Torsdag 11. mars 2010

Jeg kommer tilbake!

I dag skal jeg reise hjem, selv om møtet i Commision on the Status of Women (CSW) i New York varer noen dager til. Men på fredag skal alle rapportene være gjennomgått, alle store temaene som Handlingsplanen fra Beijing omfatter diskutert, og alle resolusjonene vedtatt. På fredag kommer vissnok også den amerikanske utenriksministeren Hilary Clinton for å kaste glans over avslutningen av møtet.

Det har vært fantastiske dager der jeg har fått møte kvinner fra alle verdensdeler, og der jeg har hentet inspirasjon fra deres arbeid for å fremme kvinners rettigheter. Jeg er ydmyk over det enorme motet til kvinner i land som Afghanistan, Iran og Sudan som med fare for eget liv fortsetter å sette kvinners rettigheter i hjemlandet på dagsorden. Jeg er ikke minst stolt over å få være en del av denne globale bevegelsen.

Jeg har vært med i mange spennende diskusjoner i løpet av de dagene jeg har vært her, og jeg vil fremheve tre av dem.

Den første er diskusjonen om kjønnsbasert vold mot kvinner i vestlige land som har fått en ny oppmerksomhet. Mytene om de likestilte samfunn slår sprekker. Det gjelder på regjeringsnivå, men det gjelder ikke minst blant de frivillige organisasjonene som presser på for mer effektiv handling. Amnesty International la fredag fram sin rapport om voldtekt i Norden, som konkluderer med at kvinner utsatt for voldtekt i Norden i liten grad har mulighet til å få oppreisning i rettssystemet. Human Right Watch diskuterte mandag en tilsvarende rapport om voldtekt i USA som påviser at det store flertallet av voldtektssaker blir henlagt på et tidlig stadium i etterforskningen, blant annet fordi mytene om voldtekt fortsetter å prege politietterforskernes forestillinger om hva en ”ekte” voldtekt er. På tirsdag presenterte kvinneorganisasjonene fra Sverige, Finland og Skottland sine skyggerapporter til CSW som alle dokumenterer et stort omfang av kjønnsbasert vold. – Kvinners mangel på likestilling er både en årsak til og et resultat av kjønnsbasert vold mot kvinner, påpeker innlederen fra Skottland. – Før vi har oppnådd en reell likestilling mellom kvinner og menn vil ethvert forsøk på å komme kjønnsbasert vold til livs være dømt til å slå feil.

Tina og Christine, sterke feminister fra Uganda

For det andre er det diskusjonen om de såkalte Millenniumsmålene (MDG’ene),  åtte målsetninger som nå utgjør den dominerende normative rammen for å bekjempe fattigdom i verden. MDG’ene skal opp til vurdering på FNs toppmøte i september 2010. MDG 3 om likestilling og MDG 5 om mødredødelighet har vært hete tema her. – Millenniumsmålene er altfor snevre. Kvinners rettigheter er begrenset til utdanning og helse, og det mangler en erkjennelse av at ulikhet og diskriminering er drivkraft bak menneskerettighetsbrudd, påpeker forskeren Andrea Cornwall fra Pathways of Women’s Empowerment .

MDG 5 har ikke klart å nå målet om å redusere den globale mødredødeligheten med 5,5 prosent i året. I realiteten går det ikke ned med mer en 1 prosent. I noen land i Afrika er den faktisk økende. – Det er 530.000 kvinner som dør hvert eneste år i forbindelse med graviditet og fødsel. Det er en skandale. Skal dere bidra til å få på plass mer effektive verktøy for å bekjempe mødredødelighet i verden må dere mobilisere og handle nå! Det er nå endringsforslagene til Milleniumsmålene blir skrevet, sier Alicia Yamin, forsker ved Harvards Institutt for offentlig helse, og rådgiver for Amnesty Internationals Demand Dignity-kampanje.

Den tredje diskusjonen er diskusjonen om hvordan den fremvoksende religiøse fundamentalismen påvirker kvinners rettigheter. På et av de første møtene jeg deltok på her møtte jeg kvinner fra forskjellige muslimske land som fortalte om hvordan det er å være kvinne under islamsk lov, der statens identitet defineres gjennom kontroll over kvinners kropp og seksualitet. Eksempler på dette er steining av kvinner for utroskap i Iran, og pisking av kvinner for usedelig påkledning i Sudan. Men det er ikke bare den islamske fundamentalismen som er på vei opp. Også kristne fundamentalister gjør seg stadig sterkere gjeldende. Kvinner fra den feministiske bevegelsen i Uganda forteller hvordan medlemmer av den amerikanske pentakolistbevegelsen har vært med på å piske opp en stemning mot homoseksualitet. Det har resultert i at det nå er kommet et lovforslag som kriminaliserer homoseksualitet, der homoseksuell praksis i verste fall kan straffes med døden. Også på CSW har kristne og andre fundamentalister gjort seg gjeldende. De er pågående og aktive i lobbyarbeidet, og deltar i debattene på underfundige måter. På et møte om mødredødelighet som Amnesty International arrangerte i går, og der blant annet abortspørsmålet ble diskutert, kom det fram en jente på 16, som spurte om ikke det ufødte liv også burde få en stemme. Den norske delegasjonen forteller hvordan de blir kontaktet av mennesker som er født ut av voldtekt,  som spør om ikke de også har rett til liv.

Disse diskusjonene er utfordrende, spennende, viktige, og noen ganger skremmende. De fortsetter også når jeg nå reiser herfra. Her i New York. I Kampala, Teheran, Managua, Amsterdam og Khartoum. I Oslo.

Nå er kofferten pakket. Takk for denne gangen NYC. Jeg kommer tilbake!

