Justisminister Grete Faremo etterlyser i sitt tilsvar ”Helhetlig innsats mot voldtekt” (Ny Tid 25. november) konkrete eksempler på mangelfull oppfølging av innstillingen. Etter vår vurdering har dette vært godt belyst i de siste ukers debatt, men vi kan gjerne ta tre konkrete eksempler, valgt blant de tolv sentrale tiltak utvalget har foreslått.

Utvalget anbefaler å styrke det forebyggende og holdningsskapende arbeid ved å inkludere voldtekt og seksuelle overgrep i læreplanen på grunn- og videregående skole. Tiltaket er ikke fulgt opp – seksuelle overgrep er fremdeles fraværende på lærerplanen.  I stedet har regjeringen utarbeidet er et frivillig kursopplegg for lærere, og overlater resten til den enkeltes private initiativ.

Utvalget anbefaler å kartlegge omfanget av voldtekt. I 2009 lovte nå avgåtte justisminister Storberget å iverksette en omfangsundersøkelse som skulle skaffe kunnskap om det faktiske omfanget av voldtekt i Norge. I tilsvaret ”Har fulgt opp Voldtektsutvalget” (Ny Tid 11.november) opplyste Storberget at en omfangsundersøkelse var ”på trappene”. Amnesty International har imidlertid fått opplyst fra ansvarlig forskningsinstitusjon at det ikke skal gjennomføres noen omfangsundersøkelse om voldtekt. Det skal derimot gjennomføres en undersøkelse om vold i nære relasjoner, som skal ha noen tilleggsspørsmål om voldtekt. Spørreundersøkelsen som ligger til grunn for denne er i tillegg utsatt i flere omganger, og vil nå etter planen tidligst gjennomføres neste vår.

Utvalget anbefaler gratis oppfølging hos psykolog og psykiater for voldtektsoffer. De fleste kvinner som er utsatt for voldtekt trenger langsiktig oppfølging for å bearbeide skadene etter overgrepet. Forslaget er ikke fulgt opp. Voldtektsofre, de aller fleste unge kvinner med dårlig råd, må fremdeles selv betale for langsiktig behandling.

Omfanget av voldtekt i Norge er ikke bare et tema som skaper nasjonal debatt, det vekker også internasjonal oppmerksomhet. Nylig har FNs Menneskerettighetskomité gitt uttrykk for sin bekymring. Komiteen oppfordrer norske myndighetene til å iverksette alle nødvendige tiltak for å bekjempe voldtekt på en effektiv måte, og kommer med svært konkrete forslag til innsats.

FNs menneskerettighetskomité er den siste i en rekke internasjonale organisasjoner som har kritisert norske myndigheter for å unnlate å iverksette nødvendige tiltak for å forebygge, straffe og etterforske voldtekt, og sikre ofre for overgrep rehabilitering og oppreisning. Om få måneder skal FNs Kvinnekomité vurdere Norges etterlevelse av FNs Kvinnekonvensjon. Det blir spennende å følge med på Kvinnekomiteens konklusjoner.

Amnesty International er svært glad for de signalene som nå kommer fra justisminister Faremo om å sikre en helhetlig og koordinert oppfølging av Voldtektsutvalgets innstilling gjennom en egen nasjonal handlingsplan mot voldtekt og seksuelle overgrep.

Amnesty International har bedt om et møte med Justisministeren for å få overlevert et brev signert av 15.000 personer som ber om handling mot voldtekt, og for å legge frem forslag til tiltak som kan styrke arbeidet mot voldtekt. Amnesty International håper å kunne få gjennomført dette møtet i nærmeste framtid, slik at vi også vil kunne føre denne samtalen ansikt til ansikt, ikke bare i media.

Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International i Norge, med spisskompetanse på kvinners rettigheter.

Dette debattinnlegget står også på trykk i Ny Tid 2.12.2011.

Signer Amnestys aksjon hvor vi krever at myndighetene i Norge sikrer kvinners rett til beskyttelse mot vold ved å forebygge, etterforske og straffe seksuelle overgrep og voldtekt i henhold til nasjonale og internasjonale forpliktelser!

”Du må jo være klar over at voldtekt ikke er hovedfokus for dette forskningsprosjektet”,

sier damen fra Forskningsinstitusjonen i telefonen.

”Men jeg synes du skal være fornøyd likevel. Vi skal jo inkludere et par spørsmål om voldtekt.”

Fornøyd? Jeg er slett ikke fornøyd. Jeg føler meg faktisk ganske lurt. Hvordan kan det ha seg at nå avgått justisminister Knut Storberget i et debattinnlegg i Ny Tid for to uker siden skrev at en omfangsundersøkelse om voldtekt er på trappene, når det ikke er snakk om annet enn et haleheng til en undersøkelse som handler om noe helt annet?

Fornøyd? Når FNs generalsekretær påpeker at kartlegging av omfang og årsaker er en forutsetning for å kunne lage effektive strategier for å bekjempe voldtekt? Når mangelen på kunnskap om voldtekt er en medvirkende årsak til at luftige antagelser blir til bastante påstander som legger grunnlag for fremmedfrykt og brudd på menneskerettigheter?

”Dessuten er gjennomføringen av denne undersøkelsen utsatt på grunn av terrorhandlingene 22. juli”,

fortsetter damen i telefonen.

”Du må jo skjønne at det å gjennomføre en slik undersøkelsen nå i høst ville ha gitt skjeve resultater.”

Nei, jeg forstår ikke det, men jeg er jo ikke forsker heller, så jeg spør, muligens litt naivt:

”Ok, men da er det sikkert andre prosjekter som også er utsatt?”

”Nei, dette er det eneste.”

