Onsdag 24. mars 2010

Skuespiller for en dag

Det sludder ute, men inne på kafé Habibi i Oslo strømmer et varmt sollys inn gjennom vinduet. Damp fra espressokoppene blander seg med sigarettrøyk. En velkledd herre i dress bretter ut en internasjonal avis over kafébordet. En backpacker til venstre i lokalet kaster på langt, blondt hår og leter etter Lonely Planet i heklenettet sitt. To venninner i hijab snakker fortrolig ved vinduet. Amnestys filmsett ser svært så autentisk ut.

Det fryder oss. For vi har bare råd til én betalt, proff skuespiller. Resten er ansatte, praktikanter, venner, brødre. Fagrådgiveren for sikkerhet og menneskerettigheter har fått ny kone fra medlemsservice for dagen. Ikledd lette sommerklær i lys lin og sommersandaler er de et flott par. Vi er enige om at han kler rollen som middelaldrende, vestlig turist bedre enn voldsutøver og mannsgris fra kampanjebildene vi lagde i forfjor. Og vi puster lettet ut over at ingen ansatte behøver å bli utsatt for tortur med karamellsaus i år.

Innspilling av kampanjefilm er en av de få gangene i Amnesty hvor det er ytre attributter som avgjør rolleinndelingen. Langt, blondt hår gjør den perfekte skandinaviske turist. Mørkere hår og hudfarger kvalifiserer til en rekke ulike roller. Vi smiler gjenkjennende når nestlederen i kommunikasjonsavdelingen drar hijaben over hodet. Vestlendingen har tidligere figurert som iranske Delara Darabi. Hun ser like troverdig ut bak en glitrende, rosa leopardmønstret hijab sammen med en venninne ved vindusbordet i kafeen.

Det vi derimot ikke visste fra før var at det skjulte seg et skuespillertalent bak den laid back’e fasaden til lederen for gateverving. Iført vid dress og håndjern dinglende i høyre hånd, vil ingen tvile på at vi her har å gjøre med en farlig sikkerhetsagent fra et hemmelig terrorpoliti.

Dagens helt er likevel sikkerhetspolitiets bror som kastet lagerjobben til fordel for å være stjerneskuespiller for en dag. Jeg lover dere at ingen ville likt å bli røsket ut av bevisstløs tilstand av denne fengselsvokteren i kjelleren på Amnestys kontorlokaler i Grensen 3.

Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty.

Søndag 31. januar 2010

Uønsket reprise

I 2006 kom filmen “The Road to Guantánamo”. Filmen forteller historien til tre britiske gutter som dro til Paktistan for å feire bryllup og feriere. Det ble skjebnesvangert. De gikk fra trygt ungdomsliv i England til over to års innesperring på Guantánamo. Filmen viser grov tortur og hvordan “krigen mot terror” rammer uskyldige. Fangevokterne nekter dem å sove og binder dem fast i gulvet i ubekvemme stillinger i timevis mens de blir utsatt for lys- og lydterror. Grov tortur blir brukt for å tvinge frem tilståelser.

Jeg så filmen i 2006. Jeg så den igjen i dag, fire år etter den kom ut. Det deprimerende er at filmen er like aktuell. Riktignok er “The Tripton Three”  løslatt og bosatt i Storbritannia. Men fortsatt sitter 196 fanger på Guantánamo og til tross for at Obama har lovet å stenge fangeleiren, er det lite som tyder på at det skjer i nærmeste fremtid.

Å se filmen igjen er en uønsket reprise. En reprise tvunget frem av at Obama ikke har holdt løftene om å stenge Guantánamo og stanse torturen.

Se traileren for filmen her:

Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty International Norge.