner utsatt for et sterkt press om ikke å anmelde voldtekt. De får beskjed fra mødre og svigermødre om at volden er noe de bare må lære seg å leve med. I tillegg er korrupsjon i politiet et stort problem. Politiet tar betalt for å unnlate å følge opp en anmeldelse, og dermed blir det ikke noen sak.
I Kambodsja er muligheten for å føre en rettssak fram mot fellende dom avhengig av hvorvidt det kan føres bevis for at kvinnens jomfruhinne er skadet eller ødelagt. – Tradisjonelt har dokumentasjon av skader på jomfruhinnen vært brukt for å bevise en voldtekt i rettssalen. Dermed er det også skapt en forestilling om at det bare er kvinner som ikke har hatt sex som kan voldtas, forteller Vichuta Ly. – I tillegg er det et stort problem at rettsystemet i Kambodsja er inkompetent og sendrektig. Saker blir borte i systemet. En kvinne kan få beskjed fra politiet at saken hennes er forsvunnet, og oppleve at den aldri kommer til rette.
Selv om de nordiske land er kommet langt når det gjelder likestilling mellom kjønnene så er det mye som gjenstår før kvinner har en reell beskyttelse mot diskriminering og vold. – Det er en høy forekomst av voldtekt i alle de nordiske land, men de færreste sakene blir anmeldt til politiet. I Danmark kan en overgriper fremdeles få redusert straff om han gifter seg med offeret. I Finland er det ikke en gang offentlig påtale i alle voldtektssaker. I Norge blir over 80 prosent av de anmeldte voldtektssakene henlagt av politiet. Alt dette er alvorlige angrep på kvinners rett beskyttelse mot diskriminering og til likhet for loven med menn, understreker Katarina Berghered.
Mange av de som tar ordet i debatten uttrykker stor overraskelse over at voldtekt er såpass utbredt i Norden, og at så mange saker blir henlagt av politiet. – Jeg er sjokkert, sier Gassama fra FNs kvinneorganisasjon UNIFEM. – Dette er det ingen som snakker om! Jeg skal ta det opp medderes regjeringer neste gang jeg treffer dem, og høre hvordan de vil følge opp dette!
Cecilia Sandenberg fra Universitetet i Bahia, Brasil, en av de mange fantastiske kvinnene jeg har truffet her på CSW, sier til meg etter møtet: – Hvis vi ikke trodde det var mulig å forandre verden ville vi ikke ha vært her i dag. Og det har hun helt rett i. Vi tror på forandring.
Utenfor FN-Bygningen
I dag, på Kvinnedagen 8. mars, skal vi vise det, rope det ut høyt. I Oslo, Stockholm, Helsinki, København. I Phnom Penh, Kampala, New York, og tusenvis av andre steder i verden. Vi tror på forandring. Kvinner verden over skal få rett til likhet for loven, og rett til beskyttelse mot alle former for diskriminering.
Gratulerer med Kvinnedagen 8. mars!
Fredag 5. mars 2010
Noe av det mest lærerike og interessante ved å være her på Commision on the Status of Women (CSW) er å se hvordan Amnesty Internationals lobbyarbeidet foregår. Polly Truscott, som er en av de tre ansatte på AIs FN-kontor i New York har ansvaret for arbeidet med kvinners rettigheter og følger opp CSW-forhandlingene.
Jeg hadde i forkant forestilt med at forhandlingene om en Handlingsplanen for kvinners rettigheter fra Beijing + 15 skulle ta mye tid og oppmerksomhet men der tok jeg feil. CSW vedtok en ganske kort resolusjon tirsdag ettermiddag somi all hovedsak bekreftet tilslutningene til målene som er satt i Handlingsplanen. Dermed var den saken ferdig.
Det er imidlertid flere andre resolusjoner som skal vedtas på CSW som omhandler tema som er viktige for Amnesty International. En av dem er en resolusjon om mødredødelighet, en annen er resolusjonen om etableringen av en ny og sterk enhet for kvinners rettigheter i FN.
