Det er dermed ett år siden Amnesty Norge lanserte kampanjen der vi krevde at overgrepene mot fire nettaktivister ble stanset. De opplevde alle menneskerettighetsbrudd fordi de hadde sagt sin mening på internett.

Vi oppfordret nordmenn til å markere dagen ved å gjøre en eller flere av 12 ting: blogge om internettsensur, signere aksjonene for de fire nettaktivistene, bruke den kinesiske versjonen av google en dag for å oppleve sensuren selv osv.

Ett år etter er tematikken like aktuell. Regimer over hele verden går hver dag til angrep på ytringsfrihet på internett. De overvåker chatterom, sletter blogger, blokkerer nettsteder, sensurerer søkemotorer, og fengsler og torturerer mennesker for å ha sagt sin mening.

I år trenger du ikke gjøre 12 ting for å markere dagen for ytringsfrihet på nett. Det holder med å aksjonere for Hu Jia, Truong Quoc Huy eller Karim Amer. De trenger fortsatt våre stemmer for å komme ut av fengsel.

Surf the net. Free a soul!

Det har vært fantastiske dager der jeg har fått møte kvinner fra alle verdensdeler, og der jeg har hentet inspirasjon fra deres arbeid for å fremme kvinners rettigheter. Jeg er ydmyk over det enorme motet til kvinner i land som Afghanistan, Iran og Sudan som med fare for eget liv fortsetter å sette kvinners rettigheter i hjemlandet på dagsorden. Jeg er ikke minst stolt over å få være en del av denne globale bevegelsen.

Jeg har vært med i mange spennende diskusjoner i løpet av de dagene jeg har vært her, og jeg vil fremheve tre av dem.

Den første er diskusjonen om kjønnsbasert vold mot kvinner i vestlige land som har fått en ny oppmerksomhet. Mytene om de likestilte samfunn slår sprekker. Det gjelder på regjeringsnivå, men det gjelder ikke minst blant de frivillige organisasjonene som presser på for mer effektiv handling. Amnesty International la fredag fram sin rapport om voldtekt i Norden, som konkluderer med at kvinner utsatt for voldtekt i Norden i liten grad har mulighet til å få oppreisning i rettssystemet. Human Right Watch diskuterte mandag en tilsvarende rapport om voldtekt i USA som påviser at det store flertallet av voldtektssaker blir henlagt på et tidlig stadium i etterforskningen, blant annet fordi mytene om voldtekt fortsetter å prege politietterforskernes forestillinger om hva en ”ekte” voldtekt er. På tirsdag presenterte kvinneorganisasjonene fra Sverige, Finland og Skottland sine skyggerapporter til CSW som alle dokumenterer et stort omfang av kjønnsbasert vold. – Kvinners mangel på likestilling er både en årsak til og et resultat av kjønnsbasert vold mot kvinner, påpeker innlederen fra Skottland. – Før vi har oppnådd en reell likestilling mellom kvinner og menn vil ethvert forsøk på å komme kjønnsbasert vold til livs være dømt til å slå feil.

Tina og Christine, sterke feminister fra Uganda

For det andre er det diskusjonen om de såkalte Millenniumsmålene (MDG’ene),  åtte målsetninger som nå utgjør den dominerende normative rammen for å bekjempe fattigdom i verden. MDG’ene skal opp til vurdering på FNs toppmøte i september 2010. MDG 3 om likestilling og MDG 5 om mødredødelighet har vært hete tema her. – Millenniumsmålene er altfor snevre. Kvinners rettigheter er begrenset til utdanning og helse, og det mangler en erkjennelse av at ulikhet og diskriminering er drivkraft bak menneskerettighetsbrudd, påpeker forskeren Andrea Cornwall fra Pathways of Women’s Empowerment .

