Jeg må bare innrømme at det kjentes litt overveldende da John Peder, kollega og generalsekretær i Amnesty, vinket farvel fra tuc-tuc’n på vei til flyplassen for å dra hjem og jeg stod igjen alene og tenkte på neste oppdrag. Noe annet ville være ren løgn.
Vi har tilbragt en uke i Phnom Penh. Hovedmål for reisen til Kambodsja har vært å gjennomføre en workshop for en lokal menneskerettighetsorganisasjon som Amnesty samarbeider med. CLEC jobber blant annet med landrettigheter og tvangsutkastelser og kurset bestod i å diskutere og trene på hvordan de kan få større gjennomslag for sakene sine i nasjonale og internasjonale medier.
En av sakene er en landtvistesak der all dyrkbar jord tilknyttet landsbyen Chi Kreng i Siem Reap-distriktet er blitt solgt til et selskap med tette bånd til myndighetene. Lokalbefolkningen, som har levd på og av jorda siden begynnelsen på 80-tallet, står nå uten hjem og inntekt. Den 22. mars i fjor troppet over hundre militær og politistyrker opp med bulldosere. Fire menn ble skutt og såret og 43 arrestert da de nektet å flytte seg.
Tirsdag 17. august skal saken til en av ni menn som fortsatt sitter fengslet prøves for retten i Siem Reap. Hele lokalsamfunnet planlegger å møte opp i retten, eller så nærme rettslokalene de kommer før de blir stanset. Blant dem er munken Loun Sovath, oftest bare kalt Den Ærverdige. Han har bodd 15 år i pagoden i Chi Kreng og føler han ikke har noe annet valg enn å ta opp kampen med myndighetene.
Den Ærverdiges våpen er rettigheter og spørsmål. Når militæret peker gevær mot brystet hans svarer han med spørsmål. «Jeg har rett til å være her, hvorfor lar du meg ikke passere?». Men i forkant av denne rettssaken har han mottatt trusler. Fortsetter han slik, vil det få konsekvenser.
Vi møtte ham dagen før han skulle reise til hjembyen. Han virket rolig, som om han hadde innfunnet seg med farene. «Innbyggerne har ikke lenger noe å leve av om de blir fratatt all jorda. Jeg må sette folkets sikkerhet før min egen,» sa han.
Mitt neste oppdrag er å følge Den Ærverdige til rettslokalene på tirsdag. Primært som journalist og fotograf, mens lokale menneskerettighetsorganisasjoner mener at Amnestys tilstedeværelse vil kunne ha en beroligende effekt på myndighetene. Jeg kan ikke si jeg enda har nådd den samme indre ro som min buddhistiske følgesvenn, men jeg er også glad for å kunne være med og se med egne øyne hvordan denne modige menneskerettighetsforkjemperen jobber. Og sånn sett være bedre rustet til å fortelle hans historie.
Det blir spennende å se om det blir den buddhistiske munkens passifistiske metode som vinner fram. Om vi får mulighet til å overvære rettssaken og gjennom å være der øke sjansene for at den tiltalte behandles rettferdig. Om vi slipper fram til rettslokalene og sammen med lokalbefolkningen øker presset mot myndighetene.
Fortsettelse følger. Neste gang jeg er ved nett.
Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty International Norge, for tiden på workshop- og reportasjetur i Kambodsja. Mandag morgen reiser hun fra Phnom Penh til Siem Reap sammen med menneskerettighetsorganisasjonen LICADHO. Tirsdag morgen følger hun Loun Sovath til rettslokalene. Onsdag vil de forsøke å besøke de tiltalte i fengselet.
En kjeller i Oslo. Juni. Et bur på størrelse med et liggende menneske. Lyskastere.
Over hodene våre er det full aktivitet på Westerdahl reklameskole. Her nede har vi snart vært i gang i 12 timer. Skuespillere, filmfolk fra Motion Blur, Amnesty-folk og Kikkut reklamebyrå.
Dugnad for Shiva Nazar Ahari.
Hvorfor?
Hun er 26 år, blogger og frittalende journalist. Hadde hun bodd her i landet, ville det ikke vært så mye å snakke om. Men hun driver sin virksomhet i Teheran. Og hun har måttet betale en høy pris. Fengsel én gang, to ganger, tre ganger. Nå sitter hun inne for fjerde gang. Siden desember i fjor. Det meste av tiden i isolasjon. Siden februar i år i et bur som er så trangt at hun ikke kan bevege armer og ben.
Anklagen?
“Fiendtskap mot Gud”, “skape offentlig uro gjennom skriverier på nettsider” og “handle mot nasjonal sikkerhet ved å delta i demonstrasjoner”.
Hun risikerer dødsstraff.
Vi har bestemt oss for å mobilisere for fullt. Hun skal ikke dø. Ytringsfriheten i Iran skal ikke knebles. Derfor er vi i kjelleren på dugnad alle sammen denne dagen. Filmen går på TV Norge og FEM i juli. Og du kan bli med å støtte Shiva og alle de andre som utsettes for overgrep. 70.000 nordmenn er allerede med som sms-aktivister. Du kan bli den neste. Send AMNESTY til 1960.
Høyst sannsynlig var det ikke sånne som meg Amnestys far Peter Benenson tenkte på da han lanserte uttrykket samvittighetsfange for snart 50 år siden.
For all del, jeg sammenligner ikke meg selv med en POC (prisoner of conscience) som vi gjerne kaller dem når effektiviteten i Amnesty tar overhånd. Jeg kimser ikke av modige kvinner og menn som fengsles og tortures for det de tror på.
Men om jeg ikke er fysisk fanget for min samvittighets skyld, kjennes det ofte som om samvittigheten min fanger meg. Hvordan arter det seg å være samvittighetsfange i et demokratisk, vestlig og styrtrikt land der jeg kan være så radikal, buddhistisk, lesbisk eller aktivistisk jeg bare føler meg kallet til uten at noen bryr seg?
Min nattsvarte samvittighet kan deles i fire hovedkategorier; overforbruk, miljø, etisk handel og arbeidsrettigheter. La meg skissere en vanlig dag for en vestlig samvittighetsfange.
Mobilen min vekker meg. Med andre ord, jeg kan allerede i mitt første våkne øyeblikk ha blod på henda. Stoffet coltan som er nødvendig for å lage chip’n i mobiler og annet elektrisk utstyr kan fort være utvinnet i de store coltan-årene i Kongo og ha finansiert en av Afrikas blodigste borgerkriger.
Med det i bevisstheten sløver jeg inn i dusjen. Noen ganger vinner samvittigheten og mengder av varmt og deilig vann skrus av mens jeg såper inn håret med gåsehud, som oftest ikke. Så til området der forfengelige drifter står i ren kollisjonskurs med et samvittighetsfullt hjerte; klesskapet.
Om det er av samvittighetsfull nødvendighet eller naturlig estetisk sans som har utviklet min forkjærlighet for loppeskatter og arvegods er jeg ofte usikker på. Det er i alle fall deilig at interessene til en forandring sammenfaller. Men rett som det er må jeg allikevel bukke under for behovet for plagg som puster og følesen av å leve i dette hundreåret.
Buss til jobb er heldigvis bedre enn bil, men ikke bedre enn å sykle som jeg sjelden gjør.
Innkjøp og bruk av datamaskiner og annet elektrisk utstyr skyver jeg lett over på Amnestys miljøkonto, men samlingen halvdrukne kaffekopper på pulten får meg til å tenke på kaffebønder jeg har møtt i Nicaragua som jobber krokbøyd over bønnene et helt liv, men aldri har råd til å nyte drikken.
Etter en syv og en halv times godt lønnet arbeidsdag der jeg får jobbe med saker jeg mener er viktig, drar jeg fornøyd hjemover, – ledsaget av nyheter om mennesker som skytes på grensen eller drukner i havet på vei til et bedre liv i Vesten.
Sånn kunne jeg dessverre fortsatt. Men jeg tror både lesere og omgivelsene mine når et metningspunkt etter en stund. I mitt regime finnes det likevel heldigvis en motgift. Jeg kan nemlig jobbe for en virkelig samvittighetsfange og kjenne at mine lenker løsner litt. I sommer blir det Mie Mie.
Siden januar har jeg jobbet med aksjonen for Rasul Kudaev. Jeg har skrevet om han, vist bilder av han og forklart situasjonen han befinner seg i. I forrige uke kom han nærmere.
Ved et bord i restauranten på Litteraturhuset, sitter moren til Rasul, Fatimat Tekaeva, og advokaten, Magamed Abubakarov, overfor meg. Jeg ser med en gang at Rasul likner på moren sin, lik ansiktsform og like sterke øyne.
Fatimat og Magamed forteller om overgrep etter overgrep, som i et vedvarende mareritt. De forteller om en sprudlende gutt, som har opplevd et kaos av beskyldninger og traumatiske fengselsopphold, og som nå er presset på grensen til hva et menneske kan tåle både fysisk og mentalt.
Siden januar har jeg forstått historien til Rasul Kudaev og de lidelsene familien hans må gjennomgå. Under middagen på Litteraturhuset kjenner jeg på dette marerittet. Jeg ser tårene og fortvilelsen. Jeg ser en sterk mor, som har satt sitt eget liv på vent inntil den ulovlige fengslingen tar slutt og sønnen får livet sitt tilbake.
På Litteraturhuset den kvelden fikk Fatimat overlevert 18.000 underskrifter samlet inn under 116 aksjoner over hele Norge denne våren.
Takknemligheten som lyste av Fatimat i det øyeblikket skulle jeg ønske alle som har stått på og samlet underskrifter kunne tatt del i. Hun kalte det en vitamininnsprøytning for henne og Rasul og at denne typen støtte holder Rasul i live.
Møte på Litteraturhuset overbeviser meg om en ting: vi skal fortsette å jobbe sammen med Fatimat og Magamed. Helt til Rasul har fått livet sitt tilbake.
Alle konflikter i moderne tid har sitt eget bilde som definerer den. Iran har Neda.
Lørdag 12. juni er det ett år siden det omstridte valget i Iran som utløste enorme demonstrasjoner. Store folkemengder tok til gatene i Tehran på tross av at myndighetene slo ned på aktivistene med grov vold. Sammenstøtene ble dokumentert og publisert på nettsteder som Twitter og YouTube omtrent i det de skjedde. En av historiene som gikk verden rundt var den brutale filmen om sangeren Neda Agha-Soltan som ble skutt av myndighetsmilits på åpen gate. Hun dør i filmen, badet i sitt eget blod, mens en mann kneler ved henne skriker og “Neda, ikke vær redd. Neda, bli hos meg”.
Neda er siden blitt symbolet på den fredlige motstanden mot regimet i Iran. Det amerikanske bandet Airborne Toxic Event har laget sangen “Neda” med tilhørende musikkvideo. Den ble lansert i går og alle inntektene gis til Amnestys arbeid. På nettsiden nedaspeaks.org kan du vise din støtte til henne og de andre iranske aktivistene ved å laste opp bilde av deg selv som holder en plakat med påskriften I am Neda.
Iranske myndigheter forbereder seg nå på ettårsmarkeringen for demonstrasjonene. All opposisjon knebles. I en ekstrem skremselspropaganda skal myndighetene ha hengt et menneske hver dag og flere offentlige henrettelser er varslet. Men ikke bare det. Verden skal ikke kunne følge opprøret i sosiale medier i år som i fjor. Nye restriktive lover forbyr enhver kontakt med 60 navngitte internasjonale organisasjoner og medier. Tvitrere og bloggere overvåkes. De som lar verden få vite hva som skjer i Iran kriminaliseres.
Idag fyller Mohamed el Sharkawi 60 år. De siste 15 årene har han tilbrakt i forskjellige fengsler rundt om i Egypt, ulovlig fengslet. 60 årsdagen tilbringes i et fengsel langt ute i ørknen i Egypt.
Han har ikke fått lov til å ha besøk i fengselet siden oktober 2009. Selvom det ikke kan bli familieselskap, har Amnesty-aktivister i England sendt ham tegninger og bursdagshilsner i fengselet. Se noen av dem her.
Mohamed el Sharkawi er en av de vi aksjonerer for i vårens kampanjehøydepunkt om å stoppe ulovlige fengslinger. Fokus for kampanjen er fire mennesker som sitter ulovlig fengslet på grunn av anti-terror-tiltak. Flere av disse er utsatt for tortur. Aksjonér for de fire påwww.uspesifisert.no/aksjon
Har du noengang vært vitne til en grufull verdensbegivenhet som gjør deg uendelig trist, men hvor du ikke er sikker på om du er trist for dem den går utover eller deg selv? Det har jeg.
For nøyaktig 21 år siden satt jeg oppe om natten og så på TV at tanksene rullet inn på Den himmelske freds plass i Beijing. Jeg husker ikke helt om jeg så dem rulle over studentene, eller om jeg bare visste at det skjedde. Jeg ble uendelig trist, men det var kanskje ikke bare på grunn av alle livene som ble tatt. Det var nok dessverre også fordi jeg skjønte at dette ville bety at jeg ikke kunne dra til Beijing uka etter. Det er tungt å innrømme en slik egoisme, men det er nok sant.
En og en halv måned senere kom jeg meg likevel av gårde, og 1. august 1989 ankom jeg Beijing med den transsibirske jernbane.
Fordi jeg var i Kina på akkurat denne tiden tror jeg at jeg har en helt særegen oppfatning av hvordan landet er. Det var en utrolig spent stemning og vanlige kinesere holdt seg langt unna utlendinger.
På den annen side løp statsmediene etter oss for å få bilder og gjerne kommentarer som viste at turistene var tilbake. Vi, de ”bevisste” turistene, løp vekk fra kameraene og håpet at en demonstrerende student ville ta kontakt med oss i steden.
Selv om mediene og myndighetene ønsket oss velkommen, var de også totalt paranoide i forhold til oss.
Vi fikk lov til å sykle forbi Den himmelske freds plass, men vi fikk ikke engang lov til å stoppe på rødt lys. Der stod det politi og ”husjet” oss videre. Det var i det hele tatt politi eller militære på hvert gatehjørne i byene.
Samtidig var kinesiske myndigheter for en stakket stund en pariakaste i det internasjonale samfunn. Forbindelser ble brutt og internasjonalt næringsliv trakk seg ut.
Samtidig var det på grunn av språkproblemer og frykt umulig å snakke med kinesere om dette. Riktignok var det en mann en natt som spurte oss på et haltende engelsk: ”Vet dere hva som har skjedd her?” Da vi svarte bekreftende var det tydelig at han ble fornøyd med at omverdenen visste.
Siden 1989 har jeg ikke vært i Kina, men jeg står på reisefot for å dra dit igjen. Jeg forventer å bli tatt imot med åpne armer denne gangen også. Jeg har sett på TV at Kina ikke engang ser ut som det gjorde i 1989. Verken menneskene eller byene har samme utseende.
Viktigere er det at Kina ikke på noen måte er en pariastat. Tvert om er de en viktig verdensmakt som alle stater behandler med respekt og ikke så rent lite frykt.
Samtidig utvider Kina sin innflytelsessfære daglig gjennom å presentere et alternativ til vestlige lands bistand.
Forrige gang jeg var i Kina var jeg en såkalt ”ryggsekkturist”. Jeg prøvde å unngå å bli en del av myndighetenes propaganda. Jeg ønsket jeg kunne gi uttrykk for støtte til studentene, men greide det selvsagt ikke.
Nå skal jeg være en del av en offisiell delegasjon som skal diskutere menneskerettigheter. Jeg skal sågar diskutere tortur og hvordan man skal beskytte arresterte og innsatte mot slike overgrep.
Betyr det at jeg nå snakker med arvtakerne etter de som styrte tanksene i 1989, mens jeg fortsatt ikke får snakke med de som har tatt opp arven etter studentene?
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty i Norge. Søndag reiser han til Kina i en norsk delegasjon bestående av representanter fra utenriksdepartementet og menneskerettighetsorganisasjoner i Norge. Den norske delegasjonen skal møte kinesiske myndigheter i den såkalte menneskerettighetsdialogen der Norge og Kina diskuterer menneskerettighetssituasjonen i de to landene.
Disappear Airlines welcomes you aboard Flight 434. We are heading to a secret location of our choice. The aircraft is under the command of captain Injustice. Our flying time is estimated at around 10 to 28 hours, depending on where we decide to take you off the aircraft.
Midt på Jernbanetorget høres plutselig en velkjent lyd av et fly og en flyvertinnes stemme, hun forteller om sikkerhetsreglene på en litt annen måte en hun ville ha gjort på en vanlig flytur. Amnesty aksjonerer for mennesker som forsvinner, som blir tatt til fange av myndighetene i sine egne land, og som sitter i fengsel uten lov og uten rettssak. I flere tilfeller har også disse fangene blitt torturert fysisk og psykisk. Og alt under overskriften ”Kampen mot terror” i ledelse av USA.
Det er lørdag i Oslo, jeg aksjonerer sammen med 60 mennesker for disse menneskene som forsvinner. For deres kjære som blir etterlatt uten noen informasjon om hvor deres far, sønn, bror eller mann er. Målet er å fortelle om skjebner, som like gjerne kunne vært en av dine kjære som forsvinner under kampen mot terror. Vi går rundt ved tigeren som vanlig turister, da vi på flyvertinnens signal stiller oss med ansiktet opp mot trappen ved trafikanten, setter ned kofferten og tar på oss en sort hette. Det er dette som kalles en FlashMob.
Vi står nå som fanger ved siden av hverandre, mens flyvertinnen på Disappear Airlines forteller at vi ikke har noen mulighet til å reise oss fra setene under hele flyturen. Når flyet letter går vi ut i mengden, tar av oss hettene, og blender inn blant publikum. Koffertene står igjen, åpne, med personlige eiendeler og informasjon om mennesker rundt om i verden som har forsvunnet, som et tegn på at det nettopp kan skje når som helst, hvor som helst.
Det er viktig at noen forteller statsoverhoder og myndigheter at dette ikke er greit, at vi ser det de holder på med, og at det skal settes en stopper for disse overgrepene. Det er derfor Amnesty en vanlig lørdag fanger oppmerksomheten til noen tilfeldig forbipasserende og kan fortelle om denne typen overgrep. Enhver stemme er viktig i kampen mot overgrep.
Thank you for flying Disappear Airlines. We’ll see you again when we decide to move you to another location.
Alma Ednes er Amnesty-aktivist i Oslo og gjesteblogger for Amnesty. Flashmob’en lørdag var er del av vårens kampanje om ulovlige fengslinger. Se film om forsvinninger på www.uspesifisert.no og aksjoner på vegne av fire som sitter ulovlig fengslet.
Da er Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim unnagjort, og vi gleder oss stort til siste stopp på turen, nemlig Bodø!
Vi kommer oppover med fullt skateteam, viktige budskap, godt humør, masse skateglede, flotte premier, og kanskje tilogmed litt gratis stæsj hvis dere er heldige…
Det blir musikk og moro fra kl 13 i hallen, og jeg håper alle tar turen og skriver under på Amnestys underskriftskampanje, og slår ett slag for alle de menneskene som sitter ulovlig fengslet rundt om i verden.
Altså Lørdag 22 mai kl 1300 i Bodø skatehall. Åpent for alle, både store og små.
Be there!!
Se bildeserie fra da Activist besøkte Kristiansand, også kalt K-town.
Det lille jeg vet om skatere, er at de er individualister. Mange er kanskje ikke så opptatt av noe særlig annet enn nettopp skating. Det er med en lett blanding av skepsis og nysgjerrighet jeg pakker leiebilen full av brett, Activist-klær, og ni skatere.
Praten går fra første stund om skating, tricks, brett, hjul og masse annet som jeg ikke forstår noe særlig av. Det går i Fakie Benihanas, kick flips og grinds. Landskapet utenfor bilvinduet er full av muligheter. Der andre ser fortauskanter og rekkverk, ser passasjerene mine curbes og rails.
Jeg kan ikke annet enn å undre meg over hvordan denne gjengen skal kunne formidle Amnestys budskap på en troverdig måte.
- ”Arkitekturen til Sverre Fehn er helt fantastisk, han får frem følelsene i materialene på en helt unik måte.”
Jeg holder nesten på å kjøre av veien i det jeg hører disse ordene. Hvem i denne gjengen har interesse for arkitektur? Jeg ser bakover i speilet og får øye på en av skaterne, Navid, snakke med Ørnulf. De to ser enige ut.
Ørnulf er faren til Gard, Activist-teamets yngste skater, 13 år gammel og omtalt som wonderkid på grunn av talentet sitt.
Etter som kilometerne forsvinner bak oss, forsvinner også en del av mine forutinntatte holdninger om skatere. Bak hettegenserfasaden er to av dem er miljøarbeidere for barn med rusproblemer, mens en annen er ihuga arkitektstudent.
Når diskusjonen dreier fra alt fra homofiles rettigheter, til ytringsfrihet og terrormistenkte på Guantánamo, utbryter de gang på gang: man kan ikke velge når og hvem menneskerettighetene skal gjelde for.
Etter hvert skjønner også jeg poenget. Det er fullt mulig å kjempe for menneskerettighetene uten å stå på torget med hjemmestekte vafler, eller iført oransje fangedrakter og dele ut løpesedler.
Om vi skal nå ut til ungdom så må vi være på de arenaene de er. Der utgjør skateteamet en utrolig ressurs. De har tilstrekkelig kred blant kidsa til at de får oppmerksomhet, og de har et oppriktig engasjement som de formidler på et språk som appellerer.
Vi har nå turnert Kristiansand, Stavanger og Bergen. Alle stedene har det vært proppfullt med engasjert ungdom som har hatt det skikkelig moro i skatehallen, samtidig som de har lyttet med store ører til lederen av skateteamet, Stian Sannerud når han har forklart hvorfor Amnesty er der.
Eller som Gard, teamets yngste medlem sier: det er kult å være på Activist-teamet, for da kan man skate med mening!
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Ingelin 
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 