Det er da jeg skjønner greia. Det er ikke så nøye. Det er tross alt nesten bare kvinner som er utsatt for voldtekt, og da spiller det ikke noen rolle. Kvinner får smulene, det som er igjen når alt og alle andre har fått sitt. Og beskjed om å være fornøyd attpåtil.

Det er jo bare kvinner. Kvinner som skades. Kvinners liv som vrenges, kommer ut av kurs en kortere eller lengre tid. Kvinner som bærer med seg frykten som en flaksende fugl i brystet hver gang vi går hjem en sen kveld, eller når vi sender våre venninner ut i natten etter et hyggelig vennelag.

Det er jo bare kvinner, og da er det ikke nødvendig å gjennomføre en omfangsundersøkelse om voldtekt nå. Det holder å presentere en rapport om vold i nære relasjoner om noen år, som også kan inkludere et par tilleggsspørsmål om voldtekt.

Det er jo bare kvinner, og da er det ikke behov for å etablere en Sentral enhet for seksualisert vold i politiet, bemannet og tilgjengelig tjuefire timer i døgnet, syv dager i uken, som kan utvikle helt nødvendig spisskompetanse og gi politidistriktene hardt tiltrengt bistand til etterforskning i voldtektssaker. Det er ikke så nøye med kvinners rettstrygghet, så det opprettes heller en liten voldtektsgruppe i Kripos, der etterforskerne helt sikkert gjør så godt de kan, men som jo aldri kan bli den slagkraftige ressursmobiliseringen ekspertene mener er en nødvendig forutsetning for å overkomme den eksisterende straffefriheten for voldtekt i Norge.

Det er jo bare kvinner, og da er det ikke påkrevd å prioritere forebyggende og holdningsskapende arbeidet blant barn og unge, og å inkludere kunnskap om seksualitet, grensesetting og overgrep i læreplanen for grunn- og videregående skolen. Det er ikke så viktig, så den rød-grønne regjeringen lager heller et frivillig kursopplegg for lærere og overlater resten til det private initiativ.

Det er jo bare kvinner, så fremfor å gjøre det til en kampsak å mobilisere menn mot vold mot kvinner holder den norske likestillingsministeren fokus på de virkelig store spørsmål i tilværelsen, heller pappa enn pupp og trillegruppe for far.

I løpet av de siste måneders voldtektsdebatt har mange mennesker med makt strødd om seg med fagre løfter om prioritering og samfunnsmobilisering mot voldtekt, men bortenfor de store ordene finnes det lite annet enn smuler.

Når skal kvinner og solidariske menn reise seg i opprør og sinne og kreve en reell investering i kvinners grunnleggende menneskerettigheter som beskyttelse mot overgrep, rett til trygghet og bevegelsesfrihet?

Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International i Norge, med spisskompetanse på kvinners rettigheter. Denne høsten har hun kastet seg inn i voldtektsdebatten. Les også:

Sterk retorikk – svak gjennomføring

Krigsretorikk i voldtektsdebatten

Dette blogginnlegget står også i Dagsavisens Nye Meninger i dag, i forbindelse med den internasjonale dagen mot vold mot kvinner 25. november.

Det er veldig bra at enkelte av tiltakene er gjennomført, slik Knut Storberget (avgått justisminister, red. anm.) påpekte i sitt debattinnlegg i Ny Tid 11.11., som tilsvar til min kronikk  En varslet krise fra 04.11. Det som imidlertid fremdeles mangler, og som Amnesty International kritiserer regjeringen for, er en systematisk oppfølging som sikrer at helheten i innstillingen blir fulgt opp. Den varslede nasjonale satsingen mot voldtekt er fremdeles preget av sterk retorikk og svak gjennomføring.

Opprettelsen av en uavhengig sentral enhet mot seksualisert vold (SEPOL) var ett av utvalgets viktigste forslag. Etablering av SEPOL ble betraktet som en nødvendig forutsetning for å få ned antallet henleggelser og øke antallet domfellelser i voldtektssaker, og dermed bidra til å styrke voldtatte kvinners rett til beskyttelse mot overgrep og likhet for loven på linje med menn

Ikke alle tiltakene Voldtektsutvalget foreslo var omdiskuterte, men forslaget om å opprette SEPOL skapte bølger. Politidirektoratet, i likhet med alle politimestrene som uttalte seg i høringen, gikk sterkt mot opprettelsen av et nytt særorgan. Også Riksadvokaten, de fleste statsadvokatembeter og Politiets Fellesforbund var skeptiske til opprettelsen av SEPOL.

Den omfattende politifaglige motstanden var antagelig utslagsgivende for at Justisdepartementet ikke ønsket å etablere SEPOL, men heller valgte å etablere en mindre voldtektsgruppe i Kripos. Det er for tidlig å evaluere denne gruppens innsats, men foreløpig synes den i hvert fall ikke å ha bidratt til å heve fagfeltets status innen politiet.

I mai 2004 overleverte Amnesty International i Norge 3.600 underskrifter med krav om en bedre rettslig beskyttelse for voldtektsoffer til daværende justisminister Odd Einar Dørum. I den påfølgende samtalen fortalte Dørum at han hadde ønsket å gjøre arbeidet mot vold mot kvinner til en hovedprioritet for sitt virke, men at han på et tidspunkt hadde møtt en tydelig men uangripelig motstand som vanskelig lot seg forsere. «Et glasstak,» kalte han det.

Amnesty International vil få uttrykke anerkjennelse for den innsatsen som Knut Storberget har gjort som justisminister for å forebygge, etterforske og straffe voldtekt, og sikre offer for overgrep oppreisning og kompensasjon. Men det er mulig Knut Storberget på et tidspunkt møtte samme glasstak.

