Torsdag 14. januar 2010

Amnesty 2.0 er ikke en sten

På overflaten virker sosiale medier som en “drøm som har blitt virkelighet” for organisasjoner. De er gratis, lett tilgjengelige, folk bruker dem og er hekta på dem, og de får stor oppmerksomhet. De tradisjonelle mediene bruker i tillegg tusenvis av spaltemeter på å diskutere fenomenet. Men for fundraisere er sosiale medier en tøff nøtt å knekke.

Mange markedsfolk får dollartegn i øynene med tanke på alle “followers”, “tilhengere”, “fans”, “venner”, “subscribers”, etc. som finnes der ute. De er utålmodige, de vil ha “return on investment” og de vil se resultater lynkjapt. Hvis ikke, mener de at tiltaket per definisjon er ulønnsomt. Og det blir jeg sprø av.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt følgende resonnement: Det at en organisasjon er på Twitter er ikke nok til at de får flere medlemmer eller givere. Og om et tiltak verken gir flere medlemmer eller givere, er det ikke lønnsomt. Ergo bør organisasjoner ikke være på Twitter.

Resonnementet får meg til å tenke på Erasmus Montanus og hans mor Nille, som jo selvfølgelig ikke er en sten uansett hva sønnens logiske krumspring får henne til å tro. Og det er heller ikke Amnestys satsning på sosiale medier – vi har ingen planer om å synke!

Fordi i Amnesty tenker vi slik i stedet: Sosiale medier er arenaer hvor vi blant annet kan bygge kjennskap til menneskerettighetene (kanskje på en litt annerledes og mindre akademisk og “stivbeint”  måte) og skape gode, interaktive relasjoner. Dette kan inspirere eksisterende og potensielle medlemmer og aktivister til å bli mer aktive og bidra mer på lang sikt. Ergo bør Amnesty være i sosiale medier.

Det går ikke en rett linje fra vår deltakelse i sosiale medier til økt medlems- og givermasse. Men selv om linja ikke er rett, betyr det ikke at den ikke finnes! For det er når man kommuniserer med og ikke til, at det oppstår gode relasjoner. Vi brenner for arbeidet vårt, og ved å åpne opp, by på oss selv og dele vår entusiasme håper vi at det engasjementet som vi vet allerede finnes der ute, vokser seg enda større og sterkere. I web 2.0 fokuserer vi ikke på å be folk om å støtte arbeidet vårt – men heller å inspirere folk til å gjøre det.

Det er ingen tvil om at det er lønnsomt å investere i gode relasjoner. Så spørsmålet for fundraisere burde ikke være om man skal delta i sosiale medier. Spørsmålet bør være hvordan. Det er det som er den tøffeste nøtta.

Lørdag 9. januar 2010

Tusenvis trommer for fred i Sudan

Lørdag 9. januar er det fem år siden fredsavtalen mellom regjeringen i Khartoum og opprørsbevegelsen Sudan Peoples’ Liberation Movement (SPLM) i Sør-Sudan ble signert. Fredsavtalen markerte slutten på en blodig borgerkrig som varte i tjueto år, en krig som kostet to millioner mennesker livet og drev fire millioner på flukt.

Fredsavtalen har ikke løst alle konfliktene. Svært mange omstridte temaer, som eksempelvis kontrollen over oljeressursene i landet, er fremdeles uløste. Fredsavtalen har heller ikke i noen vesentlig grad bidratt til å redusere fattigdom, eller til å sikre befolkningen i Sør-Sudan bedre tilgang på grunnleggende helsetjenester og utdanning. Sør-Sudan har fremdeles en av verdens høyeste mødredødelighetsrater. Halvparten av befolkningen mangler tilgang på rent drikkevann, og bare hvert femte barn er registrert for grunnutdanning.

Men det har siden 2005 vært fred og fravær av større voldelige konflikter. I hvert fall inntil i fjor. I hele 2009 har vi sett en sterk økning av væpnede konflikter mellom ulike etniske grupper i Sør-Sudan, spesielt i de omstridte grenseområdene. Konflikten har rammet sivilbefolkningen særlig hardt. Over 2.500 mennesker er blitt drept, og mer enn 350.000 er drevet på flukt det siste året. Senest i forrige uke ble 140 mennesker drept i forbindelse med sammenstøt mellom de to etniske gruppene Nuer og Dinka i delstaten Warrab i følge BBC.

Det siste årets voldelige sammenstøt har forsterket de etniske konfliktene i regionen. Dette underminerer den relative freden som har eksistert i Sør-Sudan siden 2005, og øker faren for at sivilbefolkningen skal utsettes for nye overgrep.

Også i Darfur, der over 2,6 millioner mennesker fremdeles lever som internt fordrevne, bærer sivilbefolkningen hovedbyrden av konflikten. Sivilbefolkningen blir utsatt for trusler om overgrep hver eneste dag. I følge Sudan Tribune  har den sudanske hæren siden begynnelsen av januar 2010 gjenopptatt sine daglige bombardementer av sivile mål og antatte tilholdssteder for opprørsbevegelsen i Vest-Darfur. Den fredsbevarende styrken fra FN og den Afrikanske Union i Darfur (UNAMID) mangler fremdeles utstyr og personell til å kunne oppfylle sitt mandat om å sikre sivilbefolkningen nødvendig beskyttelse.

I april 2010 skal det avholdes parlaments- og presidentvalg i Sudan. Og om nøyaktig ett år skal det avholdes en folkeavstemning om uavhengighet for Sør-Sudan. Det er en reell frykt for at valgene skal bli ødelagt av voldshandlinger og føre til enda mer omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. I verste fall kan det bli opptakten til en ny borgerkrig som vil kunne ha ringvirkninger for hele regionen.

Derfor samler tusenvis av aktivister seg i dag, 365 dager før folkeavstemningen, i en global aksjon for å slå et slag for freden og forhindre en ny storkonflikt i Sudan. Sudan365 blir støttet av noen av verdens mest kjente trommeslagere – inkludert Phil Selway fra Radiohead, Stewart Copeland fra The Police, Nick Mason fra Pink Floyd og Jonny Quinn fra Snow Patrol. En film med trommeslagere fra fem kontinenter vises på kampanjens webside.

Fra Nairobi til New York, fra London til Tokyo høres i dag taktfaste trommeslag for å få verdens ledere til å lytte, og ta ansvar for, intensiv og sammenhengende diplomatisk støtte til Nord- og Sørsudanske myndigheter rundt uløste spørsmål, som fordeling av ressurser, grenser og sikkerhet.

Beskyttelsen av sivilbefolkningen i Sudan er et internasjonalt ansvar. Uten umiddelbar og effektiv opptreden fra det internasjonale samfunnets side vil muligheten til å forebygge omfattende brudd på menneskerettighetene i Sudan snart være over, med enorme omkostninger for befolkningen i Sudan og i regionen som helhet.

Onsdag 6. januar 2010

Jeg lover…

I en organisasjon heter nyttårsforsetter handlingsplan. Men det er selvsagt for kjedelig for en blogg. Derfor presenterer jeg herved Amnesty Internationals nyttårsforsetter for 2010. I motsetning til deg og alle andre privatpersoner har jeg et styre som kan sparke meg hvis jeg ikke holder disse løftene.

Så til saken.

• Jeg lover at Amnesty skal provosere deg i løpet av 2010. Du skal virkelig få merke at menneskerettighetene gjelder for alle, og aller mest for dem du liker aller minst.
• Jeg lover at Amnesty skal få deg forbanna i 2010, så forbanna at du blir med på en amnestyaksjon.
• Jeg lover at dersom du gidder å følge med skal jeg forklare for deg at fattigdom ikke handler om penger, og at å arbeide for menneskerettighetene er den beste strategien for fattigdomsbekjempelse.
• Jeg lover å tåle at du håner meg dersom ikke to eller flere stater avskaffer dødsstraff i 2010.
• Jeg lover å fortsette å presse, lokke og henge ut norske myndigheter for å forsøke å hindre de verste utslagene av den nye ”hardere i klypa” asylpolitikken deres.
• Jeg lover å fortsette å jobbe for at Norge skal gi opphold til løslatte Guantánamofanger.
• Jeg lover å jobbe utrettelig for at samvittighetsfanger og andre ulovlig internerte blir løslatt. Enten de er fengslet av kinesiske, amerikanske, saudiarabiske, jemenittiske, pakistanske eller andre lands myndigheter.
• Jeg lover at det skal bli lett for deg å bli ”kjent” med noen av disse fangene dersom du følger oss på www.amnesty.no, en nettside jeg lover blir veldig mye bedre veldig snart.
• Jeg lover at du skal få mulighet til å kommentere på hva vi jobber med og hvordan vi gjør det.
• Jeg lover å gi deg en mulighet til å være med på å oppfylle alle disse løftene hvis du vil.

