I dag, 12. mars, er den internasjonale aksjonsdagen for ytringsfrihet på nett.
Det er dermed ett år siden Amnesty Norge lanserte kampanjen der vi krevde at overgrepene mot fire nettaktivister ble stanset. De opplevde alle menneskerettighetsbrudd fordi de hadde sagt sin mening på internett.
Vi oppfordret nordmenn til å markere dagen ved å gjøre en eller flere av 12 ting: blogge om internettsensur, signere aksjonene for de fire nettaktivistene, bruke den kinesiske versjonen av google en dag for å oppleve sensuren selv osv.
Ett år etter er tematikken like aktuell. Regimer over hele verden går hver dag til angrep på ytringsfrihet på internett. De overvåker chatterom, sletter blogger, blokkerer nettsteder, sensurerer søkemotorer, og fengsler og torturerer mennesker for å ha sagt sin mening.
I år trenger du ikke gjøre 12 ting for å markere dagen for ytringsfrihet på nett. Det holder med å aksjonere for Hu Jia, Truong Quoc Huy eller Karim Amer. De trenger fortsatt våre stemmer for å komme ut av fengsel.
I februar i fjor var jeg var på Facebook. Jeg rekrutterte ivrig venner fra barne- og ungdomsskolen. Jeg snoket rundt for å finne ut om Bente fortsatt var sammen med Erik, om Gunnar hadde fått barn og om Nina fortsatt hadde den merkelige sveisen. Sosiale medier var mitt private Se og Hør, og noe jeg ikke (i hvert fall ikke offisielt) brukte arbeidstid på. Men så havnet jeg og noen kollegaer på Litteraturhuset.
Tittelen på seminaret var ”Fritt fram på nett?” Jeg var der fordi Amnestys kampanjehøydepunkt våren 2009 skulle handle om ytringsfrihet på nett. Notatene mine viser at det gikk opp mange lys i løpet av de to timene seminaret varte.
Jeg startet opp som tilhenger av statsviter og paneldeltaker Bernt Hagtvet som argumenterte med forsøpling i kommentarfeltene til nettaviser og uintelligente debatter. Jeg endte opp som nyfrelst web 2.0’er og svoren vampus-fan. Notatene mine er pepret med utropstegn og NB’ere. Det står blant annet:
“Demokratisering – det er positivt med nettdebatten: enda flere slippes til!”
“Debatten skjer ikke her. Den skjer på livestreaming. To do: Sjekk livestreamingen etter debatten”
“NB! Politisk rådgiver i SV: Du må lese blogger for å følge debatten i Norge i dag.”
I løpet av de to timene skjønte jeg at dialog på nett er noe annet enn unyanserte debatter. Jeg skjønte at sosiale medier er mye mer enn om venninner fra barneskolen har gifta seg. Og det gikk opp for meg at sosiale medier er viktig også i arbeidstiden. For en organisasjon som skal mobilisere til handling mot menneskerettighetsbrudd er Facebook og web 2.0 viktige verktøy.
I 2009 endret kommunikasjonsarbeidet i Amnesty seg. Medier er ikke lengre synonymt med etermedier og papirmedier. På mediemøtene bruker vi like mye tid på Twitter, blogger og Facebook. Vi diskuterer hva generalsekretær John Peder skal si på Dagsrevyen, men vi diskuterer like ofte hvordan vi skal håndtere kritikk og andre innspill på Twitter og Facebook.
Jeg sjekker daglig om det skjer noe nytt på bloggen til Virrvarr. Jeg holder meg oppdatert på kommunikasjonsfaget gjennom LinkedIn og Kjøkkenfesten, og jeg leser hva Amnestyetterforskere gjør i felt på Livewire. Like viktig som Jon Hervig Karlsens limricker under skiskytterstafetten er de syrlige og humoristiske kommentarene til Twittervenner på #OL2010.
