Torsdag 11. mars 2010

Jeg kommer tilbake!

I dag skal jeg reise hjem, selv om møtet i Commision on the Status of Women (CSW) i New York varer noen dager til. Men på fredag skal alle rapportene være gjennomgått, alle store temaene som Handlingsplanen fra Beijing omfatter diskutert, og alle resolusjonene vedtatt. På fredag kommer vissnok også den amerikanske utenriksministeren Hilary Clinton for å kaste glans over avslutningen av møtet.

Det har vært fantastiske dager der jeg har fått møte kvinner fra alle verdensdeler, og der jeg har hentet inspirasjon fra deres arbeid for å fremme kvinners rettigheter. Jeg er ydmyk over det enorme motet til kvinner i land som Afghanistan, Iran og Sudan som med fare for eget liv fortsetter å sette kvinners rettigheter i hjemlandet på dagsorden. Jeg er ikke minst stolt over å få være en del av denne globale bevegelsen.

Jeg har vært med i mange spennende diskusjoner i løpet av de dagene jeg har vært her, og jeg vil fremheve tre av dem.

Den første er diskusjonen om kjønnsbasert vold mot kvinner i vestlige land som har fått en ny oppmerksomhet. Mytene om de likestilte samfunn slår sprekker. Det gjelder på regjeringsnivå, men det gjelder ikke minst blant de frivillige organisasjonene som presser på for mer effektiv handling. Amnesty International la fredag fram sin rapport om voldtekt i Norden, som konkluderer med at kvinner utsatt for voldtekt i Norden i liten grad har mulighet til å få oppreisning i rettssystemet. Human Right Watch diskuterte mandag en tilsvarende rapport om voldtekt i USA som påviser at det store flertallet av voldtektssaker blir henlagt på et tidlig stadium i etterforskningen, blant annet fordi mytene om voldtekt fortsetter å prege politietterforskernes forestillinger om hva en ”ekte” voldtekt er. På tirsdag presenterte kvinneorganisasjonene fra Sverige, Finland og Skottland sine skyggerapporter til CSW som alle dokumenterer et stort omfang av kjønnsbasert vold. – Kvinners mangel på likestilling er både en årsak til og et resultat av kjønnsbasert vold mot kvinner, påpeker innlederen fra Skottland. – Før vi har oppnådd en reell likestilling mellom kvinner og menn vil ethvert forsøk på å komme kjønnsbasert vold til livs være dømt til å slå feil.

For det andre er det diskusjonen om de såkalte Millenniumsmålene (MDG’ene),  åtte målsetninger som nå utgjør den dominerende normative rammen for å bekjempe fattigdom i verden. MDG’ene skal opp til vurdering på FNs toppmøte i september 2010. MDG 3 om likestilling og MDG 5 om mødredødelighet har vært hete tema her. – Millenniumsmålene er altfor snevre. Kvinners rettigheter er begrenset til utdanning og helse, og det mangler en erkjennelse av at ulikhet og diskriminering er drivkraft bak menneskerettighetsbrudd, påpeker forskeren Andrea Cornwall fra Pathways of Women’s Empowerment .

MDG 5 har ikke klart å nå målet om å redusere den globale mødredødeligheten med 5,5 prosent i året. I realiteten går det ikke ned med mer en 1 prosent. I noen land i Afrika er den faktisk økende. – Det er 530.000 kvinner som dør hvert eneste år i forbindelse med graviditet og fødsel. Det er en skandale. Skal dere bidra til å få på plass mer effektive verktøy for å bekjempe mødredødelighet i verden må dere mobilisere og handle nå! Det er nå endringsforslagene til Milleniumsmålene blir skrevet, sier Alicia Yamin, forsker ved Harvards Institutt for offentlig helse, og rådgiver for Amnesty Internationals Demand Dignity-kampanje.

