Vi gikk Pride-marsjen i Vilnius lørdag! Vi var rundt fem hundre mennesker som gikk en snau kilometer med fargerike banner og regnbueflagg – en fredelig markering mot diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet, for respekt og menneskerettigheter. Det er den lengste Baltic Pride-marsjen som har gått noensinne. Men så går den da også bare på andre året.
Store politistyrker voktet gjerdene som sperret av området der demonstrasjonen ble avholdt. Over oss sirklet et helikopter. Politiet til hest var oppstilt langsmed elvebredden, og sikkerhetspolitiet sto oppover åssidene. Innimellom der gikk Baltic-Pride marsjen med taktfaste trommeslag, med sang, med musikk. Ambassadører og parlamentarikere fra flere europeiske land gikk i front, fulgt av de baltiske LHBT-organisasjonene fra Latvia, Estland og Litauen. De internasjonale organisasjonene som International Lesbian and Gay Association og Amnesty International dannet baktroppen. En Pride-markering er en feiring, og til tross for alt sikkerhetsopplegget var det feiring i Vilnius lørdag.
- Dette betydde mye for LHBT-personer her. Jeg gikk sammen med en mann fra Litauen som ringte til moren sin under marsjen og fortalte henne at han var homofil. Han innså at det var så mye presse til stede at det godt kunne hende at han ville komme på nyhetene i kveld, og da var det bedre han fortalte henne det selv, fortalte Kristen fra Amnesty i Finland.
Motdemonstrantene var der også. Noen mener det var 1000, andre mener det ikke var mer enn 600. De sto på elvebredden på den andre siden, med et to meter høyt trekors, med svarte hakekors på røde faner. Med brannbomber og steiner som ble kastet i retning av Baltic Pride, men som ikke var i nærheten av å skape noen form for ubehag for andre enn for motdemonstrantene selv. Noen av motdemonstrantene prøvde også å krysse elven i båt, men ble raskt tilbakevist av politiet.
Den mest truende situasjonen oppsto da Priden nærmet seg slutten. De fleste demonstrantene hadde allerede forlatt området da et par litauiske parlamentsmedlemmer som var blant de mest aggressive deltagerne i motdemonstrasjonen brøt gjennom politisperringene og prøvde å angripe lederen for Baltic Pride Vytautas Valentinavicius. Vilnius’ vise-politimester som prøvde å stanse dem ble brutalt slått ned, men det kom raskt flere politifolk til som fikk overmannet inntrengerne.
- Jeg er ikke i tvil om at marsjen i dag betyr noe for respekten for LHBT-rettighetene i landet og bidrar til å minske fordommer, sier Birute Sabatauskaite fra Lithunian Centre for Human Rights. – De siste ukene har diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet vært et tema som har vært diskutert i mange ulike fora. Baltic Pride har vært toppsak på nyhetene her i Litauen de siste dagene, og de fleste innslag har hatt en positiv vinkling. Baltiske LHBT-organisasjoner har dessuten vist hvor mye de kan få til sammen.
I dag søndag, mens jeg står utenfor hotellet og snakker med noen Amnesty-kolleger, stanser det en bil og tuter. Vi kikker opp. Sjåføren ser på oss, viser fingeren og kjører videre. En påminnelse om at slaget ikke er vunnet , men at innsatsen må følges opp.
Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International med ansvar for Amnestys arbeid for lesbiske, homofile og transkjønnedes rettigheter. Hun er del av Amnestys delegasjon på Baltic Pride .
Jeg skal være sikkerhetsvakt under Baltic Pride – marsjen i Vilnius i dag. Klokka halv åtte, mens jeg enda står i dusjen, blir jeg ringt opp av Kaspers fra Mozaika i Latvia som har ansvaret for sikkerhetsopplegget under Baltic Pride. Han ber meg om å komme ned til et hastemøte. Jeg løper ned med vått hår. I det lille møterommet sitter venner og kolleger fra Amnesty International og baltiske LHBT- organisasjoner rundt bordet med alvorlige ansikter. Kaspers trekker pusten dypt og sier:
- Vi er nå i høyeste sikkerhetsberedskap. Baltic Pride har mottatt et trusselbrev som varslet om at det første terrorangrepet på Litauisk jord kommer til å finne sted under Priden. Det som gjør brevet ekstra skremmende er at det er ledsaget av bilder som viser fremstillingen av molotov-cocktail. I tillegg er vinduene til organisasjonen Tolerant Youth, en av arrangørerne, smadret i natt. Sikkerhetspolitiet er varslet og tar truslene svært alvorlig.
De frivillige sikkerhetsvaktene rundt bordet diskuterer hvordan denne trusselen skal møtes på best mulig måte. Pride-deltagerne må oppfordres til å ha på jeans, som ikke brenner så lett. Medisinsk utdannet personell må gå på siden av toget sammen med sikkerhetsvaktene, slik at de umiddelbart kan tre til dersom noen skulle kaste en bombe i toget.
Nå klokka ni, det er sikkerhetsbrief for alle Pride-deltagerne. Kaspers leder møtet.
- Vi blir kjørt fra hotellet i busser. Vi kommer til å være rundt 400 demonstranter. Det kommer til å være 800 politimenn tilstede under marsjen. De fleste kommer til å være i uniform, men noen kommer til å være sivil. Dere må være forberedt på at motdemonstrantene kan være svært aggressive, men dere må ikke under noen omstendigheter begynne å diskutere med dem. Det har ingen hensikt, og det kan sette dere i fare. Vi regner med at det kan komme opptil 3000 motdemonstranter. Ikke la dere provosere. Men det viktigste er, husk at vi feirer i dag, vi skal vise at vi er mange som er mot diskriminering og som forsvarer LHBT-rettigheter.
I går, på mottagelsen til den svenske ambassaden, snakket jeg med den norske ambassadøren i Vilnius Steinar Gill. – Selvfølgelig skal jeg delta i marsjen i morgen, sier han. – Diplomater skal ikke delta i politiske markeringer, men dette er en markering mot diskriminering, for grunnleggende menneskerettigheter. Det er viktige prinsipper i norsk utenrikspolitikk som jeg gjerne forsvarer.
Det vil være flere ambassadører, flere politikere som deltar i marsjen som nå startet om noen få timer. Denne støtten er viktig, det gir marsjen en nødvendig legitimitet. For situasjonen i Litauen er slik at 73 prosent av befolkningen i en spørreundersøkelse har uttrykt at de er imot at Baltic Pride har fått tillatelse til å gjennomføre marsjen.
Nå er vi snart klare til å dra. Kaspers kommer med en siste melding:
- We are stronger than them. They hate – we love. What is going to win? The love!
Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International med ansvar for Amnestys arbeid for lesbiske, homofile og transkjønnedes rettigheter. Hun er del av Amnestys delegasjon på Baltic Pride.
Vilnius, Litauen: Vi sjekker inn på Hotell Conti, nær gamlebyen. Her gjennomføres Baltic Pride-konferansen. Baltic Pride er den årlige paraden for å markere homofiles rettigheter i Baltikum arrangeres i år i Litauen. Hotellet er også Pride-deltagernes trygge havn om de skulle føle seg truet eller angrepet. Det har skjedd hvert år.
Sikkerhet er et viktig tema når Baltic Pride arrangeres. Sikkerheten var riksadvokatens argument da han ba retten i Vilnius om å inndra tillatelsen til å gjennomføre marsjen. Det til tross for at politiet sier de er fullt i stand til å sikre Pride-deltagerne den nødvendige beskyttelsen.
Men det er ventet voldsomme motdemonstrasjoner i forbindelse med gjennomføringen av Pride-marsjen lørdag. En Facebook-gruppe mot paraden har samlet 24.000 medlemmer. Det fryktes også at Pride-deltagerne kan bli utsatt for trakassering utenom marsjen. I sakspapirene som vi har fått tilsendt i forkant har vi fått klare sikkerhetsinstrukser: gå ikke ut alene, meld fra hvor du går, ikke ha på deg klær eller merker som kan provosere. Hotellets resepsjon har nå i formiddag fått egen kontrolldesk som sikrer at ingen som ikke har registreringskort til Baltic Pride kommer inn på hotellet. Og nå mens vi spiser frokost går sivile sikkerhetsvakter tilsynelatende ubemerket rundt og speider etter ubudne gjester.
I går var den høytidelige åpningen av festivalen på Skalvija Kinosenter. Kinosenteret har vært under hard press fra kommunale myndigheter som ikke har ønsket at senteret skal huse noen av aktivitetene til Baltic Pride, men ikke minst takket være sterke og stødige støttespillere har det vært mulig å overkomme disse utfordringene. På første rad sitter ambassadørene fra ulike europeiske land, og blir behørig takket av Vytautas fra Tolerant Youth Association.
- Uten deres bistand ville det ha vært langt vanskeligere å få gjennomført Baltic Pride her i Vilnius.