Det har lenge vært en tradisjon at Justisdepartementet koordinerer regjeringens satsing mot vold mot kvinner. Andre berørte departement, som Likestillingsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet, har vært involvert, men lite engasjert i dette arbeidet. Uten et kjønns- og likestillingsperspektiv på voldtekt, og uten en helhetlig og helhjertet satsing fra alle berørte departement, forblir det vanskelig å utvikle og iverksette effektive tiltak som kan forebygge og stanse voldtekt i Norge.

Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International i Norge, med spisskompetanse på kvinners rettigheter.

Dette debattinnlegget står også på trykk i Ny Tid 18.11.2011.

Signer Amnestys aksjon hvor vi krever at myndighetene i Norge sikrer kvinners rett til beskyttelse mot vold ved å forebygge, etterforske og straffe seksuelle overgrep og voldtekt i henhold til nasjonale og internasjonale forpliktelser!

Det kunne vært en fin lørdag. Fri og ingen forpliktelser utover det å kjøpe nye sko med tenåringen. Så plukker jeg opp dagens aviser fra dørmatta. ”Voldtektsbølgen krever at vi begrenser asylsøkeres bevegelsesfrihet i Oslo.” Fabian Stang ser på meg med et alvorlig litt nedtrykt blikk fra forsiden på Aftenposten. Jeg setter kaffen i halsen, hoster, blar om, leser videre.

”I en så alvorlig situasjon som vi opplever nå må vi kunne diskutere om vi må fire litt på prinsippene for å beskytte jentene våre.” Det er krigsretorikk jeg kjenner igjen fra utallige væpnede konflikter verden over.

Er det ”dem” mot ”oss” nå Stang? Er vi i krig? Hvem er i så fall fienden?

Oslo-politiets voldtektsrapport som tar utgangspunkt i fjorårets anmeldelser viser at profilen på de fem pågrepne gjerningspersonene for overfallsvoldtekter er slik at to var svært unge, og to hadde psykiatriske diagnoser. Inkluderes overfallsvoldtektene der gjerningspersonen ikke er identifisert, blir åtte beskrevet som afrikansk/mørkhudet, fem vestlige/nordiske, og fire asiatiske. Det er med andre ord ikke noe som tilsier at det først og fremst er asylsøkere som står bak overfallsvoldtekter i Oslo. Så jeg vet ikke, Stang. Mulig du vil sperre inne alle afrikanske/mørkhudede, asiatiske og nordiske menn, samt menn med psykiatrisk diagnose?

Så skal vi vel heller ikke bare se på overfallsvoldtekter, Stang. Som du sier til Aftenposten, mange kvinner bærer med seg skadene etter et overgrep for resten av livet. Voldtekt er alvorlig kriminalitet, og omfanget av skadevirkningene er uavhengig av om det er en overfalls- eller en annen voldtekt. Hvis vi går til voldtektsstatistikken igjen, Stang, så viser Oslo-politiets voldtektsrapport at to av tre registrerte gjerningspersoner har norsk statsborgerskap. Faktisk så har tre av fire europeisk statsborgerskap.

Det eneste som er helt sikkert, Stang, er at det i all hovedsak er menn som voldtar. Menn med ulik statsborgerskap, og med ulik landbakgrunn. De fleste norske. Menn med ulik alder, selv om mange er unge. Og statistikken viser at det i all hovedsak er kvinner som blir voldtatt, selv om mørketallene for voldtekt av menn er enda større enn for voldtekt av kvinner.

Jeg er enig med deg i at vi må våge å ta en debatt om menneskesynet generelt og spesielt kvinnesynet hos enkelte menn, Stang. Menn er en sammensatt gruppe, akkurat som kvinner. Når Amnestys holdningsundersøkelse viser at halvparten av et landsrepresentativt utvalg av menn mener at kvinnen er helt eller delvis ansvarlig for å ha blitt utsatt for et seksuelt overgrep dersom hun flørter, så sier det seg selv at det er høyst påkrevd med en omfattende satsing på forebyggende og holdningsskapende arbeid blant menn.

Så, i forlengelsen av ditt resonnement, Stang, mener du virkelig at omfanget av voldtekt i Oslo har skapt en så ekstrem situasjon at tiden rett og slett er moden for å se på en form for begrensning av menns bevegelsesfrihet? En slags tidsbegrenset internering fra, la oss si, kl 18 fredag kveld til kl 06 mandag morgen?

Jeg er altså ikke sikker på dette. Jeg har alltid vært opptatt av at vi ikke skal generalisere. Å straffe en befolkningsgruppe på flere hundretusen individer for den straffbare handlingen et hundretalls personer har begått bryter ikke bare med grunnleggende rettsstatsprinsipper, det er rett og slett en form for diskriminering i strid med både norsk lov og internasjonal rett

Som feminist og menneskerettighetsaktivist vet jeg at menn er viktige alliansepartnere, Stang. Det er faktisk helt nødvendig å engasjere menn aktivt i arbeidet mot vold mot kvinner. Rett og slett fordi det bare er menn som kan stanse denne volden.

Så, Stang, sånn fra kvinne til mann, takk for engasjementet ditt, selv om det kom ganske skeivt ut denne gangen. Det tar seg jo ikke pent ut med en ordfører som vil internere den ene halvparten av befolkningen for å beskytte den andre halve mot overgrep. Jeg antar du har gjort det i beste mening, men det er mulig du neste gang bør snakke med juristene før du uttaler deg til media.

Og så en siste ting. Skal du være en samlende ordfører må du slutte å betegne kvinene i denne byen som ”jentene våre”. Det er en patriarkalsk krigsretorikk som bare bidrar til å skape fremmedfrykt.

Jeg er sikker på at du egentlig kan bedre.

Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International i Norge og har kvinners rettigheter som spesialfelt. Dette innlegget har også stått i Dagsavisens Nye Meninger.

Amnesty krever at myndighetene i Norge nå må ta kvinners rett til beskyttelse mot vold på alvor ved å:

• Forebygge voldtekt gjennom offensivt holdningsskapende arbeid!
• Sikre at voldtekt blir etterforsket og straffet i henhold til internasjonale standarder!
• Sørge for at den voldtektsutsatte får nødvendig helsehjelp og kompensasjon!

Signér aksjonen Krev beskyttelse mot voldtekt

Sånn er det ikke lenger. Sakte men sikkert er det vokst frem en erkjennelse av at krigens konsekvenser er forskjellige for kvinner og menn, og at det er nødvendig å se hele bildet. En visshet om at bærekraftig fred nødvendigvis må bygge på kvinners og menns aktive og likestilte deltagelse.

Voldtekt og vold mot kvinner i krig og konflikt dokumenteres i økende grad, og synliggjør en brutal framferd mot sivilbefolkningen som altfor lenge har vært fortiet og glemt. Seksuelle overgrep, enten det er del av en bevisst krigsstrategi eller utslag av straffefrihet og manglende disiplin, er gjennom flere resolusjoner i FNs Sikkerhetsråd blitt satt på dagsorden som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, selv om det grusomme omfanget høyst sannsynligvis ikke er blitt mindre. Og til tross for at det fortsatt er vanskelig å få sikret kvinner en plass rundt forhandlingsbordet, erkjenner statsledere i større grad nødvendigheten av å ta hensyn til kvinners behov og interesser når freden skal fremforhandles.

Disse endringene er ikke kommet av seg selv. Det er de små skritts lange vei, der modige kvinner og kvinners egne organisasjoner har spilt en avgjørende rolle. Derfor er det en stor glede at noen av disse kvinnene blir hedret for sin innsats med Nobels Fredspris 2011.

Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee, Tawakkul Karman. Bak hver av dere står det titusenvis av andre kvinner:

Kvinner som Harriet Logo Kuyang og alle de andre kvinnene i Sør-Sudan som har slåss for likestilling og tilgang på grunnleggende rettigheter i flere tiår. – Look, we are not victims only, we are survivors, and we are part of the solution, sa sudanesiske kvinner på kvinnekonferansen i Oslo januar 2005. Våren 2010 kunne de glede seg over at kvinnene fikk 37 prosent av plassene i det nye Sør-Sudanske parlamentet.

Modige kvinner i det krigsherjede Afghanistan, som kjemper for grunnleggende rettigheter som utdanning og helse, og som fortsetter å kreve rett til delta i framtidige fredsforhandlinger. Flere har måttet bøte med livet, som journalisten Zakia Zaki, drept i Kabul mens hun sov ved siden av sin lille sønn, og fredsaktivisten Sitara Achakzai, skutt utenfor hjemmet sitt i Kandahar.

Kvinnene i Egypt som strømmet til Tahrir-plassen og var avgjørende for mobiliseringen til den egyptiske revolusjonen våren 2011, og som nå slåss for å sikre at kvinner skal kunne ta del i landets videre demokratibygging.

Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee, Tawakkul Karman. Deres enestående innsats er selvfølgelig ekstraordinær og bemerkelsesverdig.

Rett etter at FNs Sikkerhetsråd vedtok Resolusjon 1325 om Kvinner, fred og sikkerhet i 2000 fikk Ellen Johnson Sirleaf og den tidligere finske forsvarsministeren Elisabeth Rehn i oppdrag å dokumentere krigens konsekvenser for kvinner. Rapporten Women, War and Peace er en lang reise gjennom verdens mest krigsherjede områder. Rapporten viser at kvinner alltid og overalt har vilje og styrke til å gjenreise sine liv og lokalsamfunn, og konkluderer med at kvinner må få bedre arbeidsbetingelser og økt deltagelse i fredsbyggende arbeid. Uten denne rapporten hadde Sikkerhetsresolusjon 1325 muligens aldri kommet seg ut av Sikkerhetsrådets skrivebordskuff, og kvinners avgjørende bidrag for å sikre freden ville fremdeles ikke ha vært anerkjent. Og som første og hittil eneste kvinnelige president i Afrika er Johnson Sirleaf et forbilde for mange.

Leymah Gbowee har vist verden hvordan kvinner kan endre nasjonens historie med fredelige midler. Hun klarte å forene kristne og muslimske kvinner midt i en blodig borgerkrig i Liberia, og møtte et korrupt regime med krav om fred og gjenoppbygging. Der hvor tradisjonell diplomati ikke strakk til klarte  kvinner i hvite t-skjorter å få til en fremforhandlet fredsavtale i 2003, uten andre våpen enn sin moralske overbevisning og ukuelige mot.

Tawakkul Karman har over flere år kjempet for ytringsfrihet og kvinners rettigheter i Jemen, og har stått i front for det ikke-voldelige opprøret mot undertrykkelsen i landet i mange år. Senest i januar i år aksjonerte Amnesty International på hennes vegne da hun ble arrestert og truet på livet. Tawakkol Karman innsats synliggjør den viktige rollen kvinner må spille dersom virkelige demokratier skal vokse fram av opprørene i Nord-Afrika og Midtøsten.

Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee, Tawakkul Karman. Dere tar imot prisen for de mange kvinnene som gjennom år og tiår har krevd beskyttelse mot vold og overgrep, likestilt deltagelse i fredsforhandlinger og rettsoppgjør etter krig og konflikt.

