For en drøy uke tilbake la Politidirektoratet fram politiets anmeldelsesstatistikk STRASAK 2009. Dette er interessant lesning når du skal vurdere hvorvidt Norge etterlever påbudet fra FNs Kvinnekomité om å etterforske og straffe kjønnsbasert vold mot kvinner på en skikkelig måte.
Anmeldelsesstatistikken skremmer. Det har skjedd en firedobling av anmeldte tilfeller av vold i nære relasjoner i løpet av fem år. I 2006 kom det 487 anmeldelser om vold i nære relasjoner. I 2009 var antallet anmeldelser økt til 2144.
Når jeg ser hvordan en prosents registrert økning av sykefraværet har preget mediebildet de siste ukene, ad nauseam, venter jeg ikke annet enn at en firedobling av anmeldte tilfeller av vold i nære relasjoner umiddelbart skulle gjøre vold mot kvinner til et hett tema i alle mediene. Storberget ble riktignok intervjuet i et par aviser, og overbeviste alle om at dette står høyt på hans agenda. Så ble det stille. Ingen hissige debatter på Dagsrevyen eller TV2-nyhetene. Ingen partiledere i opposisjon som oppfordret regjeringen til en umiddelbar økning av politiets kompetanse og ressurser. Ingen krav fra NHO om forebyggende og holdningsskapende arbeid i skolen. Og verken LO eller fagbevegelsen for øvrig påpekte at fraværet av et tilpasset behandlingstilbud for voldsutsatte kvinner og deres barn er en politisk skandale. Ingenting annet enn en øredøvende taushet.
Hvorfor blir det slik? En av grunnene er muligens at politiet selv bidro til å nedtone betydningen av denne økningen. Politiet skriver i sin rapport at økningen i anmeldte tilfeller sannsynligvis ikke er et uttrykk for en reell økning i volden, men et uttrykk for at flere kvinner går til anmeldelse. Jeg tror ikke det kan stemme. Ikke en firedobling. Jeg frykter dette er et eksempel på hvordan en fortolkning av tall og statistikk er med på å tilsløre en grell virkelighet der omfanget av vold mot kvinner er økende, og der en økt anmeldelseshyppighet faktisk gjenspeiler en økning i volden.
Jeg får mine mistanker bekreftet når jeg fortsetter lesingen og kommer til voldtektsstatistikken. Antallet voldtektsanmeldelser har vært jevnt økende – fra 768 tilfeller i 2005 til 945 tilfeller i 2009, en økning på 23 prosent. Men det er de særlig grove voldtektene – der hvor voldtekten er begått av flere i fellesskap, eller der voldtekten resulterer i betydelig skade på helse og legeme – som har hatt den mest markante økningen. Mens politiet i 2005 mottok 22 anmeldelser for grove voldtekter var tallet mer enn fordoblet i 2009, og var økt til 51 tilfeller. Det er vanskelig å forklare hvorfor anmeldelseshyppigheten for grove voldtekter skulle øke mye fortere enn for andre former for voldtekt og seksuelle overgrep, annet enn en helt reell økning i antallet tilfeller.
Enkelte voldsforskere, blant annet Ragnhild Bjørnebekk fra Politihøgskolen i Oslo mener som meg at kjønnsbasert vold mot kvinner øker. Andre forskere er uenige. Men sannheten er at det ikke er noen som vet hva som er det årlige omfanget av kjønnsbasert vold mot kvinner i Norge. Om det øker, eller om det minker. Denne mangelen på statistikk og oversikt er i strid med sentrale anbefalinger fra FNs Kvinnekomité om hvordan et samfunn på best mulig måte kan forebygge og stanse kjønnsbasert vold mot kvinner.
Det er oppløftende at Justisdepartementet nå har tatt initiativ til at det skal gjennomføres en undersøkelse som skal kartlegge omfanget av kjønnsbasert vold mot kvinner, men det er viktig at slike undersøkelser gjennomføres med jevne mellomrom nettopp for å kartlegge utviklingen over tid.