Allerede før CSW formelt startet 1. mars sirkulerte det et utkast til resolusjon om mødredødelighet. Amnesty International var bekymret over manglende rettighetsforankring, og sendte klare instruksjoner til Amnestys seksjoner om å påvirke nasjonale myndigheter for å få klare referanser til menneskerettigheter i teksten.
Noen ganger kan også jeg lure på om alle disse FN-resolusjonene egentlig spiller noen rolle. Blir kvinners liv og helse bedre av at ulike FN-organ vedtar en resolusjon om mødrehelse, eller blir det bare tomme ord på papir? Konklusjonen min etter mange år som menneskerettighetsaktivist er at ja, det spiller en rolle. Resolusjoner forplikter. Derfor er det også viktig å ha tydelige tekster som ikke gir rom for misforståelse eller feiltolkninger, eller resolusjoner som i realiteten svekker allerede etablerte menneskerettighetsstandarder.
Her har Polly oversikten. Hun vet hva som er vedtatt i fjor og i forfjor i de ulike FN-organ, hun snakker med delegasjoner, statsledere og ambassadører, hun mailer og ringer og er tilsynelatende på jobb døgnet rundt. I hvert fall så har jeg fått både mail og sms fra henne på de underligste tider de dagene jeg har vært her. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å holde et slikt tempo. Jeg er uansett dypt imponert over den jobben hun og andre kolleger på Amnesty Internationals FN kontor gjør her.
Jeg forsøker å følge opp hennes innspill så godt jeg kan. Hvis CSW kommer med en sterk og rettighetsbasert resolusjon om mødrehelse i år kommer jeg i hvert fall til å føle at jeg har en bittebitteliten del av æren for den.
Torsdag 4. mars 2010
I dag våknet jeg i New York, i det som en gang i tiden var falleferdige Pickwick Arms, men som i dag er hippe The Pod Hotell. Jeg er her som en del av Amnesty Internationals delegasjon på møtet i FNs Commision on the Status of Women (CSW) der Amnesty Internationals rapport Case Closed, Rape and Human Rights in the Nordic Countries skal presenteres under et sidemøte i morgen, fredag.
Det har vært spennende og forvirrende dager. Commision on the Status of Women møtes hvert år i månedsskiftet februar-mars for å rette søkelyset på situasjonen for verdens kvinner, og enes om mål og tiltak som kan motvirke kjønnsbasert diskriminering og fremme likestilling. De fleste av FNs 192 medlemsland sender en offisiell delegasjon til CSW. I tillegg deltar representanter fra hundrevis av frivillige organisasjoner (NGO’er). CSW blir dermed ikke bare et viktig forum for påvirkning av nasjonale og internasjonale myndigheter, men også et sted for læring, nettverksbygging og utveksling av ideer og erfaring.
Amnesty Internationals delegasjon til CSW er sammensatt av kolleger fra det internasjonale sekretariatet i London og New York og fra ulike nasjonale Amnesty-seksjoner. Katarina Berghered, min kollega fra AI Sverige, skal presentere den nordiske voldtektsrapporten under sidemøtet om voldtekt og rettferd på fredag. Poonam Joshi fra AI UK har ansvaret for et sidemøte om FNs Milleniumsmål på lørdag. Stella Jaeger fra AI Sveits er her som en del av den sveitsiske delegasjonen, og er dermed også vår ”spion” inn til offisielle forhandlinger og arrangementer som de frivillige organisasjonene er utestengt fra.
For også her på CSW hersker det en slags Orwellsk verdensorden der alle er like, men der noen likevel er likere enn andre. Det viser seg nemlig at selv om alle møtene i prinsippet er åpne, så er det ikke mulig å delta på møtene som arrangeres av FN-organisasjonene og de offisielle delegasjonene uten å ha adgangskort. Og adgangskort er det ingen som vet hvordan en skal få tak i. Polly Prescott, som jobber på AIs FN-kontor i New York, er like forvirret som oss andre. – Jeg tror det varierer fra møte til møte. Jeg tror det legges ut adgangskort på begynnelsen av dagen til noen av arrangementene, men ikke til alle. Det enkleste er kanskje å ta kontakt med arrangøren direkte. Damen bak informasjonsskranken i FN-bygningen er like forvirret som meg, men atskillig mer frustrert. – Jeg har ikke oversikt, alle spør og jeg vet ikke hva jeg skal svare. Den svenske delegasjonen har i hvert fall ikke lagt ut noen adgangskort til deres arrangement om mødrehelse her i dag.
Det er mange møter å velge mellom, og framfor å bruke mye tid på å finne fram til den svenske delegasjonen, som kanskje eller kanskje ikke vil gi meg et adgangskort, velger jeg å gå på noen av de åpne NGO-møtene. Det mest spennende av disse viser seg å være møtet om vold mot kvinner i kulturens navn, der et knippe kvinner fra ulike muslimske land – Nigeria, Indonesia, Sudan, Malaysia og Senegal – forteller om deres arbeid for å motvirke kulturelle og religiøse begrunnelser for vold og overgrep mot kvinner. På møtet deltar også tre av FNs spesialrapportører – mot tortur, utenomrettslige henrettelser og vold mot kvinner. I spørsmålsrunden etter innledningene spør en tilsløret kvinne om ikke kvinnenes fortolkning av islam er en innblanding i hennes religiøse tro og dermed et brudd på hennes grunnleggende menneskerettigheter. FNs spesialrapportør mot tortur Manfred Novak tar ordet, og svarer klart og tydelig at individet har en grunnleggende rett til å velge sin tro og utøve sin religion, men det er under alle forhold statens plikt å respektere, forsvare og beskytte grunnleggende menneskerettigheter, inkludert retten til beskyttelse mot vold og overgrep.
Det er også en tredje slags møter her, og det er møtet i selve kommisjonen. I CSW møter bare de offisielle delegasjonene, men NGO-representanter kan følge diskusjonen fra publikumsgalleriet. Jeg er egentlig litt usikker på om det som foregår i møtesalen her er veldig spennende, særlig når revideringen av Handlingsplanen fra Beijing var vedtatt før jeg en gang hadde fått akkreditering. Så skal jeg selvfølgelig sørge for å få med meg en og annen av debattene her også på et eller annet tidspunkt.
Men akkurat nå strever Katarina og jeg igjen med å få tak i adgangskort, denne gangen til et møte som EU-delegasjonen arrangerer om EUs handlingsplan mot vold mot kvinner. Katarina ringer sine kontakter i den offisielle svenske delegasjonen. Om det slår feil kan kanskje Amnestys tidligere studentrådsleder Maria Glenna få tid til å lose oss gjennom. Hun er praktikant ved Norges FN-delegasjon i New York, men sitter nå dessverre opptatt i møte med FNs generalsekretær Ban Ki Moon og Bill Clinton, så jeg skjønner jeg ikke har hennes førsteprioritet akkurat nå.
Og om alt slår feil finner vi nok et spennende NGO-møte der vi kan bli kjent med nye mennesker, og lære om og la oss inspirere av andre organisasjoners erfaringer med å fremme kvinners rett til beskyttelse mot diskriminering og vold.
Fredag 22. januar 2010
For en drøy uke tilbake la Politidirektoratet fram politiets anmeldelsesstatistikk STRASAK 2009. Dette er interessant lesning når du skal vurdere hvorvidt Norge etterlever påbudet fra FNs Kvinnekomité om å etterforske og straffe kjønnsbasert vold mot kvinner på en skikkelig måte.
Anmeldelsesstatistikken skremmer. Det har skjedd en firedobling av anmeldte tilfeller av vold i nære relasjoner i løpet av fem år. I 2006 kom det 487 anmeldelser om vold i nære relasjoner. I 2009 var antallet anmeldelser økt til 2144.
Når jeg ser hvordan en prosents registrert økning av sykefraværet har preget mediebildet de siste ukene, ad nauseam, venter jeg ikke annet enn at en firedobling av anmeldte tilfeller av vold i nære relasjoner umiddelbart skulle gjøre vold mot kvinner til et hett tema i alle mediene. Storberget ble riktignok intervjuet i et par aviser, og overbeviste alle om at dette står høyt på hans agenda. Så ble det stille. Ingen hissige debatter på Dagsrevyen eller TV2-nyhetene. Ingen partiledere i opposisjon som oppfordret regjeringen til en umiddelbar økning av politiets kompetanse og ressurser. Ingen krav fra NHO om forebyggende og holdningsskapende arbeid i skolen. Og verken LO eller fagbevegelsen for øvrig påpekte at fraværet av et tilpasset behandlingstilbud for voldsutsatte kvinner og deres barn er en politisk skandale. Ingenting annet enn en øredøvende taushet.
Hvorfor blir det slik? En av grunnene er muligens at politiet selv bidro til å nedtone betydningen av denne økningen. Politiet skriver i sin rapport at økningen i anmeldte tilfeller sannsynligvis ikke er et uttrykk for en reell økning i volden, men et uttrykk for at flere kvinner går til anmeldelse. Jeg tror ikke det kan stemme. Ikke en firedobling. Jeg frykter dette er et eksempel på hvordan en fortolkning av tall og statistikk er med på å tilsløre en grell virkelighet der omfanget av vold mot kvinner er økende, og der en økt anmeldelseshyppighet faktisk gjenspeiler en økning i volden.
Jeg får mine mistanker bekreftet når jeg fortsetter lesingen og kommer til voldtektsstatistikken. Antallet voldtektsanmeldelser har vært jevnt økende – fra 768 tilfeller i 2005 til 945 tilfeller i 2009, en økning på 23 prosent. Men det er de særlig grove voldtektene – der hvor voldtekten er begått av flere i fellesskap, eller der voldtekten resulterer i betydelig skade på helse og legeme – som har hatt den mest markante økningen. Mens politiet i 2005 mottok 22 anmeldelser for grove voldtekter var tallet mer enn fordoblet i 2009, og var økt til 51 tilfeller. Det er vanskelig å forklare hvorfor anmeldelseshyppigheten for grove voldtekter skulle øke mye fortere enn for andre former for voldtekt og seksuelle overgrep, annet enn en helt reell økning i antallet tilfeller.
Enkelte voldsforskere, blant annet Ragnhild Bjørnebekk fra Politihøgskolen i Oslo mener som meg at kjønnsbasert vold mot kvinner øker. Andre forskere er uenige. Men sannheten er at det ikke er noen som vet hva som er det årlige omfanget av kjønnsbasert vold mot kvinner i Norge. Om det øker, eller om det minker. Denne mangelen på statistikk og oversikt er i strid med sentrale anbefalinger fra FNs Kvinnekomité om hvordan et samfunn på best mulig måte kan forebygge og stanse kjønnsbasert vold mot kvinner.
Det er oppløftende at Justisdepartementet nå har tatt initiativ til at det skal gjennomføres en undersøkelse som skal kartlegge omfanget av kjønnsbasert vold mot kvinner, men det er viktig at slike undersøkelser gjennomføres med jevne mellomrom nettopp for å kartlegge utviklingen over tid.
Et regjeringsoppnevnt utvalgt fastslo i 2003 at vold mot kvinner koster samfunnet omkring en milliard kroner hvert eneste år i form av akutt og langsiktig behandling av skader og traumer, økt sykefravær og kostnader knyttet til rettsapparatets oppfølging. Fremdeles er det ikke blitt gjort mer presise beregninger som viser hvor mye en prosents økning eller minking av kvinnevolden koster. Antagelig må det en økonomisk konsekvensanalyse til før omfanget av vold mot kvinner blir et hett tema som opptar alle, på linje med sykelønnsordningen.
Lørdag 9. januar 2010
Lørdag 9. januar er det fem år siden fredsavtalen mellom regjeringen i Khartoum og opprørsbevegelsen Sudan Peoples’ Liberation Movement (SPLM) i Sør-Sudan ble signert. Fredsavtalen markerte slutten på en blodig borgerkrig som varte i tjueto år, en krig som kostet to millioner mennesker livet og drev fire millioner på flukt.