Dere tar imot prisen for oss alle.

Patricia Kaatee er politisk rådgiver i Amnesty International i Norge, med fokus på kjønnsbasert diskriminering og vold, og seksuelle og reproduktive rettigheter.

Jeg var på en ukes delegasjonsreise i Nicaragua i slutten av juli 2011, sammen med kolleger fra Amnestys hovedkontor i London og Amnestys seksjoner i Venezuela og Spania. Formålet med besøket var å sette vold mot kvinner og jenter på dagsorden i forkant av det kommende president- og parlamentsvalget i november, og å synliggjøre de alvorlige konsekvensene som det nylig vedtatte totalforbudet mot abort har, særlig for jenter som blir gravide etter overgrep og incest.

Før vi gjennomfører våre politiske møter besøker vi flere ulike sentre for overgrepsutsatte kvinner og barn. Et av stedene vi besøker er Managua-senteret til Ixchen, en privat stiftelse som driver 25 sentre over hele Nicaragua. Her kan voldsutsatte jenter og kvinner få helse- og pykologhjelp samt juridisk veiledning. Denne varme julidagen er senteret i Managua fylt til randen av kvinner og barn, den yngste knapt mer enn 5-6 år gammel, som er kommet for å dele sine historier med oss.

En liten jente i hvit prinsessekjole rekker å smile til meg et par sekunder før hun forsvinner inn i sin egen verden igjen. En sky gutt som nesten ikke vil snakke, men som likevel synes det er greitt jeg setter meg ved siden av han for å se på tegningen han lager. En litt eldre jente, kanskje tolv, kanskje tretten, med et lite barn på fanget. En litt eldre jente med en treåring ved sin side.

Alle disse barna er blitt utsatt for seksuelle overgrep. Og fordi de står uten mulighet til å kunne avbryte en graviditet som er et resultat av incest og overgrep er en del av jentene blitt tvunget til å bære fram barn før de selv er ferdige med å være barn.

Vi har med oss tusenvis av sommerfugler fra hele verden, mange fra Norge, som nå pynter opp Ixchens lokaler. Jeg forteller om Nicaragua-aksjonene  som gjennomføres i Norge, om hvordan kjente og ukjente mennesker har latt seg røre av barnas historier og nå sender sine sommerfugler som et uttrykk for solidaritet og støtte med voldsutsatte kvinner og barn i Nicaragua.

Esteban Beltran, generalsekretær i Amnesty i Spania, snakker om de forestående møtene med politiske partier og presidentkandidater i Nicaragua.

– Vi vil gjerne få vite hva dere mener vi bør fortelle politikerne vi skal møte, sier han.

Vi får mange klare meldinger.

- Kvinner og jenter må beskyttes mot vold. Staten har et ansvar sier, Juanita, mor til to voldtatte småjenter.

- Her i Nicaragua er det fremdeles slik at den som er utsatt for overgrep blir mistenkeliggjort og får skylda for det som er skjedd. Sånn skal det ikke være, sier Mary Frances på tretten.

- Takk til Amnesty for deres støtte. Det er viktig å ha mulighet til å velge selv om en vil gjennomføre en graviditet som er et resultat av overgrep. Jeg håper vår regjering hører på dere. Den hører ikke på oss. Dere er våre stemmer, er beskjeden fra Estefany.

Ungene tegner også sommerfugler med tydelige meldinger til presidentkandidatene. Sommerfugler vi skal overlevere til alvorlige politikere i dagene som kommer.

Det er forferdelige historier om vold og overgrep, men også latter, glede og fellesskap her på Ixchen. Disse ungene har fått profesjonell hjelp til å bearbeide sine opplevelser og til å komme seg videre i livet.

En jente, tidlig i tenårene, kommer bort til meg og stryker meg undrende over håret.

– Fin farge. Er det din egen?

– Neida, det er farget, smiler jeg,  – men du har jammen fine lilla negler. Jeg klarer aldri å få de så lange.

Jenta blunker skøyeraktig. – De er fake. Limt på. Det kan du også gjøre.

Vi utveksler noen flere gode råd og skjønnhetstips, før hun går tilbake til plassen sin og gjør sommerfuglen ferdig.

”Sammen kan vi overkomme frykten”,  skriver hun på tegningen.

Når jeg går får jeg e-postadressen hennes. Hun vil gjerne vi skal holde kontakten, for hun vil lære seg engelsk. Jeg har et smykke rundt halsen, en sommerfugl, som jeg tar av og putter i hennes hånd.

Tegningen hennes tar jeg med. Jeg får aldri gitt den til Daniel Ortega. Han fikk vi aldri møte. Den ble derfor overrakt Ortegas viktigste utfordrer, Fabeo Gadea og Edmundo Jarquin fra koalisjonen UNE – Unidad Nicaraguense por la Esperanza - som vi møter dagen derpå.

Jeg håper han husker på meldingen fra denne sterke, modige jenta gjennom hele valgkampen.

Hun som ikke er et offer, men en overlevende.

 Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International i Norge og reiste  sammen med kolleger til Nicaragua i juli.