Et regjeringsoppnevnt utvalgt fastslo i 2003 at vold mot kvinner koster samfunnet omkring en milliard kroner hvert eneste år i form av akutt og langsiktig behandling av skader og traumer, økt sykefravær og kostnader knyttet til rettsapparatets oppfølging. Fremdeles er det ikke blitt gjort mer presise beregninger som viser hvor mye en prosents økning eller minking av kvinnevolden koster. Antagelig må det en økonomisk konsekvensanalyse til før omfanget av vold mot kvinner blir et hett tema som opptar alle, på linje med sykelønnsordningen.
Blant alle sensasjonsoppslag rundt den angivelige nye terrortrusselen som skal utgå fra Jemen var beslutningen å stoppe den planlagte løslatelsen av minst 30 jemenittiske statsborgere fra Guantánamo bare en liten fotnote. Men nyheten må ha vært et grusomt slag for vedkommende og deres familier, som hver dag venter på beskjeden om at tiden med ulovlig fengsling, tortur, ydmykelser og frykt endelig er forbi.
Løslatelse av disse enkeltmenneskene blir altså ikke noe av med det første. Likeledes som hele prosjektet med å stenge Guantánamo har mistet betydelig fart siden president Obama i januar 2009 lovet å stenge Guantánamofengselet innen et år. Det har nemlig vist seg at presidenten riktignok ønsker å bli kvitt fengselet, men bare hvis det lar seg gjøre uten at USA faktisk må ta ansvar for den uretten landets myndigheter har begått. Det kommer ikke på tale å gi de som blir løslatt erstatning for de mange år med ulovlig frihetsberøvelse og mishandling de har blitt utsatt for. (Noe som forresten ville også vært et ypperlig tiltak for å sørge for at de kan skape seg et nytt liv og ikke havne i hendene til al-Qaeda). Det kommer heller ikke på tale å gi de som ikke kan vende hjem, på grunn av fare for ny forfølgelse, beskyttelse og opphold i USA. Presidenten har ikke en gang vært villig til å kvitte seg med de notoriske militærkommisjonene – liksomdomstolene som ble innført under hans forgjenger for å kunne stille utenlandske terrormistenkte for retten, uten å måtte følge prinsippene om uavhengighet og rettferdig rettergang.
Men det er ikke bare USA selv som har vist liten vilje til konkret handling for å løse Guantánamo-problemet. Mange av de landene som har vært tydelige i sitt krav om at Guantánamo må stenges fortest mulig, har hittil ikke vært villige til å hjelpe til ved å ta imot noen få av de som skal løslates, men som ikke kan vende trygt til sine hjemland. Den norske utenriksmnisteren fastslo i fjor høst at det ikke var aktuelt at Norge skulle gi beskyttelse til noen få av disse løslatte. For det første hadde man allerede for mange asylsøkere fra før, mente Jonas Gahr Støre. For det andre kunne man jo aldri vite om disse personene ikke var farlige allikevel.
Etter de siste påstandene om at al-Qaeda i Jemen nå angivelig ledes av to personer som tidligere har sittet fengslet på Guantánamo, tenker kanskje noen at Støre hadde rett. Men gjør det faktum at noen har vært på Guantánamo det egentlig mer sannsynlig at vedkommende er en terrorist?
Den algeriske regnskapsføreren Ahmed Belbacha er en av de som sitter fengslet på Guantánamo og som ikke har noe sted å gjøre av seg. I 1997 måtte han flykte fra Algerie etter flere dødstrusler fra den væpnete islamistiske gruppen GIA. Etter at hans asylsøknad i Storbritannia hadde blitt avvist, fikk han opphold i Pakistan for å delta i et utdanningsprogram og studere Koranen. Etter invasjonen av Afghanistan i 2001 ble han tatt til fange av noen pakistanske landsbybeboere som hadde hørt at amerikanerne betalte hodepenger for mistenkelige utlendinger. Han ble overlevert til pakistanske styrker som igjen solgte ham til den amerikanske hæren.