MDG 5 har ikke klart å nå målet om å redusere den globale mødredødeligheten med 5,5 prosent i året. I realiteten går det ikke ned med mer en 1 prosent. I noen land i Afrika er den faktisk økende. – Det er 530.000 kvinner som dør hvert eneste år i forbindelse med graviditet og fødsel. Det er en skandale. Skal dere bidra til å få på plass mer effektive verktøy for å bekjempe mødredødelighet i verden må dere mobilisere og handle nå! Det er nå endringsforslagene til Milleniumsmålene blir skrevet, sier Alicia Yamin, forsker ved Harvards Institutt for offentlig helse, og rådgiver for Amnesty Internationals Demand Dignity-kampanje.

Den tredje diskusjonen er diskusjonen om hvordan den fremvoksende religiøse fundamentalismen påvirker kvinners rettigheter. På et av de første møtene jeg deltok på her møtte jeg kvinner fra forskjellige muslimske land som fortalte om hvordan det er å være kvinne under islamsk lov, der statens identitet defineres gjennom kontroll over kvinners kropp og seksualitet. Eksempler på dette er steining av kvinner for utroskap i Iran, og pisking av kvinner for usedelig påkledning i Sudan. Men det er ikke bare den islamske fundamentalismen som er på vei opp. Også kristne fundamentalister gjør seg stadig sterkere gjeldende. Kvinner fra den feministiske bevegelsen i Uganda forteller hvordan medlemmer av den amerikanske pentakolistbevegelsen har vært med på å piske opp en stemning mot homoseksualitet. Det har resultert i at det nå er kommet et lovforslag som kriminaliserer homoseksualitet, der homoseksuell praksis i verste fall kan straffes med døden. Også på CSW har kristne og andre fundamentalister gjort seg gjeldende. De er pågående og aktive i lobbyarbeidet, og deltar i debattene på underfundige måter. På et møte om mødredødelighet som Amnesty International arrangerte i går, og der blant annet abortspørsmålet ble diskutert, kom det fram en jente på 16, som spurte om ikke det ufødte liv også burde få en stemme. Den norske delegasjonen forteller hvordan de blir kontaktet av mennesker som er født ut av voldtekt,  som spør om ikke de også har rett til liv.

Disse diskusjonene er utfordrende, spennende, viktige, og noen ganger skremmende. De fortsetter også når jeg nå reiser herfra. Her i New York. I Kampala, Teheran, Managua, Amsterdam og Khartoum. I Oslo.

Nå er kofferten pakket. Takk for denne gangen NYC. Jeg kommer tilbake!

1. Del det du liker
Del (lik og digg) Amnestys nettsaker, blogginnlegg, Facebookmeldinger, YouTube-filmer og retweet @Amnesty_Norge i dine nettverk på nett.
Del ellers dine tanker, interesser, aktiviteter og blogginnlegg med Amnesty – i alle sosiale fora.

2. Si hva du syns
www.amnesty.no: kommentér på artikler og aksjoner. Har du hatt stand, samlet inn underskrifter eller noe annet i forbindelse med en aksjon, skriv det i kommentarfeltet til denne aksjonen.
blogg.amnesty.no: kommentér på blogginnlegg. Introduser deg som leser. Registrer gjerne profilen din på www.gravatar.com, så får du bylinebilde.
Facebook, Twitter, YouTube, Flickr: kommentér på meldinger, filmer og bilder.

3. Lag lenker
Link til blogg.amnesty.no og amnesty.no fra din blogg eller nettsted og sosiale profil.
Fortell om dine sider og vi vil gjøre det samme.

4. Dokumentér, produsér
Dokumentér alle aksjoner, konserter, demonstrasjoner – rett og slett alle Amnesty-aktiviteter du gjør – og send oss bilder, filmer og tekster.
Velg menneskerettslige eller Amnesty-relaterte temaer for din blogg fra tid til annen.
Eller lag en egen Amnesty aktivist-blogg for din gruppe eller på egen hånd.

5. Bli en digital agent
Send oss din e-postadresse, nettadressene til bloggen eller nettstedet ditt, sosiale medieprofilene dine og interesseområdene dine på nett. Da kan vi be deg om å:
-delta i bloggkampanjer Amnesty setter igang,
-blogge om Amnesty-saker, rapporter, aksjoner og kampanjer,
-hjelpe oss med å moderere kommentarer på blogg, nettsider og i sosiale medier, og
-overvåke dine interesseområder på nett.

Bare spør, enten i kommentarfeltet nedenfor eller i en e-post til meg, om du lurer på noe. Jeg har lagt ut hele foredraget her. Det er på engelsk, fordi vi har mange internasjonale studenter i nettverkene.

Men hva er egentlig meningsfull aktiv deltagelse? Det har jeg fundert mye på den uken jeg har vært her på Commision on the Status of Women (CSW) i New York. Det er et paradoks at FN på den ene siden vil inkludere frivillige organisasjoner og understreker betydningen av aktiv deltagelse, samtidig som mange av organisasjonene som har deltatt på CSW ikke har hatt mulighet til å ha innflytelse på forhandlingene om slutterklæringen og resolusjonene i kommisjonen. Ekskluderingen skjer på mange mer eller mindre subtile måter. Når organisasjonene er utestengt fra områdene i FN-bygningen der forhandlingene foregår finnes det få eller ingen møteplasser der organisasjonene og de offisielle delegasjonene møtes uformelt. Resolusjonene som diskuteres i kommisjonen legges verken ut elektronisk eller i papir, og dermed er det vanskelig å vite hva som foregår. CSWs NGO-forum (Non Governmental Organisations- NGOs) har fått tildelt få møterom som jevnt over har vært altfor små i forhold til behovet, og mange har dermed blitt utestengt fra møtene. Noen av de praktiske hindringene skyldes ombygninger i FN-bygningen og en økning av antallet deltagere i forhold til tidligere år, men ikke alt kan forklares med dette.

Det har vært mye frustrasjon og tydelige protester. International Trade Union Confederation, Public Services International, Education International and UNI Global Union som til sammen representerer 200 millioner medlemmer sendte forrige uke et brev til FNs generalsekretær Ban Ki Moon og uttrykte sin vrede over å være utesteng fra både prosess og innhold på CSW.

Andrea Cornwall fra Pathways of Women’s Empowerment er tydelig i sine konklusjoner og anbefalinger. – Det er viktig å være bevisst at inkludering som oftest skjer på premissene til dem som allerede er inkludert. Kvinneorganisasjonene blir nå i økende grad marginalisert i FN-systemet, samtidig som organisasjonene ikke er i stand til å definere spillereglene selv. Det bør vurderes om det er andre arenaer der organisasjonene har en større påvirkning og der deres deltagelse er mer meningsfull, som for eksempel media eller sosiale medier, påpeker hun.

Emily Sikazawe fra Women for Change in Zambia fremhever at det også er viktig å erkjenne at det finnes forskjeller mellom kvinner. – Kvinner er ingen en homogen gruppe. Det finnes komplekse forskjeller mellom ulike grupper kvinner som også påvirker dere evne til å delta i politiske prosesser.

Akkurat dette siste ble understreket på morgenmøtet i går, der en kvinne fra Nepal fortalte hvordan hun hadde opplevd å delta på CSW. – Vi vet ikke hva som foregår, og vi skjønner ikke hvordan vi skal delta i forhandlingene her. Vi har knappe ressurser, og kanskje det rett og slett ikke  er verdt å delta på slike premisser. Hvilket budskap skal vi ta med oss tilbake til organisasjonen vår i Nepal?

Hennes opplevelse blir stående som en kontrast til min egen, som har en vestlig organisasjon med kontor og kontakter i New York i ryggen, og som kommer fra et land med demokratiske tradisjoner som gjør det er mulig å drikke kaffe med medlemmene i den norske delegasjonen for å utveksle synspunkter i ny og ne.

