Den morgenen rettssaken skal begynne gjør jeg noe så sjelden som å vekke en munk. Halv seks har han ennå ikke stått opp. Det er vanskelig å si om han vegrer seg for hva dagen skal bringe eller om det bare tar tid å ikle seg munkekappen når han skal skjule så mye telefoner, kamera og opptaksutstyr under kappen. Men klokka seks kjører vi endelig mot rettslokalene.
Vi har i forkant underskrevet papirer på hvem som skal representere oss i retten om vi blir arrestert. Vi har også gitt kontaktinfo til pårørende og arbeidsgiver til nøkkelpersoner i Licadho. Jeg får instruksjoner om å ikke ta ut kamera av kameravesken dersom det kan virke provoserende, men dersom noen oppfører seg truende mot oss eller andre får jeg derimot beskjed om å rette kameraet mot dem. «Det er vårt våpen; å være her og å dokumentere» fastslår lederen for Licadho. Mitt kamera er størst og skal derfor brukes mest aggressivt i en potensielt truende situasjon. Jeg nikker, som om det er klinkende klart for meg når jeg skal forholde meg passiv og når jeg skal reagere.
Utenfor bilen virker alt fredelig, ingen veisperringer eller sjekkpunkter. Munken, som vi nå er på «fornavn» med, Venerable, og de andres analyse er at verken politi eller andre sikkerhetsfolk har orket å stå opp så tidlig. Det er det imidlertid flere som har tenkt, for når vi kommer fram til rettslokalet står rundt to hundre mennesker og venter på Venerable. Beboere fra tre lokale landsbyer har troppet opp utenfor retten i protest og til støtte for de tiltalte. Før forrige rettssak ble de hindret lenge før de kom fram til rettslokalene. Denne gangen har de imidlertid gått både én og to timer for å komme fram til byen Siem Reap om kvelden, sovet i skjul i pagoden og stått opp før det ble lyst for å gå det siste stykket.
De som har sko skynder seg å ta dem av og mange kneler foran Venerable. Her er familiene til de tiltalte og folk fra landsbyen deres Chi Kreng og fra to nabolandsbyer som også har fått landområdene sine fratatt av myndigheter og selskaper. Venerable velsigner de frammøtte og oppfordrer dem til å være sterke.
En sikkerhetsvakt spør Venerable hva han gjør her. «Du er gal og dum, kom deg bort», sier han. Venerable svarer med å velsigne ham og ber for at retten skal behandle de tiltalte rettferdig. Så svinger fangetransporten inn porten til rettslokalene. Hender vinker gjennom sprinklene i det den kjører forbi og folkemengden svarer.
Observatører fra ulike organisasjoner går inn i rettssalen, men Venerable blir værende igjen utenfor sammen med oss andre. Flere sikkerhetsfolk har kommet til, både tungt bevæpnet politi og vakter, statsvennlige propagandamedier og en hel del med «vanlige folk». Jeg strever med å identifisere hvem som er spioner og ondsinnete journalister, men en tolk peker dem diskré ut for meg.
Dagens største trussel skal likevel vise seg å være andre munker. Jeg blir fortalt at tradisjonelt har rollen til munkene i Kambodsja vært å tjene folket og samfunnet i pagoden de tilhører. Under Røde Khmer ble en stor del av munkene henrettet, og etter regimets fall har munkeordnene blitt infiltrert av munker som i større grad er opptatt av å tjene staten. Det er til og med opprettet et eget munkepoliti og disse adlyder ordre fra den øverste munken i landet. En munk kan nemlig ikke røres av ordinært politi før munkepolitiet først har avskaffet helligheten hans, ofte ved å rive av munkekappen i all offentlighet.
En munk fra munkepolitiet er blitt sendt for å «snakke fornuft» med Venerable. Munkepolitiet forsøker å overbevise han om at den rollen han inntar ikke er en munks oppgave, at han burde dra tilbake til pagoden. Venerable svarer høflig at det finnes ingen regler, verken i buddhismen eller i kambodsjansk og internasjonal rett, som forbyr ham å stå her. Munkepolitiet hever stemmen, griper ham i armen og i munkekappen. Folkemengden eksploderer. De frykter en offentlig fornedrelse av Venerable. De roper og bakser med munkepolitiet. Det vanlige politiet kommer også nærmere, rasler med våpnene og ringen slutter seg enda tettere rundt Venerable, som for å beskytte han. Det er nesten umulig å komme nær han. Jeg sniker meg til å knipse bilder så ofte jeg kan der jeg står midt i folkemengden.
Slik går formiddagen mens rettssaken pågår der inne. Hele tiden er stemningen anspent. Noe skjer og alle reagerer, og så roer det seg igjen. En kvinne kaster seg i fortvilelse på bakken utenfor porten til rettslokalet. Hun roper «La mannen min få slippe ut av fengsel, han har ikke gjort noe galt. Nå har vi ingen inntekt, barna kan ikke gå på skolen, vi er sultne». Jeg løfter kameraet for å skape et skjold mellom henne og meg. Situasjonen er for anspent. Jeg er anspent. Og jeg kan ikke tillate meg å la følelsene ta over for konsentrasjonen.
Før de tiltalte kjøres tilbake til fengselet på ettermiddagen har Venerable fått alvorlige dødstrusler. «Dukker du opp her igjen, tar vi deg. Vi kommer til å ta deg uansett. Om det er her eller andre steder. Vi vil kutte deg opp slik at du må sy over 20 sting».
Hele tiden har Venerable vært beskyttet av folkemengden, men under reisen tilbake er han mer sårbar. Jeg plasseres med kamera i baksetet sammen med ham. De anser kjøreturen fra rettslokalene for den farligste situasjonen i løpet av dagen.
Men ingenting skjer. Vi kjører uhindret tilbake til et nonnekloster der han kan gå i dekning. Venerable smiler. Vanligvis er det han som står i front og kjemper for landsbyen sin, i dag var det folket som beskyttet ham. Han er fornøyd med dagens dyst;
«I dag var det vi som vant.»
Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty og blogger fra reportasjetur til Kambodsja.
Dommen for de to tiltalte fra landsbyen Chi Kreng faller 20. august. Munk Loun Sovath – Venerable - akter da å møte opp utenfor retten for å høre hva utfallet blir.
En kjeller i Oslo. Juni. Et bur på størrelse med et liggende menneske. Lyskastere.
Over hodene våre er det full aktivitet på Westerdahl reklameskole. Her nede har vi snart vært i gang i 12 timer. Skuespillere, filmfolk fra Motion Blur, Amnesty-folk og Kikkut reklamebyrå.
Dugnad for Shiva Nazar Ahari.
Hvorfor?
Hun er 26 år, blogger og frittalende journalist. Hadde hun bodd her i landet, ville det ikke vært så mye å snakke om. Men hun driver sin virksomhet i Teheran. Og hun har måttet betale en høy pris. Fengsel én gang, to ganger, tre ganger. Nå sitter hun inne for fjerde gang. Siden desember i fjor. Det meste av tiden i isolasjon. Siden februar i år i et bur som er så trangt at hun ikke kan bevege armer og ben.
Anklagen?
“Fiendtskap mot Gud”, “skape offentlig uro gjennom skriverier på nettsider” og “handle mot nasjonal sikkerhet ved å delta i demonstrasjoner”.
Hun risikerer dødsstraff.
Vi har bestemt oss for å mobilisere for fullt. Hun skal ikke dø. Ytringsfriheten i Iran skal ikke knebles. Derfor er vi i kjelleren på dugnad alle sammen denne dagen. Filmen går på TV Norge og FEM i juli. Og du kan bli med å støtte Shiva og alle de andre som utsettes for overgrep. 70.000 nordmenn er allerede med som sms-aktivister. Du kan bli den neste. Send AMNESTY til 1960.
Vårt arbeid som nåtidens voktere av menneskerettighetene representeres ved en logo i form av et lys, et stearinlys. Noen ganger tenker jeg derimot at vi kunne skiftet ut stearinlyset med et 1000w flomlys isteden. For vi lyser ikke bare opp små gjemte rom bakerst i politihuset i Argentina, vi lyser opp hele samfunn, gjennomsyret av vold og overgrep.
Vi syns og høres. Og noen ganger så merkes vi så godt at det gjør vondt. Ja, vi er som oksene i Spania som puster menneskene i nakken. Ja, vi skinner så mye om dagen at jeg ser for meg toppledere snappe etter pusten når de leser at Amnesty har tatt opp kampen mot deres regime. Ikke bare med blyant og et A4-ark lenger, nei med en hel hær av sms-aktivister og bloggere og en armada av andre medier i hælene.
Jeg ser for meg Amnestys generalsekretærer, i møter med verdens mektige menn, fremføre vår kritikk overfor dem. Og jeg ser for meg at under dressen så har de på seg en liten superheltdrakt. En gul en, med et svart lys på brystet.
Tyranner og overgripere innser alle det samme til slutt. Det blir lysere og lysere nå om dagen. De prøver febrilsk å skru av lyset, med John Peder står der rakrygget i superheltdrakten sin og en bunke med SMS-underskrifter under armen. Tyrannene ser på han med store øyne, og lurer på hvordan Amnesty klarte å samle så mange underskrifter på så kort tid. Han innser hvor mange som vet det han har gjort. Han er redd for første gang i sitt liv. Og lyset svir i øynene.
———–
Med flunkende nye nettsider, www.amnesty.no, har Amnesty i dag offisielt gått over til et nytt uttrykk. Den internasjonale bevegelsen har fått en enhetlig og gjenkjennelig identitet som fra nå av vil benyttes både av det internasjonale sekretariatet, de nasjonale seksjonene og grupper og aktivister over hele verden.
Lyssymbolet er, og vil fortsatt være, et kraftfullt ikon for Amnesty International, anerkjent av millioner over hele verden. Fargene gult og svart symboliserer hvordan Amnesty skaper lys i mørket for mange enkeltmennesker. Formålet med det nye uttrykket er ikke å være ensartet, men fokusert og forent.
Joaquen Snellingen Da Silva er organisasjonssekretær i Amnesty.
På overflaten virker sosiale medier som en “drøm som har blitt virkelighet” for organisasjoner. De er gratis, lett tilgjengelige, folk bruker dem og er hekta på dem, og de får stor oppmerksomhet. De tradisjonelle mediene bruker i tillegg tusenvis av spaltemeter på å diskutere fenomenet. Men for fundraisere er sosiale medier en tøff nøtt å knekke.
Mange markedsfolk får dollartegn i øynene med tanke på alle “followers”, “tilhengere”, “fans”, “venner”, “subscribers”, etc. som finnes der ute. De er utålmodige, de vil ha “return on investment” og de vil se resultater lynkjapt. Hvis ikke, mener de at tiltaket per definisjon er ulønnsomt. Og det blir jeg sprø av.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt følgende resonnement: Det at en organisasjon er på Twitter er ikke nok til at de får flere medlemmer eller givere. Og om et tiltak verken gir flere medlemmer eller givere, er det ikke lønnsomt. Ergo bør organisasjoner ikke være på Twitter.
Resonnementet får meg til å tenke på Erasmus Montanus og hans mor Nille, som jo selvfølgelig ikke er en sten uansett hva sønnens logiske krumspring får henne til å tro. Og det er heller ikke Amnestys satsning på sosiale medier – vi har ingen planer om å synke!
Fordi i Amnesty tenker vi slik i stedet: Sosiale medier er arenaer hvor vi blant annet kan bygge kjennskap til menneskerettighetene (kanskje på en litt annerledes og mindre akademisk og “stivbeint” måte) og skape gode, interaktive relasjoner. Dette kan inspirere eksisterende og potensielle medlemmer og aktivister til å bli mer aktive og bidra mer på lang sikt. Ergo bør Amnesty være i sosiale medier.
Det går ikke en rett linje fra vår deltakelse i sosiale medier til økt medlems- og givermasse. Men selv om linja ikke er rett, betyr det ikke at den ikke finnes! For det er når man kommuniserer med og ikke til, at det oppstår gode relasjoner. Vi brenner for arbeidet vårt, og ved å åpne opp, by på oss selv og dele vår entusiasme håper vi at det engasjementet som vi vet allerede finnes der ute, vokser seg enda større og sterkere. I web 2.0 fokuserer vi ikke på å be folk om å støtte arbeidet vårt – men heller å inspirere folk til å gjøre det.
Det er ingen tvil om at det er lønnsomt å investere i gode relasjoner. Så spørsmålet for fundraisere burde ikke være om man skal delta i sosiale medier. Spørsmålet bør være hvordan. Det er det som er den tøffeste nøtta.
Lørdag 9. januar er det fem år siden fredsavtalen mellom regjeringen i Khartoum og opprørsbevegelsen Sudan Peoples’ Liberation Movement (SPLM) i Sør-Sudan ble signert. Fredsavtalen markerte slutten på en blodig borgerkrig som varte i tjueto år, en krig som kostet to millioner mennesker livet og drev fire millioner på flukt.
Fredsavtalen har ikke løst alle konfliktene. Svært mange omstridte temaer, som eksempelvis kontrollen over oljeressursene i landet, er fremdeles uløste. Fredsavtalen har heller ikke i noen vesentlig grad bidratt til å redusere fattigdom, eller til å sikre befolkningen i Sør-Sudan bedre tilgang på grunnleggende helsetjenester og utdanning. Sør-Sudan har fremdeles en av verdens høyeste mødredødelighetsrater. Halvparten av befolkningen mangler tilgang på rent drikkevann, og bare hvert femte barn er registrert for grunnutdanning.
Men det har siden 2005 vært fred og fravær av større voldelige konflikter. I hvert fall inntil i fjor. I hele 2009 har vi sett en sterk økning av væpnede konflikter mellom ulike etniske grupper i Sør-Sudan, spesielt i de omstridte grenseområdene. Konflikten har rammet sivilbefolkningen særlig hardt. Over 2.500 mennesker er blitt drept, og mer enn 350.000 er drevet på flukt det siste året. Senest i forrige uke ble 140 mennesker drept i forbindelse med sammenstøt mellom de to etniske gruppene Nuer og Dinka i delstaten Warrab i følge BBC.
Det siste årets voldelige sammenstøt har forsterket de etniske konfliktene i regionen. Dette underminerer den relative freden som har eksistert i Sør-Sudan siden 2005, og øker faren for at sivilbefolkningen skal utsettes for nye overgrep.
Også i Darfur, der over 2,6 millioner mennesker fremdeles lever som internt fordrevne, bærer sivilbefolkningen hovedbyrden av konflikten. Sivilbefolkningen blir utsatt for trusler om overgrep hver eneste dag. I følge Sudan Tribune har den sudanske hæren siden begynnelsen av januar 2010 gjenopptatt sine daglige bombardementer av sivile mål og antatte tilholdssteder for opprørsbevegelsen i Vest-Darfur. Den fredsbevarende styrken fra FN og den Afrikanske Union i Darfur (UNAMID) mangler fremdeles utstyr og personell til å kunne oppfylle sitt mandat om å sikre sivilbefolkningen nødvendig beskyttelse.
I april 2010 skal det avholdes parlaments- og presidentvalg i Sudan. Og om nøyaktig ett år skal det avholdes en folkeavstemning om uavhengighet for Sør-Sudan. Det er en reell frykt for at valgene skal bli ødelagt av voldshandlinger og føre til enda mer omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. I verste fall kan det bli opptakten til en ny borgerkrig som vil kunne ha ringvirkninger for hele regionen.