Tirsdag 9. mars 2010

Demokrati og deltagelse

Et av de viktigste målene for Amnesty Internationals Demand Dignity-kampanje er å sikre retten til aktiv deltagelse for fattige og marginaliserte grupper. Alle mennesker har rett til å få sin stemme hørt i beslutningsprosesser som påvirker deres liv. Aktiv deltagelse er en grunnleggende demokratisk rett, samtidig som det sikrer et viktig kunnskapsgrunnlag for beslutninger som fattes.

Men hva er egentlig meningsfull aktiv deltagelse? Det har jeg fundert mye på den uken jeg har vært her på Commision on the Status of Women (CSW) i New York. Det er et paradoks at FN på den ene siden vil inkludere frivillige organisasjoner og understreker betydningen av aktiv deltagelse, samtidig som mange av organisasjonene som har deltatt på CSW ikke har hatt mulighet til å ha innflytelse på forhandlingene om slutterklæringen og resolusjonene i kommisjonen. Ekskluderingen skjer på mange mer eller mindre subtile måter. Når organisasjonene er utestengt fra områdene i FN-bygningen der forhandlingene foregår finnes det få eller ingen møteplasser der organisasjonene og de offisielle delegasjonene møtes uformelt. Resolusjonene som diskuteres i kommisjonen legges verken ut elektronisk eller i papir, og dermed er det vanskelig å vite hva som foregår. CSWs NGO-forum (Non Governmental Organisations- NGOs) har fått tildelt få møterom som jevnt over har vært altfor små i forhold til behovet, og mange har dermed blitt utestengt fra møtene. Noen av de praktiske hindringene skyldes ombygninger i FN-bygningen og en økning av antallet deltagere i forhold til tidligere år, men ikke alt kan forklares med dette.

Det har vært mye frustrasjon og tydelige protester. International Trade Union Confederation, Public Services International, Education International and UNI Global Union som til sammen representerer 200 millioner medlemmer sendte forrige uke et brev til FNs generalsekretær Ban Ki Moon og uttrykte sin vrede over å være utesteng fra både prosess og innhold på CSW.

Andrea Cornwall fra Pathways of Women’s Empowerment er tydelig i sine konklusjoner og anbefalinger. – Det er viktig å være bevisst at inkludering som oftest skjer på premissene til dem som allerede er inkludert. Kvinneorganisasjonene blir nå i økende grad marginalisert i FN-systemet, samtidig som organisasjonene ikke er i stand til å definere spillereglene selv. Det bør vurderes om det er andre arenaer der organisasjonene har en større påvirkning og der deres deltagelse er mer meningsfull, som for eksempel media eller sosiale medier, påpeker hun.

Emily Sikazawe fra Women for Change in Zambia fremhever at det også er viktig å erkjenne at det finnes forskjeller mellom kvinner. – Kvinner er ingen en homogen gruppe. Det finnes komplekse forskjeller mellom ulike grupper kvinner som også påvirker dere evne til å delta i politiske prosesser.

Akkurat dette siste ble understreket på morgenmøtet i går, der en kvinne fra Nepal fortalte hvordan hun hadde opplevd å delta på CSW. – Vi vet ikke hva som foregår, og vi skjønner ikke hvordan vi skal delta i forhandlingene her. Vi har knappe ressurser, og kanskje det rett og slett ikke  er verdt å delta på slike premisser. Hvilket budskap skal vi ta med oss tilbake til organisasjonen vår i Nepal?

Hennes opplevelse blir stående som en kontrast til min egen, som har en vestlig organisasjon med kontor og kontakter i New York i ryggen, og som kommer fra et land med demokratiske tradisjoner som gjør det er mulig å drikke kaffe med medlemmene i den norske delegasjonen for å utveksle synspunkter i ny og ne.

Meningsfull aktiv deltagelse forutsetter at erfaringene og synspunktene som bringes inn i debatten ikke bare høres, men faktisk påvirker innholdet i  og utfallet av prosessen. Jeg kan med hånden på hjerte si at det i liten grad har preget CSW og prosessen rundt Beijing + 15.

Mandag 8. mars 2010

Kvinnedagen 8. mars: Vi tror på forandring!

Fredag 5. mars presenterte Amnesty International rapporten Case Closed. Rape and Human Rights in the Nordic Countries for en fullsatt sal på et sidemøte i FNs Commision on the Status of Women (CSW) i New York. Blant tilhørerne er mange norske frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Fokuskvinner, i tillegg til representanter for Likestillingsombudet og den norske FN-delegasjonen her i New York.

Temaet for møtet er hindringer på veien til rettferd for kvinner som er utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep. I panelet sitter Katarina Berghered, som presenterer rapporten på vegne av de nordiske Amnesty-seksjonene, Tina Musuya, leder for Center for Domestiv Violence Prevention i Uganda og Vichuta Ly som leder  Legal Support for Children and Women i Kambodsja. Widney Brown fra Amnesty Internationals sekretariat i London er ordstyrer for møtet.

Panelet fra venstre: Katarina Bergehered, Widney Brown, Vichuta Ly, Tina Musuya

Det går en rød tråd gjennom presentasjonene til Tina Musuya, Vivchuta Ly og Katarina Bergehered og viser at kvinner verden over har små sjanser til å få oppreisning gjennom rettsystemet etter overgrep og voldtekt. Mange av hindringene er felles. Opplevelsen av skam og skyld som gjør det vanskelig for kvinner å anmelde voldtekt. Mangelfulle rettsmedisinske undersøkelser og dårlig sikring av fysiske bevis. Ingen eller mangelfull politietterforskning. Kjønnsstereotype forestillinger om kvinners seksualitet som svekker kvinners troverdighet i rettssalen og bidrar til at rettssaker ender med frifinnelse. Resultatet er at overgriperne i all hovedsak går fri.

Tina Musuya forteller: – I Uganda er kvinner utsatt for et sterkt press om ikke å anmelde voldtekt. De får beskjed fra mødre og svigermødre om at volden er noe de bare må lære seg å leve med. I tillegg er korrupsjon i politiet et stort problem. Politiet tar betalt for å unnlate å følge opp en anmeldelse, og dermed blir det ikke noen sak.

I Kambodsja er muligheten for å føre en rettssak fram mot fellende dom avhengig av hvorvidt det kan føres bevis for at kvinnens jomfruhinne er skadet eller ødelagt. – Tradisjonelt har dokumentasjon av skader på jomfruhinnen vært brukt for å bevise en voldtekt i rettssalen. Dermed er det også skapt en forestilling om at det bare er kvinner som ikke har hatt sex som kan voldtas, forteller Vichuta Ly. – I tillegg er det et stort problem at rettsystemet i Kambodsja er inkompetent og sendrektig. Saker blir borte i systemet. En kvinne kan få beskjed fra politiet at saken hennes er forsvunnet, og oppleve at den aldri kommer til rette.

Selv om de nordiske land er kommet langt når det gjelder likestilling mellom kjønnene så er det mye som gjenstår før kvinner har en reell beskyttelse mot diskriminering og vold. – Det er en høy forekomst av voldtekt i alle de nordiske land, men de færreste sakene blir anmeldt til politiet. I Danmark kan en overgriper fremdeles få redusert straff om han gifter seg med offeret. I Finland er det ikke en gang offentlig påtale i alle voldtektssaker. I Norge blir over 80 prosent av de anmeldte voldtektssakene henlagt av politiet. Alt dette er alvorlige angrep på kvinners rett beskyttelse mot diskriminering og til likhet for loven med menn, understreker Katarina Berghered.

Mange av de som tar ordet i debatten uttrykker stor overraskelse over at voldtekt er såpass utbredt i Norden, og at så mange saker blir henlagt av politiet. – Jeg er sjokkert, sier  Gassama fra FNs kvinneorganisasjon UNIFEM. – Dette er det ingen som snakker om! Jeg skal ta det opp medderes regjeringer neste gang jeg treffer dem, og høre hvordan de vil følge opp dette!

Cecilia Sandenberg fra Universitetet i Bahia, Brasil, en av de mange fantastiske kvinnene jeg har truffet her på CSW, sier til meg etter møtet: – Hvis vi ikke trodde det var mulig å forandre verden ville vi ikke ha vært her i dag. Og det har hun helt rett i. Vi tror på forandring.

Utenfor FN-Bygningen

I dag, på Kvinnedagen 8. mars, skal vi vise det, rope det ut høyt. I Oslo, Stockholm, Helsinki, København. I Phnom Penh, Kampala, New York, og tusenvis av andre steder i verden. Vi tror på forandring. Kvinner verden over skal få rett til likhet for loven, og rett til beskyttelse mot alle former for diskriminering.

Gratulerer med Kvinnedagen 8. mars!

Fredag 5. mars 2010

Lobby på høyt nivå

Noe av det mest lærerike og interessante ved å være her på Commision on the Status of Women (CSW) er å se hvordan Amnesty Internationals lobbyarbeidet foregår. Polly Truscott, som er en av de tre ansatte på AIs FN-kontor i New York har ansvaret for arbeidet med kvinners rettigheter og følger opp CSW-forhandlingene.

Jeg hadde i forkant forestilt med at forhandlingene om en Handlingsplanen for kvinners rettigheter fra Beijing + 15 skulle ta mye tid og oppmerksomhet men der tok jeg feil. CSW vedtok en ganske kort resolusjon tirsdag ettermiddag somi all hovedsak bekreftet tilslutningene til målene som er satt i Handlingsplanen. Dermed var den saken ferdig.

Det er imidlertid flere andre resolusjoner som skal vedtas på CSW som omhandler tema som er viktige for Amnesty International. En av dem er en resolusjon om mødredødelighet, en annen er resolusjonen om etableringen av en ny og sterk enhet for kvinners rettigheter i FN.

Allerede før CSW formelt startet 1. mars sirkulerte det et utkast til resolusjon om mødredødelighet. Amnesty International var bekymret over manglende rettighetsforankring, og sendte klare instruksjoner til Amnestys seksjoner om å påvirke nasjonale myndigheter for å få klare referanser til menneskerettigheter i teksten.

Noen ganger kan også jeg lure på om alle disse FN-resolusjonene egentlig spiller noen rolle. Blir kvinners liv og helse bedre av at ulike FN-organ vedtar en resolusjon om mødrehelse, eller blir det bare tomme ord på papir? Konklusjonen min etter mange år som menneskerettighetsaktivist er at ja, det spiller en rolle. Resolusjoner forplikter. Derfor er det også viktig å ha tydelige tekster som ikke gir rom for misforståelse eller feiltolkninger, eller resolusjoner som i realiteten svekker allerede etablerte menneskerettighetsstandarder.

Her har Polly oversikten. Hun vet hva som er vedtatt i fjor og i forfjor i de ulike FN-organ, hun snakker med delegasjoner, statsledere og ambassadører, hun mailer og ringer og er tilsynelatende på jobb døgnet rundt. I hvert fall så har jeg fått både mail og sms fra henne på de underligste tider de dagene jeg har vært her. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å holde et slikt tempo. Jeg er uansett dypt imponert over den jobben hun og andre kolleger på Amnesty Internationals FN kontor gjør her.

Jeg forsøker å følge opp hennes innspill så godt jeg kan. Hvis CSW kommer med en sterk og rettighetsbasert resolusjon om mødrehelse i år kommer jeg i hvert fall til å føle at jeg har en bittebitteliten del av æren for den.