Reisen til Nicaragua er en del av Amnestys arbeid for å få endret totalforbudet mot abort som ble vedtatt rett før president- og parlamentsvalget i 2006, etter sterkt press fra den katolske kirken.  Loven forbyr abort under alle forhold, også når graviditeten truer kvinnens  liv og helse, og når graviditeten er et resultat av overgrep og incest. Tre år etter at loven ble iverksatt ser vi hvordan totalforbudet setter kvinners liv og helse på spill. Dødssyke gravide kvinner nektes livsnødvendig kreftbehandling fordi behandlingen kan skade fosteret. Elleve  år gamle jenter tvinges til å føde barn etter incestovergrep, før de selv har lagt barndommen bak seg.  Mange av jentene blir i tillegg ansvarliggjort for overgrepet de er utsatt for, og utstøtt av familien. I Nicaragua, som de fleste andre steder i verden, går overgriperne som regel fri

Til høsten er det igjen president- og parlamentsvalg i Nicaragua. Det er dermed en gylden anledning til å drive politisk påvirkningsarbeid. Amnesty skal diskutere abortloven med representanter for alle de politiske partiene, og forhåpentligvis også med Nicaraguas sittende president Daniel Ortega. Med oss har vi et brev med 280.000 underskrifter som oppfordrer presidenten til å endre abortloven, en lov som er i strid med Nicaraguas menneskerettslige forpliktelse til å motvirke diskriminering og sikre alle innbyggerne i landet en høyest mulig helsestandard.

Vi skal møte utsatte jenter og kvinner og høre deres personlige historier. Og vi skal treffe kvinneorganisasjoner, organisasjoner for helsepersonell, jurister, menneskerettighetsorganisasjoner, og diskutere hvordan Amnesty på best mulig måte kan styrke den viktige lokale innsatsen. Vi har med tusenvis av sommerfugler som laget av aktivister verden over, uttrykk for en internasjonal solidaritet med modige mennesker som ofte opplever å bli trakassert og mistenkeliggjort på grunn av sitt viktige arbeid for kvinners rettigheter. Sommerfuglene skal brukes på en planlagte massemønstring i Managua på den internasjonale dagen for dekriminaliseringen av abort i Latin-Amerika 28. september.

Jeg reiser sammen med kunnskapsrike, dyktige og engasjerte kolleger, og jeg har litt prestasjonsangst. Ingen tror riktig på meg når jeg sier det, men selv om jeg muligens er en ekspert på seksuelle overgrep i Norge, så når jeg ikke opp til knærne til Amnestys landeksperter når det gjelder kunnskap om Nicaragua. Jeg kan ikke engang spansk, og jeg tror det skjer mye i Managua siste uken i juli , for det å få tak i tolk viser seg å være en større utfordring enn opprinnelig antatt. Så tips om tolk i Managua mottas med takk. Er det noen som har en spansk lommeparlør til låns blir jeg også glad. Alternativt får jeg kjøpe en på flyplassen og ta et lite kræsjkurs i spansk på flyet

Jeg  synes jeg er privilegert som får lov til å jobbe med dette jeg virkelig brenner for, diskriminering og kjønnsbasert vold mot kvinner, nasjonalt og internasjonalt. Og jeg blir ydmyk og rørt over å se det store engasjementet blant aktivister i Norge . Jeg skal ta med meg alle uttrykk for solidaritet og støtte, og fortelle om aksjonene som gjennomføres for jenter og kvinner i Nicaragua i dette lille landet langt mot nord.

Så skal dere vite at deres innsats betyr mye for dem står i front i denne kampen.

Voldtektsdebatten, som ikke bare har vært vårens store snakkis men som også ser ut til å bli sommerens agurk, har de siste månedene hatt et klart og tydelig fokus på victim-blaming for ikke å si victim-shaming. Det er jo i og for seg ikke noe nytt. Allerede i 2007 gikk redaktør Hilde Haugsgjerd ut på kommentatorplass i Aftenposten: ”Det største ansvaret for å unngå å bli voldtatt på gaten må dessverre kvinner selv ta. Det handler om å la være å gå alene gjennom byen nattetid“.

Enkelte media kaster seg på bølgen også denne gangen. I Bergens Tidende slår journalisten fast at lensmannen som for noen år tilbake uttalte at enkelte kvinner ber om å bli voldtatt dessverre har rett i at kvinner må lære seg å passe bedre på seg selv.

Oslo-politiet har denne våren gjort en overraskende men solid innsats for å sørge for at ansvaret for overgrep plasseres der det ikke hører hjemme. I politiets siste voldtektsrapport kommer det frem at to av tre jenter har vært utsatt for trusler, tvang og vold i forbindelse med voldtekt, men hittil har ingen kommentert denne statistikken.  Den viktigste grunnen til dette er at politiet i sin presentasjon av rapporten heller valgte å fremheve at to av tre jenter som anmelder voldtekt var beruset. I tillegg fremholdt politiet at kvinners utsatthet for voldtekt øker med utviklingen av en ny og mer utforskende seksualkultur blant unge kvinner, en påstand som forøvrig ble kontant tilbakevist av overlege Henriette Waitz ved Overgrepsmottaket i Oslo kort tid senere. Mens justisminister Knut Storberget derimot ga uttrykk for at politiet etter hans mening gjorde helt rett da de gikk ut med denne voldtektsanalysen.

Også rettsvesenet har bidratt med en skikkelig porsjon victim-shaming denne våren. I en ny oppsiktsvekkende voldtektsdom fra Oslo Tingrett slår tingretten fast at: ”Retten feller ingen moralsk dom over NN, men konstaterer at hun i beruset tilstand ikke er fremmed for å ha sex med menn hun ikke kjenner godt”. Retten tydeliggjør at kvinnen med dette har mistet sin troverdighet som offer i en voldtektssak. Det hjelper jo ikke stort at straffen for voldtekt går opp når victim-blaming sperrer for  domfellelse.