Derfor samler tusenvis av aktivister seg i dag, 365 dager før folkeavstemningen, i en global aksjon for å slå et slag for freden og forhindre en ny storkonflikt i Sudan. Sudan365 blir støttet av noen av verdens mest kjente trommeslagere – inkludert Phil Selway fra Radiohead, Stewart Copeland fra The Police, Nick Mason fra Pink Floyd og Jonny Quinn fra Snow Patrol. En film med trommeslagere fra fem kontinenter vises på kampanjens webside.
Fra Nairobi til New York, fra London til Tokyo høres i dag taktfaste trommeslag for å få verdens ledere til å lytte, og ta ansvar for, intensiv og sammenhengende diplomatisk støtte til Nord- og Sørsudanske myndigheter rundt uløste spørsmål, som fordeling av ressurser, grenser og sikkerhet.
Beskyttelsen av sivilbefolkningen i Sudan er et internasjonalt ansvar. Uten umiddelbar og effektiv opptreden fra det internasjonale samfunnets side vil muligheten til å forebygge omfattende brudd på menneskerettighetene i Sudan snart være over, med enorme omkostninger for befolkningen i Sudan og i regionen som helhet.
I en organisasjon heter nyttårsforsetter handlingsplan. Men det er selvsagt for kjedelig for en blogg. Derfor presenterer jeg herved Amnesty Internationals nyttårsforsetter for 2010. I motsetning til deg og alle andre privatpersoner har jeg et styre som kan sparke meg hvis jeg ikke holder disse løftene.
Så til saken.
Jeg lover at Amnesty skal provosere deg i løpet av 2010. Du skal virkelig få merke at menneskerettighetene gjelder for alle, og aller mest for dem du liker aller minst.
Jeg lover at Amnesty skal få deg forbanna i 2010, så forbanna at du blir med på en amnestyaksjon.
Jeg lover at dersom du gidder å følge med skal jeg forklare for deg at fattigdom ikke handler om penger, og at å arbeide for menneskerettighetene er den beste strategien for fattigdomsbekjempelse.
Jeg lover å tåle at du håner meg dersom ikke to eller flere stater avskaffer dødsstraff i 2010.
Jeg lover å fortsette å presse, lokke og henge ut norske myndigheter for å forsøke å hindre de verste utslagene av den nye ”hardere i klypa” asylpolitikken deres.
Jeg lover å fortsette å jobbe for at Norge skal gi opphold til løslatte Guantánamofanger.
Jeg lover å jobbe utrettelig for at samvittighetsfanger og andre ulovlig internerte blir løslatt. Enten de er fengslet av kinesiske, amerikanske, saudiarabiske, jemenittiske, pakistanske eller andre lands myndigheter.
Jeg lover at det skal bli lett for deg å bli ”kjent” med noen av disse fangene dersom du følger oss på www.amnesty.no, en nettside jeg lover blir veldig mye bedre veldig snart.
Jeg lover at du skal få mulighet til å kommentere på hva vi jobber med og hvordan vi gjør det.
Jeg lover å gi deg en mulighet til å være med på å oppfylle alle disse løftene hvis du vil.
Som sagt har jeg allerede folk som følger med på at jeg holder løftene mine, men jeg håper at du også vil gjøre det og at du jevnlig vil arrestere meg i forhold disse nyttårsforsettene.
Hadde jeg fått barn i Sierra Leone hadde jeg vært død. Hadde Adama fått barn i Norge kunne hun overlevd.
For to år siden fødte jeg en liten jente. Etter fødselen fikk jeg komplikasjoner og måtte i hui og hast til operasjonstua. Jeg ble operert og fikk blodoverføring. Uten dette hadde jeg antageligvis ikke overlevd. Slike komplikasjoner er ikke så uvanlig verken i Norge eller resten av verden. Men forskjellen på liv og død avhenger av hvor i verden du bor, altså hvor mye penger du har.