Ahmed Belbacha har nå vært på Guantánamo i nesten åtte år. Det meste av denne tiden har han tilbrakt i en liten celle, uten vinduer, som er kunstig belyst døgnet rundt. Allerede for tre år siden fastslo amerikanske myndigheter at han ikke utgjorde noen trussel og dermed kunne løslates. Men han kan ikke vende tilbake til Algerie, ettersom både islamistene og myndighetene vil være ute etter ham der og han ville være i stor livsfare. Hans eneste håp er at et tredje land er villig til å gi ham beskyttelse og muligheten til å starte et nytt liv.
Etter alt å dømme har de aller fleste som har vært fengslet på Guantánamo lignende historier. De havnet i fangenskap fordi de var på feil sted til feil tid og fordi noen tjente gode penger på å påstå at de var farlige og ”solgte” dem til amerikanerne. Og ikke minst, fordi de havnet i et system der man kunne bli innesperret på ubestemt tid uten at myndighetene brydde seg om å undersøke om man faktisk hadde gjort noe galt.
Er det garantert at Ahmed Belbacha er ufarlig og aldri vil være innblandet i terrorisme eller annen kriminell virksomhet? Nei, selvfølgelig ikke. En slik garanti finnes ikke, for noen. Men sannheten, som selv amerikanske myndigheter innrømmer, er at det for de fleste fangene på Guantánamo ikke finnes noe konkret grunnlag for å anta at de er kriminelle. Denne sannheten forandres heller ikke av at noen av de som ble løslatt til sitt hjemland – for eksempel til Jemen – til en fremtid som lå i grus på grunn av stempelet ”tidligere terrormistenkt”, lot seg fange opp av al-Qaeda eller en annen kriminell gruppe som visste å utnytte deres situasjon. Denne sannheten forandres heller ikke av at noen få kanskje virkelig hadde vært terrorister fra før og tok opp sin kriminelle løpebane på nytt, kanskje tuftet på enda dypere fanatisme, etter løslatelse.
Mye – altfor mye – er blitt sagt og skrevet om hvor vanskelig det er å løse Guantánamo-problemet. For Amnesty har svaret på dette vært det samme helt siden 11. januar 2002. Hvis noen anholdes under mistanke om å være innblandet i kriminelle aktiviteter, finnes det nøyaktig to alternativer. Vedkommende må enten bli tiltalt og stilt for retten i en rettferdig, offentlig rettssak. Eller så må han løslates. De som ikke kan returnere hjem på grunn av fare for tortur eller annen forfølgelse, må få beskyttelse.
Det er hårreisende at USA fortsatt ikke er villig til å følge spillereglene landet er bygget på. Og det er hårreisende at Norge ikke er villig til å stille opp og hjelpe til.
Lørdag 9. januar er det fem år siden fredsavtalen mellom regjeringen i Khartoum og opprørsbevegelsen Sudan Peoples’ Liberation Movement (SPLM) i Sør-Sudan ble signert. Fredsavtalen markerte slutten på en blodig borgerkrig som varte i tjueto år, en krig som kostet to millioner mennesker livet og drev fire millioner på flukt.
Fredsavtalen har ikke løst alle konfliktene. Svært mange omstridte temaer, som eksempelvis kontrollen over oljeressursene i landet, er fremdeles uløste. Fredsavtalen har heller ikke i noen vesentlig grad bidratt til å redusere fattigdom, eller til å sikre befolkningen i Sør-Sudan bedre tilgang på grunnleggende helsetjenester og utdanning. Sør-Sudan har fremdeles en av verdens høyeste mødredødelighetsrater. Halvparten av befolkningen mangler tilgang på rent drikkevann, og bare hvert femte barn er registrert for grunnutdanning.