Torsdag 4. mars 2010

Commision on the Status of Women i New York

I dag våknet jeg i New York, i det som en gang i tiden var falleferdige Pickwick Arms, men som i dag er hippe The Pod Hotell. Jeg er her som en del av Amnesty Internationals delegasjon på møtet i FNs Commision on the Status of Women (CSW) der Amnesty Internationals rapport Case Closed, Rape and Human Rights in the Nordic Countries skal presenteres under et sidemøte i morgen, fredag.

Det har vært spennende og forvirrende dager. Commision on the Status of Women møtes hvert år i månedsskiftet februar-mars for å rette søkelyset på situasjonen for verdens kvinner, og enes om mål og tiltak som kan motvirke kjønnsbasert diskriminering og fremme likestilling. De fleste av FNs 192 medlemsland sender en offisiell delegasjon til CSW. I tillegg deltar representanter fra hundrevis av frivillige organisasjoner (NGO’er). CSW blir dermed ikke bare et viktig forum for påvirkning av nasjonale og internasjonale myndigheter, men også et sted for læring, nettverksbygging og utveksling av ideer og erfaring.

Amnesty Internationals delegasjon til CSW er sammensatt av kolleger fra det internasjonale sekretariatet i London og New York og fra ulike nasjonale Amnesty-seksjoner. Katarina Berghered, min kollega fra AI Sverige, skal presentere den nordiske voldtektsrapporten under sidemøtet om voldtekt og rettferd på fredag. Poonam Joshi fra AI UK har ansvaret for et sidemøte om FNs Milleniumsmål på lørdag. Stella Jaeger fra AI Sveits er her som en del av den sveitsiske delegasjonen, og er dermed også vår ”spion” inn til offisielle forhandlinger og arrangementer som de frivillige organisasjonene er utestengt fra.

For også her på CSW hersker det en slags Orwellsk verdensorden der alle er like, men der noen likevel er likere enn andre. Det viser seg nemlig at selv om alle møtene i prinsippet er åpne, så er det ikke mulig å delta på møtene som arrangeres av FN-organisasjonene og de offisielle delegasjonene uten å ha adgangskort. Og adgangskort er det ingen som vet hvordan en skal få tak i. Polly Prescott, som jobber på AIs FN-kontor i New York, er like forvirret som oss andre. – Jeg tror det varierer fra møte til møte. Jeg tror det legges ut adgangskort på begynnelsen av dagen til noen av arrangementene, men ikke til alle. Det enkleste er kanskje å ta kontakt med arrangøren direkte. Damen bak informasjonsskranken i FN-bygningen er like forvirret som meg, men atskillig mer frustrert. – Jeg har ikke oversikt, alle spør og jeg vet ikke hva jeg skal svare. Den svenske delegasjonen har i hvert fall ikke lagt ut noen adgangskort til deres arrangement om mødrehelse her i dag.

Det er mange møter å velge mellom, og framfor å bruke mye tid på å finne fram til den svenske delegasjonen, som kanskje eller kanskje ikke vil gi meg et adgangskort, velger jeg å gå på noen av de åpne NGO-møtene. Det mest spennende av disse viser seg å være møtet om vold mot kvinner i kulturens navn, der et knippe kvinner fra ulike muslimske land – Nigeria, Indonesia, Sudan, Malaysia og Senegal – forteller om deres arbeid for å motvirke kulturelle og religiøse begrunnelser for vold og overgrep mot kvinner. På møtet deltar også tre av FNs spesialrapportører – mot tortur, utenomrettslige henrettelser og vold mot kvinner. I spørsmålsrunden etter innledningene spør en tilsløret kvinne om ikke kvinnenes fortolkning av islam er en innblanding i hennes religiøse tro og dermed et brudd på hennes grunnleggende menneskerettigheter. FNs spesialrapportør mot tortur Manfred Novak tar ordet, og svarer klart og tydelig at individet har en grunnleggende rett til å velge sin tro og utøve sin religion, men det er under alle forhold statens plikt å respektere, forsvare og beskytte grunnleggende menneskerettigheter, inkludert retten til beskyttelse mot vold og overgrep.

Det er også en tredje slags møter her, og det er møtet i selve kommisjonen. I CSW møter bare de offisielle delegasjonene, men NGO-representanter kan følge diskusjonen fra publikumsgalleriet. Jeg er egentlig litt usikker på om det som foregår i møtesalen her er veldig spennende, særlig når revideringen av Handlingsplanen fra Beijing var vedtatt før jeg en gang hadde fått akkreditering. Så skal jeg selvfølgelig sørge for å få med meg en og annen av debattene her også på et eller annet tidspunkt.

Men akkurat nå strever Katarina og jeg igjen med å få tak i adgangskort, denne gangen til et møte som EU-delegasjonen arrangerer om EUs handlingsplan mot vold mot kvinner. Katarina ringer sine kontakter i den offisielle svenske delegasjonen. Om det slår feil kan kanskje Amnestys tidligere studentrådsleder Maria Glenna få tid til å lose oss gjennom. Hun er praktikant ved Norges FN-delegasjon i New York, men sitter nå dessverre opptatt i møte med FNs generalsekretær Ban Ki Moon og Bill Clinton, så jeg skjønner jeg ikke har hennes førsteprioritet akkurat nå.

Og om alt slår feil finner vi nok et spennende NGO-møte der vi kan bli kjent med nye mennesker, og lære om og la oss inspirere av andre organisasjoners erfaringer med å fremme kvinners rett til beskyttelse mot diskriminering og vold.

Fredag 22. januar 2010

Sykefravær og vold mot kvinner

For en drøy uke tilbake la Politidirektoratet fram politiets anmeldelsesstatistikk  STRASAK 2009. Dette er interessant lesning når du skal vurdere hvorvidt Norge etterlever påbudet fra FNs Kvinnekomité om å etterforske og straffe kjønnsbasert vold mot kvinner på en skikkelig måte.

