Arkiv for kategorien ‘Aksjon’
Fredag 12. mars 2010
I dag, 12. mars, er den internasjonale aksjonsdagen for ytringsfrihet på nett.
Det er dermed ett år siden Amnesty Norge lanserte kampanjen der vi krevde at overgrepene mot fire nettaktivister ble stanset. De opplevde alle menneskerettighetsbrudd fordi de hadde sagt sin mening på internett.
Vi oppfordret nordmenn til å markere dagen ved å gjøre en eller flere av 12 ting: blogge om internettsensur, signere aksjonene for de fire nettaktivistene, bruke den kinesiske versjonen av google en dag for å oppleve sensuren selv osv.
Ett år etter er tematikken like aktuell. Regimer over hele verden går hver dag til angrep på ytringsfrihet på internett. De overvåker chatterom, sletter blogger, blokkerer nettsteder, sensurerer søkemotorer, og fengsler og torturerer mennesker for å ha sagt sin mening.
I år trenger du ikke gjøre 12 ting for å markere dagen for ytringsfrihet på nett. Det holder med å aksjonere for Hu Jia, Truong Quoc Huy eller Karim Amer. De trenger fortsatt våre stemmer for å komme ut av fengsel.
Surf the net. Free a soul!
Tirsdag 9. mars 2010
Hvordan bli digital aktivist for Amnesty? Under Amnestys årlige studentnettverkstreff i helga, med studenter fra hele landet, presenterte jeg de fem trappetrinnene i Amnestys digitale aktivisttrapp:
1. Del det du liker
Del (lik og digg) Amnestys nettsaker, blogginnlegg, Facebookmeldinger, YouTube-filmer og retweet @Amnesty_Norge i dine nettverk på nett.
Del ellers dine tanker, interesser, aktiviteter og blogginnlegg med Amnesty – i alle sosiale fora.
2. Si hva du syns
www.amnesty.no: kommentér på artikler og aksjoner. Har du hatt stand, samlet inn underskrifter eller noe annet i forbindelse med en aksjon, skriv det i kommentarfeltet til denne aksjonen.
blogg.amnesty.no: kommentér på blogginnlegg. Introduser deg som leser. Registrer gjerne profilen din på www.gravatar.com, så får du bylinebilde.
Facebook, Twitter, YouTube, Flickr: kommentér på meldinger, filmer og bilder.
3. Lag lenker
Link til blogg.amnesty.no og amnesty.no fra din blogg eller nettsted og sosiale profil.
Fortell om dine sider og vi vil gjøre det samme.
4. Dokumentér, produsér
Dokumentér alle aksjoner, konserter, demonstrasjoner – rett og slett alle Amnesty-aktiviteter du gjør – og send oss bilder, filmer og tekster.
Velg menneskerettslige eller Amnesty-relaterte temaer for din blogg fra tid til annen.
Eller lag en egen Amnesty aktivist-blogg for din gruppe eller på egen hånd.
5. Bli en digital agent
Send oss din e-postadresse, nettadressene til bloggen eller nettstedet ditt, sosiale medieprofilene dine og interesseområdene dine på nett. Da kan vi be deg om å:
-delta i bloggkampanjer Amnesty setter igang,
-blogge om Amnesty-saker, rapporter, aksjoner og kampanjer,
-hjelpe oss med å moderere kommentarer på blogg, nettsider og i sosiale medier, og
-overvåke dine interesseområder på nett.
Bare spør, enten i kommentarfeltet nedenfor eller i en e-post til meg, om du lurer på noe. Jeg har lagt ut hele foredraget her. Det er på engelsk, fordi vi har mange internasjonale studenter i nettverkene.
Onsdag 27. januar 2010
Verdenssamfunnet, og norske myndigheter mer enn de fleste, har gitt FN oppdraget med å overvåke menneskerettighetene og kontrollere at stater respekterer dem. FN og internasjonal rett er etter denne regjeringens egne utsagn sentrale i norsk innen- og utenrikspolitikk. Den samme regjeringen gjentar igjen og igjen at Norge og norske interesser er tjent med at internasjonal rett overholdes. Det skaper forutsigbarhet og det begrenser de mektiges rett til å gjøre hva de vil i kraft av sin makt –økonomisk eller militær.
