Mandag 1. mars 2010

Det skjer igjen i Tunisia

Vi trodde situasjonen i Tunisia var blitt bedre da jeg i romjulen skrev om journalisten og menneskerettighetsforkjemperen Mohammed Abbou som endelig hadde fått lov til å reise utenlands.

Selv om vi hørte om andre som fikk problemer når de ytret seg offentlig i dette nordafrikanske landet, kunne vi juble litt, vi hadde jo aksjonert for Abbou, – vi hadde oppnådd noe!

I dag kom det en ny melding fra min venn og Mohammeds kollega, Kamel Labidi. Abbou har riktignok fått reise til Marokko, men da han kom tilbake, ble han trakassert, ransaket, truet med fengsling og fratatt bøker, tidsskrifter og dokumenter på flyplassen. Dette er bekreftet av folk som reiste sammen med Abbou.

Kamel forteller også at både Abbou personlig og huset hans blir overvåket, og venner får heller ikke lov til å hilse på familien til Abbou mens han er bortreist.

Ytringsfriheten er fortsatt under press i Tunisia. Overgrepene fortsetter og det kan til og med se ut som om de blir verre. Amnestys aktivisme er dessverre ikke blitt overflødig ennå.

Tirsdag 23. februar 2010

Om å bli forbanna!

Jeg blir ganske ofte sint og provosert over situasjoner i verden, men for et par uker siden ble jeg spesielt opprørt under et seminar om mødrehelse i regi av Amnesty International og Universitetet i Oslo.

Tilstanden i Nicaragua opprører meg særlig. Bare tenk deg å ikke kunne avbryte en graviditet som er et resultat av voldtekt eller incest. Selv ikke når helsen står på spill. Det må oppleves som et fengsel, sånn jeg ser det. Eller som Amnestys rådgiver Stephanie Schlitt sa det, som tortur. Det at døende kvinner i Nicaragua blir nektet cellegift ved kreftsykdom fordi det kan skade fosteret illustrer bare at vi fortsatt lever i en forskrudd verden i 2010.

Men det var spesielt ett overordnet spørsmål som kom opp igjen og igjen under seminaret. Det berørte et tema som jeg tror må ytterligere frem i debatten for å oppnå lavere mødredødelighet. Er det mangel på innsats, ressurser og politisk vilje, eller er de høye dødstallene også knyttet til faktorer som skyldes kjønns- og etnisk diskriminering? Jens Stoltenberg mener mødredødelighet er den groveste og mest brutale form for kvinnediskriminering og undertrykkelse vi har.

WHO viser til at 530 000 kvinner dør hvert år som følge av svangerskap eller under fødsel. Og ytterligere 8 millioner kvinner lever med livslange plager og smerter etter svangerskap. 8 millioner!

Under seminaret ble jeg konfrontert med de realitetene kvinner lever med rundt om i verden; som å ikke kunne dra til sykehuset når du har i vanvittige smerter. Som ikke å ha råd til å kjøpe deg en seng på klinikken eller å få tak i bil som kan frakte deg til sykehuset midt på natten. Som å ha en svigermor som nekter deg å dra til nærmeste fødestue fordi hun jo har klart å føde hjemme før, og mange før henne. Da tenker kanskje noen: stakkar, de er så fattige. Men det er det som også gjør meg så ekstra forbannet, at det er ikke sikkert det er så enkelt.

Ja, organisasjoner og myndigheter trenger penger for å løse problemer og gi gratis helsehjelp. Men det er også noe med måten hjelpen blir formidlet på og holdninger blant folk og myndigheter som styrer og disponerer hjelpen. Det er ofte, men ikke alltid et spørsmål om fattigdom. Det handler også om holdninger, diskriminering, nedprioritering og underkommunisering av viktigheten av jordmødre, pleiere og noen ganger små og relativt enkle tiltak.

Vi får høre en historie om en jordmor som jobber ved en FN-støttet fødselsklinikk i Sierra Leone som ofte ser seg nødt til å ”selge” sine tjenester fordi hun jobber alene på klinikken, har 24 timers beredskap og ekstremt lange arbeidsdager og mottar veldig uregelmessig lønn for strevet. Lønnen for arbeidet hennes forsvinner et eller annet sted på veien. Derfor tar hun seg betalt, naturlig nok. Hun skal jo også overleve og forsørge sin egen familie. Resultatet blir at tjenester som egentlig skal være gratis for fattige kvinner faktisk må betales av de fødende kvinnene selv.

En annen historie beskriver hvordan myndighetene i India startet et prosjekt med å betale kvinner for å komme til sykehuset for å føde. Intensjonen var god, nemlig at kvinner burde få assistert fødselshjelp istedenfor å føde hjemme under uhygieniske forhold. Resultatet var imidlertid at kvinnene møtte opp i hopetall og at sykehuset ikke var klargjort for å ta imot alle disse kvinnene. Stor mangel på leger, jordmødre og utstyr skapte fullstendig kaos.

Det er fem år igjen til mødredødeligheten skal være redusert med 75 % fra 1990-nivå, om FNs tusenårsmål skal innfris. Foreløpig har det vært liten eller ingen forbedring. I fattige land som Sierra Leone og Malawi kan utviklingen faktisk ha gått i negativ retning.

Noe radikalt må nå gjøres. Det er tydeligvis noe som ikke fungerer med dagens strategi for å redusere omfanget av mødredødelighet. Amnesty International mener det må legges mer vekt på kvinners rettigheter og deres mulighet til å bestemme over egen kropp og seksualitet. Hva mener du?

Etter at jeg begynte å jobbe som praktikant i Amnesty blir jeg ofte berørt av de skjebnene eller sakene som jeg jobber med. Men etter dette seminaret var jeg både sliten i hodet av de forferdelige skjebnene jeg hadde hørt om og ekstra forbanna! Samtidig gikk jeg hjem og var glad for å ha vært tilstede under et så viktig seminar.

Onsdag 10. februar 2010

Netteksistensialisme – hvem *er* jeg?

Vi jobber mye med Amnestys tilstedeværelse i sosiale medier om dagen, og det får meg til å tenke på hvem jeg egentlig er på nettet. Og hvem jeg kan være.

Jeg har hatt PC på pikerommet siden OL-pins var populære samleobjekter og modemene skrek som sirener. Jeg digget sosiale medier den gangen de hadde navn som mIRC, Six Degrees og Slashdot. I ”gamle dager” hadde vi alle ”nicknames”, og det tok lang tid før jeg brukte mitt eget navn på nettet. Nå er det nærmest en selvfølge at vi *er* oss selv. Og med sosiale medier er det ikke bare personalia som flyter fritt på nettet – mange viser også i stor grad fram hvem de er.

Som de fleste arbeidsgivere har Amnesty et arbeidsreglement som blant annet omhandler taushetsplikt og lojalitet, og som det for meg er en selvfølge å følge. Også i sosiale medier. UD skal ha tatt problematikken ett skritt videre og innført en ”Vær Varsom”-plakat for ansattes bruk av sosiale medier.

Jeg syns det er et tankekors at navnet mitt ikke bare er knyttet til Amnesty når jeg oppdaterer Activists facebookside, bruker et Amnesty-twibbon eller skriver på Amnestys blogg. På nettet er det nærmest umulig å skille helt mellom når jeg er på jobb og når jeg har fri; hva ”Anne-Berit i Amnesty” sier og hva jeg sier. Men er det uten videre greit at sjefen skal få bestemme over min personlige ”stemme” på nettet, også på profiler og sider som ikke eies av Amnesty? Hos meg sitter det langt inne å akseptere.

Rolleblanding er ingen ny problematikk, men med sosiale mediers stigende popularitet har temaet blitt mer og mer aktuelt. Jeg tror også at arbeidsgivernes inntog i sosiale medier de siste par årene har hatt mye å si. Bedrifter og organisasjoner letter på sløret og følger filosofien ”for å bli kjent med oss, må du bli kjent med personene som jobber her.” Mange har nå ”profilerte” medarbeidere du kan kommunisere med direkte og lære å kjenne, og skillelinjene mellom jobb og privat har blitt enda mer diffuse.

Jeg tror vi skal være forsiktige når vi ”bygger profiler” i sosiale medier og setter likhetstegn mellom personer og organisasjoner. Vi som blir ”bygget” bør tenke over at vi faktisk ofrer den fulle råderetten til vår egen ”stemme” og muligheten til å fullt ut å være oss selv på nett.

Mandag 28. desember 2009

Paradis

Jeg har en venn som jeg sjelden ser, men som sender meg e-poster ganske jevnlig. Han heter Kamel og kommer fra Tunisia. Jeg vet ikke hva kamel betyr på arabisk, men jeg forestiller meg at de kaller opp guttene sine etter sterke, store dyr i Tunisia også, akkurat som vi gjør i Norge med Bjørn og Ulf.

Kamel virker som en beskjeden og stillfarende mann, men det er før du har lest det han skriver. Han er nemlig journalist. I tillegg er han opptatt av menneskerettigheter, og selvfølgelig spesielt ytringsfrihet. Og han er ikke nådig når han beskriver ytringsfrihetens og journalistenes kår i president Ben Alis land.

Kamel bestemte seg for lenge siden at han ikke kunne jobbe i Tunisia, så han flyttet utenlands for å kunne kjempe for ytringsfriheten. Det gjør han blant annet gjennom Den internasjonale komiteen for beskyttelse av journalister. Hvis en journalist blir trakassert, forhindret fra å reise eller til og med arrestert for noe hun eller han har skrevet som myndighetene ikke liker, hvor som helst i verden, kommer det en e-post fra Kamel.

Ja, men nå lurer de som følger med på Amnestys meldinger om at ”Det Nytter!”. De har kanskje nettopp sett at en av aksjonene for ytringsfrihet i år har gitt resultater: Den tunisiske journalisten Mohammed Abbou kan reise til utlandet igjen uten å bli (noe særlig) trakassert på flyplassen! Så nå begynner det å vel å bedre seg?

Jo da, det er grunn til å glede seg over Amnestys aksjon og Abbous situasjon, men samtidig kommer det melding fra Kamel og Komiteen om at to journalister nylig er blitt arrestert i Tunisia. De har skrevet noe kritisk om myndighetenes politikk, men anklagene mot dem er oppdiktet og handler også om helt andre ting enn avisartikler. I neste e-post forteller han at en av journalistene blir mishandlet i fengsel. En tredje melding forteller om en journalist som har fått reise til utlandet, men blir behandlet som kriminell når hun lander i Tunis.

Så hvor lenge var Adam i Paradis? Det meste ser ut til å være ved det gamle.

Og når vi snakker om Paradis: I Vings reisekatalog får du vite at hvis du reiser til Tunisia og har sansen for etniske interiørtrender, har du kommet til paradis. Vel, det kommer an på øynene som ser.

Mandag 21. desember 2009

Menneskerettighetsdialog – til nytte for hvem?

Norges menneskerettighetsdialog med Kina organiseres av utenriksdepartementet og er et forum der rettssikkerhet og menneskerettslige utfordringer i Norge og Kina skal belyses og diskuteres. I tillegg til politikere og representanter fra byråkratiet deltar også flere menneskerettighets- og interesseorganisasjoner fra norsk side i de årlige dialogmøtene.

Men, fører denne dialogen til at respekten for menneskerettighetene styrkes? Her er en meningsutveksling mellom Amnestys politiske rådgivere Beate Ekeløve-Slydal og Gerald Kador Folkvord som representerte organisasjonen i det siste dialogmøtet 16.-17. desember i Oslo.

Gerald: Dette var som vanlig noen intense dager med interessante samtaler, men også en del frustrasjon. Menneskerettighetsdialogen er jo et av veldig få møtepunkter mellom kinesiske embetsmenn og representanter for Amnesty. Jeg deltar i en arbeidsgruppe om fangers rettigheter, og det er interessant å kunne f.eks. diskutere forhold i kinesiske fengsler med ledere fra den kinesiske fengselsadministrasjonen. Men, som menneskerettighetsaktivist må man jo spørre seg om disse møtene faktisk bidrar til at forholdene i Kina blir bedre.

Beate: Ja, det er jo det som er det store spørsmålet i en dialog som har pågått i 12 år. Det gjør ikke saken bedre at det slett ikke er definert noen konkrete menneskerettighetsmål som man ønsker å oppnå med dialogen. I arbeidsgruppen om anholdtes rettigheter som jeg deltar i, hadde vi i for seg en positiv og hyggelig tone og delvis var det mulig å ta opp problematiske temaer som tortur eller mangel på adgang til advokat og familie. Det er jo særlig når fanger sitter i varetekt at de utsettes for tortur for å presses til å komme med tilståelser og informasjon. Dette medga kineserne selv. Men, da rapporten fra arbeidsgruppens diskusjoner skulle skrives godtok ikke de kinesiske representantene at noe av det som ble sagt, og som kunne tolkes som en innrømmelse av menneskerettighetsbrudd i Kina, ble tatt med i det felles referatet.

Gerald: Jeg føler at mange av de kinesiske representantene jeg møter under menneskerettighetsdialogen er ærlig opptatt av å forbedre situasjonen i sitt land og også gjør en innsats for det, innefor gitte rammer. Men, i forhold til alt som har med menneskerettigheter og menneskerettighetsreform i Kina å gjøre, så overskrider man ikke grensen for det som kan tolkes som kritikk av styresmaktene eller styresettet.

Beate: Av og til blir det jo litt uvirkelig og ”farseaktig” når man sitter og hører på hvordan kinesiske representanter lovpriser den store friheten alle i Kina nyter, at det kun finnes noen få unntak av tortur, at det er svært få som tvangsinnlegges på psykiatriske sykehus osv., selv om de selvfølgelig vet at vi vet at det ikke er sant. Og enda verre blir det når både norske og kinesiske myndigheter i sluttplenum skamroser hvor åpne og ærlige samtalene har vært. Hvorfor har Norge andre standarder for åpenhet og redelighet fra Kina enn det man har for andre land?

Gerald: I min gruppe brukte vi mye tid på å diskutere forholdene i norske fengsler, og det var vel og bra. De norske byråkratene som er med i dialogen er heldigvis ganske åpne når det gjelder ting som er kritikkverdige her hjemme. Det gir også gode impulser til de kinesiske deltakerne, og gjør det lettere for dem å være litt mer åpen om problemene de selv møter. Høydepunktet i møtet denne gangen var en diskusjon med en gjest fra Oslo fengsel der han for tiden soner en lengre dom. Han hadde ikke bare mye klokt å si om hva som var bra eller ikke bra i norske fengsler, men har også tidligere deltatt i debatt på fjernsynet. Det gjorde tydelig inntrykk på de kinesiske deltakerne at en innsatt kunne delta i diskusjoner i offentligheten på den måten – ikke minst fordi han gjorde det klart at ytringsfrihet var en selvfølge for ham, fengselsinnsatt eller ei. I denne sesjonen tenkte jeg: Dette er menneskerettighetsdialog på sitt beste!

Beate: Jeg synes ofte det er et dilemma at det slett ikke mangler på mye og konkret selvkritikk fra norsk side, men at dette i liten grad fører til det tilsvarende fra kinesisk side.

Gerald: Gjennom dialogsamarbeidet klarer man kanskje å formidle bevissthet og kunnskaper som vil forbedre situasjonen for vanlige mennesker. Men, jeg tror ikke at det har noe effekt for å motvirke de omfattende overgrepene mot menneskerettighetsforkjempere eller personer som tilhører undertrykte grupper som Falun Gong utøvere eller uigurer. Disse menneskene blir ikke torturert og forfulgt fordi de interne kontrollrutinene svikter, men fordi noen politiske ledere vil at de skal tas. Det er jo tullete å tro at en kynisk politiker som forsvarer sin egen makt med tortur ombestemmer seg fordi man viser ham noen gode eksempler fra Norge.

Beate: Det er på høy tid at Norge får en ekstern og uavhengig evaluering av menneskerettighetsdialogen med Kina, slik blant annet Canada har gjort. Kanskje bør man tenke nytt, kalle dialogen en samfunnsdialog? Man må kanskje ta dialogen for det den er; en møteplass for å diskutere, komme med noen impulser, og ikke minst ha en form for kontakt. Men, ikke skape forventninger om at man driver viktig menneskerettighetsarbeid i Kina. Og dialogen må aldri bli Norges eneste reaksjon på de alvorlige menneskerettighetsbruddene i Kina.

Onsdag 2. desember 2009

Bønnen fra den sveitsiske minaret

Det overraskende utfallet av folkeavstemningen om å forby minareter i Sveits har vekket oppsikt verden over. Hva betyr det egentlig for sveitsisk muslimer, og hva er implikasjonene og lærdom for andre europeiske land?

Fra et rent juridisk synspunkt, er bygging av minareter nå forbudt i Sveits. Ingen ytterligere lovgivning er nødvendig for å implementere denne konstitusjonelle bestemmelsen og det er ingenting som føderal eller lokalmyndigheter kan gjøre for å utfordre den.

Den eneste muligheten for sveitsiske muslimer å omgjøre forbudet er gjennom domstolene neste gang et program for å bygge en moské er avvist på grunn av det. En slik utfordring vil uten tvil ikke la vente på seg. Det bør også være vellykket.

Som mange sveitsiske og internasjonale juridiske eksperter har sagt, er forbudet klart i strid med Sveits’ folkerettslige forpliktelser til å respektere religionsfrihet og ikke diskriminere på grunn av religiøs tro. Selv om den sveitsiske føderale høyesterett ikke forkaster loven, vil den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg høyst sannsynlig gjøre det.

I mellomtiden vil imidlertid forbudet gjelde. Mye skade vil da allerede ha blitt gjort. Populariteten rundt forbudet – enda mer enn tiltaket i seg selv – vil skade forholdet mellom den lille muslimske minoriteten og resten av befolkningen i Sveits. Ekstremister på alle sider vil la seg oppmuntre. Integreringen av sveitsiske muslimer, en nødvendige toveis prosess med respekt og tilpasning, vil nødvendigvis lide av dette forbudet.

Med utfallet av denne folkeavstemningen følger lærdom for sveitsiske myndigheter som andre europeiske land og politiske ledere bør ta til seg..

For det første, fremmedfiendtlig og spesielt islamofobiske følelser viser seg å være mye mer utbredt enn selv de mest pessimistiske observatørene hadde trodd. Meningsmålinger i forkant av folkeavstemningen viste konsekvent at et flertall av velgerne var imot forbudet.

Så feil kunne de ta. Godt beskyttet av avlukket i stemmelokalene fant tause fordommer en stemme likevel. Situasjonen er trolig tilsvarende over hele Europa; suksessen til høyreekstreme partier i det siste valget i Europaparlamentet tyder absolutt på det. Den eneste overraskelsen i Sveits var hvor overrasket vi ble.

For det andre viste det seg at det at det sivile samfunn og de ledende ordinære politiske partier mislyktes i å drive aggressiv kampanje mot folkeavstemningen var helt klart en stor feil. Med et lavt fordomsnivå, og motvilje mot å engasjere og gi luft-tid til fremmedfiendtlige synspunkter ved å debattere og utfordre dem, kunne det ha virket.

Det gjorde det ikke i Sveits. Fraværet av en høylytt, samlet og konsekvent opposisjon til initiativet åpnet  terrenget for frykt-retorikk og overdrivelse som islamofobiske ideologier trives i. Andre land bør ikke gjøre den samme feilen.

Det ropes allerede om liknende politikk i andre europeiske land. Utfallet av den sveitsiske folkeavstemningen må derfor tjene som en vekker ikke bare for Sveits, men for resten av Europa også.

Mye mer omfattende tiltak er nødvendig i Europa, for å bekjempe diskriminering og fremme integrering av muslimske og innvandrermiljøer. Et mye større engasjement er nødvendig fra politiske ledere, fra det sivile samfunn – fra alle moderate, tolerante stemmer – å avdekke, konfrontere og mot fremmedfiendtlig utsikt. Den som er taus er medskyldig.

Det vil koste enormt å mislykkes. Intoleranse ligger i hjertet av Europas mest utbredte menneskerettighetsbrudd; diskriminering. Diskriminering river samfunn fra hverandre. Av alle kontinenter, bør Europa vite en ting eller to om dette.

Av Claudio Cordone,  leder etterforskningsarbeidet og regionale program i Amnesty Internationals hovedkontor i London . Innlegget har også stått på trykk i The New York Times

Onsdag 11. november 2009

Er mattehelten i Iran juks?

Den unge iranske mattestudenten Mahmoud Vahidnia har fått heltestatus i Iran etter at han i forrige uke kritiserte Irans mektigste mann ansikt til ansikt under et møte mellom myndighetene og studentene. Regimekritikk har vist seg å være livsfarlig i Iran, men den modige studenten har hittil fått gå urørt.

Se BBCs film om den heltemodige opptredenen her

Det var under det årlige møtet på universitetet i Teheran mellom studenter og Irans øverste leder Ali Khamenei at Vahidnia reiste seg og spurte Khamenei: Hvorfor tør ingen i dette landet å kritisere deg? Tror du at du aldri tar feil? Du har blitt forandret til et slags utilgjengelig idol som ingen kan kritisere. Jeg skjønner ikke hvorfor ingen har lov til å kritisere deg.

Mahmoud Vahidnia stoppet ikke der. Han bestemte seg for å gjøre det ingen andre tør og kritiserte ayatollahen i 20 sammenhengende minutter. Myndighetene kuttet TV-sendingene fra møtet lenge før han var ferdig. Det var særlig på den brutale måten myndighetene slo ned på demonstrasjonene etter valget, han utfordret Khamenei. Ifølge opposisjonen ble 69 mennesker drept og tusenvis arrestert under demonstrasjonene.

Gang på gang ser vi slike ekspempler på modige mennesker som vet hva de risikerer men likevel tør å reise seg opp og tale makta midt i mot.  Det har kommet ulik informasjon ut etter hendelsen, men de fleste kildene sier at ingenting er skjedd med Mahmoud Vahidnia etter talen på universitetet. Myndighetene har til og med omtalt hendelsen på egne nettsider. Det spekuleres i om den modige mattestudenten var for god til å være sann, om det hele kan det ha vært en teaterforestilling fra myndighetenes side for å overbevise folket om regimets toleranse og rommet for ytringsfrihet.

Ytringsfrihet i ordets rette forstand er fortsatt fraværende i Iran. Likevel mener iranske menneskerettighetsforkjempere at den offentlige kritikken av Irans øverste leder aldri ville vært mulig før de omfattende demonstrasjonene mot valgresultatene i juni i år. Bare det å henvende seg til Irans åndelige og øverste leder ville kunne få fatale konsekvenser tidligere. Demonstrasjonene markerer et skifte. Regimet vil for alltid være svekket av de store folkeopprørene.  Jeg velger å tro at Mahmoud Vahidnia ikke er en marionettedukke for myndighetene, men en modig ung mann som tør å stå opp for det han mener, selvom han vet det kan koste ham livet.  Han blir trolig et forbilde for mange andre iranere som tror på endring.

Fredag 23. oktober 2009

En kveld med Steve Earle

Så da Amnestys regionleder for Region Øst Ane Aamot spurte om det var noen som kunne tenke seg å stå på en stands mot dødsstraff på Steve Earle konserten på Rockefeller i oktober svarte jeg ja før noen andre klarte å få sukk for seg.

Steve Earle er kjent for sitt sterke engasjement mot dødsstraff, og har vært en viktig alliert for Amnesty International i dette arbeidet, ikke minst i USA. Det var da også Steve Earle selv som ville ha Amnesty tilstede på sine konserter på denne turneen, fortrinnsvis med en markering mot dødsstraff.

Patricia og Anne

Det var en fin opplevelse å aksjonere mot dødsstraff på Steve Earles konsert denne kvelden. Vi valgte å aksjonere for Khristian Oliver, en ung farget gutt som er dømt til døden for å ha drept en hvit mann i forbindelse med et innbrudd i 1998. Khristian skal henrettes i Texas 5. november. Under diskusjonen om han skulle dømmes til døden, konsulterte flere jurymedlemmer Bibelen, inkludert tekst som støtter dødsstraff. Dette setter et stort spørsmålstegn ved om juryens domsavsigelse oppfyller krav til nøytralitet.

Amnesty er en motstander av bruken av dødsstraff under alle omstendigheter, og betrakter det som den ultimate formen for grusom, nedverdigende og umenneskelig straff. Det er i tillegg hevet over enhver tvil at dødsstraff anvendes særdeles diskriminerende og rammer klasse- og rasemessig skjevt.

Oskar, Anne og jeg var et godt team. Vi fikk faktisk over hundre mennesker til å bry seg et par minutter på en fin konsertkveld, akkurat lenge nok til å signere det oppropet som nå skal Benådingsrådet i Austin, Texas, der det i løpet av de nærmeste ukene skal tas stilling til om Khristian Oliver kan få omgjort straffen til livsvarig fengsel.

Det var mange som stoppet opp og ville vite mer, både om denne spesifikke saken, om arbeidet mot dødsstraff og om Amnesty generelt. Ikke minst personalet på Rockefeller var interesserte i å få mer kunnskap og informasjon. I tillegg til at de var utrolig forekommende og hjelpsomme!

Earles konsertmanager Dave Nokken fikk ordnet det slik at underskriftlistene også fikk ligge på disken der det ble solgt t-skjorter. Prisen for t-skjortene var 200 kroner og en underskrift…

Annes store øyeblikk kom da Rhett Miller som åpnet konserten før Steve Earle nærmet seg standen vår, og skrev under på oppropet han også. Det øyeblikket har vi i hvert fall fått foreviget.

Nå sender vi av gårde 120 underskrifter til Board of Pardons and Paroles i Austin, Texas, og håper det bidrar til å hindre henrettelsen av Khristian Oliver.

Takk til deg Steve Earle, som ga oss muligheten til å ha denne standsaksjonen. Takk til personalet på Rockefeller for god hjelp. Takk til Anne og Oscar for en super innsats.

Og ikke minst, takk til alle dere som signerte.

Deres innsats teller!

Onsdag 14. oktober 2009

Historien om da Herr og Fru Nielsen ble med på Shell-aksjon

Bli med på Shell-aksjonen du også – les mer her

Mandag 21. september 2009

Undercover – på ordentlig

Glem Bruce Willis og de vanlige actionheltene. Nå kan du bli med på et sterkt og brutalt møte med helter fra det virkelige liv. I dokumentaren “Burma VJ – Reportasjer fra et lukket land” får vi se hvordan videojournalister trosser militærjuntaen og begir seg ut i gatene for å filme munkeopprøret i 2007. Burmas militærjunta kastet ut eller kneblet alle frie medier. Men noen enkeltmennesker satte livet på spill og filmet det som skjedde. I dag sitter mange av disse modige journalistene i fengsel.

Burma VJ går nå på norske kinoer. Dagbladets anmelder trillet seks på terningen og kalte filmen for “årets viktigste film”. For å støtte videojournalistenes innsats for ytringsfrihet og demokrati kan du signere appell OG lage din egen støttevideo:

http://www.burmavj.no/gjoernoe

Gjør noe. Bli med på ekte action. Og gi din støtte til ekte helter.