Men det har siden 2005 vært fred og fravær av større voldelige konflikter. I hvert fall inntil i fjor. I hele 2009 har vi sett en sterk økning av væpnede konflikter mellom ulike etniske grupper i Sør-Sudan, spesielt i de omstridte grenseområdene. Konflikten har rammet sivilbefolkningen særlig hardt. Over 2.500 mennesker er blitt drept, og mer enn 350.000 er drevet på flukt det siste året. Senest i forrige uke ble 140 mennesker drept i forbindelse med sammenstøt mellom de to etniske gruppene Nuer og Dinka i delstaten Warrab i følge BBC.
Det siste årets voldelige sammenstøt har forsterket de etniske konfliktene i regionen. Dette underminerer den relative freden som har eksistert i Sør-Sudan siden 2005, og øker faren for at sivilbefolkningen skal utsettes for nye overgrep.
Også i Darfur, der over 2,6 millioner mennesker fremdeles lever som internt fordrevne, bærer sivilbefolkningen hovedbyrden av konflikten. Sivilbefolkningen blir utsatt for trusler om overgrep hver eneste dag. I følge Sudan Tribune har den sudanske hæren siden begynnelsen av januar 2010 gjenopptatt sine daglige bombardementer av sivile mål og antatte tilholdssteder for opprørsbevegelsen i Vest-Darfur. Den fredsbevarende styrken fra FN og den Afrikanske Union i Darfur (UNAMID) mangler fremdeles utstyr og personell til å kunne oppfylle sitt mandat om å sikre sivilbefolkningen nødvendig beskyttelse.
I april 2010 skal det avholdes parlaments- og presidentvalg i Sudan. Og om nøyaktig ett år skal det avholdes en folkeavstemning om uavhengighet for Sør-Sudan. Det er en reell frykt for at valgene skal bli ødelagt av voldshandlinger og føre til enda mer omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. I verste fall kan det bli opptakten til en ny borgerkrig som vil kunne ha ringvirkninger for hele regionen.
Derfor samler tusenvis av aktivister seg i dag, 365 dager før folkeavstemningen, i en global aksjon for å slå et slag for freden og forhindre en ny storkonflikt i Sudan. Sudan365 blir støttet av noen av verdens mest kjente trommeslagere – inkludert Phil Selway fra Radiohead, Stewart Copeland fra The Police, Nick Mason fra Pink Floyd og Jonny Quinn fra Snow Patrol. En film med trommeslagere fra fem kontinenter vises på kampanjens webside.
Fra Nairobi til New York, fra London til Tokyo høres i dag taktfaste trommeslag for å få verdens ledere til å lytte, og ta ansvar for, intensiv og sammenhengende diplomatisk støtte til Nord- og Sørsudanske myndigheter rundt uløste spørsmål, som fordeling av ressurser, grenser og sikkerhet.
Beskyttelsen av sivilbefolkningen i Sudan er et internasjonalt ansvar. Uten umiddelbar og effektiv opptreden fra det internasjonale samfunnets side vil muligheten til å forebygge omfattende brudd på menneskerettighetene i Sudan snart være over, med enorme omkostninger for befolkningen i Sudan og i regionen som helhet.
Det var i 1983 at den amerikanske presidenten Ronald Reagan brukte uttrykket ”ondskapens imperium” om det daværende Sovjetsamveldet. Det var midt i den kalde krigen der det var dyp gjensidig mistro mellom USA og Sovjetsamveldet. De truet hverandre med atomvåpen, og kom med hatske utfall mot hverandre.
I 1991 ble Sovjetsamveldet oppløst i 15 enkeltstater, med Russland som den største.
De hatske utfallene stilnet, den kalde krigen var over.