Anmeldelsesstatistikken skremmer. Det har skjedd en firedobling av anmeldte tilfeller av vold i nære relasjoner i løpet av fem år. I 2006 kom det 487 anmeldelser om vold i nære relasjoner. I 2009 var antallet anmeldelser økt til 2144.

Når jeg ser hvordan en prosents registrert økning av sykefraværet har preget mediebildet de siste ukene, ad nauseam, venter jeg ikke annet enn at en firedobling av anmeldte tilfeller av vold i nære relasjoner umiddelbart skulle gjøre vold mot kvinner til et hett tema i alle mediene. Storberget ble riktignok intervjuet i et par aviser, og overbeviste alle om at dette står høyt på hans agenda. Så ble det stille. Ingen hissige debatter på Dagsrevyen eller TV2-nyhetene. Ingen partiledere i opposisjon som oppfordret regjeringen til en umiddelbar økning av politiets kompetanse og ressurser. Ingen krav fra NHO om forebyggende og holdningsskapende arbeid i skolen. Og verken LO eller fagbevegelsen for øvrig påpekte at fraværet av et tilpasset behandlingstilbud for voldsutsatte kvinner og deres barn er en politisk skandale. Ingenting annet enn en øredøvende taushet.

Hvorfor blir det slik? En av grunnene er muligens at politiet selv bidro til å nedtone betydningen av denne økningen. Politiet skriver i sin rapport at økningen i anmeldte tilfeller sannsynligvis ikke er et uttrykk for en reell økning i volden, men et uttrykk for at flere kvinner går til anmeldelse. Jeg tror ikke det kan stemme. Ikke en firedobling. Jeg frykter dette er et eksempel på hvordan en fortolkning av tall og statistikk er med på å tilsløre en grell virkelighet der omfanget av vold mot kvinner er økende, og der en økt anmeldelseshyppighet faktisk gjenspeiler en økning i volden.

Jeg får mine mistanker bekreftet når jeg fortsetter lesingen og kommer til voldtektsstatistikken. Antallet voldtektsanmeldelser har vært jevnt økende – fra 768 tilfeller i 2005 til 945 tilfeller i 2009, en økning på 23 prosent. Men det er de særlig grove voldtektene – der hvor voldtekten er begått av flere i fellesskap, eller der voldtekten resulterer i betydelig skade på helse og legeme – som har hatt den mest markante økningen. Mens politiet i 2005 mottok 22 anmeldelser for grove voldtekter var tallet mer enn fordoblet i 2009, og var økt til 51 tilfeller. Det er vanskelig å forklare hvorfor anmeldelseshyppigheten for grove voldtekter skulle øke mye fortere enn for andre former for voldtekt og seksuelle overgrep, annet enn en helt reell økning i antallet tilfeller.

Enkelte voldsforskere, blant annet Ragnhild Bjørnebekk fra Politihøgskolen i Oslo mener som meg at kjønnsbasert vold mot kvinner øker. Andre forskere er uenige. Men sannheten er at det ikke er noen som vet hva som er det årlige omfanget av kjønnsbasert vold mot kvinner i Norge. Om det øker, eller om det minker. Denne mangelen på statistikk og oversikt er i strid med sentrale anbefalinger fra  FNs Kvinnekomité om hvordan et samfunn på best mulig måte kan forebygge og stanse kjønnsbasert vold mot kvinner.

Det er oppløftende at Justisdepartementet nå har tatt initiativ til at det skal gjennomføres en undersøkelse som skal kartlegge omfanget av kjønnsbasert vold mot kvinner, men det er viktig at slike undersøkelser gjennomføres med jevne mellomrom nettopp for å kartlegge utviklingen over tid.

Et regjeringsoppnevnt utvalgt fastslo i 2003 at vold mot kvinner koster samfunnet omkring en milliard kroner hvert eneste år i form av akutt og langsiktig behandling av skader og traumer, økt sykefravær og kostnader knyttet til rettsapparatets oppfølging. Fremdeles er det ikke blitt gjort mer presise beregninger som viser hvor mye en prosents økning eller minking av kvinnevolden koster. Antagelig må det en økonomisk konsekvensanalyse til før omfanget av vold mot kvinner blir et hett tema som opptar alle, på linje med sykelønnsordningen.

Lørdag 9. januar 2010

Tusenvis trommer for fred i Sudan

Lørdag 9. januar er det fem år siden fredsavtalen mellom regjeringen i Khartoum og opprørsbevegelsen Sudan Peoples’ Liberation Movement (SPLM) i Sør-Sudan ble signert. Fredsavtalen markerte slutten på en blodig borgerkrig som varte i tjueto år, en krig som kostet to millioner mennesker livet og drev fire millioner på flukt.

Fredsavtalen har ikke løst alle konfliktene. Svært mange omstridte temaer, som eksempelvis kontrollen over oljeressursene i landet, er fremdeles uløste. Fredsavtalen har heller ikke i noen vesentlig grad bidratt til å redusere fattigdom, eller til å sikre befolkningen i Sør-Sudan bedre tilgang på grunnleggende helsetjenester og utdanning. Sør-Sudan har fremdeles en av verdens høyeste mødredødelighetsrater. Halvparten av befolkningen mangler tilgang på rent drikkevann, og bare hvert femte barn er registrert for grunnutdanning.

