23. mars 2009

24 timer på Voss

24 timer på Voss ligger bak oss. Randi og jeg sitter med surrende hoder og svett superundertøy på Café Stasjonen. Vi hadde virkelig ingen anelse om hva som ventet oss da vi satte oss på bergenstoget i Oslo for et døgn siden.

Mens Hardangervidda åpner seg utenfor togvinduet utveksler vi håp og frykt for det neste døgnet. Randi drømmer om en solglitrende topptur og Amnestyaksjon under full mediedekning. Hun er redd for at vi skal forsinke hele ekstremsportgjengen på vei mot toppen fordi vi er i dårlig storbyform. Jeg svever i tankene allerede over fjellheimen på Voss i en tandemparaglider og forbanner værvarselet som melder om såpass dårlig vær at flyvningen står i fare. Jeg psyker meg opp til å gå ned fra toppen på telemarkski som jeg aldri har prøvd før.

I mørket på Voss går vi etter brølet fra visningen av dagens beste triks under Vinterveko i Voss. Det foregår i hagestuen til Fleischers Hotell. Alle har på seg luer og ser kule ut. Premier for beste frikjøring blir delt ut til gutter og jenter som åpenbart er fryktløse i møtet med snø, fart og fare. Jeg betrakter dem med et snev av misunnelse. Så hopper plutselig en mann ikledd rød drakt med hvitt Amnestylys over hele brystet opp på scenen og roper “Free Hu Jia!”. Han er i gang med å rekruttere aktivister til aksjonen dagen etter. Folk jubler og roper “Heia Jon, heia Jon!” Jon Gjerde kan ikke være annet enn lokalkjendis på Voss. Han er også Amnestyaktivist i superklassen med flere års imponerende stunts på ekstremsportveker både sommer- og vinterstid på samvittigheten. Det skal vise seg at han også er mer.

Dansegulvet er preget av fri utfoldelse, lekne kropper som gjenfinner balansen selv etter atskillige pils. Steinkontroll i enhver situasjon. De forteller historier om kombiturer i fjellheimen der ski og vinger avløser hverandre nedover. Eller ski og klatreutstyr. De gliser fornøyd. Ekstremsportutøvere. Jeg begynner å like dem.

Vi sovner til dundrende musikk og møter en Jon på morgenkvisten som fortsatt har festen i kroppen og få timers søvn på øyet. Men han er kledd til fjelltur og organiserer halve Voss pr mobil på veien opp til møtepunktet i Myrkdalen. Pappkasser med et hav av perfekt hjemmesydde Amnestydrakter i rødt. Poser med vinger til å fly med. Lass med proft telemarkutstyr og mine gamle fjellski med bindinger som fryser til is og må ha en skvett kokende kaffe for å åpne seg.

Været er ikke det beste, faktisk regner det så vidt. Min drøm om å fly blir vanskeligere og vanskeligere å holde fast i. Randi har pakket med skredsøker og søkestang og ser svært fornøyd ut ved tanken på å prøve krefter offpiste. Jeg trøster meg med at min viktigste oppgave tross alt er å engasjere til aksjon for Hu Jia på fjelltoppen og ikke å herme etter de hemningsløse natur-beseirer-barna.

Etter hvert er det en hel liten karavane av biler med vossinger som i regn og sludd har tenkt å slå et slag for en fengslet nettbruker i Kina ved å gå til topps på Finnbunuten ikledd røde drakter og hvite lys. Han som skal filme fra en motorisert paraglider er med. Andreas som vil filme fra bakken og intervjue oss Amnestyfolk er på plass. Per er allerede i gang med fotoapparatet. Eli har med babyen på ti måneder og det blir servert lunsj fra jettewok. De rødkledde skarer samler seg. Og det begynner å blåse. Snøen som laver ned er mer og mer vannrett.

Heisen tar oss opp i det hvite havet og vinden øker på. Det blir raskt tatt en beslutning om at det er vannvidd å fortsette mot en topp som ikke er der. De rødkledde liner opp og folder ut banneret med kravet “Free Hu Jia!” Jeg forsøker å finne fotfeste på uvant glatte telemarkski i skråningen og fisker frem en ropert. Å holde appell om forfølgelse av nettbrukere i Kina for alpinister med hjelm og skibriller og røde Amnestydrakter i snødrevet på Voss er en høyst uvant opplevelse. Kontrastfylt. Rørende, faktisk.

Piloten som skulle ha filmet fra paraglider hekter seg på skiene til en kompis og så bærer det nedover. Banneret for Hu Jia seiler av sted mellom to skiløpere. Vi kommer velberget ned, utrolig nok, og takker hverandre for aksjonen.

På tilbaketuren er bilen til Jon igjen fullastet med bindinger og bannere og en ubrukt vinge. Da kommer det for en dag: mannen er verdensmester i hangliding! Og holdt inntil i fjor verdensrekorden i langdistanseflyvning med hanglider. 260 kilometer på seks timer. Og på vingen hans lyser selvsagt logoen til Amnesty. Og hjemme på låven hans henger kajakker med de samme logoene. Familien Gjerde er en gjeng iherdige ambassadører for meneskerettighetene. Også låvefestene deres under ekstremsportveko er tilegnet denne kampen.

“Jeg har drevet med hangliding i tretti år og elsker friheten til å utfolde meg. Det opprører meg å vite at andre sitter fengslet fordi de har gitt uttrykk for et engasjement. Jeg vil gjerne bidra til å gi dem friheten tilbake slik at de kan fortsette sitt engasjement.”

I løpet av ettermiddagen får vi besøkt et større antall vossestuer på jakt etter det perfekte datautstyret til redigering av filmopptak fra aksjonen. Ingrid og mac’en hennes blir vår redning. Familien hennes spiser middag mens vi invaderer stuen og roter med teknikken. I aller siste liten får en tv-stasjon overført filene.

Randi og jeg tar farvel med familien Gjerde i det de kommer på at de må mate sauene lenge etter spisetid. Selv kaster vi oss over en hamburger på Café Stasjonen og kollapser før toget har nådd Finse. 24 timer på Voss.

Ina Tin er kommunikasjonssjef i Amnesty International Norge.

Bildene er tatt av Per Finne. Se flere bilder her.