Torsdag 26. november 2009

Bildeserie: Vi krever at Shell rydder opp i Nigeria

Flere ganger i uka aksjonerer vi på Shellstasjoner. Her har vi satt sammen en bildeserie med noen godbiter.

Bildene er tatt av Amnesty-aktivister over hele landet.

Onsdag 18. november 2009

Uskyldig dømt til døden

I dag kom Kerry Cook på besøk til Amnesty International i Norge for annen gang. Han ble dømt til døden for et drap som ble begått i 1977 i Texas. 22 år senere ble det fastslått at han var uskyldig dømt, og han slapp fri.

Denne historien er ikke enestående. Siden 1976 er det nå 139 dødsdømte fanger i USA som er sluppet løs fra death row fordi de var uskyldige eller fordi rettssaken hadde vært grovt urettferdig. De hadde da sittet gjennomsnittlig 10 år på dødscelle.

Svært mange av disse løslatelsene har kommet etter iherdig arbeide fra frivillige. Spesielt har enkelte jusstudenter gjort en innsats her. De har fått som prosjektoppgave å granske rettssakene mot enkelte dødsdømte. Ofte har disse studentene kunnet påvise at det var en uskyldig mann som satt på death row. I noen tilfeller har de også pekt på den som virkelig var  skyldig.

Rettsvesenet i USA har som regel strittet i mot så lenge det var mulig. De ble gjerne drevet fra skanse til skanse før den endelige løslatelsen kom.

Vi kjenner liknende opptreden fra rettsvesenet i andre land, også i Norge. Vi kan minne om saken til Fritz Moen. Han var døvstum og lam i den ene armen, likevel ble han dømt for å ha voldtatt og drept to 20 års gamle jenter. I 1981 fikk han 21 års fengsel og 10 års sikring.

Journalisten Tore Sandberg mente at dette var et justismord. Etter langvarig arbeid ble Fritz Moen frikjent for det ene drapet i 2004. Påtalemyndighetene motarbeidet og trenerte saken etter beste evne. Til slutt i 2006 ble Moen frikjent også for det andre drapet, men da hadde han i mellomtiden avgått ved døden.

Nå kommer altså Kerry Cook hit og forteller om sin tid som uskyldig dømt til døden.
Han reiser verden rundt og deltar i kampen mot dødsstraff.

Jeg traff ham forrige gang han var i Norge. Det var et møte som gjorde dypt inntrykk. Kerry Cook står oppreist, og han arbeider utrettelig for en god sak etter alt det forferdelige han har vært i gjennom. Dette kan være til inspirasjon for oss alle.

Jon Trana er frivillig koordinator for dødsstraffnettverket i Amnesty.

Tirsdag 17. november 2009

Grafitti mot oljesøl

Norske grafittikunsterne setter fokus på miljø og menneskerettigheter i Nigerdelta. Veggen er malt i forbindelse med Amnestys kampanje for menneskerettigheter i Nigeria.

Verket står enda og kan nytes i Geoparken ved Norsk Oljemuseum i Stavanger.

Torsdag 12. november 2009

Beskyttelse og straff

Tirsdag får Amnesty og jeg besøk av en venn. Kerry Cook og sønnen hans KJ kommer til Norge. Kerry gleder seg til å bygge snømann med sønnen. De kommer fra Texas der snømenn er sjeldne.

Det er ingen selvfølge at Kerry og KJ har muligheten til å bygge snømann sammen. KJ er i det hele tatt mer enn en vanlig utgave av livets under. Kerrry skulle nemlig egentlig ikke vært iblant oss lenger. Ikke fordi han har overlevd en livsfarlig sykdom, eller unngått å dø i en ulykke. Han stod på listen over mennesker Texas vill drepe med gift. Kerry Cook var dødsdømt i 22 år for en forbrytelse han aldri begikk.

Han unnslapp døden fordi han selv kjempet mot den hvert sekund på dødscella, og fordi at etter ti år fattet noen enkeltpersoner utenfor murene interesse for saken hans. Enkeltpersoner av den typen vi alle skulle ønske vi hadde rundt oss. Du vet de som tror på deg uansett, og som er villige til å ofre tid, penger, anseelse og hva det måtte være for å få resten av verden til å tro på deg. Kerry overlevde, ikke fordi det amerikanske rettsystemet fungerer, men fordi Kerry og hans medhjelpere viste seg å være bedre til å grave fram sannheten enn politi og påtalemakt var til å skjule den.