Men det har siden 2005 vært fred og fravær av større voldelige konflikter. I hvert fall inntil i fjor. I hele 2009 har vi sett en sterk økning av væpnede konflikter mellom ulike etniske grupper i Sør-Sudan, spesielt i de omstridte grenseområdene. Konflikten har rammet sivilbefolkningen særlig hardt. Over 2.500 mennesker er blitt drept, og mer enn 350.000 er drevet på flukt det siste året. Senest i forrige uke ble 140 mennesker drept i forbindelse med sammenstøt mellom de to etniske gruppene Nuer og Dinka i delstaten Warrab i følge BBC.

Det siste årets voldelige sammenstøt har forsterket de etniske konfliktene i regionen. Dette underminerer den relative freden som har eksistert i Sør-Sudan siden 2005, og øker faren for at sivilbefolkningen skal utsettes for nye overgrep.

Også i Darfur, der over 2,6 millioner mennesker fremdeles lever som internt fordrevne, bærer sivilbefolkningen hovedbyrden av konflikten. Sivilbefolkningen blir utsatt for trusler om overgrep hver eneste dag. I følge Sudan Tribune  har den sudanske hæren siden begynnelsen av januar 2010 gjenopptatt sine daglige bombardementer av sivile mål og antatte tilholdssteder for opprørsbevegelsen i Vest-Darfur. Den fredsbevarende styrken fra FN og den Afrikanske Union i Darfur (UNAMID) mangler fremdeles utstyr og personell til å kunne oppfylle sitt mandat om å sikre sivilbefolkningen nødvendig beskyttelse.

I april 2010 skal det avholdes parlaments- og presidentvalg i Sudan. Og om nøyaktig ett år skal det avholdes en folkeavstemning om uavhengighet for Sør-Sudan. Det er en reell frykt for at valgene skal bli ødelagt av voldshandlinger og føre til enda mer omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. I verste fall kan det bli opptakten til en ny borgerkrig som vil kunne ha ringvirkninger for hele regionen.

Derfor samler tusenvis av aktivister seg i dag, 365 dager før folkeavstemningen, i en global aksjon for å slå et slag for freden og forhindre en ny storkonflikt i Sudan. Sudan365 blir støttet av noen av verdens mest kjente trommeslagere – inkludert Phil Selway fra Radiohead, Stewart Copeland fra The Police, Nick Mason fra Pink Floyd og Jonny Quinn fra Snow Patrol. En film med trommeslagere fra fem kontinenter vises på kampanjens webside.

Fra Nairobi til New York, fra London til Tokyo høres i dag taktfaste trommeslag for å få verdens ledere til å lytte, og ta ansvar for, intensiv og sammenhengende diplomatisk støtte til Nord- og Sørsudanske myndigheter rundt uløste spørsmål, som fordeling av ressurser, grenser og sikkerhet.

Beskyttelsen av sivilbefolkningen i Sudan er et internasjonalt ansvar. Uten umiddelbar og effektiv opptreden fra det internasjonale samfunnets side vil muligheten til å forebygge omfattende brudd på menneskerettighetene i Sudan snart være over, med enorme omkostninger for befolkningen i Sudan og i regionen som helhet.

Fredag 23. oktober 2009

En kveld med Steve Earle

Så da Amnestys regionleder for Region Øst Ane Aamot spurte om det var noen som kunne tenke seg å stå på en stands mot dødsstraff på Steve Earle konserten på Rockefeller i oktober svarte jeg ja før noen andre klarte å få sukk for seg.

Steve Earle er kjent for sitt sterke engasjement mot dødsstraff, og har vært en viktig alliert for Amnesty International i dette arbeidet, ikke minst i USA. Det var da også Steve Earle selv som ville ha Amnesty tilstede på sine konserter på denne turneen, fortrinnsvis med en markering mot dødsstraff.

Patricia og Anne

Det var en fin opplevelse å aksjonere mot dødsstraff på Steve Earles konsert denne kvelden. Vi valgte å aksjonere for Khristian Oliver, en ung farget gutt som er dømt til døden for å ha drept en hvit mann i forbindelse med et innbrudd i 1998. Khristian skal henrettes i Texas 5. november. Under diskusjonen om han skulle dømmes til døden, konsulterte flere jurymedlemmer Bibelen, inkludert tekst som støtter dødsstraff. Dette setter et stort spørsmålstegn ved om juryens domsavsigelse oppfyller krav til nøytralitet.

Amnesty er en motstander av bruken av dødsstraff under alle omstendigheter, og betrakter det som den ultimate formen for grusom, nedverdigende og umenneskelig straff. Det er i tillegg hevet over enhver tvil at dødsstraff anvendes særdeles diskriminerende og rammer klasse- og rasemessig skjevt.

Oskar, Anne og jeg var et godt team. Vi fikk faktisk over hundre mennesker til å bry seg et par minutter på en fin konsertkveld, akkurat lenge nok til å signere det oppropet som nå skal Benådingsrådet i Austin, Texas, der det i løpet av de nærmeste ukene skal tas stilling til om Khristian Oliver kan få omgjort straffen til livsvarig fengsel.

Det var mange som stoppet opp og ville vite mer, både om denne spesifikke saken, om arbeidet mot dødsstraff og om Amnesty generelt. Ikke minst personalet på Rockefeller var interesserte i å få mer kunnskap og informasjon. I tillegg til at de var utrolig forekommende og hjelpsomme!

Earles konsertmanager Dave Nokken fikk ordnet det slik at underskriftlistene også fikk ligge på disken der det ble solgt t-skjorter. Prisen for t-skjortene var 200 kroner og en underskrift…

Annes store øyeblikk kom da Rhett Miller som åpnet konserten før Steve Earle nærmet seg standen vår, og skrev under på oppropet han også. Det øyeblikket har vi i hvert fall fått foreviget.

Nå sender vi av gårde 120 underskrifter til Board of Pardons and Paroles i Austin, Texas, og håper det bidrar til å hindre henrettelsen av Khristian Oliver.