Vil det fremdeles være grunn for USA å kritisere tilstanden i disse tidligere sovjetrepublikkene? Sant nok er det omfattende brudd på menneskerettighetene i mange av disse statene, men på ett område har det skjedd en forbløffende positiv utvikling, nemlig når det gjelder dødsstraff.
I 1991 hadde alle disse statene dødsstraff i lovverket, og de fleste utførte henrettelser. Nå i dag er det bare Hviterussland som fremdeles henretter mennesker. I 2008 ble det registrert fire henrettelser i dette landet.
10 av disse statene har avskaffet dødsstraffen for alle forbrytelser i fredstid og krigstid. Kasakhstan og Latvia har kvittet seg med dødsstraffen fredstid, men beholdt den for bruk i krigstid. Russland og Tadsjikistan har moratorium på henrettelser.
I Tadsjikistan skjedde den siste henrettelsen i 2004, og landet har tatt flere skritt i retning av å minske bruken av dødsstraff. Amnesty International har nå en brevaksjon mot Tadsjikistan for å få landet til å avskaffe dødsstraffen. (Hvis du vil være med på denne aksjonen så send en e-post til meg, jtrana(a)amnesty.no)
Hvordan er så situasjonen i USA, der Reagan kalte Sovjetsamveldet for ”ondskapens imperium”? Av de 50 delstatene har 35 dødsstraff i lovverket og 37 mennesker ble henrettet i 2008. Dette er omtrent ni ganger så mange som de fire som ble henrettet i Hviterussland samme året.
Det er på tide at USA også ser mot øst, mot sitt lands gamle hovedfiende.
I dag kom Kerry Cook på besøk til Amnesty International i Norge for annen gang. Han ble dømt til døden for et drap som ble begått i 1977 i Texas. 22 år senere ble det fastslått at han var uskyldig dømt, og han slapp fri.
Denne historien er ikke enestående. Siden 1976 er det nå 139 dødsdømte fanger i USA som er sluppet løs fra death row fordi de var uskyldige eller fordi rettssaken hadde vært grovt urettferdig. De hadde da sittet gjennomsnittlig 10 år på dødscelle.
Svært mange av disse løslatelsene har kommet etter iherdig arbeide fra frivillige. Spesielt har enkelte jusstudenter gjort en innsats her. De har fått som prosjektoppgave å granske rettssakene mot enkelte dødsdømte. Ofte har disse studentene kunnet påvise at det var en uskyldig mann som satt på death row. I noen tilfeller har de også pekt på den som virkelig var skyldig.
Rettsvesenet i USA har som regel strittet i mot så lenge det var mulig. De ble gjerne drevet fra skanse til skanse før den endelige løslatelsen kom.
Vi kjenner liknende opptreden fra rettsvesenet i andre land, også i Norge. Vi kan minne om saken til Fritz Moen. Han var døvstum og lam i den ene armen, likevel ble han dømt for å ha voldtatt og drept to 20 års gamle jenter. I 1981 fikk han 21 års fengsel og 10 års sikring.
Journalisten Tore Sandberg mente at dette var et justismord. Etter langvarig arbeid ble Fritz Moen frikjent for det ene drapet i 2004. Påtalemyndighetene motarbeidet og trenerte saken etter beste evne. Til slutt i 2006 ble Moen frikjent også for det andre drapet, men da hadde han i mellomtiden avgått ved døden.
Nå kommer altså Kerry Cook hit og forteller om sin tid som uskyldig dømt til døden.
Han reiser verden rundt og deltar i kampen mot dødsstraff.
Jeg traff ham forrige gang han var i Norge. Det var et møte som gjorde dypt inntrykk. Kerry Cook står oppreist, og han arbeider utrettelig for en god sak etter alt det forferdelige han har vært i gjennom. Dette kan være til inspirasjon for oss alle.
Jon Trana er frivillig koordinator for dødsstraffnettverket i Amnesty.
Tirsdag får Amnesty og jeg besøk av en venn. Kerry Cook og sønnen hans KJ kommer til Norge. Kerry gleder seg til å bygge snømann med sønnen. De kommer fra Texas der snømenn er sjeldne.
Det er ingen selvfølge at Kerry og KJ har muligheten til å bygge snømann sammen. KJ er i det hele tatt mer enn en vanlig utgave av livets under. Kerrry skulle nemlig egentlig ikke vært iblant oss lenger. Ikke fordi han har overlevd en livsfarlig sykdom, eller unngått å dø i en ulykke. Han stod på listen over mennesker Texas vill drepe med gift. Kerry Cook var dødsdømt i 22 år for en forbrytelse han aldri begikk.
Han unnslapp døden fordi han selv kjempet mot den hvert sekund på dødscella, og fordi at etter ti år fattet noen enkeltpersoner utenfor murene interesse for saken hans. Enkeltpersoner av den typen vi alle skulle ønske vi hadde rundt oss. Du vet de som tror på deg uansett, og som er villige til å ofre tid, penger, anseelse og hva det måtte være for å få resten av verden til å tro på deg. Kerry overlevde, ikke fordi det amerikanske rettsystemet fungerer, men fordi Kerry og hans medhjelpere viste seg å være bedre til å grave fram sannheten enn politi og påtalemakt var til å skjule den.
Natt til 10. november ble en annen mann henrettet. For en gangs skyld var det en mann som mange nordmenn vet om. En mann mange av oss fulgte med skrekkblandet undring mens han skjøt ti mennesker ett for ett. Personlig var jeg faktisk i den situasjonen at jeg fikk kjenne på redselen for denne mannen. John Allen Muhammed ble henrettet for drap han begikk i og omkring Washington DC i 2002. Dere husker ham kanskje. Han hadde spesialbygget bilen sin slik at han kunne ligge i bagasjerommet og skyte på folk. Han drepte et menneske på en bensinstasjon, noen på en skole osv. Han hadde med seg en ung gutt som fikk livsvarig fengsel.
Jeg var i Washington DC høsten 2002 mens John Allen Muhammed fortsatt drepte folk. Jeg stod på ett tidspunkt på en bensinstasjon og fylte bensin, da jeg oppdaget en hvit varevogn som gled sakte omkring på en parkeringsplass vis a vis stasjonen. På det tidspunktet mente politiet at skyteren opererte fra en hvit varevogn. Jeg skal innrømme jeg ble redd, og skulle ønske at John Allen Muhammed ikke fantes.
I natt ble han drept. Det faktum at jeg har hatt en bitte liten grunn til å være redd ham gir meg ikke noen større autoritet til å mene noe om henrettelsen. Men det bringer problematikken litt nærmere. Uansett føler jeg bare den samme meningsløsheten ved denne henrettelsen som jeg gjør ved alle andre henrettelser. Den blir forsterket av det faktum at John Allen Muhammed er mistenkt for å ha skutt flere personer i saker som ikke er oppklart. Saker som ofrenes pårørende må regne med at aldri blir oppklart, fordi myndighetene antar at den skyldige ikke bare er tatt, men drept.
Tomheten og meningsløsheten blir styrket av at det nettopp har vært to nye massedrap i USA. En bitter ansatt som stormet inn på sin tidligere arbeidsplass og skjøt rundt seg, og en offiser som skjøt vilt på en militærleir. Ingen av dem skjenket nok John Allen Muhammeds forestående henrettelse en eneste tanke. Nok et menneske ble drept. Ingen ble vekket til live av det og ingen er tryggere på grunn av det.
I motsetning til det forteller Kerry Cooks sak oss at snarere enn å gjøre folks live tryggere, vil enhver stat som har dødsstraff sannsynligvis drepe mennesker som er nøyaktig like uskyldige som John Allen Muhammeds ofre.
