19. mars 2012

Kvinnekamp i Peru

Visste du at hver 8. time dør en peruansk kvinne i forbindelse med svangerskap?

Åse Karen Westad Fjeld jobber frivillig for Amnesty i Peru, og har tidligere vært praktikant for Amnesty i Norge.

Peru er et land der menneskerettighetsbruddene står i kø. Manglende helsetilbud i rurale områder, illegale aborter og mangel på informasjon om prevensjonsmidler bidrar til noen av bruddene på kvinners rettigheter. Under mitt opphold i både kvinnerettighetsorganisasjonen WARMI Peru og i Amnesty Peru, har jeg blitt kjent med landet fra en side jeg aldri ville fått muligheten til som turist , og ikke minst fått et nytt engasjement.

Jeg glemmer for eksempel aldri sjokket da Caroline ved Amnestys kontorer i Lima fortalte at hver åttende time dør en peruansk kvinne som følge av komplikasjoner i forbindelse med graviditet . I Latin-Amerika finner vi høyere mødredødelighet kun i Haiti.

I Nicaragua er det totalforbud mot abort. Støtt Amnesty-aksjonen for å avskaffe denne loven!

Mødredødelighet blant urbefolkningen

Perus mødredødelighet er et sammensatt problem, ofte et resultat av manglende eller diskriminerende helsetilbud utenfor byene. Ifølge tallene i Amnesty Perus siste rapport  om mødrehelse, hadde hele 60 prosent av urbefolkningen ingen helseinstitusjon i sitt nærmiljø. I mange tilfeller må gravide kvinner gå i timesvis for å motta legehjelp når riene melder seg. Da er det ofte for sent.

Amnesty har også pekt på utfordringene språk og kulturforskjeller utgjør.

Peru har 71 etniske grupper med ulike språk.Da hjelper det lite om helsepersonalet bare snakker spansk.  Flere kvinner med urfolksbakgrunn har fortalt hvordan de er redde for å oppsøke legehjelp og klinikker, både på grunn av språkproblemer, nedlatende behandling og fordi de blir tvunget til å føde liggende. Blant urbefolkningen er det vanlig å føde oppreist eller sittende.

Illegale aborter

I urbane områder er illegale aborter en trussel mot kvinners liv og reproduktive helse, spesielt blant fattige kvinner. Som i andre latinamerikanske land har den katolske kirke stor innflytelse, og abort er forbudt. Lovgivningen gjør abort til bussiness. Alternativet for kvinner som ikke kan bla opp 4 månedslønner for å foreta et sikkert inngrep på en privat klinikk,  er et sjansespill.

Useriøse aktører tilbyr å utføre ”forsinkede menstruasjoner”, og ”kurere” den gravide. Hvert år utføres 356 000 illegale aborter , som bidrar til infeksjoner, sterilitet og blødninger. Kvinner med komplikasjoner etter en abort kvier seg for å oppsøke medisinsk hjelp, i frykt for å blir anmeldt av helsepersonell.

 Terapeutisk abort

Ifølge peruansk lov er såkalt terapeutisk abort tillatt, det vil si at abort er lovlig om mors liv og helse står i fare. I november i fjor kritiserte likevel FNs kvinnekomité Peru for brudd på menneskerettighetene til en jente som hadde blitt gravid i en alder av 13, som følge av voldtekt. Jenta hoppet fra en bygning i et forsøk på å ta selvmord, men overlevde. Legene som behandlet jenta i ettertid nektet å innvilge hennes ønske om abort, og som resultat ble hun lammet for livet. Uklarhetene i forbindelse med retten til terapeutisk abort er mange, og den tunge bevisbyrden ligger hos kvinnen.

Kampen for terapeutisk abort står sentralt i WARMI Perus arbeid. Organisasjonen sammenfatter nyhetsbrev om seksualisert vold og misbruk, samt vold mot kvinner, og produserer radioprogrammer om kvinners rettigheter. Som Gladys i WARMI Peru påpeker:

- Alt dette henger sammen. Hvis en kvinne voldtas, eller en jente blir seksuelt misbrukt, og dette resulterer i en graviditet, mener vi det må være opp til henne selv å bestemme om hun ønsker å fortsette graviditeten, ikke opp til leger, sykehus og myndigheter.

Landets kvinneorganisasjoner etterlyser en protokoll med klare retningslinjer for terapeutisk abort. 150 til 200 kvinner dør årlig på grunn av den manglende protokollen. Dette var et av president Humalas løfter da han gikk til valg i fjor, og samtidig et av kravene på parolene i årets tog i anledning den internasjonale kvinnedagen.

Ulovlig informasjonstilbud

Mangel på informasjon om prevensjonsmidler blant ungdommer er nok et eksempel på hvordan peruanske myndigheter ikke oppfyller de internasjonale menneskerettighetene, som tilgang til helse og utdanning. Inppares peker på hvordan fruktbarheten til peruanske kvinner har gått ned de siste årene, mens det høye nivået tenåringsgraviditeter er stabilt, noe som fører til både avbrutt skolegang og risikofødsler.

Som et ledd i å redusere dette, hevet myndighetene seksuell lavalder fra 14 til 18 år. Som en konsekvens er ungdom engstelige for å oppsøke lege og helsestasjoner, og trenger foreldrenes samtykke.

Informasjonstilbudet til ungdom er forbudt. Dette er et eksempel på en lov som er til skade for dem den er ment å beskytte.

Hasteaksjon

Nylig gjennomførte derfor Amnesty Peru i samarbeid med ulike organisasjoner, en nasjonal hastekampanje, der målet var å samle inn 5000 underskrifter for å avskaffe loven. Heldigvis resulterte kampanjen i mer enn 10 000 underskrifter fra hele Peru, samt i et nasjonalt nettverk av ungdommer som står sammen om sine rettigheter.

Fremdeles gjenstår det å vente til april for å se om kampanjen kan føre til en lovendring, men underskriftene er på plass!

Menneskerettighetsbruddene er som sagt mange, men det er utrolig inspirerende å se hvordan enkeltmennesker og organisasjoner jobber sammen for å sette lys på disse. Sammen utøver de press for å kreve peruanske kvinners reproduktive rettigheter, og redusere mødredødeligheten.

Åse Karen Westad Fjeld (27) har vært praktikant i Amnesty Region Øst siden august 2010 og har blant annet deltatt i Sommerfuglkampanjen for avkriminalisering av abort i Nicaragua. Nå er hun frivillig i Amnesty Peru, og jobber samtidig i kvinnerettighetsorganisasjonen WARMI Peru, der hun lager informasjonsvideoer og bidrar i radioprogrammer.

16. mars 2012

Bli aktivist, du også!

En viktig utfordring for Amnesty og våre aktivister er å gjøre sakene våre relevante for oss her hjemme i Norge. Mange av sakene våre angår personer og situasjoner som er fjernt fra Norge og vårt samfunn.

Gjennom aksjonene våre er målet å  skape interesse og engasjement for disse sakene,  og få gjennomslagskraft overfor aktuelle myndigheter og andre interessenter. Slik bidrar aksjonene til at konkrete menneskerettslige mål nås.

Les mer om Amnestys vårkampanje – i solidaritet med frigjøringsprosessen i Midtøsten og Nord-Afrika.

Ulike aktivister, samme mål

Våre aktivister kjennetegnes av et brennende engasjement, fantastisk kreativitet og imponerende innsatsvilje.  Målet er å skape en bedre verden, hvor menneskerettighetene gjelder for alle.  Vi har aktivister over hele landet, i alle aldre og med ulik kompetanse og bakgrunn. Det forklarer hvorfor aksjonene våre stadig preges av nye ideer og sterke løsninger. Alle innspill og ideer tas mot med stor takk – i Amnesty er vi alltid opptatt av hvordan vi kan få frem budskapene våre enda bedre.

Lag aksjon selv

I mars har vi hatt to store aksjonsdager, kvinnedagen 8.mars og Syria-markeringer 15.mars.  I februar bygget aktivistene våre Tahrir-plasser i fem norske byer for å markere ettårsdagen for Mubaraks fall 11. februar. Bildene og filmen fra arrangementene taler for seg. Både planleggingen og gjennomføringen var rett og slett innmari moro for alle involverte.

Se bilder fra 15.mars-aksjonen på Facebook-siden vår.

Til deg som bidro: Tusen takk!  Og til deg som har lyst til å være med neste gang:  Du er hjertelig velkommen!

Husk at du gjerne kan ta initiativ til å lage en aksjon i ditt nærmiljø.

 

Camille Skare er kampanjeleder i Amnesty International i Norge. Hun blir kjempeglad hver gang en ny aktivist melder seg til tjeneste.

15. mars 2012

Fengslet på ubestemt tid

Etter å ha sultestreiket i sekstiseks dager, har Khader Adnan endelig blitt lovet sin frihet. Men fortsatt holdes han og over tre hundre palestinere i adminstrativ forvaring, fengslet uten at det framgår noen anklager mot dem. Og på Vestbredden fortsetter demonstrasjonene.

Inger Hannisdahl blogger for Amnesty fra Vestbredden.

RAMALLAH: Gatene i byen som fungerer som hovedstad for de palestinske områdene er fulle av grafitti som viser Khader Adnan, palestineren som har blitt holdt i såkalt adminstrativ forvaring av israelske myndigheter siden 17. desember 2011. Dette er sjette gangen han har blitt holdt i forvaring av Israel.

Adminstrativ forvaring er en praksis som brukes i en rekke land, deriblant Israel. Det innebærer at mennesker som myndighetene regner som sannsynlig at kan komme til å utgjøre en sikkerhetstrussel, kan holdes fengslet i seksmånedersperioder som deretter kan forlenges. Dermed blir forvaringen i praksis er på ubestemt tid.

Rekord i sultestreik

Adnan holder nå rekorden for den lengste sultestreiken i palestinsk historie, etter at han endte en sekstiseks dager lang sultestreik den 21. februar i år. I bytte mot at han begynte å spise igjen, gikk israelske myndigheter med på å løslate ham fra forvaringen den 12. april. Hvorfor han skal holdes fengslet fram til denne datoen, oppgis ikke. Fortsatt har han ikke blitt anklaget for noe lovbrudd.

Selv om Khader Adnan har fått løfter om frihet, har demonstrasjonene fortsatt. Hundrevis av andre palestinske fanger i israelske fengsler har begynt sultestreiker i solidaritet og protest.

På kvinnedagen 8. mars var det demonstrasjoner i Ramallah for Hana Shalabi, en kvinnelig palestinsk fange som nå har sultestreiket i én måned. Hun begynte sultestreiken da hun ble fengslet uten lovlig grunn den tolvte februar i år. Det er andre gang hun har blitt fengslet uten rettssak. Det første fengselsoppholdet varte i over to år.

Menneskerettigheter gjelder alle

Både Khader Adnan og Hana Shalabi har blitt knyttet opp mot organisasjonen Palestinian Islamic Jihad (PIJ), som regnes som en terroristgruppe av USA, EU og en rekke andre stater. Det ryktes om at Adnan er leder for denne gruppen på Vestbredden, noe som benektes av han og hans kone. Hvorvidt Adnan og Shalabi har bånd til PIJ eller ikke, er uansett irrelevant. Alle mennesker har juridiske rettigheter, blant annet rett på en rettferdig rettssak. Denne retten er de som holdes i adminstrativ forvaring fratatt.

Krav om forandring

Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, blant annet Amnesty, har engasjert seg i saken og krevd at Khader Adnan og andre palestinere som holdes fengslet får en rettssak eller blir løslatt umiddelbart, og at Israel stopper bruken av adminstrativ forvaring.

Skriv under på aksjonen – stopp administrativ forvaring!

Også blant innbyggerne i Ramallah har saken vekket stort engasjement. På en kafé i byen møter jeg en rekke mennesker som alle har deltatt i demonstrasjoner i solidaritet med Khader Adnan og andre palestinske fanger. Alle er ivrige etter å fortelle om saken og ber meg innbitt om å skrive om det, men ingen vil oppgi navnene sine.

I et land der man kan bli fengslet på ubestemt tid fordi man kanskje kan komme til å utgjøre en sikkerhetsrisiko i framtiden, gjelder det å trå forsiktig. Det kan vanskelig kalles reell ytringsfrihet.

Journaliststudent Inger Hannisdal (20) er i Midtøsten for å skrive. Hun starter som praktikant i Amnesty etter påske.

15. mars 2012

Hva kan Norge gjøre for Syria?

I dag er det ett år siden syrere tok til gaten i protest mot knebling og forfølgelse. Det var i byen Deraa det hele startet – med krav om at barn som var blitt arrestert ble løslatt.

Nå, ett år etter, ønsker vi å vise solidaritet med modige syrere som i ett år har demonstrert for å oppnå frihet og respekt for menneskerettighetene og som har risikert livet, selv for å begrave sine drepte. Amnesty har navn på over 6500 syrere som er blitt drept. FN opererer med enda høyere tall. De fleste er drept av sikkerhetsstyrker i forbindelse med demonstrasjoner. Med opptrappingen av volden den seneste tiden, har det også kommet rapporter om overgrep og drap begått av væpnede opposisjonsgrupper. En utvikling som er dypt foruroligende og fullstendig uakseptabel.

Sjokkerte vitner

Vi markerer ettårsdagen fordi vi i likhet med mennesker over hele verden er sjokkerte vitner til de forbrytelser mot menneskeheten som foregår i Syria. Vi er også sjokkerte vitner til en verden som ennå ikke har maktet å komme det syriske folk til unnsetning. Vi markerer dagen i et forsøk på å motvirke følelsen av avmakt. Vi markerer dagen i protest mot Syrias makthavere som har valgt å svare ropet om rettferdighet med den grusomste og mest hensynsløse vold.

Be Russland stanse våpeneksporten til Syria – signér aksjonen vår her!

Ingen uavhengige observatører slipper inn i Syria, men Amnesty International samler kontinuerlig inn informasjon om situasjonen gjennom et omfattende kontaktnett i Syria og utenfor landet og gjennom intervjuer med syriske flyktninger i nabolandene Tyrkia, Jordan og Libanon.

Grusom tortur

I går la vi frem en rapport som dokumenterer tortur i et omfang og av en grusomhet uten sidestykke. Amnestys rapporter om Syria har gjennom tiår vært grusom lesning, om rutinemessig tortur i syriske fengsler, om systematisk knebling av ytringsfriheten og om et allestedsnærværende etterretningsvesen. Men rapportene det siste året har ikke vært til å bære. Nå er ikke torturen lenger rutinemessig, nå er den vanvittig i sin intensitet og oppfinnsomhet. I høst dokumenterte Amnesty hvordan arresterte blir torturert til døde, ja selv barn har lidd slike skjebner.

Siden har Amnesty pekt på hvordan leger og helsearbeidere er blitt tvunget til å velge mellom å angi sine skadde pasienter eller selv å bli arrestert hvis de nekter.  Rapporten som ble offentliggjort i går med den talende tittelen «Jeg ville dø» dokumenterer de 31 ulike metodene som syriske torturister nå bruker mot arresterte demonstranter. Jeg skal spare dere for groteske detaljer, men bare nevne ett eksempel. På 18 år gamle Khaled brukte torturistene en knipetang for å rive bort huden på hans ben.

Denne rapporten dokumenterer at tortur og annen mishandling er del at et omfattende og systematisk angrep mot sivilbefolkningen som representerer forbrytelser mot menneskeheten.

Stoppet av Kina og Russland

Et overveldende flertall av FNs medlemsland har samlet seg om en klar fordømmelse av volden som skjer i Syria, mens Sikkerhetsrådet hittil er blitt stoppet av Kinas og Russlands veto. Stormaktsinteresser står foreløpig i veien for at verdenssamfunnet samler seg om en felles politikk overfor et syrisk regime som har mistet enhver legitimitet. I likhet med det meste av verden krever Amnesty full stans i blodbadet, at Assad stanser angrep mot sivile, at humanitær bistand får slippe inn i de hardt prøvede byene og at alle som er arrestert for å bruke sin ytrings- og forsamlingsfrihet blir løslatt umiddelbart og betingelsesløst.

Men Amnesty har også appellert til det internasjonale samfunnet helt siden starten. Verden kan og må ta tre skritt:

• Sikkerhetsrådet må overføre situasjonen i Syria til den internasjonale straffedomstolen, som betyr å be domstolen starte etterforskning av de forbrytelser mot menneskeheten som finner sted – hvilket kan føre til arrestordre mot de som har ansvaret for forbrytelsene.
• Amnesty har også tatt til orde for en total våpenembargo mot Syria.
• Dessuten krever vi at alle Assad-regimets midler i utlandet blir frosset.

Dette er gjennomførbare og konkrete skritt for å fjerne mulighetene for å fortsette drapsbølgen.

Norge må bidra

Alle analyser av utviklingen i Syria peker i gal retning: Opptrapping av volden til fullskala borgerkrig, faren for oppsplitting av landet etter religiøse og etniske skillelinjer, regionale interesser som vil rive landet i stykker. Det er vanskelig å se håp. Når alt kommer til alt, er det kanskje det at vi i fellesskap markerer denne dagen, det som representerer et håp. Nemlig at folk i mange land krever ansvarsfull handling fra politiske ledere. Når russerne begynner å presse Putin kan mye skje.

Signér aksjonen – be Russland stanse våpeneksporten til Syria!

I mellomtiden må vi kreve at våre myndigheter gjør mer for å bidra. Støres gode dialog med sin russiske kollega blir ofte fremhevet. Nå må han bruke denne dialogen til å argumentere for endring i Russlands holdning til Syria. Det kan på sikt ikke være i Russlands interesse å holde sin hånd over en diktator som har mistet enhver legitimitet og som er blitt isolert av det meste av verden.

Norge må også arbeide aktivt for en total våpenembargo og ikke minst: Norge må bidra til å lindre den humanitære krisen. Det betyr både å bistå de nabolandene som nå tar imot store mengder flytninger, Tyrkia, Jordan og Libanon, men det betyr også å ønske syriske flyktninger velkommen til Norge.

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge.

9. mars 2012

Fra praktikantene

20 åringen Vilde og 70-årige Berit blogger om livet som praktikanter ved Amnestys hovedkontor i Oslo.

Der har de fått være med på alt fra underskriftskampanjer til å sende lykter mot himmelen:

Som nyslåtte praktikanter kom vi inn i en hektisk aktivitetsmåned for Amnesty.  Under slagordet «Hvis ikke menneskerettigheter gjelder små steder, gjelder de ingen steder» ble 8. mars-markeringen i Son vårt første prosjekt.

Amnesty sin kampanje heter «I solidaritet – I protest. På Tahrir.» Å sende opp lykter er en solidaritetshandling. Å signere postkort en protesthandling.

En boks med signaturer

Takket være nyrekrutterte aktivister ved Grevlingen ungdomsskole kunne vi reise hjem med en stor boks med underskrifter med krav om å løslate Nasrin Sotoudeh.

Krev at advokaten Nasrin løslates – signer aksjonen her.

«Den internasjonale kvinnedagen er dagen for å løfte blikket. I Midtøsten har kvinner det siste året stått på barrikadene for endring: for frihet, rettferdighet og respekt for sine menneskerettigheter. De fortjener vår oppmerksomhet og vår solidaritet», sa regionleder Ane Aamodt i sin appell. Og det gjorde vi da vi fulgte lyktene der de steg opp på himmelen.

Viktig engasjement

En annen ting å ta med seg i bagasjen i Amnestybussen på vei hjem var ordene til jurist og lokal kjendis, Vigdis Vevstad:  “Engasjement kan flytte fjell.”

Og det er helt sant: Menneskerettigheter gjelder på små steder!

Vilde (20) og Berit (70) er praktikanter for Amnesty i region øst

8. mars 2012

Midtøstens modige kvinner

I Iran er en kvinne dømt til seks års fengsel for «propaganda mot systemet» og «å handle mot nasjonal sikkerhet». Hun heter Nasrin Sotoudeh og er advokat.

Hennes forbrytelse er at hun har forsvart Nobelprisvinner Shirin Ebadi som har startet et senter for menneskerettighetsforkjempere. Dommen mot Nasrin ser ut til å være et ledd i en offensiv mot advokater og menneskerettighetsforkjempere i Iran.

Krev at Nasrin løslates – skriv under på Amnesty-aksjonen.

Regimet i Teheran forsøker å bringe enhver kritiker til taushet gjennom å kneble en kjent advokat som Nasrin. Bølgen av henrettelser som nå skjer i Iran ser ut til å være en del av samme offensiv.

Trosset frykten

Den internasjonale kvinnedagen 8. mars er dagen for å løfte blikket. I Midtøsten har kvinner det siste året trosset fryktbarrieren og gått på gatene for å kreve endring:  frihet, rettferdighet og respekt for menneskerettighetene.

Kvinner har stått sentralt i de politiske omveltningene i Tunisia, i Egypt, i Bahrain, i Jemen og i Syria. Og kvinner forsøker også andre steder å bryte igjennom lagvis med diskriminering, som i Saudi-Arabia og Iran.

Trakassert og torturert

Mange steder har kvinner betalt en høy pris for sitt engasjement. Kvinnelige demonstranter har blitt trakassert, arrestert og torturert. I Syria er det flere hundre kvinner og jenter blant de som er blitt drept av sikkerhetsstyrker det siste året. Mange har opplevd å bli utsatt for kjønnsbasert mishandling.

Samfunnene i Midtøsten er preget av omfattende diskriminering av kvinner. Det er samfunn med sterke patriarkalske tradisjoner der menn dominerer på de fleste offentlige arenaer, mens kvinner mange steder er henvist til den private sfære. Det er samfunn der diskriminering av kvinner i ulike varianter er skrevet inn i lovene.

Lite frihet

Samfunnene i Midtøsten er nå i voldsom omveltning og fire diktatorer har måttet gå i løpet av ett år. Opplever kvinner å ha fått mer frihet og rettferdighet i de landene der diktatorene er kastet? Arbeider de ulike overgangsmyndighetene mot diskriminering av kvinner i Tunisia, Egypt, Libya og Jemen?

Det er lite som tyder på det. Hovedinntrykket er at kvinner deltok – og fremdeles deltar – aktivt i protestene, men får liten eller ingen plass i de institusjoner som nå etableres for å reformere samfunnet. I Egypt ba Amnesty International de partiene som stilte til parlamentsvalget om å forplikte seg på ti sentrale menneskerettighetsområder. Av de partiene som svarte på utfordringen, hadde flest innsigelser mot ett punkt, nemlig å arbeide mot diskriminering av kvinner og minoriteter i lovgivning og praksis.

Trenger vår støtte

Kvinnelige aktivister i Midtøsten kjemper en vanskelig kamp på flere fronter samtidig: De kjemper mot diktatur, undertrykkelse og ufrihet – sammen med menn, men de kjemper også mot samfunnets mange lag med kvinnediskriminering.

Det vi kan gjøre er å anerkjenne deres innsats og vise at vi støtter dem. Amnesty International bruker den internasjonale kvinnedagen til å aksjonere for kvinnelige aktivister i Syria, Saudi-Arabia, Iran og Jemen. Enkle handlinger som enhver kan delta i ved å gå inn på amnestys nettside: www.amnesty.no.

Midtøstens modige kvinner fortjener vår oppmerksomhet og vår solidaritet!

Ina Tin er Amnestys spesialrådgiver for Midtøsten og Nord-Afrika. 

8. mars 2012

Lovlig diskriminering

På kvinnedagen står æresdrap, vold mot kvinner og diskriminerende lover på agendaen i Jordan. Men kampen for likhet mellom kjønnene er  vanskelig fordi det ikke er noe forbud mot kjønnsdiskriminering.

Journaliststudent Inger Hannisdal (20) blogger for Amnesty fra Midtøsten.

AMMAN: Kvelden før kvinnedagen tilbrakte jeg på en bar i Amman med fantastisk utsikt over hovedstaden, og mens bønneropene som kalte inn til kveldsbønnen blandet seg med Rihanna på høytalerne, slo det meg med full kraft hvilken merkelig todelt virkelighet kvinnene i dette landet lever i. På bordet ved siden av meg satt det to jenter med hvert sitt glass øl. De var sminket og kledd akkurat som venninnene mine i Oslo, klare for en tur på byen. Men samtidig er tildekkede kvinner, til og med i heldekkende niqab med bare øynene synlige bak sløret, et dagligdags syn på gaten i Jordans hovedstad.

Flere kan lese og skrive

Jordans største engelskspråklige avis, den regimevennlige dagsavisen The Jordan Times, markerte i dag kvinnedagen med en oppsummering av seiere og gjenstående utfordringer for landets kvinner. Det manglet ikke på optimistiske tall. Analfabetisme blant kvinner har blitt kraftig redusert og var i 2010 på 10,3%, mens gjennomsnittsalderen for kvinner som gifter seg har steget til 25,9 år – en stor oppgang fra tallet fra 1979, da kvinner giftet seg i en gjennomsnittsalder av 21,9 år.

Men selv om tallene ser gode ut, har det ikke skjedd mye for de aller yngste brudene.

Antall kvinner som gifter seg mens de er mellom 14 og 17 år har vært ganske konstant siden år 2000, kun med en liten nedgang  – fra 14,5% av alle giftemål inngått i landet, til 13% i 2010.

Store ulikheter

Kvinner og menn er fortsatt ikke likeverdige borgere i Jordan, hverken de facto eller i konstitusjonen. Loven gir i dag ikke barn av jordanske kvinner rett til å arve morens statsborgerskap. Om en mann med jordansk statsborgerskap gifter seg med en utenlandsk kvinne, vil barna deres bli tilbudt jordansk statsborgerskap. Den retten har ikke barn av jordanske kvinner gift med utenlandske menn. Dette har konsekvenser i et land der jordanere faktisk er en minoritet, og palestinere utgjør den største folkegruppen.

Viktig lovendring

Men forandring er mulig, det viser resultatene av journalisten og menneskerettighetsaktivisten Rana Husseinis årelange kamp mot æresdrap. Her dreide kvinnediskriminering seg om mer enn statsborgerskap. Det  handlet om liv og død. Paragraf 98 i lovverket som gir strafferabatt om et mord har blitt utført i raseri på grunn av et lovbrudd begått av offeret, gjorde at mordere kunne slippe unna med månedslange fengselsstraffer for å ha drept sine søstre eller døtre.

Men etter over femten år med protester, har det skjedd en forandring. Et nytt tribunal som tar seg av nettopp disse forbrytelsene, har siden 2009 satt en stopper for at rettssystemet ignorerer æresdrap på kvinner. Det har også blitt innført et forbud mot å bruke paragraf 98 om offeret er en person under 15 år, eller en kvinne uansett alder.

Rettslig likestilling

Jordan regnes i dag som et av de mest liberale landene i Midtøsten, et land der kvinner har stemmerett og en sterkere stilling i samfunnet enn i de fleste nabolandene. Men før likestilling virkelig kan oppnås, trengs det en mer fundamental endring av lovverket.  I dag er det forbudt å diskriminere mellom jordanere på bakgrunn av rase, språk eller religion. Kjønn blir ikke nevnt.

En endring av denne paragrafen, er i dag hovedsaken for Jordans kvinnerettighetsforkjempere. Først når det finnes rettslig beskyttelse mot diskriminering av kvinner, kan man begynne å snakke om ekte likestilling.

Inger Hannisdal er 20 år og studerer for å bli journalist. For øyeblikket er hun i Midtøsten for å skrive, og starter som praktikant i Amnesty etter påske.

8. mars 2012

Drømmen om like rettigheter

Iranske Sheyda (27) måtte flykte fra hjemlandet fordi hun og ektemannen blogget kritisk om myndighetene. På kvinnedagen skriver hun om mangel på likestilling i Iran – og håpet om endring.

To have a celebration on the 8th of March is one of the big wishes for Iranian women inside Iran. Last year I was invited to a very big party on this day, with a lot of women from all over the world. There were some small groups who worked with women in Norway.

It was just a big shock for me.

I knew everything about freedom and gender equality in Norway, but being in such a big celebration for women (just for women on 8th of March) was so interesting to me.

Les om hvordan Sheyda og ektemannen måtte flykte fra Iran. 

Discrimination and violence

I come from a country where violence against women has a good justification, like religion. A lot of men torture women, not just with beating but also with words.

I come from a country where children should live with their father after a divorce. Children stay be with their mother until they turn 7 years and after that they should go with the father. Nobody is thinking of how their childhood will be without their mothers.

I come from a country where talking about sex in schools is forbidden, but the rape statistics are so high. There are lots of fathers who rape their daughters, but government send confidential information to media that one should not share news about any rapes in families. 

I come from a country that has a lot of arrests on 8th Mars every year. Why? Because women like to be together and talk about things they don’t have, and the government doesn’t like it.

I come from a country where a testimonial in court by 2 women equals that of one man, and where women cannot watch a football match because it is an area for men.

I come from a country where men have the right to marry four times and where they can have more than hundreds concubines. And if you are travelling to a foreign country, you need your father’s signature if you are single, and your husband’s if you are married.

I come from a country where a hotel cannot let a single woman have a room, before they have called a governmental office.

Worse conditions for women

90 years ago some women in north of Iran decided to have a march on 8th of March and it became a yearly tradition in Iran after that.  But after the revolution on 1979, the government became the worst enemy on this day.

Women’s situation in Iran is becoming increasingly worse. Unemployment, insecurity, mass arrests and heavy sentences of imprisonment and exile for women, show how bad the situation is for women in Iran.

We had just a few representatives in parliament after 1979 that really tried to work for women. Most of the representatives in parliament are against having gender equality in Iran.

Many women activists arrested

For example: Iran’s labour market is traditionally for men. Although the basic wage for similar work in public service is identical, discrimination is very much present. The unemployment rate for women is two times greater than it is for men. More than half of prostitutes in Iran are married women who become prostitutes due to economic trouble.

Before the Iran election in 2009, women activists were more active in Iran. After that election and after a huge numbers of arrests in Iran, everything changed.

The government had arrested many activists and women activists during those big arrests. Some of them are still in prison and some of them have long-term prison sentences.

Because of that, a lot of women activists now live in other countries. They can write and they can defend equal rights but after a big political repression in Iran, women activists can’t work free. After a huge number of women being arrested, the main focus is on female prisoners and their families now.

Hidden violence

As we know, effects of violence are not just bruises and broken parts of the body. Anxiety, depression, fear, low confidence, sexual problems, obsessions, eating disorders, sleep disorders, self-blame and communications problems are the hidden effects of violence against women.

Imagine a mother with some of these symptoms.

How can she have a healthy relationship with her child? How can she be a normal employee in her job? How can she have a nice sleep and nice dreams at nights?

Knowledge is power

I am thinking of my mother, my grandmother and older women in my country. Now we know more about our rights because of high education. But they didn’t know and still a lot of women in all over my country (in villages) and even in Tehran don’t know about their rights.

The biggest wish of women activists in Iran is teaching them about their rights, showing them how life can be when they have the same rights as men.

Being a woman activist in Iran and Middle Eastern countries is totally different from Norway. Women in Iran and Middle Eastern countries have a long way to go before we  achieve  a society like Norway.

We need make women aware of their rights and when they understand, we should start to have an equal society in terms of gender rights.

Sheyda Jahanbin (27) er en journalist og blogger fra Iran. Hun jobbet som journalist i Iran fra 2005, før hun måtte flykte til Norge sammen med ektemannen Mojtaba “Maydar” Sameinejad (32). De kom til Norge i 2010, etter to år i Tyrkia.

I dag jobber Sheyda som journalist/redaktør for Human rights house of Iran  og hun lager radiodokumentarer.

5. mars 2012

På grensen til Syria

Hvor mye blod må vi ofre før verden kommer oss til unnsetning? Amnesty International har interjuet syrere som har flyktet over grensen til Jordan til al-Rantha.

I sin rapport fra grensen ved Syria kan Amnesty-etterforskeren Neil Sammonds avsløre det sjokkerende omfanget av tortur av dem som ble arrestert i Syria:

I en sykehusseng i al-Ramtha, noen få kilometer fra Dera i Syria, forteller Abu Suhaib om hvordan han og de fleste mennene i al-Taibe klare å flykte fra byen da den syriske armeen nærmet seg,

Abu Suhaib er en veltalende mann i midten av førtiårene, og han beskriver hvordan han og en mindre gruppe var vitne til scenariet som utspilte seg da antiluftraketter ble skutt i deres retning og granater så store som grapefrukt fløy gjennom benet hans, ut gjennom hans venstre hofte og tok med seg den venstre tommelen.

-Mitt eget kjøtt og blod sprutet opp i ansiktet på meg, sier han.

Banket opp alle som var igjen

Blant mange sårede ble han kjørt vekk på en mototsykkel til et tomt hus der han fikk den mest nødvendige førstehjelp slik at han kunne ta seg over grensen.

-Jeg klarte etter hvert å få adgang til en flyktningleir i al-Ramtha.  Der fant jeg klynger av menn, for det meste unge, som krøp sammen rundt et par gassovner i en kjeller.

Mennene som kom fra Dera’a, Na’ime, al-Taibe, De’al-Jiza, Tasil og Kaheill bekrev hvordan raketter, granater og tung maskingeværild var blitt rettet mot sivilbebyggelsen.  Syriske styrker hadde gått fra hus til hus og arrestert og banket opp alle gutter og menn som var igjen.

Plyndrer hjem

Regimet strammer renneløkken rundt Dera’a; flere tiltalls mennesker er drept i løpet av den siste uken, hjemmene deres plyndret for penger, smykker og computere, og generatorene er vandalisert.

-Men, sier Abu Suhaib, selv om jeg har sett menn bli drept rett ved siden av meg, er jeg ikke redd for å dø; det jeg virkelig frykter er å bli arrestert.

Førstehåndsvitneutsagn fra folk jeg snakket med denne uken i al-Ramtha, Irbid og Amman gir et bilde av hva tortur i Syria innebærer:

• Å bli banket opp om og om igjen i dager og uker er vanlig.
• Å bli utsatt for slag, spark, bli trampet på og slått med geværkolber av metall, stokker og kabler er så vanlig at det nesten ikke er verdt å nevne, til tross for at dette ofte forårsaker livstruende skader.

Grusom tortur

27 år gamle Tareq Isma’il al-Hariri flyktet fra al-Taibe til Jordan for ti dager siden etter at sikkerhetssyrkene kom for å arrestere ham for tredje gang.

Da han ble arrestert første gang satt han i nesten fem måneder sammen med fem andre menn i en celle som målte 1 x 1,7 m.  Atten dager i strekk ble han usatt for dulab, dvs. 100 slag mot nakne fotsåler.  Han ble også utsatt for shabeh der man blir heist opp fra gulvet med sammenlenkede håndledd og får elektrostøt og slag, blant annet med en kølle mot genitalene.

Under den andre arrestasjonen ble han fire ganger usatt for dulab.  Sammen med 24 andre menn ble han satt i en celle på 4 x 3 m. Først var han blitt grundig banket opp av «velkomstekomiteen» og måtte stå utendørs i 24 timer i bare underbuksen.

“Du ser dem dø”

Han fortalte meg at en av mennene i cellen hans fikk en knust flaske stukket opp i endetarmen. En annen mann fikk penis bundet til en stor vannpose mens han hang i shabeh-stillingen.  Vannposen ble kastet voldsomt rundt i rommet. En eldre mann som han delte celle med døde fordi han ikke fikk medisinsk hjelp.

– Du ser dem dø rett foran deg, og det er ingen ting du kan gjøre.

Hardnakketheten til mennesker som dem jeg snakket med i al-Ramtha er en garanti for at det syriske folk vil fortsette å kjempe mot den brutale undertrykkingen. Mangelen på beslyttsomhet fra det internasjonale samfunn er en garanti for at undertrykkelsen vil fortsette og antagelig tilta i styrke.

Hvor mye blod skal folk ofre før verden kommer til unnsetning?

Amnesty-etterforsker Neil Sammonds så med egne øyne hvor ille situasjonen er for syrerne, og er oversatt til norsk av organisasjonskonsulent Laila Belle.  Denne bloggen ble revidert i etterkant for å gjenspeile de siste opplysningene Amnesty International hadde mottatt.