12. september 2011

Da motet kom til Norge

Idag går vi til valgurnene og tar det som en selvfølge. Utviser vi mot der vi står i den svette i gymsalen og venter på å avgi stemmen vår?

I mine mer enn tyve år som menneskerettigetsarbeider har jeg møtt så mange mennesker som utviser et så utrolig mot at det hver dag gjør meg ydmyk å tenke på dem.

Dette er mennesker som handler med et mot som er langt fra populærkulturens brutale fysiske mot som gjerne handler om å nedkjempe en motstander med bare never eller våpen.

Mine modige helter setter ofte livet på spill, men de gjør det sjelden i fysisk kamp.

Jeg har vært heldig nok til å kjenne så mange. Jeg har bare plass til å nevne noen.

En av mine aller største helter er Kerry Cook som satt 22 år på death row i Texas for et mord og en voldtekt han ikke har begått. Etter å ha blitt mishandlet og justismyrdet av myndighetene møtte Kerry en fengselsvirkelighet der en ung og godt utseende mann ble mishandlet, misbrukt og voldtatt igjen og igjen. En av de mer sympatisk innstilte medfangene rådet Kerry om at han måtte drepe en av sine plageånder for å sette seg i respekt og dermed stanse mishandlingen. Kerrys svar var at han ikke kom til death row som en drapsmann, og at han planla å forlate death row uten å være en drapsmann også. I stedet kjempet Kerry hver dag av de 22 årene for sin løslatelse og renvaskelse. En kamp som endte med suksess. Kerry forlot death row uten å ha drept noen verken før eller etter at systemet hadde voldtatt ham både i overført og bokstavelig forstand.

Og så har du Ngawang Sangdrol. En ung tibetansk nonne som ble dømt til tre års fengsel for å demonstrere mot kinesiske myndigheter og som stadig fikk straffen forlenget fordi hun brukte tiden i fengselet til å protestere på nye måter. Ved å lage protestsanger, ved å tåle brutale fysiske avstraffelser i stedet for å bryte sammen og innrømme skyld eller svike sine venner og idealer. Til slutt ble hun løslatt og kan kjempe videre. Riktignok etter å ha blitt tvunget til å forlate sitt elskede Tibet.

Eller Kasha Nabagesera, en lesbisk aktivist fra Uganda som hver eneste dag lever i livsfare fordi hun nekter å skjule hvem hun elsker. Som har måttet oppleve at mange av hennes venner har blitt drept. Som lever i et samfunn der politikerne ønsker å innføre dødsstraff for å elske slik hun gjør. Som gang på gang opplever å bli kastet ut av sitt hjem fordi ingen vil leie ut til sånne som henne. Men som likevel nekter å gi seg, nekter å gjemme seg bort eller flytte til Norge eller USA der hun åpenbart ville fått asyl og kunne levd i fred og kjærlighet.

Jeg vil også nevne de mange tusen menneskene som tar til gatene i Syria i disse dager. Hver og en risikerer når som helst å bli skutt av presidentens menn som dreper fredelige demonstranter uten å blunke. Eller enda verre bli arrestert og torturert og kanskje torturert ihjel.

Fra vårt stort sett trygge lille hjørne av verden er solidaritet det vi har kunnet gi disse menneskene langt der borte. Det har ikke krevd mot, men oppmerksomhet, tid, medfølelse og harme nok til å gidde å mase på våre myndigheter, på deres myndigheter og på store multinasjonale selskaper om å ta ansvar.

Men så opplevde vi bomben og massemordet den 22. juli, og mot ble plutselig viktig og helt konkret i livet til hver enkelt nordmann og alle andre som lever i Norge.

Først var det motet som forbipasserende i Oslos gater og campingturister ved Utøya utviste da de med liten tanke på egen sikkerhet hjalp skadede og flyktende fra regjeringsbygget og Utøya. Politi og hjelpemannskaper utførte også mange heltedåder i løpet av noen intense timer.

Så fikk vi se et annet mot. Myndighetenes mot til å konstatere at disse uhyrlige handlingene ikke måtte skremme oss til å bygge murer, skape et fryktsomt eller mistenksomt samfunn eller forsøke å fengsle, forfølge eller stenge ute mennesker i en fryktrefleks. Et mot til å opprettholde et samfunn og en styringsform som bygger på et mangfold som inkluderer det vi er uenige i, misliker og langt på vei bekjemper. Et samfunn der vi stoler på at rettferdigheten skjer fyldest og som er best tjent med et tøylet maktapparat underlagt strenge rettsstatsprinsipper. Et samfunn der selv den verste gjerningsmann skal ha sin dag i retten, være uskyldig til det motsatte er bevist og straffes på en måte vi alle kan stå oppreist å forsvare.

Det motet våre myndigheter viste fikk i mine øyne det rette svaret fra oss, folket, da vi aksepterte det, omfavnet det og var stolte av det.

Det norske samfunnet møtte gjerningsmannens ønske om splid og splittelse, oppdeling i ”oss og dem” og menneskeforakt med samhold og inkluderende sorg og bearbeidelse og helt konkrete handlinger der skiller ble visket ut og ikke forsterket. Det var modig gjort!

Men dette motet er ikke utvist en gang for alle. Vi lærte med gru at vårt åpne samfunn, vår vekt på fredelig engasjement og meningsbrytning kan utnyttes til å begå massedrap på dem som kjemper for slike verdier, og vi vet innerst inne at dersom vi skal fortsette å leve i et samfunn som er likt, eller enda bedre enn, det vi hadde før 22. juli så kan 22. juli hende igjen.

Men det er min faste overbevisning at hvis vi ikke holder fast ved dette motet til å kjempe for mangfoldet, åpenheten, retten til å være uenig og retten til å være ufyselig i manges øyne, så mister vi ikke bare det beste i vårt samfunn, men vi gjør det farligere enn det var før.

Samtidig må vi framover ha mot til å bekjempe menneskeforakterne uansett hvilken gruppe de tilhører. Enten de definerer seg som høyre- eller venstreside. Muslimer, kristne eller ateister. Vi må kort og godt ha mot til å stå opp for våre idealer. I den kampen må vi også knytte allianser på kryss og tvers av det som ofte ses på som bastante grupper. Vi skal gå sammen med meningsfeller og dem vi er uenige med så lenge de kjemper for de samme idealer om frihet og verdighet.

Vi må kort og godt engasjere oss mer i samfunnet vårt. Bruk stemmen din! Godt valg!

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge. Deler av denne bloggen ble også brukt i en tale på Bjørnsonfestivalen i Molde med tema mot.