Den tredje diskusjonen er diskusjonen om hvordan den fremvoksende religiøse fundamentalismen påvirker kvinners rettigheter. På et av de første møtene jeg deltok på her møtte jeg kvinner fra forskjellige muslimske land som fortalte om hvordan det er å være kvinne under islamsk lov, der statens identitet defineres gjennom kontroll over kvinners kropp og seksualitet. Eksempler på dette er steining av kvinner for utroskap i Iran, og pisking av kvinner for usedelig påkledning i Sudan. Men det er ikke bare den islamske fundamentalismen som er på vei opp. Også kristne fundamentalister gjør seg stadig sterkere gjeldende. Kvinner fra den feministiske bevegelsen i Uganda forteller hvordan medlemmer av den amerikanske pentakolistbevegelsen har vært med på å piske opp en stemning mot homoseksualitet. Det har resultert i at det nå er kommet et lovforslag som kriminaliserer homoseksualitet, der homoseksuell praksis i verste fall kan straffes med døden. Også på CSW har kristne og andre fundamentalister gjort seg gjeldende. De er pågående og aktive i lobbyarbeidet, og deltar i debattene på underfundige måter. På et møte om mødredødelighet som Amnesty International arrangerte i går, og der blant annet abortspørsmålet ble diskutert, kom det fram en jente på 16, som spurte om ikke det ufødte liv også burde få en stemme. Den norske delegasjonen forteller hvordan de blir kontaktet av mennesker som er født ut av voldtekt,  som spør om ikke de også har rett til liv.

Disse diskusjonene er utfordrende, spennende, viktige, og noen ganger skremmende. De fortsetter også når jeg nå reiser herfra. Her i New York. I Kampala, Teheran, Managua, Amsterdam og Khartoum. I Oslo.

Nå er kofferten pakket. Takk for denne gangen NYC. Jeg kommer tilbake!

Tirsdag 9. mars 2010

Demokrati og deltagelse

Et av de viktigste målene for Amnesty Internationals Demand Dignity-kampanje er å sikre retten til aktiv deltagelse for fattige og marginaliserte grupper. Alle mennesker har rett til å få sin stemme hørt i beslutningsprosesser som påvirker deres liv. Aktiv deltagelse er en grunnleggende demokratisk rett, samtidig som det sikrer et viktig kunnskapsgrunnlag for beslutninger som fattes.

Men hva er egentlig meningsfull aktiv deltagelse? Det har jeg fundert mye på den uken jeg har vært her på Commision on the Status of Women (CSW) i New York. Det er et paradoks at FN på den ene siden vil inkludere frivillige organisasjoner og understreker betydningen av aktiv deltagelse, samtidig som mange av organisasjonene som har deltatt på CSW ikke har hatt mulighet til å ha innflytelse på forhandlingene om slutterklæringen og resolusjonene i kommisjonen. Ekskluderingen skjer på mange mer eller mindre subtile måter. Når organisasjonene er utestengt fra områdene i FN-bygningen der forhandlingene foregår finnes det få eller ingen møteplasser der organisasjonene og de offisielle delegasjonene møtes uformelt. Resolusjonene som diskuteres i kommisjonen legges verken ut elektronisk eller i papir, og dermed er det vanskelig å vite hva som foregår. CSWs NGO-forum (Non Governmental Organisations- NGOs) har fått tildelt få møterom som jevnt over har vært altfor små i forhold til behovet, og mange har dermed blitt utestengt fra møtene. Noen av de praktiske hindringene skyldes ombygninger i FN-bygningen og en økning av antallet deltagere i forhold til tidligere år, men ikke alt kan forklares med dette.

Det har vært mye frustrasjon og tydelige protester. International Trade Union Confederation, Public Services International, Education International and UNI Global Union som til sammen representerer 200 millioner medlemmer sendte forrige uke et brev til FNs generalsekretær Ban Ki Moon og uttrykte sin vrede over å være utesteng fra både prosess og innhold på CSW.

Andrea Cornwall fra Pathways of Women’s Empowerment er tydelig i sine konklusjoner og anbefalinger. – Det er viktig å være bevisst at inkludering som oftest skjer på premissene til dem som allerede er inkludert. Kvinneorganisasjonene blir nå i økende grad marginalisert i FN-systemet, samtidig som organisasjonene ikke er i stand til å definere spillereglene selv. Det bør vurderes om det er andre arenaer der organisasjonene har en større påvirkning og der deres deltagelse er mer meningsfull, som for eksempel media eller sosiale medier, påpeker hun.

Emily Sikazawe fra Women for Change in Zambia fremhever at det også er viktig å erkjenne at det finnes forskjeller mellom kvinner. – Kvinner er ingen en homogen gruppe. Det finnes komplekse forskjeller mellom ulike grupper kvinner som også påvirker dere evne til å delta i politiske prosesser.

Akkurat dette siste ble understreket på morgenmøtet i går, der en kvinne fra Nepal fortalte hvordan hun hadde opplevd å delta på CSW. – Vi vet ikke hva som foregår, og vi skjønner ikke hvordan vi skal delta i forhandlingene her. Vi har knappe ressurser, og kanskje det rett og slett ikke  er verdt å delta på slike premisser. Hvilket budskap skal vi ta med oss tilbake til organisasjonen vår i Nepal?

Hennes opplevelse blir stående som en kontrast til min egen, som har en vestlig organisasjon med kontor og kontakter i New York i ryggen, og som kommer fra et land med demokratiske tradisjoner som gjør det er mulig å drikke kaffe med medlemmene i den norske delegasjonen for å utveksle synspunkter i ny og ne.

Meningsfull aktiv deltagelse forutsetter at erfaringene og synspunktene som bringes inn i debatten ikke bare høres, men faktisk påvirker innholdet i  og utfallet av prosessen. Jeg kan med hånden på hjerte si at det i liten grad har preget CSW og prosessen rundt Beijing + 15.

Mandag 8. mars 2010

Kvinnedagen 8. mars: Vi tror på forandring!

Fredag 5. mars presenterte Amnesty International rapporten Case Closed. Rape and Human Rights in the Nordic Countries for en fullsatt sal på et sidemøte i FNs Commision on the Status of Women (CSW) i New York. Blant tilhørerne er mange norske frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Fokuskvinner, i tillegg til representanter for Likestillingsombudet og den norske FN-delegasjonen her i New York.

Temaet for møtet er hindringer på veien til rettferd for kvinner som er utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep. I panelet sitter Katarina Berghered, som presenterer rapporten på vegne av de nordiske Amnesty-seksjonene, Tina Musuya, leder for Center for Domestiv Violence Prevention i Uganda og Vichuta Ly som leder  Legal Support for Children and Women i Kambodsja. Widney Brown fra Amnesty Internationals sekretariat i London er ordstyrer for møtet.

Det går en rød tråd gjennom presentasjonene til Tina Musuya, Vivchuta Ly og Katarina Bergehered og viser at kvinner verden over har små sjanser til å få oppreisning gjennom rettsystemet etter overgrep og voldtekt. Mange av hindringene er felles. Opplevelsen av skam og skyld som gjør det vanskelig for kvinner å anmelde voldtekt. Mangelfulle rettsmedisinske undersøkelser og dårlig sikring av fysiske bevis. Ingen eller mangelfull politietterforskning. Kjønnsstereotype forestillinger om kvinners seksualitet som svekker kvinners troverdighet i rettssalen og bidrar til at rettssaker ender med frifinnelse. Resultatet er at overgriperne i all hovedsak går fri.

Tina Musuya forteller: – I Uganda er kvinner utsatt for et sterkt press om ikke å anmelde voldtekt. De får beskjed fra mødre og svigermødre om at volden er noe de bare må lære seg å leve med. I tillegg er korrupsjon i politiet et stort problem. Politiet tar betalt for å unnlate å følge opp en anmeldelse, og dermed blir det ikke noen sak.

I Kambodsja er muligheten for å føre en rettssak fram mot fellende dom avhengig av hvorvidt det kan føres bevis for at kvinnens jomfruhinne er skadet eller ødelagt. – Tradisjonelt har dokumentasjon av skader på jomfruhinnen vært brukt for å bevise en voldtekt i rettssalen. Dermed er det også skapt en forestilling om at det bare er kvinner som ikke har hatt sex som kan voldtas, forteller Vichuta Ly. – I tillegg er det et stort problem at rettsystemet i Kambodsja er inkompetent og sendrektig. Saker blir borte i systemet. En kvinne kan få beskjed fra politiet at saken hennes er forsvunnet, og oppleve at den aldri kommer til rette.

Selv om de nordiske land er kommet langt når det gjelder likestilling mellom kjønnene så er det mye som gjenstår før kvinner har en reell beskyttelse mot diskriminering og vold. – Det er en høy forekomst av voldtekt i alle de nordiske land, men de færreste sakene blir anmeldt til politiet. I Danmark kan en overgriper fremdeles få redusert straff om han gifter seg med offeret. I Finland er det ikke en gang offentlig påtale i alle voldtektssaker. I Norge blir over 80 prosent av de anmeldte voldtektssakene henlagt av politiet. Alt dette er alvorlige angrep på kvinners rett beskyttelse mot diskriminering og til likhet for loven med menn, understreker Katarina Berghered.

Mange av de som tar ordet i debatten uttrykker stor overraskelse over at voldtekt er såpass utbredt i Norden, og at så mange saker blir henlagt av politiet. – Jeg er sjokkert, sier  Gassama fra FNs kvinneorganisasjon UNIFEM. – Dette er det ingen som snakker om! Jeg skal ta det opp medderes regjeringer neste gang jeg treffer dem, og høre hvordan de vil følge opp dette!

Cecilia Sandenberg fra Universitetet i Bahia, Brasil, en av de mange fantastiske kvinnene jeg har truffet her på CSW, sier til meg etter møtet: – Hvis vi ikke trodde det var mulig å forandre verden ville vi ikke ha vært her i dag. Og det har hun helt rett i. Vi tror på forandring.

I dag, på Kvinnedagen 8. mars, skal vi vise det, rope det ut høyt. I Oslo, Stockholm, Helsinki, København. I Phnom Penh, Kampala, New York, og tusenvis av andre steder i verden. Vi tror på forandring. Kvinner verden over skal få rett til likhet for loven, og rett til beskyttelse mot alle former for diskriminering.

Gratulerer med Kvinnedagen 8. mars!

Fredag 5. mars 2010

Lobby på høyt nivå

Noe av det mest lærerike og interessante ved å være her på Commision on the Status of Women (CSW) er å se hvordan Amnesty Internationals lobbyarbeidet foregår. Polly Truscott, som er en av de tre ansatte på AIs FN-kontor i New York har ansvaret for arbeidet med kvinners rettigheter og følger opp CSW-forhandlingene.

Jeg hadde i forkant forestilt med at forhandlingene om en Handlingsplanen for kvinners rettigheter fra Beijing + 15 skulle ta mye tid og oppmerksomhet men der tok jeg feil. CSW vedtok en ganske kort resolusjon tirsdag ettermiddag somi all hovedsak bekreftet tilslutningene til målene som er satt i Handlingsplanen. Dermed var den saken ferdig.

Det er imidlertid flere andre resolusjoner som skal vedtas på CSW som omhandler tema som er viktige for Amnesty International. En av dem er en resolusjon om mødredødelighet, en annen er resolusjonen om etableringen av en ny og sterk enhet for kvinners rettigheter i FN.

Allerede før CSW formelt startet 1. mars sirkulerte det et utkast til resolusjon om mødredødelighet. Amnesty International var bekymret over manglende rettighetsforankring, og sendte klare instruksjoner til Amnestys seksjoner om å påvirke nasjonale myndigheter for å få klare referanser til menneskerettigheter i teksten.

Noen ganger kan også jeg lure på om alle disse FN-resolusjonene egentlig spiller noen rolle. Blir kvinners liv og helse bedre av at ulike FN-organ vedtar en resolusjon om mødrehelse, eller blir det bare tomme ord på papir? Konklusjonen min etter mange år som menneskerettighetsaktivist er at ja, det spiller en rolle. Resolusjoner forplikter. Derfor er det også viktig å ha tydelige tekster som ikke gir rom for misforståelse eller feiltolkninger, eller resolusjoner som i realiteten svekker allerede etablerte menneskerettighetsstandarder.

Her har Polly oversikten. Hun vet hva som er vedtatt i fjor og i forfjor i de ulike FN-organ, hun snakker med delegasjoner, statsledere og ambassadører, hun mailer og ringer og er tilsynelatende på jobb døgnet rundt. I hvert fall så har jeg fått både mail og sms fra henne på de underligste tider de dagene jeg har vært her. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å holde et slikt tempo. Jeg er uansett dypt imponert over den jobben hun og andre kolleger på Amnesty Internationals FN kontor gjør her.

Jeg forsøker å følge opp hennes innspill så godt jeg kan. Hvis CSW kommer med en sterk og rettighetsbasert resolusjon om mødrehelse i år kommer jeg i hvert fall til å føle at jeg har en bittebitteliten del av æren for den.

Torsdag 4. mars 2010

Commision on the Status of Women i New York

I dag våknet jeg i New York, i det som en gang i tiden var falleferdige Pickwick Arms, men som i dag er hippe The Pod Hotell. Jeg er her som en del av Amnesty Internationals delegasjon på møtet i FNs Commision on the Status of Women (CSW) der Amnesty Internationals rapport Case Closed, Rape and Human Rights in the Nordic Countries skal presenteres under et sidemøte i morgen, fredag.

Det har vært spennende og forvirrende dager. Commision on the Status of Women møtes hvert år i månedsskiftet februar-mars for å rette søkelyset på situasjonen for verdens kvinner, og enes om mål og tiltak som kan motvirke kjønnsbasert diskriminering og fremme likestilling. De fleste av FNs 192 medlemsland sender en offisiell delegasjon til CSW. I tillegg deltar representanter fra hundrevis av frivillige organisasjoner (NGO’er). CSW blir dermed ikke bare et viktig forum for påvirkning av nasjonale og internasjonale myndigheter, men også et sted for læring, nettverksbygging og utveksling av ideer og erfaring.

Amnesty Internationals delegasjon til CSW er sammensatt av kolleger fra det internasjonale sekretariatet i London og New York og fra ulike nasjonale Amnesty-seksjoner. Katarina Berghered, min kollega fra AI Sverige, skal presentere den nordiske voldtektsrapporten under sidemøtet om voldtekt og rettferd på fredag. Poonam Joshi fra AI UK har ansvaret for et sidemøte om FNs Milleniumsmål på lørdag. Stella Jaeger fra AI Sveits er her som en del av den sveitsiske delegasjonen, og er dermed også vår ”spion” inn til offisielle forhandlinger og arrangementer som de frivillige organisasjonene er utestengt fra.

For også her på CSW hersker det en slags Orwellsk verdensorden der alle er like, men der noen likevel er likere enn andre. Det viser seg nemlig at selv om alle møtene i prinsippet er åpne, så er det ikke mulig å delta på møtene som arrangeres av FN-organisasjonene og de offisielle delegasjonene uten å ha adgangskort. Og adgangskort er det ingen som vet hvordan en skal få tak i. Polly Prescott, som jobber på AIs FN-kontor i New York, er like forvirret som oss andre. – Jeg tror det varierer fra møte til møte. Jeg tror det legges ut adgangskort på begynnelsen av dagen til noen av arrangementene, men ikke til alle. Det enkleste er kanskje å ta kontakt med arrangøren direkte. Damen bak informasjonsskranken i FN-bygningen er like forvirret som meg, men atskillig mer frustrert. – Jeg har ikke oversikt, alle spør og jeg vet ikke hva jeg skal svare. Den svenske delegasjonen har i hvert fall ikke lagt ut noen adgangskort til deres arrangement om mødrehelse her i dag.

Det er mange møter å velge mellom, og framfor å bruke mye tid på å finne fram til den svenske delegasjonen, som kanskje eller kanskje ikke vil gi meg et adgangskort, velger jeg å gå på noen av de åpne NGO-møtene. Det mest spennende av disse viser seg å være møtet om vold mot kvinner i kulturens navn, der et knippe kvinner fra ulike muslimske land – Nigeria, Indonesia, Sudan, Malaysia og Senegal – forteller om deres arbeid for å motvirke kulturelle og religiøse begrunnelser for vold og overgrep mot kvinner. På møtet deltar også tre av FNs spesialrapportører – mot tortur, utenomrettslige henrettelser og vold mot kvinner. I spørsmålsrunden etter innledningene spør en tilsløret kvinne om ikke kvinnenes fortolkning av islam er en innblanding i hennes religiøse tro og dermed et brudd på hennes grunnleggende menneskerettigheter. FNs spesialrapportør mot tortur Manfred Novak tar ordet, og svarer klart og tydelig at individet har en grunnleggende rett til å velge sin tro og utøve sin religion, men det er under alle forhold statens plikt å respektere, forsvare og beskytte grunnleggende menneskerettigheter, inkludert retten til beskyttelse mot vold og overgrep.

Det er også en tredje slags møter her, og det er møtet i selve kommisjonen. I CSW møter bare de offisielle delegasjonene, men NGO-representanter kan følge diskusjonen fra publikumsgalleriet. Jeg er egentlig litt usikker på om det som foregår i møtesalen her er veldig spennende, særlig når revideringen av Handlingsplanen fra Beijing var vedtatt før jeg en gang hadde fått akkreditering. Så skal jeg selvfølgelig sørge for å få med meg en og annen av debattene her også på et eller annet tidspunkt.

Men akkurat nå strever Katarina og jeg igjen med å få tak i adgangskort, denne gangen til et møte som EU-delegasjonen arrangerer om EUs handlingsplan mot vold mot kvinner. Katarina ringer sine kontakter i den offisielle svenske delegasjonen. Om det slår feil kan kanskje Amnestys tidligere studentrådsleder Maria Glenna få tid til å lose oss gjennom. Hun er praktikant ved Norges FN-delegasjon i New York, men sitter nå dessverre opptatt i møte med FNs generalsekretær Ban Ki Moon og Bill Clinton, så jeg skjønner jeg ikke har hennes førsteprioritet akkurat nå.

Og om alt slår feil finner vi nok et spennende NGO-møte der vi kan bli kjent med nye mennesker, og lære om og la oss inspirere av andre organisasjoners erfaringer med å fremme kvinners rett til beskyttelse mot diskriminering og vold.

Tirsdag 23. februar 2010

Om å bli forbanna!

Jeg blir ganske ofte sint og provosert over situasjoner i verden, men for et par uker siden ble jeg spesielt opprørt under et seminar om mødrehelse i regi av Amnesty International og Universitetet i Oslo.

Tilstanden i Nicaragua opprører meg særlig. Bare tenk deg å ikke kunne avbryte en graviditet som er et resultat av voldtekt eller incest. Selv ikke når helsen står på spill. Det må oppleves som et fengsel, sånn jeg ser det. Eller som Amnestys rådgiver Stephanie Schlitt sa det, som tortur. Det at døende kvinner i Nicaragua blir nektet cellegift ved kreftsykdom fordi det kan skade fosteret illustrer bare at vi fortsatt lever i en forskrudd verden i 2010.

Men det var spesielt ett overordnet spørsmål som kom opp igjen og igjen under seminaret. Det berørte et tema som jeg tror må ytterligere frem i debatten for å oppnå lavere mødredødelighet. Er det mangel på innsats, ressurser og politisk vilje, eller er de høye dødstallene også knyttet til faktorer som skyldes kjønns- og etnisk diskriminering? Jens Stoltenberg mener mødredødelighet er den groveste og mest brutale form for kvinnediskriminering og undertrykkelse vi har.

WHO viser til at 530 000 kvinner dør hvert år som følge av svangerskap eller under fødsel. Og ytterligere 8 millioner kvinner lever med livslange plager og smerter etter svangerskap. 8 millioner!

Under seminaret ble jeg konfrontert med de realitetene kvinner lever med rundt om i verden; som å ikke kunne dra til sykehuset når du har i vanvittige smerter. Som ikke å ha råd til å kjøpe deg en seng på klinikken eller å få tak i bil som kan frakte deg til sykehuset midt på natten. Som å ha en svigermor som nekter deg å dra til nærmeste fødestue fordi hun jo har klart å føde hjemme før, og mange før henne. Da tenker kanskje noen: stakkar, de er så fattige. Men det er det som også gjør meg så ekstra forbannet, at det er ikke sikkert det er så enkelt.

Ja, organisasjoner og myndigheter trenger penger for å løse problemer og gi gratis helsehjelp. Men det er også noe med måten hjelpen blir formidlet på og holdninger blant folk og myndigheter som styrer og disponerer hjelpen. Det er ofte, men ikke alltid et spørsmål om fattigdom. Det handler også om holdninger, diskriminering, nedprioritering og underkommunisering av viktigheten av jordmødre, pleiere og noen ganger små og relativt enkle tiltak.

Vi får høre en historie om en jordmor som jobber ved en FN-støttet fødselsklinikk i Sierra Leone som ofte ser seg nødt til å ”selge” sine tjenester fordi hun jobber alene på klinikken, har 24 timers beredskap og ekstremt lange arbeidsdager og mottar veldig uregelmessig lønn for strevet. Lønnen for arbeidet hennes forsvinner et eller annet sted på veien. Derfor tar hun seg betalt, naturlig nok. Hun skal jo også overleve og forsørge sin egen familie. Resultatet blir at tjenester som egentlig skal være gratis for fattige kvinner faktisk må betales av de fødende kvinnene selv.

En annen historie beskriver hvordan myndighetene i India startet et prosjekt med å betale kvinner for å komme til sykehuset for å føde. Intensjonen var god, nemlig at kvinner burde få assistert fødselshjelp istedenfor å føde hjemme under uhygieniske forhold. Resultatet var imidlertid at kvinnene møtte opp i hopetall og at sykehuset ikke var klargjort for å ta imot alle disse kvinnene. Stor mangel på leger, jordmødre og utstyr skapte fullstendig kaos.

Det er fem år igjen til mødredødeligheten skal være redusert med 75 % fra 1990-nivå, om FNs tusenårsmål skal innfris. Foreløpig har det vært liten eller ingen forbedring. I fattige land som Sierra Leone og Malawi kan utviklingen faktisk ha gått i negativ retning.

Noe radikalt må nå gjøres. Det er tydeligvis noe som ikke fungerer med dagens strategi for å redusere omfanget av mødredødelighet. Amnesty International mener det må legges mer vekt på kvinners rettigheter og deres mulighet til å bestemme over egen kropp og seksualitet. Hva mener du?

Etter at jeg begynte å jobbe som praktikant i Amnesty blir jeg ofte berørt av de skjebnene eller sakene som jeg jobber med. Men etter dette seminaret var jeg både sliten i hodet av de forferdelige skjebnene jeg hadde hørt om og ekstra forbanna! Samtidig gikk jeg hjem og var glad for å ha vært tilstede under et så viktig seminar.

Fredag 22. januar 2010

Sykefravær og vold mot kvinner

For en drøy uke tilbake la Politidirektoratet fram politiets anmeldelsesstatistikk  STRASAK 2009. Dette er interessant lesning når du skal vurdere hvorvidt Norge etterlever påbudet fra FNs Kvinnekomité om å etterforske og straffe kjønnsbasert vold mot kvinner på en skikkelig måte.

Anmeldelsesstatistikken skremmer. Det har skjedd en firedobling av anmeldte tilfeller av vold i nære relasjoner i løpet av fem år. I 2006 kom det 487 anmeldelser om vold i nære relasjoner. I 2009 var antallet anmeldelser økt til 2144.

Når jeg ser hvordan en prosents registrert økning av sykefraværet har preget mediebildet de siste ukene, ad nauseam, venter jeg ikke annet enn at en firedobling av anmeldte tilfeller av vold i nære relasjoner umiddelbart skulle gjøre vold mot kvinner til et hett tema i alle mediene. Storberget ble riktignok intervjuet i et par aviser, og overbeviste alle om at dette står høyt på hans agenda. Så ble det stille. Ingen hissige debatter på Dagsrevyen eller TV2-nyhetene. Ingen partiledere i opposisjon som oppfordret regjeringen til en umiddelbar økning av politiets kompetanse og ressurser. Ingen krav fra NHO om forebyggende og holdningsskapende arbeid i skolen. Og verken LO eller fagbevegelsen for øvrig påpekte at fraværet av et tilpasset behandlingstilbud for voldsutsatte kvinner og deres barn er en politisk skandale. Ingenting annet enn en øredøvende taushet.

Hvorfor blir det slik? En av grunnene er muligens at politiet selv bidro til å nedtone betydningen av denne økningen. Politiet skriver i sin rapport at økningen i anmeldte tilfeller sannsynligvis ikke er et uttrykk for en reell økning i volden, men et uttrykk for at flere kvinner går til anmeldelse. Jeg tror ikke det kan stemme. Ikke en firedobling. Jeg frykter dette er et eksempel på hvordan en fortolkning av tall og statistikk er med på å tilsløre en grell virkelighet der omfanget av vold mot kvinner er økende, og der en økt anmeldelseshyppighet faktisk gjenspeiler en økning i volden.

Jeg får mine mistanker bekreftet når jeg fortsetter lesingen og kommer til voldtektsstatistikken. Antallet voldtektsanmeldelser har vært jevnt økende – fra 768 tilfeller i 2005 til 945 tilfeller i 2009, en økning på 23 prosent. Men det er de særlig grove voldtektene – der hvor voldtekten er begått av flere i fellesskap, eller der voldtekten resulterer i betydelig skade på helse og legeme – som har hatt den mest markante økningen. Mens politiet i 2005 mottok 22 anmeldelser for grove voldtekter var tallet mer enn fordoblet i 2009, og var økt til 51 tilfeller. Det er vanskelig å forklare hvorfor anmeldelseshyppigheten for grove voldtekter skulle øke mye fortere enn for andre former for voldtekt og seksuelle overgrep, annet enn en helt reell økning i antallet tilfeller.

Enkelte voldsforskere, blant annet Ragnhild Bjørnebekk fra Politihøgskolen i Oslo mener som meg at kjønnsbasert vold mot kvinner øker. Andre forskere er uenige. Men sannheten er at det ikke er noen som vet hva som er det årlige omfanget av kjønnsbasert vold mot kvinner i Norge. Om det øker, eller om det minker. Denne mangelen på statistikk og oversikt er i strid med sentrale anbefalinger fra  FNs Kvinnekomité om hvordan et samfunn på best mulig måte kan forebygge og stanse kjønnsbasert vold mot kvinner.

Det er oppløftende at Justisdepartementet nå har tatt initiativ til at det skal gjennomføres en undersøkelse som skal kartlegge omfanget av kjønnsbasert vold mot kvinner, men det er viktig at slike undersøkelser gjennomføres med jevne mellomrom nettopp for å kartlegge utviklingen over tid.

Et regjeringsoppnevnt utvalgt fastslo i 2003 at vold mot kvinner koster samfunnet omkring en milliard kroner hvert eneste år i form av akutt og langsiktig behandling av skader og traumer, økt sykefravær og kostnader knyttet til rettsapparatets oppfølging. Fremdeles er det ikke blitt gjort mer presise beregninger som viser hvor mye en prosents økning eller minking av kvinnevolden koster. Antagelig må det en økonomisk konsekvensanalyse til før omfanget av vold mot kvinner blir et hett tema som opptar alle, på linje med sykelønnsordningen.

Onsdag 23. desember 2009

En ny dag truer, det er julaften

Ribba er i ovnen og mor er godt i gang med juleforberedelsene. Ungene leker og kjenner på pakkene og maser om å åpne dem allerede. Hun dekker på bordet og nynner på julesanger. Ungene løper frem og tilbake. Far hjelper til med og dekke på og kysser mor på kinnet. Det er en fin tid. Alt er som det skal være.

Det er ikke før hun ser ham ta opp akevittflaska at familieidyllen for en brå stopp. Angsten tar henne igjen, hun hadde glemt for et lite øyeblikk hva julen kan bringe. For i en tid som for de fleste handler om familie og å vise hvor glad man er i hverandre, så opplever altfor mange i dag en jul de helst skulle ha vært foruten.

Det hjelper ikke lille Emma hvor mange pakker hun får til jul, så lenge hun må se mamma gråte når pappa hever knytteneven. Dessverre er julen for mange kvinner  og barn i Norge en bitter tid. En tid hvor man prøver og holde maska og ikke si noe galt, en tid hvor man håper at faren din eller mannen din ikke har noe å klage på, som kan gå utover deg.

Det er rart det der. I min vennegjeng har vi alltid kødda med hverandre og sagt at “du er en typisk konebanker” eller lignende, uten å legge så mye i det. Men for noen er det kanskje en del sannhet i det. Jeg tror mange av kameratene opplevde en del på hjemmebane som vi andre ikke visste om. Foreldrene deres ønsket sikkert å gi dem en god oppdragelse, men den beste oppdragelsen får man ikke av å bli fortalt ting. Barn lærer vel mer av å se hvordan foreldrene oppfører seg.

Dessverre tror jeg en del av gutta ikke fikk med seg det samme som meg da jeg var liten. Jeg har nemlig alltid følt at pappa har lært meg utrolig mye uten å åpne munnen. Gutter kopierer ofte sin fars kvinnesyn. Jeg fikk mitt av å se pappa være snill med mamma – av å aldri se ham heve hånden sin når mamma var urimelig, aldri høre ham kalle mamma for en hore når de var uenige og aldri se henne gråte på grunn av noe pappa hadde gjort.

Julesanger og julebakst fyller lufta nå,  men ser man godt etter vil man hos mange legge merke til en frykt som sprer seg i mange familier der ute. Under juletreet ligger mange ønsker, men det er et du ikke ser. En pakke som betyr så mye mer enn de andre. Ønsket om at denne julen vil hun bli elsket, og kun det. Ønsket om at denne julen blir trygg og fin, uten å måtte gjemme seg fra en som slår.  Jeg håper at det er noen fedre der ute som forstår hvilken viktig julegave de må gi i år. Og hva den betyr for alle juler som kommer.

Jeg håper dere får en fin jul og et godt nyttår.

Joaquen Barbosa Da Silva er organisasjonssekretær i Amnesty International.