En bekjent av meg har sagt at vi i Amnesty ødela noe av moroa da vi kritiserte kinesiske myndigheter under Bejing-OL. Han mente vi var en festbrems. Han satt igjen med en dårlig smak i munnen under åpningssermonien, for John Peder Egenæs hadde nettopp tordnet om grove menneskerettighetsbrudd på nyhetene.
På en måte har han rett. Jobben min, og jobben til Amnesty, er å synliggjøre medaljenes bakside og å løfte menneskerettighetsbrudd frem i lyset. Vi tillater ikke at land bruker store idrettsarrangementer til å renvaske seg, mens de fortsetter å bryte menneskerettighetene. Derfor gjennomførte vi aksjoner over hele verden i forkant av OL i Beijing for å aksjonere for Hu Jia og andre som lider under kinesiske myndigheters undertrykkelse. Og derfor kommer vi til å fortelle om menneskerettighetsbrudd i Sør-Afrika, og om de som lever i skyggen av Soccer City.
På en måte tar han også feil. Amnesty mener aksjoner mot menneskerettighetsbrudd og idrettsglede kan kombineres. Vi gleder oss til finter, hælspark og kraftfulle frisparkperler. Vi gleder oss til folkefesten, gledeshylene og fortvilelsen som hører med. Samtidig må vi tåle å bli minnet om at noen mennesker hver eneste dag må tåle at deres menneskeverd og grunnleggende rettigheter blir krenket.
Her er en hyllest til vår tids store forsvarere. Forsvarskjemper i kampen mot menneskrettighetsbrudd, og i kampen om fotballens gjeveste pokal.
Amnesty International har blitt kritisert for å ha samarbeidet med Cageprisoners og Moazzam Begg, og for at Gita Sahgal har blitt suspendert fra sin stilling ved Amnesty Internationals hovedkontor i London.
Først til kritikken av Gita Sahgals suspensjon: Suspensjonen av Sahgal var ikke en sanksjon eller et forsøk på å kneble kritikk. Suspensjonen av Sahgal var i tråd med personalreglementet i Amnesty International, som er fremforhandlet med fagforeningene. En slik suspensjonstid skal brukes til å vurdere om den ansatte har brutt arbeidsreglementet eller ikke.
Etter forhandlinger ble det klart at det var uoverstigelig uenighet mellom Amnesty International og Gita Sahgal, og den 9. april ble partene enige om å avslutte Sahgals arbeidsforhold i Amnesty International.
Det ligger i sakens natur at Amnesty International som arbeidsgiver ikke kan kommentere denne personalsaken ytterligere.
Sahgals utspill til The Sunday Times inneholdt svært alvorlig kritikk av en annen organisasjon, Cageprisoners, og en privatperson, Moazzam Begg, og Amnesty Internationals samarbeid med disse. Amnesty International tar alltid slik kritikk på alvor og Sahgal var klar over at Amnesty International på dette tidspunkt hadde igangsatt undersøkelser om innholdet i kritikken og om den måtte få følger for samarbeidet med Cageprisoners og Moazzam Begg.
Det er ingenting i den informasjonen Amnesty International har kjennskap til som krever at Amnesty ikke kan samarbeide med Cageprisoner og Moazzam Begg. Amnesty tar ikke stilling til hvorvidt jihad, eller krig, er rettferdig. Amnestys fokus er å beskytte sivile i enhver væpnet konflikt og vi fordømmer alle angrep mot sivile. Hvis noen mener å ha bevis for at Moazzam Begg eller Cageprisoners har forsvart eller unnskyldt menneskerettighetsbrudd vil vi revurdere vår posisjon mht Moazzam Begg og Cageprisoners.
Amnestys kritikere hevder at vårt samarbeid med Cageprisoners undergraver vårt arbeid for kvinners rettigheter og menneskerettighetenes universalitet. Vi forsvarer alles rettigheter nettopp fordi menneskerettighetene er universelle, og Amnestys arbeid for kvinners rettigheter er en sentral del av alt arbeid Amnesty International gjør. Dette er lett å få bekreftet ved å bruke litt tid på www.amnesty.no. Vårt arbeid taler for seg selv.