Venninnene mine harselerer med utspillene. Selvfølgelig – hva annet kan vi gjøre? Vi har alle en søster, venninne, kollega som har vært utsatt for voldtekt. Vi vet hvor hardt og brutalt det kan ramme, og hvor dyptgripende og langvarige skadevirkningene er. Men vi kan likevel ikke la frykten for voldtekt styre våre liv. Vi kan heller ikke begrense vår livsutfoldelse for å forebygge et overgrep ingen av oss har tenkt å begå. Vi vil også i framtiden kunne glede oss over å få dele en flaske vin med gode venner i en lun hage eller på et livlig utested, og kunne sykle  hjem fra Ullevål Hageby eller Grünerløkka etterpå.  Riktignok med hjertet i halsen, men jeg synes sånn av prinsipp at det er viktig å holde fast på retten til å ferdes fritt i det offentlige rom.

Det er et statlig ansvar å forebygge, etterforske og straffe overgrep, og å sikre offer for overgrep rehabilitering og kompensasjon. Og det er et samfunnsansvar å motvirke fordommer og kjønnsstereotype oppfatninger som legger grunnlaget for diskriminering og vold. Victim-blaming er en avledningsmanøver som politikere og andre tyr til når det ikke finnes moralsk holdbare argumenter som kan forklare årsakene til at stat og samfunn ikke kan eller vil ivareta sine menneskerettslige forpliktelser til å sikre kvinners grunnleggende rett til fysisk og psykisk integritet og seksuell autonomi.

Victim-blaming er en umulig quick-fix der ansvaret for å hindre overgrepet legges på den enkelte kvinnen, det potensielle offeret. Om kvinnen bare hadde sluttet å drikke, gå ut om kvelden, sluttet å flørte, så hadde det løst problemet. Så enkelt er det ikke, for voldtekt har først og fremst strukturelle årsaker, og løsningen er dermed ikke et individuelt men et kollektivt anliggende.

- Jeg hørte en historie om ei jente som ble forsøkt voldtatt, hun sykla også, og hun ble rett og slett så sinna at hun kasta sykkelen på fyren. Det kan jo du også gjøre om noen skulle prøve seg, foreslår min venninne Agnes  en natt vi sykler hjem fra fest sammen.

Av alle forslag til individuelle løsninger for å forebygge voldtekt er dette faktisk det beste jeg har hørt .

Mens Oslo-politiets tidligere rapporter var kjennetegnet av en sober presentasjon av tall og statistikker,  gir denne en høyst subjektiv fortolkning av anmeldelsesdata. I en seig ordjungel tilslører begreper som empatiske narrativer og kvalitativ fenomenologisk lesning en underskog av fordommer og egeninteresser.

Rapporten fremstiller voldtekt i all hovedsak som en konsekvens av kvinners utagerende seksualitet og overstadige alkoholbruk. Den bekrefter dermed eksisterende fordommer som legger skyld og ansvar for seksuelle overgrep på offeret. Amnestys egen undersøkelse Hvem bryr seg. En rapport om menns holdninger til vold mot kvinner (2007) viser at 30 prosent av de spurte mener en kvinne som er åpenbart beruset er helt eller delvis ansvarlig om hun blir utsatt for et seksuelt overgrep. Hver femte mener det samme dersom kvinnen er kjent for å ha hatt flere partnere. Slike fordommer om seksualitet, kjønn og moral bidrar til en systematisk nedprioritering av voldtektssaker i rettssystemet.

Oslo-politiets rapport sår gjennomgående tvil om voldtektsofferets troverdighet ved å fremheve hennes alkoholbruk og alkoholrelaterte blackouts (samtidig som det poengteres at de fleste anmeldte voldtekter er slike som offeret husker), ved å vektlegge elementer av frivillighet i handlinger som gikk forut for overgrepet (eksempelvis at kvinnen selv valgte å bli med mannen hjem), og ved å henspille på hennes utagerende seksuelle adferd i andre sammenhenger.

Virkeligheten ser annerledes ut.

Sommeren 2010 blir to menn dømt i Oslo Tingrett for å ha voldtatt en sovende jente. Jenta er 21 år, på overnattingsbesøk hos  slektninger. Det er fest, og jenta drikker, antagelig mer enn hun burde. Hun er lei seg den kvelden fordi hun har kranglet med kjæresten, og hun er nokså full når hun går og legger seg på gjesterommet – alene. Neste morgen våkner hun med en følelse av at noe veldig galt er skjedd i løpet av natten. Hun har noen uklare minner om et overgrep, finner sædflekker på lakenet. Hun kontakter voldtektsmottaket på legevakta som stadfester at hun er utsatt for en gruppevoldtekt. Saken blir anmeldt til politiet få dager senere.

Også Oslo-politiets lettvinte aksept av den høye henleggelsesprosenten i voldtektssaker bekymrer.  Rapporten konkluderer med at de mange henleggelsene skyldes voldtektens egenart, og finner ingen støtte for teorien om at ”… henleggelsene skyldes svak etterforskning i et mannsjåvinistisk system.” Men når både Riksadvokaten og det regjeringsoppnevnte Voldtekstutvalget dokumenter klare svakheter og mangler i politiets etterforskning i voldtektssaker må selv Oslo-politiet kunne erkjenne at dette ikke er noen objektiv vurdering,  men et rent partsinnlegg i debatten.

I mange voldtektssaker vil ord stå mot ord, og vurderingen av overgripers og offers troverdighet vil derfor  spille en avgjørende rolle for utfallet av saken. Når nødvendige etterforskningsskritt ikke blir tatt vil sakene mangle dokumentasjon som kan bidra til denne objektive troverdighetsvurderingen. Mangelfull politietterforskning blir dermed en viktig årsak til henleggelser i voldtektssaker.

I virkeligheten skjer dette.

