Amnesty er kritisk til forbudet og mener det strider mot grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og religionsfrihet. Amnesty mener at det å gå med slør handler om å kunne selv velge hvordan man vil kle seg og uttrykke seg. Selv om andre mennesker syns bruk av slør er ubehagelig eller skremmende, er ikke det grunn nok til å forby det.
Mange vil med rette hevde at tilsløring av kvinner i seg selv kan oppfattes som diskriminerende. Uansett mener Amnesty at likestilling av kvinner ikke kan kjempes fram gjennom slike forbud.
Se hva Amnestys ekspert på diskriminering i Europa, John Dalhuisen sier om forbud mot slør.
Har du noengang vært vitne til en grufull verdensbegivenhet som gjør deg uendelig trist, men hvor du ikke er sikker på om du er trist for dem den går utover eller deg selv? Det har jeg.
For nøyaktig 21 år siden satt jeg oppe om natten og så på TV at tanksene rullet inn på Den himmelske freds plass i Beijing. Jeg husker ikke helt om jeg så dem rulle over studentene, eller om jeg bare visste at det skjedde. Jeg ble uendelig trist, men det var kanskje ikke bare på grunn av alle livene som ble tatt. Det var nok dessverre også fordi jeg skjønte at dette ville bety at jeg ikke kunne dra til Beijing uka etter. Det er tungt å innrømme en slik egoisme, men det er nok sant.
En og en halv måned senere kom jeg meg likevel av gårde, og 1. august 1989 ankom jeg Beijing med den transsibirske jernbane.
Fordi jeg var i Kina på akkurat denne tiden tror jeg at jeg har en helt særegen oppfatning av hvordan landet er. Det var en utrolig spent stemning og vanlige kinesere holdt seg langt unna utlendinger.
På den annen side løp statsmediene etter oss for å få bilder og gjerne kommentarer som viste at turistene var tilbake. Vi, de ”bevisste” turistene, løp vekk fra kameraene og håpet at en demonstrerende student ville ta kontakt med oss i steden.
Selv om mediene og myndighetene ønsket oss velkommen, var de også totalt paranoide i forhold til oss.
Vi fikk lov til å sykle forbi Den himmelske freds plass, men vi fikk ikke engang lov til å stoppe på rødt lys. Der stod det politi og ”husjet” oss videre. Det var i det hele tatt politi eller militære på hvert gatehjørne i byene.
Samtidig var kinesiske myndigheter for en stakket stund en pariakaste i det internasjonale samfunn. Forbindelser ble brutt og internasjonalt næringsliv trakk seg ut.
Samtidig var det på grunn av språkproblemer og frykt umulig å snakke med kinesere om dette. Riktignok var det en mann en natt som spurte oss på et haltende engelsk: ”Vet dere hva som har skjedd her?” Da vi svarte bekreftende var det tydelig at han ble fornøyd med at omverdenen visste.
Siden 1989 har jeg ikke vært i Kina, men jeg står på reisefot for å dra dit igjen. Jeg forventer å bli tatt imot med åpne armer denne gangen også. Jeg har sett på TV at Kina ikke engang ser ut som det gjorde i 1989. Verken menneskene eller byene har samme utseende.
Viktigere er det at Kina ikke på noen måte er en pariastat. Tvert om er de en viktig verdensmakt som alle stater behandler med respekt og ikke så rent lite frykt.
Samtidig utvider Kina sin innflytelsessfære daglig gjennom å presentere et alternativ til vestlige lands bistand.
Forrige gang jeg var i Kina var jeg en såkalt ”ryggsekkturist”. Jeg prøvde å unngå å bli en del av myndighetenes propaganda. Jeg ønsket jeg kunne gi uttrykk for støtte til studentene, men greide det selvsagt ikke.
Nå skal jeg være en del av en offisiell delegasjon som skal diskutere menneskerettigheter. Jeg skal sågar diskutere tortur og hvordan man skal beskytte arresterte og innsatte mot slike overgrep.
