Alle konflikter i moderne tid har sitt eget bilde som definerer den. Iran har Neda.
Lørdag 12. juni er det ett år siden det omstridte valget i Iran som utløste enorme demonstrasjoner. Store folkemengder tok til gatene i Tehran på tross av at myndighetene slo ned på aktivistene med grov vold. Sammenstøtene ble dokumentert og publisert på nettsteder som Twitter og YouTube omtrent i det de skjedde. En av historiene som gikk verden rundt var den brutale filmen om sangeren Neda Agha-Soltan som ble skutt av myndighetsmilits på åpen gate. Hun dør i filmen, badet i sitt eget blod, mens en mann kneler ved henne skriker og “Neda, ikke vær redd. Neda, bli hos meg”.
Neda er siden blitt symbolet på den fredlige motstanden mot regimet i Iran. Det amerikanske bandet Airborne Toxic Event har laget sangen “Neda” med tilhørende musikkvideo. Den ble lansert i går og alle inntektene gis til Amnestys arbeid. På nettsiden nedaspeaks.org kan du vise din støtte til henne og de andre iranske aktivistene ved å laste opp bilde av deg selv som holder en plakat med påskriften I am Neda.
Iranske myndigheter forbereder seg nå på ettårsmarkeringen for demonstrasjonene. All opposisjon knebles. I en ekstrem skremselspropaganda skal myndighetene ha hengt et menneske hver dag og flere offentlige henrettelser er varslet. Men ikke bare det. Verden skal ikke kunne følge opprøret i sosiale medier i år som i fjor. Nye restriktive lover forbyr enhver kontakt med 60 navngitte internasjonale organisasjoner og medier. Tvitrere og bloggere overvåkes. De som lar verden få vite hva som skjer i Iran kriminaliseres.
Vi gikk Pride-marsjen i Vilnius lørdag! Vi var rundt fem hundre mennesker som gikk en snau kilometer med fargerike banner og regnbueflagg – en fredelig markering mot diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet, for respekt og menneskerettigheter. Det er den lengste Baltic Pride-marsjen som har gått noensinne. Men så går den da også bare på andre året.
Store politistyrker voktet gjerdene som sperret av området der demonstrasjonen ble avholdt. Over oss sirklet et helikopter. Politiet til hest var oppstilt langsmed elvebredden, og sikkerhetspolitiet sto oppover åssidene. Innimellom der gikk Baltic-Pride marsjen med taktfaste trommeslag, med sang, med musikk. Ambassadører og parlamentarikere fra flere europeiske land gikk i front, fulgt av de baltiske LHBT-organisasjonene fra Latvia, Estland og Litauen. De internasjonale organisasjonene som International Lesbian and Gay Association og Amnesty International dannet baktroppen. En Pride-markering er en feiring, og til tross for alt sikkerhetsopplegget var det feiring i Vilnius lørdag.
- Dette betydde mye for LHBT-personer her. Jeg gikk sammen med en mann fra Litauen som ringte til moren sin under marsjen og fortalte henne at han var homofil. Han innså at det var så mye presse til stede at det godt kunne hende at han ville komme på nyhetene i kveld, og da var det bedre han fortalte henne det selv, fortalte Kristen fra Amnesty i Finland.
Motdemonstrantene var der også. Noen mener det var 1000, andre mener det ikke var mer enn 600. De sto på elvebredden på den andre siden, med et to meter høyt trekors, med svarte hakekors på røde faner. Med brannbomber og steiner som ble kastet i retning av Baltic Pride, men som ikke var i nærheten av å skape noen form for ubehag for andre enn for motdemonstrantene selv. Noen av motdemonstrantene prøvde også å krysse elven i båt, men ble raskt tilbakevist av politiet.
Den mest truende situasjonen oppsto da Priden nærmet seg slutten. De fleste demonstrantene hadde allerede forlatt området da et par litauiske parlamentsmedlemmer som var blant de mest aggressive deltagerne i motdemonstrasjonen brøt gjennom politisperringene og prøvde å angripe lederen for Baltic Pride Vytautas Valentinavicius. Vilnius’ vise-politimester som prøvde å stanse dem ble brutalt slått ned, men det kom raskt flere politifolk til som fikk overmannet inntrengerne.
- Jeg er ikke i tvil om at marsjen i dag betyr noe for respekten for LHBT-rettighetene i landet og bidrar til å minske fordommer, sier Birute Sabatauskaite fra Lithunian Centre for Human Rights. – De siste ukene har diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet vært et tema som har vært diskutert i mange ulike fora. Baltic Pride har vært toppsak på nyhetene her i Litauen de siste dagene, og de fleste innslag har hatt en positiv vinkling. Baltiske LHBT-organisasjoner har dessuten vist hvor mye de kan få til sammen.