Natt til 10. november ble en annen mann henrettet. For en gangs skyld var det en mann som mange nordmenn vet om. En mann mange av oss fulgte med skrekkblandet undring mens han skjøt ti mennesker ett for ett. Personlig var jeg faktisk i den situasjonen at jeg fikk kjenne på redselen for denne mannen. John Allen Muhammed ble henrettet for drap han begikk i og omkring Washington DC i 2002. Dere husker ham kanskje. Han hadde spesialbygget bilen sin slik at han kunne ligge i bagasjerommet og skyte på folk. Han drepte et menneske på en bensinstasjon, noen på en skole osv. Han hadde med seg en ung gutt som fikk livsvarig fengsel.

Jeg var i Washington DC høsten 2002 mens John Allen Muhammed fortsatt drepte folk. Jeg stod på ett tidspunkt på en bensinstasjon og fylte bensin, da jeg oppdaget en hvit varevogn som gled sakte omkring på en parkeringsplass vis a vis stasjonen. På det tidspunktet mente politiet at skyteren opererte fra en hvit varevogn. Jeg skal innrømme jeg ble redd, og skulle ønske at John Allen Muhammed ikke fantes.

I natt ble han drept. Det faktum at jeg har hatt en bitte liten grunn til å være redd ham gir meg ikke noen større autoritet til å mene noe om henrettelsen. Men det bringer problematikken litt nærmere. Uansett føler jeg bare den samme meningsløsheten ved denne henrettelsen som jeg gjør ved alle andre henrettelser. Den blir forsterket av det faktum at John Allen Muhammed er mistenkt for å ha skutt flere personer i saker som ikke er oppklart. Saker som ofrenes pårørende må regne med at aldri blir oppklart, fordi myndighetene antar at den skyldige ikke bare er tatt, men drept.

Tomheten og meningsløsheten blir styrket av at det nettopp har vært to nye massedrap i USA. En bitter ansatt som stormet inn på sin tidligere arbeidsplass og skjøt rundt seg, og en offiser som skjøt vilt på en militærleir. Ingen av dem skjenket nok John Allen Muhammeds forestående henrettelse en eneste tanke. Nok et menneske ble drept. Ingen ble vekket til live av det og ingen er tryggere på grunn av det.

I motsetning til det forteller Kerry Cooks sak oss at snarere enn å gjøre folks live tryggere, vil enhver stat som har dødsstraff sannsynligvis drepe mennesker som er nøyaktig like uskyldige som John Allen Muhammeds ofre.

Kerry Cook skal på Norgesturne i uka som kommer og jeg oppfordrer alle til å komme på foredragene hans. Man blir ikke den samme igjen etter å ha hørt ham fortelle historien sin.

Søndag 8. november 2009

10 fine ting

I dag er det ti dager siden Shellaksjonen startet i Norge. Her er topp-ti-lista så langt.

1.    Over 17.000 i Norge har hittil skrevet under kravet om at Shell skal rydde opp i Nigeria!

2.   Fra brevskriver til gateaktivist
Solveig Heim har sendt brev i Amnesty i 25 år. Da hun fikk Amnesty-magasinet i posten i oktober bestemte hun seg for å være med på en gateaksjon for aller første gang. Vi samlet underskrifter sammen på Lillehammer.

3.    Middag med aktivist fra Nigerdeltaet
På søndag spiste jeg middag med hydrobiologen og aktivisten Nenibarini Zabby fra Nigerdeltaet. Han fortalte om død fisk, ødelagt badevann, kvelende luft og hvordan han jobber for å bekjempe oljemakta med fakta. Jeg ble forbanna og bestemte meg for å slite ut den  hvite dressen i jakten på flere underskrifter.

4. Stadig flere aksjoner.
På fredag ble aksjon nummer 50 bekreftet.  Målet er minst ti til.

5.    Regionledere og aktivister er blitt flinke til å lage filmer.
Se to eksempler fra Bergen og Tromsø:

6.    Vi har fått mye pressedekning i lokale og regionale medier
Aktivister og ansatte er stadig intervjuet i media. Det sprer budskapet vårt til mange flere enn de som møter oss på Shellstasjonene.

7.    Guidet tur for skoleklasser på Oljemuseet
Praktikantene i Stavanger gjennomfører guidet tur for skoleklasser på Oljemuseet. Der får de se utstillingen Oljens forbannelse og filmen Poison Fire.

8.   Flest i Trondheim
I Trondheim er Gro Davidsen fungerende regionleder. Hun styrer sitt første kampanjehøydepunkt med stødig hånd og smittende engasjement. Hun samlet rekordmange til lanseringen av aksjonen.

9.   Fornøyde kunder
Vi har nesten ensidig fått positive tilbakemeldinger fra Shells kunder. De skriver under på kravene og bruker hornet som støtteerklæring, dersom de ikke har tid til å stoppe.

10.    Aksjonens ivrigste
Fra aksjonens nordligste punkt fikk jeg bilde av regionleder Ole-Gunnar Solheim et par timer før aksjonsstart. Terningkast 6 for effektbruk!

Har du opplevd andre fine ting i løpet av de første ti dagene av kampanjen? Del de med oss i kommentarfeltet!

Tirsdag 3. november 2009

Oljens forbannelse

28. oktober åpnet Norsk Oljemuseum dørene for et bestillingsverk fra Amnesty International: En fotoutstilling som viser hvordan oljeindustrien har ødelagt naturen og menneskers livsgrunnlag i Nigerdeltaet. Den prisbelønnede fotografen Kadir van Lohuizen står bak bildene.

“Oljens forbannelse” er den treffende tittelen på utstillingen. Zabbey Ninibarini fra Nigerdeltaet åpnet utstillingen. Han fortalte om sin oppvekst og sitt liv i dette forurensede området og hvordan muslingene og fisken som han fanget som guttunge er helt borte nå. Som marinbiolog og menneskerettighetsforkjemper reiser han nå rundt i verden for å fortelle om oljeutslipp og manglende samfunnsansvar fra oljeselskapene.

Oljemuseets direktør, Finn E. Krogh, sa i åpningstalen at Norsk Oljemuseum stort sett forteller historien om “det norske oljeeventyret” – suksesshistorien vi alle nyter godt av. Men det er også viktig å bruke museet til å fortelle andre historier, påpekte Krogh. Derfor forteller Norsk Oljemuseum nå den kontroversielle historien om nordsjødykkerne og deres kamp for å få kompensasjon for helseskadene arbeidet har påført dem. Og derfor har museet nå åpnet dørene for Amnestys utstilling om “Oljens forbannelse” i Nigerdeltaet.

- Utstillingen “Oljens forbannelse” forteller om et område i verden der konsekvensene av oljevirksomheten har medført miljømessige og humanitære konsekvenser som vi ikke liker å se, sa museumsdirektør Krogh.

John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International takket også Norsk Oljemuseum for at de er modige nok til å åpne dørene for denne utstillingen, som vi kanskje helst ikke vil se.

 

Utstillingen er åpen til 10. november. Den 16. november settes den opp på Christian Michelsens Institutt i Bergen.

 

 

 

Alle foto: (c) Rebecca Johannesen

Fredag 30. oktober 2009

Ni aksjoner – 120 aktivister

I går startet Shellkampanjen med aksjoner på ni stasjoner i Norge. 120 aktivister samlet underskrifter .

Oslo

Bergen

Les om aksjonen i Bergen

Trondheim

Stavanger

Tromsø

Lillehammer

Arendal

Suldal

På toget

Vi fortsetter med mange aksjoner fremover. Bli med du også!

Torsdag 29. oktober 2009

Aksjonsstart på Marienlyst

Nyt en liten smakebit av Shell-kampanjens første aksjon. Vi laster opp bildegalleri fra aksjoner over hele landet ettersom aksjonister sender inn. Følg med!