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International Norge.
Fredag 5. mars presenterte Amnesty International rapporten Case Closed. Rape and Human Rights in the Nordic Countries for en fullsatt sal på et sidemøte i FNs Commision on the Status of Women (CSW) i New York. Blant tilhørerne er mange norske frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Fokuskvinner, i tillegg til representanter for Likestillingsombudet og den norske FN-delegasjonen her i New York.
Temaet for møtet er hindringer på veien til rettferd for kvinner som er utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep. I panelet sitter Katarina Berghered, som presenterer rapporten på vegne av de nordiske Amnesty-seksjonene, Tina Musuya, leder for Center for Domestiv Violence Prevention i Uganda og Vichuta Ly som leder Legal Support for Children and Women i Kambodsja. Widney Brown fra Amnesty Internationals sekretariat i London er ordstyrer for møtet.
Panelet fra venstre: Katarina Bergehered, Widney Brown, Vichuta Ly, Tina Musuya
Det går en rød tråd gjennom presentasjonene til Tina Musuya, Vivchuta Ly og Katarina Bergehered og viser at kvinner verden over har små sjanser til å få oppreisning gjennom rettsystemet etter overgrep og voldtekt. Mange av hindringene er felles. Opplevelsen av skam og skyld som gjør det vanskelig for kvinner å anmelde voldtekt. Mangelfulle rettsmedisinske undersøkelser og dårlig sikring av fysiske bevis. Ingen eller mangelfull politietterforskning. Kjønnsstereotype forestillinger om kvinners seksualitet som svekker kvinners troverdighet i rettssalen og bidrar til at rettssaker ender med frifinnelse. Resultatet er at overgriperne i all hovedsak går fri.
Tina Musuya forteller: – I Uganda er kvinner utsatt for et sterkt press om ikke å anmelde voldtekt. De får beskjed fra mødre og svigermødre om at volden er noe de bare må lære seg å leve med. I tillegg er korrupsjon i politiet et stort problem. Politiet tar betalt for å unnlate å følge opp en anmeldelse, og dermed blir det ikke noen sak.
I Kambodsja er muligheten for å føre en rettssak fram mot fellende dom avhengig av hvorvidt det kan føres bevis for at kvinnens jomfruhinne er skadet eller ødelagt. – Tradisjonelt har dokumentasjon av skader på jomfruhinnen vært brukt for å bevise en voldtekt i rettssalen. Dermed er det også skapt en forestilling om at det bare er kvinner som ikke har hatt sex som kan voldtas, forteller Vichuta Ly. – I tillegg er det et stort problem at rettsystemet i Kambodsja er inkompetent og sendrektig. Saker blir borte i systemet. En kvinne kan få beskjed fra politiet at saken hennes er forsvunnet, og oppleve at den aldri kommer til rette.
Selv om de nordiske land er kommet langt når det gjelder likestilling mellom kjønnene så er det mye som gjenstår før kvinner har en reell beskyttelse mot diskriminering og vold. – Det er en høy forekomst av voldtekt i alle de nordiske land, men de færreste sakene blir anmeldt til politiet. I Danmark kan en overgriper fremdeles få redusert straff om han gifter seg med offeret. I Finland er det ikke en gang offentlig påtale i alle voldtektssaker. I Norge blir over 80 prosent av de anmeldte voldtektssakene henlagt av politiet. Alt dette er alvorlige angrep på kvinners rett beskyttelse mot diskriminering og til likhet for loven med menn, understreker Katarina Berghered.
Mange av de som tar ordet i debatten uttrykker stor overraskelse over at voldtekt er såpass utbredt i Norden, og at så mange saker blir henlagt av politiet. – Jeg er sjokkert, sier Gassama fra FNs kvinneorganisasjon UNIFEM. – Dette er det ingen som snakker om! Jeg skal ta det opp medderes regjeringer neste gang jeg treffer dem, og høre hvordan de vil følge opp dette!