Betyr det at jeg nå snakker med arvtakerne etter de som styrte tanksene i 1989, mens jeg fortsatt ikke får snakke med de som har tatt opp arven etter studentene?
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty i Norge. Søndag reiser han til Kina i en norsk delegasjon bestående av representanter fra utenriksdepartementet og menneskerettighetsorganisasjoner i Norge. Den norske delegasjonen skal møte kinesiske myndigheter i den såkalte menneskerettighetsdialogen der Norge og Kina diskuterer menneskerettighetssituasjonen i de to landene.
Da er Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim unnagjort, og vi gleder oss stort til siste stopp på turen, nemlig Bodø!
Vi kommer oppover med fullt skateteam, viktige budskap, godt humør, masse skateglede, flotte premier, og kanskje tilogmed litt gratis stæsj hvis dere er heldige…
Det blir musikk og moro fra kl 13 i hallen, og jeg håper alle tar turen og skriver under på Amnestys underskriftskampanje, og slår ett slag for alle de menneskene som sitter ulovlig fengslet rundt om i verden.
Altså Lørdag 22 mai kl 1300 i Bodø skatehall. Åpent for alle, både store og små.
Be there!!
Se bildeserie fra da Activist besøkte Kristiansand, også kalt K-town.
Vi gikk Pride-marsjen i Vilnius lørdag! Vi var rundt fem hundre mennesker som gikk en snau kilometer med fargerike banner og regnbueflagg – en fredelig markering mot diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet, for respekt og menneskerettigheter. Det er den lengste Baltic Pride-marsjen som har gått noensinne. Men så går den da også bare på andre året.
Store politistyrker voktet gjerdene som sperret av området der demonstrasjonen ble avholdt. Over oss sirklet et helikopter. Politiet til hest var oppstilt langsmed elvebredden, og sikkerhetspolitiet sto oppover åssidene. Innimellom der gikk Baltic-Pride marsjen med taktfaste trommeslag, med sang, med musikk. Ambassadører og parlamentarikere fra flere europeiske land gikk i front, fulgt av de baltiske LHBT-organisasjonene fra Latvia, Estland og Litauen. De internasjonale organisasjonene som International Lesbian and Gay Association og Amnesty International dannet baktroppen. En Pride-markering er en feiring, og til tross for alt sikkerhetsopplegget var det feiring i Vilnius lørdag.
- Dette betydde mye for LHBT-personer her. Jeg gikk sammen med en mann fra Litauen som ringte til moren sin under marsjen og fortalte henne at han var homofil. Han innså at det var så mye presse til stede at det godt kunne hende at han ville komme på nyhetene i kveld, og da var det bedre han fortalte henne det selv, fortalte Kristen fra Amnesty i Finland.
Motdemonstrantene var der også. Noen mener det var 1000, andre mener det ikke var mer enn 600. De sto på elvebredden på den andre siden, med et to meter høyt trekors, med svarte hakekors på røde faner. Med brannbomber og steiner som ble kastet i retning av Baltic Pride, men som ikke var i nærheten av å skape noen form for ubehag for andre enn for motdemonstrantene selv. Noen av motdemonstrantene prøvde også å krysse elven i båt, men ble raskt tilbakevist av politiet.
Den mest truende situasjonen oppsto da Priden nærmet seg slutten. De fleste demonstrantene hadde allerede forlatt området da et par litauiske parlamentsmedlemmer som var blant de mest aggressive deltagerne i motdemonstrasjonen brøt gjennom politisperringene og prøvde å angripe lederen for Baltic Pride Vytautas Valentinavicius. Vilnius’ vise-politimester som prøvde å stanse dem ble brutalt slått ned, men det kom raskt flere politifolk til som fikk overmannet inntrengerne.
- Jeg er ikke i tvil om at marsjen i dag betyr noe for respekten for LHBT-rettighetene i landet og bidrar til å minske fordommer, sier Birute Sabatauskaite fra Lithunian Centre for Human Rights. – De siste ukene har diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet vært et tema som har vært diskutert i mange ulike fora. Baltic Pride har vært toppsak på nyhetene her i Litauen de siste dagene, og de fleste innslag har hatt en positiv vinkling. Baltiske LHBT-organisasjoner har dessuten vist hvor mye de kan få til sammen.
I dag søndag, mens jeg står utenfor hotellet og snakker med noen Amnesty-kolleger, stanser det en bil og tuter. Vi kikker opp. Sjåføren ser på oss, viser fingeren og kjører videre. En påminnelse om at slaget ikke er vunnet , men at innsatsen må følges opp.
Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International med ansvar for Amnestys arbeid for lesbiske, homofile og transkjønnedes rettigheter. Hun er del av Amnestys delegasjon på Baltic Pride .
Jeg skal være sikkerhetsvakt under Baltic Pride – marsjen i Vilnius i dag. Klokka halv åtte, mens jeg enda står i dusjen, blir jeg ringt opp av Kaspers fra Mozaika i Latvia som har ansvaret for sikkerhetsopplegget under Baltic Pride. Han ber meg om å komme ned til et hastemøte. Jeg løper ned med vått hår. I det lille møterommet sitter venner og kolleger fra Amnesty International og baltiske LHBT- organisasjoner rundt bordet med alvorlige ansikter. Kaspers trekker pusten dypt og sier:
- Vi er nå i høyeste sikkerhetsberedskap. Baltic Pride har mottatt et trusselbrev som varslet om at det første terrorangrepet på Litauisk jord kommer til å finne sted under Priden. Det som gjør brevet ekstra skremmende er at det er ledsaget av bilder som viser fremstillingen av molotov-cocktail. I tillegg er vinduene til organisasjonen Tolerant Youth, en av arrangørerne, smadret i natt. Sikkerhetspolitiet er varslet og tar truslene svært alvorlig.
De frivillige sikkerhetsvaktene rundt bordet diskuterer hvordan denne trusselen skal møtes på best mulig måte. Pride-deltagerne må oppfordres til å ha på jeans, som ikke brenner så lett. Medisinsk utdannet personell må gå på siden av toget sammen med sikkerhetsvaktene, slik at de umiddelbart kan tre til dersom noen skulle kaste en bombe i toget.
Nå klokka ni, det er sikkerhetsbrief for alle Pride-deltagerne. Kaspers leder møtet.
- Vi blir kjørt fra hotellet i busser. Vi kommer til å være rundt 400 demonstranter. Det kommer til å være 800 politimenn tilstede under marsjen. De fleste kommer til å være i uniform, men noen kommer til å være sivil. Dere må være forberedt på at motdemonstrantene kan være svært aggressive, men dere må ikke under noen omstendigheter begynne å diskutere med dem. Det har ingen hensikt, og det kan sette dere i fare. Vi regner med at det kan komme opptil 3000 motdemonstranter. Ikke la dere provosere. Men det viktigste er, husk at vi feirer i dag, vi skal vise at vi er mange som er mot diskriminering og som forsvarer LHBT-rettigheter.
I går, på mottagelsen til den svenske ambassaden, snakket jeg med den norske ambassadøren i Vilnius Steinar Gill. – Selvfølgelig skal jeg delta i marsjen i morgen, sier han. – Diplomater skal ikke delta i politiske markeringer, men dette er en markering mot diskriminering, for grunnleggende menneskerettigheter. Det er viktige prinsipper i norsk utenrikspolitikk som jeg gjerne forsvarer.
Det vil være flere ambassadører, flere politikere som deltar i marsjen som nå startet om noen få timer. Denne støtten er viktig, det gir marsjen en nødvendig legitimitet. For situasjonen i Litauen er slik at 73 prosent av befolkningen i en spørreundersøkelse har uttrykt at de er imot at Baltic Pride har fått tillatelse til å gjennomføre marsjen.
Nå er vi snart klare til å dra. Kaspers kommer med en siste melding:
- We are stronger than them. They hate – we love. What is going to win? The love!
Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International med ansvar for Amnestys arbeid for lesbiske, homofile og transkjønnedes rettigheter. Hun er del av Amnestys delegasjon på Baltic Pride.
I dag, 12. mars, er den internasjonale aksjonsdagen for ytringsfrihet på nett.
Det er dermed ett år siden Amnesty Norge lanserte kampanjen der vi krevde at overgrepene mot fire nettaktivister ble stanset. De opplevde alle menneskerettighetsbrudd fordi de hadde sagt sin mening på internett.
Vi oppfordret nordmenn til å markere dagen ved å gjøre en eller flere av 12 ting: blogge om internettsensur, signere aksjonene for de fire nettaktivistene, bruke den kinesiske versjonen av google en dag for å oppleve sensuren selv osv.
Ett år etter er tematikken like aktuell. Regimer over hele verden går hver dag til angrep på ytringsfrihet på internett. De overvåker chatterom, sletter blogger, blokkerer nettsteder, sensurerer søkemotorer, og fengsler og torturerer mennesker for å ha sagt sin mening.
I år trenger du ikke gjøre 12 ting for å markere dagen for ytringsfrihet på nett. Det holder med å aksjonere for Hu Jia, Truong Quoc Huy eller Karim Amer. De trenger fortsatt våre stemmer for å komme ut av fengsel.
Vi trodde situasjonen i Tunisia var blitt bedre da jeg i romjulen skrev om journalisten og menneskerettighetsforkjemperen Mohammed Abbou som endelig hadde fått lov til å reise utenlands.
Selv om vi hørte om andre som fikk problemer når de ytret seg offentlig i dette nordafrikanske landet, kunne vi juble litt, vi hadde jo aksjonert for Abbou, – vi hadde oppnådd noe!
I dag kom det en ny melding fra min venn og Mohammeds kollega, Kamel Labidi. Abbou har riktignok fått reise til Marokko, men da han kom tilbake, ble han trakassert, ransaket, truet med fengsling og fratatt bøker, tidsskrifter og dokumenter på flyplassen. Dette er bekreftet av folk som reiste sammen med Abbou.
Kamel forteller også at både Abbou personlig og huset hans blir overvåket, og venner får heller ikke lov til å hilse på familien til Abbou mens han er bortreist.
Ytringsfriheten er fortsatt under press i Tunisia. Overgrepene fortsetter og det kan til og med se ut som om de blir verre. Amnestys aktivisme er dessverre ikke blitt overflødig ennå.
Jeg blir ganske ofte sint og provosert over situasjoner i verden, men for et par uker siden ble jeg spesielt opprørt under et seminar om mødrehelse i regi av Amnesty International og Universitetet i Oslo.
Tilstanden i Nicaragua opprører meg særlig. Bare tenk deg å ikke kunne avbryte en graviditet som er et resultat av voldtekt eller incest. Selv ikke når helsen står på spill. Det må oppleves som et fengsel, sånn jeg ser det. Eller som Amnestys rådgiver Stephanie Schlitt sa det, som tortur. Det at døende kvinner i Nicaragua blir nektet cellegift ved kreftsykdom fordi det kan skade fosteret illustrer bare at vi fortsatt lever i en forskrudd verden i 2010.
Men det var spesielt ett overordnet spørsmål som kom opp igjen og igjen under seminaret. Det berørte et tema som jeg tror må ytterligere frem i debatten for å oppnå lavere mødredødelighet. Er det mangel på innsats, ressurser og politisk vilje, eller er de høye dødstallene også knyttet til faktorer som skyldes kjønns- og etnisk diskriminering? Jens Stoltenberg mener mødredødelighet er den groveste og mest brutale form for kvinnediskriminering og undertrykkelse vi har.
WHO viser til at 530 000 kvinner dør hvert år som følge av svangerskap eller under fødsel. Og ytterligere 8 millioner kvinner lever med livslange plager og smerter etter svangerskap. 8 millioner!
Under seminaret ble jeg konfrontert med de realitetene kvinner lever med rundt om i verden; som å ikke kunne dra til sykehuset når du har i vanvittige smerter. Som ikke å ha råd til å kjøpe deg en seng på klinikken eller å få tak i bil som kan frakte deg til sykehuset midt på natten. Som å ha en svigermor som nekter deg å dra til nærmeste fødestue fordi hun jo har klart å føde hjemme før, og mange før henne. Da tenker kanskje noen: stakkar, de er så fattige. Men det er det som også gjør meg så ekstra forbannet, at det er ikke sikkert det er så enkelt.
Ja, organisasjoner og myndigheter trenger penger for å løse problemer og gi gratis helsehjelp. Men det er også noe med måten hjelpen blir formidlet på og holdninger blant folk og myndigheter som styrer og disponerer hjelpen. Det er ofte, men ikke alltid et spørsmål om fattigdom. Det handler også om holdninger, diskriminering, nedprioritering og underkommunisering av viktigheten av jordmødre, pleiere og noen ganger små og relativt enkle tiltak.
Vi får høre en historie om en jordmor som jobber ved en FN-støttet fødselsklinikk i Sierra Leone som ofte ser seg nødt til å ”selge” sine tjenester fordi hun jobber alene på klinikken, har 24 timers beredskap og ekstremt lange arbeidsdager og mottar veldig uregelmessig lønn for strevet. Lønnen for arbeidet hennes forsvinner et eller annet sted på veien. Derfor tar hun seg betalt, naturlig nok. Hun skal jo også overleve og forsørge sin egen familie. Resultatet blir at tjenester som egentlig skal være gratis for fattige kvinner faktisk må betales av de fødende kvinnene selv.
En annen historie beskriver hvordan myndighetene i India startet et prosjekt med å betale kvinner for å komme til sykehuset for å føde. Intensjonen var god, nemlig at kvinner burde få assistert fødselshjelp istedenfor å føde hjemme under uhygieniske forhold. Resultatet var imidlertid at kvinnene møtte opp i hopetall og at sykehuset ikke var klargjort for å ta imot alle disse kvinnene. Stor mangel på leger, jordmødre og utstyr skapte fullstendig kaos.
Det er fem år igjen til mødredødeligheten skal være redusert med 75 % fra 1990-nivå, om FNs tusenårsmål skal innfris. Foreløpig har det vært liten eller ingen forbedring. I fattige land som Sierra Leone og Malawi kan utviklingen faktisk ha gått i negativ retning.
Noe radikalt må nå gjøres. Det er tydeligvis noe som ikke fungerer med dagens strategi for å redusere omfanget av mødredødelighet. Amnesty International mener det må legges mer vekt på kvinners rettigheter og deres mulighet til å bestemme over egen kropp og seksualitet. Hva mener du?
Etter at jeg begynte å jobbe som praktikant i Amnesty blir jeg ofte berørt av de skjebnene eller sakene som jeg jobber med. Men etter dette seminaret var jeg både sliten i hodet av de forferdelige skjebnene jeg hadde hørt om og ekstra forbanna! Samtidig gikk jeg hjem og var glad for å ha vært tilstede under et så viktig seminar.
Vi jobber mye med Amnestys tilstedeværelse i sosiale medier om dagen, og det får meg til å tenke på hvem jeg egentlig er på nettet. Og hvem jeg kan være.
Jeg har hatt PC på pikerommet siden OL-pins var populære samleobjekter og modemene skrek som sirener. Jeg digget sosiale medier den gangen de hadde navn som mIRC, Six Degrees og Slashdot. I ”gamle dager” hadde vi alle ”nicknames”, og det tok lang tid før jeg brukte mitt eget navn på nettet. Nå er det nærmest en selvfølge at vi *er* oss selv. Og med sosiale medier er det ikke bare personalia som flyter fritt på nettet – mange viser også i stor grad fram hvem de er.
Som de fleste arbeidsgivere har Amnesty et arbeidsreglement som blant annet omhandler taushetsplikt og lojalitet, og som det for meg er en selvfølge å følge. Også i sosiale medier. UD skal ha tatt problematikken ett skritt videre og innført en ”Vær Varsom”-plakat for ansattes bruk av sosiale medier.
