Det handler om helt grunnleggende verdier – og at vi aldri må tåle krenkelser av slike verdier. Krenkelser av andres menneskeverd fratar oss vår egen medmenneskelighet. Men krever ikke et slikt engasjement mye tid – en tid mange av oss ikke har?

Det er så mye vi skal rekke: Jobb, barn, trening, ulike hobbyer – og plutselig har kvelden kommet og vi må også rekke litt søvn. Og det er så mye vi skulle ha gjort – listen blir bare lenger og lenger… Og oppå det hele kommer også en god porsjon latskap – jeg tviholder på retten til å gjøre ingenting. Lese en god bok, se på TV, rett og slett slappe av. Og hvordan skal vi i alt dette rekke å engasjere oss i forhold til urett som begås mot mennesker som ikke er en del av vår daglige omgangskrets?

Her har Amnesty kommet med den ideelle løsningen: SMS-aktivist! Dette ble «redningen» for meg. Jeg kan aldri si at jeg ikke har tid til å være SMS-aktivist. Tvert imot – jeg kan bidra uansett hvor jeg er i verden! Jeg mottar 3 meldinger i måneden med en kort beskrivelse av saken. Alt jeg trenger å gjøre er å skrive: APPELL og navnet mitt – enklere kan det ikke gjøres. Jeg støtter da aksjonen med min underskrift.

Bli SMS-aktivist, du også!

Og – kanskje det mest fantastiske: Det nytter! Amnesty oppnår positive resultater i 4 av 10 saker – så mine få tastetrykk på mobilen 3 ganger pr. måned, gir resultater! Og – hvis flere bidrar, kanskje vi også kan få positive resultater i enda flere saker. Så liten innsats fra den enkelte, men så stor betydning for andres livssituasjon!

For å få flere engasjerte i dette arbeidet er det også viktig å spre informasjon om aksjonene, men også informasjon om hva som foregår av menneskerettsbrudd rundt omkring i verden. Betydningen av faktaopplysning kan ikke overdrives. Internasjonal fokus skaper internasjonalt press, og det blir vanskeligere for regimene å gjennomføre systematiske brudd på menneskerettighetene.

I dag ligger jo mulighetene for å spre informasjon åpent for alle ved bruk av sosiale medier. Også her er den innsatsen som kreves av den enkelte minimal. Trykk «liker» på Amnestys Facebook-side, og del statusoppdateringene. Og så har du spredd informasjonen til alle dine FB-venner – og kanskje noen av disse igjen deler på sin side. Mer skal ikke til for å spre informasjonen.

Den enkelte kan altså med noen få tastetrykk på telefonen og PC’en bidra til å løslate en samvittighetsfange, hindre en dødsstraff, skape internasjonalt press mot systematiske brudd på menneskerettighetene osv. Ingen av oss kan si at vi ikke har tid til dette – og ingen kan si at resultatet ikke er verdt innsatsen! Stå på videre alle sammen!

Liv Torill Evenrud jobber som advokat, er samfunnsengasjert og SMS-aktivist i Amnesty. Hun bruker mye av fritiden på hund og barn, og nettdebatter mot ekstremisme.

Under Oslo Freedom Forum er det 121 talere. 36 av dem har vært fengslet. Flere hadde kanskje kunnet unngå fengselsstraffen. Sluppet torturen.

Men da måtte de holdt kjeft. Innfunnet seg med overgrepene i  hjemlandene. De kunne valgt å ti stille i et forsøk på å unngå mishandling, de kunne valgt å lukke øynene for skakkjørte regimer.

Saudi-arabiske Malan al-Sharif hadde ikke trengt å sette seg bak rattet. Det er forbudt for kvinner å kjøre bil i Saudi-Arabia. Hun kunne valgt å holde seg hjemme, skjult seg bak lag på lag med stoff, og holdt nøkkelen langt unna tenningen

I stedet la hun ut en video av seg selv på YouTube, med hendene på rattet og foten på gasspedalen. Videoen fikk 700.000 visninger det første døgnet. Dagen etter ble hun arrestert.

- Det handler ikke bare om retten til å kjøre bil, det handler om å la kvinner ta styringen over sitt eget liv, sa Manal fra scenen på Christiania Teater på mandag.

