Blogg
Forfatter:
Superhelt for en dag
Av Benedicte Westre Skog
Hvor sprelsk kan du være for å skape oppmerksomhet om en god sak? Gjennom the ”Dare to Remember Campaign” opprettet av the Steven Lewis Foundation i Canada har flere personer opprettet sine personlige utfordringer i mål om å samle inn penger og skape bevissthet rundt AIDS.
Utfordringer har blitt gjort blant annet ved flere universiteter som for eksempel på Dalhousie University i Halifax. Der utfordret studenter i International Development professoren sin til å kle seg ut som en superhelt for en dag. Dette skulle han gjøre på betingelsen at studentene i klassen selv fullførte sine egne utfordringer. Hver enkel student måtte selv finne påen utfordring, og det var alt fra å ikke bruke mobil telefonen sin en hel uke til å bade i Atlanterhavet i februar. Studentene nådde etter hvert sine mål og resultatet ble en professor kledd i fullt superhelt kostyme mens han holdt forelesning.
Professor John Cameron tok utfordringen og forvandlet seg til superhelt. Foto: Nick Pearce
Neste år ble en annen professor, Dr. Huish, utfordret til å male seg blå fra topp til tå hvis studentene hans klarte å samle inn et bestemt pengebeløp til inntekt for AIDS saken. Resultatet ble en blå professor som fikk mange spørrende blikk på gaten av mennesker når han gikk forbi dem. Han opplevde å få mange ulike reaksjoner på hans blå utseende. Noen krysset gaten når de så ham komme nedover, mens andre stoppet han for å spørre hvorfor han var blå. Når folk stoppet han på gaten fortalte han mer en gjerne om hvorfor han var blå, det gav ham en sjanse til å fortelle om kampanjen og the Steven Lewis Foundation. Som nevnt var noen betingelser på plass før professoren malte seg: 10 studenter måtte fullføre sine egne utfordringer og samle inn 2000 dollar. De klarte de med glans, de endte opp med fullførte utfordringer og 8,400 dollar.
Porfessor Huish i blått fra topp til tå. Foto: Michelle Hampson
Å utfordre venner eller seg selv er en fantastisk måte å skape blest om en sak du brenner for. Hva med å kle seg ut som en sommerfugl og bestige Prekestolen eller Galdhøpiggen for å skape bevissthet om totalforbudet av abort i Nicaragua? Hva med å fortelle alle vennene dine at du skal hoppe i fallskjerm hvis du får 400 signaturer mot dødsstraff i Saudi Arabia? Hva med å løpe maraton eller lage middag til vennene dine? Hva med å kutte ut Facebook en uke? Hva med å utfordre Amnesty regionlederen i ditt distrikt? Bare fantasien setter grenser for hva du kan gjøre i en god saks navn. Moro er det også!
For flere tips og ideer om hva du kan gjøre se www.stepenlewisfoundation.org
Benedicte Westre Skog er praktikant hos Amnesty International i Stavanger sommeren 2011. For øvrig studerer hun International Development og Spansk ved Dalhousie University i Canada hvor hun har ett år igjen.
Hver fredag deler Amnesty gode aksjonsideer i serien God helg.
Tidligere innlegg i serien:
Inspirerende aktivister
Halloween for human rights
Ligge i kø med mening
Blogg for livet
V for vafler
Heia Australia!
Å gjøre en forskjell med humor
Har du møtt iHobo?
En kampanje blir til
Eyes on Nigeria
“You can’t change history, but you can change the future”
Dere er blitt lurt
Inspirerende rekrutteringskampanje
God helg
Forfatter:
Større muskler
Det er snart to år siden jeg spiste middag med Nenibarini Zabby fra Nigerdelta. I forkant hadde jeg lest utallige rapporter om Shells miljøødeleggelser og menneskerettighetsbrudd i området, og sett mange bilder der naturområder drukner i olje.
Overgrepene kom likevel mye nærmere da Nenibarini fortalte. Han fortalte om at områdene der han hadde badet og fisket som liten gutt, nå er fylt av død fisk og kvelende luft. Han fortalte om hvordan han som hydrobiolog og andre akivister i området kjemper mot oljemakta med fakta.
Nenibarini er ikke alene i kampen. I Amnesty har vi også jobbet med dette i mange år. Vi har
- lansert rapporter som dokumenterer de enorme ødeleggelsene
- hatt møter med Shell
- hatt aksjoner på Shell-stasjoner over hele verden med parolen ”Rydd opp i Nigerdelta”
- hatt aksjoner på Shells generalforsamling
Det er en tøff kamp. Det er vanskelig å få Shell i tale og enda vanskeligere å få de til å ta ansvar for skadene. I forrige uke fikk vi større muskler i kampen for et rent Nigerdelta.
FN lanserte en rapport som viser at Shell har forsømt oljesøl i Nigerdelta i mange år. Rapporten bekrefter Amnestys funn om at oljeforurensningen har katastrofale konsekvenser for miljø og livsgrunnlag for befolkningen i deltaet. Den konstaterer også at oljeselskapene ikke har renset opp etter seg i de forurensede områdene. Shell er den største operatøren i området. Rapporten avslører at de systematisk har mislyktes med å håndtere oljesøl i mange år, og at områder Shell har påstått å ha renset opp viser seg å fortsatt være forurenset.
Til tross for at funnene i FN-rapporten er dystre, tror jeg den vil være gode nyheter for de som bor i Nigerdeltaet. FN har høy troverdighet og mange lytter til det FN sier. Det vil nå bli enda vanskeligere for Shell å ikke ta ansvar for miljøødeleggelsene.
I Amnesty gir vi oss ikke før Nigerdelta er ryddet opp. I sommer har vi aksjonert under Roskildefestivalen i Danmark, under U2s konsert i Montreol i Canada og mange andre steder. I Norge har vi samlet over 40 000 signaturer hittil og innsamlingen fortsetter. Signer aksjonen og hjelp oss med å spre den.
Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty International og har blant annet aksjonert på Shell-stasjoner på Lillehammer, i Horten og i Holmestrand.
Amnestys kampanjemateriell (c) Kikkut
Merket med: Aktivisme, Helse/medisinske forhold, Miljø, Nigerdelta, Nigeria, Næringslivets samfunnsansvar, Shell, ØSK-rettigheter,
Forfatter:
Kjære Amnesty-venner
Jeg håper dere alle har hatt en fin sommer. Samtidig antar jeg at dere alle, som jeg, jobber med å bearbeide og reflektere over de forferdelige forbrytelsene som ble begått i Oslo og på Utøya den 22. juli.
Noen av dere er sikkert direkte berørt av det som har skjedd, og til dere ønsker jeg å overbringe de varmeste tanker. Ikke bare fra Amnesty i Norge, men fra Amnesty-venner over hele verden. Jeg har ikke tall på alle henvendelsene vi har fått fra ansatte og medlemmer fra Sverige til Sør-Afrika og fra Japan til Chile. Felles for alle hilsenene er at de både utrykker dyp sorg over det som har skjedd, og sterk beundring over hvordan myndighetene og folket i Norge har reagert med løfter om mer demokrati og åpenhet. De hilsenene er til dere også.
Vi i Amnesty mener at vår organisasjons arbeid kan spille en viktig rolle i tiden framover. Angrepene i Oslo og på Utøya hadde også en brodd mot alle som engasjerer seg for mangfold i samfunnet. Det mener jeg forplikter oss til å styrke vårt arbeid på dette feltet.
Vi må engasjere enda flere i aktivt arbeid for mangfold og menneskerettigheter i Norge og verden for øvrig. Vi må være en av de stemmene som taler hat, intoleranse og respektløshet midt imot. Vi må kort sagt fortsette å jobbe for respekt for menneskerettighetene og verdiene som springer ut fra dem.
Jeg håper dere alle er enige med meg i at Amnestys beste svar på den meningsløse forbrytelsen som har skjedd er å øke engasjementet for det vi står for. Vi skal jobbe mer for rettighetene til flyktninger og asylsøkere i Norge og verden. Vi skal drive mer menneskerettighetsundervisning og vi skal ikke minst fortsette å kjempe for menneskerettighetene til enkeltmennesker over hele verden. Denne forbrytelsen skal ikke gjøre at vi vender oss innover og glemmer at altfor mange mennesker i altfor mange land lider fordi deres myndigheter ikke respekterer deres rettigheter.
Dette brevet er en oppfordring til dere om å bli med i Amnestys arbeid med fornyet kraft. Amnestys menneskerettighetsarbeid ser jeg som den beste måten vi kan hedre dem som mistet livet eller ble skadet 22. juli, og som vårt bidrag til at det ikke skal skje igjen.
John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International Norge.
Foto fra rosemarkeringen i Oslo sentrum: Elizete F. Lima.
Merket med: Aktivisme, Kampen mot terror, Om Amnesty,
Forfatter:
Bli med på twitteraksjon for Syria!
IBSA (et trilateralt dialog- og utviklingsforum bestående av India, Brasil og Sør-Afrika) har besluttet å sende en felles delegasjon til Syria for å presse på for å få en slutt på de brutale menneskerettighetsbruddene, inkludert drap på sivile, tortur og ulovlige arrestasjoner, som finner sted hver eneste dag i Syria.
Amnesty ønsker dette initiativet velkommen, og oppfordrer folk til å sende twittermeldinger til det indiske og brasilianske utenriksdepartementet i forkant av besøket. Offisielle representanter for landene skal snakke direkte med syriske myndigheter og vil derfor være i en unik posisjon til å formidle de viktigste nøkkelkravene.
Mottakere
@IndianDiplomacy – Det indiske utenriksdepartementets offisielle twitterkonto
@MREBRASIL – Det brasilianske utenriksdepartementets offisielle twitterkonto
Forslag til twittermeldinger
1.@IndianDiplomacy We welcome your govts decision to send jt delegation toSyriaalong with #Braziland #SAfrica. @MREBRASIL
2. @IndianDiplomacy 3 million #amnesty members looking to #brazil, #india& #safrica delegation to raise #humanrights in Syria @MREBRASIL
3. Calling on @IndianDiplomacy @MREBRASIL & #SAfrica to help end the bloodshed in #Syria.
4. #Brazil, #SAfrica & #Indiaplease tell #Syriato stop the systematic violence against civilians @Indiandiplomacy
5. @Indiandiplomacy Ask #Syria to respect freedom of expression, assembly and peaceful protest @StateDept
6. @IndianDiplomacy please ask #Syriato prioritize access by the Office of the High Commissioner for #Humanrights
7. @IndianDiplomacy Pressure #Syriato allow access to humanitarian missions, foreign journalists & independent #humanrights groups.
8. @IndianDiplomacy Pls. give high priority to seeking release of political prisoners. #IBSA
9. @Indiandiplomacy We are sending all these messages to #Brazil& #SAfrica as well & are counting on you to pressure #Syria.
10. @IndianDiplomacy Only an end to attacks and release of political prisoners will create conditions to regain trust. #Syria#IBSA
11. @IndianDiplomacy Pressure #Syriato release all arbitrarily detained ppl and end reprisals & intimidation.
12. @IndianDiplomacy 3 million #Amnesty members are hoping to see #India#Braziland #SAfrica help end atrocities in #Syria.
Hvorfor bli med?
Fordi det er enkelt, forhåpentligvis effektivt og svært dagsaktuelt. Lykke til!
Forfatter:
Rose = engasjement
I God Helg-serien skriver vi om ulik aktivisme og engasjement. I Oslos gater ligger det nå symboler på et enormt engasjement. Symboler i form av blomster. Og de uendelig mange blomstene viser at engasjementet til det norske folk, er ufattelig stort.
Fredag 22. juli skjedde tragedien som bare ikke skulle skje. Hele helgen satt jeg klistret foran tv-skjermen, som så veldig mange andre. Innimellom ble fokuset flyttet fra tv-skjermen og ut. Det var ambulansehelikoptre som fløy over taket. Men utenom det, var fokuset stort sett rettet mot den flate, store skjermen. Alt var så uvirkelig. Da jeg skulle gå på jobb på mandagen, føltes det ikke helt riktig. Det var rart at man da skulle gå tilbake til det normale igjen. Men samtidig; hvis vi lar alt stå stille, er det ondskapen som vil seire.
Det som møtte meg på jobb mandag morgen, var en haug med ukjente mennesker med ett, felles mål: Å arrangere et rosetog i Oslo samme kveld til støtte for ofrene etter tragedien 22.juli. Hele dagen ble det jobbet på spreng for å gjennomføre noe som skulle vise seg å bli større og finere enn vi noen gang kunne ha drømt om.
Det var en markering for dem som har lidd, for de omkomne, de pårørende, for dem som savner og for alle dem som gjorde en heroisk innsats for å redde liv og gjenopprette tryggheten. Men det ble også en markering for håpet og fellesskapet vi som en liten nasjon har. Det ble en markering for positivitet. Markeringen viste engasjementet til det norske folk. Et engasjement som nok alltid har ligget i oss, men som nå blomstrer fram for fullt. I takt med rosene.
Det var ikke en markering bare for de pårørende og de som ble nært rammet. Nei, det var en markering for oss alle. Oss alle som en nasjon. For vi ble alle berørte. Enten du var på Utøya selv, kjenner noen som var der, var sykepleieren som tok imot de skadde, beveget deg i Oslos gater da bomben gikk av eller om du var langt, langt unna. Alle ble vi rammet.
Når over 250.000 mennesker skal kjøpe roser, sier det seg selv at det ikke blir nok til alle. Men det skulle ikke bli en stopper for noen av oss. Det er var et utrolig mangfold av blomster. Hadde du ikke fått tak i en rose, ja, da stilte du opp med en potteplante, eller en solsikke med stilken så lang som deg selv. Jeg måtte smile da jeg så den umåtelig kule tenårings-gutten med hullete jeans, dressjakke og slips, solbriller, hår så fullt av voks at alle fluene samlet seg der og potteplanten han antageligvis hadde tatt med seg fra mor hjemme. Det er et syn man ikke akkurat ser ofte. Men han hadde et engasjement som gikk foran alt annet.
Da kvelden kom i Oslo, fyltes gatene opp med mennesker samtidig som roen inntraff. Stillheten senket seg. Over 250.000 mennesker var stille på samme tid. Det var en magisk stemning. Folk pratet lavt med hverandre. Men det var fortsatt lov til å le og smile, og fortelle morsomme historier. Det var fint å se at det ikke bare var tårer, sorg og fortvilelse. Det var også håp.
Gradvis løftet vi rosene i været. Det var vår måte å si at vi er enige på. Det var vår måte å stå sammen i et fellesskap. Det var vår måte å applaudere etter en appell. Rosene var med på å skape stillheten. Stillheten som gjorde at jeg hørte mitt eget hjerte banke.
Opptil flere ganger ble ”Ja, vi elsker” sunget. Det var ingen artist eller konferansier som var forsanger. Det bare startet. Og nasjonalsangen ble sunget i kanon. Det var rett og slett så mange mennesker, at da de bakerste hørte og sang med, var de forreste allerede på neste vers.
Etter tragedien som skjedde, har vi to muligheter. Vi kan gjøre som ham ville, nemlig slutte å engasjere oss og slutte å ytre våre meninger. Eller vi kan gjøre det stikk motsatte; vi kan bli enda mer engasjerte, passe på at alles meninger kommer fram og vi kan bevare demokratiet. Jeg er utrolig glad for at det norske folk, uten å ha pratet sammen, kom fram til at demokratiet må få vokse og at folk må bli mer engasjerte. Og det har vi blitt, allerede etter kun én uke. Dette er en av få tilfeller i livet hvor vi alle faktisk burde følge strømmen.
Kronprins Haakon sa i sin appell under rosetoget, som ble en stående markering på grunn av det voldsomme folkehavet, at ”i kveld er gatene fylt av kjærlighet”. Ja, det var de. Men det har de også vært siden. Uansett om det er tidlig morgen eller sent kveld, føler du en enorm kjærlighet og medmenneskelighet når du går i Oslos gater. Det er rett og slett en fredlig stemning. Det er herlig å få bekreftet det jeg håpet innerst inne; at nordmenn er et folk som elsker, og ikke hater.
For meg har aktivisme alltid vært forbundet med demonstrasjon. Når jeg har sett for meg en aktivist, har jeg sett en ungdom på 60-tallet med langt hår, alt for mange lag med klær som egentlig ikke passer sammen og som sitter lenket fast til tennisbanen som ikke måtte rives. Synet på en aktivist endret seg da jeg startet i Amnesty i sommer, men ordet aktivisme hadde jeg enda ikke helt funnet ut av. Under rosetoget skjønte jeg for første gang ordentlig hva aktivisme og engasjement egentlig kan være. Jeg har aldri før sett en menneskemengde så stor som over halve Oslos befolkning, stå sammen og mene de samme tingene. Jeg har endelig skjønt at aktivisme ikke trenger å være at du må stå foran en bygning i mange timer og synge protestsanger. Du er også en engasjert aktivist hvis du bare stiller opp med deg selv og en rose.
Jeg er stolt over å ha fått være med på å arrangere den fantastiske rosemarkeringen. Jeg er stolt hver gang jeg går forbi en rose i Oslos gater. Jeg er stolt over å være norsk.
Ingvild Rygg er praktikant i sommer for Region Øst.
Hver fredag deler Amnesty gode aksjonsideer i serien God helg.
Tidligere innlegg i serien:
Å fargelegge utenfor linjene
6 måter å forandre verden gjennom sosiale medier
Inspirerende aktivister
Halloween for human rights
Ligge i kø med mening
Blogg for livet
V for vafler
Heia Australia!
Å gjøre en forskjell med humor
Har du møtt iHobo?
En kampanje blir til
Eyes on Nigeria
“You can’t change history, but you can change the future”
Dere er blitt lurt
Inspirerende rekrutteringskampanje
God helg
Merket med: 22. juli, Aktivisme, engasjement, kjærlighet, Rådhusplassen,
Forfatter:
Kristin Rødland Buick
Vi er alle nordmenn
I vinter skrev vi “Jeg er egypter“, vi sendte solidaritetsmeldinger til modige forkjempere for frihet og demokrati i Jemen, Syria, Libya. Vi sendte kondolanser til kollegaer i Japan og i sommer har norske aktivister sendt tusenvis av sommerfugler i solidaritet med kvinner i Nicaragua. Er det noe vi kan i Amnesty, så er det nettopp det. Sende appeller, brev og solidaritetsmeldinger.
Likevel er det en rar følelse når vi selv er mottakere. Siden fredag har det rast inn med telefoner, sms’r, eposter og meldinger i sosiale medier. Nye innlegg postes på Amnesty Internationals norske Facebook-side minutt for minutt. Det er meldinger fra hele verden, fra kollegaer, aktivister og støttespillere. Nå er de alle nordmenn. Og nordmanner og norsker og andre nett-oversettelser som får oss til å trekke på smilebåndet.
Det er ektefølt og det varmer. Vi opplever verdien av å være en internasjonal bevegelse av tre millioner engasjerte mennesker som bryr seg. Som kjemper for egne og andres rettigheter. For frihet, demokrati og lik tilgang på rettigheter.
Her er noen av meldingene: (AI = Amnesty International)
Dear friends at AI Norway – we are with you. May you all get out of these stronger in body and spirit for the defense of human rights – AI Philippines
Much love from Australia. We are thinking of you and watching with pride the strength of your response. It is inspirational to see such positive action at such a terrible time. Condolences to those who lost a friends and family members.
I’m an italian AI activist…to you my true condolences …
Extremism/terrorism is not allowed in any religion and have no place anywhere in the world. Terrorist/extremist don’t belong to any religion. They are extremist and danger for humanity. We are human beings and equal in all manners.Love humanity
On behalf of Amnesty Morocco, I would like to express our solidarity with all of you during these difficult moments. We, as human rights defenders ,the learning lesson from this tragedy is that we must continue our struggle against xenophobia, poplism and racism via human right education.
Deeply felt condolences. Your pain is our pain.
Mantengan la vela siempre en alto, mis condolencias desde Puerto Rico.
From Canada we stand with our Amnesty International friends and the people of Norway. The eloquent and heartfelt determination of Norwegians to reaffirm the shared fundamental hopes and values that unite us as humans everywhere, at such a time of sorrow and loss, is an inspiration to us all. Alex Neve, Secretary General, Amnesty International Canada (English branch)
New York City Amnesty International Student Groups stand in solidarity with our friends, and fellow activists in AI Norway.
Our hearts go out to you. Please be strong in mutual support, never give up hope and your work for a better world. AHP, Ithaca NY and Philadelphia PA, USA
We feel your sorrow. We cry with and for you. We wish we could bear some of your pain. I dag er vi alle nordmenn.
Merket med: Aktivisme,
Forfatter:
Sol, jazz og sommerfugl
Ingvild Rygg, som i sommer er praktikant på Amnesty Internationals Regionkontor Øst, har skrevet dikt om hvordan det er å samle inn sommerfugler i solidaritet med kvinner i Nicaragua.
Kvinners rett til å ta abort
har i Nicaragua kommet for kort.
Kvinnen selv bør få kunne bestemme.
Noe annet hører ikke noe sted hjemme.
Å ta vare på seg selv er ikke alltid like lett
Og da få ansvar for et liv til, er virkelig ikke rett.
Å risikere morens helse kan jo ikke være riktig.
Kvinnens eget liv må da også være viktig.
Det er frustrerende å sitte her og bli opprørt og sint.
Her lever vi livet og trenger et hint
som fører til at vi retter vårt blikk
på annet enn rot i kollektivtrafikk.
Det er mennesker der ute som trenger deg og meg
De har ikke råd til at vi sier nei.
Blir du bedt om å tegne en sommerfugl
er det ingen grunn til å gå i skjul.
Dagens sommerfugltegner er jazzartist.
Med humor og glede er hun samfunnsbevisst.
Hilde Louise Asbjørnsen er en opptatt kvinne
men for Amnestys oppdrag lot hun seg vinne.
Vi møter Hilde på Operaens tak.
Med solen på topp er det ingen sak.
SommerÅpent står på hennes agenda i dag.
Med musikken sin skaper hun velbehag.
Når det endelig er vår tur
smiler hun bredt og er langt ifra sur.
Hun skal tegne sin fineste sommerfugl noen gang.
Kanskje blir det tema i neste sang.
Rieber-Mohn er neste tegnernavn
Libe står på, hun får mye i havn.
Hun er engasjert i kvinners sak
En sommerfugltegning vil falle i smak.
Det er bare å få med alle du kjenner.
Foreldre, søsken, barn og venner.
Går vi sammen så skal vi nok klare
å få Nicaraguas kvinner ut av fare.
Underskrifter er det levende beviset
på at Amnesty får folk ut av krise.
Sommerfuglen blir min signatur
på at jeg vil få slutt på vold og tortur.
Ingvild Rygg og Hilde Louise Asbjørnsen
Forfatter:
Patricia KaateeSommerfugler i magen
Førstkommende fredag setter jeg kursen for Nicaragua. Jeg skal være med på min første internasjonale mission med Amnesty International, sammen med Nicaragua-teamet fra Amnestys internasjonale sekretariat i London, og kolleger fra Norge, Spania og Venezuela. Jeg har med meg tusenvis av sommerfugler i bagasjen som norske aktivister har tegnet, klippet og malt. Og en god del sommerfugler i magen.
Reisen til Nicaragua er en del av Amnestys arbeid for å få endret totalforbudet mot abort som ble vedtatt rett før president- og parlamentsvalget i 2006, etter sterkt press fra den katolske kirken. Loven forbyr abort under alle forhold, også når graviditeten truer kvinnens liv og helse, og når graviditeten er et resultat av overgrep og incest. Tre år etter at loven ble iverksatt ser vi hvordan totalforbudet setter kvinners liv og helse på spill. Dødssyke gravide kvinner nektes livsnødvendig kreftbehandling fordi behandlingen kan skade fosteret. Elleve år gamle jenter tvinges til å føde barn etter incestovergrep, før de selv har lagt barndommen bak seg. Mange av jentene blir i tillegg ansvarliggjort for overgrepet de er utsatt for, og utstøtt av familien. I Nicaragua, som de fleste andre steder i verden, går overgriperne som regel fri
Til høsten er det igjen president- og parlamentsvalg i Nicaragua. Det er dermed en gylden anledning til å drive politisk påvirkningsarbeid. Amnesty skal diskutere abortloven med representanter for alle de politiske partiene, og forhåpentligvis også med Nicaraguas sittende president Daniel Ortega. Med oss har vi et brev med 280.000 underskrifter som oppfordrer presidenten til å endre abortloven, en lov som er i strid med Nicaraguas menneskerettslige forpliktelse til å motvirke diskriminering og sikre alle innbyggerne i landet en høyest mulig helsestandard.
Vi skal møte utsatte jenter og kvinner og høre deres personlige historier. Og vi skal treffe kvinneorganisasjoner, organisasjoner for helsepersonell, jurister, menneskerettighetsorganisasjoner, og diskutere hvordan Amnesty på best mulig måte kan styrke den viktige lokale innsatsen. Vi har med tusenvis av sommerfugler som laget av aktivister verden over, uttrykk for en internasjonal solidaritet med modige mennesker som ofte opplever å bli trakassert og mistenkeliggjort på grunn av sitt viktige arbeid for kvinners rettigheter. Sommerfuglene skal brukes på en planlagte massemønstring i Managua på den internasjonale dagen for dekriminaliseringen av abort i Latin-Amerika 28. september.
Jeg reiser sammen med kunnskapsrike, dyktige og engasjerte kolleger, og jeg har litt prestasjonsangst. Ingen tror riktig på meg når jeg sier det, men selv om jeg muligens er en ekspert på seksuelle overgrep i Norge, så når jeg ikke opp til knærne til Amnestys landeksperter når det gjelder kunnskap om Nicaragua. Jeg kan ikke engang spansk, og jeg tror det skjer mye i Managua siste uken i juli , for det å få tak i tolk viser seg å være en større utfordring enn opprinnelig antatt. Så tips om tolk i Managua mottas med takk. Er det noen som har en spansk lommeparlør til låns blir jeg også glad. Alternativt får jeg kjøpe en på flyplassen og ta et lite kræsjkurs i spansk på flyet
Jeg synes jeg er privilegert som får lov til å jobbe med dette jeg virkelig brenner for, diskriminering og kjønnsbasert vold mot kvinner, nasjonalt og internasjonalt. Og jeg blir ydmyk og rørt over å se det store engasjementet blant aktivister i Norge . Jeg skal ta med meg alle uttrykk for solidaritet og støtte, og fortelle om aksjonene som gjennomføres for jenter og kvinner i Nicaragua i dette lille landet langt mot nord.
Så skal dere vite at deres innsats betyr mye for dem står i front i denne kampen.
Forfatter:
Å fargelegge utenfor linjene
Skrevet av: Helle Biørnstad
Det finnes mange forskjellige eksempler på aktivisme. Aktivisme er å lenke seg til et vassdrag som man ønsker å bevare. Aktivisme er å gå i fakkeltog for en sak man er opprørt over. Aktivisme er å melde seg inn i en organisasjon man har tro på, og jeg har denne uken lært at aktivisme er å fargelegge sommerfugler.
Forrige helg reiste jeg og de andre sommerpraktikantene i Amnesty Region Øst til Kongsberg Jazz for å skape oppmerksomhet rundt solidaritetsaksjonen til støtte for kvinners rett til liv og helse i Nicaragua. Hvordan skulle vi få lystige festivaldeltagere til å bry seg om totalforbudet mot abort i Nicaragua? Hva vil trekke dem ut av konsertteltene og inn i Amnesty-teltet? Svaret ble fargeblyanter.
Jeg har aldri vært god til å tegne, eller klippe, for den saks skyld. Tekstil ble sett på med gru på timeplanen og alle yngre familiemedlemmer skjønte for lenge siden at tante Helle ikke kom til å tegne verken båt, fugl, slott eller prinsesse den dagen heller. Dette ble det brått en forandring på. Uken før Kongsberg ble alle praktikantkrefter brukt på sommerfugler.
Vi printet, tegnet, klippet og limte sommerfugler i utallige former og fasonger som vi håpet at festivaldeltagerne ville fargelegge. Målet var i utgangspunktet å samle inn en håndfull sommerfugler som kunne sendes til Nicaragua med Amnestys generalsekretær John Peder Egenæs senere i sommer.
Resultatet var overveldende. Da Kongsberg jazz var over, var hele standteltet vårt dekket av fargesprakende sommerfugler. Sommerfugler for håp.
Aktivisme starter ofte med en følelse av å være opprørt. Opprørtheten kan ofte gå over i misnøye, maktesløshet og sinne. På Kongsberg Jazz gikk min opprørthet over til håp. Selv om Lasse på 3år eller Helge på 9år mest sannsynlig ikke forstod det fulle og hele formålet med fargeleggingen de så flittig holdt på med, var det en utvilsom stolthet som lyste opp da nettopp deres sommerfugl ble festet til den knallgule Amnesty-banneren.
Av og til er det deilig å fargelegge utenfor linjene og se at aktivisme kan skapes gjennom håp, og ikke bare fortvilelse.
Hver fredag deler Amnesty gode aksjonsideer i serien God helg.
Tidligere innlegg i serien:
Inspirerende aktivister
Halloween for human rights
Ligge i kø med mening
Blogg for livet
V for vafler
Heia Australia!
Å gjøre en forskjell med humor
Har du møtt iHobo?
En kampanje blir til
Eyes on Nigeria
“You can’t change history, but you can change the future”
Dere er blitt lurt
Inspirerende rekrutteringskampanje
God helg
Forfatter:
No Quick Fix
Lys sommernatt. En lang sval kveld med gode venninner på en blomsterveranda. Når jeg bryter opp for å gå hjem, sier Maria: – Husk, hvis du blir voldtatt på veien, så er det din egen skyld. For nå har du drukket et par glass vin. Og så skal du gå hjem alene, til tross for at Hanne Kristin har advart om voldtektsfaren du utsetter deg for.
Voldtektsdebatten, som ikke bare har vært vårens store snakkis men som også ser ut til å bli sommerens agurk, har de siste månedene hatt et klart og tydelig fokus på victim-blaming for ikke å si victim-shaming. Det er jo i og for seg ikke noe nytt. Allerede i 2007 gikk redaktør Hilde Haugsgjerd ut på kommentatorplass i Aftenposten: ”Det største ansvaret for å unngå å bli voldtatt på gaten må dessverre kvinner selv ta. Det handler om å la være å gå alene gjennom byen nattetid“.
Enkelte media kaster seg på bølgen også denne gangen. I Bergens Tidende slår journalisten fast at lensmannen som for noen år tilbake uttalte at enkelte kvinner ber om å bli voldtatt dessverre har rett i at kvinner må lære seg å passe bedre på seg selv.
Oslo-politiet har denne våren gjort en overraskende men solid innsats for å sørge for at ansvaret for overgrep plasseres der det ikke hører hjemme. I politiets siste voldtektsrapport kommer det frem at to av tre jenter har vært utsatt for trusler, tvang og vold i forbindelse med voldtekt, men hittil har ingen kommentert denne statistikken. Den viktigste grunnen til dette er at politiet i sin presentasjon av rapporten heller valgte å fremheve at to av tre jenter som anmelder voldtekt var beruset. I tillegg fremholdt politiet at kvinners utsatthet for voldtekt øker med utviklingen av en ny og mer utforskende seksualkultur blant unge kvinner, en påstand som forøvrig ble kontant tilbakevist av overlege Henriette Waitz ved Overgrepsmottaket i Oslo kort tid senere. Mens justisminister Knut Storberget derimot ga uttrykk for at politiet etter hans mening gjorde helt rett da de gikk ut med denne voldtektsanalysen.
Også rettsvesenet har bidratt med en skikkelig porsjon victim-shaming denne våren. I en ny oppsiktsvekkende voldtektsdom fra Oslo Tingrett slår tingretten fast at: ”Retten feller ingen moralsk dom over NN, men konstaterer at hun i beruset tilstand ikke er fremmed for å ha sex med menn hun ikke kjenner godt”. Retten tydeliggjør at kvinnen med dette har mistet sin troverdighet som offer i en voldtektssak. Det hjelper jo ikke stort at straffen for voldtekt går opp når victim-blaming sperrer for domfellelse.
Venninnene mine harselerer med utspillene. Selvfølgelig – hva annet kan vi gjøre? Vi har alle en søster, venninne, kollega som har vært utsatt for voldtekt. Vi vet hvor hardt og brutalt det kan ramme, og hvor dyptgripende og langvarige skadevirkningene er. Men vi kan likevel ikke la frykten for voldtekt styre våre liv. Vi kan heller ikke begrense vår livsutfoldelse for å forebygge et overgrep ingen av oss har tenkt å begå. Vi vil også i framtiden kunne glede oss over å få dele en flaske vin med gode venner i en lun hage eller på et livlig utested, og kunne sykle hjem fra Ullevål Hageby eller Grünerløkka etterpå. Riktignok med hjertet i halsen, men jeg synes sånn av prinsipp at det er viktig å holde fast på retten til å ferdes fritt i det offentlige rom.
Det er et statlig ansvar å forebygge, etterforske og straffe overgrep, og å sikre offer for overgrep rehabilitering og kompensasjon. Og det er et samfunnsansvar å motvirke fordommer og kjønnsstereotype oppfatninger som legger grunnlaget for diskriminering og vold. Victim-blaming er en avledningsmanøver som politikere og andre tyr til når det ikke finnes moralsk holdbare argumenter som kan forklare årsakene til at stat og samfunn ikke kan eller vil ivareta sine menneskerettslige forpliktelser til å sikre kvinners grunnleggende rett til fysisk og psykisk integritet og seksuell autonomi.
Victim-blaming er en umulig quick-fix der ansvaret for å hindre overgrepet legges på den enkelte kvinnen, det potensielle offeret. Om kvinnen bare hadde sluttet å drikke, gå ut om kvelden, sluttet å flørte, så hadde det løst problemet. Så enkelt er det ikke, for voldtekt har først og fremst strukturelle årsaker, og løsningen er dermed ikke et individuelt men et kollektivt anliggende.
- Jeg hørte en historie om ei jente som ble forsøkt voldtatt, hun sykla også, og hun ble rett og slett så sinna at hun kasta sykkelen på fyren. Det kan jo du også gjøre om noen skulle prøve seg, foreslår min venninne Agnes en natt vi sykler hjem fra fest sammen.
Av alle forslag til individuelle løsninger for å forebygge voldtekt er dette faktisk det beste jeg har hørt .