Torsdag 10. desember 2009

Dear Mr. President

For meg er du er den beste presidenten siden John F. Kennedy. Du er en mann med visdom og mot – langt utover din alder. Du lytter til de fattige, de undertrykte og de som har mistet alt håp. Men det er én stemme du ennå ikke har hørt fordi den er tiet i hjel i støyen fra det politiske spill, nemlig stemmen til de uskyldige. De som fra tid til annen dømmes til døden i USA simpelthen fordi de er for fattige til å forsvare seg mot de anklagene som rettes mot dem. Og i ytterste konsekvens henrettes de – som i tilfellet til Cameron Willingham fra Texas. Feilene som begås blir dypt begravd. Tilbake sitter kun ofrenes familier med sorgen. Fordi døde mennesker ikke kan forsvare seg.

Jeg har grundig studert det amerikanske dødsstraffsystemet. Jeg ble nemlig tvunget til å sitte 22 år på dødscelle i Texas for en forbrytelse jeg ikke hadde begått. At jeg ble stemplet som skyldig var resultatet av et av de verste eksemplene på tjenesteforsømmelse fra politi og rettsvesen i amerikansk historie.

Ja, Obama, som du selv har sagt er noen forbrytelser så grusomme og preget av ondskap at de skriker etter en velfortjent gjengjeldelse fra storsamfunnet. Men justismord er en midlertidig løsning på et permanent problem. Det gjør at man ikke ser skogen for bare trær. La oss heller bruke de milliardene av dollar som i dag pumpes inn i et juridisk sirkus, som plasserer mennesker på dødscellen i flere tiår, til grensesprengende forskning på hva som forårsaker kriminalitet og ikke bare slåss mot den.

Vårt lands viktigste ressurs er ikke vår militære makt, men våre barn. Hvordan kan vi investere i deres fremtid og lære dem grunnleggende respekt for retten til liv ved å ha et dødsstraffsystem som også dreper de uskyldige? Kan ikke det også klassifiseres som en ond og grusom forbrytelse? Livstidsdom, uten mulighet for prøveløslatelse, er den verste straffen man kan forestille seg. Skal dette fortsatt være bivirkningen av at man praktiserer et rettssystem som ikke holder mål og hvor hensikten bare er å kunne hevne seg på de skyldige?

Når du nå skal motta Nobels Fredspris i Norge den 10. desember, bønnfaller jeg deg om å følge EUs eksempel og gi avkall på bruken av dødsstraff som løsning på det amerikanske kriminalitetsproblemet. Hvis du gjør det, vil du i mine øyne ikke bare være EN AV de beste presidentene i USA, men DEN beste.

Kerry Max Cook

Brevet fra Kerry Max Cook står også på trykk i dagens utgave av VG.

Onsdag 21. oktober 2009

Fra Stavanger til Egypt

I sommer startet jeg som praktikant for Amnesty Region Sør i Stavanger. Der var blant annet saken til egypteren Karim Amer sommerens aksjon. Vi lagde plakater, rigget til stand, stilte oss opp i gatene i Stavanger sentrum og samlet inn underskrifter på brev og postkort til President Hosni Mubarak med krav om å løslate Karim. Vi fortalte folk som signerte om Karim Amer og mange ble engasjert i saken hans.

Saken er for mange uforståelig. Karim Amer ble dømt til fire års fengsel i 2007. Det eneste han hadde gjort var å kritisere den islamske tro og publisere kritiske artikler om den egyptiske presidenten på bloggen sin. Han er, i følge Amnestys rapporter, blitt stygt behandlet i fengselet. Karim fikk tenner slått ut og ble stygt forslått for så å bli bundet og kastet på enecelle. Karim kan i følge artikkel 52 i egyptisk fengselslov bli sluppet fri 6. november 2009 etter å ha sonet tre fjerdedeler av en opprinnelig dom på tre år.

Jeg ble som alle andre veldig opprørt over Karims historie. Jeg håpet i sommer at min underskrift ville være med på å legge press på de egyptiske myndighetene. Nå jobber jeg som praktikant i Oslo og har i dag vært med Amnestys generalsekretær John Peder Egenæs for å møte Egypts ambassadør ved den egyptiske ambassaden og for å overlevere over 20 000 underskrifter! I esken vi hadde med oss med underskrifter lå blant annet min signatur fra i sommer. Nå føles det veldig hyggelig å kunne skrive at det ble såpass mange underskrifter, at vi fikk levert dem personlig og at vi fikk uttrykt hva vi mente om saken. Det føles veldig godt å se at underskriftene vi alle jobbet for kom hele veien frem. Nå er det bare å håpe på at han blir satt fri!

Man tenker kanskje ikke alltid at den ene underskriften vil gjøre den store forskjellen, men gjentatte ganger har Amnesty fått gjennomslag for sine underskriftskampanjer. Jeg har fått følge en kampanje hele veien.

Line Gregersen er praktikant i Amnesty International Norge.

Se bilder:

(c) AI

Torsdag 24. september 2009

Gjesteblogg: Sølevann eller rent vann?

 Amnestys ungdomsgruppe i Stavanger har tydeligvis mange jern i ilden. På lørdag arrangerte de sin første Nigerdelta-aksjon i Stavanger. Her deltok aktivister i oransje drakter med Shell-logo og andre som var utkledd i søppelsekker med skitne fjes. Ungdommene skapte et sterkt visuelt bilde av mennesker som er fanget i en vanskelig og urettferdig situasjon på grunn av på bedrifters manglende respekt for menneskerettighetene. For å involvere forbipasserende fikk publikum mulighet til å velge mellom å gi sølevann eller rent vann til aktivistene i søppelsekker. 

På mindre enn to timer samlet aktivistene inn mer enn 400 underskrifter mot Shell. Iris Tungland Porturas på 16 år og Marjam Idriss på 17 var med på å arrangere aksjonen. De var veldig fornøyde med både planlegging og gjennomføring av aksjonen. De har drevet aktiv verving på skolen sin, særlig blant de nye som akkurat har begynt på videregående, og har blitt holdt flere planleggingsmøter. Dette har ført til at de klarte å aktivisere nærmere 30 aktivister til å være med en lørdags formiddag til innsats for Amnesty.

- Dette er en utrolig bra kampanje og det er bra at Amnesty tør å snakke høyt om fattigdom som menneskerettighetsbrudd, sier Iris og Mirjam. De to aktivistene har også holdt flere foredrag om Amnestys arbeid, både for medelever og for lokale politiske ungdomspartier som Unge Høyre og Sosialistisk Ungdom. Representanter for Rødt har også fått en liten introduksjon.

- De vi har holdt foredrag for har vært åpne og interesserte, så responsen har vært veldig positiv, sier Iris og Mirjam.

Når vi spurte Iris og Mirjam om deres drømmeaksjon for Amnesty tenkte begge raskt i store baner. “Tenk så kult det hadde vært å fått til en felles internasjonal markering over hele verden. Litt slik som vi får til i Norge nå med Shellkampanjen, når det skal være markeringer over hele landet den 29. oktober. Det gir et utrolig stekt bilde, og viser at sammen er vi mange og at det nytter”.

Hvis du lurte, de fleste forbipasserende i Stavanger valgte forresten rent vann. Så kanskje er det håp?!

Skrevet av Oda Skagseth, praktikant ved Amnestys kontor i Region Sør. Foto: (c) Iris Tungland Porturas

Mandag 7. september 2009

Oljen kveler Nigeria. Krev at Shell rydder opp!

Les mer om menneskerettighetsbruddene her.

Aksjonér her

Mandag 13. april 2009

Blogget fra Gaza

Brian Dooley er en edderkopp i Amnesty-familien. Her forteller han om hvordan han blogget fra sin etterforskningsreise i Gaza. Som en av ytterst få greide han og tre andre fra Amnesty å komme seg inn i Gaza mens krigen raste.

International journalists and human rights workers had been shut out of Gaza from early November 2008. When the conflict started at the end of December, they were still not allowed in. A small Amnesty team – just four of us – managed to get in via Egypt. We were among the very first outsiders to see what was happening. We got in while the conflict was still on, while bombs were still falling, and traveled up to Gaza City at night in the back of an ambulance.

In those first 72 hours we managed to see and record things that international journalists would not be able to film for several more days. Because of being able to blog, it meant we could share instantly with the outside world evidence of widespread use of white phosphorus by the Israeli army in densely populated areas in and around Gaza City, despite earlier denials by the Israeli Army that they had used it. Our words and pictures showed it had been used extensively.

In one alleyway in the city we saw barefooted children running around lumps of still smouldering phosphorus. We found more on the roof of a family’s house and still more on a busy street.

As we arrived in the Zaitoun neighbourhood of Gaza City, rescue workers were pulling out the bodies of members of the Sammuni family from the rubble of their home. They had been killed in Israeli strikes two weeks earlier and Israeli soldiers had subsequently bulldozed the house on top of them.

The Israeli army did not allow rescue workers to reach the area, despite repeated requests, and the bodies were in a state of decomposition. There was little machinery to help with the effort – teams of people worked with sledgehammers and even bare hands to reach the corpses buried under the flattened concrete. The smell was unbearable.

As the ceasefire was declared, and the world’s media and other human rights workers began to get into Gaza, they sought us out, asking for information about what had happened where. Our ability to react fast, get a team assembled on the spot and – crucially – into Gaza meant we could see firsthand what had happened and then share it with a global audience through blogging. We did dozens of interviews with the world’s press in Gaza that first week the conflict ended, telling them about the phosphorous and other weapons, and ensuring that human rights messages were central to the coverage. Blogs meant information getting out that day to a wide and influential audience.

Brian Dooley er spesialrådgiver ved Amnestys internasjonale hovedkontor i London. Han jobber for tiden med utvikling av Amnesty i de sørlige og østlige deler av verden. Han har prosjekter i Latvia, Botswana, Uganda, Liberia og Indonesia. Han har jobbet 16 år i Amnesty; for Amnestys avdelinger i Storbritannia og i Irland, og for Amnestys hovedkontor i London.