Mandag 16. august 2010

I Den Ærverdiges følge

Jeg må bare innrømme at det kjentes litt overveldende da John Peder, kollega og generalsekretær i Amnesty, vinket farvel fra tuc-tuc’n på vei til flyplassen for å dra hjem og jeg stod igjen alene og tenkte på neste oppdrag. Noe annet ville være ren løgn.

Vi har tilbragt en uke i Phnom Penh. Hovedmål for reisen til Kambodsja har vært å gjennomføre en workshop for en lokal menneskerettighetsorganisasjon som Amnesty samarbeider med. CLEC jobber blant annet med landrettigheter og tvangsutkastelser og kurset bestod i å diskutere og trene på hvordan de kan få større gjennomslag for sakene sine i nasjonale og internasjonale medier.

En av sakene er en landtvistesak der all dyrkbar jord tilknyttet landsbyen Chi Kreng i Siem Reap-distriktet er blitt solgt til et selskap med tette bånd til myndighetene. Lokalbefolkningen, som har levd på og av jorda siden begynnelsen på 80-tallet, står nå uten hjem og inntekt. Den 22. mars i fjor troppet over hundre militær og politistyrker opp med bulldosere. Fire menn ble skutt og såret og 43 arrestert da de nektet å flytte seg.

Tirsdag 17. august skal saken til en av ni menn som fortsatt sitter fengslet prøves for retten i Siem Reap. Hele lokalsamfunnet planlegger å møte opp i retten, eller så nærme rettslokalene de kommer før de blir stanset. Blant dem er munken Loun Sovath, oftest bare kalt Den Ærverdige. Han har bodd 15 år i pagoden i Chi Kreng og føler han ikke har noe annet valg enn å ta opp kampen med myndighetene.

Den Ærverdiges våpen er rettigheter og spørsmål. Når militæret peker gevær mot brystet hans svarer han med spørsmål. «Jeg har rett til å være her, hvorfor lar du meg ikke passere?». Men i forkant av denne rettssaken har han mottatt trusler. Fortsetter han slik, vil det få konsekvenser.

Vi møtte ham dagen før han skulle reise til hjembyen. Han virket rolig, som om han hadde innfunnet seg med farene. «Innbyggerne har ikke lenger noe å leve av om de blir fratatt all jorda. Jeg må sette folkets sikkerhet før min egen,» sa han.

Mitt neste oppdrag er å følge Den Ærverdige til rettslokalene på tirsdag. Primært som journalist og fotograf, mens lokale menneskerettighetsorganisasjoner mener at Amnestys tilstedeværelse vil kunne ha en beroligende effekt på myndighetene. Jeg kan ikke si jeg enda har nådd den samme indre ro som min buddhistiske følgesvenn, men jeg er også glad for å kunne være med og se med egne øyne hvordan denne modige menneskerettighetsforkjemperen jobber. Og sånn sett være bedre rustet til å fortelle hans historie.

Det blir spennende å se om det blir den buddhistiske munkens passifistiske metode som vinner fram. Om vi får mulighet til å overvære rettssaken og gjennom å være der øke sjansene for at den tiltalte behandles rettferdig. Om vi slipper fram til rettslokalene og sammen med lokalbefolkningen øker presset mot myndighetene.

Fortsettelse følger. Neste gang jeg er ved nett.

Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty International Norge, for tiden på workshop- og reportasjetur i Kambodsja. Mandag morgen reiser hun fra Phnom Penh til Siem Reap sammen med menneskerettighetsorganisasjonen LICADHO. Tirsdag morgen følger hun Loun Sovath til rettslokalene. Onsdag vil de forsøke å besøke de tiltalte i fengselet.

Torsdag 8. juli 2010

Jeg er en samvittighetsfange

Høyst sannsynlig var det ikke sånne som meg Amnestys far Peter Benenson tenkte på da han lanserte uttrykket samvittighetsfange for snart 50 år siden.

For all del, jeg sammenligner ikke meg selv med en POC (prisoner of conscience) som vi gjerne kaller dem når effektiviteten i Amnesty tar overhånd. Jeg kimser ikke av modige kvinner og menn som fengsles og tortures for det de tror på.

Men om jeg ikke er fysisk fanget for min samvittighets skyld, kjennes det ofte som om samvittigheten min fanger meg. Hvordan arter det seg å være samvittighetsfange i et demokratisk, vestlig og styrtrikt land der jeg kan være så radikal, buddhistisk, lesbisk eller aktivistisk jeg bare føler meg kallet til uten at noen bryr seg?

Min nattsvarte samvittighet kan deles i fire hovedkategorier; overforbruk, miljø, etisk handel og arbeidsrettigheter. La meg skissere en vanlig dag for en vestlig samvittighetsfange.

Mobilen min vekker meg. Med andre ord, jeg kan allerede i mitt første våkne øyeblikk ha blod på henda. Stoffet coltan som er nødvendig for å lage chip’n i mobiler og annet elektrisk utstyr kan fort være utvinnet i de store coltan-årene i Kongo og ha finansiert en av Afrikas blodigste borgerkriger.

Med det i bevisstheten sløver jeg inn i dusjen. Noen ganger vinner samvittigheten og mengder av varmt og deilig vann skrus av mens jeg såper inn håret med gåsehud, som oftest ikke. Så til området der forfengelige drifter står i ren kollisjonskurs med et samvittighetsfullt hjerte; klesskapet.