Mandag 26. oktober 2009

Karamellsaus og klistremerker – en kampanje blir til

Midt i juni fikk jeg en e-post med tittelen:  “Report Nigeria: Petroleum, Pollution and Poverty in the Niger Delta”. En uke etterpå lanserte vi rapporten. Rapporten som viste at Shells virksomhet i Nigerdeltaet har ødelagt livsgrunnlaget til hundretusener av mennesker. Det gikk raskt opp for oss: Et medieinnsalg er ikke nok. Vi må aksjonere.

Nå, fire måneder senere, er det tre døgn igjen til vi aksjonerer på Shellstasjoner over hele landet.

Siden juni har vi i prosjektgruppa i Oslo jobbet tett med regionledere, medlemmer over hele landet og kolleger fra andre land for å lage en effektiv og slagkraftig aksjon. Dagene har vært fulle av strategimøter, kurs, idémyldringer, fotoopptak, materiellutsendelse, Skypekonferanser, prøveaksjoner og mye mer. I oppkjøringen til alle kampanjer er det en ting som aldri slutter å imponere meg: Innsatsen fra de frivillige aktivistene våre. De stiller opp ved siden av jobb og skole, med stor arbeidskapasitet og mange spenstige ideer til kampanjene.

Med bare timer igjen til lansering bærer kampanjerommet preg av innspurten. Gulvet er dekket av plakater, postkort, oppvaskhansker, taperuller og sakser. På bord og pulter står tomme knekkebrødpakker, vannglass og kaffekopper i stabler. Tavlene er fulle av beskjeder i alle farger:
- Bruk #Shell
- Har John Peder klistremerke på bilen sin?
- Ane: har vi fått aksjonstillatelse 29. oktober?
- Hvem går i møte med Shell?
- Hvor får vi tak i 15 liter karamellsaus?
- Skal vi spørre om å være med i “Koht på arbeidsplassen”?

Det kreative kaoset på prosjektrommet vitner om høyt tempo og mange hoder og hender som skal samkjøres før vi trykker på startknappen. Akkurat slik det skal være noen få døgn før lansering.

Vil du ha et innblikk i hvordan vi har jobbet for å lage en Amnesty-kampanje? Da kan du se den uhøytidelige dokumentaren fra vår fotoshoot med fotograf Marcel Lelienhof her:

Bli med på Shellaksjonen du også! Meld deg på her og følg Shellaksjonen på Facebook

Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty International

Mandag 26. oktober 2009

Oljedryppende graffiti i Norges Oljehovedstad

I Stavanger viser lokale graffitikunstnere deres tolkning av miljøforurensingen oljeutvinningen i Niger Delta fører med seg.

Etter mange tomme spraybokser og ende flere kalde timer ute i oktoberkvelder stod resultatet ferdig; en lang og fargerik vegg i kjent graffiti stil. For å gjøre verket komplett avsluttet kunstnerne med å kaste tykk, svart oljemaling på den. Den svarte oljemalingen ødelegger den ellers så fargerike og vakre veggen, slik oljesølet ødelegger naturen og livsgrunnlaget i Niger Delta. På denne måten skapte graffitikunstnerne et sterkt visuelt bilde av hvilke ødeleggelser det sorte gullets kan føre med seg.

I Norge lever vi godt på inntekter fra oljen. Andre steder, som i Nigeria er befolkningen ikke like heldige. Det er derfor er viktig, spesielt i vårt lands oljehovedstad Stavanger, å også være bevissthet på konsekvensene andre mennesker må leve med som følge av uansvarlig oljeutvinning.

Flere ettermiddager og kvelder tilbrakte de to graffitikunsterne, som ønsker å være anonyme, i Geoparken utenfor Norsk Oljemuseum i Stavanger sentrum. Oppgaven Amnesty ga dem var å dekke en ikke mindre enn 20 meter lang vegg med deres tolkning av situasjonen i Niger Delta. Graffitikunsten er en del av Amnesty Internationals aksjon denne høsten som fokuserer på bedriftersamfunnsansvar og oljebransjens kritikkverdige opptreden i Nigerdelatet.

Innlegget er skrevet av Oda Skagseth og Marianne Hovdan, praktikant og regionleder i Amnesty Sør. Bildene er tatt av John Rodger og Tore Fjermestad.