Meningsfull aktiv deltagelse forutsetter at erfaringene og synspunktene som bringes inn i debatten ikke bare høres, men faktisk påvirker innholdet i  og utfallet av prosessen. Jeg kan med hånden på hjerte si at det i liten grad har preget CSW og prosessen rundt Beijing + 15.

Temaet for møtet er hindringer på veien til rettferd for kvinner som er utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep. I panelet sitter Katarina Berghered, som presenterer rapporten på vegne av de nordiske Amnesty-seksjonene, Tina Musuya, leder for Center for Domestiv Violence Prevention i Uganda og Vichuta Ly som leder  Legal Support for Children and Women i Kambodsja. Widney Brown fra Amnesty Internationals sekretariat i London er ordstyrer for møtet.

Panelet fra venstre: Katarina Bergehered, Widney Brown, Vichuta Ly, Tina Musuya

Det går en rød tråd gjennom presentasjonene til Tina Musuya, Vivchuta Ly og Katarina Bergehered og viser at kvinner verden over har små sjanser til å få oppreisning gjennom rettsystemet etter overgrep og voldtekt. Mange av hindringene er felles. Opplevelsen av skam og skyld som gjør det vanskelig for kvinner å anmelde voldtekt. Mangelfulle rettsmedisinske undersøkelser og dårlig sikring av fysiske bevis. Ingen eller mangelfull politietterforskning. Kjønnsstereotype forestillinger om kvinners seksualitet som svekker kvinners troverdighet i rettssalen og bidrar til at rettssaker ender med frifinnelse. Resultatet er at overgriperne i all hovedsak går fri.

Tina Musuya forteller: – I Uganda er kvinner utsatt for et sterkt press om ikke å anmelde voldtekt. De får beskjed fra mødre og svigermødre om at volden er noe de bare må lære seg å leve med. I tillegg er korrupsjon i politiet et stort problem. Politiet tar betalt for å unnlate å følge opp en anmeldelse, og dermed blir det ikke noen sak.

I Kambodsja er muligheten for å føre en rettssak fram mot fellende dom avhengig av hvorvidt det kan føres bevis for at kvinnens jomfruhinne er skadet eller ødelagt. – Tradisjonelt har dokumentasjon av skader på jomfruhinnen vært brukt for å bevise en voldtekt i rettssalen. Dermed er det også skapt en forestilling om at det bare er kvinner som ikke har hatt sex som kan voldtas, forteller Vichuta Ly. – I tillegg er det et stort problem at rettsystemet i Kambodsja er inkompetent og sendrektig. Saker blir borte i systemet. En kvinne kan få beskjed fra politiet at saken hennes er forsvunnet, og oppleve at den aldri kommer til rette.

Selv om de nordiske land er kommet langt når det gjelder likestilling mellom kjønnene så er det mye som gjenstår før kvinner har en reell beskyttelse mot diskriminering og vold. – Det er en høy forekomst av voldtekt i alle de nordiske land, men de færreste sakene blir anmeldt til politiet. I Danmark kan en overgriper fremdeles få redusert straff om han gifter seg med offeret. I Finland er det ikke en gang offentlig påtale i alle voldtektssaker. I Norge blir over 80 prosent av de anmeldte voldtektssakene henlagt av politiet. Alt dette er alvorlige angrep på kvinners rett beskyttelse mot diskriminering og til likhet for loven med menn, understreker Katarina Berghered.

Mange av de som tar ordet i debatten uttrykker stor overraskelse over at voldtekt er såpass utbredt i Norden, og at så mange saker blir henlagt av politiet. – Jeg er sjokkert, sier  Gassama fra FNs kvinneorganisasjon UNIFEM. – Dette er det ingen som snakker om! Jeg skal ta det opp medderes regjeringer neste gang jeg treffer dem, og høre hvordan de vil følge opp dette!

Cecilia Sandenberg fra Universitetet i Bahia, Brasil, en av de mange fantastiske kvinnene jeg har truffet her på CSW, sier til meg etter møtet: – Hvis vi ikke trodde det var mulig å forandre verden ville vi ikke ha vært her i dag. Og det har hun helt rett i. Vi tror på forandring.

Utenfor FN-Bygningen

I dag, på Kvinnedagen 8. mars, skal vi vise det, rope det ut høyt. I Oslo, Stockholm, Helsinki, København. I Phnom Penh, Kampala, New York, og tusenvis av andre steder i verden. Vi tror på forandring. Kvinner verden over skal få rett til likhet for loven, og rett til beskyttelse mot alle former for diskriminering.

Gratulerer med Kvinnedagen 8. mars!

Jeg hadde i forkant forestilt med at forhandlingene om en Handlingsplanen for kvinners rettigheter fra Beijing + 15 skulle ta mye tid og oppmerksomhet men der tok jeg feil. CSW vedtok en ganske kort resolusjon tirsdag ettermiddag somi all hovedsak bekreftet tilslutningene til målene som er satt i Handlingsplanen. Dermed var den saken ferdig.

Det er imidlertid flere andre resolusjoner som skal vedtas på CSW som omhandler tema som er viktige for Amnesty International. En av dem er en resolusjon om mødredødelighet, en annen er resolusjonen om etableringen av en ny og sterk enhet for kvinners rettigheter i FN.

Allerede før CSW formelt startet 1. mars sirkulerte det et utkast til resolusjon om mødredødelighet. Amnesty International var bekymret over manglende rettighetsforankring, og sendte klare instruksjoner til Amnestys seksjoner om å påvirke nasjonale myndigheter for å få klare referanser til menneskerettigheter i teksten.

Noen ganger kan også jeg lure på om alle disse FN-resolusjonene egentlig spiller noen rolle. Blir kvinners liv og helse bedre av at ulike FN-organ vedtar en resolusjon om mødrehelse, eller blir det bare tomme ord på papir? Konklusjonen min etter mange år som menneskerettighetsaktivist er at ja, det spiller en rolle. Resolusjoner forplikter. Derfor er det også viktig å ha tydelige tekster som ikke gir rom for misforståelse eller feiltolkninger, eller resolusjoner som i realiteten svekker allerede etablerte menneskerettighetsstandarder.

Her har Polly oversikten. Hun vet hva som er vedtatt i fjor og i forfjor i de ulike FN-organ, hun snakker med delegasjoner, statsledere og ambassadører, hun mailer og ringer og er tilsynelatende på jobb døgnet rundt. I hvert fall så har jeg fått både mail og sms fra henne på de underligste tider de dagene jeg har vært her. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å holde et slikt tempo. Jeg er uansett dypt imponert over den jobben hun og andre kolleger på Amnesty Internationals FN kontor gjør her.

Jeg forsøker å følge opp hennes innspill så godt jeg kan. Hvis CSW kommer med en sterk og rettighetsbasert resolusjon om mødrehelse i år kommer jeg i hvert fall til å føle at jeg har en bittebitteliten del av æren for den.

Det har vært spennende og forvirrende dager. Commision on the Status of Women møtes hvert år i månedsskiftet februar-mars for å rette søkelyset på situasjonen for verdens kvinner, og enes om mål og tiltak som kan motvirke kjønnsbasert diskriminering og fremme likestilling. De fleste av FNs 192 medlemsland sender en offisiell delegasjon til CSW. I tillegg deltar representanter fra hundrevis av frivillige organisasjoner (NGO’er). CSW blir dermed ikke bare et viktig forum for påvirkning av nasjonale og internasjonale myndigheter, men også et sted for læring, nettverksbygging og utveksling av ideer og erfaring.