Takk til deg Steve Earle, som ga oss muligheten til å ha denne standsaksjonen. Takk til personalet på Rockefeller for god hjelp. Takk til Anne og Oscar for en super innsats.

Og ikke minst, takk til alle dere som signerte.

Deres innsats teller!

Tirsdag 6. oktober 2009

Brev til Anna Politkovskaya

Kjære Anna, jeg sitter her midt i natten og tenker på deg. Tenker på den måten du pleide å begynne dine mailer til meg: Dear Patricia! Eller bare: Patricia! Visstnok er det vanlig på russisk å ha en litt irettesettende åpning, men jeg ble vant med det etter hvert.

Jeg husker godt første gang jeg møtte deg. Det var under et Russlandsseminar arrangert av Fritt Ord, i Uranienborgveien rett bak slottet i Oslo. Jeg tror det må ha vært høsten 2003. Du var hovedtaler, en kjent journalist og menneskerettighetsforkjemper fra Russland.

Vi hadde en del kontakt det året, Anna. Jeg hadde ansvaret for Amnestys Russlandskampanje her i Norge. Vi jobbet sammen for å få noen utsatte menneskerettighetsforkjempere i sikkerhet, og vi lyktes. Vi var begge med på å støtte slektningene til en ung mann som var ”forsvunnet” i Groznyj i 2001, slik at familien hans kunne føre rettssaken mot torturisten fram til seier. Du mottok drapstrusler for den innsatsen du gjorde i disse sakene, og du måtte bo i utlandet i flere måneder. Jeg var trygg i Norge. Det eneste jeg risikerte var muligens en ripe i lakken hos utlendingsmyndighetene som sikkert syntes jeg tøyde grensene.

Jeg husker hvordan vi strevde med å finne sikre kommunikasjonskanaler. “Jeg er i Tyskland den helgen, da kan du ringe meg,” kunne du skrive. Eller: “Den informasjonen kan du ikke sende til min vanlige mailadresse, men jeg skal finne en mailadresse du kan bruke….”

For meg var det litt spenning i hverdagen, for deg var dette blodig alvor.

Jeg tror jeg aldri riktig skjønte hvor utsatt du var, Anna. Ikke før det var for sent. Jeg trodde du var trygg fordi du var sagnomsust og kjent. Jeg trodde din berømmelse la en beskyttende hinne rundt deg og ga deg en sterk skytsengel. Jeg tok feil.

Da jeg traff deg første gang kom du bort til meg etter at du hadde holdt din innledning, tok min hånd i begge dine og takket for samarbeidet. Du var vever og velkledd, og så på meg med et litt strengt og direkte blikk. Jeg følte meg smigret over at du tok deg bryet med å hilse på. Du jobbet tross alt sammen med mange som meg – menneskerettighetsaktivister, journalister og advokater i trygge vestlige demokratier – alle opptatt av menneskerettigheter og overgrep i Russland.

Vi satt og snakket sammen en stund. Du fortalte meg siste nytt fra rettssaken mot Lapin i Groznyj. Du snakket også mye om gisseldramaet ved Dubrovka-teateret i Moskva året før, der 800 mennesker ble holdt som gisler i flere dager av militante tsjetsjenske opprørere, og der du hadde forsøkt å forhandle frem en fredelig løsning. Gisselaksjonen endte med død og elendighet. Rundt 130 mennesker, inkludert alle gisseltagerne, ble drept da russiske spesialstyrker stormet teateret. Du var overbevist om at FSB hadde hatt en finger med i spillet her. Du sa “Det er simpelthen ikke mulig! Tsjetsjenske opprørere kan ikke ha klart å smugle såpass store mengder maskinpistoler og granater inn på teateret på egen hånd. Denne gisselaksjonen var en planlagt og villet russisk provokasjon! For å begrunne en opptrapping av den russiske krigføringen i Tsjetsjenia! Jeg har bevis!”. Du så på meg med et blikk fylt av fortvilelse og sinne. Du visste bedre enn noen andre hva en slik opptrapping ville medføre av menneskelig lidelse.

Vi traff hverandre flere ganger siden. Jeg husker godt den gangen du kom til Norge høsten 2004. Det var bare noen måneder etter gisselaksjonen i Beslan der væpnede tsjetsjenske opprørere holdt 1100 mennesker, inkludert 800 barn, som gisler i flere dager. Også denne gisselaksjonen endte i et blodbad. Minst 330 mennesker ble drept i skuddvekslingen som fulgte da russiske spesialstyrker stormet skolen. Du hadde forsøkt å komme deg til Beslan for å få den tsjetsjenske opprørslederen Maskhadov til å megle i konflikten. Du så sliten ut, nesten syk. “Jeg ble forgiftet på flyet fra Moskva til Beslan!”, sa du. “Av FSB! Jeg nesten døde! FSB ville ikke at jeg skulle komme til Beslan og rapportere om gisseltagningen! De ville heller ikke risikere å få Maskhadov involvert! FSB ville ikke ha noen fredelig utgang på dette! Jeg er sikker!”, sa du. “Jeg har bevis!”

Tilgi meg, Anna. Dine historier var så utrolige og dine konspirasjonsteorier så uvirkelige at jeg ikke alltid skjønte rekkevidden av det du fortalte. Jeg skjønte ikke alvoret. Ikke ordentlig.

Jeg har forstått det nå.

Og så, Anna, den første lørdagen i oktober 2006 ble du skutt ned og drept utenfor leiligheten din i Moskva. Drept fordi du søkte sannhet. Drept fordi du forsvarte dem som ble forfulgt, fengslet og torturert. Drept fordi du lyktes i ditt arbeid og fikk verden til å lytte til det du fortalte.

Siden er mange flere menneskerettighetsforkjempere blitt drept i Russland. Dine gode venner Stanislav Markelov og Natalia Estemirova. Videre Anastasia Baburova, Magomed Evloev, Zarema Saidulaeva og Alik Dzhabrailov.

Forfølgelsen av menneskerettighetsforkjempere i Russland blir stadig verre, Anna. Innimellom vet jeg ikke riktig hva vi skal gjøre for å få det til å snu.

Men jeg gir ikke opp, Anna.

Jeg savner deg.

Patricia Kaatee er politisk rådgiver i Amnesty International Norge.

Torsdag 3. september 2009

Voldtekt i Norge: Mye ord, lite handling

I Norge, ett av verdens mest likestilte land, har kvinner fremdeles liten mulighet til å oppnå rettferd i rettsystemet når de utsettes for voldtekt eller voldtektsforsøk. Dette er ikke bare et uttrykk for en omfattende kjønnsbasert diskriminering av kvinner i Norge, men også et alvorlig angrep på kvinners rett til rettslig beskyttelse og likhet med menn for loven.

Det finnes mye tall og statistikk som synliggjør dette. Av de mellom 8.000 og 16.000 voldtekter som skjer i Norge hvert eneste år er det rundt tusen overgrep som blir anmeldt. I 84 prosent av sakene blir anmeldelsen henlagt, de aller fleste på grunn av bevisets stilling. Hver tredje voldtektssak som slipper gjennom nåløyet og kommer til rettssalen ender med frifinnelse.

Sannsynligheten for at en mann som begår voldtekt i Norge blir stilt strafferettslig ansvarlig for overgrepet er med andre ord forsvinnende liten.

Justisminister Storberget har i mange år betegnet voldtekt som svært alvorlig kriminalitet, som nestendrap, og har sendt en klar melding om at politiet skal prioritere etterforskning i voldtektssaker. På tilsvarende måte har Riksadvokaten flere år på rad i sitt årlige rundskriv om mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen gitt instruks om at politiet skal prioritere etterforskning av alvorlige seksualforbrytelser.

Men fremdeles er det slik at jeg åpner Aftenposten fredag 12. juni, og leser at det tok politiet i Stavanger åtte måneder fra de mottok en voldtektsanmeldelse til de foretok et avhør av mannen som er mistenkt for å ha begått forbrytelsen. I et slikt tilfelle er det ikke særlig sannsynlig at det er blitt foretatt noen åstedsundersøkelser heller. Og hva med vitner og vitneavhør?

Noen måneder senere leser jeg i Dagbladet om en ung kvinne fra Bergen som har måttet vente i over ett år fra hun leverte anmeldelsen for voldtekt til det ble tatt ut tiltale. Hendelsen fant sted 200 meter fra politistasjonen, og politiet pågrep mistenkte etter få minutter. Siden anmeldelsen ble levert har kvinnen og hennes bistandsadvokat purret på saken hver uke.

Dette kunne ha vært tilfeldige hendelser, det kunne ha vært unntak, men det er det ikke. I Norge blir politietterforskning i voldtektssaker fremdeles systematisk nedprioritert til fordel for andre saksfelt. Den høye henleggelsesprosenten bidrar i sin tur til å gi saksfeltet lav status, noe som i sin tur fører til en ytterligere nedprioritering av voldtektssaker.

I september 2008 offentliggjorde de nordiske Amnesty-seksjonene rapporten Case Closed, Rape and Human Rights in the Nordic Countries. En av Amnesty-rapportens konklusjoner er at mangelfull politietterforskning er en av hovedårsakene til henleggelser av voldtektssaker i alle de nordiske land. I voldtektssaker vil det ofte stå ord mot ord, og politiets etterforskning i saken vil derfor være helt avgjørende for å få fram en mest mulig sannferdig fremstilling av hendelsesforløpet. Dersom politiets etterforskning kommer i gang for sent, dersom den ikke er tilstrekkelig grundig eller omfattende, dersom den ikke er godt nok koordinert, vil viktige bevis gå tapt, og sannsynligheten for at saken henlegges – som oftest på grunn av bevisets stilling – er stor.

Amnesty rapportens konklusjoner var i og for seg ingen nyhet. Riksadvokaten har i to rapporter avdekket hvordan og delvis hvorfor rettsystemet ikke evner å ivareta rettighetene til voldtektsutsatte kvinner. På tilsvarende måte har det regjeringsoppnevnte voldtektsutvalget i sin rapport Fra ord til handling kommet med grundige analyser av hvor rettssystemets svikter, og med gode og konkrete forslag til tiltak.

Det er nødvendig å innse at oppfordringer og anbefalinger ikke bidrar til færre henleggelser i voldtektssaker. Det må handling og institusjonelle endringer til slik at myndighetenes uttalte mål om en prioritering av seksuelle overgrep får en strukturell forankring.

Amnesty International Norge krever at det nå etableres en ny, uavhengig, sentral og døgnbemannet enhet i politiet mot seksualisert vold som både kan sikre bedre koordinering og ressursutnyttelse på tvers av politidistrikt, viktig utvikling av kunnskap og kompetanse, og en nødvendig heving av fagfeltets status innen politiet. I tillegg må det opprettes egne seksuelle overgrepsteam i alle politidistrikt med nødvendig kompetanse og tilstrekkelige ressurser til å koordinere etterforskningen av seksuelle overgrep.

Norge påberoper seg å være en likestillingens høyborg. Da er det på tide at myndighetene gjennomfører tiltakene som nødvendige for å sikre en effektiv forebygging, etterforsking og straff av alle former for seksualisert vold inkludert voldtekt, i henhold til de nasjonale og internasjonale forpliktelser som Norge faktisk har.

Patricia Kaatee er politisk rådgiver i Amnesty International Norge.