Cecilia Sandenberg fra Universitetet i Bahia, Brasil, en av de mange fantastiske kvinnene jeg har truffet her på CSW, sier til meg etter møtet: – Hvis vi ikke trodde det var mulig å forandre verden ville vi ikke ha vært her i dag. Og det har hun helt rett i. Vi tror på forandring.
Utenfor FN-Bygningen
I dag, på Kvinnedagen 8. mars, skal vi vise det, rope det ut høyt. I Oslo, Stockholm, Helsinki, København. I Phnom Penh, Kampala, New York, og tusenvis av andre steder i verden. Vi tror på forandring. Kvinner verden over skal få rett til likhet for loven, og rett til beskyttelse mot alle former for diskriminering.
Hvor går grensen mellom å provosere – som er lovlig – og å bruke hatefull tale – som er ulovlig? Grenseoppgangen blir ikke tydelig stadfestet av noe menneskerettighetsdokument. Her vil det alltid være rom for skjønn. Og dermed blir det debatt. Selv i Amnesty. Det må vi være åpne på.
MEN i karikaturstriden er Amnestys holdning klar: Karikaturtegningene beskyttes av ytringsfriheten og bør dermed ikke forbys.
Om det er RIKTIG og VIKTIG å oppfordre norske aviser til å trykke karikaturene på nytt akkurat nå – aktualisert av drapsforsøket på Westergaard – er en annen diskusjon.
På morgenmøtet i dag åpnet vi opp for at alle i sekretariatet skulle få si sin mening – og det kom mange sterke innspill – tuftet på både følelsesmessige, menneskerettslige og storpolitiske argumenter.
Skal vi være religionssensitive og ikke trykke karikaturene i respekt for at de beviselig opprører mange muslimer i verden? Trenger verden en ytterligere tilspissing av den såkalte konflikten mellom vesten og den muslimske verden? Har karikaturene blitt et viktig ”symbol” på og fanesak for ytringsfriheten? Er ytringsfriheten et alibi for islamofobi eller er beveggrunnen for ikke å trykke karikaturene egentlig bare frykt for konsekvensene for nordmenn i utlandet?
Mennesker opplever hver dag angrep på sine rettigheter fordi de har vært kritiske til religion. Å forsvare disse menneskene er en viktig oppgave for oss i Amnesty.
Men vi er usikre på om det å publisere karikaturtegningene på nytt er et nyttig verktøy i arbeidet med å forsvare ytringsfriheten – både i vår del av verden og i mer undertrykkende regimer. Vi tror tegningene vil bli brukt til å piske opp stemningen blant muslimer og øke den såkalte ”Clash of Civilizations”, og dermed tjene ekstremisters interesser.
Amnesty håper at karikaturdebatten fremover også kan ha rom for å fokusere på andre saker hvor mennesker har risikert livet for sine overbevisninger. Ref: Amnestys aksjoner for Karim Amer i Egypt, falungong-utøvere i Kina og Perwiz Kambaksh i Afghanistan.
Jeg setter meg godt inn i godstolen min hjemme og tenker. Istedenfor å dra opp en bok og sippe litt kaffe så tar jeg opp dataen og tar en stor slurk melk og en liten bit sjokolade. Fordi jeg hadde et mål denne dagen; når startet vi ?
Amnesty startet for 50 år siden og ble på den tiden sett på som noe som verden absolutt trengte. Menneskerettigheter ble sett på noe som uviktig i kampen for makt eller en tilståelse.
Det er kanskje lett og være en rettighetsforkjemper i kalde Norge. Det jeg er mest redd for er troll i skogen. Jeg har aldri opplevd og stå ansikt til ansikt med døden og fortsatt stå på kravene mine. Så nå blar jeg opp sidene på min compac datamaskin og leser meg igjennom historien som vi alle bør kjenne.