Nøyaktig ett år etter min termin, 3. desember 2008, startet fødselen for Adama Turay fra Sierra Leone 4.desember fødte hun en liten jente. Etter fødselen begynte hun å kaste opp og fryse. Da hun begynte å blø startet familien en desperat jakt etter penger, slik at de kunne frakte henne til sykehuset. Verken Adama eller den syke mannen hennes hadde en stabil jobb eller inntekt. Dermed var det umulig for dem å spare til en slik krisesituasjon.
Sara, søsteren til Adama, forteller til Amnesty at familien klarte å samle penger til transport og sykehusutgifter, etter over en times jakt. Etter å ha prutet ned prisen, kjørte en taxi dem den 40-minutter lange turen til sykehuset. Adama døde på parkeringsplassen utenfor sykehuset, tre timer etter fødselen. Familien måtte bruke ytterligere lånte penger til å transportere Adamas døde kropp til et likhus.
Sara forteller til Amnestys etterforsker;
”Jeg tror hun døde fordi vi ikke hadde penger og derfor ikke kom til sykehuset i tide. Vi tok henne til en tradisjonell fødselshjelper fordi mannen hennes ikke hadde nok penger til å bringe henne til sykehuset”.
Jeg har klump i halsen når jeg leser Adamas histore. Jeg er takknemlig over å leve i et land med gode helsetjenester, samtidig som jeg er provosert over hvor urettferdig verden kan være. Kvinner og jenter dør i tusentall fordi de rutinemessig nektes retten til liv og helse.
Men jeg og du kan gjøre noe med dette! Amnesty International har lansert en kampanje for å stoppe den voldsomme mødredødeligheten i Sierra Leone. Sierra Leone er det landet i verden, ved siden av Afghanistan og Niger, hvor flest kvinner dør i forbindelse med svangerskap eller fødsel. Én av åtte kvinner dør som følge av fødsel. Til sammenligning ligger mødredødeligheten i vesten på 1/4500.
Amnestys rapport om mødredødelighet i Sierra Leone viser at jenter ofte er ute av stand til å skaffe seg livreddende behandling fordi de ikke har råd til å betale for seg. Tusenvis av kvinner blør i hjel etter fødselen, de fleste av dem i sine egne hjem. Andre dør på vei til sykehus, i taxi, på motorsykkel eller til fots. Mindre enn halvparten av fødslene foregår med en utdannet jordmor til stede og mindre enn en femtedel finner sted på et sykehus eller helsestasjon.
Penger løser imidlertid ikke alt. Amnestys rapport viser at penger ikke alene kan løse problemene i Sierra Leone, hvor diskriminering og kvinners lave sosiale status er en underliggende årsak til mødredødeligheten. Sierra Leone er et land hvor jenter tvinges inn i ekteskap som unge, blir ekskludert fra grunnleggende undervisning og trues med seksuell vold. Kvinners helsebehov gis lav prioritet både av deres egne familier og myndighetene.
En stor andel av mødredødeligheten i Sierra Leone skyldes høye helseutgifter. Frykten for disse utgiftene fører ofte til forsinkelser i beslutningen om å søke hjelp, forsinkelser i transport til sykehuset, og forsinkelser i å motta hjelp på sykehuset. Myndighetene i Sierra Leone har gitt løfter om gratis helsehjelp til alle gravide kvinner. Skriv et brev til myndighetene og be om at løftene følges opp og at myndighetene setter inn andre nødvendige tiltak for å redusere mødredødeligheten i Sierre Leone.
”Kvinner har da til alle tider fått barn, og det er ingen sykdom å være gravid og føde,” sier mange. Ja, det er riktig at kvinner til alle tider har fått barn, og de har til alle tider også dødd av dette. For bare et par generasjoner siden døde mange kvinner i Norge som et resultat av at de ble gravide. Og i andre deler av verden dør kvinner fortsatt; i svangerskapet, under fødselen og i barsel. Jeg tar det derfor ikke som noen selvfølge at jeg nå kan glede meg over min to-åring. Skulle ønske Adama kunne gjort det samme.