Som sagt har jeg allerede folk som følger med på at jeg holder løftene mine, men jeg håper at du også vil gjøre det og at du jevnlig vil arrestere meg i forhold disse nyttårsforsettene.

Søndag 27. desember 2009

Adama døde. Jeg overlevde.

Hadde jeg fått barn i Sierra Leone hadde jeg vært død. Hadde Adama fått barn i Norge kunne hun overlevd.

For to år siden fødte jeg en liten jente. Etter fødselen fikk jeg komplikasjoner og måtte i hui og hast til operasjonstua. Jeg ble operert og fikk blodoverføring. Uten dette hadde jeg antageligvis ikke overlevd. Slike komplikasjoner er ikke så uvanlig verken i Norge eller resten av verden. Men forskjellen på liv og død avhenger av hvor i verden du bor, altså hvor mye penger du har.

Nøyaktig ett år etter min termin, 3. desember 2008, startet fødselen for Adama Turay fra Sierra Leone 4.desember fødte hun en liten jente. Etter fødselen begynte hun å kaste opp og fryse. Da hun begynte å blø startet familien en desperat jakt etter penger, slik at de kunne frakte henne til sykehuset. Verken Adama eller den syke mannen hennes hadde en stabil jobb eller inntekt.  Dermed var det umulig for dem å spare til en slik krisesituasjon.

Sara, søsteren til Adama, forteller til Amnesty at familien klarte å samle penger til transport og sykehusutgifter, etter over en times jakt. Etter å ha prutet ned prisen, kjørte en taxi dem den 40-minutter lange turen til sykehuset. Adama døde på parkeringsplassen utenfor sykehuset, tre timer etter fødselen. Familien måtte bruke ytterligere lånte penger til å transportere Adamas døde kropp til et likhus.

Sara forteller til Amnestys etterforsker;

”Jeg tror hun døde fordi vi ikke hadde penger og derfor ikke kom til sykehuset i tide. Vi tok henne til en tradisjonell fødselshjelper fordi mannen hennes ikke hadde nok penger til å bringe henne til sykehuset”.

Jeg har klump i halsen når jeg leser Adamas histore. Jeg er takknemlig over å leve i et land med gode helsetjenester, samtidig som jeg er provosert over hvor urettferdig verden kan være. Kvinner og jenter dør i tusentall fordi de rutinemessig nektes retten til liv og helse.

Men jeg og du kan gjøre noe med dette! Amnesty International har lansert en kampanje for å stoppe den voldsomme mødredødeligheten i Sierra Leone. Sierra Leone er det landet i verden, ved siden av Afghanistan og Niger, hvor flest kvinner dør i forbindelse med svangerskap eller fødsel. Én av åtte kvinner dør som følge av fødsel. Til sammenligning ligger mødredødeligheten i vesten på 1/4500.

Amnestys rapport om mødredødelighet i Sierra Leone viser at jenter ofte er ute av stand til å skaffe seg livreddende behandling fordi de ikke har råd til å betale for seg. Tusenvis av kvinner blør i hjel etter fødselen, de fleste av dem i sine egne hjem. Andre dør på vei til sykehus, i taxi, på motorsykkel eller til fots. Mindre enn halvparten av fødslene foregår med en utdannet jordmor til stede og mindre enn en femtedel finner sted på et sykehus eller helsestasjon.

Penger løser imidlertid ikke alt. Amnestys rapport viser at penger ikke alene kan løse problemene i Sierra Leone, hvor diskriminering og kvinners lave sosiale status er en underliggende årsak til mødredødeligheten. Sierra Leone er et land hvor jenter tvinges inn i ekteskap som unge, blir ekskludert fra grunnleggende undervisning og trues med seksuell vold. Kvinners helsebehov gis lav prioritet både av deres egne familier og myndighetene.

En stor andel av mødredødeligheten i Sierra Leone skyldes høye helseutgifter. Frykten for disse utgiftene fører ofte til forsinkelser i beslutningen om å søke hjelp, forsinkelser i transport til sykehuset, og forsinkelser i å motta hjelp på sykehuset. Myndighetene i Sierra Leone har gitt løfter om gratis helsehjelp til alle gravide kvinner. Skriv et brev til myndighetene og be om at løftene følges opp og at myndighetene setter inn andre nødvendige tiltak for å redusere mødredødeligheten i Sierre Leone.

”Kvinner har da til alle tider fått barn, og det er ingen sykdom å være gravid og føde,” sier mange. Ja, det er riktig at kvinner til alle tider har fått barn, og de har til alle tider også dødd av dette. For bare et par generasjoner siden døde mange kvinner i Norge som et resultat av at de ble gravide. Og i andre deler av verden dør kvinner fortsatt; i svangerskapet, under fødselen og i barsel. Jeg tar det derfor ikke som noen selvfølge at jeg nå kan glede meg over min to-åring. Skulle ønske Adama kunne gjort det samme.

Tirsdag 15. desember 2009

Fredsterrorister

Det er ikke så ofte vi hører gode nyheter fra Israel og de okkuperte palestinske områdene. Fredsforhandlinger går i stå, utbyggingen av muren og bosetninger på okkupert område fortsetter og husødeleggelser og en konstant frykt for angrep hører med til hverdagen. Amnestys siste rapport om hvordan palestinere på Vestbredden nektes tilgang til vann og strøm er heller ikke oppmuntrende lesning. Men midt i alt dette fins det dem som kjemper utrettelig for en endelig slutt på konflikten. De er israelere og palestinere, hver med sin historie, som deltar i felles dialoggrupper for å lære hverandre å kjenne som mennesker i stedet for fiender. – Vi er fredsterrorister, sier en av dem. Fordi vi sprenger fiendebilder.

Dette er historiene til tre av dem jeg møtte da jeg forrige uke var på reise på Vestbredden. Vi sitter i en liten leilighet i en by nord på Vestbredden. Den palestinske kvinnen som sitter i sofaen ved siden av oss gråter. Hun forteller oss om det som skjedde da broren hennes ble skutt ved en feiltakelse av israelske soldater. Lenge var hun bare sint, sier hun, for sorgen var så overveldende. Da en venninne ba henne med på et møte med Parents Circle, en dialoggruppe bestående av israelere og palestinere med det til felles at de alle har mistet en av sine nære i konflikten, nektet hun først å gå inn i møtelokalet.

Hvordan kunne hun gå inn der og møte israelere? Det var jo de som tok livet av broren hennes! Men når en israelsk mann forteller henne om hvordan han mistet datteren sin i et selvmordsangrep, skjer det noe med henne. Hun innser at sorgen deres er den samme. Nå, tre år senere, er hun aktivt med i organisasjonen Parents Circle og jobber for at enda flere palestinere og israelere skal forstå at konflikten er en tragedie for begge sider. Som en annen mann i Parents Circle forklarer det: – Når vi som har mistet noe av det kjæreste vi har til denne konflikten klarer å prate sammen, må alle klare det.

–Guess where I am!, roper israelske Leah til en venninne på telefonen.  Hun er med på oliveninnhøstningen sammen med palestinere i Hebron for å beskytte palestinerne mot voldelige bosettere. Venninnen hennes bor i bosetningen rett ved der Leah og andre israelske fredsaktivister er med på oliveninnhøstningen. Venninnen er ikke like entusiastisk når hun får høre hvor Leah er og svarer at hun må komme seg bort, de er jo terrorister alle sammen! Leah bare ler og inviterer henne med. Det ender med at venninnen legger på. Men Leah har ikke tenkt å gi seg:  – Jeg ser på meg selv som en misjonær blant mine egne. Jeg vil fortelle israelerne at palestinerne ikke er våre fiender, men at de ønsker fred akkurat som oss.  Leah er med i en en såkalt ”Interfaith Dialogue Group” hvor palestinere og israelere møtes for å bli kjent med hverandre og hverandres religion.

Palestinske Mohammed ser alvorlig på oss og sier – Both of us are victims. Because victim means suffering. Han har nettopp fortalt oss om hvordan han har sittet tilsammen 20 år i israelsk sikkerhetsfengsel. 22 timer i døgnet tilbragte han alene i en liten celle, to timer fikk han gå frem og tilbake på et lite område med de andre fangene. Mohammed fikk ikke gitt sin egen datter en klem før hun var syv år gammel. Nå er han aktiv i en dialoggruppe som kaller seg Wounded Crossing Borders, en gruppe bestående av både palestinere og israelere som på en eller annet måte har kjempet og blitt såret i konflikten. Den ene israelske fangevokteren, fra fengselet Mohammed satt i, er også med i denne gruppen.  De møtes nå jevnlig og snakker sammen om situasjonen. I etterkant har han også hatt besøk hjemme av en israelsk overlevende fra en selvmordsangrep. De så filmen fra angrepet sammen, og Mohammed fortalte sin historie etterpå. Selv om deltagerne i gruppa er langt fra enige om alt, er de i hvert fall enige om en ting: konflikten må ta slutt. – Vi har alle betalt en dyr pris for fred, sier Mohammed, – det er på tide vi setter humanitet i fokus.

Noen mener det er naivt å tro på dialoggrupper. Andre mener dialoggruppene dekker over asymmetrien mellom okkupant og de okkuperte i konflikten. Er dialog nok for å løse konflikten? Ikke alene. Men det er en begynnelse. Og som en kvinne i en av dialoggruppene sa det: – For hver dag som går er vi en dag nærmere en løsning på denne konflikten For den kan ikke vare evig.

Torsdag 26. november 2009

Bildeserie: Vi krever at Shell rydder opp i Nigeria

Flere ganger i uka aksjonerer vi på Shellstasjoner. Her har vi satt sammen en bildeserie med noen godbiter.

Bildene er tatt av Amnesty-aktivister over hele landet.

Onsdag 18. november 2009

Superhelt Jon Trana

Når jeg blir 79 år gammel håper jeg at jeg blir som Jon. Vi har vel alle superhelter som Batman, Spidermann og gjengen. Mens i Amnesty  setter vi alle Jon der oppe med de andre superheltene. Han kan kanskje ikke klatre opp vegger eller hoppe ned fra høye bygninger, men han kan forandre hvordan mennesker tenker og han kan også redde liv.

Jon ble født7. november, en vakker dag i 1930, på den tiden var verden en veldig annerledes plass enn den er i dag. 1930 skulle vise seg og være en tid hvor det skjedde mye.

Uruguay holdt verdens første VM i fotball, hvor de også vant finalen med en spiller som hadde bare en arm, det hadde ikke skjedd i dag. Verdens første frossen mat ble solgt i USA, allerede så tidlig startet det. Og hvis du tok med deg vennene dine på kino så kunne du oppleve film med lyd, noe som var helt utrolig på den tiden. Disney Worlds begynnelse starter når man kan se Mikke Mus som en seriestripe i en New York avis.

Og blant de store nyhetene som skjedde i 1930, så er Kua Elm Farm Ollie kjent for å være den første Kua som fløy i et fly, den ble også den første kua som ble melket i luften, tror ikke kua skjønte at dette var en verdens nyhet.

Det var andre merkelige ting som skjedde i 1930, BBC Radio gikk på lufta en dag og annonserte “There is no news today” En radio kanal har aldri gjort dette senere, tydeligvis har det vært nyheter hver dag siden den gang. Forskere i New York kommer frem til at vi kan lande på månen i 2050, og ikke før dette, noe som ble annonsert i alle aviser i USA. Babe Ruth den mest profilerte baseball stjernen i USA knuser alle rekorder med å tjene 80 000 dollar i året, noe som på den tiden var usaklig mye penger.

1930 var også starten på slutten av utvandring fra Norge. Frem til 1930 hadde 800 000 nordmenn utvandret til andre land, ca 400 000 dro til USA, det betydde at i Norge så var det igjen 2 799 713 mennesker, flaks for oss at foreldrene til Jon ble. Februar den 13, 1930 så blir John Weley kjent for sitt verk ” The Last Mile” (som handlet om hans protest mot myndighetenes dødsstraff) åpnet i New York, dette var et skuespill som ble spilt i mange år. Så da var det naturlig at vår egen Jon ble født med hans trang til og kjempe for en verden uten dødsstraff. Og jeg er temmelig sikker på at grunnet Jon,  så er verden blitt et litt bedre sted og leve.

18 november 2009 så debuterte Jon Trana i en blogg for Amnesty. Hvem skulle trodd det i 1930?

Kjente personer som er født i 1930: Ray Charles, Sean Connery, Buzz Aldrin, Gene Hackman, Neil Armstrong, Clint Eastwood og Jon Trana.

Hilsen Joaquen.

Joaquen leder Amnestys Face2Face verveprosjekt.

Onsdag 18. november 2009

Uskyldig dømt til døden

I dag kom Kerry Cook på besøk til Amnesty International i Norge for annen gang. Han ble dømt til døden for et drap som ble begått i 1977 i Texas. 22 år senere ble det fastslått at han var uskyldig dømt, og han slapp fri.

Denne historien er ikke enestående. Siden 1976 er det nå 139 dødsdømte fanger i USA som er sluppet løs fra death row fordi de var uskyldige eller fordi rettssaken hadde vært grovt urettferdig. De hadde da sittet gjennomsnittlig 10 år på dødscelle.

Svært mange av disse løslatelsene har kommet etter iherdig arbeide fra frivillige. Spesielt har enkelte jusstudenter gjort en innsats her. De har fått som prosjektoppgave å granske rettssakene mot enkelte dødsdømte. Ofte har disse studentene kunnet påvise at det var en uskyldig mann som satt på death row. I noen tilfeller har de også pekt på den som virkelig var  skyldig.

Rettsvesenet i USA har som regel strittet i mot så lenge det var mulig. De ble gjerne drevet fra skanse til skanse før den endelige løslatelsen kom.

Vi kjenner liknende opptreden fra rettsvesenet i andre land, også i Norge. Vi kan minne om saken til Fritz Moen. Han var døvstum og lam i den ene armen, likevel ble han dømt for å ha voldtatt og drept to 20 års gamle jenter. I 1981 fikk han 21 års fengsel og 10 års sikring.

Journalisten Tore Sandberg mente at dette var et justismord. Etter langvarig arbeid ble Fritz Moen frikjent for det ene drapet i 2004. Påtalemyndighetene motarbeidet og trenerte saken etter beste evne. Til slutt i 2006 ble Moen frikjent også for det andre drapet, men da hadde han i mellomtiden avgått ved døden.

Nå kommer altså Kerry Cook hit og forteller om sin tid som uskyldig dømt til døden.
Han reiser verden rundt og deltar i kampen mot dødsstraff.

Jeg traff ham forrige gang han var i Norge. Det var et møte som gjorde dypt inntrykk. Kerry Cook står oppreist, og han arbeider utrettelig for en god sak etter alt det forferdelige han har vært i gjennom. Dette kan være til inspirasjon for oss alle.

Jon Trana er frivillig koordinator for dødsstraffnettverket i Amnesty.

Onsdag 11. november 2009

Er mattehelten i Iran juks?

Den unge iranske mattestudenten Mahmoud Vahidnia har fått heltestatus i Iran etter at han i forrige uke kritiserte Irans mektigste mann ansikt til ansikt under et møte mellom myndighetene og studentene. Regimekritikk har vist seg å være livsfarlig i Iran, men den modige studenten har hittil fått gå urørt.

Se BBCs film om den heltemodige opptredenen her

Det var under det årlige møtet på universitetet i Teheran mellom studenter og Irans øverste leder Ali Khamenei at Vahidnia reiste seg og spurte Khamenei: Hvorfor tør ingen i dette landet å kritisere deg? Tror du at du aldri tar feil? Du har blitt forandret til et slags utilgjengelig idol som ingen kan kritisere. Jeg skjønner ikke hvorfor ingen har lov til å kritisere deg.

Mahmoud Vahidnia stoppet ikke der. Han bestemte seg for å gjøre det ingen andre tør og kritiserte ayatollahen i 20 sammenhengende minutter. Myndighetene kuttet TV-sendingene fra møtet lenge før han var ferdig. Det var særlig på den brutale måten myndighetene slo ned på demonstrasjonene etter valget, han utfordret Khamenei. Ifølge opposisjonen ble 69 mennesker drept og tusenvis arrestert under demonstrasjonene.

Gang på gang ser vi slike ekspempler på modige mennesker som vet hva de risikerer men likevel tør å reise seg opp og tale makta midt i mot.  Det har kommet ulik informasjon ut etter hendelsen, men de fleste kildene sier at ingenting er skjedd med Mahmoud Vahidnia etter talen på universitetet. Myndighetene har til og med omtalt hendelsen på egne nettsider. Det spekuleres i om den modige mattestudenten var for god til å være sann, om det hele kan det ha vært en teaterforestilling fra myndighetenes side for å overbevise folket om regimets toleranse og rommet for ytringsfrihet.

Ytringsfrihet i ordets rette forstand er fortsatt fraværende i Iran. Likevel mener iranske menneskerettighetsforkjempere at den offentlige kritikken av Irans øverste leder aldri ville vært mulig før de omfattende demonstrasjonene mot valgresultatene i juni i år. Bare det å henvende seg til Irans åndelige og øverste leder ville kunne få fatale konsekvenser tidligere. Demonstrasjonene markerer et skifte. Regimet vil for alltid være svekket av de store folkeopprørene.  Jeg velger å tro at Mahmoud Vahidnia ikke er en marionettedukke for myndighetene, men en modig ung mann som tør å stå opp for det han mener, selvom han vet det kan koste ham livet.  Han blir trolig et forbilde for mange andre iranere som tror på endring.