Jeg syns det er et tankekors at navnet mitt ikke bare er knyttet til Amnesty når jeg oppdaterer Activists facebookside, bruker et Amnesty-twibbon eller skriver på Amnestys blogg. På nettet er det nærmest umulig å skille helt mellom når jeg er på jobb og når jeg har fri; hva ”Anne-Berit i Amnesty” sier og hva jeg sier. Men er det uten videre greit at sjefen skal få bestemme over min personlige ”stemme” på nettet, også på profiler og sider som ikke eies av Amnesty? Hos meg sitter det langt inne å akseptere.
Rolleblanding er ingen ny problematikk, men med sosiale mediers stigende popularitet har temaet blitt mer og mer aktuelt. Jeg tror også at arbeidsgivernes inntog i sosiale medier de siste par årene har hatt mye å si. Bedrifter og organisasjoner letter på sløret og følger filosofien ”for å bli kjent med oss, må du bli kjent med personene som jobber her.” Mange har nå ”profilerte” medarbeidere du kan kommunisere med direkte og lære å kjenne, og skillelinjene mellom jobb og privat har blitt enda mer diffuse.
Jeg tror vi skal være forsiktige når vi ”bygger profiler” i sosiale medier og setter likhetstegn mellom personer og organisasjoner. Vi som blir ”bygget” bør tenke over at vi faktisk ofrer den fulle råderetten til vår egen ”stemme” og muligheten til å fullt ut å være oss selv på nett.
Jeg har en venn som jeg sjelden ser, men som sender meg e-poster ganske jevnlig. Han heter Kamel og kommer fra Tunisia. Jeg vet ikke hva kamel betyr på arabisk, men jeg forestiller meg at de kaller opp guttene sine etter sterke, store dyr i Tunisia også, akkurat som vi gjør i Norge med Bjørn og Ulf.
Kamel virker som en beskjeden og stillfarende mann, men det er før du har lest det han skriver. Han er nemlig journalist. I tillegg er han opptatt av menneskerettigheter, og selvfølgelig spesielt ytringsfrihet. Og han er ikke nådig når han beskriver ytringsfrihetens og journalistenes kår i president Ben Alis land.
Kamel bestemte seg for lenge siden at han ikke kunne jobbe i Tunisia, så han flyttet utenlands for å kunne kjempe for ytringsfriheten. Det gjør han blant annet gjennom Den internasjonale komiteen for beskyttelse av journalister. Hvis en journalist blir trakassert, forhindret fra å reise eller til og med arrestert for noe hun eller han har skrevet som myndighetene ikke liker, hvor som helst i verden, kommer det en e-post fra Kamel.
Ja, men nå lurer de som følger med på Amnestys meldinger om at ”Det Nytter!”. De har kanskje nettopp sett at en av aksjonene for ytringsfrihet i år har gitt resultater: Den tunisiske journalisten Mohammed Abbou kan reise til utlandet igjen uten å bli (noe særlig) trakassert på flyplassen! Så nå begynner det å vel å bedre seg?
Jo da, det er grunn til å glede seg over Amnestys aksjon og Abbous situasjon, men samtidig kommer det melding fra Kamel og Komiteen om at to journalister nylig er blitt arrestert i Tunisia. De har skrevet noe kritisk om myndighetenes politikk, men anklagene mot dem er oppdiktet og handler også om helt andre ting enn avisartikler. I neste e-post forteller han at en av journalistene blir mishandlet i fengsel. En tredje melding forteller om en journalist som har fått reise til utlandet, men blir behandlet som kriminell når hun lander i Tunis.
Så hvor lenge var Adam i Paradis? Det meste ser ut til å være ved det gamle.
Og når vi snakker om Paradis: I Vings reisekatalog får du vite at hvis du reiser til Tunisia og har sansen for etniske interiørtrender, har du kommet til paradis. Vel, det kommer an på øynene som ser.
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Ingelin 
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 