Det går nesten tre år fra saken blir anmeldt til Tingretten feller sin dom. Det skyldes i all hovedsak at saken i perioder helt har manglet fremdrift hos politiet. Først et halvt år etter anmeldelsen henvender politiet seg til voldtektsmottaket for å få legeerklæringen. Etter enda noen måneder blir vitnene i saken avhørt. En av gjerningsmennene anker Tingrettens dom til Lagretten. På grunn av den uakseptabelt lange saksbehandlingstiden omgjør lagretten straffen, og gjør ett år av straffen betinget med en prøvetid på to år.

Også NRKs Brennpunkt En helt alminnelig voldtekt forteller en annen historie enn den som politiets narrativ presenterer. Her synliggjøres hvordan mangelfull politietterforskning fortsetter å være en viktig årsak til henleggelser i sak etter sak. Voldtektsoffer forteller om vitner som ikke blir avhørt, og medisinsk dokumentasjon fra overgrepsmottak som ikke blir innhentet, og om saker som blir henlagt uten at mistenkt overgriper i saken en gang er avhørt.

Derfor er fremdeles er slik at en mann som begår voldtekt i Norge i dag sjelden eller aldri blir stilt til ansvar og straffet for overgrepet.  Oslo-politiets rapport bidrar denne gangen ikke til utviklingen av en strategi som kan sikre kvinners rett til rettslig beskyttelse og likhet for loven på linje med menn.

Dessverre.

Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International i Norge, med spisskompetanse på kvinners rettigheter.

Nå truer fire fremtredende AP-politikerer med å legge ned Pro Sentret. Begrunnelsen? ”Pro Senteret farer med løgn og har bidratt til en framstilling i media om at sexkjøploven ikke fungerer og at prostitusjon er mer utbredt enn noen gang.”

Dersom uttalelsene slik de er gjengitt i Dagbladet er i nærheten av å være korrekte, er dette et alvorlig angrep på ansattes ytringsfrihet i Norge. Det er all grunn til å rope varsko når fremtredende stortingspolitikere i full offentlighet erklærer at organisasjoner som mottar statsstøtte ikke kan uttale seg om faktiske forhold, i hvert fall ikke når disse er i strid med politisk definerte målsetninger. Marit Nybakk og hennes medsammensvorne setter med dette ikke bare en munnkurv på Pro Sentret, men på enhver offentlig finansiert institusjon som avdekker at eksisterende lov- og regelverk ikke fungerer etter hensikt.

Under Stortingsdebatten om innføringen av den nye ytringsfrihetsparagrafen i Grunnloven i 2004 presiserte saksordfører Martin Engeseth uttrykkelig: ” Den grunnlovsparagrafen vi får vedtatt i dag, vil måtte medføre en styrking av ytringsfriheten for ansatte… Den praksis vi ser, f.eks. i en del kommuner, med at ingen ansatte får lov til å ytre seg i media om nær sagt noe forhold som har med kommunens virksomhet å gjøre, er klart i strid med det vernet Grunnloven nå vil gi ansatte.”

Kan det være mulig at dette grunnlovsfestede vernet ikke gjelder offentlige ansatte på Pro Senteret som formidler faktabasert kunnskap om situasjonen til kvinner i prostitusjon, og som med dette kommer i skade for å utfordre politisk vedtatte sannheter og andre hellige kuer?

Det er vanskelig å avgjøre om sexkjøpsloven har nådd det overordnede politiske målet om å forebygge og redusere omfanget av menneskehandel i Norge, men organisasjoner som Pro Sentret og Pion fremlegger nokså entydig dokumentasjon om at loven har bidratt til å svekke rettighetene til kvinner i prostitusjon. Organisasjonene melder at innføringen av sexkjøpsloven har gjort det vanskeligere å drive forebyggende helsearbeid, og konstaterer økt risikoadferd, blant annet sex uten bruk av kondom. Parallelt med dette dokumenteres en økning av seksuelt overførbare sykdommer og graviditet blant kvinner i prostitusjon. Sexkjøpsloven synes også å ha bidratt til å gjøre kvinner i prostitusjon enda mer sårbare for overgrep, samtidig som terskelen for å anmelde vold nå er blitt svært høy.  Organisasjonene synliggjør at kvinner i prostitusjon opplever flere krenkelser av personvernet, blant annet ved at politiet utleverer sensitiv informasjon til huseiere, noe som i en del tilfeller har ført til at kvinnen er blitt kastet ut av leiligheten sin på dagen, ofte uten en gang å få sitt depositum  tilbake.

I den nye handlingsplanen mot menneskehandel som regjeringen offentliggjorde 27. desember 2010,  er det varslet en evaluering av sexkjøpsloven. Det er viktig at denne evalueringen ikke bare kartlegger hvorvidt loven bidrar til å nå det overordnede målet om å redusere menneskehandelen, men også ser på de utilsiktede konsekvensene av denne loven. Lovens formål har vært å kriminalisere kjøp av sex – ikke kvinner i prostitusjon. Dersom loven likevel bidrar til at kvinner i prostitusjon mister bolig, blir nektet innreise til Norge og jages gatelangs av politiet bør denne informasjonen selvfølgelig inngå som en del av evalueringen.

Jeg er ikke spesielt glad i prostitusjon, men min grunnleggende holdning er at kvinner (og menn!) i prostitusjon har krav på respekt for sine grunnleggende rettigheter, og krav på respekt for sine valg.

Og det er min grunnleggende holdning at enhver stortingspolitikers har plikt å utvise respekt for vår grunnlovsfestede rett til ytringsfrihet, særlig retten til kunne utfordre politisk vedtatte sannheter med saklige argumenter og faktabasert informasjon.

Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International i Norge, med spisskompetanse på kvinners rettigheter.