Følg Manal på Twitter @manal_alsharif

Med fare for sin egen helse, sitt eget liv, velger hun å fronte saken. Under ukens forum har hun blitt oppringt fra politiet i hjemlandet. Manal vet ikke hva som skjer med henne, med familien, når hun kommer hjem. Likevel valgte hun å dra til Oslo for å snakke foran verdenspressen.

-  For meg,  her er jeg fri. Men når jeg drar hjem så har kampen akkurat begynt, sa Manal.

Hadde jeg turt det samme selv? Jeg skulle virkelig ønske det. Men svaret er nok dessverre nei.

Derfor sitter jeg i salen under Oslo Freedom Forum, og blir nærmest slått i bakken av alt motet jeg møter. Jeg er stum av beundring for disse menneskene, som ikke lar seg knekke selv om myndighetene fysisk og psykisk gjør alt de kan for å radbrekke motet og kroppene deres.

Faren til Maryam al-Khawaja sitter fengslet i Bahrain. Aktivisten Abdulhadi al-Khawaja er dømt til livsvarig fengsel av en militærdomstol, for å ha protestert mot myndighetene. Han har blitt torturert i fengselet. Nå har han sultestreiket i tre måneder, og familien har ikke fått kontakt med ham siden fredag.

- De kan brekke kroppen hans, men ikke sjelen, sa Maryam.

Følg Maryam på Twitter @MARYAMALKHAWAJA

Hun lar seg heller ikke knekke. Hun fortsetter kampen. Og nevner spesielt kvinnene i Bahrain, som ikke lar arrestasjoner og overgrep stoppe dem.

- Mine personlige helter i Bahrain er jentene som går ut hver dag, med gassmaske og førstehjelpsskrin, for å hjelpe demonstrantene, sa Maryam.

- De er de virkelige heltene av disse revolusjonene, la hun til.

Etter dagen på Oslo Freedom Forum er hodet og hjertet fylt med andres mot.

Tusen takk!

Lene Christensen (29) jobber som nettredaktør for Amnesty International i Norge. Følg henne på Twitter @chrilen

Internasjonalt har Oljefondet markert seg som en etisk investor, og følges med stor interesse. Men, lever egentlig Oljefondet opp til sine egne etiske standarder?

Skriv under på aksjonen:

Oljefondet storinvestor i Shell

Det er enorme summer som investeres i utenlandske selskaper. Ett av disse selskapene er Royal Dutch Shell, hvor Oljefondet har sin enkeltvis største investering, verdsatt til 30 milliarder kroner. Oljefondet vårt utgjør dermed den fjerde største investoren i Shell.

I Nigeria er Shell et versting-selskap og har vært det i årtier. Selskapet er ansvarlig for enorme miljøødeleggelser og for at livsgrunnlaget til befolkningen i Nigerdeltaet er ødelagt.

Shell i Nigeria

I 1995 fikk verden for første gang øynene opp for de brutale konsekvensene av oljeindustriens virksomhet i Nigerdeltaet der Shell var og er en tonenagivende aktør. Jord og vann ble forurenset av oljesøl, og bønder og fiskere satt ribbet tilbake uten sitt levebrød. De som våget å protestere mot oljevirksomheten, betalte en høy pris da det daværende militærregimet satte sine sikkerhetsstyrker inn mot fredelige demonstranter.

Den kjente nigerianske forfatteren og frontfiguren i Movement for the Survival of the Ogoni People (MOSOP), Ken Saro-Wiwa, ledet store fredelige demonstrasjoner mot oljevirksomheten i Ogoni-land i Nigerdeltaet. Prisen for dette var at han og åtte av hans venner ble dømt til døden. For å forhindre henrettelsene var det en sterk internasjonal mobilisering for blant annet å få Shell til å bruke sitt tette samarbeid med den nigerianske militærdiktatoren til å redde de ni dødsdømte. Shell svarte at dette ikke var «deres bord», de drev med business, ikke politikk. Ken Saro-Wiwa og vennene ble henrettet i desember 1995.

Rettssaker mot Shell

I 1996 startet en rekke menneskerettighetsadvokater i USA sitt arbeid for å holde Shell ansvarlig for menneskerettighetsbrudd i Nigeria. Beskyldningene gikk blant annet ut på at oljeselskapet skal ha støttet militærregimets kamp mot Ken Saro-Wiwa og andre Ogoni-ledere.
I 2009, etter fjorten års kamp, inngikk Shell et forlik og betalte15,5 millioner dollar i kompensasjon til de etterlatte av de ni nevnte Ogoni-lederne som ble henrettet i 1995.

Til tross for at Shell nektet for anklagene, valgte de å inngå en avtale og slapp dermed å fortsette å forsvare seg i retten. Saken var dårlig reklame for Shell, og de kunne ikke utelukke at rettssaken kunne endt opp med en domfellelse av selskapet.

Shell var også anklaget for å ha støttet og finansiert nigerianske sikkerhetsstyrker som med massiv vold slo ned og drepte de som demonstrerte mot oljeselskapets ødeleggelse av Ogoni-folkets livsgrunnlag.

Den 23. mars i år startet rettsaken mot Shell der 11.000 innbyggere fra Bodo i Nigerdeltaet fremmer felles søksmål mot Shell. De anklager selskapet for to store oljeutslipp som fant sted i 2008, og som har ført til at jorda og vannet i de 35 landsbyene de bor i nå er ødelagt av råolje.
I klassisk Shell-stil avviser selskapet anklagene, og sier at de kun er ansvarlige for en liten del av oljesølet som er skjedd i et område hvor det, ifølge selskapet ofte skal være mennesker som stjeler olje fra Shells oljerørledning.
Rettssaken føres i Storbritannia.

De harde fakta

Shell har utnyttet Nigerias svake lovsystem og manglende regulering av oljeindustrien. De har vist svært dårlig praksis når det gjelder å ta de nødvendige forholdsregler for å unngå forurensning og å ta ansvar for å rydde opp i oljesølet de er ansvarlig for. Isteden forsøker selskapet å fraskrive seg sitt ansvar for de enorme miljøødeleggelsene ved å vise til at utslippene skyldes sabotasje, og ved å anvende tallmateriale de ikke kan dokumentere. Sabotasjer er et alvorlig problem i Nigerdelta, men Shell misbruker problemstillingen som en ren PR-avledning for å få fokus vekk fra egne ødeleggelser og eget ansvar. En ny utredning viser at Shells lekkasje i Bodo i august 2008 var på minst 103 000 fat olje. Selskapet hevder selv at utslippet bare var på 1 640 fat.

Det er en dramatisk forskjell i volumet på utslippene som oppgis. Utredningen som er utført av Accufacts Inc. avslører en omfattende feilrapportering fra Shell om oljelekkasjen i Bodo.

Selv med utgangspunkt i Accufacts laveste estimat er volumet på oljeutslippene hele 60 ganger større enn det volumet Shell gjentatte ganger har hevdet er volumet på oljeutslippene.

Hva mer skal til?

Amnesty Internationals etterforskning fra Nigerdeltaet dokumenterer den direkte sammenhengen mellom Shells oljeutslipp og hvordan dette har ødelagt livsgrunnlaget for befolkningen. Shells reaksjon på dette har hele tiden vært ansvarsfraskrivelse og manipulering av tall. I fjor la FNs miljøprogram (UNEP) frem sin rapport fra området som bekrefter Amnestys funn og konklusjoner. I følge UNEP vil det kunne ta tredve år å rydde opp i de enorme miljøødeleggelsene i Nigerdelta.

Helt siden 2009 har Norges Bank Investment Management (NBIM), som er ansvarlig for den aktive eierskapsutøvelsen i de selskapene som Oljefondet investerer i, og Etikkrådet, som skal anbefale uttrekk av de selskapene som ikke handler i samsvar med Oljefondets etiske retningslinjer, hatt Amnestys dokumentasjon om Nigerdelta. Etikkrådet har selv undersøkt forholdene i Nigerdeltaet og satt Shell på sin observasjonsliste.

Amnesty International utfordrer finansminister Sigbjørn Johnsen på hvorvidt de skitne pengene vi tjener på investeringen i Shell er i samsvar med Oljefondets etiske retningslinjer.

Vi vil vite; skal vi sikre vår egen velferd ved å bidra til å ruinere andres, og hva mer galt skal et selskap gjøre før det anses for å være i strid med de etiske retningslinjene?

Kronikken er skrevet av Amnesty i Norges generalsekretær John Peder Egenæs og politisk rådgiver Beate Ekeløve-Slydal. En kortere versjon står på trykk i Aftenposten 9.mai 2012. 

“Soldiers came to our home and took my son. Later, as I was peering out of the window I saw soldiers line up eight young men standing facing the wall with their hands tied at the back and shoot them. Then they put the bodies in the back of a pick-up truck and left. I don’t know if the men were all dead or injured. At that point I did not know that one of the men was my son. His body was found with other bodies at a school not too far from our home.”

 
A relative of another man, who was also killed that day told me: “Members of the military security came to the house of our relatives, where we were staying and asked for our ID and did not find any problem; we were not wanted. Then one of the soldiers looked at my relative’s cell phone and found a pro-revolution song. They took him outside … A neighbour told me the soldiers had shot him and then taken him to a nearby house; I went there and found him injured. He had been shot in the ear and neck but was still breathing. Some neighbours helped to carry him to the car and three of them took him to a field hospital (normal hospitals have long been out of bounds to people injured by the army/security forces) but on the way there they were stopped by soldiers and were killed. Their bodies were later found at a school, except the body of my relative who had been taken back to the house where he had previously been left for dead. They had finished him off with an additional shot to the head.”

 
These are the accounts of relatives of victims and witnesses of extrajudicial executions carried out by the Syrian government’s security forces in the city of Idlib on 16 April. They only agreed to meet me and speak on condition that their names and any details that could identify them would not be published. Others, whom I was able to reach after much chasing, said they could not speak as the danger of retaliation against them and their families is too great.
To say that families of victims and eyewitnesses are scared is an understatement. Those I met were literally terrified.

 
A man whose wife and child were shot during the army’s heavy-handed incursion into Idlib city a month and a half ago (10 to 14 March) simply said: “I don’t care about myself, but I have other children; if something happens to me who will look after them?”  An elderly woman whose son was taken from home by soldiers and then found dead later that day told me she has no news of another of her sons who was arrested by military security weeks ago.”I’ve already lost one son; I don’t want them to kill the other too,” she said.

 
A woman whose house was burned, looted and ransacked on 11 March told me that the only possibility for reporting the attack to the authorities was for her to say it had been carried out by “armed groups”. “The neighbours saw it was military security members who attacked my house. It was the middle of the day and there were tanks and soldiers and security forces members everywhere in the area; how on earth could this have been the doing of armed groups? So I did not lodge a complaint.”

 
I got to Idlib a few days before the arrival of the UN observers. Most people I spoke to were sceptical that their presence would make any difference. Others were very keen to speak to the observers but were desperately worried and frustrated that they would not have the opportunity to do so safely. They feared that with the current level of military presence and surveillance there is just no way for ordinary people to approach the observers in confidence. Indeed, during the few days I spent in the city the place was swarming with uniformed and plain-clothes army and security personnel; pick-up trucks with anti-aircraft machine guns were stationed all over the market area and elsewhere in the centre of town, and there were checkpoints all over the city.

 
On Friday morning, I saw a very large contingent of uniformed soldiers and pro-government armed gangs known as shabiha being transported in open-back lorries and a couple of hundred of them being unloaded in the Dabbit district, in the centre of town. People still did not know the UN observers were coming to town but commented that any post-Friday prayer demonstration was clearly out of the question. As I was leaving a house in Dabbit a UN convoy was passing by; they were certainly not going to be held up by any traffic jam; the streets were completely empty.

 
In several villages and towns around Idlib the scars of the recent army incursions are very visible. Hundreds of houses have been burned down and everywhere I met families whose relatives were killed. Many were killed in exchanges of fire, in what seemed rather futile attempts by hopelessly outgunned armed opposition fighters to prevent scores of army tanks from entering the towns and villages. Others, both opposition fighters and people not involved in any fighting, were extra-judicially executed after they were arrested at their homes and those of their relatives.

 
In Saraqeb, a woman told me that in the afternoon of 26 March soldiers came to her home and took her 15-year-old son and then her 21-year-old brother from the neighbour’s house next door. “I begged them not to take my boy, I told them that he is just a child, he still watched cartoons on TV; I tried to shield him with my body but they threatened me and took him away. And they also took my brother from the next door house. In the evening their bodies were found in the street, with others who had also been killed.”

 
In Taftanaz I met the families of two 80-year-old men who were killed in their homes during the army incursion into the town on 4 April. One was burned in his home. His wife told me: “I had been staying with relatives across the street and my husband was at home. When I went back home I found it burned down but did not find my husband. I went out and asked the soldiers outside where they had taken him. I thought they had arrested him. A soldier replied ‘Go back in and look for him’. I went back and found his remains in a pile of ash.”

 
In Sarmin I met the mother of three young men who were taken from their home in the early morning of 23 March and burned outside the building: “The army came early in the morning, we were all asleep. They took all my three sons who were at home and did not let me follow them outside; every time I tried to go out they pushed me back. When I was able to go outside, after a couple of hours, I found my boys burning in the street. They had been piled on top of each other and had motorbikes piled on top of them and set on fire. I could not approach their bodies until evening because there was so much shooting.”

 
In addition to the human loss, families are having to cope with the loss of their homes and livelihood. Those whose homes and businesses have been burned down or destroyed and who have been left with nothing other than the clothes on their back are relying on the charity of relatives and friends. Some are trying to repair or salvage what they can from their wrecked properties but many are beyond repair. There is no doubt that the burning down of so many homes and businesses – and including medical facilities such as field hospitals and pharmacies – was deliberate, seemingly a combination of revenge and collective punishment.

 
The extra-judicial executions, the shooting and shelling of residential areas, and the deliberate destruction of homes, businesses and other properties in the Idlib area, are consistent with the pattern of violations inflicted by Syrian forces on the population in other parts of Syria where there have been opposition protests and/or armed opposition. Soldiers, members of the security forces, and the civilian leadership up and down the chain of command should know that such abuses constitute crimes against humanity and the claim that “I was just carrying out orders” will not keep them from being brought to justice – either in Syria or in other countries around the world.

Donatella Rovers jobber som kriseetterforsker i Amnesty International, og har reist verden rundt på etterforskningsoppdrag for Amnesty.

Det er mai og solskinn. De siste årene har bare tanken på mai fått det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Sånn er det å være student med eksamensangst.

Men ikke i år. I år er jeg praktikant hos Amnesty. Til forskjell fra en mai på universitetet er ikke folk her stressa og livredde. Da jeg satte meg ned for å skrive dette, kom en jeg aldri har snakket med smilende bort for å gi meg et eple.

Bli praktikant i region Sør!

Stadig gode nyheter

Det er grunner til å være redde når man bruker all sin tid på å bekjempe maktmisbruk og støtte opp under menneskerettigheter det mange steder står dårlig til med. Men en får gjort så mye mer om terskelen for å spørre folk om hjelp er lav, og om man har energien et godt arbeidsmiljø gir. Alle som er her vil gi alt for å få gjort en best mulig jobb for menneskerettighetene, og stadig kommer det nyheter om en positiv utvikling i en sak det jobbes med her. Da er det lett å trives på kontoret.

Det er noe av det som er så inspirerende med å være her. Det nytter! Dette er et slagord som går igjen her i Amnesty, og det gjør jo det. Det nytter, på grunn av alle de fantastiske menneskene der ute.

Her er noen av de som har inspirert meg siden jeg kom hit for en drøy uke siden:

Jeg blir inspirert av Maikel Nabil Sanad. Like etter at Egypt i fjor hadde avsatt Mubarak og folket jublet over at revolusjonen sitt hovedmål var nådd, ble Maikel dømt til 3 år i fengsel av en militærdomstol. For å blogge. I protest mot et rettssystem som gikk stikk i strid med menneskerettighetene gikk Maikel til sultestreik i august i fjor. I januar i år ble han løslatt, etter massivt internasjonalt press. Alle som vil kan komme til Amnestys lokaler torsdag 10. mai klokken 18 for å høre ham fortelle!

De som brydde seg nok om Maikel til å arbeide for hans frihet inspirerer meg også, enten de skrev under på kampanjer eller deltok på aksjoner.

Homofile, lesbiske, bifile og transpersoner (LHBT) som tør å være åpne i samfunn preget av hat inspirerer meg. Og de som jobber for å endre holdninger. I dag trekker motdemonstrasjonene mot Pride-arrangementer i østeuropeiske land mye flere folk enn selve arrangementene. Det skremmer meg at deres hat trumfer andres kjærlighet. For det er jo alt det handler om – kjærlighet. Derfor heter Amnestys sommerkampanje ‘Å elske er en menneskerett’. Jeg gleder meg til å jobbe med den.

Signer aksjonen: Baltic Pride i fare

En 14 år gammel jente fra Fredrikstad inspirerer meg. I stedet for å tenke at noen burde gjøre noe for å gjøre verden til et bedre sted, tenkte hun «hva kan jeg gjøre?». Hun sendte en mail til Amnesty og stilte nettopp dette spørsmålet. Og du: Det nytter. Neste uke skal to av oss her dra ned til Fredrikstad for å snakke med henne og ei venninne om hvordan de kan jobbe for menneskerettigheter.

Det vanskelige første skrittet har de tatt, nå skal vi hjelpe dem med å forme veien fremover. Vi vet det vil ta tid å endre holdningene til kjærlighet i Øst-Europa, og at Maikel Nabil Sanad satt 10 måneder i fengsel for å ha skrevet det han ville på sin egen blogg før arbeidet til Amnesty ga resultater. Det er ikke sånn alt alt skjer fort her. Men det som er sikkert, er at det skjer mye. Når man er her føler man verden endre seg. Amnesty inspirerer meg.

Maja Østbye (23) tar Mastergrad i Peace and Conflict Studies på Blindern og har nettopp begynt som praktikant hos Amnestys region Øst.

Min tid i Amnesty Tromsø har vært fantastisk og jeg har fått mye kunnskap om både menneskerettigheter, og Amnesty sitt arbeid. Dessuten har jeg lært å finne min egen måte å videreføre budskapet på.

Jeg har et ønske om å gjøre ungdom litt mer bevisst over hva Amnesty sitt arbeid går ut på, hva som foregår i verden og hvordan du kan bidra for å gjøre verden et bedre sted for alle. I tillegg har  jeg selvfølgelig en liten drøm om å inspirere ungdommer fra hjemlandet mitt Guatemala til å kjempe for våre menneskerettigheter, de også!

Amnesty ønsker flere ungdommer

Tromsø Amnestys ungdomsgruppe har mange nye og engasjerte medlemmer, som ønsker å gjøre en ekstra innsats for en verden der de grunnleggende menneskerettighetene blir oppfylt for alle. Vi er en sosial gruppe som gir gode muligheter for å bli kjent med andre aktive ungdommer, til å aksjonere for menneskerettigheter og vise engasjement gjennom en rekke markeringer året rundt.

Blir du med?

Klar til å aksjonere? JA!

Denne uken skal vi ha aksjon mot oljefondets investering i Shell, noe som har ødelagt livet til folk i Nigerdeltaet. Se aksjonen ”Norges skitne penger – andres lidelse”.

Kreativitet har ingen grenser og Tromsø Amnesty Ungdom har kommet med mange ideer om hvordan vi kan aksjonere. Ved å skrive dikt, aksjonere på gaten med andre aktivister og skape oppmerksomhet på en oppsiktsvekkende og kreativ måte, kledt i hvite dresser og med gule hjelmer, skal vi få Tromsø-folk til å signere aksjonen.

Elisa Pirir Ruiz har bodd 5 år i Norge, er opprinnelig fra Guatemala, og jobber som praktikant i Amnesty region Nord. Elisa har mange drømmer og en av dem er å inspirere ungdommer til å kjempe for menneskerettighetene over hele verden og en dag kunne utgjøre en forskjell.

Yesterday, Connecticut abolished the death penalty. I’ve dreamed of writing these words since I first started as Amnesty International’s State Death Penalty Abolition Coordinator in Connecticut eleven years ago. Thanks to the hard work of activists like you, there will be no more death sentences in Connecticut. Ever.

LES SAKEN: En verden uten dødsstraff?

Connecticut Governor Dannel Malloy just signed the bill just moments ago. Would you take a brief moment to express your gratitude to him and other Connecticut leaders for doing the right thing for human rights?

Help us shout from the rooftops — we won’t stop fighting the death penalty until it’s abolished in every state of the US, and in every country in the world!

