Fredag 23. oktober 2009

En kveld med Steve Earle

Så da Amnestys regionleder for Region Øst Ane Aamot spurte om det var noen som kunne tenke seg å stå på en stands mot dødsstraff på Steve Earle konserten på Rockefeller i oktober svarte jeg ja før noen andre klarte å få sukk for seg.

Steve Earle er kjent for sitt sterke engasjement mot dødsstraff, og har vært en viktig alliert for Amnesty International i dette arbeidet, ikke minst i USA. Det var da også Steve Earle selv som ville ha Amnesty tilstede på sine konserter på denne turneen, fortrinnsvis med en markering mot dødsstraff.

Patricia og Anne

Det var en fin opplevelse å aksjonere mot dødsstraff på Steve Earles konsert denne kvelden. Vi valgte å aksjonere for Khristian Oliver, en ung farget gutt som er dømt til døden for å ha drept en hvit mann i forbindelse med et innbrudd i 1998. Khristian skal henrettes i Texas 5. november. Under diskusjonen om han skulle dømmes til døden, konsulterte flere jurymedlemmer Bibelen, inkludert tekst som støtter dødsstraff. Dette setter et stort spørsmålstegn ved om juryens domsavsigelse oppfyller krav til nøytralitet.

Amnesty er en motstander av bruken av dødsstraff under alle omstendigheter, og betrakter det som den ultimate formen for grusom, nedverdigende og umenneskelig straff. Det er i tillegg hevet over enhver tvil at dødsstraff anvendes særdeles diskriminerende og rammer klasse- og rasemessig skjevt.

Oskar, Anne og jeg var et godt team. Vi fikk faktisk over hundre mennesker til å bry seg et par minutter på en fin konsertkveld, akkurat lenge nok til å signere det oppropet som nå skal Benådingsrådet i Austin, Texas, der det i løpet av de nærmeste ukene skal tas stilling til om Khristian Oliver kan få omgjort straffen til livsvarig fengsel.

Det var mange som stoppet opp og ville vite mer, både om denne spesifikke saken, om arbeidet mot dødsstraff og om Amnesty generelt. Ikke minst personalet på Rockefeller var interesserte i å få mer kunnskap og informasjon. I tillegg til at de var utrolig forekommende og hjelpsomme!

Earles konsertmanager Dave Nokken fikk ordnet det slik at underskriftlistene også fikk ligge på disken der det ble solgt t-skjorter. Prisen for t-skjortene var 200 kroner og en underskrift…

Annes store øyeblikk kom da Rhett Miller som åpnet konserten før Steve Earle nærmet seg standen vår, og skrev under på oppropet han også. Det øyeblikket har vi i hvert fall fått foreviget.

Nå sender vi av gårde 120 underskrifter til Board of Pardons and Paroles i Austin, Texas, og håper det bidrar til å hindre henrettelsen av Khristian Oliver.

Takk til deg Steve Earle, som ga oss muligheten til å ha denne standsaksjonen. Takk til personalet på Rockefeller for god hjelp. Takk til Anne og Oscar for en super innsats.

Og ikke minst, takk til alle dere som signerte.

Deres innsats teller!

Tirsdag 6. oktober 2009

Brev til Anna Politkovskaya

Kjære Anna, jeg sitter her midt i natten og tenker på deg. Tenker på den måten du pleide å begynne dine mailer til meg: Dear Patricia! Eller bare: Patricia! Visstnok er det vanlig på russisk å ha en litt irettesettende åpning, men jeg ble vant med det etter hvert.

Jeg husker godt første gang jeg møtte deg. Det var under et Russlandsseminar arrangert av Fritt Ord, i Uranienborgveien rett bak slottet i Oslo. Jeg tror det må ha vært høsten 2003. Du var hovedtaler, en kjent journalist og menneskerettighetsforkjemper fra Russland.