For det fantes en verden så mye mer skummel og mørk før. Den var veldig fin hvis du var født i de rikes rekker, men hvis du var født på feil side av gjerdet, så å si, var det en kamp for å overleve. Man eide ikke en gang sin egen kropp.
Så skjedde noe som gjorde verden mye enklere enn før for de fattige. En konge på denne tiden gjorde det han kunne best; plyndre og gjøre overgrep. Ja, man var nesten ikke en bra konge hvis man ikke ble fryktet. Sånn var det på den tiden.
Men i 1215 hadde hans baroner og underslåtte fått nok. Kongens herjinger hadde sørget for at verdiene og inntektene deres gikk tapt. Noe som ikke var bra for verken kongen eller dem.
For å få slutt på dette ble Magna Carta-kontrakten skrevet og signert. Ved kun å tenke på seg selv hadde altså en gjeng med grådige menn signert noe som ble senere sett på verdens første menneskerettighetsdokument. Uten å vite det hadde de satt en hel del med rettigheter inn i kontrakten som i senere tid ikke bare kom til å gjelde dem. Noe ingen av dem hadde tenkt på. Og hvorfor gjorde de det ?
Den siste sjokoladen biten er borte mens jeg graver videre i historien. Kongen hadde solgt kirker, høynet skatter for de rike og kastet de som nektet i fengsel. Så fikk ikke bare kirken nok, men alle i maktposisjoner nok. Høyst sannsynlig tenkte de nok ikke på de fattige når de skrev setningene inn i kontrakten.
Magna Carta inneholdt setninger som kirkens rett til å være uavhengig av kongedømme eller regjering. Den sa også at alle sto likt i henhold til loven, noe som i mange land fortsatt ikke er tilfelle i dag. Disse lover var ment for de rike i landet først og fremst. Men ble i senere tid tolket som noe som gjaldt alle.
Den nådeløse kongen stod plutselig ikke så fritt til å handle som han ønsket. Han kunne ikke påtvinge skatter og avgifter på folket som han selv ønsket. Det å fengsle noen uten gyldig grunn ble plutselig vanskelig også, siden i kontrakten sto det en setning om ”habeas corpus”, som sørget for at folk kunne fikk rett til å klage dersom de mente de var ulovlig fengslet. Utrolig at folk kunne dette i 1215!
Men det som sørget for at denne kontrakten var så viktig for vår verden i dag, var at den inneholdt setningene som gjorde all verdens forskjell:
Enhver mann har rett til og eie sitt eget land. Og ingen frie menn skal arresteres, gjøres fredløs eller straffes uten å bli dømt av sine likemenn i henhold til landets lover.
Enhver mann, ble tolket som både fattig og rik. Alle var like ovenfor loven. Om du var fattig eller rik måtte du dømmes før du kunne straffes.
Mens jeg sitter her nå med tomt melkeglass og ingen sjokolade igjen, tenker jeg på hvordan verden ville vært uten Magna Carta som ble signert i 1215. For verden ble til et litt bedre sted å leve, og historien viser bølgeeffekten av dette.
Vår jobb tar tid, men desto viktigere at vi gjør den. Jeg ser at verden dessverre ikke klarer å forandre seg så fort som vi skulle ha ønsket. Men den går fortere og fortere blant annet på grunn av hvordan media har utviklet seg. Folk i dag er mer opptatt av rettighetene sine og blogger og tvitrer om hvordan de har det og om kampen for å realisere disse rettighetene, som i Iran og Kina. Maktsyke menn sliter mer og mer med å holde folket nede.
Lurer på om de tenker tilbake til 1215 og forbanner Kongen John og hans menn?
Når jeg blir 79 år gammel håper jeg at jeg blir som Jon. Vi har vel alle superhelter som Batman, Spidermann og gjengen. Mens i Amnesty setter vi alle Jon der oppe med de andre superheltene. Han kan kanskje ikke klatre opp vegger eller hoppe ned fra høye bygninger, men han kan forandre hvordan mennesker tenker og han kan også redde liv.
