Siden januar har jeg jobbet med aksjonen for Rasul Kudaev. Jeg har skrevet om han, vist bilder av han og forklart situasjonen han befinner seg i. I forrige uke kom han nærmere.
Ved et bord i restauranten på Litteraturhuset, sitter moren til Rasul, Fatimat Tekaeva, og advokaten, Magamed Abubakarov, overfor meg. Jeg ser med en gang at Rasul likner på moren sin, lik ansiktsform og like sterke øyne.
Fatimat og Magamed forteller om overgrep etter overgrep, som i et vedvarende mareritt. De forteller om en sprudlende gutt, som har opplevd et kaos av beskyldninger og traumatiske fengselsopphold, og som nå er presset på grensen til hva et menneske kan tåle både fysisk og mentalt.
Siden januar har jeg forstått historien til Rasul Kudaev og de lidelsene familien hans må gjennomgå. Under middagen på Litteraturhuset kjenner jeg på dette marerittet. Jeg ser tårene og fortvilelsen. Jeg ser en sterk mor, som har satt sitt eget liv på vent inntil den ulovlige fengslingen tar slutt og sønnen får livet sitt tilbake.
På Litteraturhuset den kvelden fikk Fatimat overlevert 18.000 underskrifter samlet inn under 116 aksjoner over hele Norge denne våren.
Takknemligheten som lyste av Fatimat i det øyeblikket skulle jeg ønske alle som har stått på og samlet underskrifter kunne tatt del i. Hun kalte det en vitamininnsprøytning for henne og Rasul og at denne typen støtte holder Rasul i live.
Møte på Litteraturhuset overbeviser meg om en ting: vi skal fortsette å jobbe sammen med Fatimat og Magamed. Helt til Rasul har fått livet sitt tilbake.
En bekjent av meg har sagt at vi i Amnesty ødela noe av moroa da vi kritiserte kinesiske myndigheter under Bejing-OL. Han mente vi var en festbrems. Han satt igjen med en dårlig smak i munnen under åpningssermonien, for John Peder Egenæs hadde nettopp tordnet om grove menneskerettighetsbrudd på nyhetene.
På en måte har han rett. Jobben min, og jobben til Amnesty, er å synliggjøre medaljenes bakside og å løfte menneskerettighetsbrudd frem i lyset. Vi tillater ikke at land bruker store idrettsarrangementer til å renvaske seg, mens de fortsetter å bryte menneskerettighetene. Derfor gjennomførte vi aksjoner over hele verden i forkant av OL i Beijing for å aksjonere for Hu Jia og andre som lider under kinesiske myndigheters undertrykkelse. Og derfor kommer vi til å fortelle om menneskerettighetsbrudd i Sør-Afrika, og om de som lever i skyggen av Soccer City.
På en måte tar han også feil. Amnesty mener aksjoner mot menneskerettighetsbrudd og idrettsglede kan kombineres. Vi gleder oss til finter, hælspark og kraftfulle frisparkperler. Vi gleder oss til folkefesten, gledeshylene og fortvilelsen som hører med. Samtidig må vi tåle å bli minnet om at noen mennesker hver eneste dag må tåle at deres menneskeverd og grunnleggende rettigheter blir krenket.
Her er en hyllest til vår tids store forsvarere. Forsvarskjemper i kampen mot menneskrettighetsbrudd, og i kampen om fotballens gjeveste pokal.
I dag, 12. mars, er den internasjonale aksjonsdagen for ytringsfrihet på nett.
Det er dermed ett år siden Amnesty Norge lanserte kampanjen der vi krevde at overgrepene mot fire nettaktivister ble stanset. De opplevde alle menneskerettighetsbrudd fordi de hadde sagt sin mening på internett.
Vi oppfordret nordmenn til å markere dagen ved å gjøre en eller flere av 12 ting: blogge om internettsensur, signere aksjonene for de fire nettaktivistene, bruke den kinesiske versjonen av google en dag for å oppleve sensuren selv osv.
Ett år etter er tematikken like aktuell. Regimer over hele verden går hver dag til angrep på ytringsfrihet på internett. De overvåker chatterom, sletter blogger, blokkerer nettsteder, sensurerer søkemotorer, og fengsler og torturerer mennesker for å ha sagt sin mening.
I år trenger du ikke gjøre 12 ting for å markere dagen for ytringsfrihet på nett. Det holder med å aksjonere for Hu Jia, Truong Quoc Huy eller Karim Amer. De trenger fortsatt våre stemmer for å komme ut av fengsel.
I februar i fjor var jeg var på Facebook. Jeg rekrutterte ivrig venner fra barne- og ungdomsskolen. Jeg snoket rundt for å finne ut om Bente fortsatt var sammen med Erik, om Gunnar hadde fått barn og om Nina fortsatt hadde den merkelige sveisen. Sosiale medier var mitt private Se og Hør, og noe jeg ikke (i hvert fall ikke offisielt) brukte arbeidstid på. Men så havnet jeg og noen kollegaer på Litteraturhuset.
Tittelen på seminaret var ”Fritt fram på nett?” Jeg var der fordi Amnestys kampanjehøydepunkt våren 2009 skulle handle om ytringsfrihet på nett. Notatene mine viser at det gikk opp mange lys i løpet av de to timene seminaret varte.
Jeg startet opp som tilhenger av statsviter og paneldeltaker Bernt Hagtvet som argumenterte med forsøpling i kommentarfeltene til nettaviser og uintelligente debatter. Jeg endte opp som nyfrelst web 2.0’er og svoren vampus-fan. Notatene mine er pepret med utropstegn og NB’ere. Det står blant annet:
“Demokratisering – det er positivt med nettdebatten: enda flere slippes til!”
“Debatten skjer ikke her. Den skjer på livestreaming. To do: Sjekk livestreamingen etter debatten”
“NB! Politisk rådgiver i SV: Du må lese blogger for å følge debatten i Norge i dag.”
I løpet av de to timene skjønte jeg at dialog på nett er noe annet enn unyanserte debatter. Jeg skjønte at sosiale medier er mye mer enn om venninner fra barneskolen har gifta seg. Og det gikk opp for meg at sosiale medier er viktig også i arbeidstiden. For en organisasjon som skal mobilisere til handling mot menneskerettighetsbrudd er Facebook og web 2.0 viktige verktøy.
I 2009 endret kommunikasjonsarbeidet i Amnesty seg. Medier er ikke lengre synonymt med etermedier og papirmedier. På mediemøtene bruker vi like mye tid på Twitter, blogger og Facebook. Vi diskuterer hva generalsekretær John Peder skal si på Dagsrevyen, men vi diskuterer like ofte hvordan vi skal håndtere kritikk og andre innspill på Twitter og Facebook.
Jeg sjekker daglig om det skjer noe nytt på bloggen til Virrvarr. Jeg holder meg oppdatert på kommunikasjonsfaget gjennom LinkedIn og Kjøkkenfesten, og jeg leser hva Amnestyetterforskere gjør i felt på Livewire. Like viktig som Jon Hervig Karlsens limricker under skiskytterstafetten er de syrlige og humoristiske kommentarene til Twittervenner på #OL2010.
Jeg må innrømme at jeg fortsatt snoker på Facebook: sveisen til Nina er like rar og Kalle fikk seg dame på lørdag. Men nå er sosiale medier mye mer enn mitt private Se og Hør.
I 2006 kom filmen “The Road to Guantánamo”. Filmen forteller historien til tre britiske gutter som dro til Paktistan for å feire bryllup og feriere. Det ble skjebnesvangert. De gikk fra trygt ungdomsliv i England til over to års innesperring på Guantánamo. Filmen viser grov tortur og hvordan “krigen mot terror” rammer uskyldige. Fangevokterne nekter dem å sove og binder dem fast i gulvet i ubekvemme stillinger i timevis mens de blir utsatt for lys- og lydterror. Grov tortur blir brukt for å tvinge frem tilståelser.
Jeg så filmen i 2006. Jeg så den igjen i dag, fire år etter den kom ut. Det deprimerende er at filmen er like aktuell. Riktignok er “The Tripton Three” løslatt og bosatt i Storbritannia. Men fortsatt sitter 196 fanger på Guantánamo og til tross for at Obama har lovet å stenge fangeleiren, er det lite som tyder på at det skjer i nærmeste fremtid.
Å se filmen igjen er en uønsket reprise. En reprise tvunget frem av at Obama ikke har holdt løftene om å stenge Guantánamo og stanse torturen.
Se traileren for filmen her:
Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty International Norge.
“Saken er biff, saken er karbonade, saken er ertesuppe” skrek Bjørge Lillelien da Ivar Formo var på vei mot mål og gullmedalje på 5-mila i Innsbruck i 1979. I går avsluttet Amnesty Shell-aksjonen i Norge. Innspurten vår for å nå målet om 35.000 underskrifter er på høyde med Formos innspurt i Innsbruck. Bli med meg på et raskt tilbakeblikk på de siste sju dagene.
Vi har samlet underskrifter på 60 Shell-stasjoner. Vi har besøkt skoler, stått på stand, hatt aksjon på www.amnesty.no. Likevel, tallenes tale er klar – vi mangler 8000 underskrifter. Prosjektgruppa, Amnestysjef John Peder og regionlederne er enige: vi må gjøre et taktskifte og vi må spurte godt.
Torsdag 3. desember
Det er syv dager igjen av Shellaksjonen. For det siste støtet mobiliserer vi gjennom sosiale medier og kontakter medlemmer over hele landet. Resultat: 6051 underskrifter. Vi mangler 1949 for å komme i mål.
Fredag 4. desember Underskriftene tikker jevnt og trutt inn – på nett, på SMS og i posthylla mi. Rett før julebordet i Amnesty begynner kl. fire, konkluderer vi med at målet er nådd. Vi unner oss en feiring, men vi er jo bare på dag tre i innspurten. Vi bestemmer oss for å heve ambisjonene og går for 40.000 underskrifter!
Lørdag 5. og søndag 6. desember
Aktivister i Stavanger og Herøy bruker helga for å stå på stand for å få inn flere underskrifter.
Mandag 7. desember Mandag morgen har vi fått inn i overkant av 38.000 underskrifter. I Oslo arrangerer Amnesty Katta konsert på Blå. Utestedet er fylt med ungdom fra videregående skoler og aktivister i hvite drakter og plakater. Leder i Amnesty Katta, Pinar Ciftci, lovet på facebook en kveld med alt vi kunne ønske oss; flott musikk, ulike artister, et godt budskap og god stemning. Det fikk vi og i tillegg 221 underskrifter til.
Tirsdag 8. desember Et postbud er glad for å levere fra seg to postkort i størrelsen 1 x 1,5 meter på kontoret i Grensen. De er stappfulle med underskrifter fra region Nord. Samme dag kommer en bunke postkort og en hyggelig lapp fra Kongberg:
“Hei, Her er noen flere signerte postkort. Etter Shellaksjonen tok jeg med noen kort på skolen. Keep up the good work! Mvh Hedda Shaw”
Onsdag 9. desember
Posthylla er igjen full med nye pakker med signerte postkort. Prosjektgruppa har møte om det videre arbeidet: Hva skal vi gjøre overfor Shell i Norge? Hvem skal reise til Nederland og overlevere underskriftene til Peter Voser i Shell? Hva skal vi gjøre under Shells generalforsamling i mai?
Praktikant Juliane kommer forbi pulten min:
“Vi har fått høre at det er allmøte på Høyskolen i Oslo, avdeling samfunnsfag. Vi løper opp for å samle underskrifter.”
Torsdag 10.desember Opptellingen viser at vi har greid å samle inn 40.000 underskrifter! I Fredrikstad, Suldal og Herøy er det fortsatt planlagt arrangementer for å samle flere, og i Bergen invitererTanja i Region Vest til avslutningsarrangement for alle som har vært med.
40.000 er flere underskrifter enn vi har samlet noen gang i et høydepunkt. 40.000 underskrifter gir oss en slagkraft overfor ledelsen i Shell. En slagkraft som forhåpentligvis får Shell til å lytte og stanse overgrepene mot lokalbefolkningen i Nigerdeltaet.
Nå feirer vi aktivister og støttespillere over hele Norge som har gjort en kjempeinnsats. Vi har fullført første etappe.
Så fortsetter arbeidet for å få Shell til å rydde opp i Nigeria. Slik at vi kan få stoppet menneskerettighetsbruddene og virkelig si at “saken er biff”.
Det er 7 dager, 168 timer igjen av Shell-aksjonen i Norge. Vi trenger 8.000 underskrifter for å nå målet vårt om 35.000 underskrifter. For å få til det trenger vi din hjelp.
2. Fra brevskriver til gateaktivist
Solveig Heim har sendt brev i Amnesty i 25 år. Da hun fikk Amnesty-magasinet i posten i oktober bestemte hun seg for å være med på en gateaksjon for aller første gang. Vi samlet underskrifter sammen på Lillehammer.
3. Middag med aktivist fra Nigerdeltaet
På søndag spiste jeg middag med hydrobiologen og aktivisten Nenibarini Zabby fra Nigerdeltaet. Han fortalte om død fisk, ødelagt badevann, kvelende luft og hvordan han jobber for å bekjempe oljemakta med fakta. Jeg ble forbanna og bestemte meg for å slite ut den hvite dressen i jakten på flere underskrifter.
4. Stadig flere aksjoner. På fredag ble aksjon nummer 50 bekreftet. Målet er minst ti til.
5. Regionledere og aktivister er blitt flinke til å lage filmer.
Se to eksempler fra Bergen og Tromsø:
6. Vi har fått mye pressedekning i lokale og regionale medier
Aktivister og ansatte er stadig intervjuet i media. Det sprer budskapet vårt til mange flere enn de som møter oss på Shellstasjonene.
7. Guidet tur for skoleklasser på Oljemuseet
Praktikantene i Stavanger gjennomfører guidet tur for skoleklasser på Oljemuseet. Der får de se utstillingen Oljens forbannelse og filmen Poison Fire.
8. Flest i Trondheim I Trondheim er Gro Davidsen fungerende regionleder. Hun styrer sitt første kampanjehøydepunkt med stødig hånd og smittende engasjement. Hun samlet rekordmange til lanseringen av aksjonen.
9. Fornøyde kunder Vi har nesten ensidig fått positive tilbakemeldinger fra Shells kunder. De skriver under på kravene og bruker hornet som støtteerklæring, dersom de ikke har tid til å stoppe.
10. Aksjonens ivrigste
Fra aksjonens nordligste punkt fikk jeg bilde av regionleder Ole-Gunnar Solheim et par timer før aksjonsstart. Terningkast 6 for effektbruk!
Har du opplevd andre fine ting i løpet av de første ti dagene av kampanjen? Del de med oss i kommentarfeltet!
”vi forplikter oss til å bidra til bærekraftig utvikling”
Jeg spør:
Kan utviklingen kalles bærekraftig når oljen har generert 600 milliarder dollar i Nigeria siden 1960-tallet, mens det eneste mange av de 31 millioner innbyggerne har fått igjen er stadig dypere fattigdom?
Er det bærekraftig utvikling når fiskere forteller at de må reise fire timer i båt for å få fisk, bare for å oppdage at det stinker olje når de spretter buken?
Shell sier:
”Shells medarbeidere har et felles sett med kjerneverdier: ærlighet, integritet og respekt for mennesker”
Jeg spør:
Er det respekt for mennesker når Shells virksomhet har ført til at de som bor i deltaet lider av pusteproblemer, hudutslett og vedvarende mageproblemer?
Kan det kalles integritet når miljøødelegger fratar hundretusener av mennesker livsgrunnlaget?
Er det ærlighet når de som bor i Nigerdeltaet ikke har fått grunnleggende informasjon om hvordan Shells virksomhet vil påvirke omgivelsene de bor i?
Etiske retningslinjer må være mer enn vinduspynt. Retningslinjene må gjennomsyre alt det selskapet gjør, fra hovedkontoret i Nederland, til Ormen Lange og Ikot Ada Udo i Nigeria.
Bedriftenes samfunnsansvar er ingen hyllevare. Og det er ikke enkelt. Shell møter en rekke utfordringer i Nigeria; svakt lovverk, korrupte myndigheter og sabotasje fra lokalbefolkningen. Men uansett hvor vanskelig rammevilkårene er, fratar ikke det et selskap for ansvar. Amnesty mener at Shell aktivt må bruke sin tilstedeværelse i Nigeria til å beskytte menneskerettighetene. Hittil har de gjort det stikk motsatte.
Shells virksomhet har ført til at mellom ni og 13 millioner fat med råolje har lekket ut i Nigerdeltaet siden etableringen på 60-tallet. Hele 75 prosent av befolkningen utenfor byene har ikke tilgang til rent vann. Hundretusener av mennesker blir hver dag fratatt sin rett til helse, sunne omgivelser og retten til en akseptabel levestandard.
Shell opererer på norsk sokkel. Kunne de gjort det samme her? Nei. Norske myndigheter og norsk opinion ville aldri godtatt at befolkningen i Kristiansund blir kvalt i olje. I Nigeria derimot har et svakt lovverk og korrupte myndigheter gjort det mulig å fortsette denne praksisen i 50 år.
Shell sier:
”Vi tror også fullt og fast på den grunnleggende betydningen av tillit, åpenhet, samhandling og profesjonalitet, samt stolthet over det vi gjør.”
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Ingelin 
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 