Fredsavtalen har ikke løst alle konfliktene. Svært mange omstridte temaer, som eksempelvis kontrollen over oljeressursene i landet, er fremdeles uløste. Fredsavtalen har heller ikke i noen vesentlig grad bidratt til å redusere fattigdom, eller til å sikre befolkningen i Sør-Sudan bedre tilgang på grunnleggende helsetjenester og utdanning. Sør-Sudan har fremdeles en av verdens høyeste mødredødelighetsrater. Halvparten av befolkningen mangler tilgang på rent drikkevann, og bare hvert femte barn er registrert for grunnutdanning.
Men det har siden 2005 vært fred og fravær av større voldelige konflikter. I hvert fall inntil i fjor. I hele 2009 har vi sett en sterk økning av væpnede konflikter mellom ulike etniske grupper i Sør-Sudan, spesielt i de omstridte grenseområdene. Konflikten har rammet sivilbefolkningen særlig hardt. Over 2.500 mennesker er blitt drept, og mer enn 350.000 er drevet på flukt det siste året. Senest i forrige uke ble 140 mennesker drept i forbindelse med sammenstøt mellom de to etniske gruppene Nuer og Dinka i delstaten Warrab i følge BBC.
Det siste årets voldelige sammenstøt har forsterket de etniske konfliktene i regionen. Dette underminerer den relative freden som har eksistert i Sør-Sudan siden 2005, og øker faren for at sivilbefolkningen skal utsettes for nye overgrep.
Også i Darfur, der over 2,6 millioner mennesker fremdeles lever som internt fordrevne, bærer sivilbefolkningen hovedbyrden av konflikten. Sivilbefolkningen blir utsatt for trusler om overgrep hver eneste dag. I følge Sudan Tribune har den sudanske hæren siden begynnelsen av januar 2010 gjenopptatt sine daglige bombardementer av sivile mål og antatte tilholdssteder for opprørsbevegelsen i Vest-Darfur. Den fredsbevarende styrken fra FN og den Afrikanske Union i Darfur (UNAMID) mangler fremdeles utstyr og personell til å kunne oppfylle sitt mandat om å sikre sivilbefolkningen nødvendig beskyttelse.
I april 2010 skal det avholdes parlaments- og presidentvalg i Sudan. Og om nøyaktig ett år skal det avholdes en folkeavstemning om uavhengighet for Sør-Sudan. Det er en reell frykt for at valgene skal bli ødelagt av voldshandlinger og føre til enda mer omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. I verste fall kan det bli opptakten til en ny borgerkrig som vil kunne ha ringvirkninger for hele regionen.
Derfor samler tusenvis av aktivister seg i dag, 365 dager før folkeavstemningen, i en global aksjon for å slå et slag for freden og forhindre en ny storkonflikt i Sudan. Sudan365 blir støttet av noen av verdens mest kjente trommeslagere – inkludert Phil Selway fra Radiohead, Stewart Copeland fra The Police, Nick Mason fra Pink Floyd og Jonny Quinn fra Snow Patrol. En film med trommeslagere fra fem kontinenter vises på kampanjens webside.
Fra Nairobi til New York, fra London til Tokyo høres i dag taktfaste trommeslag for å få verdens ledere til å lytte, og ta ansvar for, intensiv og sammenhengende diplomatisk støtte til Nord- og Sørsudanske myndigheter rundt uløste spørsmål, som fordeling av ressurser, grenser og sikkerhet.
Beskyttelsen av sivilbefolkningen i Sudan er et internasjonalt ansvar. Uten umiddelbar og effektiv opptreden fra det internasjonale samfunnets side vil muligheten til å forebygge omfattende brudd på menneskerettighetene i Sudan snart være over, med enorme omkostninger for befolkningen i Sudan og i regionen som helhet.
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Ingelin 
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 