Kerry Cook skal på Norgesturne i uka som kommer og jeg oppfordrer alle til å komme på foredragene hans. Man blir ikke den samme igjen etter å ha hørt ham fortelle historien sin.
Den unge iranske mattestudenten Mahmoud Vahidnia har fått heltestatus i Iran etter at han i forrige uke kritiserte Irans mektigste mann ansikt til ansikt under et møte mellom myndighetene og studentene. Regimekritikk har vist seg å være livsfarlig i Iran, men den modige studenten har hittil fått gå urørt.
Det var under det årlige møtet på universitetet i Teheran mellom studenter og Irans øverste leder Ali Khamenei at Vahidnia reiste seg og spurte Khamenei: Hvorfor tør ingen i dette landet å kritisere deg? Tror du at du aldri tar feil? Du har blitt forandret til et slags utilgjengelig idol som ingen kan kritisere. Jeg skjønner ikke hvorfor ingen har lov til å kritisere deg.
Mahmoud Vahidnia stoppet ikke der. Han bestemte seg for å gjøre det ingen andre tør og kritiserte ayatollahen i 20 sammenhengende minutter. Myndighetene kuttet TV-sendingene fra møtet lenge før han var ferdig. Det var særlig på den brutale måten myndighetene slo ned på demonstrasjonene etter valget, han utfordret Khamenei. Ifølge opposisjonen ble 69 mennesker drept og tusenvis arrestert under demonstrasjonene.
Gang på gang ser vi slike ekspempler på modige mennesker som vet hva de risikerer men likevel tør å reise seg opp og tale makta midt i mot. Det har kommet ulik informasjon ut etter hendelsen, men de fleste kildene sier at ingenting er skjedd med Mahmoud Vahidnia etter talen på universitetet. Myndighetene har til og med omtalt hendelsen på egne nettsider. Det spekuleres i om den modige mattestudenten var for god til å være sann, om det hele kan det ha vært en teaterforestilling fra myndighetenes side for å overbevise folket om regimets toleranse og rommet for ytringsfrihet.
Ytringsfrihet i ordets rette forstand er fortsatt fraværende i Iran. Likevel mener iranske menneskerettighetsforkjempere at den offentlige kritikken av Irans øverste leder aldri ville vært mulig før de omfattende demonstrasjonene mot valgresultatene i juni i år. Bare det å henvende seg til Irans åndelige og øverste leder ville kunne få fatale konsekvenser tidligere. Demonstrasjonene markerer et skifte. Regimet vil for alltid være svekket av de store folkeopprørene. Jeg velger å tro at Mahmoud Vahidnia ikke er en marionettedukke for myndighetene, men en modig ung mann som tør å stå opp for det han mener, selvom han vet det kan koste ham livet. Han blir trolig et forbilde for mange andre iranere som tror på endring.
28. oktober åpnet Norsk Oljemuseum dørene for et bestillingsverk fra Amnesty International: En fotoutstilling som viser hvordan oljeindustrien har ødelagt naturen og menneskers livsgrunnlag i Nigerdeltaet. Den prisbelønnede fotografen Kadir van Lohuizen står bak bildene.
“Oljens forbannelse” er den treffende tittelen på utstillingen. Zabbey Ninibarini fra Nigerdeltaet åpnet utstillingen. Han fortalte om sin oppvekst og sitt liv i dette forurensede området og hvordan muslingene og fisken som han fanget som guttunge er helt borte nå. Som marinbiolog og menneskerettighetsforkjemper reiser han nå rundt i verden for å fortelle om oljeutslipp og manglende samfunnsansvar fra oljeselskapene.
Oljemuseets direktør, Finn E. Krogh, sa i åpningstalen at Norsk Oljemuseum stort sett forteller historien om “det norske oljeeventyret” – suksesshistorien vi alle nyter godt av. Men det er også viktig å bruke museet til å fortelle andre historier, påpekte Krogh. Derfor forteller Norsk Oljemuseum nå den kontroversielle historien om nordsjødykkerne og deres kamp for å få kompensasjon for helseskadene arbeidet har påført dem. Og derfor har museet nå åpnet dørene for Amnestys utstilling om “Oljens forbannelse” i Nigerdeltaet.
- Utstillingen “Oljens forbannelse” forteller om et område i verden der konsekvensene av oljevirksomheten har medført miljømessige og humanitære konsekvenser som vi ikke liker å se, sa museumsdirektør Krogh.
John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International takket også Norsk Oljemuseum for at de er modige nok til å åpne dørene for denne utstillingen, som vi kanskje helst ikke vil se.
Utstillingen er åpen til 10. november. Den 16. november settes den opp på Christian Michelsens Institutt i Bergen.
”vi forplikter oss til å bidra til bærekraftig utvikling”
Jeg spør:
Kan utviklingen kalles bærekraftig når oljen har generert 600 milliarder dollar i Nigeria siden 1960-tallet, mens det eneste mange av de 31 millioner innbyggerne har fått igjen er stadig dypere fattigdom?
Er det bærekraftig utvikling når fiskere forteller at de må reise fire timer i båt for å få fisk, bare for å oppdage at det stinker olje når de spretter buken?
Shell sier:
”Shells medarbeidere har et felles sett med kjerneverdier: ærlighet, integritet og respekt for mennesker”
Jeg spør:
Er det respekt for mennesker når Shells virksomhet har ført til at de som bor i deltaet lider av pusteproblemer, hudutslett og vedvarende mageproblemer?
Kan det kalles integritet når miljøødelegger fratar hundretusener av mennesker livsgrunnlaget?
Er det ærlighet når de som bor i Nigerdeltaet ikke har fått grunnleggende informasjon om hvordan Shells virksomhet vil påvirke omgivelsene de bor i?
Etiske retningslinjer må være mer enn vinduspynt. Retningslinjene må gjennomsyre alt det selskapet gjør, fra hovedkontoret i Nederland, til Ormen Lange og Ikot Ada Udo i Nigeria.
Bedriftenes samfunnsansvar er ingen hyllevare. Og det er ikke enkelt. Shell møter en rekke utfordringer i Nigeria; svakt lovverk, korrupte myndigheter og sabotasje fra lokalbefolkningen. Men uansett hvor vanskelig rammevilkårene er, fratar ikke det et selskap for ansvar. Amnesty mener at Shell aktivt må bruke sin tilstedeværelse i Nigeria til å beskytte menneskerettighetene. Hittil har de gjort det stikk motsatte.
Shells virksomhet har ført til at mellom ni og 13 millioner fat med råolje har lekket ut i Nigerdeltaet siden etableringen på 60-tallet. Hele 75 prosent av befolkningen utenfor byene har ikke tilgang til rent vann. Hundretusener av mennesker blir hver dag fratatt sin rett til helse, sunne omgivelser og retten til en akseptabel levestandard.
Shell opererer på norsk sokkel. Kunne de gjort det samme her? Nei. Norske myndigheter og norsk opinion ville aldri godtatt at befolkningen i Kristiansund blir kvalt i olje. I Nigeria derimot har et svakt lovverk og korrupte myndigheter gjort det mulig å fortsette denne praksisen i 50 år.
Shell sier:
”Vi tror også fullt og fast på den grunnleggende betydningen av tillit, åpenhet, samhandling og profesjonalitet, samt stolthet over det vi gjør.”
Kristin Rødland Buick
Håkon Sæberg 
Fredrik Mellem
patricia 
Janne
Ingvild Gjone Lyberg
bjørnen 
Isabella
kjell arild 
28. oktober åpnet 
- Utstillingen “Oljens forbannelse” forteller om et område i verden der konsekvensene av oljevirksomheten har medført miljømessige og humanitære konsekvenser som vi ikke liker å se, sa museumsdirektør Krogh.