Menneskerettighetene er et slikt område av internasjonal rett som Norge legger stor vekt på. Menneskerettighetene er det nærmeste vi har et løfte om at alle mennesker skal få leve et liv i verdighet. Et liv i frihet fra frykt og frihet fra nød. Norske myndigheter hevder at menneskerettighetene er en hjørnestein i all norsk politikk.
Det finnes ikke noe menneskerettighetspoliti til å følge opp statenes løfter. Hvis du og jeg skal føle oss trygge på å leve et liv i verdighet, må vi stole på at våre myndigheter respekterer menneskerettighetene. Når myndighetene tråkker feil må vi stole på at FN korrigerer dem, og at myndighetene lytter til FN. Norge har for tiden en slik rolle i FNs menneskerettighetsråd. Uke etter uke krever norske myndigheter, på vegne av FN, at USA, Saudi Arabia, Iran, Israel og mange flere skal følge FNs anbefalinger og menneskerettighetsråd. Når de ikke gjør det sender menneskerettighetsrådet og Norge strenge brev til regjeringene og klager og irettesetter. Slik er systemet. Latterlig mener noen, fordi det ikke står makt bak kritikken. Men stater som Norge, som i alle år har støttet systemet mener at det har en mening, at vi sakte men sikkert bygger en respekt for menneskerettighetene ved å navngi og kritisere de statene som ikke respekterer systemet.
Det vil si at nå er jeg redd jeg må si at Norge mente at systemet har en mening. For kort tid siden møtte nemlig justisminister Storberget kritikk fra FN med å hevde: ”I Norge gjelder norsk lov!” På denne måten avviser han at FN kan overprøve om Norge følger internasjonal rett eller ei. Hvor har vi hørt dette før. Jo, vi har hørt det når blant andre Norge har kritisert USA for tortur, Iran for henrettelser, Kina for fengsling av annerledes tenkende. Plutselig har Norge stilt seg slik at vi argumenterer på samme måte som menneskerettighetsverstingene. Jeg hører noen si: Det går ikke an å sammenligne et fly til Bagdad med henrettelsene i Iran. Nei det gjør det kanskje ikke. Men det går an å sammenligne måten man overser FN på. Det gir mening å si at alle som nekter å lytte til FN undergraver FNs innflytelse. Det gjør norske myndigheter nå. De gjorde det 6. desember og det gjorde de natt til tirsdag da de tvangssendte mennesker til Bagdad mot FNs eksplisitte råd
Neste gang Norge kritiserer USA, Iran, Kina eller hvilken som helst stat for ikke å følge FN vil kritikken låte hult, og norske myndigheter har gitt verstingstatene det beste motargument. Hvorfor skal vi lytte til FN når dere ikke gjør det? For i Iran gjelder iransk lov, i USA gjelder amerikansk lov og i Kina gjelder kinesisk lov. Som Norge setter de såkalte nasjonale interesser først. Når nasjonale interesser brukes mot FN, mot menneskerettighetene og mot enkeltmenneskers trygghet og velferd er det på tide å begynne å frykte for fremtiden. Jeg er redd vi om noen år kan starte historien om endringene i norsk menneskerettighetspolitikk med: ”Først tvangsreturnerte de irakiske asylsøkere til Bagdad mot FNs råd…” Vi må få den negative utviklingen til å stoppe her. Vi må kreve:
Gjør som FN sier, Jens!
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International. Dette er appellen han holdt under protestaksjonen utenfor Stortinget i ettermiddag. Du kan signere aksjonen her.
Torsdag 14. januar 2010
På overflaten virker sosiale medier som en “drøm som har blitt virkelighet” for organisasjoner. De er gratis, lett tilgjengelige, folk bruker dem og er hekta på dem, og de får stor oppmerksomhet. De tradisjonelle mediene bruker i tillegg tusenvis av spaltemeter på å diskutere fenomenet. Men for fundraisere er sosiale medier en tøff nøtt å knekke.
Mange markedsfolk får dollartegn i øynene med tanke på alle “followers”, “tilhengere”, “fans”, “venner”, “subscribers”, etc. som finnes der ute. De er utålmodige, de vil ha “return on investment” og de vil se resultater lynkjapt. Hvis ikke, mener de at tiltaket per definisjon er ulønnsomt. Og det blir jeg sprø av.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt følgende resonnement: Det at en organisasjon er på Twitter er ikke nok til at de får flere medlemmer eller givere. Og om et tiltak verken gir flere medlemmer eller givere, er det ikke lønnsomt. Ergo bør organisasjoner ikke være på Twitter.
Resonnementet får meg til å tenke på Erasmus Montanus og hans mor Nille, som jo selvfølgelig ikke er en sten uansett hva sønnens logiske krumspring får henne til å tro. Og det er heller ikke Amnestys satsning på sosiale medier – vi har ingen planer om å synke!
Fordi i Amnesty tenker vi slik i stedet: Sosiale medier er arenaer hvor vi blant annet kan bygge kjennskap til menneskerettighetene (kanskje på en litt annerledes og mindre akademisk og “stivbeint” måte) og skape gode, interaktive relasjoner. Dette kan inspirere eksisterende og potensielle medlemmer og aktivister til å bli mer aktive og bidra mer på lang sikt. Ergo bør Amnesty være i sosiale medier.
Det går ikke en rett linje fra vår deltakelse i sosiale medier til økt medlems- og givermasse. Men selv om linja ikke er rett, betyr det ikke at den ikke finnes! For det er når man kommuniserer med og ikke til, at det oppstår gode relasjoner. Vi brenner for arbeidet vårt, og ved å åpne opp, by på oss selv og dele vår entusiasme håper vi at det engasjementet som vi vet allerede finnes der ute, vokser seg enda større og sterkere. I web 2.0 fokuserer vi ikke på å be folk om å støtte arbeidet vårt – men heller å inspirere folk til å gjøre det.
Det er ingen tvil om at det er lønnsomt å investere i gode relasjoner. Så spørsmålet for fundraisere burde ikke være om man skal delta i sosiale medier. Spørsmålet bør være hvordan. Det er det som er den tøffeste nøtta.
Lørdag 9. januar 2010
Lørdag 9. januar er det fem år siden fredsavtalen mellom regjeringen i Khartoum og opprørsbevegelsen Sudan Peoples’ Liberation Movement (SPLM) i Sør-Sudan ble signert. Fredsavtalen markerte slutten på en blodig borgerkrig som varte i tjueto år, en krig som kostet to millioner mennesker livet og drev fire millioner på flukt.
Fredsavtalen har ikke løst alle konfliktene. Svært mange omstridte temaer, som eksempelvis kontrollen over oljeressursene i landet, er fremdeles uløste. Fredsavtalen har heller ikke i noen vesentlig grad bidratt til å redusere fattigdom, eller til å sikre befolkningen i Sør-Sudan bedre tilgang på grunnleggende helsetjenester og utdanning. Sør-Sudan har fremdeles en av verdens høyeste mødredødelighetsrater. Halvparten av befolkningen mangler tilgang på rent drikkevann, og bare hvert femte barn er registrert for grunnutdanning.
Men det har siden 2005 vært fred og fravær av større voldelige konflikter. I hvert fall inntil i fjor. I hele 2009 har vi sett en sterk økning av væpnede konflikter mellom ulike etniske grupper i Sør-Sudan, spesielt i de omstridte grenseområdene. Konflikten har rammet sivilbefolkningen særlig hardt. Over 2.500 mennesker er blitt drept, og mer enn 350.000 er drevet på flukt det siste året. Senest i forrige uke ble 140 mennesker drept i forbindelse med sammenstøt mellom de to etniske gruppene Nuer og Dinka i delstaten Warrab i følge BBC.
Det siste årets voldelige sammenstøt har forsterket de etniske konfliktene i regionen. Dette underminerer den relative freden som har eksistert i Sør-Sudan siden 2005, og øker faren for at sivilbefolkningen skal utsettes for nye overgrep.
Også i Darfur, der over 2,6 millioner mennesker fremdeles lever som internt fordrevne, bærer sivilbefolkningen hovedbyrden av konflikten. Sivilbefolkningen blir utsatt for trusler om overgrep hver eneste dag. I følge Sudan Tribune har den sudanske hæren siden begynnelsen av januar 2010 gjenopptatt sine daglige bombardementer av sivile mål og antatte tilholdssteder for opprørsbevegelsen i Vest-Darfur. Den fredsbevarende styrken fra FN og den Afrikanske Union i Darfur (UNAMID) mangler fremdeles utstyr og personell til å kunne oppfylle sitt mandat om å sikre sivilbefolkningen nødvendig beskyttelse.
I april 2010 skal det avholdes parlaments- og presidentvalg i Sudan. Og om nøyaktig ett år skal det avholdes en folkeavstemning om uavhengighet for Sør-Sudan. Det er en reell frykt for at valgene skal bli ødelagt av voldshandlinger og føre til enda mer omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. I verste fall kan det bli opptakten til en ny borgerkrig som vil kunne ha ringvirkninger for hele regionen.
Derfor samler tusenvis av aktivister seg i dag, 365 dager før folkeavstemningen, i en global aksjon for å slå et slag for freden og forhindre en ny storkonflikt i Sudan. Sudan365 blir støttet av noen av verdens mest kjente trommeslagere – inkludert Phil Selway fra Radiohead, Stewart Copeland fra The Police, Nick Mason fra Pink Floyd og Jonny Quinn fra Snow Patrol. En film med trommeslagere fra fem kontinenter vises på kampanjens webside.
Fra Nairobi til New York, fra London til Tokyo høres i dag taktfaste trommeslag for å få verdens ledere til å lytte, og ta ansvar for, intensiv og sammenhengende diplomatisk støtte til Nord- og Sørsudanske myndigheter rundt uløste spørsmål, som fordeling av ressurser, grenser og sikkerhet.
Beskyttelsen av sivilbefolkningen i Sudan er et internasjonalt ansvar. Uten umiddelbar og effektiv opptreden fra det internasjonale samfunnets side vil muligheten til å forebygge omfattende brudd på menneskerettighetene i Sudan snart være over, med enorme omkostninger for befolkningen i Sudan og i regionen som helhet.
Søndag 27. desember 2009
Hadde jeg fått barn i Sierra Leone hadde jeg vært død. Hadde Adama fått barn i Norge kunne hun overlevd.
For to år siden fødte jeg en liten jente. Etter fødselen fikk jeg komplikasjoner og måtte i hui og hast til operasjonstua. Jeg ble operert og fikk blodoverføring. Uten dette hadde jeg antageligvis ikke overlevd. Slike komplikasjoner er ikke så uvanlig verken i Norge eller resten av verden. Men forskjellen på liv og død avhenger av hvor i verden du bor, altså hvor mye penger du har.
Nøyaktig ett år etter min termin, 3. desember 2008, startet fødselen for Adama Turay fra Sierra Leone 4.desember fødte hun en liten jente. Etter fødselen begynte hun å kaste opp og fryse. Da hun begynte å blø startet familien en desperat jakt etter penger, slik at de kunne frakte henne til sykehuset. Verken Adama eller den syke mannen hennes hadde en stabil jobb eller inntekt. Dermed var det umulig for dem å spare til en slik krisesituasjon.
Sara, søsteren til Adama, forteller til Amnesty at familien klarte å samle penger til transport og sykehusutgifter, etter over en times jakt. Etter å ha prutet ned prisen, kjørte en taxi dem den 40-minutter lange turen til sykehuset. Adama døde på parkeringsplassen utenfor sykehuset, tre timer etter fødselen. Familien måtte bruke ytterligere lånte penger til å transportere Adamas døde kropp til et likhus.
Sara forteller til Amnestys etterforsker;
”Jeg tror hun døde fordi vi ikke hadde penger og derfor ikke kom til sykehuset i tide. Vi tok henne til en tradisjonell fødselshjelper fordi mannen hennes ikke hadde nok penger til å bringe henne til sykehuset”.
Jeg har klump i halsen når jeg leser Adamas histore. Jeg er takknemlig over å leve i et land med gode helsetjenester, samtidig som jeg er provosert over hvor urettferdig verden kan være. Kvinner og jenter dør i tusentall fordi de rutinemessig nektes retten til liv og helse.
Men jeg og du kan gjøre noe med dette! Amnesty International har lansert en kampanje for å stoppe den voldsomme mødredødeligheten i Sierra Leone. Sierra Leone er det landet i verden, ved siden av Afghanistan og Niger, hvor flest kvinner dør i forbindelse med svangerskap eller fødsel. Én av åtte kvinner dør som følge av fødsel. Til sammenligning ligger mødredødeligheten i vesten på 1/4500.
Amnestys rapport om mødredødelighet i Sierra Leone viser at jenter ofte er ute av stand til å skaffe seg livreddende behandling fordi de ikke har råd til å betale for seg. Tusenvis av kvinner blør i hjel etter fødselen, de fleste av dem i sine egne hjem. Andre dør på vei til sykehus, i taxi, på motorsykkel eller til fots. Mindre enn halvparten av fødslene foregår med en utdannet jordmor til stede og mindre enn en femtedel finner sted på et sykehus eller helsestasjon.
Penger løser imidlertid ikke alt. Amnestys rapport viser at penger ikke alene kan løse problemene i Sierra Leone, hvor diskriminering og kvinners lave sosiale status er en underliggende årsak til mødredødeligheten. Sierra Leone er et land hvor jenter tvinges inn i ekteskap som unge, blir ekskludert fra grunnleggende undervisning og trues med seksuell vold. Kvinners helsebehov gis lav prioritet både av deres egne familier og myndighetene.
En stor andel av mødredødeligheten i Sierra Leone skyldes høye helseutgifter. Frykten for disse utgiftene fører ofte til forsinkelser i beslutningen om å søke hjelp, forsinkelser i transport til sykehuset, og forsinkelser i å motta hjelp på sykehuset. Myndighetene i Sierra Leone har gitt løfter om gratis helsehjelp til alle gravide kvinner. Skriv et brev til myndighetene og be om at løftene følges opp og at myndighetene setter inn andre nødvendige tiltak for å redusere mødredødeligheten i Sierre Leone.
”Kvinner har da til alle tider fått barn, og det er ingen sykdom å være gravid og føde,” sier mange. Ja, det er riktig at kvinner til alle tider har fått barn, og de har til alle tider også dødd av dette. For bare et par generasjoner siden døde mange kvinner i Norge som et resultat av at de ble gravide. Og i andre deler av verden dør kvinner fortsatt; i svangerskapet, under fødselen og i barsel. Jeg tar det derfor ikke som noen selvfølge at jeg nå kan glede meg over min to-åring. Skulle ønske Adama kunne gjort det samme.
Fredag 11. desember 2009
“Saken er biff, saken er karbonade, saken er ertesuppe” skrek Bjørge Lillelien da Ivar Formo var på vei mot mål og gullmedalje på 5-mila i Innsbruck i 1979. I går avsluttet Amnesty Shell-aksjonen i Norge. Innspurten vår for å nå målet om 35.000 underskrifter er på høyde med Formos innspurt i Innsbruck. Bli med meg på et raskt tilbakeblikk på de siste sju dagene.
Vi har samlet underskrifter på 60 Shell-stasjoner. Vi har besøkt skoler, stått på stand, hatt aksjon på www.amnesty.no. Likevel, tallenes tale er klar – vi mangler 8000 underskrifter. Prosjektgruppa, Amnestysjef John Peder og regionlederne er enige: vi må gjøre et taktskifte og vi må spurte godt.
Torsdag 3. desember
Det er syv dager igjen av Shellaksjonen. For det siste støtet mobiliserer vi gjennom sosiale medier og kontakter medlemmer over hele landet. Resultat: 6051 underskrifter. Vi mangler 1949 for å komme i mål.
Fredag 4. desember
Underskriftene tikker jevnt og trutt inn – på nett, på SMS og i posthylla mi. Rett før julebordet i Amnesty begynner kl. fire, konkluderer vi med at målet er nådd. Vi unner oss en feiring, men vi er jo bare på dag tre i innspurten. Vi bestemmer oss for å heve ambisjonene og går for 40.000 underskrifter!
Lørdag 5. og søndag 6. desember
Aktivister i Stavanger og Herøy bruker helga for å stå på stand for å få inn flere underskrifter.
Mandag 7. desember
Mandag morgen har vi fått inn i overkant av 38.000 underskrifter. I Oslo arrangerer Amnesty Katta konsert på Blå. Utestedet er fylt med ungdom fra videregående skoler og aktivister i hvite drakter og plakater. Leder i Amnesty Katta, Pinar Ciftci, lovet på facebook en kveld med alt vi kunne ønske oss; flott musikk, ulike artister, et godt budskap og god stemning. Det fikk vi og i tillegg 221 underskrifter til.
Tirsdag 8. desember
Et postbud er glad for å levere fra seg to postkort i størrelsen 1 x 1,5 meter på kontoret i Grensen. De er stappfulle med underskrifter fra region Nord. Samme dag kommer en bunke postkort og en hyggelig lapp fra Kongberg:
“Hei, Her er noen flere signerte postkort. Etter Shellaksjonen tok jeg med noen kort på skolen. Keep up the good work! Mvh Hedda Shaw”
Onsdag 9. desember
Posthylla er igjen full med nye pakker med signerte postkort. Prosjektgruppa har møte om det videre arbeidet: Hva skal vi gjøre overfor Shell i Norge? Hvem skal reise til Nederland og overlevere underskriftene til Peter Voser i Shell? Hva skal vi gjøre under Shells generalforsamling i mai?
Praktikant Juliane kommer forbi pulten min:
“Vi har fått høre at det er allmøte på Høyskolen i Oslo, avdeling samfunnsfag. Vi løper opp for å samle underskrifter.”
Torsdag 10.desember
Opptellingen viser at vi har greid å samle inn 40.000 underskrifter! I Fredrikstad, Suldal og Herøy er det fortsatt planlagt arrangementer for å samle flere, og i Bergen invitererTanja i Region Vest til avslutningsarrangement for alle som har vært med.
40.000 er flere underskrifter enn vi har samlet noen gang i et høydepunkt. 40.000 underskrifter gir oss en slagkraft overfor ledelsen i Shell. En slagkraft som forhåpentligvis får Shell til å lytte og stanse overgrepene mot lokalbefolkningen i Nigerdeltaet.
Nå feirer vi aktivister og støttespillere over hele Norge som har gjort en kjempeinnsats. Vi har fullført første etappe.
Så fortsetter arbeidet for å få Shell til å rydde opp i Nigeria. Slik at vi kan få stoppet menneskerettighetsbruddene og virkelig si at “saken er biff”.
Tirsdag 8. desember 2009
Myndighetene i Ohio har tatt livet av nok et menneske. Straff kaller de det visstnok. Kenneth Biros ble henrettet klokken 18:00 norsk tid, etter å ha tilbragt 19 år av sitt liv i fengsel. Henrettelsen ble utsatt en time i påvente av en avgjørelse fra Høyesterett. Advokaten til Kenneth hadde anket en siste gang, anken ble avvist og henrettelsen fullbyrdet.
Kenneth Biros endte som en forsøkskanin for staten Ohio. Han ble nemlig den første personen i USA som ble henrettet ved hjelp av en ny giftsprøyteblanding. De forsøker å henrette mennesker på en mest mulig human måte, og giftsprøyteblandingen skal føre til døden i løpet av 15-30 minutter. Eksperter har uttalt at den ikke forårsaker smerte, den skal visst være ganske lik den sprøyten man bruker til å avlive dyr med.
Jeg kan ikke la være å undre hva som suser rundt i hodene på menneskene som er satt til å bestemme over andres skjebne? Hvordan kan man resonnere seg frem til at et menneske er fortapt, ikke verdt å la leve lenger? Skal det være en lærepenge, og isåfall for hvem? Såvidt jeg vet, finnes det fremdeles ingen forskning som tilsier at bruken av dødsstraff har en avskrekkende effekt. Jeg ville heller tro at den virker mot sin hensikt? Når staten sanksjonerer drap, skaper man da ikke et enda mer voldelig og avstumpet samfunn?
Vi tapte riktignok denne kampen, men det er mange flere å kjempe for: allerede imorgen er Mohammad Reza Haddadi (21) planlagt henrettet i Iran, for et drap som ble begått da han var 15 år gammel. Jeg vet ikke om vi klarer å redde han, men vissheten om at vi har klart det tidligere gjør det verdt å fortsette denne kampen dag etter dag. Så ikke legg fra deg pennen eller tastaturet riktig enda, klikk deg inn på aksjonen og signer appellen, for jeg har fremdeles håp
Tirsdag 8. desember 2009
Om noen få timer skal Kenneth Biros henrettes. Han er tiltalt og dømt til døden for et drap han skal ha begått i 1991. Klokken 17:00 norsk tid vil han bli stroppet fast til en sykeseng, og injisert med en giftsprøyte som inneholder kjemikalier som aldri har vært brukt til dette tidligere. Den nye sprøyten skal visstnok være mye mer human, hva nå enn det betyr i denne sammenhengen. Han er allerede fraktet fra “death row” til “the death house at the Southern Ohio Correctional Facility“. Navnet er i seg selv en provokasjon- du er herved rehabilitert, ved døden…
Talspersonen for Southern Ohio Correctional Facility, kunne fortelle at Kenneth ligger og slapper av, er rolig og stille. Jeg kan ikke forestille meg hvordan han har det, men bare tanken på å sitte fengslet i 19 år og vente på å bli henrettet av staten gjør meg alt annet enn rolig. Det eneste som dukker opp i hodet mitt er at dette må da være selve definisjonen på overlagt drap?
Vi har allerede sendt over 17000 signaturer fra engasjerte mennesker i Norge, til guvernør Ted Strickland, som fremdeles har mulighet til å stanse henrettelsen. For kampen er ikke over, Amnesty slutter ikke før henrettelsen er et faktum. Jeg har fremdeles et håp om at den stanses i siste øyeblikk.
Torsdag 3. desember 2009
Det er 7 dager, 168 timer igjen av Shell-aksjonen i Norge. Vi trenger 8.000 underskrifter for å nå målet vårt om 35.000 underskrifter. For å få til det trenger vi din hjelp.
Du kan:
- Signere aksjonen her
- Få med deg en venn på Teknisk Museum. Se utstillingen “Oljens forbannelse” og signere postkortene som ligger der etterpå.
- Stikke innom oss i Grensen 3, få kaffe, en hvit drakt og ti postkort. Se hvor raskt du kan samle underskrifter på Karl Johan.
- Sende denne artikkelen til idrettslaget ditt, venner og kolleger, og be dem om å bruke ett minutt på å signere aksjonen.
50 underskrifter i timen – det klarer vi!
Kristin Rødland Buick
Håkon Sæberg 
Fredrik Mellem
patricia 
Janne
Ingvild Gjone Lyberg
bjørnen 
Isabella
kjell arild 