I dag søndag, mens jeg står utenfor hotellet og snakker med noen Amnesty-kolleger, stanser det en bil og tuter. Vi kikker opp. Sjåføren ser på oss, viser fingeren og kjører videre. En påminnelse om at slaget ikke er vunnet , men at innsatsen må følges opp.
Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International med ansvar for Amnestys arbeid for lesbiske, homofile og transkjønnedes rettigheter. Hun er del av Amnestys delegasjon på Baltic Pride .
Jeg skal være sikkerhetsvakt under Baltic Pride – marsjen i Vilnius i dag. Klokka halv åtte, mens jeg enda står i dusjen, blir jeg ringt opp av Kaspers fra Mozaika i Latvia som har ansvaret for sikkerhetsopplegget under Baltic Pride. Han ber meg om å komme ned til et hastemøte. Jeg løper ned med vått hår. I det lille møterommet sitter venner og kolleger fra Amnesty International og baltiske LHBT- organisasjoner rundt bordet med alvorlige ansikter. Kaspers trekker pusten dypt og sier:
- Vi er nå i høyeste sikkerhetsberedskap. Baltic Pride har mottatt et trusselbrev som varslet om at det første terrorangrepet på Litauisk jord kommer til å finne sted under Priden. Det som gjør brevet ekstra skremmende er at det er ledsaget av bilder som viser fremstillingen av molotov-cocktail. I tillegg er vinduene til organisasjonen Tolerant Youth, en av arrangørerne, smadret i natt. Sikkerhetspolitiet er varslet og tar truslene svært alvorlig.
De frivillige sikkerhetsvaktene rundt bordet diskuterer hvordan denne trusselen skal møtes på best mulig måte. Pride-deltagerne må oppfordres til å ha på jeans, som ikke brenner så lett. Medisinsk utdannet personell må gå på siden av toget sammen med sikkerhetsvaktene, slik at de umiddelbart kan tre til dersom noen skulle kaste en bombe i toget.
Nå klokka ni, det er sikkerhetsbrief for alle Pride-deltagerne. Kaspers leder møtet.
- Vi blir kjørt fra hotellet i busser. Vi kommer til å være rundt 400 demonstranter. Det kommer til å være 800 politimenn tilstede under marsjen. De fleste kommer til å være i uniform, men noen kommer til å være sivil. Dere må være forberedt på at motdemonstrantene kan være svært aggressive, men dere må ikke under noen omstendigheter begynne å diskutere med dem. Det har ingen hensikt, og det kan sette dere i fare. Vi regner med at det kan komme opptil 3000 motdemonstranter. Ikke la dere provosere. Men det viktigste er, husk at vi feirer i dag, vi skal vise at vi er mange som er mot diskriminering og som forsvarer LHBT-rettigheter.
I går, på mottagelsen til den svenske ambassaden, snakket jeg med den norske ambassadøren i Vilnius Steinar Gill. – Selvfølgelig skal jeg delta i marsjen i morgen, sier han. – Diplomater skal ikke delta i politiske markeringer, men dette er en markering mot diskriminering, for grunnleggende menneskerettigheter. Det er viktige prinsipper i norsk utenrikspolitikk som jeg gjerne forsvarer.
Det vil være flere ambassadører, flere politikere som deltar i marsjen som nå startet om noen få timer. Denne støtten er viktig, det gir marsjen en nødvendig legitimitet. For situasjonen i Litauen er slik at 73 prosent av befolkningen i en spørreundersøkelse har uttrykt at de er imot at Baltic Pride har fått tillatelse til å gjennomføre marsjen.
Nå er vi snart klare til å dra. Kaspers kommer med en siste melding:
- We are stronger than them. They hate – we love. What is going to win? The love!
Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International med ansvar for Amnestys arbeid for lesbiske, homofile og transkjønnedes rettigheter. Hun er del av Amnestys delegasjon på Baltic Pride.
Vilnius, Litauen: Vi sjekker inn på Hotell Conti, nær gamlebyen. Her gjennomføres Baltic Pride-konferansen. Baltic Pride er den årlige paraden for å markere homofiles rettigheter i Baltikum arrangeres i år i Litauen. Hotellet er også Pride-deltagernes trygge havn om de skulle føle seg truet eller angrepet. Det har skjedd hvert år.