Etter festivalåpningen og den påfølgende filmvisningen går jeg tilbake til hotellet sammen med Stein fra LHBT-nettverket i Norge og Veronica fra Amnesty Internationals EU-kontor i Brussel. På veien blir jeg stoppet av en ung gutt. Jeg misforstår, tror han skal spørre om veien, men han peker på Baltic Pride-registreringen som jeg har på meg og sier: – Du kan ikke bære dette synlig ute. Det kan du bare gjøre på hotellet. Det kan provosere, du kan bli utsatt for trakassering og i verste fall overgrep. Gjem det.
Under frokosten i dag får jeg se et bildet av en ny t-skjorte som er i omløp her. T-skjorten viser bildet av en snikskytter som ligger halvveis gjemt bak en lav mur, og sikter inn. I teksten under står det – I love Baltic Pride.
Er dette Europa i 2010?
Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International med ansvar for Amnestys arbeid for lesbiske, homofile og transkjønnedes rettigheter. Hun er del av Amnestys delegasjon på Baltic Pride.
Tirsdag 13. april lanserte Amnesty International i Norge vårens kampanjehøydepunkt “Stans ulovlige fengslinger“. På USPESIFISERT kampanjetv oppsumerer kampanjeleder Randi Hagen Eriksrud de første to hektiske ukene.
Flere innslag på USPESIFISERT kampanjetv er planlagt i løpet av kampanjeperioden. Følg med!
Jeg hadde akkurat lagt på telefonen. – Kristin, du må hjelpe meg, ga fortsatt ekko i hodet mitt. Selvom jeg har sett kampanjefilmen på www.uspesifisert.no mange ganger allerede, får jeg fortsatt hjertet i halsen hver gang vår egyptiske venn ringer fra cellegulvet, sier navnet mitt og trygler om hjelp.
Mens musikken i filmen forstatt spilte ringte telefonen igjen. Ukjent nummer. En grøtete stemme sa navnet mitt på nytt på gebrokkent engelsk. – Kristin, du må følge med.
Hæ? Hadde teknikken i filmen hengt seg opp? Dette har vi jo testet så mange ganger. Det tok et par sekunder før jeg koblet hvem det var.
- Vi starter sultestreik i morgen. De behandler oss som dyr og kommer unna med det.
Da dro jeg kjensel på den afrikanske aksenten i stemmen. Det var Galy, en venn jeg fikk mens jeg bodde i Dakar, som ringte på Skype.
Han fortalte at 1000 studenter skulle okkupere administrasjonsbygget på Université Cheikh Anta Diop og gå ut i sultestreik fra mandag morgen klokka syv. De hadde bare ett krav – å oppfylle retten til å organisere seg. De ønsket å gjenåpne studentunionen som universitetet hadde forbudt og på nytt gå i dialog med universitetsadiminstrasjonen.
- Men hvorfor sultestreik? Er du sikker på at dere oppnår noe med det, prøvde jeg meg og kunne ikke annet enn å minnes min kamerats lave energinivå mot slutten av ramadan i fjor.
- Vi har prøvd alt, sendt brev, holdt appeller på universitetet, snakket med media, men ingenting skjer. Dette er det siste våpenet vi har, var svaret.
Det er ikke uvanlig at Galy ringer på en søndag med store ord og tanker. Det handler gjerne om kamp mot fattigdom, om at Afrikas unge generasjon må gå sammen og reise seg mot urett. Oftest handler det om utdannelse. At kunnskap er den eneste måte å løfte det afrikanske folk på.
Men denne gangen lå det noe nytt i den ellers så oppstemte stemmen. Fakultetet hadde gitt kontaktinformasjonen hans til politiet. Det ville i såfall være ikke første gang en studentleder i Dakar ble fengslet.
- Du vet hva som skjer med folk som stikker hodet ut her? De blir borte.
I Amnesty får vi som oftest vite om forsvinninger og ulovlige fengslinger etter at de er skjedd. Det er noe annet å følge aktivismen til en venn og frykte det verste.
Mandag morgen gikk hundre studenter ved Université Cheikh Anta Diop i Dakar ut i sultestreik. Amnestys etterforsker på Senegal ble informert sammen med en rekke andre studentorganisasjoner og medier. På dag tre, sultestreiket fortsatt alle hundre studentene. Til nå har to studenter blitt sendt til sykehus, men returnerte til streiken etter undersøkelser. Universitetsadministrasjonen har lovet et møte torsdag. Politiet har foreløpig ikke arrestert noen. Følg utviklingen på deres Facebook-side Student Action For Senegal.
Tirsdag 13. april lanserte Amnesty International i Norge vårens kampanjehøydepunkt “Stans ulovlige fengslinger“. I alle regioner ble lanseringen markert med en annerledes reiselivsstand og ulike forsvinningsstunt. Se bilder her og bli med på en spesiell reise til Egypt med Amnesty på www.uspesifisert.no
Flashmob på Torgallmenningen i Bergen
Forsvinninger i Frognerparken
Reiselivstand på Oslo S
Møt et spesielt reisebyrå på Nerstranda senter i Tromsø
Jeg har nylig vært på påskeferie i Egypt. Ikke på strendene ved Rødehavet, men på utallige templer, pyramider og gravkamre langs Nilen. Etter at vi leste ”Egypteren Sinuhe” av finske Waltari har flere i familien hatt en spesiell interesse for gammel egyptisk historie.
Ferien ble en suksess. Vi fikk oppleve akkurat det vi håpet. Se utrolige byggeverk som etterlot oss med det faste spørsmålet: Hvordan i all verden fikk de til dette uten heisekraner og dynamitt. Vi fikk også gode innføringer i en tanke og religionsverden så detaljert og vakkert overført til oss at det ikke er annet enn imponerende.
På toppen av dette seilte vi Nilen nedover, i bedagelig tempo slik at vi også kunne nyte den fascinerende blandingen av oase og ørkennatur som preger Nilens bredder.
I byene på kvelden fikk vi oppleve de to egyptiske stereotypene. De masete selgerne, men også de utrolig hyggelige egypterne som virklig syntes å ønske oss velkommen til sitt hjemland. Ikke bare fordi vi brakte med oss penger, men fordi de er genuint stolte av hva de har å vise fram.
Men at det finnes et annet Egypt er ikke bare noe jeg vet på grunn av jobben i Amnesty. Det er mistenkelig når det første reisebyråets representant i Kairo forteller oss er hvor fredelig egyptere av alle slag lever sammen, og hvor høyt alle egyptere elsker president Hosni Mubarak. ”Har dere hørt noe annet, er det bare propaganda fra dem som ville skade landet vårt.”
En av sakene vi skal fokusere på er en mann som befinner seg noen mil ut i ørkenen fra Kairo. Hans navn er Mohamed el Sharkawi. Han har sittet fengslet siden 1995 da pakistanske myndigheter utleverte ham til Egypt. Han har aldri blitt tiltalt for noe. Snarere er det sånn at domstoler i Egypt har beordret ham løslatt 15 ganger.
Men den ”elskede” president Mubaraks sikkerhetspoliti nekter å etterkomme ordren. De har unntakslover de kan benytte hvis de ikke ønsker å følge domstolens påbud. Det er kjekt for såkalt elskede presidenter å ha når de vil kvele opposisjon. Sharkawi har ikke bare blitt holdt fengslet i femten år, han er blitt torturert, mishandlet og sendt på en rundreise i egyptiske fengsler.
Egypt har ikke bare sine egne fanger. De har også vært villige torturister for amerikanerne. I 200? Lot svenske myndigheter CIA hente to egyptiske asylsøkere i Stockholm, og frakte dem til Egypt, der egyptisk politi avhørte og torturerte dem på oppdrag fra USA.
Det kan være godt for ”elskede” presidenter å holde seg inne med sine mektigste allierte også. Det er greit å ha støtte hvis folket skulle bli brysomt og vil kvitte seg med presidenten eller den han har utpekt til etterfølger.
Mens jeg leser mailer og surfer på nettet på hotellrommet kan jeg ikke unngå å skjenke Karim Amer en tanke også. Jeg er usikker på hvilket fengsel han sitter i, men jeg vet han er fra Alexandria. Bloggeren som fikk fire år for å ha kritisert presidenten og det ledende islamske universitetet.
Jeg har liten tro på reisebyråets framstilling av egypternes kjærlighet til sin president. Jeg har lite til overs for myndighetene i landet og måten de bryter menneskerettighetene. Mens jeg har kost meg på Nilen vet jeg samtidig at 18 000 mennesker sitter fengslet uten lov og dom i dette landet. Jeg skal gi den kommende kampanjen all den energien jeg har; etter å ha feriert her med familien min vet jeg nå hva de 18000 menneskene blir frarøvet.
Du kan også dra på en reise som kommer til å bety noe for deg: www.uspesifisert.no
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge.
Det vi har opplevd, legger føringer for hvordan vi ser verden rundt oss.
I Norge har de fleste av oss heldigvis opplevd et noenlunde fredelig liv, uten terror, tortur, forfølgelser eller overgrep. Derfor har vi som regel ganske fredelige assosiasjoner til ting rundt oss, men hva om det ikke var slik?
Hva om du hadde opplevd noe så grusomt eller sjelsettende, at hver gang du så en benk eller en stol som minnet deg på den hendelsen, så ble du kastet tilbake i dette minnet?