Om det er av samvittighetsfull nødvendighet eller naturlig estetisk sans som har utviklet min forkjærlighet for loppeskatter og arvegods er jeg ofte usikker på. Det er i alle fall deilig at interessene til en forandring sammenfaller. Men rett som det er må jeg allikevel bukke under for behovet for plagg som puster og følesen av å leve i dette hundreåret.

Jeg svinger ut døra i bukser sydd av barnehender og en T-skjorte som har gitt hun som plukket bommullen pusteproblemer.

Buss til jobb er heldigvis bedre enn bil, men ikke bedre enn å sykle som jeg sjelden gjør.

Innkjøp og bruk av datamaskiner og annet elektrisk utstyr skyver jeg lett over på Amnestys miljøkonto, men samlingen halvdrukne kaffekopper på pulten får meg til å tenke på kaffebønder jeg har møtt i Nicaragua som jobber krokbøyd over bønnene et helt liv, men aldri har råd til å nyte drikken.

Etter en syv og en halv times godt lønnet arbeidsdag der jeg får jobbe med saker jeg mener er viktig, drar jeg fornøyd hjemover, – ledsaget av nyheter om mennesker som skytes på grensen eller drukner i havet på vei til et bedre liv i Vesten.

Så står middagen for tur. Med løftet hode velger jeg bort kjøtt til fordel for bønner og brun økoris. Overhengende prompefare bøter på det at jeg er født inn i de 20 prosentene av verdens befolkning som forbruker 80 prosent av jordens ressurser.

Sånn kunne jeg dessverre fortsatt. Men jeg tror både lesere og omgivelsene mine når et metningspunkt etter en stund. I mitt regime finnes det likevel heldigvis en motgift. Jeg kan nemlig jobbe for en virkelig samvittighetsfange og kjenne at mine lenker løsner litt. I sommer blir det Mie Mie.

Torsdag 29. april 2010

Kunsten å betrakte en by

26.04.10: Kambodsja overrasker meg. Jeg var forberedt på kulehull, manglende infrastruktur og totalt kaos. Det som møter meg er i stedet noe ganske annet.

”Look at all the expensive cars in the streets, that is where this country put its money”, sier Mao Pises, land-direktør for Projects Abroad.  Velinformert som han er om at jeg jobber med menneskerettigheter er han forberedt på å forklare meg situasjonen i landet på veien fra flyplassen og inn til byen. Trist men sant er det derfor at mye av hans viten går meg hus forbi fordi den blir ramset opp i løpet av de 40 minuttene min desillusjonerte hjerne så vidt observerer at den har landet i 36 varmegrader.

Dagen etter dukker likevel denne ene setningen opp da jeg trasker rundt i Phnom Penhs gater. For det er virkelig mange fine og dyre biler her, noe selv en person med bilkunnskap på mitt nivå er i stand til å observere.  Da jeg setter meg ned for å ta et bilde blir jeg plukket på skulderen av en politimann som på gebrokken engelsk sier at det er forbudt å ta bilder av trafikken. Hvis jeg vil er det riktig nok lov for 20 dollar. Uansett må jeg betale 10.

Jeg forklarer straks situasjonen med min enorme bil-interesse, og prøver fortvilet å prate meg bort fra de 10 dollarene. Han ser på meg som at jeg det merkeligste han noen gang har møtt, noe jeg sikkert også er der jeg står og veiver med armene til alle kanter og fremstiller meg selv som om jeg lever og ånder for fine biler. Til slutt må jeg likevel gi etter og føye meg inn i rekken av de mange som heller vil sørger for denne politimannens lønn enn å ende opp i fengsel.  Korrupsjon er dagligdags i Kambodsja, den er forplantet fra bunn til topp, for så å reversere nedover igjen.

Regnestykket er ikke så vanskelig. Mer penger har lite å si når det fører til økt ulikhet. Resultatene av økonomisk vekst er tydelige i Phnom Penh. Store kjøpesenter, stor biler, store menn. Men de er ikke de eneste synlige tegnet, for det er også det store antallet tiggere, foreldreløse og fattige. Når de store menn kjører sine store biler hjem for kvelden, legger arbeiderne seg rett ned på gaten utenfor de store kjøpesentrene.  Mannen som tidligere så ut til å ligge og hvile på en moped i en noe ubehagelig stilling blir liggende på samme sted for å sove. Han er allerede hjemme, dette er alt han eier.

Så ved første øyekast ser kanskje Phnom Penh ut som en rik og moderne by. Jeg vil påstå at fattigdommen er rimelig godt gjemt. Gjennom hull i gjerder, og sprekker i murer, kan man likevel skimte en ganske annen verden. Og det er denne verden jeg er her for å oppdage, men politiet gjør det ikke enkelt for meg. Hver gang jeg stopper for å ta bilder kommer noen løpende. Hver gang jeg kikker gjennom en sprekk roper noen at det er forbudt.  De sitter på vakt på utsiden av de fattige strøkene, men det er tydelig at det ikke er de fattige de er her for å passe på. De har noe å skjule, noe de ikke vil at jeg skal se. Likevel vet jeg at det er mulig å finne en vei inn, det blir morgendagens oppgave.

Lene Wold blogger for Amnesty mens hun samler materiale til bachelor-oppgaven om tvangsutkastelser i Kambodsja. Lene har nylig avsluttet åtte måneders praksis i Amnestys Region Øst-kontor.