Jeg må innrømme at jeg fortsatt snoker på Facebook: sveisen til Nina er like rar og Kalle fikk seg dame på lørdag. Men nå er sosiale medier mye mer enn mitt private Se og Hør.
I 2006 kom filmen “The Road to Guantánamo”. Filmen forteller historien til tre britiske gutter som dro til Paktistan for å feire bryllup og feriere. Det ble skjebnesvangert. De gikk fra trygt ungdomsliv i England til over to års innesperring på Guantánamo. Filmen viser grov tortur og hvordan “krigen mot terror” rammer uskyldige. Fangevokterne nekter dem å sove og binder dem fast i gulvet i ubekvemme stillinger i timevis mens de blir utsatt for lys- og lydterror. Grov tortur blir brukt for å tvinge frem tilståelser.
Jeg så filmen i 2006. Jeg så den igjen i dag, fire år etter den kom ut. Det deprimerende er at filmen er like aktuell. Riktignok er “The Tripton Three” løslatt og bosatt i Storbritannia. Men fortsatt sitter 196 fanger på Guantánamo og til tross for at Obama har lovet å stenge fangeleiren, er det lite som tyder på at det skjer i nærmeste fremtid.
Å se filmen igjen er en uønsket reprise. En reprise tvunget frem av at Obama ikke har holdt løftene om å stenge Guantánamo og stanse torturen.
Se traileren for filmen her:
Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty International Norge.
“Saken er biff, saken er karbonade, saken er ertesuppe” skrek Bjørge Lillelien da Ivar Formo var på vei mot mål og gullmedalje på 5-mila i Innsbruck i 1979. I går avsluttet Amnesty Shell-aksjonen i Norge. Innspurten vår for å nå målet om 35.000 underskrifter er på høyde med Formos innspurt i Innsbruck. Bli med meg på et raskt tilbakeblikk på de siste sju dagene.
Vi har samlet underskrifter på 60 Shell-stasjoner. Vi har besøkt skoler, stått på stand, hatt aksjon på www.amnesty.no. Likevel, tallenes tale er klar – vi mangler 8000 underskrifter. Prosjektgruppa, Amnestysjef John Peder og regionlederne er enige: vi må gjøre et taktskifte og vi må spurte godt.
Torsdag 3. desember
Det er syv dager igjen av Shellaksjonen. For det siste støtet mobiliserer vi gjennom sosiale medier og kontakter medlemmer over hele landet. Resultat: 6051 underskrifter. Vi mangler 1949 for å komme i mål.
Fredag 4. desember Underskriftene tikker jevnt og trutt inn – på nett, på SMS og i posthylla mi. Rett før julebordet i Amnesty begynner kl. fire, konkluderer vi med at målet er nådd. Vi unner oss en feiring, men vi er jo bare på dag tre i innspurten. Vi bestemmer oss for å heve ambisjonene og går for 40.000 underskrifter!
Lørdag 5. og søndag 6. desember
Aktivister i Stavanger og Herøy bruker helga for å stå på stand for å få inn flere underskrifter.
Mandag 7. desember Mandag morgen har vi fått inn i overkant av 38.000 underskrifter. I Oslo arrangerer Amnesty Katta konsert på Blå. Utestedet er fylt med ungdom fra videregående skoler og aktivister i hvite drakter og plakater. Leder i Amnesty Katta, Pinar Ciftci, lovet på facebook en kveld med alt vi kunne ønske oss; flott musikk, ulike artister, et godt budskap og god stemning. Det fikk vi og i tillegg 221 underskrifter til.
Tirsdag 8. desember Et postbud er glad for å levere fra seg to postkort i størrelsen 1 x 1,5 meter på kontoret i Grensen. De er stappfulle med underskrifter fra region Nord. Samme dag kommer en bunke postkort og en hyggelig lapp fra Kongberg:
“Hei, Her er noen flere signerte postkort. Etter Shellaksjonen tok jeg med noen kort på skolen. Keep up the good work! Mvh Hedda Shaw”
Onsdag 9. desember
Posthylla er igjen full med nye pakker med signerte postkort. Prosjektgruppa har møte om det videre arbeidet: Hva skal vi gjøre overfor Shell i Norge? Hvem skal reise til Nederland og overlevere underskriftene til Peter Voser i Shell? Hva skal vi gjøre under Shells generalforsamling i mai?