We activists know that human rights victories only come after years of hard work. Today a simple stroke of the governor’s pen sealed the deal, but Connecticut’s remarkable achievement for human rights was decades in the making.

LES SAKEN: Dødsstraffverstingene

With Amnesty and the Connecticut Network to Abolish the Death Penalty, I have worked to repeal capital punishment in Connecticut for eleven years. Now that abolition is finally here, I find myself overwhelmed with emotion. Overwhelmed with a need to say thanks.

Starting in 2001, it was Amnesty International that supported my activism — funding my work, sending me to trainings, developing my knowledge base — all to nurture me as a leader against the death penalty in Connecticut.

And I was never alone. So many Amnesty activists have stepped up to join our growing movement, in Connecticut and beyond. You’ve raised your voices at protests, stood in solidarity at vigils, signed petitions, met with legislators and educated your friends and families about the profound injustice that the death penalty represents. No matter what state or country you are in, your actions helped bring us to this day!

It’s hard to find the words to thank you. It’s even harder to keep my composure on this historic day! But your enthusiasm keeps my love of human rights, my faith in the power of activism — and my hope for the future — alive.

State by state, our battle against capital punishment marches on in the US. Our collective work on Troy Davis’ case resounded with people all over the world. Next stop — California, a state poised to make history this fall by ending its death penalty through a referendum.

Our struggle continues. But with each victory, we come closer to a world where human rights are respected, and executions are a thing of the past. Thank you again for all you do for justice.

With great hope,

Robert Nave
Connecticut State Death Penalty Abolition Coordinator
Amnesty International USA

P.S. Want to support the fight to end capital punishment in the next critical state — California? Take our Death Penalty Tipping Point States pledge and learn how you can make a difference, no matter where you live!

I løpet av de tre korte ukene jeg har jobbet for Amnesty har det vært både oppturer og nedturer. Japan, som ikke hadde tatt i bruk dødsstraff i praksis på over et år, henrettet tre menn i slutten av mars. Utsiktene til reform minsket, men håpet forsvant ikke. Der må arbeidet vårt fortsette.

Så kom Connecticut. Som den 17. delstaten i USA bestemte de seg i løpet av påsken for å avskaffe dødsstraff. Ikke bare var dette fantastiske nyheter i seg selv, men det vitner om en gryende trend i store deler av USA. I California jobbes det intenst for å få til en folkeavstemming om avskaffelse til høsten. Vi følger prosessen med falkeblikk.

Stemmer fra verden

På møtet i London var det ikke 400 men 3, og skummelt var det heller ikke. Det er så inspirerende å høre på mennesker som jobber utrettelig for en sak som på mange områder virker endeløs, og hvor fremgang og motgang ofte går side om side. Men de har alltid noe å jobbe for.

I juni 2013 skal den spanske regjeringen være verter for Verdenskonferansen mot dødstraff. I Madrid skal et bredt spekter av politikere, aktivister og organisasjoner fra alle verdens hjørner treffes, diskutere, informere og presse hverandre. Frem mot konferansen skal vi jobbe tett med ulike land og regioner som enten har tatt det første steget i veien mot avskaffelse, eller som trenger ett dytt for å ta det. Sørøst-Asia, Vest-Afrika, USA, Midtøsten og Karibien, det er mange å ta tak i. Håpet er å etablere og assistere lokale organisasjoner i land som fortsatt praktiserer dødsstraff, slik at informasjon spres blant lokalbefolkningen – og politikerne merker et økt press for avskaffelse.

Sammen er vi flere

Det nytter nemlig ikke at internasjonale organisasjoner kun hytter med neven mot makteliten i det enkelte land. Ønske om forandring må også skje på grasrotnivå for at politikerne skal forstå at handling er nødvendig. Amnesty skal jobbe for at disse ikke bare får en stemme, men at de også blir hørt. Verdenskonferansen er en arena hvor dette kan skje.

Alene er jeg liten, men med et enormt støtteapparat og 3 millioner fantastiske medlemmer i ryggen føler jeg meg plutselig stor. Det umulige er mulig og vi vet at arbeidet nytter.

Vi skal aldri slutte å kjempe for målet om en verden fri fra dødsstraff.

Helle Biørnstad (23) er nyutdannet statsviter fra University of Edinburgh og ansatt i Amnesty som prosjektmedarbeider i arbeidet mot dødsstraff.

Fra 6. til 9. august får 10 Amnesty-aktivister som er ungdoms- eller studentmedlemmer, reise til Amnestys Nordic Youth Conference i Helsinki. Dette er et helt fantastisk opplegg å være med på. Det vet jeg; for i fjor var jeg en av de heldige i reisefølget som dro til Stockholm. Og her kommer vi til det geniale: skal vi tro word on the street, overgår konferansen seg selv hvert eneste år!

Bli kjent!

Noen ganger kan det være så deilig å være sammen med mennesker som står på og kjemper for det samme som deg. Nettopp dette la en helt spesiell og åpen stemning over helgen i fjor, og da jeg dro hjem er jeg sikker på at jeg hadde ført en samtale med samtlige noen-og-femti av disse fantastiske menneskene fra hele Skandinavia.

Lær!

Foruten å være sosialt utslitt, kom jeg også hjem utrolig motivert og kunnskapsrik etter å utveksle tanker og ideer med Amnesty aktivister fra andre land. Vi hørte Peter Löfgren fortelle om det å skape dokumentar fra Syria i det skjulte, og vi diskuterte høyreekstrem populisme med journalist og forfatter Anna-Lena Lodenius.

Vi var vitne til en tidligere samvittighetsfange fortelle sin historie, vi ble inspirerte til å være bedre ledere i egne grupper, og ikke minst snakket vi mye sammen om alt mulig.

Denne motivasjonen har ført til mye aktivitet i Amnesty-gruppen vår i Haugesund, og for øyeblikket gleder vi oss stort til 11. mai. Da arrangerer vi «Midtøsten-kveld» med musikk, dans, mat og ikke minst besøk av the one and only generalsekretær John Peder Egenæs som skal gi en innføring i Midtøsten og Nord-Afrika-kampanjen for alle nysgjerrige og andre frammøtte.

Søk!

Vi sees i Helsinki; Jeg skal i hvert fall søke i år igjen!

22 år gamle Hanne Marte Vatnaland er gruppeleder i Amnesty i Haugesund. Etter å ha vært med på fjorårets ungdomskonferanse, legger hun denne sommerferien til Island for å treffe sine nye Amnesty-venner. 

Den aller største belønningen ved å jobbe med aksjoner i Amnesty er nettopp når det tikker inn en melding om at en av “våre” fanger er løslatt, en tvangsutkastelse er stanset eller at en dødsdom er omgjort eller stanset.

I første kvartal av 2012 har vi rukket å oppnå flere gode resultater, noe som alltid er en glede å dele!

Her er noen av dem:

13 januar ble samvittighetsfangen Mie Mie løslatt fra fengsel i Burma. Hun var opprinnelig dømt til 65 års fengsel for sin deltagelse i fredelige demonstrasjoner.

Bloggeren Maikel Nabil Sanad var dømt til fengsel i tre år for å ha kritisert den egyptiske militærledelsen på Facebook og egen blogg. 24 januar ble han løslatt etter 10 måneder i fengsel.

14 februar førte massiv internasjonal oppmerksomhet rundt saken til at myndighetene stanset en planlagt tvangsutkastelse i Port Harcourt, Nigeria. Amnesty International jobber nå sammen med lokale samarbeidspartnere for å få på plass en permanent løsning. Guvernøren i delstaten stiller seg nå positivt til forslag og tiltak som foreslås fra lokalbefolkningen.

Thomas Arthur (70) skulle etter planen henrettes i Alabama den 29 mars. I siste liten ble henrettelsen utsatt på ubestemt tid.

Filep Karma soner en dom på 15 års fengsel i Fillippinene, bare for å ha heist et flagg for papuansk uavhengighet. Filep fikk besøk av landets justis- og menneskerettighetsminister, som uttalte at han var klar over det internasjonale presset for å få løslatt samvittighetsfanger.

Du kan hjelpe oss å få flere gode resultater ved å signere aksjonene våre!

Organisasjonskonsulent Daniel Sehota brenner for menneskerettigheter, og jubler høyt på kontoret i Grensen hver gang en aksjon får positivt resultat.