Amnesty Internationals delegasjon til CSW er sammensatt av kolleger fra det internasjonale sekretariatet i London og New York og fra ulike nasjonale Amnesty-seksjoner. Katarina Berghered, min kollega fra AI Sverige, skal presentere den nordiske voldtektsrapporten under sidemøtet om voldtekt og rettferd på fredag. Poonam Joshi fra AI UK har ansvaret for et sidemøte om FNs Milleniumsmål på lørdag. Stella Jaeger fra AI Sveits er her som en del av den sveitsiske delegasjonen, og er dermed også vår ”spion” inn til offisielle forhandlinger og arrangementer som de frivillige organisasjonene er utestengt fra.

For også her på CSW hersker det en slags Orwellsk verdensorden der alle er like, men der noen likevel er likere enn andre. Det viser seg nemlig at selv om alle møtene i prinsippet er åpne, så er det ikke mulig å delta på møtene som arrangeres av FN-organisasjonene og de offisielle delegasjonene uten å ha adgangskort. Og adgangskort er det ingen som vet hvordan en skal få tak i. Polly Prescott, som jobber på AIs FN-kontor i New York, er like forvirret som oss andre. – Jeg tror det varierer fra møte til møte. Jeg tror det legges ut adgangskort på begynnelsen av dagen til noen av arrangementene, men ikke til alle. Det enkleste er kanskje å ta kontakt med arrangøren direkte. Damen bak informasjonsskranken i FN-bygningen er like forvirret som meg, men atskillig mer frustrert. – Jeg har ikke oversikt, alle spør og jeg vet ikke hva jeg skal svare. Den svenske delegasjonen har i hvert fall ikke lagt ut noen adgangskort til deres arrangement om mødrehelse her i dag.

Det er mange møter å velge mellom, og framfor å bruke mye tid på å finne fram til den svenske delegasjonen, som kanskje eller kanskje ikke vil gi meg et adgangskort, velger jeg å gå på noen av de åpne NGO-møtene. Det mest spennende av disse viser seg å være møtet om vold mot kvinner i kulturens navn, der et knippe kvinner fra ulike muslimske land – Nigeria, Indonesia, Sudan, Malaysia og Senegal – forteller om deres arbeid for å motvirke kulturelle og religiøse begrunnelser for vold og overgrep mot kvinner. På møtet deltar også tre av FNs spesialrapportører – mot tortur, utenomrettslige henrettelser og vold mot kvinner. I spørsmålsrunden etter innledningene spør en tilsløret kvinne om ikke kvinnenes fortolkning av islam er en innblanding i hennes religiøse tro og dermed et brudd på hennes grunnleggende menneskerettigheter. FNs spesialrapportør mot tortur Manfred Novak tar ordet, og svarer klart og tydelig at individet har en grunnleggende rett til å velge sin tro og utøve sin religion, men det er under alle forhold statens plikt å respektere, forsvare og beskytte grunnleggende menneskerettigheter, inkludert retten til beskyttelse mot vold og overgrep.

Det er også en tredje slags møter her, og det er møtet i selve kommisjonen. I CSW møter bare de offisielle delegasjonene, men NGO-representanter kan følge diskusjonen fra publikumsgalleriet. Jeg er egentlig litt usikker på om det som foregår i møtesalen her er veldig spennende, særlig når revideringen av Handlingsplanen fra Beijing var vedtatt før jeg en gang hadde fått akkreditering. Så skal jeg selvfølgelig sørge for å få med meg en og annen av debattene her også på et eller annet tidspunkt.

Men akkurat nå strever Katarina og jeg igjen med å få tak i adgangskort, denne gangen til et møte som EU-delegasjonen arrangerer om EUs handlingsplan mot vold mot kvinner. Katarina ringer sine kontakter i den offisielle svenske delegasjonen. Om det slår feil kan kanskje Amnestys tidligere studentrådsleder Maria Glenna få tid til å lose oss gjennom. Hun er praktikant ved Norges FN-delegasjon i New York, men sitter nå dessverre opptatt i møte med FNs generalsekretær Ban Ki Moon og Bill Clinton, så jeg skjønner jeg ikke har hennes førsteprioritet akkurat nå.

Og om alt slår feil finner vi nok et spennende NGO-møte der vi kan bli kjent med nye mennesker, og lære om og la oss inspirere av andre organisasjoners erfaringer med å fremme kvinners rett til beskyttelse mot diskriminering og vold.

Selv om vi hørte om andre som fikk problemer når de ytret seg offentlig i dette nordafrikanske landet, kunne vi juble litt, vi hadde jo aksjonert for Abbou, – vi hadde oppnådd noe!

I dag kom det en ny melding fra min venn og Mohammeds kollega, Kamel Labidi. Abbou har riktignok fått reise til Marokko, men da han kom tilbake, ble han trakassert, ransaket, truet med fengsling og fratatt bøker, tidsskrifter og dokumenter på flyplassen. Dette er bekreftet av folk som reiste sammen med Abbou.

Kamel forteller også at både Abbou personlig og huset hans blir overvåket, og venner får heller ikke lov til å hilse på familien til Abbou mens han er bortreist.

Ytringsfriheten er fortsatt under press i Tunisia. Overgrepene fortsetter og det kan til og med se ut som om de blir verre. Amnestys aktivisme er dessverre ikke blitt overflødig ennå.

Tittelen på seminaret var ”Fritt fram på nett?” Jeg var der fordi Amnestys kampanjehøydepunkt våren 2009 skulle handle om ytringsfrihet på nett. Notatene mine viser at det gikk opp mange lys  i løpet av de to timene seminaret varte.

Jeg startet opp som tilhenger av statsviter og paneldeltaker Bernt Hagtvet som argumenterte med forsøpling i kommentarfeltene til nettaviser og uintelligente debatter. Jeg endte opp som nyfrelst web 2.0’er og svoren vampus-fan. Notatene mine er pepret med utropstegn og NB’ere. Det står blant annet:

“Demokratisering – det er positivt med nettdebatten: enda flere slippes til!”

“Debatten skjer ikke her. Den skjer på livestreaming. To do: Sjekk livestreamingen etter debatten”

“NB! Politisk rådgiver i SV: Du må lese blogger for å følge debatten i Norge i dag.”

I løpet av de to timene skjønte jeg at dialog på nett er noe annet enn unyanserte debatter. Jeg skjønte at sosiale medier er mye mer enn om venninner fra barneskolen har gifta seg. Og det gikk opp for meg at sosiale medier er viktig også i arbeidstiden. For en organisasjon som skal mobilisere til handling mot menneskerettighetsbrudd er Facebook og web 2.0 viktige verktøy.

I 2009 endret kommunikasjonsarbeidet i Amnesty seg. Medier er ikke lengre synonymt med etermedier og papirmedier. På mediemøtene bruker vi like mye tid på Twitter, blogger og Facebook. Vi diskuterer hva generalsekretær John Peder skal si på Dagsrevyen, men vi diskuterer like ofte hvordan vi skal håndtere kritikk og andre innspill på Twitter og Facebook.

Jeg sjekker daglig om det skjer noe nytt på bloggen til Virrvarr. Jeg holder meg oppdatert på kommunikasjonsfaget gjennom LinkedIn og Kjøkkenfesten, og jeg leser hva Amnestyetterforskere gjør i felt på Livewire. Like viktig som Jon Hervig Karlsens limricker under skiskytterstafetten er de syrlige og humoristiske kommentarene til Twittervenner på #OL2010.

Jeg må innrømme at jeg fortsatt snoker på Facebook: sveisen til Nina er like rar og Kalle fikk seg dame på lørdag. Men nå er sosiale medier mye mer enn mitt private Se og Hør.

Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty.