Noen ganger sier et sitat så mye mer enn spissa nyhetsartikler og strenge kommentarer fra generalsekretæren. Bare les her. Dette er et utdrag fra aksjonsmateriale om at barn helt ned i seksårsalderen jobber som hushjelper på Haiti.
“Det var en stor mann, broen til kvinnens første mann. Han sov i et rom som var bygget i bakgården. Det lå ved siden av kjøkkenet der jeg pleide å sove blant kull, søppel og rotter. En kveld banket han på døra og ba meg lage noe mat til han. Jeg måtte stå opp og tenne opp i ovnen. I det øyeblikket spurte han meg om å suge penisen hans og han sa at han ville gi meg en fin dukke. Hjertet mitt slo, fordi jeg ville virkelig ha en dukke som jeg så ofte så på vei til markedet. Jeg gjorde det, men dukken kom aldri. Jeg ville så gjerne ha den dukken at jeg gjorde det med andre… men dukken kom aldri.”
Hun som sier dette heter Loransya. Hun vokste opp i landsbyen Kenscoff på Haiti sammen med foreldrene sine. De var lut fattige og strevde så fælt med å overleve at de sendte henne til hovedstaden Port-au-Prince for å jobbe som hushjelp da hun bare var åtte år.
Det er ikke bare maktutøvelse og det seksuelle misbruket jeg syns er så vondt med denne teksten, men at fattigdom har frarøvet henne barndommen og at hun frivillig går med på overgrepet. For å få en dukke.
Høyst sannsynlig vet også familien hennes at sjansen er stor for at akkurat denne typen ting skal skje når de sender henne hjemmefra. For blandt de 100.000 jentene mellom seks og 17 år som jobber som hushjelper på Haiti, er overgrepstallene alarmerende. Den haitiske kvinneorganisasjonen Solidarité Fanm Aysien dokumenterte i løpet av halvannet år 238 voldtekter, hvorav 140 involverte jenter mellom 19 måneder og 18 år. Her, som i statistikk over seksuelt overgrep over hele verden, er mørketallene store og gråsonene mange. Med andre ord, høyst sannsynlig har mange, mange flere samme opplevelser som Loransya.
Moren hennes vet antakelig dette, men hun har ikke noe valg. Fattigdom er den største årsaken til at familier sender barna sine til denne typen moderne slaveri. Noen fattige familier blir også lurt av såkalte meglere som lover familien en bedre framtid for barna enn det foreldrene er i stand til å gi dem.
Men barna får det motsatte. Størsteparten utsettes for en rekke menneskerettighetsbrudd. Mange får ikke tilgang til utdanning og helsetjenester, noen får ikke engang nok mat. De må jobbe lange dager og må ofte gjøre fysisk hardt husarbeid som å hente vann, vaske klær, og passe barn som kanskje bare er få år yngre enn dem selv. Betalingen er sjelden i penger, men husly og noen få klær.
Dette er verken overgrep som skjer i rammene av en konflikt mediene syns er spennende eller et tema som ellers får mye oppmerksomhet. Disse overgrepene skjer i det skjulte, både for verden og barnas familie og omsorgspersoner. Tjenestejentene på Haiti lever ensomme, isolerte liv. Den internasjonale barnedagen en god anledning til å vise dem at de ikke er alene. Bry deg ved å signere Amnestys aksjon som krever at myndighetene på Haiti må følge FNs Barnekonvensjon ved å opprette et system som sikrer beskyttelse for jenter som jobber som hushjelper.
Norske grafittikunsterne setter fokus på miljø og menneskerettigheter i Nigerdelta. Veggen er malt i forbindelse med Amnestys kampanje for menneskerettigheter i Nigeria.
Verket står enda og kan nytes i Geoparken ved Norsk Oljemuseum i Stavanger.
2. Fra brevskriver til gateaktivist
Solveig Heim har sendt brev i Amnesty i 25 år. Da hun fikk Amnesty-magasinet i posten i oktober bestemte hun seg for å være med på en gateaksjon for aller første gang. Vi samlet underskrifter sammen på Lillehammer.
3. Middag med aktivist fra Nigerdeltaet
På søndag spiste jeg middag med hydrobiologen og aktivisten Nenibarini Zabby fra Nigerdeltaet. Han fortalte om død fisk, ødelagt badevann, kvelende luft og hvordan han jobber for å bekjempe oljemakta med fakta. Jeg ble forbanna og bestemte meg for å slite ut den hvite dressen i jakten på flere underskrifter.
4. Stadig flere aksjoner. På fredag ble aksjon nummer 50 bekreftet. Målet er minst ti til.
5. Regionledere og aktivister er blitt flinke til å lage filmer.
Se to eksempler fra Bergen og Tromsø:
6. Vi har fått mye pressedekning i lokale og regionale medier
Aktivister og ansatte er stadig intervjuet i media. Det sprer budskapet vårt til mange flere enn de som møter oss på Shellstasjonene.
7. Guidet tur for skoleklasser på Oljemuseet
Praktikantene i Stavanger gjennomfører guidet tur for skoleklasser på Oljemuseet. Der får de se utstillingen Oljens forbannelse og filmen Poison Fire.
8. Flest i Trondheim I Trondheim er Gro Davidsen fungerende regionleder. Hun styrer sitt første kampanjehøydepunkt med stødig hånd og smittende engasjement. Hun samlet rekordmange til lanseringen av aksjonen.
9. Fornøyde kunder Vi har nesten ensidig fått positive tilbakemeldinger fra Shells kunder. De skriver under på kravene og bruker hornet som støtteerklæring, dersom de ikke har tid til å stoppe.
10. Aksjonens ivrigste
Fra aksjonens nordligste punkt fikk jeg bilde av regionleder Ole-Gunnar Solheim et par timer før aksjonsstart. Terningkast 6 for effektbruk!
Har du opplevd andre fine ting i løpet av de første ti dagene av kampanjen? Del de med oss i kommentarfeltet!
Dette var noe av det siste den nigerianske menneskerettighets- og miljøvernsaktivisten Zabbey Nenibarini sa til meg før han forlot Stavanger. Han hadde akkurat vært med oss og aksjonert på Shellstasjonen i Madlakrossen og var kald som en istapp. Jeg spurte han om hans tanker om det vi holdt på med, en torsdag ettermiddag ikledd hvite drakter og gule oppvaskhansker.
“The serious commitment among the young people and the willingness to engage in this matter is very impressive. It’s important to care. Life has no duplicate”
Zabbey var fornøyd og det var vi andre på Shellaksjonen også. Vi fikk både underskrifter og støttende bil-tuting fra de passerende bilene. Aktivistene kostet og kostet for å gjøre Shell ren, selv om vi vet det vil ta tid. Det var både god stemmning og bra oppmøte i Stavanger. Over 30 aktivister var samlet for å aksjonere for at Shell skal rydde opp i Nigerdeltaet.
“Det er viktig å vise engasjement og jobbe for en bedre verden, selv om vi her i Norge har det bra”
var kommentaren fra Ingerid Dommersrud, en av de unge aktivistene.
På aksjon i Stavanger var vi ikke bare unge aktivister, også representanter fra den eldre garde var tilstede. Henry Moore, en aktiv amerikaner som har vært engasjert i mange år, svingte kosten for en god sak.
“Det er på tide at disse oljeselskapene rydder opp etter seg. De kan ikke etterlate et land i den tilstanden som Shell har gjort i Nigerdeltaet”.
Som så mange av oss stiller han spørsmålet; hvor er styret i Shell? Hvorfor kan dere ikke ta ansvar?
Innlegget er skrevet av Oda Skagseth, praktikant i Region Sør. Bildene er tatt av Mai Woldstad.
Midt i juni fikk jeg en e-post med tittelen: “Report Nigeria: Petroleum, Pollution and Poverty in the Niger Delta”. En uke etterpå lanserte vi rapporten. Rapporten som viste at Shells virksomhet i Nigerdeltaet har ødelagt livsgrunnlaget til hundretusener av mennesker. Det gikk raskt opp for oss: Et medieinnsalg er ikke nok. Vi må aksjonere.
Nå, fire måneder senere, er det tre døgn igjen til vi aksjonerer på Shellstasjoner over hele landet.
Siden juni har vi i prosjektgruppa i Oslo jobbet tett med regionledere, medlemmer over hele landet og kolleger fra andre land for å lage en effektiv og slagkraftig aksjon. Dagene har vært fulle av strategimøter, kurs, idémyldringer, fotoopptak, materiellutsendelse, Skypekonferanser, prøveaksjoner og mye mer. I oppkjøringen til alle kampanjer er det en ting som aldri slutter å imponere meg: Innsatsen fra de frivillige aktivistene våre. De stiller opp ved siden av jobb og skole, med stor arbeidskapasitet og mange spenstige ideer til kampanjene.
Med bare timer igjen til lansering bærer kampanjerommet preg av innspurten. Gulvet er dekket av plakater, postkort, oppvaskhansker, taperuller og sakser. På bord og pulter står tomme knekkebrødpakker, vannglass og kaffekopper i stabler. Tavlene er fulle av beskjeder i alle farger:
- Bruk #Shell
- Har John Peder klistremerke på bilen sin?
- Ane: har vi fått aksjonstillatelse 29. oktober?
- Hvem går i møte med Shell?
- Hvor får vi tak i 15 liter karamellsaus?
- Skal vi spørre om å være med i “Koht på arbeidsplassen”?
Det kreative kaoset på prosjektrommet vitner om høyt tempo og mange hoder og hender som skal samkjøres før vi trykker på startknappen. Akkurat slik det skal være noen få døgn før lansering.
Vil du ha et innblikk i hvordan vi har jobbet for å lage en Amnesty-kampanje? Da kan du se den uhøytidelige dokumentaren fra vår fotoshoot med fotograf Marcel Lelienhof her: