Blogg

24. mars 2009

Amnesty – et lys i mørket

Ditt engasjement kan bety forskjellen mellom liv og død for et menneske i nød. Slik var det for Ali Saki. Han overlevde tortur i et av verdens mest beryktede fengsler fordi han visste at Amnesty var engasjert i saken hans.  I dag er han en av Amnesty Norges mest aktive medlemmer.

Han er overbevist om at Amnestys arbeid vil hjelpe Truong Quoc Huy, Karim Amer, Hu Jia og Mohammed Abbou .

”Når Amnesty kaster lys i en mørk celle er fangen allerede fri. Det er bare et spørsmål om tid. Vissheten om at Amnesty er engasjert i din sak gir deg styrke, motivasjon og nødvendig psykisk ernæring til å kjempe for frihet.”

ali-saki_nettAli Saki kom til Norge som politisk flyktning for 18 år siden.  Før det hadde han vært politisk fange i det beryktede Evinfengselet i Iran i seks år. Der ble han utsatt for lengre perioder med total isolasjon og systematisk tortur.

“Jeg satt på cellen i 17 måneder uten lufting. Det var ingen vinduer og lyset var slukket det meste av døgnet. Når jeg var ute av cellen ble jeg torturert. De pisket meg på undersiden av føttene med strømkabler for å få meg til å snakke. Min avdeling i Evinfengselet er kjent som Irans verste sted og jeg skjønte at jeg kunne bli drept.”

I fengselet forsøkte de forgjeves å få Ali til å angi andre fra den sosialistiske organisasjonen som han var del av.  For Ali var det viktig å holde tett. Han ville ikke knekke og utlevere noen andre, men det var ikke enkelt.

“Jeg var under hardt press og sterkt svekket både fysisk og psykisk.”

Han hadde planen klar. I undertøyet hadde han til enhver tid et halvt barberblad. Hvis han merket at han var ved å knekke ville han ta livet av seg. Heller det enn å risikere at noen utenfor skulle gå gjennom det samme som han.

“På den måten tok jeg vare på dem som var ute. Heldigvis, ved hjelp av Amnesty, var det ikke nødvendig for meg å ta mitt eget liv.”

En dag ble et lys tent i det stummende mørket som Ali Saki befant seg i. Ironisk nok var det hans fangevokter og voldsmann som tente håpet i han:

“Mens han torturerte meg begynte han å skjelle ut Amnesty. Han skrek: Din jævla idiot, verken Amnesty eller noen andre kan hjelpe deg. Jeg tar livet av deg!”

Ali var så hardt skadet etter torturen at han ikke klarte å gå tilbake til cellen på egne føtter. Mannen som torturerte han måtte hjelpe. Han forlot Ali i cellen med en trussel:

“Han sa til meg at nå fikk jeg tenke hele natten og dagen etter skulle han komme tilbake. Men det jeg tenkte var Yes, jeg er reddet! Noen der ute har engasjert seg i min sak.”

Nå kunne de ikke lenger knekke Ali Saki. Han forklarer at vissheten om at noen der ute visste om hans sak og var engasjert i den ga han styrke til å fortsette.

Ved hjelp av folk som hadde klart å rømme fra Iran hadde Amnestys kontor i London utarbeidet en liste på 50 fanger som ble utsatt for systematisk tortur og stod i fare for å miste livet. Amnesty International hadde god kontakt med den norske ambassaden i Teheran så da Ali endelig slapp ut av fengselet fikk han komme til Norge. Her ble han ble gjenforent med sine to små døtre og ekskonen. De hadde klart å flykte til Norge noen år tidligere.

Minnene fra fengselet og om venner som er blitt henrettet kan være tunge å bære, men Ali Saki ser fremover.

“Amnesty betyr alt for meg. De har reddet livet mitt og gitt meg muligheten til å kjempe for menneskerettighetene”

Artikkelen er skrevet av Camilla G. Sogn, praktikant i Amnesty International Norge.

24. mars 2009

Dødsdømt for blasfemi

Det var egentlig hans bror de var ute etter. Journalisten Perwiz Kambakhsh ble dømt til døden av en afghansk domstol i 2007, etter at noen hadde påstått at han hadde lastet ned og distribuert en kritisk artikkel om kvinnenes stilling i Islam på internett.

I følge Kambakhsh selv hadde han aldri begått de handlingene han ble dømt for, men han ble “tvunget” til å tilstå i politiavhør. Mye tyder på at dommen mot ham egentlig var ment for å hindre hans bror, som også er journalist, i å publisere kritiske artikler om krigsherrene som kontrollerer mye av det nordlige Afghanistan. I tillegg er afghanske myndigheter veldig opptatt av å blidgjøre de ekstremt konservative religiøse lederne de er avhengige av.

Etter internasjonale protester, blant annet fra Amnestymedlemmer over hele verden, ble dødsdommen omgjort til 20 års fengsel. Perwiz Kambakhsh er nå adoptert som samvittighetsfange av Amnesty. Saken hans viser at dødsstraff er et svært skummelt virkemiddel som ingen statlig myndighet bør ha adgang til. Oversikten over bruken av dødsstraff i 2008, som Amnesty offentliggjør i dag, dokumenterer at denne straffen i all hovedsak blir brukt av autoritere land med lite rettsstatlig kontroll.

24. mars 2009

Forfatter:

Kristian Hvesser

Dagens støttespiller: Stian Sannerud

Stian Sannerud er oldtimer og ildsjel i det norske skateboardmiljøet og teamsjef for Activist – Amnestys eget skate- og klesmerke. Han brenner for minoriteters rettigheter og er spesielt opptatt av tibetanernes sak. Les hvem han helst vil chatte med og hva som hadde vært på forsiden av VG i morgen dersom han fikk bestemme.

1. Hva er din favorittnettside?
Min favorittnettside er jo selvfølgelig www.activist.no.

Stian Sannerud2. Hva betyr ytringsfrihet for deg?
Ytringsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet som er forferdelig viktig. Friheten til å kunne uttrykke seg politisk, vitenskapelig, religiøst osv.., er det som utvikler oss og bidrar til forståelse mellom mennesker og nasjoner. For meg er det en frihet jeg tar for gitt, men det er det dessverre ikke for alle mennesker. Man skal ikke se langt øst for å finne grove eksempler på undertrykkelse av ytringsfriheten.

3. Hvem vil du helst chatte med på internett?
Det må vel bli Dalai Lama. Tror det kunne vært en opplevelse av toleranse, visdom og godhet som er ganske vanskelig å matche i vår levetid.

4. Hvis du fikk forsiden på www.vg.no i morgen, hva ville du fylt den med?
Det måtte blitt en todelt forside, hvor Kinas militærokkupasjon og overgrep i Tibet, skulle blitt grundig beskrevet og dokumentert. Og hvor palestinernes sak og stadig mindre landområder i sitt eget land skulle blitt satt mer i fokus. Et folkemord og en etnisk utrensing som verden altfor lenge har stått på sidelinjen og pratet diplomati om, men som ikke er blitt slått hardt nok ned på.

Flere støttespillere:

Charlotte Thorstvedt
Kjell Magne Bondevik
Abid Raja
Eirik Bø
Thomas Hylland Eriksen
Sigrid Bonde Tusvik
Ravi
Tre profilerte bloggere
Chungdak Koren
Hans Geelmuyden
Eli Engum Hagen
Torstein Dahle
Bente Erichsen
Inger Bråtveit
Dagfinn Høybråten
Mina Helene Hadijan
Fatemeh Fahadi-Elmenhorst

23. mars 2009

Forfatter:

Ina Tin

24 timer på Voss

24 timer på Voss ligger bak oss. Randi og jeg sitter med surrende hoder og svett superundertøy på Café Stasjonen. Vi hadde virkelig ingen anelse om hva som ventet oss da vi satte oss på bergenstoget i Oslo for et døgn siden.

Mens Hardangervidda åpner seg utenfor togvinduet utveksler vi håp og frykt for det neste døgnet. Randi drømmer om en solglitrende topptur og Amnestyaksjon under full mediedekning. Hun er redd for at vi skal forsinke hele ekstremsportgjengen på vei mot toppen fordi vi er i dårlig storbyform. Jeg svever i tankene allerede over fjellheimen på Voss i en tandemparaglider og forbanner værvarselet som melder om såpass dårlig vær at flyvningen står i fare. Jeg psyker meg opp til å gå ned fra toppen på telemarkski som jeg aldri har prøvd før.

jon-gjerde-og-ina-tin_nettI mørket på Voss går vi etter brølet fra visningen av dagens beste triks under Vinterveko i Voss. Det foregår i hagestuen til Fleischers Hotell. Alle har på seg luer og ser kule ut. Premier for beste frikjøring blir delt ut til gutter og jenter som åpenbart er fryktløse i møtet med snø, fart og fare. Jeg betrakter dem med et snev av misunnelse. Så hopper plutselig en mann ikledd rød drakt med hvitt Amnestylys over hele brystet opp på scenen og roper “Free Hu Jia!”. Han er i gang med å rekruttere aktivister til aksjonen dagen etter. Folk jubler og roper “Heia Jon, heia Jon!” Jon Gjerde kan ikke være annet enn lokalkjendis på Voss. Han er også Amnestyaktivist i superklassen med flere års imponerende stunts på ekstremsportveker både sommer- og vinterstid på samvittigheten. Det skal vise seg at han også er mer.

Dansegulvet er preget av fri utfoldelse, lekne kropper som gjenfinner balansen selv etter atskillige pils. Steinkontroll i enhver situasjon. De forteller historier om kombiturer i fjellheimen der ski og vinger avløser hverandre nedover. Eller ski og klatreutstyr. De gliser fornøyd. Ekstremsportutøvere. Jeg begynner å like dem.

Vi sovner til dundrende musikk og møter en Jon på morgenkvisten som fortsatt har festen i kroppen og få timers søvn på øyet. Men han er kledd til fjelltur og organiserer halve Voss pr mobil på veien opp til møtepunktet i Myrkdalen. Pappkasser med et hav av perfekt hjemmesydde Amnestydrakter i rødt. Poser med vinger til å fly med. Lass med proft telemarkutstyr og mine gamle fjellski med bindinger som fryser til is og må ha en skvett kokende kaffe for å åpne seg.

Været er ikke det beste, faktisk regner det så vidt. Min drøm om å fly blir vanskeligere og vanskeligere å holde fast i. Randi har pakket med skredsøker og søkestang og ser svært fornøyd ut ved tanken på å prøve krefter offpiste. Jeg trøster meg med at min viktigste oppgave tross alt er å engasjere til aksjon for Hu Jia på fjelltoppen og ikke å herme etter de hemningsløse natur-beseirer-barna.

Etter hvert er det en hel liten karavane av biler med vossinger som i regn og sludd har tenkt å slå et slag for en fengslet nettbruker i Kina ved å gå til topps på Finnbunuten ikledd røde drakter og hvite lys. Han som skal filme fra en motorisert paraglider er med. Andreas som vil filme fra bakken og intervjue oss Amnestyfolk er på plass. Per er allerede i gang med fotoapparatet. Eli har med babyen på ti måneder og det blir servert lunsj fra jettewok. De rødkledde skarer samler seg. Og det begynner å blåse. Snøen som laver ned er mer og mer vannrett.

free-hu-jia_nett1Heisen tar oss opp i det hvite havet og vinden øker på. Det blir raskt tatt en beslutning om at det er vannvidd å fortsette mot en topp som ikke er der. De rødkledde liner opp og folder ut banneret med kravet “Free Hu Jia!” Jeg forsøker å finne fotfeste på uvant glatte telemarkski i skråningen og fisker frem en ropert. Å holde appell om forfølgelse av nettbrukere i Kina for alpinister med hjelm og skibriller og røde Amnestydrakter i snødrevet på Voss er en høyst uvant opplevelse. Kontrastfylt. Rørende, faktisk.

Piloten som skulle ha filmet fra paraglider hekter seg på skiene til en kompis og så bærer det nedover. Banneret for Hu Jia seiler av sted mellom to skiløpere. Vi kommer velberget ned, utrolig nok, og takker hverandre for aksjonen.

På tilbaketuren er bilen til Jon igjen fullastet med bindinger og bannere og en ubrukt vinge. Da kommer det for en dag: mannen er verdensmester i hangliding! Og holdt inntil i fjor verdensrekorden i langdistanseflyvning med hanglider. 260 kilometer på seks timer. Og på vingen hans lyser selvsagt logoen til Amnesty. Og hjemme på låven hans henger kajakker med de samme logoene. Familien Gjerde er en gjeng iherdige ambassadører for meneskerettighetene. Også låvefestene deres under ekstremsportveko er tilegnet denne kampen.

“Jeg har drevet med hangliding i tretti år og elsker friheten til å utfolde meg. Det opprører meg å vite at andre sitter fengslet fordi de har gitt uttrykk for et engasjement. Jeg vil gjerne bidra til å gi dem friheten tilbake slik at de kan fortsette sitt engasjement.”

i-fart_nettI løpet av ettermiddagen får vi besøkt et større antall vossestuer på jakt etter det perfekte datautstyret til redigering av filmopptak fra aksjonen. Ingrid og mac’en hennes blir vår redning. Familien hennes spiser middag mens vi invaderer stuen og roter med teknikken. I aller siste liten får en tv-stasjon overført filene.

Randi og jeg tar farvel med familien Gjerde i det de kommer på at de må mate sauene lenge etter spisetid. Selv kaster vi oss over en hamburger på Café Stasjonen og kollapser før toget har nådd Finse. 24 timer på Voss.

Ina Tin er kommunikasjonssjef i Amnesty International Norge.

Bildene er tatt av Per Finne. Se flere bilder her.

22. mars 2009

Ekstremsport for Hu Jia

De samles på Voss hver sommer og hver vinter. Kitere, paraglidere, speedridere, freeridere og andre som elsker den ekstreme utfoldelsen. Hver gang aksjonerer de for menneske-rettighetene . I dag var kravet: Sett den kinesiske aktivisten Hu Jia fri!

Det snødde tett, var kraftig vind og lite sikt, men det stoppet ikke 30 ekstremsportutøvere i å gjennomføre en aksjon for Hu Jia i Myrkdalen, 20 minutter kjøretur fra Voss sentrum.    

Den lokale Amnestygruppen var ansvarlige for aksjonen som avsluttet Vinterveko 09. Intiativtaker er Jon Gjerde, verdensmester i hanggliding og Amnestyaktivist:

“Som ekstremsportutøvere nyter vi hver dag friheten til å utfolde oss. Under ekstremsportveko og vinterveko vil vi bruke den friheten til å aksjoner for de som ikke er like heldige som oss, og som blir fengslet for å si sin mening.”

Amnestys kommunikasjonssjef, Ina Tin, holdt appell i det tette snødrevet:

“Vi har alle sammen – med mer eller mindre besvær – kommet oss opp i den norske fjellheimen for å sende et budskap så vidt og bredt som mulig: Stopp kneblingen av den frie ytring! Sett mannen som brukte nettet for å si sin oppriktige og fredelige mening fri! Sett den kinesiske aktivisten Hu Jia fri!”

Her er noen bilder fra aksjonen:

Bildene er tatt av Per Finne.

21. mars 2009

Forfatter:

Kristian Hvesser

Opplev hvordan Kinas internettsensur virker

China Channel er en utvidelse (add-on) til nettleseren Firefox som lar deg oppleve hvordan internettsensuren i Kina virker. Den sender all trafikken til og fra Firefox gjennom en proxyserver i Kina, noe som medfører at trafikken blir sensurert av filterne til kinesiske myndigheter.

 

Går du inn på en “ulovlig” side med denne utvidelsen aktivert vil ikke siden komme opp. I stedet får du beskjed om at tilkoblingen har blitt avbrutt og du vil bli forhindret fra å gå inn på andre internettsider i et par minutter. Det er bare Firefox som vil bli påvirket og du kan gå tilbake til normal surfing når som helst.

Gjør følgende for å oppleve kinesisk internettsensur:
- For å laste ned utvidelsen åpner du Firefox, går til www.chinachannel.hk og trykker på download.
- Følg installasjonsbeskrivelsen her: http://www.chinachannel.hk/#instructions.

Nå blir trafikken sendt gjennom en proxyserver i Kina. Du vil sannsynligvis oppleve at sider bruker mer tid på å lastes enn normalt, og enkelte ganger vil du kanskje ikke få kontakt i det hele tatt. Det kan også kreve flere forsøk før du får kontakt med en proxyserver. Hvis du går til en “ulovlig” side som www.amnesty.org blir forbindelsen brutt og du vil bli forhindret fra å gå til andre nettsider i et par minutter. Flere forbudte sider ligger i listen under.

VIKTIG: Hvis du allerede har proxy-instillinger lagt inn i Firefox, kan disse bli slettet ved å installere China Channel. Ta sikkerhetskopi av innstillinger før du installerer utvidelsen. Programmet er fremdeles i betaversjon, og kan derfor være ustabilt. Utvidelsen er kontrollert for virus, men Amnesty International skal ikke holdes ansvarlig for skader på programmer eller operativsystem som følge av installasjonen. China Channel installeres på eget ansvar. Programmet fungerer bare sammen med Firefox, og ikke med andre nettlesere. For å gå tilbake til vanlig surfing, velg “none” i nedtrekksmenyen og trykk “Go”. Utvidelsen kan avinstalleres ved å gå til Verktøy -> Utvidelser.

Eksempler på sider som blir blokkert av kinesisk internettsensur er:
http://www.amnesty.org (Amnesty International)
http://www.hrw.org (Human Rights Watch)
http://news.bbc.co.uk/chinese/simp/hi/default.stm (BBC nyheter på kinesisk)
http://www.vot.org (Voice of Tibet)
http://www.tibet.no (Den norske Tibetkomité)
http://www.savetibet.org (International Campaign for Tibet)
http://www.falundafanorge.com (Falun Gong i Norge)

Har du testet programmet og kanskje oppdaget andre sider som sensureres? Del dine tanker om kinesisk sensur i kommentarfeltet.

21. mars 2009

Forfatter:

Kristian Hvesser

Dagens støttespiller: Charlotte Thorstvedt

Charlotte Thorstvedt er datter av Erik Thorstvedt og ble først kjent da hun ble den første norske programlederen på MTV. Hun jobber som modell og kom på tredje plass i Asias største modellkonkuranse. Les hvor hun handler på internett og holder seg oppdatert på musikk, og hvilken redaktør hun ønsker å chatte med.

Charlotte Thorstvedt1. Hva er din favorittnettside?
ebay.com og net-a-porter.com :) Jeg er stor fan av nettshopping og elsker å finne frem til vintageskatter på ebay!

NME.com er en bra side for å holde seg oppdatert på musikknyheter.

Jeg ble først interessert i menneskerettigheter og Amnesty når jeg gikk på den internasjonale skolen i Stavanger, så jeg må jo nevne nettsidene til mine Amnesty-røtter, http://www.amnesty.no/sor.

2. Hva betyr ytringsfrihet for deg?
Ytringsfrihet er svært viktig og jeg tror mange i Norge tar den for gitt. Det føles nesten uvirkelig å tenke på at jeg kunne ha risikert fengselstraff og tortur dersom jeg sa noe regjeringen ikke likte i et intervju som dette, eller på TV om jeg tilfeldigvis hadde bodd i et annet land.

3. Hvem vil du helst chatte med på internett?
Elisabeth Dijan, sjefsredaktør i Numéro. Meget interessant person som har laget et flott blad for kvinner som vil lese om kunst, design og musikk – ikke noe om rynkekremer og forføring av mannfolk.

4. Hvis du fikk forsiden på www.vg.no i morgen, hva ville du fylt den med?
Krig og fred og religion og kultur og politikk og sånn ;)

Flere støttespillere:

Kjell Magne Bondevik
Abid Raja
Eirik Bø
Thomas Hylland Eriksen
Sigrid Bonde Tusvik
Ravi
Tre profilerte bloggere
Chungdak Koren
Hans Geelmuyden
Eli Engum Hagen
Torstein Dahle
Bente Erichsen
Inger Bråtveit
Dagfinn Høybråten
Mina Helene Hadijan
Fatemeh Fahadi-Elmenhorst

20. mars 2009

Forfatter:

Patricia Kaatee

Feminisme på norsk: Fra BH- til hijab-brenning

Jeg tok steget fra å være jente til å bli kvinne i 1975. Jeg var tretten år, og kjente det i hele meg. Nå var barndommen over.  Og  så, i tillegg til dette, hadde jeg fått mitt eget år. FNs internasjonale kvinneår! Jeg var umåtelig stolt.

Jeg har vært feminist siden den gang, selv om jeg glatt innrømmer at det tok litt tid før jeg skjønte hva feminisme egentlig var, og hvorfor den var viktig. Den erkjennelsen kom etter hvert.

Den kom med kunnskap om hvordan tusenvis av unge jenter og kvinner får ødelagt liv og helse gjennom vold og voldtekt hver eneste dag. Kunnskap om hvordan systematisk voldtekt av kvinner ble brukt og brukes som et strategisk krigsvåpen i Bosnia og Kosovo så vel som i Sudan og Kongo, og om hvordan ikke en gang kvinner i de nordiske land har mulighet til å oppnå rettferd i rettssystemet etter en voldtekt. Og da jeg selv gikk gravid og skulle føde mitt første barn gikk det opp for meg at det hver eneste dag er 1500 kvinner i verden som dør i barsel. Over en halv million i løpet av ett år. Omtrent 99 prosent av de globale dødsfallene skjer i utviklingsland. Nesten alle  kunne ha vært forebygget og unngått.

I mine unge år var det likevel et par ting som plaget meg med å være feminist. En av dem var dette med BH-brenningen. Da jeg erklærte meg feminist var det opplest og vedtatt at ekte feminister bærer ikke BH. Kvinnekroppen skulle få være slik den var, og ikke presses inn i kunstige former som ikke hadde noe annet formål enn å fremstille kvinnekroppen som objekt for menns lyst, og å bidra til å tingliggjøre kvinnen. BH- brenningen ble dermed det symbolske uttrykket for at kvinner tok tilbake makt og myndighet over sin egen kropp, og dermed også over sitt eget liv. Retorikken var besnærende. Realitetene var det verre med.

Etter som jeg vokste til ble det nemlig veldig tydelig at jeg var – og er – av en slik fysisk beskaffenhet at jeg faktisk virkelig trenger å gå med BH. Det er rett og slett ubehagelig å gå uten. Den sterke uniformeringen i kvinnebevegelsen tillot imidlertid lite slinger i valsen. Skillet mellom de ekte troende, og medløperne og femtekolonister, gikk ved BH-stroppen. Det gikk selvfølgelig også mange andre skillelinjer på kryss og tvers,  men BH’en syntes å være det minste felles multiplum for kvinnebevegelsen i mange år. Og hvem har vel lyst til å bli stemplet som medløper?

Foto: privatDet forble et pussig paradoks at kvinnebevegelsen, som en sterk sosial bevegelse som virkelig evnet å sette kvinners rett til å velge sitt eget liv på den politiske dagsorden, satte så snevre rammer for hvordan feminister kunne få ytre seg og uttrykke sin identitet.

Etter hvert som kvinnebevegelsens legitime krav om likestilling mellom kvinner og menn fikk økende oppslutning i det norske samfunn ble det også mindre behov for å markere grensen mellom dem og oss, og å gi det et fysisk utrykk. Jeg tror det var Sigrun Berg-skjerfene som forsvant først. Og etter hvert, sakte men sikkert, ble det mulig å være feminist med både BH, leppestift og neglelakk.

Nå etter at Sarah Rasmussen har begynt å brenne hijab frykter jeg det verste. Jeg må få understreke at hun selvfølgelig står fritt i å brenne sin hijab. Jeg skal, i ytringsfrihetens navn, gjøre det jeg kan for å sikre hennes legitime rett til å utrykke sin mening, og forsvare henne mot snøballkastere og andre som vil begrense hennes muligheter til å utrykke seg. Jeg jobber tross alt i Amnesty.

Men jeg liker det dårlig. Jeg får noen ubehagelige assosiasjoner til de årene der jeg verken kunne løpe eller danse fordi noen hadde fått det for seg at BH’en var det ultimate beviset for kvinneundertrykking. Hvorfor var det ingen som rakte opp hånden og sa at BH’en faktisk også kan være et nyttig plagg?

Er det slik at det nå er hijab’en vi skal gå etter? Er det hijab som skal bli det nye minste felles multiplum, som synliggjøre skillet mellom inn og ut, vellykket og mislykket, undertrykt eller frigjort, integrert eller potensiell muslimsk ekstremist? Det er i så fall et utrolig skremmende perspektiv.

Jeg har vanskelig for å se hvordan brenningen av en hijab kan være et uttrykk for solidaritet med kvinnene som velger å bære skautet. Tvert imot, jeg kan ikke se det som annet enn et utrykk for manglende raushet og respekt. Jeg kan heller ikke forstå hvordan noen kan mene at hijabbrenningen skal bidra til at kvinner som nå blir tvunget til å bære skautet herved vil få større rom til å ta egne valg. Hijabbrenning gir i hvert fall en krystallklar tilbakemelding om at det bare er plass i fellesskapet til kvinner som kaster skautet, og forsterker allerede eksisterende fordommer og motsetninger uten å bidra til å finne løsninger.

For meg handler likestilling og likeverd om kvinnens rett og mulighet til å kunne ta egne valg. Retten til å kunne velge å gå med hijab blir dermed like viktig som retten til å kunne la det være.

Det finnes bare en løsning på denne situasjonen. Vi må begynne å brenne noe annet. BH’en var ingen suksess, og å brenne hijab i frigjøringens navn er bare tull.

Er det noen som frivillig ofrer nisseluen?

Patricia Kaatee er rådgiver i Amnesty International Norge

Merket med: ,

20. mars 2009

Forfatter:

Silja

Dagens støttespiller: Kjell Magne Bondevik

Kjell Magne Bondevik er leder for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. Han er utdannet teolog og ihuga Moldefan. Bondevik har lang karriere som toppolitiker for KrF. Han har vært statsminister i to perioder, utenriksminister, statsråd og stortingsrepresentant. Les hvem han helst vil chatte med og hva som er hans favorittnettside.

1. Hva er din favorittnettside?
www.oslocenter.no selvfølgelig. Ellers har jeg Romsdals Budstikkes Molde FK-magasin som startside på datamaskinen min hjemme.

Kjell Magne Bondevik

Foto: Oslosenteret for fred og menneskerettigheter

2. Hva betyr ytringsfrihet for deg?
Ytringsfrihet for meg betyr å kunne si sin mening og kritisere myndighetene uten å bli straffet for det. Dessverre er dette langt fra en selvfølge i mange land.

3. Hvem vil du helst chatte med på internett?
Jeg skulle ønske det var mulig å chatte med mennesker som lever i Nord-Korea – et av verdens mest lukkede og undertrykkende regimer. Dessverre er landet helt avskåret fra omverdenen, og selv om vi kjenner til en del av de brutale menneskerettighetsbruddene i landet, er det svært få personlige historier som slipper ut. Mange tusen er internert i fangeleire fordi de har sagt noe som kan oppfattes som den minste kritikk av regimet. Mange familiemedlemmer er også fengslet fordi noen andre i familien har sagt eller gjort noe regimet ikke aksepterer. Folket i Nord-Korea er fullstendig fratatt sin rett til å ytre sin mening.

4. Hvis du fikk forsiden på www.vg.no i morgen, hva ville du fylt den med?
Det nytter: 500 millioner mennesker er løftet ut av fattigdommen de siste 25 årene.

Flere støttespillere:

Abid Raja
Eirik Bø
Thomas Hylland Eriksen
Sigrid Bonde Tusvik
Ravi
Tre profilerte bloggere
Chungdak Koren
Hans Geelmuyden
Eli Engum Hagen
Torstein Dahle
Bente Erichsen
Inger Bråtveit
Dagfinn Høybråten
Mina Helene Hadijan
Fatemeh Fahadi-Elmenhorst

19. mars 2009

16 ting du kan gjøre etter 12. mars

12. mars var den internasjonale dagen for ytringsfrihet på nett. Amnesty markerte dagen med bloggkampanje, støttemarkeringer over hele landet og 1500 røde ballonger. Vi gir oss ikke med det! Frem til slutten av mai vil ytringsfrihet på nett være topprioriteten i Amnesty Norge. Her er 16 ting du kan gjøre:

1. Du kan utfordre en venn til å samle inn ti underskrifter for Troung Quoc Huy, Karim Amer, Hu Jia og Mohammed Abbou.

2.Du kan bli med min kollega Ina Tin og meg opp på fjelltoppen Finnbunuten under Vinterveko på Voss. Vi skal aksjonere for Hu Jia og teste skiferdighetene våre.

3. 1. april kan du drikke kaffe eller øl mens du deltar på samtaler om ytringsfrihet og internettsensur på Smuget i Oslo.

4. Du kan gå på utstilling om ytringsfrihet på Sandnes Kulturhus.

5. Du kan bry deg ved å invitere noen du er glad i til en ytringsfrihetsmiddag.

6. Du kan skrive ti kommentarer på bloggen og glede deg til Amnesty svarer.

7. Du kan få mormor på nett, og få henne og fem andre familiemedlemmer til å signere på ytringsfrihet.amnesty.no.

8. Du kan skrive hva ytringsfrihet betyr for deg på en lapp. Hold lappen opp og få noen til å ta bildet av deg. Send bildet til blogg[a]amnesty.no, og vi legger det ut.

9. Du kan kjøpe en rød ballong til en venn.

10. Du kan ta turen til Egypt og Kina med Virrvarr, og tenke på hva ytringsfrihet betyr for deg.

11. Du kan bli med Vigdis Hjort, Inger Bråtveit og Lars Ove Seljestad til Litteraturfestivalen på Lillehammer. Sannhetens pris heter programposten der det er et litterært møte mellom samtidsforfattere og menneskerettighetsaktivister.

12. Du kan legge inn følgende statusmelding på Facebook og Twitter: ”Støtt forfulgte nettaktivister: ytringsfrihet.amnesty.no”.

13. Du kan møte vår generalsekretær John Peder Egenæs i tett på nett fredag 27. mars kl. 12.00. Send spørsmål om ytringsfrihet, internettsensur, jobben som generalsekretær eller andre ting du lurer på til blogg[a]amnesty.no allerede i dag.

14. 18. april kan du være med på en helaften med Amnesty på Tou Scene i Stavanger.

15. Skriv brev til myndighetene der Troung Quoc HuyKarim Amer, Hu Jia og Mohammed Abbou er blitt fengslet.  

16. Du kan kontakte din regionleder og komme med kreative forslag til aksjoner og høre andre ting som planlegges der du bor.

Kom gjerne med andre forslag eller fortell oss hva du har tenkt å gjøre i kommentarfeltet.

Randi Hagen Eriksrud er kampanjeleder i Amnesty International Norge.