Jon ble født7. november, en vakker dag i 1930, på den tiden var verden en veldig annerledes plass enn den er i dag. 1930 skulle vise seg og være en tid hvor det skjedde mye.
Uruguay holdt verdens første VM i fotball, hvor de også vant finalen med en spiller som hadde bare en arm, det hadde ikke skjedd i dag. Verdens første frossen mat ble solgt i USA, allerede så tidlig startet det. Og hvis du tok med deg vennene dine på kino så kunne du oppleve film med lyd, noe som var helt utrolig på den tiden. Disney Worlds begynnelse starter når man kan se Mikke Mus som en seriestripe i en New York avis.
Og blant de store nyhetene som skjedde i 1930, så er Kua Elm Farm Ollie kjent for å være den første Kua som fløy i et fly, den ble også den første kua som ble melket i luften, tror ikke kua skjønte at dette var en verdens nyhet.
Det var andre merkelige ting som skjedde i 1930, BBC Radio gikk på lufta en dag og annonserte “There is no news today” En radio kanal har aldri gjort dette senere, tydeligvis har det vært nyheter hver dag siden den gang. Forskere i New York kommer frem til at vi kan lande på månen i 2050, og ikke før dette, noe som ble annonsert i alle aviser i USA. Babe Ruth den mest profilerte baseball stjernen i USA knuser alle rekorder med å tjene 80 000 dollar i året, noe som på den tiden var usaklig mye penger.
1930 var også starten på slutten av utvandring fra Norge. Frem til 1930 hadde 800 000 nordmenn utvandret til andre land, ca 400 000 dro til USA, det betydde at i Norge så var det igjen 2 799 713 mennesker, flaks for oss at foreldrene til Jon ble. Februar den 13, 1930 så blir John Weley kjent for sitt verk ” The Last Mile” (som handlet om hans protest mot myndighetenes dødsstraff) åpnet i New York, dette var et skuespill som ble spilt i mange år. Så da var det naturlig at vår egen Jon ble født med hans trang til og kjempe for en verden uten dødsstraff. Og jeg er temmelig sikker på at grunnet Jon, så er verden blitt et litt bedre sted og leve.
18 november 2009 så debuterte Jon Trana i en blogg for Amnesty. Hvem skulle trodd det i 1930?
Kjente personer som er født i 1930: Ray Charles, Sean Connery, Buzz Aldrin, Gene Hackman, Neil Armstrong, Clint Eastwood og Jon Trana.
”Herregud, tør vi dette……?” utbryter en medarbeider når hun for første gang ser materiellet laget i forbindelse med Shellaksjonen. På tavlen henger bilder av gjenkjennelige overgreps- og tortursituasjoner som vi i Amnesty dessverre har sett så mange ganger før. Ved nærmere øyesyn er det allikevel noe som er annerledes. Torturredskapet er olje. En bensinpumpe er skytevåpenet som holdes mot tinningen til en fange med bind for øynene. To torturister er i ferd med å drukne en mann, men tønnen er fylt med olje istedenfor vann. Budskapet er at Shells oljesøl kveler lokalbefolkningen i Nigerdeltaet.
Vi stod overfor en komplisert historie som skulle fortelles. Oljeforurensningen i Nigeria er en 50 år lang historie om dårlig styresett, korrupsjon, maktkamp, multinasjonale kapitalinteresser og hundretusenvis av skadelidende enkeltpersoner. Amnestys anliggende er å ansvarliggjøre involverte selskaper, med Shell i spissen, til å ta sin rettmessige del av ansvaret. Problemstillingen kan trolig virke litt fjern og uangripelig for mange.
Oppnår vi det vi vil med den ”tøffe linjen” vi har lagt oss på i denne kampanjen? Vi går lenger i disse bildene enn det vi har gjort tidligere. Det som før bare har vært “antydninger” av tortur og overgrep, eller synlige merker etter at overgrepet har skjedd, er nå fryst midt i handlingen. Selv om overgrepet er stilisert og tildels ufarliggjort ved å bytte ut et våpen mot tinningen med en, i den faktiske sammenhengen, ufarlig pumpe, er det likefullt en svært voldelig handling vi trykker opp i tusenvis av postkort, plaktater og bannere.
Kommunikasjonen kan både misforstås og oppleves som unødvendige overdrivelser. Da virker det mot sin hensikt. I valg av motiv hadde vi også diskusjoner rundt faren for å utvanne torturbegrepet som vi har brukt så mange år på å bygge kunnskap om. Utfordringen med Shellaksjonen er å fortelle en komplisert historie i fire bilder, så enkelt og så raskt at folk ”stopper opp”. Vi må treffe folk og få mottakerne av budskapet til å kjenne følelsen av urettferdighet og sinne – ikke avmakt. Den visuelle kommunikasjonen i en kampanje skal skille seg ut. Som en organisasjon basert på aktivisme ønsker vi å sjokkere, provosere eller bevege folk til handling.
Er det nødvendig å ta sånne virkemidler i bruk? Amnesty påstår ikke at Shell torturerer i faktisk forstand. Men vi ønsker allikevel å illustrere at Shells oljeutvinning i Nigerdeltaet kan oppleves som tortur i overført betydning. Lokalbefolkningen kan ikke rømme fra de omstendighetene som er påført dem mot deres vilje; de må drikke det møkkete vannet, de må puste inn den tette luften og de må se sine barn gråte over vonde øyne og utslett på huden. De er fanget i fattigdom og desperasjon. Det er alvorlighetsgraden i Shells handlinger og unnlatelser som gjør virkemiddelbruken nødvendig. Hittil har vi også bare fått positiv respons. Det virker som folk forstår hva vi ønsker å si.
China Channel er en utvidelse (add-on) til nettleseren Firefox som lar deg oppleve hvordan internettsensuren i Kina virker. Den sender all trafikken til og fra Firefox gjennom en proxyserver i Kina, noe som medfører at trafikken blir sensurert av filterne til kinesiske myndigheter.
Går du inn på en “ulovlig” side med denne utvidelsen aktivert vil ikke siden komme opp. I stedet får du beskjed om at tilkoblingen har blitt avbrutt og du vil bli forhindret fra å gå inn på andre internettsider i et par minutter. Det er bare Firefox som vil bli påvirket og du kan gå tilbake til normal surfing når som helst.
Nå blir trafikken sendt gjennom en proxyserver i Kina. Du vil sannsynligvis oppleve at sider bruker mer tid på å lastes enn normalt, og enkelte ganger vil du kanskje ikke få kontakt i det hele tatt. Det kan også kreve flere forsøk før du får kontakt med en proxyserver. Hvis du går til en “ulovlig” side som www.amnesty.org blir forbindelsen brutt og du vil bli forhindret fra å gå til andre nettsider i et par minutter. Flere forbudte sider ligger i listen under.
VIKTIG: Hvis du allerede har proxy-instillinger lagt inn i Firefox, kan disse bli slettet ved å installere China Channel. Ta sikkerhetskopi av innstillinger før du installerer utvidelsen. Programmet er fremdeles i betaversjon, og kan derfor være ustabilt. Utvidelsen er kontrollert for virus, men Amnesty International skal ikke holdes ansvarlig for skader på programmer eller operativsystem som følge av installasjonen. China Channel installeres på eget ansvar. Programmet fungerer bare sammen med Firefox, og ikke med andre nettlesere. For å gå tilbake til vanlig surfing, velg “none” i nedtrekksmenyen og trykk “Go”. Utvidelsen kan avinstalleres ved å gå til Verktøy -> Utvidelser.
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Ingelin 
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 
Og blant de store nyhetene som skjedde i 1930, så er Kua Elm Farm Ollie kjent for å være den første Kua som fløy i et fly, den ble også den første kua som ble melket i luften, tror ikke kua skjønte at dette var en verdens nyhet.
18 november 2009 så debuterte Jon Trana i en blogg for Amnesty. Hvem skulle trodd det i 1930?
Les mer om menneskerettighetsbruddene