Sikkerhet er et viktig tema når Baltic Pride arrangeres. Sikkerheten var riksadvokatens argument da han ba retten i Vilnius om å inndra tillatelsen til å gjennomføre marsjen. Det til tross for at politiet sier de er fullt i stand til å sikre Pride-deltagerne den nødvendige beskyttelsen.
Men det er ventet voldsomme motdemonstrasjoner i forbindelse med gjennomføringen av Pride-marsjen lørdag. En Facebook-gruppe mot paraden har samlet 24.000 medlemmer. Det fryktes også at Pride-deltagerne kan bli utsatt for trakassering utenom marsjen. I sakspapirene som vi har fått tilsendt i forkant har vi fått klare sikkerhetsinstrukser: gå ikke ut alene, meld fra hvor du går, ikke ha på deg klær eller merker som kan provosere. Hotellets resepsjon har nå i formiddag fått egen kontrolldesk som sikrer at ingen som ikke har registreringskort til Baltic Pride kommer inn på hotellet. Og nå mens vi spiser frokost går sivile sikkerhetsvakter tilsynelatende ubemerket rundt og speider etter ubudne gjester.
I går var den høytidelige åpningen av festivalen på Skalvija Kinosenter. Kinosenteret har vært under hard press fra kommunale myndigheter som ikke har ønsket at senteret skal huse noen av aktivitetene til Baltic Pride, men ikke minst takket være sterke og stødige støttespillere har det vært mulig å overkomme disse utfordringene. På første rad sitter ambassadørene fra ulike europeiske land, og blir behørig takket av Vytautas fra Tolerant Youth Association.
- Uten deres bistand ville det ha vært langt vanskeligere å få gjennomført Baltic Pride her i Vilnius.
Etter festivalåpningen og den påfølgende filmvisningen går jeg tilbake til hotellet sammen med Stein fra LHBT-nettverket i Norge og Veronica fra Amnesty Internationals EU-kontor i Brussel. På veien blir jeg stoppet av en ung gutt. Jeg misforstår, tror han skal spørre om veien, men han peker på Baltic Pride-registreringen som jeg har på meg og sier: – Du kan ikke bære dette synlig ute. Det kan du bare gjøre på hotellet. Det kan provosere, du kan bli utsatt for trakassering og i verste fall overgrep. Gjem det.
Under frokosten i dag får jeg se et bildet av en ny t-skjorte som er i omløp her. T-skjorten viser bildet av en snikskytter som ligger halvveis gjemt bak en lav mur, og sikter inn. I teksten under står det – I love Baltic Pride.
Er dette Europa i 2010?
Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International med ansvar for Amnestys arbeid for lesbiske, homofile og transkjønnedes rettigheter. Hun er del av Amnestys delegasjon på Baltic Pride.
I dag kom Kerry Cook på besøk til Amnesty International i Norge for annen gang. Han ble dømt til døden for et drap som ble begått i 1977 i Texas. 22 år senere ble det fastslått at han var uskyldig dømt, og han slapp fri.
Denne historien er ikke enestående. Siden 1976 er det nå 139 dødsdømte fanger i USA som er sluppet løs fra death row fordi de var uskyldige eller fordi rettssaken hadde vært grovt urettferdig. De hadde da sittet gjennomsnittlig 10 år på dødscelle.
Svært mange av disse løslatelsene har kommet etter iherdig arbeide fra frivillige. Spesielt har enkelte jusstudenter gjort en innsats her. De har fått som prosjektoppgave å granske rettssakene mot enkelte dødsdømte. Ofte har disse studentene kunnet påvise at det var en uskyldig mann som satt på death row. I noen tilfeller har de også pekt på den som virkelig var skyldig.
Rettsvesenet i USA har som regel strittet i mot så lenge det var mulig. De ble gjerne drevet fra skanse til skanse før den endelige løslatelsen kom.
Vi kjenner liknende opptreden fra rettsvesenet i andre land, også i Norge. Vi kan minne om saken til Fritz Moen. Han var døvstum og lam i den ene armen, likevel ble han dømt for å ha voldtatt og drept to 20 års gamle jenter. I 1981 fikk han 21 års fengsel og 10 års sikring.
Journalisten Tore Sandberg mente at dette var et justismord. Etter langvarig arbeid ble Fritz Moen frikjent for det ene drapet i 2004. Påtalemyndighetene motarbeidet og trenerte saken etter beste evne. Til slutt i 2006 ble Moen frikjent også for det andre drapet, men da hadde han i mellomtiden avgått ved døden.
Nå kommer altså Kerry Cook hit og forteller om sin tid som uskyldig dømt til døden.
Han reiser verden rundt og deltar i kampen mot dødsstraff.
Jeg traff ham forrige gang han var i Norge. Det var et møte som gjorde dypt inntrykk. Kerry Cook står oppreist, og han arbeider utrettelig for en god sak etter alt det forferdelige han har vært i gjennom. Dette kan være til inspirasjon for oss alle.
Jon Trana er frivillig koordinator for dødsstraffnettverket i Amnesty.
Norske grafittikunsterne setter fokus på miljø og menneskerettigheter i Nigerdelta. Veggen er malt i forbindelse med Amnestys kampanje for menneskerettigheter i Nigeria.
Verket står enda og kan nytes i Geoparken ved Norsk Oljemuseum i Stavanger.
Tirsdag får Amnesty og jeg besøk av en venn. Kerry Cook og sønnen hans KJ kommer til Norge. Kerry gleder seg til å bygge snømann med sønnen. De kommer fra Texas der snømenn er sjeldne.
Det er ingen selvfølge at Kerry og KJ har muligheten til å bygge snømann sammen. KJ er i det hele tatt mer enn en vanlig utgave av livets under. Kerrry skulle nemlig egentlig ikke vært iblant oss lenger. Ikke fordi han har overlevd en livsfarlig sykdom, eller unngått å dø i en ulykke. Han stod på listen over mennesker Texas vill drepe med gift. Kerry Cook var dødsdømt i 22 år for en forbrytelse han aldri begikk.
Han unnslapp døden fordi han selv kjempet mot den hvert sekund på dødscella, og fordi at etter ti år fattet noen enkeltpersoner utenfor murene interesse for saken hans. Enkeltpersoner av den typen vi alle skulle ønske vi hadde rundt oss. Du vet de som tror på deg uansett, og som er villige til å ofre tid, penger, anseelse og hva det måtte være for å få resten av verden til å tro på deg. Kerry overlevde, ikke fordi det amerikanske rettsystemet fungerer, men fordi Kerry og hans medhjelpere viste seg å være bedre til å grave fram sannheten enn politi og påtalemakt var til å skjule den.
Natt til 10. november ble en annen mann henrettet. For en gangs skyld var det en mann som mange nordmenn vet om. En mann mange av oss fulgte med skrekkblandet undring mens han skjøt ti mennesker ett for ett. Personlig var jeg faktisk i den situasjonen at jeg fikk kjenne på redselen for denne mannen. John Allen Muhammed ble henrettet for drap han begikk i og omkring Washington DC i 2002. Dere husker ham kanskje. Han hadde spesialbygget bilen sin slik at han kunne ligge i bagasjerommet og skyte på folk. Han drepte et menneske på en bensinstasjon, noen på en skole osv. Han hadde med seg en ung gutt som fikk livsvarig fengsel.
Jeg var i Washington DC høsten 2002 mens John Allen Muhammed fortsatt drepte folk. Jeg stod på ett tidspunkt på en bensinstasjon og fylte bensin, da jeg oppdaget en hvit varevogn som gled sakte omkring på en parkeringsplass vis a vis stasjonen. På det tidspunktet mente politiet at skyteren opererte fra en hvit varevogn. Jeg skal innrømme jeg ble redd, og skulle ønske at John Allen Muhammed ikke fantes.
I natt ble han drept. Det faktum at jeg har hatt en bitte liten grunn til å være redd ham gir meg ikke noen større autoritet til å mene noe om henrettelsen. Men det bringer problematikken litt nærmere. Uansett føler jeg bare den samme meningsløsheten ved denne henrettelsen som jeg gjør ved alle andre henrettelser. Den blir forsterket av det faktum at John Allen Muhammed er mistenkt for å ha skutt flere personer i saker som ikke er oppklart. Saker som ofrenes pårørende må regne med at aldri blir oppklart, fordi myndighetene antar at den skyldige ikke bare er tatt, men drept.
Tomheten og meningsløsheten blir styrket av at det nettopp har vært to nye massedrap i USA. En bitter ansatt som stormet inn på sin tidligere arbeidsplass og skjøt rundt seg, og en offiser som skjøt vilt på en militærleir. Ingen av dem skjenket nok John Allen Muhammeds forestående henrettelse en eneste tanke. Nok et menneske ble drept. Ingen ble vekket til live av det og ingen er tryggere på grunn av det.
I motsetning til det forteller Kerry Cooks sak oss at snarere enn å gjøre folks live tryggere, vil enhver stat som har dødsstraff sannsynligvis drepe mennesker som er nøyaktig like uskyldige som John Allen Muhammeds ofre.
Kerry Cook skal på Norgesturne i uka som kommer og jeg oppfordrer alle til å komme på foredragene hans. Man blir ikke den samme igjen etter å ha hørt ham fortelle historien sin.
2. Fra brevskriver til gateaktivist
Solveig Heim har sendt brev i Amnesty i 25 år. Da hun fikk Amnesty-magasinet i posten i oktober bestemte hun seg for å være med på en gateaksjon for aller første gang. Vi samlet underskrifter sammen på Lillehammer.
3. Middag med aktivist fra Nigerdeltaet
På søndag spiste jeg middag med hydrobiologen og aktivisten Nenibarini Zabby fra Nigerdeltaet. Han fortalte om død fisk, ødelagt badevann, kvelende luft og hvordan han jobber for å bekjempe oljemakta med fakta. Jeg ble forbanna og bestemte meg for å slite ut den hvite dressen i jakten på flere underskrifter.
4. Stadig flere aksjoner. På fredag ble aksjon nummer 50 bekreftet. Målet er minst ti til.
5. Regionledere og aktivister er blitt flinke til å lage filmer.
Se to eksempler fra Bergen og Tromsø:
6. Vi har fått mye pressedekning i lokale og regionale medier
Aktivister og ansatte er stadig intervjuet i media. Det sprer budskapet vårt til mange flere enn de som møter oss på Shellstasjonene.
7. Guidet tur for skoleklasser på Oljemuseet
Praktikantene i Stavanger gjennomfører guidet tur for skoleklasser på Oljemuseet. Der får de se utstillingen Oljens forbannelse og filmen Poison Fire.
8. Flest i Trondheim I Trondheim er Gro Davidsen fungerende regionleder. Hun styrer sitt første kampanjehøydepunkt med stødig hånd og smittende engasjement. Hun samlet rekordmange til lanseringen av aksjonen.
9. Fornøyde kunder Vi har nesten ensidig fått positive tilbakemeldinger fra Shells kunder. De skriver under på kravene og bruker hornet som støtteerklæring, dersom de ikke har tid til å stoppe.
10. Aksjonens ivrigste
Fra aksjonens nordligste punkt fikk jeg bilde av regionleder Ole-Gunnar Solheim et par timer før aksjonsstart. Terningkast 6 for effektbruk!
Har du opplevd andre fine ting i løpet av de første ti dagene av kampanjen? Del de med oss i kommentarfeltet!
28. oktober åpnet Norsk Oljemuseum dørene for et bestillingsverk fra Amnesty International: En fotoutstilling som viser hvordan oljeindustrien har ødelagt naturen og menneskers livsgrunnlag i Nigerdeltaet. Den prisbelønnede fotografen Kadir van Lohuizen står bak bildene.
“Oljens forbannelse” er den treffende tittelen på utstillingen. Zabbey Ninibarini fra Nigerdeltaet åpnet utstillingen. Han fortalte om sin oppvekst og sitt liv i dette forurensede området og hvordan muslingene og fisken som han fanget som guttunge er helt borte nå. Som marinbiolog og menneskerettighetsforkjemper reiser han nå rundt i verden for å fortelle om oljeutslipp og manglende samfunnsansvar fra oljeselskapene.
Oljemuseets direktør, Finn E. Krogh, sa i åpningstalen at Norsk Oljemuseum stort sett forteller historien om “det norske oljeeventyret” – suksesshistorien vi alle nyter godt av. Men det er også viktig å bruke museet til å fortelle andre historier, påpekte Krogh. Derfor forteller Norsk Oljemuseum nå den kontroversielle historien om nordsjødykkerne og deres kamp for å få kompensasjon for helseskadene arbeidet har påført dem. Og derfor har museet nå åpnet dørene for Amnestys utstilling om “Oljens forbannelse” i Nigerdeltaet.
- Utstillingen “Oljens forbannelse” forteller om et område i verden der konsekvensene av oljevirksomheten har medført miljømessige og humanitære konsekvenser som vi ikke liker å se, sa museumsdirektør Krogh.
John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International takket også Norsk Oljemuseum for at de er modige nok til å åpne dørene for denne utstillingen, som vi kanskje helst ikke vil se.
Utstillingen er åpen til 10. november. Den 16. november settes den opp på Christian Michelsens Institutt i Bergen.
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Ingelin 
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 
28. oktober åpnet 
- Utstillingen “Oljens forbannelse” forteller om et område i verden der konsekvensene av oljevirksomheten har medført miljømessige og humanitære konsekvenser som vi ikke liker å se, sa museumsdirektør Krogh.
