Tirsdag 9. mars 2010

Fra deling til digital agent for Amnesty

Hvordan bli digital aktivist for Amnesty? Under Amnestys årlige studentnettverkstreff i helga, med studenter fra hele landet, presenterte jeg de fem trappetrinnene i Amnestys digitale aktivisttrapp:

1. Del det du liker
Del (lik og digg) Amnestys nettsaker, blogginnlegg, Facebookmeldinger, YouTube-filmer og retweet @Amnesty_Norge i dine nettverk på nett.
Del ellers dine tanker, interesser, aktiviteter og blogginnlegg med Amnesty – i alle sosiale fora.

2. Si hva du syns
www.amnesty.no: kommentér på artikler og aksjoner. Har du hatt stand, samlet inn underskrifter eller noe annet i forbindelse med en aksjon, skriv det i kommentarfeltet til denne aksjonen.
blogg.amnesty.no: kommentér på blogginnlegg. Introduser deg som leser. Registrer gjerne profilen din på www.gravatar.com, så får du bylinebilde.
Facebook, Twitter, YouTube, Flickr: kommentér på meldinger, filmer og bilder.

3. Lag lenker
Link til blogg.amnesty.no og amnesty.no fra din blogg eller nettsted og sosiale profil.
Fortell om dine sider og vi vil gjøre det samme.

4. Dokumentér, produsér
Dokumentér alle aksjoner, konserter, demonstrasjoner – rett og slett alle Amnesty-aktiviteter du gjør – og send oss bilder, filmer og tekster.
Velg menneskerettslige eller Amnesty-relaterte temaer for din blogg fra tid til annen.
Eller lag en egen Amnesty aktivist-blogg for din gruppe eller på egen hånd.

5. Bli en digital agent
Send oss din e-postadresse, nettadressene til bloggen eller nettstedet ditt, sosiale medieprofilene dine og interesseområdene dine på nett. Da kan vi be deg om å:
-delta i bloggkampanjer Amnesty setter igang,
-blogge om Amnesty-saker, rapporter, aksjoner og kampanjer,
-hjelpe oss med å moderere kommentarer på blogg, nettsider og i sosiale medier, og
-overvåke dine interesseområder på nett.

Bare spør, enten i kommentarfeltet nedenfor eller i en e-post til meg, om du lurer på noe. Jeg har lagt ut hele foredraget her. Det er på engelsk, fordi vi har mange internasjonale studenter i nettverkene.

Torsdag 14. januar 2010

Amnesty 2.0 er ikke en sten

På overflaten virker sosiale medier som en “drøm som har blitt virkelighet” for organisasjoner. De er gratis, lett tilgjengelige, folk bruker dem og er hekta på dem, og de får stor oppmerksomhet. De tradisjonelle mediene bruker i tillegg tusenvis av spaltemeter på å diskutere fenomenet. Men for fundraisere er sosiale medier en tøff nøtt å knekke.

Mange markedsfolk får dollartegn i øynene med tanke på alle “followers”, “tilhengere”, “fans”, “venner”, “subscribers”, etc. som finnes der ute. De er utålmodige, de vil ha “return on investment” og de vil se resultater lynkjapt. Hvis ikke, mener de at tiltaket per definisjon er ulønnsomt. Og det blir jeg sprø av.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt følgende resonnement: Det at en organisasjon er på Twitter er ikke nok til at de får flere medlemmer eller givere. Og om et tiltak verken gir flere medlemmer eller givere, er det ikke lønnsomt. Ergo bør organisasjoner ikke være på Twitter.

Resonnementet får meg til å tenke på Erasmus Montanus og hans mor Nille, som jo selvfølgelig ikke er en sten uansett hva sønnens logiske krumspring får henne til å tro. Og det er heller ikke Amnestys satsning på sosiale medier – vi har ingen planer om å synke!

Fordi i Amnesty tenker vi slik i stedet: Sosiale medier er arenaer hvor vi blant annet kan bygge kjennskap til menneskerettighetene (kanskje på en litt annerledes og mindre akademisk og “stivbeint”  måte) og skape gode, interaktive relasjoner. Dette kan inspirere eksisterende og potensielle medlemmer og aktivister til å bli mer aktive og bidra mer på lang sikt. Ergo bør Amnesty være i sosiale medier.

Det går ikke en rett linje fra vår deltakelse i sosiale medier til økt medlems- og givermasse. Men selv om linja ikke er rett, betyr det ikke at den ikke finnes! For det er når man kommuniserer med og ikke til, at det oppstår gode relasjoner. Vi brenner for arbeidet vårt, og ved å åpne opp, by på oss selv og dele vår entusiasme håper vi at det engasjementet som vi vet allerede finnes der ute, vokser seg enda større og sterkere. I web 2.0 fokuserer vi ikke på å be folk om å støtte arbeidet vårt – men heller å inspirere folk til å gjøre det.

Det er ingen tvil om at det er lønnsomt å investere i gode relasjoner. Så spørsmålet for fundraisere burde ikke være om man skal delta i sosiale medier. Spørsmålet bør være hvordan. Det er det som er den tøffeste nøtta.

Lørdag 9. januar 2010

Tusenvis trommer for fred i Sudan

Lørdag 9. januar er det fem år siden fredsavtalen mellom regjeringen i Khartoum og opprørsbevegelsen Sudan Peoples’ Liberation Movement (SPLM) i Sør-Sudan ble signert. Fredsavtalen markerte slutten på en blodig borgerkrig som varte i tjueto år, en krig som kostet to millioner mennesker livet og drev fire millioner på flukt.

Fredsavtalen har ikke løst alle konfliktene. Svært mange omstridte temaer, som eksempelvis kontrollen over oljeressursene i landet, er fremdeles uløste. Fredsavtalen har heller ikke i noen vesentlig grad bidratt til å redusere fattigdom, eller til å sikre befolkningen i Sør-Sudan bedre tilgang på grunnleggende helsetjenester og utdanning. Sør-Sudan har fremdeles en av verdens høyeste mødredødelighetsrater. Halvparten av befolkningen mangler tilgang på rent drikkevann, og bare hvert femte barn er registrert for grunnutdanning.

Men det har siden 2005 vært fred og fravær av større voldelige konflikter. I hvert fall inntil i fjor. I hele 2009 har vi sett en sterk økning av væpnede konflikter mellom ulike etniske grupper i Sør-Sudan, spesielt i de omstridte grenseområdene. Konflikten har rammet sivilbefolkningen særlig hardt. Over 2.500 mennesker er blitt drept, og mer enn 350.000 er drevet på flukt det siste året. Senest i forrige uke ble 140 mennesker drept i forbindelse med sammenstøt mellom de to etniske gruppene Nuer og Dinka i delstaten Warrab i følge BBC.

Det siste årets voldelige sammenstøt har forsterket de etniske konfliktene i regionen. Dette underminerer den relative freden som har eksistert i Sør-Sudan siden 2005, og øker faren for at sivilbefolkningen skal utsettes for nye overgrep.

Også i Darfur, der over 2,6 millioner mennesker fremdeles lever som internt fordrevne, bærer sivilbefolkningen hovedbyrden av konflikten. Sivilbefolkningen blir utsatt for trusler om overgrep hver eneste dag. I følge Sudan Tribune  har den sudanske hæren siden begynnelsen av januar 2010 gjenopptatt sine daglige bombardementer av sivile mål og antatte tilholdssteder for opprørsbevegelsen i Vest-Darfur. Den fredsbevarende styrken fra FN og den Afrikanske Union i Darfur (UNAMID) mangler fremdeles utstyr og personell til å kunne oppfylle sitt mandat om å sikre sivilbefolkningen nødvendig beskyttelse.

I april 2010 skal det avholdes parlaments- og presidentvalg i Sudan. Og om nøyaktig ett år skal det avholdes en folkeavstemning om uavhengighet for Sør-Sudan. Det er en reell frykt for at valgene skal bli ødelagt av voldshandlinger og føre til enda mer omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. I verste fall kan det bli opptakten til en ny borgerkrig som vil kunne ha ringvirkninger for hele regionen.

Derfor samler tusenvis av aktivister seg i dag, 365 dager før folkeavstemningen, i en global aksjon for å slå et slag for freden og forhindre en ny storkonflikt i Sudan. Sudan365 blir støttet av noen av verdens mest kjente trommeslagere – inkludert Phil Selway fra Radiohead, Stewart Copeland fra The Police, Nick Mason fra Pink Floyd og Jonny Quinn fra Snow Patrol. En film med trommeslagere fra fem kontinenter vises på kampanjens webside.

Fra Nairobi til New York, fra London til Tokyo høres i dag taktfaste trommeslag for å få verdens ledere til å lytte, og ta ansvar for, intensiv og sammenhengende diplomatisk støtte til Nord- og Sørsudanske myndigheter rundt uløste spørsmål, som fordeling av ressurser, grenser og sikkerhet.

Beskyttelsen av sivilbefolkningen i Sudan er et internasjonalt ansvar. Uten umiddelbar og effektiv opptreden fra det internasjonale samfunnets side vil muligheten til å forebygge omfattende brudd på menneskerettighetene i Sudan snart være over, med enorme omkostninger for befolkningen i Sudan og i regionen som helhet.