Vi hadde en del kontakt det året, Anna. Jeg hadde ansvaret for Amnestys Russlandskampanje her i Norge. Vi jobbet sammen for å få noen utsatte menneskerettighetsforkjempere i sikkerhet, og vi lyktes. Vi var begge med på å støtte slektningene til en ung mann som var ”forsvunnet” i Groznyj i 2001, slik at familien hans kunne føre rettssaken mot torturisten fram til seier. Du mottok drapstrusler for den innsatsen du gjorde i disse sakene, og du måtte bo i utlandet i flere måneder. Jeg var trygg i Norge. Det eneste jeg risikerte var muligens en ripe i lakken hos utlendingsmyndighetene som sikkert syntes jeg tøyde grensene.

Jeg husker hvordan vi strevde med å finne sikre kommunikasjonskanaler. “Jeg er i Tyskland den helgen, da kan du ringe meg,” kunne du skrive. Eller: “Den informasjonen kan du ikke sende til min vanlige mailadresse, men jeg skal finne en mailadresse du kan bruke….”

For meg var det litt spenning i hverdagen, for deg var dette blodig alvor.

Jeg tror jeg aldri riktig skjønte hvor utsatt du var, Anna. Ikke før det var for sent. Jeg trodde du var trygg fordi du var sagnomsust og kjent. Jeg trodde din berømmelse la en beskyttende hinne rundt deg og ga deg en sterk skytsengel. Jeg tok feil.

Da jeg traff deg første gang kom du bort til meg etter at du hadde holdt din innledning, tok min hånd i begge dine og takket for samarbeidet. Du var vever og velkledd, og så på meg med et litt strengt og direkte blikk. Jeg følte meg smigret over at du tok deg bryet med å hilse på. Du jobbet tross alt sammen med mange som meg – menneskerettighetsaktivister, journalister og advokater i trygge vestlige demokratier – alle opptatt av menneskerettigheter og overgrep i Russland.

Vi satt og snakket sammen en stund. Du fortalte meg siste nytt fra rettssaken mot Lapin i Groznyj. Du snakket også mye om gisseldramaet ved Dubrovka-teateret i Moskva året før, der 800 mennesker ble holdt som gisler i flere dager av militante tsjetsjenske opprørere, og der du hadde forsøkt å forhandle frem en fredelig løsning. Gisselaksjonen endte med død og elendighet. Rundt 130 mennesker, inkludert alle gisseltagerne, ble drept da russiske spesialstyrker stormet teateret. Du var overbevist om at FSB hadde hatt en finger med i spillet her. Du sa “Det er simpelthen ikke mulig! Tsjetsjenske opprørere kan ikke ha klart å smugle såpass store mengder maskinpistoler og granater inn på teateret på egen hånd. Denne gisselaksjonen var en planlagt og villet russisk provokasjon! For å begrunne en opptrapping av den russiske krigføringen i Tsjetsjenia! Jeg har bevis!”. Du så på meg med et blikk fylt av fortvilelse og sinne. Du visste bedre enn noen andre hva en slik opptrapping ville medføre av menneskelig lidelse.

Vi traff hverandre flere ganger siden. Jeg husker godt den gangen du kom til Norge høsten 2004. Det var bare noen måneder etter gisselaksjonen i Beslan der væpnede tsjetsjenske opprørere holdt 1100 mennesker, inkludert 800 barn, som gisler i flere dager. Også denne gisselaksjonen endte i et blodbad. Minst 330 mennesker ble drept i skuddvekslingen som fulgte da russiske spesialstyrker stormet skolen. Du hadde forsøkt å komme deg til Beslan for å få den tsjetsjenske opprørslederen Maskhadov til å megle i konflikten. Du så sliten ut, nesten syk. “Jeg ble forgiftet på flyet fra Moskva til Beslan!”, sa du. “Av FSB! Jeg nesten døde! FSB ville ikke at jeg skulle komme til Beslan og rapportere om gisseltagningen! De ville heller ikke risikere å få Maskhadov involvert! FSB ville ikke ha noen fredelig utgang på dette! Jeg er sikker!”, sa du. “Jeg har bevis!”