Det er tanken vi har tatt tak i Stavanger i vår. Vi har fylt oljebyen med små gule lapper. Merkelappene har forskjellige temaer som kan gi det årvåkne publikum en annerledes inngang til problemene rundt såkalte antiterror tiltak.
Tags med «Fengsling uten dom» henger vi eksempelvis opp på gjerder, gitter, eller piggtråd. «Tortur» på kjettinger, vinsjer, eller offentlige griller. «Forsvinninger» på steder hvor det normalt vil befinne seg en person, for eksempel på et tomt førersete på en buss, på de tomme billettskrankene på T-banen i Oslo, eller på parkbenker.
Du kan lese mer om stuntet på Facebook-siden vår og på Kreativt Forum, bransjeforumet for kreativ kommunikasjon og reklame.
Hvis du har lyst til å bli med å henge opp i ditt nærmiljø, ikke vær redd for å ta kontakt.
Inge Kvivik arbeider med synlighet og aktivisme i Region Sør.
Det sludder ute, men inne på kafé Habibi i Oslo strømmer et varmt sollys inn gjennom vinduet. Damp fra espressokoppene blander seg med sigarettrøyk. En velkledd herre i dress bretter ut en internasjonal avis over kafébordet. En backpacker til venstre i lokalet kaster på langt, blondt hår og leter etter Lonely Planet i heklenettet sitt. To venninner i hijab snakker fortrolig ved vinduet. Amnestys filmsett ser svært så autentisk ut.
Det fryder oss. For vi har bare råd til én betalt, proff skuespiller. Resten er ansatte, praktikanter, venner, brødre. Fagrådgiveren for sikkerhet og menneskerettigheter har fått ny kone fra medlemsservice for dagen. Ikledd lette sommerklær i lys lin og sommersandaler er de et flott par. Vi er enige om at han kler rollen som middelaldrende, vestlig turist bedre enn voldsutøver og mannsgris fra kampanjebildene vi lagde i forfjor. Og vi puster lettet ut over at ingen ansatte behøver å bli utsatt for tortur med karamellsaus i år.
Innspilling av kampanjefilm er en av de få gangene i Amnesty hvor det er ytre attributter som avgjør rolleinndelingen. Langt, blondt hår gjør den perfekte skandinaviske turist. Mørkere hår og hudfarger kvalifiserer til en rekke ulike roller. Vi smiler gjenkjennende når nestlederen i kommunikasjonsavdelingen drar hijaben over hodet. Vestlendingen har tidligere figurert som iranske Delara Darabi. Hun ser like troverdig ut bak en glitrende, rosa leopardmønstret hijab sammen med en venninne ved vindusbordet i kafeen.
Det vi derimot ikke visste fra før var at det skjulte seg et skuespillertalent bak den laid back’e fasaden til lederen for gateverving. Iført vid dress og håndjern dinglende i høyre hånd, vil ingen tvile på at vi her har å gjøre med en farlig sikkerhetsagent fra et hemmelig terrorpoliti.
Dagens helt er likevel sikkerhetspolitiets bror som kastet lagerjobben til fordel for å være stjerneskuespiller for en dag. Jeg lover dere at ingen ville likt å bli røsket ut av bevisstløs tilstand av denne fengselsvokteren i kjelleren på Amnestys kontorlokaler i Grensen 3.
I dag, 12. mars, er den internasjonale aksjonsdagen for ytringsfrihet på nett.
Det er dermed ett år siden Amnesty Norge lanserte kampanjen der vi krevde at overgrepene mot fire nettaktivister ble stanset. De opplevde alle menneskerettighetsbrudd fordi de hadde sagt sin mening på internett.
Vi oppfordret nordmenn til å markere dagen ved å gjøre en eller flere av 12 ting: blogge om internettsensur, signere aksjonene for de fire nettaktivistene, bruke den kinesiske versjonen av google en dag for å oppleve sensuren selv osv.
Ett år etter er tematikken like aktuell. Regimer over hele verden går hver dag til angrep på ytringsfrihet på internett. De overvåker chatterom, sletter blogger, blokkerer nettsteder, sensurerer søkemotorer, og fengsler og torturerer mennesker for å ha sagt sin mening.
I år trenger du ikke gjøre 12 ting for å markere dagen for ytringsfrihet på nett. Det holder med å aksjonere for Hu Jia, Truong Quoc Huy eller Karim Amer. De trenger fortsatt våre stemmer for å komme ut av fengsel.
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 
nedoverbakke
Erlend Larsen 
Fredrik Naumann 
Abdoollah Hosseini
Sigrun Tømmerås
Rune Arctander 
Marjana Annfinsen 