Det er ikke så ofte vi hører gode nyheter fra Israel og de okkuperte palestinske områdene. Fredsforhandlinger går i stå, utbyggingen av muren og bosetninger på okkupert område fortsetter og husødeleggelser og en konstant frykt for angrep hører med til hverdagen. Amnestys siste rapport om hvordan palestinere på Vestbredden nektes tilgang til vann og strøm er heller ikke oppmuntrende lesning. Men midt i alt dette fins det dem som kjemper utrettelig for en endelig slutt på konflikten. De er israelere og palestinere, hver med sin historie, som deltar i felles dialoggrupper for å lære hverandre å kjenne som mennesker i stedet for fiender. – Vi er fredsterrorister, sier en av dem. Fordi vi sprenger fiendebilder.
Dette er historiene til tre av dem jeg møtte da jeg forrige uke var på reise på Vestbredden. Vi sitter i en liten leilighet i en by nord på Vestbredden. Den palestinske kvinnen som sitter i sofaen ved siden av oss gråter. Hun forteller oss om det som skjedde da broren hennes ble skutt ved en feiltakelse av israelske soldater. Lenge var hun bare sint, sier hun, for sorgen var så overveldende. Da en venninne ba henne med på et møte med Parents Circle, en dialoggruppe bestående av israelere og palestinere med det til felles at de alle har mistet en av sine nære i konflikten, nektet hun først å gå inn i møtelokalet.
Hvordan kunne hun gå inn der og møte israelere? Det var jo de som tok livet av broren hennes! Men når en israelsk mann forteller henne om hvordan han mistet datteren sin i et selvmordsangrep, skjer det noe med henne. Hun innser at sorgen deres er den samme. Nå, tre år senere, er hun aktivt med i organisasjonen Parents Circle og jobber for at enda flere palestinere og israelere skal forstå at konflikten er en tragedie for begge sider. Som en annen mann i Parents Circle forklarer det: – Når vi som har mistet noe av det kjæreste vi har til denne konflikten klarer å prate sammen, må alle klare det.
–Guess where I am!, roper israelske Leah til en venninne på telefonen. Hun er med på oliveninnhøstningen sammen med palestinere i Hebron for å beskytte palestinerne mot voldelige bosettere. Venninnen hennes bor i bosetningen rett ved der Leah og andre israelske fredsaktivister er med på oliveninnhøstningen. Venninnen er ikke like entusiastisk når hun får høre hvor Leah er og svarer at hun må komme seg bort, de er jo terrorister alle sammen! Leah bare ler og inviterer henne med. Det ender med at venninnen legger på. Men Leah har ikke tenkt å gi seg: – Jeg ser på meg selv som en misjonær blant mine egne. Jeg vil fortelle israelerne at palestinerne ikke er våre fiender, men at de ønsker fred akkurat som oss. Leah er med i en en såkalt ”Interfaith Dialogue Group” hvor palestinere og israelere møtes for å bli kjent med hverandre og hverandres religion.
Palestinske Mohammed ser alvorlig på oss og sier – Both of us are victims. Because victim means suffering. Han har nettopp fortalt oss om hvordan han har sittet tilsammen 20 år i israelsk sikkerhetsfengsel. 22 timer i døgnet tilbragte han alene i en liten celle, to timer fikk han gå frem og tilbake på et lite område med de andre fangene. Mohammed fikk ikke gitt sin egen datter en klem før hun var syv år gammel. Nå er han aktiv i en dialoggruppe som kaller seg Wounded Crossing Borders, en gruppe bestående av både palestinere og israelere som på en eller annet måte har kjempet og blitt såret i konflikten. Den ene israelske fangevokteren, fra fengselet Mohammed satt i, er også med i denne gruppen. De møtes nå jevnlig og snakker sammen om situasjonen. I etterkant har han også hatt besøk hjemme av en israelsk overlevende fra en selvmordsangrep. De så filmen fra angrepet sammen, og Mohammed fortalte sin historie etterpå. Selv om deltagerne i gruppa er langt fra enige om alt, er de i hvert fall enige om en ting: konflikten må ta slutt. – Vi har alle betalt en dyr pris for fred, sier Mohammed, – det er på tide vi setter humanitet i fokus.
Noen mener det er naivt å tro på dialoggrupper. Andre mener dialoggruppene dekker over asymmetrien mellom okkupant og de okkuperte i konflikten. Er dialog nok for å løse konflikten? Ikke alene. Men det er en begynnelse. Og som en kvinne i en av dialoggruppene sa det: – For hver dag som går er vi en dag nærmere en løsning på denne konflikten For den kan ikke vare evig.
Når jeg blir 79 år gammel håper jeg at jeg blir som Jon. Vi har vel alle superhelter som Batman, Spidermann og gjengen. Mens i Amnesty setter vi alle Jon der oppe med de andre superheltene. Han kan kanskje ikke klatre opp vegger eller hoppe ned fra høye bygninger, men han kan forandre hvordan mennesker tenker og han kan også redde liv.
Jon ble født7. november, en vakker dag i 1930, på den tiden var verden en veldig annerledes plass enn den er i dag. 1930 skulle vise seg og være en tid hvor det skjedde mye.
Uruguay holdt verdens første VM i fotball, hvor de også vant finalen med en spiller som hadde bare en arm, det hadde ikke skjedd i dag. Verdens første frossen mat ble solgt i USA, allerede så tidlig startet det. Og hvis du tok med deg vennene dine på kino så kunne du oppleve film med lyd, noe som var helt utrolig på den tiden. Disney Worlds begynnelse starter når man kan se Mikke Mus som en seriestripe i en New York avis.
Og blant de store nyhetene som skjedde i 1930, så er Kua Elm Farm Ollie kjent for å være den første Kua som fløy i et fly, den ble også den første kua som ble melket i luften, tror ikke kua skjønte at dette var en verdens nyhet.
Det var andre merkelige ting som skjedde i 1930, BBC Radio gikk på lufta en dag og annonserte “There is no news today” En radio kanal har aldri gjort dette senere, tydeligvis har det vært nyheter hver dag siden den gang. Forskere i New York kommer frem til at vi kan lande på månen i 2050, og ikke før dette, noe som ble annonsert i alle aviser i USA. Babe Ruth den mest profilerte baseball stjernen i USA knuser alle rekorder med å tjene 80 000 dollar i året, noe som på den tiden var usaklig mye penger.
1930 var også starten på slutten av utvandring fra Norge. Frem til 1930 hadde 800 000 nordmenn utvandret til andre land, ca 400 000 dro til USA, det betydde at i Norge så var det igjen 2 799 713 mennesker, flaks for oss at foreldrene til Jon ble. Februar den 13, 1930 så blir John Weley kjent for sitt verk ” The Last Mile” (som handlet om hans protest mot myndighetenes dødsstraff) åpnet i New York, dette var et skuespill som ble spilt i mange år. Så da var det naturlig at vår egen Jon ble født med hans trang til og kjempe for en verden uten dødsstraff. Og jeg er temmelig sikker på at grunnet Jon, så er verden blitt et litt bedre sted og leve.
18 november 2009 så debuterte Jon Trana i en blogg for Amnesty. Hvem skulle trodd det i 1930?
Kjente personer som er født i 1930: Ray Charles, Sean Connery, Buzz Aldrin, Gene Hackman, Neil Armstrong, Clint Eastwood og Jon Trana.
John-Erik Andresen
Lisa Sivertsen 
Ingvild Gjone Lyberg
Sidsel Bryde
Tarjei Lodden
Ingelin 
Silja 
Anne-Berit Eia
marie 
Og blant de store nyhetene som skjedde i 1930, så er Kua Elm Farm Ollie kjent for å være den første Kua som fløy i et fly, den ble også den første kua som ble melket i luften, tror ikke kua skjønte at dette var en verdens nyhet.
18 november 2009 så debuterte Jon Trana i en blogg for Amnesty. Hvem skulle trodd det i 1930?