Tilgi meg, Anna. Dine historier var så utrolige og dine konspirasjonsteorier så uvirkelige at jeg ikke alltid skjønte rekkevidden av det du fortalte. Jeg skjønte ikke alvoret. Ikke ordentlig.

Jeg har forstått det nå.

Og så, Anna, den første lørdagen i oktober 2006 ble du skutt ned og drept utenfor leiligheten din i Moskva. Drept fordi du søkte sannhet. Drept fordi du forsvarte dem som ble forfulgt, fengslet og torturert. Drept fordi du lyktes i ditt arbeid og fikk verden til å lytte til det du fortalte.

Siden er mange flere menneskerettighetsforkjempere blitt drept i Russland. Dine gode venner Stanislav Markelov og Natalia Estemirova. Videre Anastasia Baburova, Magomed Evloev, Zarema Saidulaeva og Alik Dzhabrailov.

Forfølgelsen av menneskerettighetsforkjempere i Russland blir stadig verre, Anna. Innimellom vet jeg ikke riktig hva vi skal gjøre for å få det til å snu.

Jeg savner deg, Anna.

Men jeg gir ikke opp.

Patricia Kaatee er politisk rådgiver i Amnesty International Norge.

Torsdag 3. september 2009

Voldtekt i Norge: Mye ord, lite handling

I Norge, ett av verdens mest likestilte land, har kvinner fremdeles liten mulighet til å oppnå rettferd i rettsystemet når de utsettes for voldtekt eller voldtektsforsøk. Dette er ikke bare et uttrykk for en omfattende kjønnsbasert diskriminering av kvinner i Norge, men også et alvorlig angrep på kvinners rett til rettslig beskyttelse og likhet med menn for loven.

Det finnes mye tall og statistikk som synliggjør dette. Av de mellom 8.000 og 16.000 voldtekter som skjer i Norge hvert eneste år er det rundt tusen overgrep som blir anmeldt. I 84 prosent av sakene blir anmeldelsen henlagt, de aller fleste på grunn av bevisets stilling. Hver tredje voldtektssak som slipper gjennom nåløyet og kommer til rettssalen ender med frifinnelse.

Sannsynligheten for at en mann som begår voldtekt i Norge blir stilt strafferettslig ansvarlig for overgrepet er med andre ord forsvinnende liten.

Justisminister Storberget har i mange år betegnet voldtekt som svært alvorlig kriminalitet, som nestendrap, og har sendt en klar melding om at politiet skal prioritere etterforskning i voldtektssaker. På tilsvarende måte har Riksadvokaten flere år på rad i sitt årlige rundskriv om mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen gitt instruks om at politiet skal prioritere etterforskning av alvorlige seksualforbrytelser.

Men fremdeles er det slik at jeg åpner Aftenposten fredag 12. juni, og leser at det tok politiet i Stavanger åtte måneder fra de mottok en voldtektsanmeldelse til de foretok et avhør av mannen som er mistenkt for å ha begått forbrytelsen. I et slikt tilfelle er det ikke særlig sannsynlig at det er blitt foretatt noen åstedsundersøkelser heller. Og hva med vitner og vitneavhør?

Noen måneder senere leser jeg i Dagbladet om en ung kvinne fra Bergen som har måttet vente i over ett år fra hun leverte anmeldelsen for voldtekt til det ble tatt ut tiltale. Hendelsen fant sted 200 meter fra politistasjonen, og politiet pågrep mistenkte etter få minutter. Siden anmeldelsen ble levert har kvinnen og hennes bistandsadvokat purret på saken hver uke.

Dette kunne ha vært tilfeldige hendelser, det kunne ha vært unntak, men det er det ikke. I Norge blir politietterforskning i voldtektssaker fremdeles systematisk nedprioritert til fordel for andre saksfelt. Den høye henleggelsesprosenten bidrar i sin tur til å gi saksfeltet lav status, noe som i sin tur fører til en ytterligere nedprioritering av voldtektssaker.

I september 2008 offentliggjorde de nordiske Amnesty-seksjonene rapporten Case Closed, Rape and Human Rights in the Nordic Countries. En av Amnesty-rapportens konklusjoner er at mangelfull politietterforskning er en av hovedårsakene til henleggelser av voldtektssaker i alle de nordiske land. I voldtektssaker vil det ofte stå ord mot ord, og politiets etterforskning i saken vil derfor være helt avgjørende for å få fram en mest mulig sannferdig fremstilling av hendelsesforløpet. Dersom politiets etterforskning kommer i gang for sent, dersom den ikke er tilstrekkelig grundig eller omfattende, dersom den ikke er godt nok koordinert, vil viktige bevis gå tapt, og sannsynligheten for at saken henlegges – som oftest på grunn av bevisets stilling – er stor.

Amnesty rapportens konklusjoner var i og for seg ingen nyhet. Riksadvokaten har i to rapporter avdekket hvordan og delvis hvorfor rettsystemet ikke evner å ivareta rettighetene til voldtektsutsatte kvinner. På tilsvarende måte har det regjeringsoppnevnte voldtektsutvalget i sin rapport Fra ord til handling kommet med grundige analyser av hvor rettssystemets svikter, og med gode og konkrete forslag til tiltak.

Det er nødvendig å innse at oppfordringer og anbefalinger ikke bidrar til færre henleggelser i voldtektssaker. Det må handling og institusjonelle endringer til slik at myndighetenes uttalte mål om en prioritering av seksuelle overgrep får en strukturell forankring.

Amnesty International Norge krever at det nå etableres en ny, uavhengig, sentral og døgnbemannet enhet i politiet mot seksualisert vold som både kan sikre bedre koordinering og ressursutnyttelse på tvers av politidistrikt, viktig utvikling av kunnskap og kompetanse, og en nødvendig heving av fagfeltets status innen politiet. I tillegg må det opprettes egne seksuelle overgrepsteam i alle politidistrikt med nødvendig kompetanse og tilstrekkelige ressurser til å koordinere etterforskningen av seksuelle overgrep.

Norge påberoper seg å være en likestillingens høyborg. Da er det på tide at myndighetene gjennomfører tiltakene som nødvendige for å sikre en effektiv forebygging, etterforsking og straff av alle former for seksualisert vold inkludert voldtekt, i henhold til de nasjonale og internasjonale forpliktelser som Norge faktisk har.

Patricia Kaatee er politisk rådgiver i Amnesty International Norge.

Fredag 5. juni 2009

Abort – en menneskerettighet?

I 2007  vedtok Amnesty International å arbeide for retten til lovlig og trygg abort etter overgrep og ved fare for kvinners liv og helse. Amnesty har fått til dels sterke reaksjoner på dette vedtaket, og får det fremdeles. Vedlagt et leserinnlegg som står på trykk i siste utgavet av AmnestyMagasinet, med tilsvar.

Hvordan kan Amnesty troverdig kritisere at det var over 2000 henrettelser i fjor? Dette når de selv når har skifte kurs og kjemper for “retten” til abort – noe som dreper kanskje så mye som 45 millioner uskyldige barn hvert år. Medisinsk forskning er kommet videre på 30 år og har klarlagt at et menneskefoster IKKE er en celleklump, men virkelig er selvstendige individ med selvstendige arveanlegg og gener. Men Amnesty går tilbake til barbariet og krever abort innført i land etter land. Med det har Amnesty forlatt den viktigste kampen – kampen for rett til liv. Hva blir igjen da av menneskerettighetene når dere tar bort retten til liv? Amnestys tillitt er ødelagt. Bruk heller pengene på noe positivt!

Rune Østerberg
Brekkestø

SVAR TIL RUNE ØSTERBERG:

Rune Østerberg stiller i sitt innlegg spørsmål omkring abort og menneskerettigheter som sikkert mange andre stiller seg. Kort sagt spør han det er mulig å være mot dødsstraff og likevel mene at tilgang på trygg abort kan være en menneskerett.

Retten til abort dreier seg om en avveining av forskjellige rettigheter mot hverandre. Hvert eneste år dør 70.000 kvinner som et resultat av utrygge av aborter. Hundretusener andre får alvorlige skader, og blir invalidisert for livet. Manglende tilgang på trygg abort er i aller høyeste grad diskriminerende. Det er i all hovedsak unge, fattige kvinner som skades og dør som et resultat av utrygge aborter verden over. Har du penger kan du alltid og overalt kjøpe deg en tilgang til en trygg abort.

Etter en lang prosess vedtok Amnesty International på sitt Verdensmøte i Mexico i august 2007 å arbeide for retten til kvalifiserte helsetjenester ved abortkomplikasjoner, og for retten til lovlig og trygg abort etter overgrep og ved fare for kvinners liv og helse. Amnesty vedtok videre å arbeide for en avkriminalisering av abort. En kvinne har rett til å være fri fra enhver form for tvang, diskriminering eller vold når hun skal vurdere hvorvidt hun vil gjennomføre eller avslutte et svangerskap, og når hun skal gjennomføre sin beslutning. Adgangen til å ta abort skal selvfølgelig være begrenset av fosterets utvikling og svangerskapets lengde.

Amnestys kategoriske motstand mot dødsstraff er ganske riktig blant annet begrunnet i retten til liv. Men det er mer presist å si at det er begrunnet i hvilke situasjoner det er, og i hvilke situasjoner det ikke er akseptabelt at staten tar liv. For eksempel mener Amnesty at det ikke er akseptabelt at staten dømmer en person til døden for en forbrytelse, men vi aksepterer at det er situasjoner der en politimann må skyte og drepe en person for å beskytte eget og andres liv.

Dette er kortfattede svar på svært kompliserte spørsmål. Dersom Østerberg eller andre ønsker å føre en lengre debatt er Amnestys blogg åpen for det.

Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International Norge

Fredag 20. mars 2009

Feminisme på norsk: Fra BH- til hijab-brenning

Jeg tok steget fra å være jente til å bli kvinne i 1975. Jeg var tretten år, og kjente det i hele meg. Nå var barndommen over.  Og  så, i tillegg til dette, hadde jeg fått mitt eget år. FNs internasjonale kvinneår! Jeg var umåtelig stolt.

Jeg har vært feminist siden den gang, selv om jeg glatt innrømmer at det tok litt tid før jeg skjønte hva feminisme egentlig var, og hvorfor den var viktig. Den erkjennelsen kom etter hvert.

Den kom med kunnskap om hvordan tusenvis av unge jenter og kvinner får ødelagt liv og helse gjennom vold og voldtekt hver eneste dag. Kunnskap om hvordan systematisk voldtekt av kvinner ble brukt og brukes som et strategisk krigsvåpen i Bosnia og Kosovo så vel som i Sudan og Kongo, og om hvordan ikke en gang kvinner i de nordiske land har mulighet til å oppnå rettferd i rettssystemet etter en voldtekt. Og da jeg selv gikk gravid og skulle føde mitt første barn gikk det opp for meg at det hver eneste dag er 1500 kvinner i verden som dør i barsel. Over en halv million i løpet av ett år. Omtrent 99 prosent av de globale dødsfallene skjer i utviklingsland. Nesten alle  kunne ha vært forebygget og unngått.

I mine unge år var det likevel et par ting som plaget meg med å være feminist. En av dem var dette med BH-brenningen. Da jeg erklærte meg feminist var det opplest og vedtatt at ekte feminister bærer ikke BH. Kvinnekroppen skulle få være slik den var, og ikke presses inn i kunstige former som ikke hadde noe annet formål enn å fremstille kvinnekroppen som objekt for menns lyst, og å bidra til å tingliggjøre kvinnen. BH- brenningen ble dermed det symbolske uttrykket for at kvinner tok tilbake makt og myndighet over sin egen kropp, og dermed også over sitt eget liv. Retorikken var besnærende. Realitetene var det verre med.

Etter som jeg vokste til ble det nemlig veldig tydelig at jeg var – og er – av en slik fysisk beskaffenhet at jeg faktisk virkelig trenger å gå med BH. Det er rett og slett ubehagelig å gå uten. Den sterke uniformeringen i kvinnebevegelsen tillot imidlertid lite slinger i valsen. Skillet mellom de ekte troende, og medløperne og femtekolonister, gikk ved BH-stroppen. Det gikk selvfølgelig også mange andre skillelinjer på kryss og tvers,  men BH’en syntes å være det minste felles multiplum for kvinnebevegelsen i mange år. Og hvem har vel lyst til å bli stemplet som medløper?

Det forble et pussig paradoks at kvinnebevegelsen, som en sterk sosial bevegelse som virkelig evnet å sette kvinners rett til å velge sitt eget liv på den politiske dagsorden, satte så snevre rammer for hvordan feminister kunne få ytre seg og uttrykke sin identitet.

Etter hvert som kvinnebevegelsens legitime krav om likestilling mellom kvinner og menn fikk økende oppslutning i det norske samfunn ble det også mindre behov for å markere grensen mellom dem og oss, og å gi det et fysisk utrykk. Jeg tror det var Sigrun Berg-skjerfene som forsvant først. Og etter hvert, sakte men sikkert, ble det mulig å være feminist med både BH, leppestift og neglelakk.

Nå etter at Sarah Rasmussen har begynt å brenne hijab frykter jeg det verste. Jeg må få understreke at hun selvfølgelig står fritt i å brenne sin hijab. Jeg skal, i ytringsfrihetens navn, gjøre det jeg kan for å sikre hennes legitime rett til å utrykke sin mening, og forsvare henne mot snøballkastere og andre som vil begrense hennes muligheter til å utrykke seg. Jeg jobber tross alt i Amnesty.

Men jeg liker det dårlig. Jeg får noen ubehagelige assosiasjoner til de årene der jeg verken kunne løpe eller danse fordi noen hadde fått det for seg at BH’en var det ultimate beviset for kvinneundertrykking. Hvorfor var det ingen som rakte opp hånden og sa at BH’en faktisk også kan være et nyttig plagg?

Er det slik at det nå er hijab’en vi skal gå etter? Er det hijab som skal bli det nye minste felles multiplum, som synliggjøre skillet mellom inn og ut, vellykket og mislykket, undertrykt eller frigjort, integrert eller potensiell muslimsk ekstremist? Det er i så fall et utrolig skremmende perspektiv.

Jeg har vanskelig for å se hvordan brenningen av en hijab kan være et uttrykk for solidaritet med kvinnene som velger å bære skautet. Tvert imot, jeg kan ikke se det som annet enn et utrykk for manglende raushet og respekt. Jeg kan heller ikke forstå hvordan noen kan mene at hijabbrenningen skal bidra til at kvinner som nå blir tvunget til å bære skautet herved vil få større rom til å ta egne valg. Hijabbrenning gir i hvert fall en krystallklar tilbakemelding om at det bare er plass i fellesskapet til kvinner som kaster skautet, og forsterker allerede eksisterende fordommer og motsetninger uten å bidra til å finne løsninger.

For meg handler likestilling og likeverd om kvinnens rett og mulighet til å kunne ta egne valg. Retten til å kunne velge å gå med hijab blir dermed like viktig som retten til å kunne la det være.

Det finnes bare en løsning på denne situasjonen. Vi må begynne å brenne noe annet. BH’en var ingen suksess, og å brenne hijab i frigjøringens navn er bare tull.

Er det noen som frivillig ofrer nisseluen?

Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International Norge