Praktikant Juliane kommer forbi pulten min:
“Vi har fått høre at det er allmøte på Høyskolen i Oslo, avdeling samfunnsfag. Vi løper opp for å samle underskrifter.”
Torsdag 10.desember Opptellingen viser at vi har greid å samle inn 40.000 underskrifter! I Fredrikstad, Suldal og Herøy er det fortsatt planlagt arrangementer for å samle flere, og i Bergen invitererTanja i Region Vest til avslutningsarrangement for alle som har vært med.
40.000 er flere underskrifter enn vi har samlet noen gang i et høydepunkt. 40.000 underskrifter gir oss en slagkraft overfor ledelsen i Shell. En slagkraft som forhåpentligvis får Shell til å lytte og stanse overgrepene mot lokalbefolkningen i Nigerdeltaet.
Nå feirer vi aktivister og støttespillere over hele Norge som har gjort en kjempeinnsats. Vi har fullført første etappe.
Så fortsetter arbeidet for å få Shell til å rydde opp i Nigeria. Slik at vi kan få stoppet menneskerettighetsbruddene og virkelig si at “saken er biff”.
Det er 7 dager, 168 timer igjen av Shell-aksjonen i Norge. Vi trenger 8.000 underskrifter for å nå målet vårt om 35.000 underskrifter. For å få til det trenger vi din hjelp.
2. Fra brevskriver til gateaktivist
Solveig Heim har sendt brev i Amnesty i 25 år. Da hun fikk Amnesty-magasinet i posten i oktober bestemte hun seg for å være med på en gateaksjon for aller første gang. Vi samlet underskrifter sammen på Lillehammer.
3. Middag med aktivist fra Nigerdeltaet
På søndag spiste jeg middag med hydrobiologen og aktivisten Nenibarini Zabby fra Nigerdeltaet. Han fortalte om død fisk, ødelagt badevann, kvelende luft og hvordan han jobber for å bekjempe oljemakta med fakta. Jeg ble forbanna og bestemte meg for å slite ut den hvite dressen i jakten på flere underskrifter.
4. Stadig flere aksjoner. På fredag ble aksjon nummer 50 bekreftet. Målet er minst ti til.
5. Regionledere og aktivister er blitt flinke til å lage filmer.
Se to eksempler fra Bergen og Tromsø:
6. Vi har fått mye pressedekning i lokale og regionale medier
Aktivister og ansatte er stadig intervjuet i media. Det sprer budskapet vårt til mange flere enn de som møter oss på Shellstasjonene.
7. Guidet tur for skoleklasser på Oljemuseet
Praktikantene i Stavanger gjennomfører guidet tur for skoleklasser på Oljemuseet. Der får de se utstillingen Oljens forbannelse og filmen Poison Fire.
8. Flest i Trondheim I Trondheim er Gro Davidsen fungerende regionleder. Hun styrer sitt første kampanjehøydepunkt med stødig hånd og smittende engasjement. Hun samlet rekordmange til lanseringen av aksjonen.
9. Fornøyde kunder Vi har nesten ensidig fått positive tilbakemeldinger fra Shells kunder. De skriver under på kravene og bruker hornet som støtteerklæring, dersom de ikke har tid til å stoppe.
10. Aksjonens ivrigste
Fra aksjonens nordligste punkt fikk jeg bilde av regionleder Ole-Gunnar Solheim et par timer før aksjonsstart. Terningkast 6 for effektbruk!
Har du opplevd andre fine ting i løpet av de første ti dagene av kampanjen? Del de med oss i kommentarfeltet!
”vi forplikter oss til å bidra til bærekraftig utvikling”
Jeg spør:
Kan utviklingen kalles bærekraftig når oljen har generert 600 milliarder dollar i Nigeria siden 1960-tallet, mens det eneste mange av de 31 millioner innbyggerne har fått igjen er stadig dypere fattigdom?
Er det bærekraftig utvikling når fiskere forteller at de må reise fire timer i båt for å få fisk, bare for å oppdage at det stinker olje når de spretter buken?
Shell sier:
”Shells medarbeidere har et felles sett med kjerneverdier: ærlighet, integritet og respekt for mennesker”
Jeg spør:
Er det respekt for mennesker når Shells virksomhet har ført til at de som bor i deltaet lider av pusteproblemer, hudutslett og vedvarende mageproblemer?
Kan det kalles integritet når miljøødelegger fratar hundretusener av mennesker livsgrunnlaget?
Er det ærlighet når de som bor i Nigerdeltaet ikke har fått grunnleggende informasjon om hvordan Shells virksomhet vil påvirke omgivelsene de bor i?
Etiske retningslinjer må være mer enn vinduspynt. Retningslinjene må gjennomsyre alt det selskapet gjør, fra hovedkontoret i Nederland, til Ormen Lange og Ikot Ada Udo i Nigeria.
Bedriftenes samfunnsansvar er ingen hyllevare. Og det er ikke enkelt. Shell møter en rekke utfordringer i Nigeria; svakt lovverk, korrupte myndigheter og sabotasje fra lokalbefolkningen. Men uansett hvor vanskelig rammevilkårene er, fratar ikke det et selskap for ansvar. Amnesty mener at Shell aktivt må bruke sin tilstedeværelse i Nigeria til å beskytte menneskerettighetene. Hittil har de gjort det stikk motsatte.
Shells virksomhet har ført til at mellom ni og 13 millioner fat med råolje har lekket ut i Nigerdeltaet siden etableringen på 60-tallet. Hele 75 prosent av befolkningen utenfor byene har ikke tilgang til rent vann. Hundretusener av mennesker blir hver dag fratatt sin rett til helse, sunne omgivelser og retten til en akseptabel levestandard.
Shell opererer på norsk sokkel. Kunne de gjort det samme her? Nei. Norske myndigheter og norsk opinion ville aldri godtatt at befolkningen i Kristiansund blir kvalt i olje. I Nigeria derimot har et svakt lovverk og korrupte myndigheter gjort det mulig å fortsette denne praksisen i 50 år.
Shell sier:
”Vi tror også fullt og fast på den grunnleggende betydningen av tillit, åpenhet, samhandling og profesjonalitet, samt stolthet over det vi gjør.”
Midt i juni fikk jeg en e-post med tittelen: “Report Nigeria: Petroleum, Pollution and Poverty in the Niger Delta”. En uke etterpå lanserte vi rapporten. Rapporten som viste at Shells virksomhet i Nigerdeltaet har ødelagt livsgrunnlaget til hundretusener av mennesker. Det gikk raskt opp for oss: Et medieinnsalg er ikke nok. Vi må aksjonere.
Nå, fire måneder senere, er det tre døgn igjen til vi aksjonerer på Shellstasjoner over hele landet.
Siden juni har vi i prosjektgruppa i Oslo jobbet tett med regionledere, medlemmer over hele landet og kolleger fra andre land for å lage en effektiv og slagkraftig aksjon. Dagene har vært fulle av strategimøter, kurs, idémyldringer, fotoopptak, materiellutsendelse, Skypekonferanser, prøveaksjoner og mye mer. I oppkjøringen til alle kampanjer er det en ting som aldri slutter å imponere meg: Innsatsen fra de frivillige aktivistene våre. De stiller opp ved siden av jobb og skole, med stor arbeidskapasitet og mange spenstige ideer til kampanjene.
Med bare timer igjen til lansering bærer kampanjerommet preg av innspurten. Gulvet er dekket av plakater, postkort, oppvaskhansker, taperuller og sakser. På bord og pulter står tomme knekkebrødpakker, vannglass og kaffekopper i stabler. Tavlene er fulle av beskjeder i alle farger:
- Bruk #Shell
- Har John Peder klistremerke på bilen sin?
- Ane: har vi fått aksjonstillatelse 29. oktober?
- Hvem går i møte med Shell?
- Hvor får vi tak i 15 liter karamellsaus?
- Skal vi spørre om å være med i “Koht på arbeidsplassen”?
Det kreative kaoset på prosjektrommet vitner om høyt tempo og mange hoder og hender som skal samkjøres før vi trykker på startknappen. Akkurat slik det skal være noen få døgn før lansering.
Vil du ha et innblikk i hvordan vi har jobbet for å lage en Amnesty-kampanje? Da kan du se den uhøytidelige dokumentaren fra vår fotoshoot med fotograf Marcel Lelienhof her:
- De er fri, Gro, de er fri! Mariyam både ler og gråter på telefonen.Klokken er rundt fire onsdag 7.oktober. Iranskfødte Mariyam har prøvd å ringe meg tidligere på dagen, men jeg har ventet med å svare til jeg har tid til å sette meg ned og lytte til henne. For jeg forventer at nå er det noe nytt forferdelig som har skjedd i Iran. Men tvert i mot, denne gangen er det gode nyheter: Alle de 36 iranske fanger fra Ashrafleiren er satt fri.
-Jeg vil bare takke Amnesty! , fortsetter Mariyam. Dere har kjempet sammen med oss for dette, og nå er de fri! Nå må vi feire!
I løpet av mine første måneder i vikariatet som regionleder i Amnesty Midt har jeg rukket å bli godt kjent med Mariyam og andre iranere bosatt i Trondheim. Det har vært mange tårer. Sist da irakiske sikkerhetsstyrker invaderte Ashrafleiren i slutten av juli. Flere av iranerne her har familie og venner i leiren og lenge visste de ingenting om hvordan det gikk med dem.
Verden virker plutselig veldig nærme når du sitter rundt bordet med mennesker som har opplevd tortur og undertrykkelse og som har familie som fortsatt står i fare. En underskiftsaksjon føles som en bitteliten dråpe som risikerer å forsvinne i et altfor stort hav av urettferdighet.
Men så ser vi det igjen: Den lille dråpen teller, underskrifter kan redde liv. Da jeg spør B, en mann som flyktet fra Iran som 19-åring, hva han mener er grunnen til at de iranske fangene ble satt fri, svarer han resolutt:
– Sultestreiken, selvfølgelig, men den ville ikke hjulpet hvis de ikke hadde fått internasjonal oppmerksomhet. Hvis ingen visste at disse fangene fantes kunne de bare dødd. Men verden visste at de fantes, derfor kunne de ikke la dem dø.
Fredag er det fest hos Mariyam og hennes familie. TV-en i stua står på da vi kommer, og rundt sitter slekt og venner fra Iran og ser på bildene av de frigitte fangene der de bæres ut på bårer. De viser menn som er utmattede og avmagrede etter lang tid med sultestreik, men likevel finner flere av dem krefter til å løfte hånden og forme V-tegnet med fingrene. Menneskene rundt TV`en ser også slitne ut, men de smiler alle sammen. Og da musikken kommer på, danses det så hele stuegulvet gynger.
Tusen takk til alle som var med og aksjonerte på denne saken. Det nytter!
Torsdag 15.oktober kl 19 kan du møte Mariyam og andre iranere for en markering på Menneskerettighetshuset i Trondheim. Det blir iransk mat og musikk, taler og en liten bildeutstilling. Velkommen!
Innlegget er skrevet av Gro Davidsen, regionleder i Midt.
Kristin Rødland Buick
Håkon Sæberg 
Fredrik Mellem
patricia 
Janne
Ingvild Gjone Lyberg
bjørnen 
Isabella
kjell arild 
